Sommerkropp, og ett vrient hode….

De siste dagene har vært litt tunge, men det er i hodet jeg har hatt det tungt, det er i hodet jeg har slitt litt. Jeg har vært nødt til å ta frem de fleste verktøy som jeg har fått i den mentale jobben, og jeg har skrudd, og skrudd. Jeg har brukt masse tid på å tenke, og mye tid på å snakke meg selv til fornuft. Det følger så mye med når man er overvektig, og det er liksom ikke bare en ting. Hele tre ting skal man ha kontroll på : Hodet – Trening – Kosthold.

Alle vet at det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg blir ennå sykt provosert når overvektige ikke gidder, og når overvektige bare sitter på rompa, og tror at alle andre skal løse problemene for de. Jeg blir fortsatt veldig provosert når overvektige snakker, og snakker, men aldri gidder å gjøre noe med det. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, gjett om jeg kunne, og det gjorde jeg ofte, men det var nok helst når vi var ute på turer, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, da ble jeg også sur, og vanskelig. Da kom denne tordenskyen over hodet mitt, og det lureste da var nok å la meg være alene. Jeg kunne bjeffe godt om noen snakket til meg når jeg var dønn sliten. Ofte valgte jeg de letteste turen, de uten for mye bakker. I lett terreng, så skinte jeg om kapp med solen. Det var liksom ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem. Når de syntes det gikk litt treigt, og gikk i eget tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, men jeg sa aldri nei til å være med. Jeg visste det ville bli tungt, og jeg visste at jeg ville bjeffe, men jeg deltok, og var alltid glad for det når jeg bare fikk pustet ut 🙂 Jeg kan fortsatt slite både i bakker, og tunge partier, men nå er det på en helt annen måte. Det er en annen type slit liksom. Jeg går bakker uten å grue meg, jeg bjeffer ikke lengre, og jeg vet at hjertepumpa, og hele kroppen fryder seg når jeg bruker kroppen. Det er utrolig godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater.

De siste dagene, så har jeg kjent på panikken for og ikke trene så godt som jeg bør gjennom sommeren, og jeg har kjent på frykten for å ødelegge alt jeg har jobbet for. Heldigvis, så er ikke hodet så spinnvilt som det var før, og fornuften kommer fortere frem enn den gjorde før. Jeg har også en stor, og flott heiagjeng blant dere som leser bloggen min, og dere skal vite at den støtten setter jeg uendelig stor pris på! En leser skrev i går at hun trodde jeg hadde full kontroll, men jeg måtte bare tro på det…det er veldig sant. Jeg har egentlig kontroll, men jeg klarer ikke helt å tro det, og slå meg til ro med det. Jeg orker ikke tilbake til årene hvor jeg snakket meg selv ned hele tiden, men jeg vet at dit kommer jeg ikke…jeg har egentlig kontroll….En annen leser skrev at jeg må fokusere på hvor flink jeg har vært, og der er jeg nok ikke flink nok. Jeg tror aldri jeg vil bli helt ” frisk “. Jeg tror alltid hodet vil utfordre meg, og yppe seg til kamp…men jeg er mye bedre rustet til å ta kampen, og til å vinne den enn jeg var før. Min bedre halvdel er veldig flink til å sette meg på plass om jeg skulle furte, og klage over den store jobben som gjenstår. Det er da han tar frem bildet som nok er 15 år gammelt. Bildet hvor jeg er i bassenget sammen med datteren vår. Jeg skal bare kikke på bildet ett par sekunder før jeg smiler, og klapper meg selv på skulderen – jeg har virkelig gjort en stor jobb! 


 

Sommerkroppen 2016 har jo vært veldig i fokus den siste tiden. Sommerkroppen – jeg hater egentlig begrepet! Det er jo egentlig å strebe etter noe som ikke finnes. At det er en slags sommerkropp-mal vi alle vet hvordan ser ut, og har et ønske om å passe inn i. Jeg klarer å se noe nydelig og vakkert ved alle kvinnekropper, men jeg sliter så heftig med min egen. Samtidig, så er det  så utrolig tøft å se flotte, frodige kvinner kaste klærne, og vise hvor flotte de er i badedrakt, og bikini. Jeg tror nok den mentale jobbingen min ikke resulterer i at jeg sprader stolt rundt i badedrakt i sommer, men det er så utrolig bra at man våger. Hvorfor skulle man ikke våge vil vel noen spørre, og egentlig burde det ikke være et spørsmål om å våge, eller ikke, men det er nå sånn samfunnet er i dag. Kan man klare å endre fokus, så er det fantastisk. Jeg tror nok det alltid vil være negativitet knyttet til store kropper, men jeg blir både glad, og stolt når jeg ser at så mange nå ønsker å vise at man som stor har like stor rett til å vise kropp, og sprade rundt i badedrakt som alle andre. Jeg blir utrolig glad når jeg ser så mange stolte, store kvinner vise seg frem! Opp i all iveren, og gleden, så må jeg også stille et spørsmål som jeg aldri helt får svar på: Hvorfor er det ingen som hyler, og skriker, og blir kvalme når store menn med gode mager går rundt i sin lille badebukse på stranden? Hvorfor er det helt ålreit, og akseptert å se en stor mann i badebukse mens man gremmes når store kvinner går i bikini, eller badedrakt? Hvor er forskjellen? Generelt så er det mye mer akseptert å være stor mann, men ikke en stor dame? Det er mye mer akseptert at ” normalvektige ” kvinner er sammen med store menn enn at ” normalvektige ” menn er sammen med store kvinner….skjønn det den som kan – jeg skjønner det ikke…egentlig skulle man ikke ha stilt spørsmålstegn verken med det ene, eller det andre, men når det først er sånn, så ser jeg ikke helt hvorfor store menn er mer akseptert enn kvinner….Kroppen vår er tross alt en gave, uansett hvilken form og fasong den kommer i

En sommer får nok jeg også min sommerkropp, men min sommerkropp er nok ikke den sommerkroppen samfunnet mener man skal ha for å definere det som nettopp det. Samtidig kan man jo bare tenke seg hvem det er som har laget begrepet sommerkropp….for et tullete, og idiotisk begrep! For meg er kanskje sommerkroppen å være trygg på å ha på meg badedrakt der flere mennesker er samlet. Kanskje er min sommerkropp å våge å gå i svømmehallen. For meg er nok sommerkroppen å våge slik så mange store, frodige kvinner nå gjør. Sommerkroppen er når alt kommer til alt et begrep som ikke burde ha eksistert. En kropp handler om så mye, mye mer…..Tommelen opp for alle dere som våger – jeg kommer nok etter om en sommer, eller fler 🙂

Du har fortsatt mulighet til å vinne en valgfri bluse fra Dia Dia på bloggen min. Hvem har vel ikke lyst på en ny bluse å sprade rundt med i sommer. Det tas forbehold om at størrelsen er i butikk. Det er Nice Size på Drøbak Amfi som har gitt en leser muligheten til å vinne en flott bluse! Kommenter på bloggen at du har lyst på en ny bluse, og du er med i trekningen 🙂 Du finner Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts

 

 

 

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new&from=autosaved&ar_uid=10D646CA4895438CAE3C781C5D646E6E

 

Sommerens store utfordringer

Hvem av oss liker ikke gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. Jeg er også glad i sommer, og sol, og er nok blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. I en periode i ungdomstiden, så protesterte jeg mot den intense sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg husker min mor mer enn en gang var rimelig fortvilet, men tilslutt så måtte hun vel egentlig bare gi opp. Det nyttet ikke å snakke meg til fornuft. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn… fornuft var det kanskje ikke så mye av på akkurat dette punktet, så jeg jaktet stadig etter skygge. Heldigvis var dette kun en kort periode, noe min mor var veldig glad for. Hun ble veldig glad da jeg endelig innså at om sommeren så bytter vi ut lag på lag med lette sommertopper. Er det ikke sånn, spesielt i ungdomstiden at ingen skal fortelle oss noe – før vi finner ut av det selv 🙂 Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg kledde mer på meg om sommeren enn av meg i en periode, men kanskje følte jeg allerede da på utfordringene som sommeren kunne ha? Samtidig så var det ingen som tenkte særlig over hva andre hadde på seg da jeg vokste opp. I Kobberveien var vi vel alle ganske like i klesveien, og nøt sommerens gleder fremfor å bruke tid, og energi på å tenke på hvordan det man hadde på seg så ut.

Selv om jeg i dag er veldig glad i gode, varme smeigedager, så har sommeren sine utfordringer. Jeg er sikker på at flere enn meg opplever nettopp dette. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre … neste sommer. Neste sommer har man tatt av seg en hel haug, så da tyter det verken her, eller der, der er heller ingen valker som så fint velter seg ut av sommertoppen. Grevinnehenget som så lekkert henger så tydelig ut av sommertoppens korte armer, det er iallefall borte neste sommer. Neste sommer skal man selvfølgelig også ha ny badedrakt i en helt annen størrelse, og man skal ligge på stranden midt oppi alle andre som nyter strandlivet. Det er nesten så man ser seg selv posere frem og tilbake i bikini på stranda – så flink skal man være frem mot neste sommer. Neste sommer blir ofte sommeren etter det, eller sommeren etter det, og for meg er denne sommeren ennå ikke kommet. Jeg er sikker på at veldig mange kjenner seg igjen. Alle sommerens utfordringene som man hver sommer er så drittlei at man legger store planer for det neste året, planer vi som regel ser forsvinne ut i sanden. Jeg er også drittlei visse utfordringer, men jeg har sluttet å si at store ting skal skje neste sommer. Jeg vet ikke om jeg kommer til å oppleve en sommer uten utfordringer, men jeg vet jeg stadig vil få en lettere sommer, noe som er mer enn nok for meg. Den sommeren kommer ikke neste sommer, men den kommer, og neste sommer er jeg ett godt steg nærmere.

En av de største utfordringene om sommeren for meg er badedrakta. Det vet dere som følger bloggen min 🙂 Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene av noen legger som jeg har. Der finnes jo også badedrakter med skjørt, men skjørtene er absolutt ikke lange nok for meg. De dekker jo ikke så mye mer enn en ordinær badedrakt gjør. Jeg har vurdert skilt rundt halsen som forteller at beina mine ikke er som ” alle ” andre bein fordi herr lymfeødem, og fru lipødem har valgt å bosette seg i de, men jeg ser at det kanskje ikke er den beste ideen. Kanskje hadde jeg bare fått flere blikk med en slik lapp rundt halsen. Jeg er innmari glad i å bade..etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. Likevel kjenner jeg på at jeg helst ikke vil være der alle andre er. Tømmerstokkene gjør noe med det å føle seg vel. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har man lært seg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Tror jeg må få spesialsydd en badedrakt tilpasset mine behov. Ett stort fremskritt denne sommeren er faktisk at jeg skal investere i ny badedrakt, badedrakt med veldig godt hold, og gjerne rosa, knall rosa 🙂 Jeg føler på meg at denne utfordringen med bading muligens kan bli noe rokket på etter hvert 🙂

En annen stor utfordring for meg om sommeren er helt klart overdeler som absolutt ikke tar hensyn til mine armer! Når skal stormote produsentene skjønne at vi som er en størrelse, eller to for store ikke ønsker overdeler som omtrent ikke har arm! Hvorfor fortsetter de å produsere overdeler hvor armene så vidt dekker noe som helst? Det er ingen tvil om hva vi vil ha, men ørene lukkes tydeligvis når man kommer til armlengder. Hvem kan tro at vi vil vise alt som henger? Vi vil ikke vise grevinneheng, og vi vil ikke vise løshud. Ikke fordi jeg her er redd for hva andre tenker, eller sier, men fordi jeg ikke føler meg vel i det! Jeg føler meg vel når jeg får dekket over de tingene som jeg ikke vil vise til alle jeg møter. Mange kvinner i alle størrelser har grevinneheng i større, eller mindre grad, men jeg vil likevel ikke vise mitt. Løshud forteller at jeg har vært flink pike, og gått ned i vekt, og at armene mine har gått av med en stor ” gevinst”…jeg jubler gjerne over dette, men jeg trenger vel ikke stolt vise det frem ? Ett stort hurra for de som ikke gjør noe av å vise verken grevinneheng, eller løshud, men jeg vil ikke. Så hver sommer har jeg drevet en intens jakt på topper med god armlengde. Jeg har måttet legge fra meg den ene flotte overdelen etter den andre fordi armlengden har vært altfor kort. Jeg har gått i stor sorg fra så mange butikker, men denne sommeren, så har jeg ett godt lager av overdeler med riktig armlengde 🙂 Jeg vil ha en armlengde som går ned til albuen sånn ca. Da føler jeg meg vel, og jeg vet at jeg ikke er alene. Det store spørsmålet er bare når de som produserer klærne skal forstå dette? På bildet med t-skjorte på, så ser dere litt hva jeg mener med lengde… hvor mye finere det hadde vært om armlengden hadde gått ned ett lite stykke til. Man ser ikke så mye av heng, og løshud når man står stille, men bare vent til man beveger seg 🙂 


Foto : Stormberg
 

Sommerens siste store utfordring for meg er bukser. Mens andre tar på seg kortbukser, eller capribukser, så går jeg i langbukser. Det gjør jeg året gjennom. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg ikke føler meg vel med å vise verken legger, eller kompresjon. Jeg digger når flere, og flere lymfedamer er kommet til at de skal være som de er, og da skal de jaggu også vise kompresjonen. Stadig flere, og flere tar på seg korte bukser, kjoler, og skjørt, men jeg tror det vil ta noe tid å komme dit for meg, om jeg kommer dit. Dette har igjen med følelsen av velvære å gjøre. Jeg skal føle meg vel, og føler jeg meg ikke vel, så bruker jeg bare masse tid, og energi på å gå rundt å føle på ting jeg ikke gidder å bruke tid på, ting som ikke er verdt å bruke masse tid på. Hjemme på terrassen er det annerledes. Da kan jeg finne frem ei kortere bukse, og kaster kompresjonen. Det er jo godt å kjenne varmen på huden i blant, selv om beina egentlig ikke er veldig glad i varmen. Så når andre går over til kortere lengde på buksene, så er det ikke fordi jeg har tatt feil av årstiden at jeg går i langbukser. Heldigvis finnes det bukser som er tilpasset sommeren, men klart det blir noe varmt i blant når man i tillegg må gå med kompresjon. Jeg venter i spenning på om jeg en gang der fremme kan få gjort noe med beina. Flere land i verden fettsuger bort lymfevæsken som hos meg samler seg, men hurra for Norge som synes at dette er for eksprimentelt, og når Norge mener at de vet best, så er det en intens kamp som må til for at man kanskje vil vinne til slutt. Eller man kan håpe å vinne i Lotto slik at man selv kan reise utenlands til leger langt bedre på dette feltet enn leger i Norge, og få gjennomført inngrepet. Man tør liksom ikke helt å kjenne på hvor mye det hadde betydd å få gjort noe, og samtidig er det så frustrerende å vite at hjelpen finnes, men Norge er ikke villige til å gi deg den.

I fjor gjorde jeg faktisk noe jeg ikke har gjort på lenge – jeg hadde på meg kjole 🙂 Jeg går jo i kjoler ved spesielle anledninger, men ellers går jeg som regel bare forbi kjolestativene. I fjor fikk jeg en fotsid, fin kjole av ei venninne. Den hadde riktignok hengt og modnet seg i skapet en stund, men i fjor bestemte jeg meg for å bruke den, og det gjør jeg igjen denne sommeren. Kanskje jeg også kjøper meg en ny en slik at jeg har to å velge blant. Kjolen har ingen armer, men jeg har funnet ei fin, sommerslig jakke som jeg har over . Jeg følte meg fin, og jeg følte meh vel selv om den faktisk satt litt tett inntil kroppen. Utfordringer har vi alle sammen på ulike plan. Målet må være å løse utfordringene på best mulig måte for oss selv. Her er det jeg som står i fokus, det er jeg som skal føle det bra. Utfordringer er til for å løses heter det, i alle fall gjelder det veldig mye av det vi står ovenfor i hverdagen. Sommeren skal nytes selv om jeg ikke skal ligge midt i klynga på stranda iført min fine badedrakt, overdelene med riktig armlengde skal bli flittig brukt , og jeg får en fin sommer selv om buksene mine heller ikke i år  får en kortere lengde 🙂

Meterologene har lovet oss en flott sommer, så det er bare å glede seg! Sommeren skal bli fin den selv med noen utfordringer…mest fordi jeg vet at utfordringene ikke skal bli så store at de skal få være sjef 🙂 Jeg er egentlig veldig glad for at jeg ikke bor i varmere strøk, for da hadde varmen nok vært den største utfordringen. Jeg er en varm person i tillegg til at jeg svetter mer når man bærer en del ekstra kilo, men sommeren kommer, jeg er klar, og jeg gleder meg 🙂

Jeg foretok i går trekningen av den flotte regnfrakken fra Blæst, og heldigvis overlater jeg trekningen til andre slik at dere skal være helt sikker på at trekningen blir foretatt helt som den skal 🙂 Den heldige vinneren av den flotte, rosa regnfrakken ble :  MARIA ELIASSON!!! GRATULERER SÅ MASSE MED NY, FLOTT REGNFREKK, MARIA ! Vinneren av den stilige sydvesten ble : NANNAH RINGSTAD!!! Gratulerer så masse til deg også!! Jeg kontakter dere i løpet av dagen 🙂  Neste mandag blir det en ny ” Gi Bort ” på bloggen – det er bare å glede seg!!

 

 

 

 

Se meg, ikke kroppen min!

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene….det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene. Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Jeg kan jo ikke si at jeg er glad for at det er flere som sliter med det samme som jeg har slitt med, for jeg er ikke glad for det, men samtidig, så er det godt å vite at man ikke er alene. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person, en selvsikker person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? For meg har det vært ett stort skille her mellom jobb, og person. Jeg har alltid vært selvsikker i jobben som programleder, men det motsatte når det kom til egen person.


Foto : Jan Rune Eide / Stormberg
 

På mandag skrev jeg om å være god nok, og det å fortjene bedre. Jeg skrev om barna våre som fanger opp all misnøyen vi har over egen kropp, og som da ofte tenker som oss, og blir som oss. Tanker går i arv om man ikke er bevisst på å skåne barna våre for misnøyen man kanskje kjenner over egen kropp. Innlegget ga mange tilbakemeldinger. Mange fikk en skikkelig tankevekker, inkludert meg selv. Mange skrev om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som fortalte om hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er som vi tenker de, men ikke kom å fortell meg at  store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet. Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre….Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av. Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men hvem har ikke opplevd det, men jeg ble aldri mobbet, eller sett ned på fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Forleden dag leste jeg en artikkel i Bergens Tidende som fikk tårene frem. Artikkelen om Bianca Kathrine som i alle år hadde blitt mobbet på det verste fordi hun var overvektig. Bianca Kathrine begynte å utvikle alvorlig fedme allerede som 12 åring, mye ble prøvd for å gå ned i vekt, men ingenting hjalp. Bianca Kathrine opplevde å gå gjennom barndommen, og ungdommen med fysisk, og psykisk mobbing pga størrelsen sin. Hun opplevde å bli spyttet på av fremmede mennesker på gata, at mennesker på bussen stakk fingeren inn i armene hennes for å kjenne på fettet, at folk tok jerngrep rundt valkene hennes, folk som slang etter henne at feite beist er ekle, og fortjente ikke å leve, og hun opplevde at en guttegjeng puttet en sigarettsneip i hetten hennes, for så å trekke hetten på henne med klar beskjed om å brenne i helvete fordi hun måtte dø, og ikke fortjente å leve. Venner som skammet seg over å vise seg sammen med henne….2.året på videregående droppet hun ut av skolen. Hun slet med angst, og depresjoner. Overvekten ble mer, og mer alvorlig, og på det tyngste veide hun 200 kg. Legene var bekymret, og i en alder av 15 år planla Bianca Kathrine sin egen begravelse. Hjertet mitt gråter når jeg leser slike ting 🙁 Hva er galt med folk??? Hva slags rett har noen overhode til å behandle oss stygt, og respektløst fordi vi er større enn ” normalen “? Hvem har rett til å gjøre en annen persons liv til et helvete fordi man er annerledes enn hva samfunnet mener er innenfor ” normalen ” ? I dag, 120 kg lettere, så smiler mobberne til henne på gata, noen kommer bort til henne og skryter av henne…fordi nå ser hun ut slik de ønsker at hun skal se ut. Bianca Kathrine er den samme som hun alltid har vært. Det var bare flere kilo av henne….

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant….Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake mens resten av familien spiser vanlig middag, eller hoppe over måltidene med familien. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger. Dagens samfunn er jo også mye tøffere å vokse opp i enn da jeg var barn. Kroppspress, og kroppsfokus florerer overalt, og det er så utrolig viktig at barna våre ikke skal oppleve det samme som mange av oss selv har opplevd. Kroppen sier ingenting om hvem vi er, men jeg tror dessverre ikke at disse holdningene vil endre noe særlig fremover.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i dine øyne ikke har den kroppen du mener alle skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke du skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi du ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for de ekstra kiloene man har….

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen, så se oss! Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. Dere som er arbeidsgivere må også skjerpe dere, og begynne å se personen, og hva den kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess. Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte som bare det, og man tror det, eller ei, så er det mange som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt. Jeg digger de som driter i vekta, og som er akkurat den de er. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er sånn sett fornøyd med det jeg har oppnådd.

Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

 

Grevinneheng, og alt annet heng

Jeg elsker april. Ikke bare fordi jeg er aprilbarn, men april er så vakker på alle måter. April er den fineste av alle årets måneder. Ute våkner all naturens prakt til liv, og man blomstrer selv også. Man ser frem til gode dager, til varmere dager, og det er jo deilig og kunne legge bort alt av klær som minner oss om vinteren som heldigvis er forbi. Varmere dager er klart også en utfordring, i alle fall for meg. Varmere dager betyr at de lange overdelene byttes ut med kortere versjoner, og det er her utfordringene ligger! Overarmene mine tåler nemlig ikke dagens lys, og må tildekkes, og omtrent samtlige topper, og tunikaer som ofte er å få tak i til bruk på varmere dager har korte armer! Så korte armer at grevinnehenget blir synlig! Her snakker vi krise! Ingen store kvinner vil ha sååå korte armer, eller vil de det? Jeg tror liksom i mitt lille hode at de fleste kvinner som bruker store størrelser ønsket å skjule det meste av overarmene sine? Hadde det bare vært fordi overarmene er kraftige, så skulle jeg mer enn gjerne hatt så korte armer på overdeler, men det er ikke der problemet ligger….På det første bildet på bloggen i dag, så kan du ser hvordan jeg ønsker at lengden på treningstoppene mine bør være – den lengden er perfekt i mine øyne. På sommertoppene mine kan lengden gjerne også være bittelitt lengre 🙂


Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

 

Grevinneheng kjenner jo de fleste kvinner til…. dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe det går bra. Disse slappe overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug når man holder armene ut til siden. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned! Det betyr at jeg har både grevinneheng, og masse løshud. Egentlig skal man juble over løshud, for løshuden kommer jo av at jeg har klart å miste en del vekt…også på armene. Så jeg burde jo rope hurra, og klappe meg selv fornøyd på skulderen. Jeg gjør det i mitt stille sinn, men hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke halve armen til? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg på varme dager ? Det er ikke så lett å få tak i overdeler som dekker halve armen! Kunne ikke løshuden ha samlet seg andre steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, løshuden har samlet seg så fint, og flott på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte. Ååååå, jeg blir så frustrert! 

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, og nyte sommeren i alle de fine topper med sååå korte armer, men så langt er jeg ikke kommet ennå 🙁 Jeg skal skjule hver cm helt til jeg en gang der fremme har fått fjernet all løshud. Det er sikkert evigheter til jeg får fjernet løshud, men å gå med topper som viser de lekre overarmene mine, det skjer bare ikke! Jeg blir ikke fortrolig med å vise heng, og hud jeg ikke selv klarer å bli glad i. Alle årstider fungerer det helt fint å ha heng, og løshud, for da går man jo alltid med lange armer, men sommeren er en utfordring. Man blir jo også veldig todelt når det er slik – det blir litt sånn jippi jeg har mistet vekt også i armene samtidig som det er frustrerende at jeg ikke selv kan bestemme hvor løshuden skal være. Det er med løshuden som med vekten – veldig irriterende at kroppen selv skal bestemme hvor man skal gå ned først, og hvor man skal få løshud – for vi er jo aldri samstemte 🙁

Grevinneheng kan trenes slik at henget blir en saga blott. Med fokus på triceps, så sies det at mye kan gjøres, og med muskler i overarmene, så blir det mindre plass til heng og sleng 🙂 Med løshud er det verre. Løshud kan man ikke få strammet opp, og etter hvert som man blir eldre, så vil man få mer løshud etter hvert som vekten går ned. Jeg håper jo at jeg skal unngå for mye når vekten også går sakte ned, men akkurat nå kjenner jeg litt på frustrasjonen. Hipp hurra, og tommelen opp for dere som ikke bryr dere om verken grevinneheng, eller andre ting som henger, for det er jo slik det bør være! Man er som man er, og bør være fornøyd med det. Jeg er jo flink til å ha dette fokuset i veldig mange sammenhenger, og jeg har klart å akseptere mye, men overarmene mine, de klarer jeg ikke å bli fortrolig med å vise. Jeg har akseptert at armene er som de er, og jeg er stolt over at de er blitt mindre, men henget, og løshuden er kun for mine øyne, for pent er det ikke, ikke på meg. Spor av livet vil mange si, og jeg digger at alle andre er som de er, og viser det de vil, men selv tror jeg nok aldri jeg kommer dit.

Nå starter jakten på de perfekte sommertoppene. For meg er overdelene perfekte når de har arm som går ned mot albuen. Overdelene må dekke alt jeg ikke ønsker å vise. Visst ikke blir den hengende uansett hvor fin den er. Jakten er det best å starte tidlig, for ofte kan det ta tid å fylle opp garderoben med de perfekte sommertoppene, men jakten, den har begynt 🙂 Jeg tar gjerne i mot tips 🙂

Før jeg ønsker dere en god onsdag, så minner jeg dere på at vi denne uken gir bort en flott ytterjakke fra Stormberg. Jakken heter Risheia, er en lettvektsjakke, og kommer i alle damestørrelser fra XS til 5 XL. Risheia er så lett at man ikke merker at man har den på seg 🙂 Den er vindtett, vanntett, og fukttransporterende. Ordinær pris på jakken er 999 kr. Du finner Risheia her : http://www.stormberg.com/no/risheia-lettvektsjakke-dame.html#10145160088  Jakken trekkes mot slutten av uken, og alle som legger igjen en kommentar på bloggen er med i trekningen. Husk at du legger igjen epostadressen din. God onsdag!!  

 

Jeg gir bort en flott jakke fra Stormberg!

Ny uke, og nye muligheter! Jeg har hatt en veldig god uke, og det føles så innmari godt når kroppen fungerer som den skal, treningene blir gjennomført, lymfebeina spiller på lag med meg, og hodet er der det skal være. Kroppen føles bedre enn på lenge, og jeg har en go’følelse i kroppen som jeg ikke har hatt på lenge. Jeg har tro på at uken som ligger der fremme skal bli en god uke 🙂


 

Jeg starter april med å gi bort en flott jakke fra Stormberg.  I dag skal jeg gi bort en flott Risheia lettvektsjakke. Dette er en jakke som er både vindtett, vanntett og fukttransporterende. En flott jakke både til byturene, og til skogsturene. Jakken kommer i alle størrelser. Den kommer fra størrelse XS til str. 5 XL. Det betyr at uansett hvilken størrelse du er, så kan du bli med i trekningen av den flotte jakken. Ordinær pris er 999 kr. Du finner jakken her : http://www.stormberg.com/no/risheia-lettvektsjakke-dame.html#10145160088   Jeg har flere ganger gitt Stormberg tommelen opp fordi de lager flotte tur, og treningsklær også for oss som er en størrelse for stor, så for dere som trenger store størrelser, og akkurat nå er der kommet inn litt tur, og treningsklær i store størrelser i nettbutikken til Stormberg, så jeg anbefaler dere å ta en titt. Ønsker du å være med i trekningen av den flotte lettvektsjakken, så legg igjen en kommentar på bloggen. Hva er vel bedre enn å ønske våren velkommen i ny jakke 🙂

Foto : Stormberg

 

For en tid tilbake, så leste jeg en spennende, og interessant artikkel. Jeg har flere ganger på bloggen min skrevet om at ekstra kilo ikke er ensbetydende med å være i dårlig form, og jeg har skrevet om viktigheten av å være i bevegelse, og aktivitet. Opp i gjennom årene føler jeg at det fra så mange ulike hold har vært ett enormt fokus på at alle overvektige er i dårlig form, og at overvekt ikke er noe annet enn veldig skadelig. Jeg har så mange ganger sagt at jeg garantert er i mye bedre form enn mange av de normalvektige som ikke løfter en finger for å være i aktivitet. En slank kropp betyr ingen verdens ting. Det som betyr noe er hvordan kroppen samarbeider. Mange vil nok hevde at en slank kropp er penere å se på, og det skriver jeg gjerne mer om på bloggen en annen dag, men mye kan være pent å se på uten at det nødvendigvis fungerer som det skal. Den siste tiden hvor jeg har jobbet knallhardt mentalt, så har jeg diskutert masse med meg selv om hva som er viktigst for meg. Er det viktigste å bli slank, eller er det viktigste å få en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. For noen år siden ville jeg nok ha svart at det viktigste hadde vært å bli slank, men i dag er det helsen som er det viktigste. Man kan være så slank man bare vil, men hva hjelper det om kroppen er i dårlig forfatning på innsiden? Jeg vil jo gjerne bli flere kilo lettere sånn at alt i hverdagen blir lettere i takt med en nedgang, men helsen først. Jeg vil leve gode år sammen med kroppen min, og kanskje slippe en del utfordringer som kan komme om jeg ikke hadde tatt grep. Pr. i dag er jeg heldig som ikke sliter med noen vondter i form av vonde kne, vond rygg, eller vonde hofter, og sånn vil jeg gjerne at det skal bli også fremover.

Tilbake til den interessante artikkelen jeg leste. Den vil glede mange, og den vil garantert gi en del av dere en tankevekker. En større europeisk helseundersøkelse viser nemlig at det er langt farligere å sitte stille enn å være overvektig. Dette er nok noe forskere har visst lenge, men overraskelsen var hvor mange som døde årlig fordi man var inaktiv. Undersøkelsen er den mest omfattende undersøkelsen som er gjort noen sinne. Nesten 350000 menn og kvinner i 10 europeiske land er blitt fulgt gjennom 12 år. Resultatene viser at inaktivitet faktisk forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne fant også ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! Man må ikke trene så svetten renner, og man må ikke trene flere ganger i uken, men man må tenke på hverdagsaktiviteten. Hverdagsaktiviteten er så utrolig mye viktigere enn mange kanskje tror. Da jeg gikk på livsstilsendringskurs på sykehuset, så var de innmari flinke til å sette fokus på hverdagsaktiviteten, og at denne kom før trening. Det er så utrolig små grep, og endringer som skal til for at vi vil få det bedre med oss selv.

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter av hver dag til noe som gir deg en stor gevinst? Alle har tid, og man trenger ikke prøve å lete etter en unnskyldning en gang. Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man kanskje setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to! Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er så mye viktigere enn man kanskje før hadde trodd. 20 minutter for en bedre helse hadde nok skurret litt i mine ører tilbake i tid, men det er så mye forskning og fokus på dette nå at skurringen er blitt til musikk 🙂

Klart trening er viktig, men mange ønsker nå at fokuset skal settes litt annerledes. Mange mener at det store fokuset som settes på hard trening overskygger viktigheten av mosjonen. Det er helt klart langt viktigere å komme seg fra et inaktivt liv til et moderat aktivt liv enn å komme i gang med hard trening som man ikke klarer å opprettholde over tid. Kanskje bør man sette fokus bort fra trening, og heller fokusere på helsegevinsten man kan oppnå ved daglig mosjon? Kanskje er det der man må begynne for å få folk opp av sofaen? Det vil jo være langt enklere å kjenne på følelsen av og lykkes om man fokuserer på å starte i det små. Går man for høyt ut og skal bli treningsnarkoman med en gang, så faller man fort, og kjenner igjen på følelsen av å være mislykket.Faren ved inaktivitet leser man sjeldent om, men man leser hele tiden om slankekurer, og riktig trening. Jo, mer jeg tenker på det, jo, mer sikker er jeg på at fokuset må settes på hva man kan oppnå selv med de små endringene i hverdagen vår. Det er i det små man må starte. Man må starte der det passer for en selv å starte.

Jeg ble glad da jeg leste artikkelen, og jeg kjente på en god følelse. En god følelse fordi jeg vet at alt jeg legger ned av både daglig aktivitet, og trening, det er noe som er godt for kroppen min. Jeg setter av mer enn 20 minutter daglig til aktivitet, og trening, og kjenner etter å ha lest dette at jeg kan ha god samvittighet også på de dagene jeg ikke får trent fordi jeg har vært aktiv i hverdagen. Jeg trenger ikke ha den dårlige samvittigheten når jeg ikke får trent, eller jeg trenger ikke hyperventilere når ting ikke går som planlagt, for jeg vet at jeg ikke har sittet i sofaen hele dagen, jeg vet jeg har hatt en aktiv hverdag, og da vet jeg at kroppen min er glad, og fornøyd 🙂 Jeg kjenner også veldig på dette at selv om jeg har en del kilo for mye, så er det ingen som skal si at jeg er i dårlig form av den grunn. Det er så mange av oss overvektige som nå kan rette opp ryggen, og være superstolte over den aktiviteten vi legger ned hver dag, og så kan vi tenkte at selv med ekstra kilo, så er vi i langt bedre form enn mange normalvektige som har en inaktiv hverdag. Det gjør meg faktisk både glad, og stolt 🙂 Kanskje kan denne undersøkelsen være med på å slå sprekker på mytene om at alle overvektige er i elendig form, og kanskje kan den åpne øynene til en del som tror at visst de bare har en slank kropp, så er også innsiden av kroppen glad, og fornøyd.

Er det sånn at vi overvektige ikke vil ……

En gang hadde jeg svart belte i unnskyldninger, og dette har jeg vært innom flere ganger på bloggen min. At jeg kunne ha skrevet en bok om alle unnskyldingene jeg har brukt, det er jeg helt sikker på. Jeg er også 100% sikker på at jeg ikke er alene om å ha brukt alle unnskyldningene i denne boken for å unnslippe både trening, og aktivitet…for det er her størsteparten av mine unnskyldninger har ligget. Nå som jeg og unnskyldningene ikke lengre er bestevenner, så blir jeg nesten flau når jeg tenker på hvor mye som har kommet ut av munnen min. Mange må jo ha blitt både oppgitte, og frustrerte over meg, men ingen sa noe, iallefall ikke direkte til meg.

SONY DSC

” Jeg er så sliten ” , ” det har vært en lang dag på jobb “, ” jeg må gjøre husarbeid ” , jeg har ingen barnevakt ” …jeg kunne bare ha fortsatt, for listen kunne ha blitt uendelig lang. Alt disse idiotiske unnskyldningene bare fordi jeg verken ville være trene, eller være i aktivitet. Det var jo mest overfor meg selv at jeg kom med alle disse unnskyldningene, men også personer rundt meg fikk høre de både titt, og ofte…..Kjenner du deg igjen? Liten vits i å nekte egentlig, for er det noe vi er flinke til vi overvektige, så er det å komme med unnskyldninger. Vi vil, og vi gir uttrykk for at vi vil, men unnskyldningene vinner mer enn de taper. Jeg har vært der, og det utallige ganger, og selvsagt kjenner jeg fortsatt at unnskyldningene kan ligge der å luske bak i hodet mitt, de bare venter på å kunne komme fram og ta over. Det er sjeldent jeg lar de vinne. Ofte har jeg også kjent på at jeg har syntes synd på meg selv, “stakkars meg liksom, jeg sliter med overvekt”. Men det er ikke synd på meg. Andre skal ikke ha sympati for meg, jeg er ikke annerledes enn noen andre. Jeg har bare noen ekstra kilo for mye.

Vi sliter alle med noe, det er en del av livet. Oppturene og nedturene. Men unnskyldningene er der alltid, og altfor ofte lar vi dem vinne.

For en stund tilbake tok jeg ansvar, jeg tok ett godt tak i nakken og tenkte at nå var det nok. Det er ikke synd på meg, for jeg hadde faktisk mulighet til å gjøre en endring. Jeg fikk startet opp treningsgruppen for overvektige, en egen treningsgruppe kun for oss som sliter med overvekt. For meg hadde det lenge vært et problem, det å gå inn på et treningssenter, en størrelse for stor. Det å se veltrente mennesker løfte som om det var bomull, løpe 5 km på mølla uten nesten å svette. Så hadde du meg, svetten rant bare av å gå inn på treningssenteret. Jeg husker jeg syntes synd på meg selv, men jeg følte aller mest på skammen.
Men jeg tok tak i problemet. Treningsgruppen for oss som sliter med noen ekstra kilo ble en realitet. Egne timer hvor vi sammen kan svette, bli sterkere og bli en sunnere utgave av oss selv. En gruppe som har fått et unikt tilbud hvor vi 4 ganger i uken får en mulighet til å gjøre en forandring. Høres det ikke flott ut?

Men så kommer unnskyldningene. Jeg har fått så utrolig mange henvendelser fra folk som er interesserte, så mange som takker meg for hva jeg har fått til og “at dette ville være perfekt for dem”. Men tar de skrittet over dørstokken? Unnskyldningene vinner.
Hva er det som skal til for å få overvektige til å bli aktive, og for å gjøre den endringen de så sårt ønsker ? Hva skal til for at vi skal slutte å syntes synd på oss selv? Forventer vi faktisk at andre skal løse våre problemer? Når en unik mulighet nærmest blir lagt opp i hendene våre, hvordan kan man ikke gripe den?
Jeg blir frustrert, og oppriktig lei meg. Hvorfor tar vi ikke tak i oss selv? Hvorfor blir planene våre ikke realisert, men overskygget av den ene unnskyldningen etter den andre?
Det er selvsagt ikke bare oss overvektige som er eksperter på unnskyldninger, men det er oss jeg primært henvender meg til. Du som ønsker et lettere liv, du som vil ta tak i dine utfordringer, du som ønsker en sunnere versjon av deg selv.

SONY DSC

Ingenting er umulig. Jeg har selv mistet 40 kilo. Det har tatt lang tid, og  jeg er absolutt ikke i mål enda. Hver dag er en ny kamp. Men det er en kamp jeg skal vinne, en kamp jeg vil vinne. Jeg blir litt oppgitt over mentaliteten i dagens samfunn, et samfunn som griper etter den ene lette løsningen etter den andre. Slankekurer som gjør at du mister 20 kilo på relativt kort tid, for enda fortere å gå opp igjen det samme, om ikke mer. Dietter som ikke er holdbare over tid. Dette handler ikke om bare vektreduksjon. Det handler om en livsstilsendring, en endring som skal gjøre det mulig for deg, og meg, og opprettholde hver eneste dag, i resten av vårt liv.

Slankeoperasjoner er også et alternativ mange overvektige velger å utføre. Og ja, selvsagt er det visse krav for å få innvilget en slik operasjon, men jeg vet personlig at mange som har fått en slik operasjon utført også kunne klart en livsstilsendring selv med de riktige verktøyene. Disse verktøyene har ennå ikke Helse Norge tenkt å bruke kan det virke som. Selvsagt skal man, om man er “sykelig overvektig”, få innvilget en slik operasjon, men dette gjelder mindretallet av operasjonene som utføres idag. En slankeoperasjon er et inngrep som fjerner deler av et helt funksjonabelt organ i kroppen, en operasjon som ofte fører til store plager i ettertid. For hva har egentlig endret seg når man våkner opp? Jo, de aller fleste går ned i vekt, men for hvilken pris. Psykisk er det mange som sliter med depresjoner fordi ingenting har skjedd i hodet, og fordi kampen mot kiloene fortsatt vil være til stede i form av at man ikke skal opp igjen i vekt. Fysisk sliter mange med store, og mindre komplikasjoner. En slankeoperasjon er ikke en “quick fix”. Kiloene kan etter en stund gå på igjen, som kiloer kan gå på oss andre. Hvilken pris er vi i vårt samfunn blitt villige til å betale for å bli slank? For det er jo det som er målet med slankeoperasjon, å bli slank. Burde ikke vi heller ha et mål om å få en sunn kropp, en kropp som fungerer?

Trening alene vil ikke være nok, et sunt kosthold er selvsagt også veldig viktig. Men det ene funker ikke uten det andre. Trening gjør at de typiske overvektsplagene også med tiden vil forsvinne. Jeg vet mange av dere sliter med vond rygg, og vonde ledd på grunn av overbelastning, trening vil gjøre dere sterkere, mer smidige, noe som igjen reduserer disse smertene. Kombinert med en vektnedang over tid vil disse forsvinne, steg for steg. Det å føle seg trøtt, ha lite energi til å utføre de mest hverdagsligste ting, trening gir deg mer energi. 

Vi må slutte å gjøre oss til ofre av samfunnet. Samfunnets grep for å redusere overvekt feiler mer og mer, dag for dag. Ikke la oss gjøre den samme feilen. Vi må selv ta tak i egne problemer, og vi har hele tiden et valg. Det er ikke andres skyld at vi er overvektige. Vi må vinne vår egen kamp. Noen lett kamp er det ikke, men den er mulig å vinne, man må bare begynne et sted. Rom ble ikke bygget på en dag, vår kamp vil også ta tid. Vi må slutte å se på oss selv som annerledes, vi er som alle andre, vi er bare “en størrelse for stor”.

Her i Kristiansand har vi ett helt unikt tilbud med egen trening for overvektige, og jeg må innrømme at jeg nok hadde trodd at tilbudet ville blitt tatt i mot med åpne armer fra veldig mange av de som sliter med overvekt.Jeg hadde trodd at timene ville bli mer en fulle. En rask titt rundt en, så ser man jo fort at overvekt er ett stort problem, og man vet at der finnes utallige personer som ønsker en bedre helse. Hvorfor er det da ikke enda flere som benytter seg av et tilbud når det er rett foran dem? Klart det er mange overvektige som trener alene, eller som er med på ordinære treningstimer, men hva med alle andre? Jeg blir oppriktig lei meg når jeg faktisk nå innser hvor vanskelig det er å få overvektige med på et tilbud som er skreddersydd for oss, og som ikke vil gi annet enn store helsegevinster. Jeg sliter med å skjønne hvorfor…..Mange innen helsesektoren sier at vi overvektige er den vanskeligste gruppen å jobbe med. Det er vanskelig å få motivert oss. Leger vet ikke hva de skal tilby sine overvektige pasienter fordi der ikke er noe tilbud. Her i Kristiansand er det nå et tilbud, og alle leger, og legesentre har fått informasjon om det, men jeg har liten tro på at legene bruker dette til sine overvektige pasienter. Viktig informasjon tror jeg er blitt lagt i en skuff, og glemt bort.

Onsdag 30.mars starter treningsgruppen for overvektige opp igjen etter en liten påskeferie. Kanskje skal du bruke påsken til å kaste alt av unnskyldninger på båten, og at den nest siste dagen i mars blir dagen hvor din nye reise starter?

Lykken er 7 cm!

Etter noen utfordrende dager den siste tiden, så må jeg innrømme at smilet kom frem i går, og det ble det bredeste smilet på lenge! Når man blir syk, så ødelegger det så utrolig mye, og for meg å sette det meste på vent, det føles nesten son en stor krise. Det at jeg ikke kommer meg på trening, det at jeg ikke får de gode treningsturene, det at ting ikke gått som planlagt, det er utfordrende. Jeg har hatt noen tøffe kamper med meg selv, men når alt blir tungt mentalt, så må jeg bare tenke at lymfeproblematikken er en del av livet, og utfallet den gang tilbake i 2002 kunne vært en helt annen, så egentlig er jeg heldig…men det er til tider vanskelig å tenke slik.


 

Når ting har vært som det har vært, så har heller ikke fokuset på kostholdet vært slik det burde. Jeg har egentlig ingenting å skryte av her, for det har ikke vært bra. Jeg har ikke vært så flink som jeg burde, og selv om jeg ikke stapper i meg usunne varer hele dagen, så kunne jeg vært mye mer fokusert på at kostholdet skulle ha vært bra når jeg ikke har kunnet ha fokuset på treningen…men jeg har ikke vært flink 🙁 Vekt har jeg ikke, så jeg aner ikke hva den viser, men jeg har en annen god venn som jeg bruker endel, og det er målebåndet. I går fikk jeg den beste beskjeden fra målebåndet : 7 cm har jeg mistet siden sist jeg målte meg! Nå skal jeg være ærlig å si at det er en stund siden målebåndet og jeg har hatt en date, men likevel : 7 cm!! Til og med mitt hodet skjønner at 7 cm er mye, og jeg kunne jo ikke noe annet enn å smile det bredeste smilet 🙂 Jeg vet resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en helt annen måte, men akkurat nå, så skal ikke det ta gleden fra meg. Jeg har fått innarbeidet gode treningsrutiner, og jeg er kommet et steg videre også når det gjelder spisemønsteret, og det som puttes inn i munnen. Jeg er blitt mer bevisst, noe som er en stor seier. 7 cm – Hurra!! Bildene fra Stormberg viser også at jobben jeg har gjort har gitt resultater, men ofte må jeg ha slike bevis.


Foto : Stormberg

Foto : Stormberg
 

Jeg har ennå ikke anskaffet meg vekt, og det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn er nødt til å sette beina mine oppå. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skrikes mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når den sikkert viser helt feil tall…..sannheten gjør vondt, så da man går heller rundt grøten istedenfor å innse at frykten for å gå på vekten er jo fordi jeg tror at jeg blir deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk. Jeg er ikke klar for å se at realiteten kanskje er en helt annen enn den jeg har i hodet mitt.

Ved noen få anledninger så har jeg vært nødt til å møte en av mine største frykter, jeg har vært nødt til å gå på vekta. Egentlig er jeg jo litt glad for det nå, for da har jeg hatt muligheten til å se at vekta faktisk har gått riktig vei. Jeg har vel aldri helt hatt kontroll på hva jeg har veid på det tyngste, men jeg vet såpass at da jeg måtte på vekta i 2012, så hadde jeg gått ned ca 30 kg fra forrige gang jeg var på vekta, og da hadde det hadde gått ca 4 år. Da jeg måtte på vekta igjen i 2014, så hadde jeg gått ytterligere 10 kg ned. Nå vet jeg ikke helt hvor vekta står. Jeg vet at jeg har mistet mange cm, men aner ikke hva dette utgjør i kg. Jeg har vel egentlig avtalt med fastlegen min at en vekt nå bør inn i huset slik at jeg kan følge med, og jeg ser at det kan være fint for usikkerheten min at jeg nå kanskje skaffer meg en vekt. Jeg har egentlig aldri noe svar å gi når noen spør hvor mye jeg har gått ned. Er  jeg er helt klar for en ny venn/fiende i hus… er jeg klar for ett slikt elsk/hat forhold ?

Målebåndet er en trofast venn som jeg liker mye bedre enn vekta. Vi har vært igjennom både oppturer, og nedturer, og den siste tiden har det vært mange fine oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater , og et klapp på skulderen når jeg måler, men jeg har ett annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Målebåndet kan også gi meg mange skuffelser, men jeg føler jeg takler de mye bedre enn hva jeg gjør når denne idiotiske vekta geiper tunge til meg… jeg tror jo vekta geiper tunge også når den viser positive tall…. ingen skal si at ikke mitt hodet inneholder mye rart 🙂 Hver 14.dag pleide jeg å måle meg, nå har dette sklidd ut, og det er lenge siden sist, så her må det skjerpings til! Jeg var forberedt på en dårlig beskjed da jeg tok målebåndet ut på en ny date i går, men for en opptur det ble!


 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg mange ganger skulle ha ønsket at jeg hadde mistet både vekt, og cm enda kjappere enn jeg gjør. Av og til så ” misunner ” jeg de som opplever en rask vektnedgang etter en slankeoperasjon…bare det å kjenne på følelsen av og miste så mye så kjapt, men jeg angrer fortsatt ikke på valget jeg har tatt om og ikke la meg slankeoperere. Jeg vet hvilke grep jeg kan ta for å oppleve en raskere vektnedgang enn det jeg opplever nå, så alt er opp til meg selv.

I tillegg til å ha en god venn i målebåndet, en venn som er ærlig, og til tider veldig brutal, så har jeg en annen ting jeg gjør når jeg føler at ingenting skjer, og når jeg føler at jeg er like tjukk som jeg alltid har vært. Det hender nemlig mange ganger at jeg overhodet ikke kan se endringene som har skjedd. Jeg vet at ting har skjedd, men jeg klarer ikke å se det. Det er da min aller beste tar frem gamle bilder, og ber meg ta en titt. Det er veldig god terapi. Da har jeg beviset på hvordan jeg så ut på det største, og sammenligner jeg med dagens bilder, så ser jeg at ting har skjedd, og jeg ser at jeg har gjort en innmari god jobb. Det klappet på skulderen, det trenger jeg virkelig i blant. Så det kan være ett godt tips til deg også når du føler at ingenting skjer – ta frem gamle bilder, for meg er det en veldig god hjelp, en veldig god terapi, og ikke minst en stor motivasjon! Bildene på bloggen i dag som begge er tatt når jeg har vært modell for Stormberg er vel tatt med ca 4 års mellomrom, så i dag jubler jeg for den gode jobben jeg har gjort, og jeg jubler for at 7 cm med gamle Heidi har forsvunnet fra kroppen!!

I dag ser jeg rødt, og kaster kanskje inn en brannfakkel…..

Det er mye som engasjerer meg, og dere som leser bloggen vet at jeg brenner for ett riktig behandlingstilbud for overvektige, og jeg håper at jeg kan bidra til å endre folks holdninger til oss som er overvektige. Det er ofte en mann som får meg til å se rødt, og som provoserer meg bare han åpner munnen. Denne karen er Jørgen Foss, tidligere leder av Landsforeningen for overvektige. Jeg har dessverre ikke fått anledning til å møte Jørgen Foss ansikt til ansikt for en skikkelig debatt, men har debattert med han på radio via telefon ved noen anledninger. Nå har Jørgen Foss trukket seg som leder av Landsforeningen for overvektige, så nå får jeg nok aldri denne ønskedebatten min. Hurra for at han har trukket seg, men jeg skulle tynt han litt for han ga seg 🙂 Nå har foreningen fått ny leder, og jeg tror det kan være ei dame med bein i nesa…så jeg får følge med 🙂

I går var det en annen person som fikk meg til å gå i taket, og som fikk meg til å se så rødt som jeg tror jeg kunne. Når det gjelder usaklige, og useriøse uttalelser om overvekt, så blir jeg fort provosert! I går var det Høyres representant i Helse og omsorgskomiteen, Sveinung Stensland som fikk meg i taket. Sveinung Stensland ville protestere mot de rødgrønne som ønsket at Staten skulle ta ansvar for folks fedmeproblematikk, så han satte i gang en slankekur for å bevise overfor de rødgrønne at folk selv kunne ordne egne vektproblemer. I løpet av 3 mnd gikk Stensland ned 22 kg – hurra for han, MEN når Stensland står frem i VG i bar overkropp, og uttaler at overvekt skyldes mangel på vilje, da trør han langt over streken. Dersom overvektige bare skjerper seg, så vil de gå ned i vekt i følge Høyres helsepolitiker. Hvordan er det mulig av en folkevalgt å komme med slike uttalelser? Han burde som helsepolitiker ha lært en del i løpet av sin tid på Stortinget, og burde vel mer enn mange andre vite at overvekt har en årsak? Årsaken heter verken manglende vilje, eller manglende evne til å skjerpe seg! Jeg blir nesten redd når jeg ser hva slags personer som sitter, og skal bestemme hva som er viktig for landets folkehelse! Som politiker på riksplan så sier man bare ikke sånne ting offentlig.

 

Jeg kan følge Stensland i noe av det han sier i artikkelen. Jeg er enig i at vi selv har ansvar for egen helse, men det gjelder jo søren med ikke bare overvektige – det gjelder absolutt alle! Vi har selv ansvar for hva vi putter i munnen uttaler Stensland, og der er jeg også helt enig. Vi har ansvar for egne valg, og egne liv, og politikerne må ikke få det til å virke som om vektnedgang er umulig. Klart det er fullt mulig å gå ned i vekt. De aller fleste kan klare det med riktig fokus. Politikerne må ikke løse fedmeproblematikken ved at de stadig lar flere, og flere fedmeoperere seg. Fedmeproblematikken kan ikke løses ved operasjon, så staten må redusere antall operasjoner, og legge hjelpen, og fokuset ett helt annet sted. Man kan ikke operere bort alt av problemer. En operasjon er en kickstart, men etter hvert som vekten stabiliseres, så begynner jobben med å holde seg nede. Dessuten er det hodet til oss overvektige som trenger hjelp, og ved fedmekirurgi, så opereres ikke hodet, noe som igjen betyr at hodet vårt er på samme plass etter operasjonen, og med de samme utfordringene. Livet endrer seg ikke, livet blir ikke plutselig rosa slik en del opererte vil ha oss til å tro. Det kreves beinhard jobbing etter en operasjon, og veldig mange klarer ikke jobben det kreves fordi man er på nøyaktig samme plass mentalt som man var før man ble operert.

 

Staten må tenke annerledes, og jeg er ikke på samme plass som Stensland som mener at staten ikke skal hjelpe. Staten skal hjelpe overvektige på lik linje med alle andre som har en helseutfordring. Vi har muligheten til det i Norge, så hjelp skal gis. Overvektige må stilles krav til for å få hjelp. Man skal ikke bare gi en operasjon fordi det er mye mindre arbeid for staten. Vektnedgang er en lang vei å gå, det tar tid med endringer, og de beste resultatene får man ved å bruke tid. Det må være ett langvarig program med tett oppfølging. Et program hvor man aller først får hjelp til å jobbe med det mentale. Man må sortere tanker, og få hjelp til å finne ut hvorfor man er overvektig. Hvorfor er ting som de er? Man må få bort de tankene som ødelegger for oss, og få frem tankene som gir den rette motivasjonen. Alle utfordringer har en årsak, og overvekt har mange. Uten å finne årsak vil vektnedgangen bli vanskelig. Den mentale biten, og den fysiske biten er de to viktigste tingene i starten. Man kan ikke gjøre alt på en gang – det handler om å ta skritt for skritt. Man må lære at fysisk aktivitet er ålreit. Man skal ikke løpe maraton med det samme, man må begynne i det små. Overvektige trenger tett oppfølging av fagpersoner, og vi trenger det over lang tid. Jeg mener at dersom man ønsker vektnedgang, så skal man også forplikte seg til ett langt løp. Dersom man fortsatt ikke har klart å gå ned etter endt opplegg, så kan fedmekirurgi være løsningen…men med det riktige opplegget mentalt – fysisk, og kostholdsmessig, så vil det gi resultater… men det nytter ikke å gi oss 3 mnd, eller et halvt år – vi må ha mye lengre tid enn det. Klart vi kan, klart mange av de fedmeopererte kunne ha klart det, men jobben starter i hodet, og det har staten ennå ikke sett. Jeg kjenner mange fedmeopererte, og jeg vet at en del av disse jobber beinhardt med å holde vekta. Disse er jeg full av beundring over. De vet hva som kreves for å holde seg der de er, og de jobber virkelig. Jeg kjenner også disse som har ett mer avslappet forhold til inngrepet, og tiden etterpå. De som synes det er stor stas når de kan spise akkurat det samme som før, og kan spise gode porsjoner, og som skryter av at de tåler søtt, og salt. De som ikke  løfter en finger for å være aktive, og som ikke ser viktigheten av trening. Staten har gitt dem en sjanse til å gjøre noe med livet som overvektig, og så er de på full fart tilbake til der de var. Hva med å stille krav? En operasjon koster staten rundt 100000 kr. Vi som velger bort operasjon blir det ikke løftet en finger for! Er det noe som er veldig galt her ???

I likhet med Stensland fra Høyre, så tror ikke jeg heller på avgifter i kampen mot fedmen. Jeg tror ikke en egen sukkeravgift er løsningen. Vil man ha noe, så kjøper man det uansett avgift, eller ikke. Dessuten får vi bestemme selv hva vi kjøper av sukkerholdige varer. Dette kan ikke staten sette seg ned å bestemme. Likevel bør en helsepolitiker vite bedre enn å vise frem overkroppen i media, og tro at det er så enkelt som han prøver å fremstille det. Hans store utfordring er nå å holde vekten, og la oss håpe at han for sin egen del ikke er gått ut for høyt nå, det er mange som følger med.  Jeg håper Stensland innser hvor mange overvektige han i går tråkket på tærne.,og at han bidro til at enda flere bedrevitere fikk blod på tann i sin dømming av oss overvektige. Han uttaler at ha aldri har brydd seg om sine ekstra kilo, men da skal han jaggu holde kjeft, og tenke på de som faktisk strever med dette hver eneste dag!

 

Overvekt har mange årsaker, og finner man årsaken, så kan man få en vellykket vektnedgang. Jeg håper på ett langsiktig, og riktig opplegg i kampen mot overvekt, for jeg vet at mange på den måten vil få ett lettere liv. Treningsgruppen vår for overvektige et skritt i riktig retning – det skulle vært mange grupper som denne…..Stensland fikk i går tilbud om PT for å holde vekta – sånn er det å være politiker gitt… jeg drømmer også om min egen PT – hadde jeg det hatt, så hadde vekten gått mye raskere med… men jeg er dessverre ikke politiker 🙁

 

Husk at vi i morgen  trekker et gavekort på 500 kr fra PIP Stormote 🙂 Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. PIP har klær fra str. 42-56, så mange vil kunne finne noe flott!! Håper på mange kommentarer!!!