Etter noen utfordrende dager den siste tiden, så må jeg innrømme at smilet kom frem i går, og det ble det bredeste smilet på lenge! Når man blir syk, så ødelegger det så utrolig mye, og for meg å sette det meste på vent, det føles nesten son en stor krise. Det at jeg ikke kommer meg på trening, det at jeg ikke får de gode treningsturene, det at ting ikke gått som planlagt, det er utfordrende. Jeg har hatt noen tøffe kamper med meg selv, men når alt blir tungt mentalt, så må jeg bare tenke at lymfeproblematikken er en del av livet, og utfallet den gang tilbake i 2002 kunne vært en helt annen, så egentlig er jeg heldig…men det er til tider vanskelig å tenke slik.

Når ting har vært som det har vært, så har heller ikke fokuset på kostholdet vært slik det burde. Jeg har egentlig ingenting å skryte av her, for det har ikke vært bra. Jeg har ikke vært så flink som jeg burde, og selv om jeg ikke stapper i meg usunne varer hele dagen, så kunne jeg vært mye mer fokusert på at kostholdet skulle ha vært bra når jeg ikke har kunnet ha fokuset på treningen…men jeg har ikke vært flink 🙁 Vekt har jeg ikke, så jeg aner ikke hva den viser, men jeg har en annen god venn som jeg bruker endel, og det er målebåndet. I går fikk jeg den beste beskjeden fra målebåndet : 7 cm har jeg mistet siden sist jeg målte meg! Nå skal jeg være ærlig å si at det er en stund siden målebåndet og jeg har hatt en date, men likevel : 7 cm!! Til og med mitt hodet skjønner at 7 cm er mye, og jeg kunne jo ikke noe annet enn å smile det bredeste smilet 🙂 Jeg vet resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en helt annen måte, men akkurat nå, så skal ikke det ta gleden fra meg. Jeg har fått innarbeidet gode treningsrutiner, og jeg er kommet et steg videre også når det gjelder spisemønsteret, og det som puttes inn i munnen. Jeg er blitt mer bevisst, noe som er en stor seier. 7 cm – Hurra!! Bildene fra Stormberg viser også at jobben jeg har gjort har gitt resultater, men ofte må jeg ha slike bevis.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Foto : Stormberg

Foto : Stormberg
 

Jeg har ennå ikke anskaffet meg vekt, og det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn er nødt til å sette beina mine oppå. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skrikes mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når den sikkert viser helt feil tall…..sannheten gjør vondt, så da man går heller rundt grøten istedenfor å innse at frykten for å gå på vekten er jo fordi jeg tror at jeg blir deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk. Jeg er ikke klar for å se at realiteten kanskje er en helt annen enn den jeg har i hodet mitt.

Ved noen få anledninger så har jeg vært nødt til å møte en av mine største frykter, jeg har vært nødt til å gå på vekta. Egentlig er jeg jo litt glad for det nå, for da har jeg hatt muligheten til å se at vekta faktisk har gått riktig vei. Jeg har vel aldri helt hatt kontroll på hva jeg har veid på det tyngste, men jeg vet såpass at da jeg måtte på vekta i 2012, så hadde jeg gått ned ca 30 kg fra forrige gang jeg var på vekta, og da hadde det hadde gått ca 4 år. Da jeg måtte på vekta igjen i 2014, så hadde jeg gått ytterligere 10 kg ned. Nå vet jeg ikke helt hvor vekta står. Jeg vet at jeg har mistet mange cm, men aner ikke hva dette utgjør i kg. Jeg har vel egentlig avtalt med fastlegen min at en vekt nå bør inn i huset slik at jeg kan følge med, og jeg ser at det kan være fint for usikkerheten min at jeg nå kanskje skaffer meg en vekt. Jeg har egentlig aldri noe svar å gi når noen spør hvor mye jeg har gått ned. Er  jeg er helt klar for en ny venn/fiende i hus… er jeg klar for ett slikt elsk/hat forhold ?

Målebåndet er en trofast venn som jeg liker mye bedre enn vekta. Vi har vært igjennom både oppturer, og nedturer, og den siste tiden har det vært mange fine oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater , og et klapp på skulderen når jeg måler, men jeg har ett annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Målebåndet kan også gi meg mange skuffelser, men jeg føler jeg takler de mye bedre enn hva jeg gjør når denne idiotiske vekta geiper tunge til meg… jeg tror jo vekta geiper tunge også når den viser positive tall…. ingen skal si at ikke mitt hodet inneholder mye rart 🙂 Hver 14.dag pleide jeg å måle meg, nå har dette sklidd ut, og det er lenge siden sist, så her må det skjerpings til! Jeg var forberedt på en dårlig beskjed da jeg tok målebåndet ut på en ny date i går, men for en opptur det ble!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg mange ganger skulle ha ønsket at jeg hadde mistet både vekt, og cm enda kjappere enn jeg gjør. Av og til så ” misunner ” jeg de som opplever en rask vektnedgang etter en slankeoperasjon…bare det å kjenne på følelsen av og miste så mye så kjapt, men jeg angrer fortsatt ikke på valget jeg har tatt om og ikke la meg slankeoperere. Jeg vet hvilke grep jeg kan ta for å oppleve en raskere vektnedgang enn det jeg opplever nå, så alt er opp til meg selv.

I tillegg til å ha en god venn i målebåndet, en venn som er ærlig, og til tider veldig brutal, så har jeg en annen ting jeg gjør når jeg føler at ingenting skjer, og når jeg føler at jeg er like tjukk som jeg alltid har vært. Det hender nemlig mange ganger at jeg overhodet ikke kan se endringene som har skjedd. Jeg vet at ting har skjedd, men jeg klarer ikke å se det. Det er da min aller beste tar frem gamle bilder, og ber meg ta en titt. Det er veldig god terapi. Da har jeg beviset på hvordan jeg så ut på det største, og sammenligner jeg med dagens bilder, så ser jeg at ting har skjedd, og jeg ser at jeg har gjort en innmari god jobb. Det klappet på skulderen, det trenger jeg virkelig i blant. Så det kan være ett godt tips til deg også når du føler at ingenting skjer – ta frem gamle bilder, for meg er det en veldig god hjelp, en veldig god terapi, og ikke minst en stor motivasjon! Bildene på bloggen i dag som begge er tatt når jeg har vært modell for Stormberg er vel tatt med ca 4 års mellomrom, så i dag jubler jeg for den gode jobben jeg har gjort, og jeg jubler for at 7 cm med gamle Heidi har forsvunnet fra kroppen!!

Det er mye som engasjerer meg, og dere som leser bloggen vet at jeg brenner for ett riktig behandlingstilbud for overvektige, og jeg håper at jeg kan bidra til å endre folks holdninger til oss som er overvektige. Det er ofte en mann som får meg til å se rødt, og som provoserer meg bare han åpner munnen. Denne karen er Jørgen Foss, tidligere leder av Landsforeningen for overvektige. Jeg har dessverre ikke fått anledning til å møte Jørgen Foss ansikt til ansikt for en skikkelig debatt, men har debattert med han på radio via telefon ved noen anledninger. Nå har Jørgen Foss trukket seg som leder av Landsforeningen for overvektige, så nå får jeg nok aldri denne ønskedebatten min. Hurra for at han har trukket seg, men jeg skulle tynt han litt for han ga seg 🙂 Nå har foreningen fått ny leder, og jeg tror det kan være ei dame med bein i nesa…så jeg får følge med 🙂

I går var det en annen person som fikk meg til å gå i taket, og som fikk meg til å se så rødt som jeg tror jeg kunne. Når det gjelder usaklige, og useriøse uttalelser om overvekt, så blir jeg fort provosert! I går var det Høyres representant i Helse og omsorgskomiteen, Sveinung Stensland som fikk meg i taket. Sveinung Stensland ville protestere mot de rødgrønne som ønsket at Staten skulle ta ansvar for folks fedmeproblematikk, så han satte i gang en slankekur for å bevise overfor de rødgrønne at folk selv kunne ordne egne vektproblemer. I løpet av 3 mnd gikk Stensland ned 22 kg – hurra for han, MEN når Stensland står frem i VG i bar overkropp, og uttaler at overvekt skyldes mangel på vilje, da trør han langt over streken. Dersom overvektige bare skjerper seg, så vil de gå ned i vekt i følge Høyres helsepolitiker. Hvordan er det mulig av en folkevalgt å komme med slike uttalelser? Han burde som helsepolitiker ha lært en del i løpet av sin tid på Stortinget, og burde vel mer enn mange andre vite at overvekt har en årsak? Årsaken heter verken manglende vilje, eller manglende evne til å skjerpe seg! Jeg blir nesten redd når jeg ser hva slags personer som sitter, og skal bestemme hva som er viktig for landets folkehelse! Som politiker på riksplan så sier man bare ikke sånne ting offentlig.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Jeg kan følge Stensland i noe av det han sier i artikkelen. Jeg er enig i at vi selv har ansvar for egen helse, men det gjelder jo søren med ikke bare overvektige – det gjelder absolutt alle! Vi har selv ansvar for hva vi putter i munnen uttaler Stensland, og der er jeg også helt enig. Vi har ansvar for egne valg, og egne liv, og politikerne må ikke få det til å virke som om vektnedgang er umulig. Klart det er fullt mulig å gå ned i vekt. De aller fleste kan klare det med riktig fokus. Politikerne må ikke løse fedmeproblematikken ved at de stadig lar flere, og flere fedmeoperere seg. Fedmeproblematikken kan ikke løses ved operasjon, så staten må redusere antall operasjoner, og legge hjelpen, og fokuset ett helt annet sted. Man kan ikke operere bort alt av problemer. En operasjon er en kickstart, men etter hvert som vekten stabiliseres, så begynner jobben med å holde seg nede. Dessuten er det hodet til oss overvektige som trenger hjelp, og ved fedmekirurgi, så opereres ikke hodet, noe som igjen betyr at hodet vårt er på samme plass etter operasjonen, og med de samme utfordringene. Livet endrer seg ikke, livet blir ikke plutselig rosa slik en del opererte vil ha oss til å tro. Det kreves beinhard jobbing etter en operasjon, og veldig mange klarer ikke jobben det kreves fordi man er på nøyaktig samme plass mentalt som man var før man ble operert.

Staten må tenke annerledes, og jeg er ikke på samme plass som Stensland som mener at staten ikke skal hjelpe. Staten skal hjelpe overvektige på lik linje med alle andre som har en helseutfordring. Vi har muligheten til det i Norge, så hjelp skal gis. Overvektige må stilles krav til for å få hjelp. Man skal ikke bare gi en operasjon fordi det er mye mindre arbeid for staten. Vektnedgang er en lang vei å gå, det tar tid med endringer, og de beste resultatene får man ved å bruke tid. Det må være ett langvarig program med tett oppfølging. Et program hvor man aller først får hjelp til å jobbe med det mentale. Man må sortere tanker, og få hjelp til å finne ut hvorfor man er overvektig. Hvorfor er ting som de er? Man må få bort de tankene som ødelegger for oss, og få frem tankene som gir den rette motivasjonen. Alle utfordringer har en årsak, og overvekt har mange. Uten å finne årsak vil vektnedgangen bli vanskelig. Den mentale biten, og den fysiske biten er de to viktigste tingene i starten. Man kan ikke gjøre alt på en gang – det handler om å ta skritt for skritt. Man må lære at fysisk aktivitet er ålreit. Man skal ikke løpe maraton med det samme, man må begynne i det små. Overvektige trenger tett oppfølging av fagpersoner, og vi trenger det over lang tid. Jeg mener at dersom man ønsker vektnedgang, så skal man også forplikte seg til ett langt løp. Dersom man fortsatt ikke har klart å gå ned etter endt opplegg, så kan fedmekirurgi være løsningen…men med det riktige opplegget mentalt – fysisk, og kostholdsmessig, så vil det gi resultater… men det nytter ikke å gi oss 3 mnd, eller et halvt år – vi må ha mye lengre tid enn det. Klart vi kan, klart mange av de fedmeopererte kunne ha klart det, men jobben starter i hodet, og det har staten ennå ikke sett. Jeg kjenner mange fedmeopererte, og jeg vet at en del av disse jobber beinhardt med å holde vekta. Disse er jeg full av beundring over. De vet hva som kreves for å holde seg der de er, og de jobber virkelig. Jeg kjenner også disse som har ett mer avslappet forhold til inngrepet, og tiden etterpå. De som synes det er stor stas når de kan spise akkurat det samme som før, og kan spise gode porsjoner, og som skryter av at de tåler søtt, og salt. De som ikke  løfter en finger for å være aktive, og som ikke ser viktigheten av trening. Staten har gitt dem en sjanse til å gjøre noe med livet som overvektig, og så er de på full fart tilbake til der de var. Hva med å stille krav? En operasjon koster staten rundt 100000 kr. Vi som velger bort operasjon blir det ikke løftet en finger for! Er det noe som er veldig galt her ???

I likhet med Stensland fra Høyre, så tror ikke jeg heller på avgifter i kampen mot fedmen. Jeg tror ikke en egen sukkeravgift er løsningen. Vil man ha noe, så kjøper man det uansett avgift, eller ikke. Dessuten får vi bestemme selv hva vi kjøper av sukkerholdige varer. Dette kan ikke staten sette seg ned å bestemme. Likevel bør en helsepolitiker vite bedre enn å vise frem overkroppen i media, og tro at det er så enkelt som han prøver å fremstille det. Hans store utfordring er nå å holde vekten, og la oss håpe at han for sin egen del ikke er gått ut for høyt nå, det er mange som følger med.  Jeg håper Stensland innser hvor mange overvektige han i går tråkket på tærne.,og at han bidro til at enda flere bedrevitere fikk blod på tann i sin dømming av oss overvektige. Han uttaler at ha aldri har brydd seg om sine ekstra kilo, men da skal han jaggu holde kjeft, og tenke på de som faktisk strever med dette hver eneste dag!

Overvekt har mange årsaker, og finner man årsaken, så kan man få en vellykket vektnedgang. Jeg håper på ett langsiktig, og riktig opplegg i kampen mot overvekt, for jeg vet at mange på den måten vil få ett lettere liv. Treningsgruppen vår for overvektige et skritt i riktig retning – det skulle vært mange grupper som denne…..Stensland fikk i går tilbud om PT for å holde vekta – sånn er det å være politiker gitt… jeg drømmer også om min egen PT – hadde jeg det hatt, så hadde vekten gått mye raskere med… men jeg er dessverre ikke politiker 🙁

Husk at vi i morgen  trekker et gavekort på 500 kr fra PIP Stormote 🙂 Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. PIP har klær fra str. 42-56, så mange vil kunne finne noe flott!! Håper på mange kommentarer!!!