Akkurat nå skulle jeg gjerne hatt en krystallkule som kunne fortelle meg når hverdagen igjen blir normal. Vi har levd i en pandemi snart  et år. Med oppfordring om å holde oss mest mulig hjemme, og med oppfordring om ikke å besøke hverandre, så kjenner vi alle på noe helt nytt. Selv om vi vet at vi skal komme oss igjennom dette, og hverdagen vi kjenner vil komme tilbake, så kjenner iallefall jeg fortsatt på en usikkerhet.

Man trodde på 2021. Når bare 2020 var lagt bak oss, så skulle alt bli så mye bedre i 2021. Året har vel ikke akkurat startet sånn. Fortsatt har vi mange nødvendige begrensninger. Alle vil vi så gjerne vite når livene blir som før. Snakker vi påske? Sommer? Høst? Eller må vi bare slå oss til ro med at vi ikke vet. Smittetallene svinger hele tiden. Når der er et lite lys, så slukker det fort igjen. Jeg tror vi vil være i denne situasjonen lenge. En ting er at avstand, antibac og digitale møter nok vil være en del av hverdagen vår lenge, men jeg tror heller ikke den hverdagen vi lengter så etter vil være her verken til påske eller til sommeren. Jeg tenker vi må tro på 2022 som året med blanke ark og fargestifter til.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det er utfordrende når man ikke lengre er sosiale dyr. Det er et svært begrenset antall mennesker jeg treffer. Ikke at jeg noen gang har vært nødt til å være sosial hver dag, men til og med jeg som er sånn mellom sosial, jeg føler jo at jeg nesten aldri treffer venner lengre. Jeg føler nesten jeg er blitt litt menneskesky. Man føler nesten at man ikke har den samme lysten til å være sosial som før. Jeg følte nok også på at dette var noe jeg ikke burde snakke høyt om, men det var før jeg fant ut at jeg slettes ikke er alene om å føle det sånn. Jeg har venner og bekjente som føler på akkurat det samme. Jeg tror vi er mange som føler på det samme. Heldigvis så kjeder jeg meg ikke. Jeg har mer enn nok å fylle dagene med. Jeg drar jo ut på tur, jeg er på butikker når jeg må, bittelitt sosial er jeg, men jeg møter ikke så mye mennesker som før, det er ikke så mye vennekvelder som før, ingen fysiske møter, ingen reiser, men sånn må det bare være frem til hverdagen som mange før syntes var kjedelig og litt A4, kommer tilbake. A4 vil i fremtiden være ensbetydende med noe veldig fint tenker jeg.

Her i Kristiansand er smitten høyere enn noen gang. Situasjonene er alvorlig. Kommunen har tatt grep. Jeg synes nok at grepene burde vært gjennomført tidligere. Jeg føler det har vært litt sånn at vi skal vente å se. Samtidig er det lett for oss utenfor å kritisere. Vi må nok heller stole på at grepene som tas når de tas er, er det rette grepene, og riktig tidspunkt. Neste uke skal Kristiansand kommune diskutere om nye grep må tas, og da kan man fort snakke om en nedstegning ved at feks kjøpesentrene også må lukke dørene. Det er godt jeg har frisørtime i morgen i tilfelle mange næringer nå etter hvert må stenge. Et luksusproblem midt oppi alt vi står i om frisørene stenger ned igjen, men vi er nå heldige og har blitt vant til disse luksustingene, og da er det klart spesielt når man står uten. Ingen krise, ingen klaging, men rart.

Lykken er heter blogginnlegget, og lykke kan være så mangt. Det er mye som får meg til å kjenne glede, og som får meg til å smile. Spesielt tiden vi er i nå, så er det viktig at vi også kjenner på glede, og de gode følelsene. Selv de minste tingene er det viktig å glede seg over. Min lille lykke er en bitteliten ting, men likevel så viktig. Lykke, og glede trenger ikke alltid være noe man føler kun når det gjelder de store tingene. Jeg kjenner at det er godt å kjenne at man kan smile også overfor små, små ting i hverdagen.

Min lille lykke heter munnbind, rosa munnbind. Når situasjonen her i Kristiansand krever at man skal bruke munnbind, så er det sannelig litt lykke når man finner rosa munnbind. Å ha farge på munnbindene, det gjør jo situasjonen med munnbind litt enklere. Jeg føler det ihvertfall sånn. Jeg synes ikke det er noe pes at vi nå må bruke munnbind der vi ferdes, og på de turene jeg har hatt på butikker de siste dagene, så synes jeg befolkningen i Kristiansand har vært utrolig flinke til å bruke munnbind, og det er utrolig fint å se. Tidligere i uken så var jeg kjapt innom nærbutikken, og hadde selvsagt glemt munnbind. Nå har jeg alltid flere liggende i bilen sånn at jeg alltid har munnbind tilgjengelig, men da hadde jeg ikke det. Det var ingen god følelse å gå inn på butikken uten munnbind. Både fordi jeg visste at man skulle bruke det, og fordi jeg nesten var alene om ikke å ha munnbind på. Det føltes flaut og ikke ha det på. Nå er munnbindet alltid på.

I går fant jeg altså rosa munnbind, og det å ha farge på munnbindet, det gjør at jeg kan smile litt ekstra når jeg bruker de. Dette var engangs munnbind som var rosa, ikke munnbind i tøy. De hadde også sorte engangs, og jeg tro de hadde i turkis, men det ble de rosa denne gangen. Fin, lys, rosa farge. Jeg har også bestilt munnbind i tøy. Sort med en liten bling krone på siden. Ikke at munnbind må være fancy, men hvorfor kan man ikke ha lov å velge å gjøre det man ønsker når situasjonen krever munnbind. Da må man få lov å velge litt bling, eller farger, eller mønster. Det skaper litt med smil for en del av oss i en krevende hverdag. Så for meg blir det altså rosa munnbind fremover når jeg skal bruke engangs munnbind.

Dugnaden gjelder som aldri før. Lytt til de som sitter med kunnskapene. Det er altfor mange bedrevitere der ute. Folk som vet alt best selv. Vi kan være enige og uenige, men nå skal vi gjøre som myndighetene sier. Holde oss mest mulig hjemme, ikke renne ned dørene hos hverandre, dra ut kun når man må, og dere som har hjemmekantene, dere skal bli hjemme. Jeg leste noen kloke ord i dag morges : At vi er hjemme i 10 dager, og kanskje kjeder oss litt, det er mye bedre enn at vi trosser forbudet, og smitter et menneske som, i verste fall ikke får oppleve 10 dager til. Ord verdt å tenke på. Vi skal gjøre vårt for å beskytte de eldste, og vi skal gjøre vårt for å beskytte de som er i risikogruppene.

Dette kommer vi oss igjennom. Hverdagen vil komme tilbake. VI vet ikke når, men den kommer tilbake et sted der fremme. Og mens vi venter, så skal jeg fortsette å ta min del av dugnaden, bla ved å bruke munnbind, rosa munnbind.