En gang hadde jeg svart belte i unnskyldninger, og dette har jeg vært innom flere ganger på bloggen min. At jeg kunne ha skrevet en bok om alle unnskyldingene jeg har brukt, det er jeg helt sikker på. Jeg er også 100% sikker på at jeg ikke er alene om å ha brukt alle unnskyldningene i denne boken for å unnslippe både trening, og aktivitet…for det er her størsteparten av mine unnskyldninger har ligget. Nå som jeg og unnskyldningene ikke lengre er bestevenner, så blir jeg nesten flau når jeg tenker på hvor mye som har kommet ut av munnen min. Mange må jo ha blitt både oppgitte, og frustrerte over meg, men ingen sa noe, iallefall ikke direkte til meg.

” Jeg er så sliten ” , ” det har vært en lang dag på jobb “, ” jeg må gjøre husarbeid ” , jeg har ingen barnevakt ” …jeg kunne bare ha fortsatt, for listen kunne ha blitt uendelig lang. Alt disse idiotiske unnskyldningene bare fordi jeg verken ville være trene, eller være i aktivitet. Det var jo mest overfor meg selv at jeg kom med alle disse unnskyldningene, men også personer rundt meg fikk høre de både titt, og ofte…..Kjenner du deg igjen? Liten vits i å nekte egentlig, for er det noe vi er flinke til vi overvektige, så er det å komme med unnskyldninger. Vi vil, og vi gir uttrykk for at vi vil, men unnskyldningene vinner mer enn de taper. Jeg har vært der, og det utallige ganger, og selvsagt kjenner jeg fortsatt at unnskyldningene kan ligge der å luske bak i hodet mitt, de bare venter på å kunne komme fram og ta over. Det er sjeldent jeg lar de vinne. Ofte har jeg også kjent på at jeg har syntes synd på meg selv, “stakkars meg liksom, jeg sliter med overvekt”. Men det er ikke synd på meg. Andre skal ikke ha sympati for meg, jeg er ikke annerledes enn noen andre. Jeg har bare noen ekstra kilo for mye.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi sliter alle med noe, det er en del av livet. Oppturene og nedturene. Men unnskyldningene er der alltid, og altfor ofte lar vi dem vinne.

For en stund tilbake tok jeg ansvar, jeg tok ett godt tak i nakken og tenkte at nå var det nok. Det er ikke synd på meg, for jeg hadde faktisk mulighet til å gjøre en endring. Jeg fikk startet opp treningsgruppen for overvektige, en egen treningsgruppe kun for oss som sliter med overvekt. For meg hadde det lenge vært et problem, det å gå inn på et treningssenter, en størrelse for stor. Det å se veltrente mennesker løfte som om det var bomull, løpe 5 km på mølla uten nesten å svette. Så hadde du meg, svetten rant bare av å gå inn på treningssenteret. Jeg husker jeg syntes synd på meg selv, men jeg følte aller mest på skammen.
Men jeg tok tak i problemet. Treningsgruppen for oss som sliter med noen ekstra kilo ble en realitet. Egne timer hvor vi sammen kan svette, bli sterkere og bli en sunnere utgave av oss selv. En gruppe som har fått et unikt tilbud hvor vi 4 ganger i uken får en mulighet til å gjøre en forandring. Høres det ikke flott ut?

Men så kommer unnskyldningene. Jeg har fått så utrolig mange henvendelser fra folk som er interesserte, så mange som takker meg for hva jeg har fått til og “at dette ville være perfekt for dem”. Men tar de skrittet over dørstokken? Unnskyldningene vinner.
Hva er det som skal til for å få overvektige til å bli aktive, og for å gjøre den endringen de så sårt ønsker ? Hva skal til for at vi skal slutte å syntes synd på oss selv? Forventer vi faktisk at andre skal løse våre problemer? Når en unik mulighet nærmest blir lagt opp i hendene våre, hvordan kan man ikke gripe den?
Jeg blir frustrert, og oppriktig lei meg. Hvorfor tar vi ikke tak i oss selv? Hvorfor blir planene våre ikke realisert, men overskygget av den ene unnskyldningen etter den andre?
Det er selvsagt ikke bare oss overvektige som er eksperter på unnskyldninger, men det er oss jeg primært henvender meg til. Du som ønsker et lettere liv, du som vil ta tak i dine utfordringer, du som ønsker en sunnere versjon av deg selv.

Ingenting er umulig. Jeg har selv mistet 40 kilo. Det har tatt lang tid, og  jeg er absolutt ikke i mål enda. Hver dag er en ny kamp. Men det er en kamp jeg skal vinne, en kamp jeg vil vinne. Jeg blir litt oppgitt over mentaliteten i dagens samfunn, et samfunn som griper etter den ene lette løsningen etter den andre. Slankekurer som gjør at du mister 20 kilo på relativt kort tid, for enda fortere å gå opp igjen det samme, om ikke mer. Dietter som ikke er holdbare over tid. Dette handler ikke om bare vektreduksjon. Det handler om en livsstilsendring, en endring som skal gjøre det mulig for deg, og meg, og opprettholde hver eneste dag, i resten av vårt liv.

Slankeoperasjoner er også et alternativ mange overvektige velger å utføre. Og ja, selvsagt er det visse krav for å få innvilget en slik operasjon, men jeg vet personlig at mange som har fått en slik operasjon utført også kunne klart en livsstilsendring selv med de riktige verktøyene. Disse verktøyene har ennå ikke Helse Norge tenkt å bruke kan det virke som. Selvsagt skal man, om man er “sykelig overvektig”, få innvilget en slik operasjon, men dette gjelder mindretallet av operasjonene som utføres idag. En slankeoperasjon er et inngrep som fjerner deler av et helt funksjonabelt organ i kroppen, en operasjon som ofte fører til store plager i ettertid. For hva har egentlig endret seg når man våkner opp? Jo, de aller fleste går ned i vekt, men for hvilken pris. Psykisk er det mange som sliter med depresjoner fordi ingenting har skjedd i hodet, og fordi kampen mot kiloene fortsatt vil være til stede i form av at man ikke skal opp igjen i vekt. Fysisk sliter mange med store, og mindre komplikasjoner. En slankeoperasjon er ikke en “quick fix”. Kiloene kan etter en stund gå på igjen, som kiloer kan gå på oss andre. Hvilken pris er vi i vårt samfunn blitt villige til å betale for å bli slank? For det er jo det som er målet med slankeoperasjon, å bli slank. Burde ikke vi heller ha et mål om å få en sunn kropp, en kropp som fungerer?

Trening alene vil ikke være nok, et sunt kosthold er selvsagt også veldig viktig. Men det ene funker ikke uten det andre. Trening gjør at de typiske overvektsplagene også med tiden vil forsvinne. Jeg vet mange av dere sliter med vond rygg, og vonde ledd på grunn av overbelastning, trening vil gjøre dere sterkere, mer smidige, noe som igjen reduserer disse smertene. Kombinert med en vektnedang over tid vil disse forsvinne, steg for steg. Det å føle seg trøtt, ha lite energi til å utføre de mest hverdagsligste ting, trening gir deg mer energi. 

Vi må slutte å gjøre oss til ofre av samfunnet. Samfunnets grep for å redusere overvekt feiler mer og mer, dag for dag. Ikke la oss gjøre den samme feilen. Vi må selv ta tak i egne problemer, og vi har hele tiden et valg. Det er ikke andres skyld at vi er overvektige. Vi må vinne vår egen kamp. Noen lett kamp er det ikke, men den er mulig å vinne, man må bare begynne et sted. Rom ble ikke bygget på en dag, vår kamp vil også ta tid. Vi må slutte å se på oss selv som annerledes, vi er som alle andre, vi er bare “en størrelse for stor”.

Her i Kristiansand har vi ett helt unikt tilbud med egen trening for overvektige, og jeg må innrømme at jeg nok hadde trodd at tilbudet ville blitt tatt i mot med åpne armer fra veldig mange av de som sliter med overvekt.Jeg hadde trodd at timene ville bli mer en fulle. En rask titt rundt en, så ser man jo fort at overvekt er ett stort problem, og man vet at der finnes utallige personer som ønsker en bedre helse. Hvorfor er det da ikke enda flere som benytter seg av et tilbud når det er rett foran dem? Klart det er mange overvektige som trener alene, eller som er med på ordinære treningstimer, men hva med alle andre? Jeg blir oppriktig lei meg når jeg faktisk nå innser hvor vanskelig det er å få overvektige med på et tilbud som er skreddersydd for oss, og som ikke vil gi annet enn store helsegevinster. Jeg sliter med å skjønne hvorfor…..Mange innen helsesektoren sier at vi overvektige er den vanskeligste gruppen å jobbe med. Det er vanskelig å få motivert oss. Leger vet ikke hva de skal tilby sine overvektige pasienter fordi der ikke er noe tilbud. Her i Kristiansand er det nå et tilbud, og alle leger, og legesentre har fått informasjon om det, men jeg har liten tro på at legene bruker dette til sine overvektige pasienter. Viktig informasjon tror jeg er blitt lagt i en skuff, og glemt bort.

Onsdag 30.mars starter treningsgruppen for overvektige opp igjen etter en liten påskeferie. Kanskje skal du bruke påsken til å kaste alt av unnskyldninger på båten, og at den nest siste dagen i mars blir dagen hvor din nye reise starter?

Etter noen utfordrende dager den siste tiden, så må jeg innrømme at smilet kom frem i går, og det ble det bredeste smilet på lenge! Når man blir syk, så ødelegger det så utrolig mye, og for meg å sette det meste på vent, det føles nesten son en stor krise. Det at jeg ikke kommer meg på trening, det at jeg ikke får de gode treningsturene, det at ting ikke gått som planlagt, det er utfordrende. Jeg har hatt noen tøffe kamper med meg selv, men når alt blir tungt mentalt, så må jeg bare tenke at lymfeproblematikken er en del av livet, og utfallet den gang tilbake i 2002 kunne vært en helt annen, så egentlig er jeg heldig…men det er til tider vanskelig å tenke slik.

Når ting har vært som det har vært, så har heller ikke fokuset på kostholdet vært slik det burde. Jeg har egentlig ingenting å skryte av her, for det har ikke vært bra. Jeg har ikke vært så flink som jeg burde, og selv om jeg ikke stapper i meg usunne varer hele dagen, så kunne jeg vært mye mer fokusert på at kostholdet skulle ha vært bra når jeg ikke har kunnet ha fokuset på treningen…men jeg har ikke vært flink 🙁 Vekt har jeg ikke, så jeg aner ikke hva den viser, men jeg har en annen god venn som jeg bruker endel, og det er målebåndet. I går fikk jeg den beste beskjeden fra målebåndet : 7 cm har jeg mistet siden sist jeg målte meg! Nå skal jeg være ærlig å si at det er en stund siden målebåndet og jeg har hatt en date, men likevel : 7 cm!! Til og med mitt hodet skjønner at 7 cm er mye, og jeg kunne jo ikke noe annet enn å smile det bredeste smilet 🙂 Jeg vet resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en helt annen måte, men akkurat nå, så skal ikke det ta gleden fra meg. Jeg har fått innarbeidet gode treningsrutiner, og jeg er kommet et steg videre også når det gjelder spisemønsteret, og det som puttes inn i munnen. Jeg er blitt mer bevisst, noe som er en stor seier. 7 cm – Hurra!! Bildene fra Stormberg viser også at jobben jeg har gjort har gitt resultater, men ofte må jeg ha slike bevis.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Foto : Stormberg

Foto : Stormberg
 

Jeg har ennå ikke anskaffet meg vekt, og det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn er nødt til å sette beina mine oppå. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skrikes mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når den sikkert viser helt feil tall…..sannheten gjør vondt, så da man går heller rundt grøten istedenfor å innse at frykten for å gå på vekten er jo fordi jeg tror at jeg blir deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk. Jeg er ikke klar for å se at realiteten kanskje er en helt annen enn den jeg har i hodet mitt.

Ved noen få anledninger så har jeg vært nødt til å møte en av mine største frykter, jeg har vært nødt til å gå på vekta. Egentlig er jeg jo litt glad for det nå, for da har jeg hatt muligheten til å se at vekta faktisk har gått riktig vei. Jeg har vel aldri helt hatt kontroll på hva jeg har veid på det tyngste, men jeg vet såpass at da jeg måtte på vekta i 2012, så hadde jeg gått ned ca 30 kg fra forrige gang jeg var på vekta, og da hadde det hadde gått ca 4 år. Da jeg måtte på vekta igjen i 2014, så hadde jeg gått ytterligere 10 kg ned. Nå vet jeg ikke helt hvor vekta står. Jeg vet at jeg har mistet mange cm, men aner ikke hva dette utgjør i kg. Jeg har vel egentlig avtalt med fastlegen min at en vekt nå bør inn i huset slik at jeg kan følge med, og jeg ser at det kan være fint for usikkerheten min at jeg nå kanskje skaffer meg en vekt. Jeg har egentlig aldri noe svar å gi når noen spør hvor mye jeg har gått ned. Er  jeg er helt klar for en ny venn/fiende i hus… er jeg klar for ett slikt elsk/hat forhold ?

Målebåndet er en trofast venn som jeg liker mye bedre enn vekta. Vi har vært igjennom både oppturer, og nedturer, og den siste tiden har det vært mange fine oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater , og et klapp på skulderen når jeg måler, men jeg har ett annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Målebåndet kan også gi meg mange skuffelser, men jeg føler jeg takler de mye bedre enn hva jeg gjør når denne idiotiske vekta geiper tunge til meg… jeg tror jo vekta geiper tunge også når den viser positive tall…. ingen skal si at ikke mitt hodet inneholder mye rart 🙂 Hver 14.dag pleide jeg å måle meg, nå har dette sklidd ut, og det er lenge siden sist, så her må det skjerpings til! Jeg var forberedt på en dårlig beskjed da jeg tok målebåndet ut på en ny date i går, men for en opptur det ble!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg mange ganger skulle ha ønsket at jeg hadde mistet både vekt, og cm enda kjappere enn jeg gjør. Av og til så ” misunner ” jeg de som opplever en rask vektnedgang etter en slankeoperasjon…bare det å kjenne på følelsen av og miste så mye så kjapt, men jeg angrer fortsatt ikke på valget jeg har tatt om og ikke la meg slankeoperere. Jeg vet hvilke grep jeg kan ta for å oppleve en raskere vektnedgang enn det jeg opplever nå, så alt er opp til meg selv.

I tillegg til å ha en god venn i målebåndet, en venn som er ærlig, og til tider veldig brutal, så har jeg en annen ting jeg gjør når jeg føler at ingenting skjer, og når jeg føler at jeg er like tjukk som jeg alltid har vært. Det hender nemlig mange ganger at jeg overhodet ikke kan se endringene som har skjedd. Jeg vet at ting har skjedd, men jeg klarer ikke å se det. Det er da min aller beste tar frem gamle bilder, og ber meg ta en titt. Det er veldig god terapi. Da har jeg beviset på hvordan jeg så ut på det største, og sammenligner jeg med dagens bilder, så ser jeg at ting har skjedd, og jeg ser at jeg har gjort en innmari god jobb. Det klappet på skulderen, det trenger jeg virkelig i blant. Så det kan være ett godt tips til deg også når du føler at ingenting skjer – ta frem gamle bilder, for meg er det en veldig god hjelp, en veldig god terapi, og ikke minst en stor motivasjon! Bildene på bloggen i dag som begge er tatt når jeg har vært modell for Stormberg er vel tatt med ca 4 års mellomrom, så i dag jubler jeg for den gode jobben jeg har gjort, og jeg jubler for at 7 cm med gamle Heidi har forsvunnet fra kroppen!!

Det er mye som engasjerer meg, og dere som leser bloggen vet at jeg brenner for ett riktig behandlingstilbud for overvektige, og jeg håper at jeg kan bidra til å endre folks holdninger til oss som er overvektige. Det er ofte en mann som får meg til å se rødt, og som provoserer meg bare han åpner munnen. Denne karen er Jørgen Foss, tidligere leder av Landsforeningen for overvektige. Jeg har dessverre ikke fått anledning til å møte Jørgen Foss ansikt til ansikt for en skikkelig debatt, men har debattert med han på radio via telefon ved noen anledninger. Nå har Jørgen Foss trukket seg som leder av Landsforeningen for overvektige, så nå får jeg nok aldri denne ønskedebatten min. Hurra for at han har trukket seg, men jeg skulle tynt han litt for han ga seg 🙂 Nå har foreningen fått ny leder, og jeg tror det kan være ei dame med bein i nesa…så jeg får følge med 🙂

I går var det en annen person som fikk meg til å gå i taket, og som fikk meg til å se så rødt som jeg tror jeg kunne. Når det gjelder usaklige, og useriøse uttalelser om overvekt, så blir jeg fort provosert! I går var det Høyres representant i Helse og omsorgskomiteen, Sveinung Stensland som fikk meg i taket. Sveinung Stensland ville protestere mot de rødgrønne som ønsket at Staten skulle ta ansvar for folks fedmeproblematikk, så han satte i gang en slankekur for å bevise overfor de rødgrønne at folk selv kunne ordne egne vektproblemer. I løpet av 3 mnd gikk Stensland ned 22 kg – hurra for han, MEN når Stensland står frem i VG i bar overkropp, og uttaler at overvekt skyldes mangel på vilje, da trør han langt over streken. Dersom overvektige bare skjerper seg, så vil de gå ned i vekt i følge Høyres helsepolitiker. Hvordan er det mulig av en folkevalgt å komme med slike uttalelser? Han burde som helsepolitiker ha lært en del i løpet av sin tid på Stortinget, og burde vel mer enn mange andre vite at overvekt har en årsak? Årsaken heter verken manglende vilje, eller manglende evne til å skjerpe seg! Jeg blir nesten redd når jeg ser hva slags personer som sitter, og skal bestemme hva som er viktig for landets folkehelse! Som politiker på riksplan så sier man bare ikke sånne ting offentlig.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kan følge Stensland i noe av det han sier i artikkelen. Jeg er enig i at vi selv har ansvar for egen helse, men det gjelder jo søren med ikke bare overvektige – det gjelder absolutt alle! Vi har selv ansvar for hva vi putter i munnen uttaler Stensland, og der er jeg også helt enig. Vi har ansvar for egne valg, og egne liv, og politikerne må ikke få det til å virke som om vektnedgang er umulig. Klart det er fullt mulig å gå ned i vekt. De aller fleste kan klare det med riktig fokus. Politikerne må ikke løse fedmeproblematikken ved at de stadig lar flere, og flere fedmeoperere seg. Fedmeproblematikken kan ikke løses ved operasjon, så staten må redusere antall operasjoner, og legge hjelpen, og fokuset ett helt annet sted. Man kan ikke operere bort alt av problemer. En operasjon er en kickstart, men etter hvert som vekten stabiliseres, så begynner jobben med å holde seg nede. Dessuten er det hodet til oss overvektige som trenger hjelp, og ved fedmekirurgi, så opereres ikke hodet, noe som igjen betyr at hodet vårt er på samme plass etter operasjonen, og med de samme utfordringene. Livet endrer seg ikke, livet blir ikke plutselig rosa slik en del opererte vil ha oss til å tro. Det kreves beinhard jobbing etter en operasjon, og veldig mange klarer ikke jobben det kreves fordi man er på nøyaktig samme plass mentalt som man var før man ble operert.

Staten må tenke annerledes, og jeg er ikke på samme plass som Stensland som mener at staten ikke skal hjelpe. Staten skal hjelpe overvektige på lik linje med alle andre som har en helseutfordring. Vi har muligheten til det i Norge, så hjelp skal gis. Overvektige må stilles krav til for å få hjelp. Man skal ikke bare gi en operasjon fordi det er mye mindre arbeid for staten. Vektnedgang er en lang vei å gå, det tar tid med endringer, og de beste resultatene får man ved å bruke tid. Det må være ett langvarig program med tett oppfølging. Et program hvor man aller først får hjelp til å jobbe med det mentale. Man må sortere tanker, og få hjelp til å finne ut hvorfor man er overvektig. Hvorfor er ting som de er? Man må få bort de tankene som ødelegger for oss, og få frem tankene som gir den rette motivasjonen. Alle utfordringer har en årsak, og overvekt har mange. Uten å finne årsak vil vektnedgangen bli vanskelig. Den mentale biten, og den fysiske biten er de to viktigste tingene i starten. Man kan ikke gjøre alt på en gang – det handler om å ta skritt for skritt. Man må lære at fysisk aktivitet er ålreit. Man skal ikke løpe maraton med det samme, man må begynne i det små. Overvektige trenger tett oppfølging av fagpersoner, og vi trenger det over lang tid. Jeg mener at dersom man ønsker vektnedgang, så skal man også forplikte seg til ett langt løp. Dersom man fortsatt ikke har klart å gå ned etter endt opplegg, så kan fedmekirurgi være løsningen…men med det riktige opplegget mentalt – fysisk, og kostholdsmessig, så vil det gi resultater… men det nytter ikke å gi oss 3 mnd, eller et halvt år – vi må ha mye lengre tid enn det. Klart vi kan, klart mange av de fedmeopererte kunne ha klart det, men jobben starter i hodet, og det har staten ennå ikke sett. Jeg kjenner mange fedmeopererte, og jeg vet at en del av disse jobber beinhardt med å holde vekta. Disse er jeg full av beundring over. De vet hva som kreves for å holde seg der de er, og de jobber virkelig. Jeg kjenner også disse som har ett mer avslappet forhold til inngrepet, og tiden etterpå. De som synes det er stor stas når de kan spise akkurat det samme som før, og kan spise gode porsjoner, og som skryter av at de tåler søtt, og salt. De som ikke  løfter en finger for å være aktive, og som ikke ser viktigheten av trening. Staten har gitt dem en sjanse til å gjøre noe med livet som overvektig, og så er de på full fart tilbake til der de var. Hva med å stille krav? En operasjon koster staten rundt 100000 kr. Vi som velger bort operasjon blir det ikke løftet en finger for! Er det noe som er veldig galt her ???

I likhet med Stensland fra Høyre, så tror ikke jeg heller på avgifter i kampen mot fedmen. Jeg tror ikke en egen sukkeravgift er løsningen. Vil man ha noe, så kjøper man det uansett avgift, eller ikke. Dessuten får vi bestemme selv hva vi kjøper av sukkerholdige varer. Dette kan ikke staten sette seg ned å bestemme. Likevel bør en helsepolitiker vite bedre enn å vise frem overkroppen i media, og tro at det er så enkelt som han prøver å fremstille det. Hans store utfordring er nå å holde vekten, og la oss håpe at han for sin egen del ikke er gått ut for høyt nå, det er mange som følger med.  Jeg håper Stensland innser hvor mange overvektige han i går tråkket på tærne.,og at han bidro til at enda flere bedrevitere fikk blod på tann i sin dømming av oss overvektige. Han uttaler at ha aldri har brydd seg om sine ekstra kilo, men da skal han jaggu holde kjeft, og tenke på de som faktisk strever med dette hver eneste dag!

Overvekt har mange årsaker, og finner man årsaken, så kan man få en vellykket vektnedgang. Jeg håper på ett langsiktig, og riktig opplegg i kampen mot overvekt, for jeg vet at mange på den måten vil få ett lettere liv. Treningsgruppen vår for overvektige et skritt i riktig retning – det skulle vært mange grupper som denne…..Stensland fikk i går tilbud om PT for å holde vekta – sånn er det å være politiker gitt… jeg drømmer også om min egen PT – hadde jeg det hatt, så hadde vekten gått mye raskere med… men jeg er dessverre ikke politiker 🙁

Husk at vi i morgen  trekker et gavekort på 500 kr fra PIP Stormote 🙂 Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. PIP har klær fra str. 42-56, så mange vil kunne finne noe flott!! Håper på mange kommentarer!!!