” Du er vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb” – fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Tidligere satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min, og veldig redd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, og at om jeg fortsatte den dårlige veien, så kunne jeg kanskje oppleve at livet ikke ble så langt som jeg ønsket. Legen min har aldri sagt akkurat de tingene, men han har klart oppmuntret meg til å gjøre noe med situasjonen, men til syvende, og sist, så visste han at det ikke nyttet før jeg selv var klar. Det tok tid før jeg var klar, det tok veldig lang tid, og noen varsellamper hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært bedre. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang til for å se om tallene var riktige 🙂 Legen min skjønner ennå ikke helt hvordan kolestrolet mitt kan være så perfekt som det faktisk er. Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, så sårt. Det var vondt å kjenne på følelsene, og det var vondt når andre kommenterte hvordan jeg så ut. Legen min tråkket alltid forsiktig. Han så hvordan det påvirket meg…sannheten er vond, men den må fortelles.

Foto : Stormberg
 

Det var nok ikke varsellampene som fikk meg til å endre kurs. Det burde ha vært det, men jeg skal være ærlig på at det var det ikke. Verken det faktum at diabetes 2 var rett rundt hjørnet, eller det faktum at blodtrykket var for høyt, ingen av delene var det som skulle til for å innse at her begynte det å skje ting man ikke ønsket. Kanskje skulle legen ha tatt den ubehagelige, såre samtalen enda oftere med meg, for i årenes løp, så har vi ikke hatt dem samtalen for ofte. Det var helt klart forkurset på sykehuset i forbindelse med planene mine om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort mange ganger før, tenke er vi flinke til, vi er verdensmestre til å tenke, men det var samtalene med kognetiv terapi, det var de som ” reddet ” meg. Det var under disse samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene, men de hadde vel blinket veldig lenge uten at det gikk for mye inn på meg. Det var under samtalene på sykehuset med Line at jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg. Det var da jeg våknet, jeg bråvåknet. Det hender fortsatt at jeg av og til sovner, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Overvekt er ikke ett enkelt tema. Det er sårt, og det er vondt. Jeg tror mange fastleger vegrer seg for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, og så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Løsningen er enkel i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om overvekt, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å lyse. Når diabetes 2 kommer, og man kanskje sliter med både kolestrol, og høyt blodtrykk, så er det viktig at man prater med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at ikke legene foreslår kirurgi før andre ting er blitt forsøkt. Min fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider etter ett slikt inngrep, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg.

Der finnes ikke mange tilbud i dag til oss overvektige. Dette er helt klart en utfordring også for legene da de ikke har så mange steder å henvise pasientene. Som regel blir pasienten stående alene, og vi vet alle hvordan det som regel går. Staten betaler mer enn villig ut både 100000 kr, og 200000 kr til de som ønsker kirurgi, men hva med oss som ikke ønsker det? Hva slags hjelp kan vi få? For oss som ikke ønsker kirurgi, så er det ingen hjelp å få. Hvor er rettferdigheten? Skal man virkelig være nødt til å la seg operere for å få den hjelpen man ønsker, og har ett stort behov for ? Er det riktig å gjøre stikk motsatt av det man ønsker bare for å få nødvendig hjelp? Mens andre får betalt for slankeoperasjon, så kan jeg få tilbud om ett 12 ukers kurs på grønn resept. Jeg kan i løpet av disse 12 ukene være med å gå tur, og få litt veiledning på kosthold. Jeg kan også om jeg er heldig få være med på et matkurs for å lære mer om kosthold. Er det noe vi overvektige faktisk kan, så er det forskjellen på sunt, og usunt. Vi kan det aller meste som er verdt å vite. Vi har lest, og lest, og vi har prøvd, og prøvd, men så lenge hodet vårt er på helt feil plass, så klarer vi ikke å sette dette ut i praksis..men teorien, den kan vi det meste om. Jeg kan også søke meg til Evjeklinikken, og ett slikt opphold har jeg tror på, MEN det negative med slike opphold, det er at når man er ferdig med oppholdet, og skal tilbake til hverdagen, da står man ganske alene. Noen klarer det, men de aller fleste, de faller fort tilbake i gamle spor fordi den hjelpen man trenger så sårt, den burde være her vi bor. Den burde være i nærmiljøet, den burde være en del av hverdagen vår. Det er hverdager det er flest av, og det er her hjelpen må settes inn. Så istedenfor at staten betaler store summer for et opphold på feks Evjeklinikken, så burde man fått muligheten til å få denne hjelpen her vi er, og som en del av hverdagen vår. For det en slankeoperasjon koster, så kunne jeg fått mange timer over lang tid med en personlig trener, og trening. Jeg kunne fått viktig mental hjelp, og jeg kunne fått hjelp til å sette sammen en kostholdsplan basert på vanlig mat som man liker å spise. Det er denne hjelpen jeg ønsker, kjære helseminister, men denne hjelpen finnes ikke. Der er ingen hjelp overhodet for meg så lenge jeg ikke vil gjøre slik dere ønsker, og ikke følger deres oppskrift på ett lettere liv, altså at jeg ikke ønsker å legge meg under kniven. Jeg vet at staten ikke ser på operasjon som den perfekte måten å miste vekt på, men det er lettere for staten å gi oss en slankeoperasjon enn å kjøre inn mer kraftig krutt hvor vi selv kan løse oppgaven med den hjelpen dere har tilgjengelig i bøtter, og spann! Kanskje er det en fantasi å tro at  denne hjelpen en dag vil komme, men jeg har ikke tenkt å gi opp å håpe, og kjempe.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere slår fast er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår, og så overhører vi sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk, det er veldig mange overvektige med god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset nå fremover være en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenker å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tenker jeg. Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Kanskje bør ikke målet være å bli som en fyrstikk, men ha en sunn, og frisk kropp som samarbeider med deg?

Her i Kristiansand, så er jeg vel egentlig veldig skuffet over fastlegene. Ikke at jeg har vært pasient hos mer enn en lege, men ALLE leger, og ALLE legesentre i, og rundt byen har fått tilsendt informasjon om treningsgruppen vår for overvektige. Alle leger har fått hvert sitt skriv, og alle legesentre har fått en informasjonslapp som kan henges opp på legekontoret. Jeg vet om et legesenter hvor lappen henger oppe som info til pasientene, og jeg vet at to leger har informert pasienter i form av at disse to har kommet til gruppen. Jeg tror ikke legene bruker infoen de har fått. Hadde de brukt den, så hadde vi i alle fall sett noen flere komme til treningsgruppen enn det som er tilfelle. Treningsgruppen er jo en gavepakke til alle leger som ikke har noe å tilby sine overvektige pasienter, men jeg tror all informasjonen ligger nedstøvet i en skuff, eller for lengst er blitt kastet i søppelkassen. Det er utrolig synd at legene ikke ser mer verdi i en sånn treningsgruppe. Et sted må overvektige starte, og trening må da være ett veldig godt sted for nettopp det?

Jeg er tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter. Pr. i dag, så er ikke det så mye, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. Sannheten, den sårer, men av og til må den frem i lyset for at vi skal kunne ta de riktige valgene selv om sannheten gjør så innmari vondt….

Så var det en ny uke, og egentlig er jeg veldig glad for . Det har vært en uke som har ødelagt mye i forhold til hva målene var etter forrige uke. Det har vært en dårlig periode nå, og en såpass dårlig periode har jeg ikke hatt på lenge. Langt innerst inne, så kjenner jeg litt på panikken, panikken over at jeg ikke har kontroll på hvor mye som er gått inn av ekstra kalorier med tanke på en heller laber aktivitet. Man kjenner hvordan den tar tak i deg, men så skjer jo det geniale: panikken får ikke overtak lengre slik den gjorde før. Jeg klarer å tenke fornuftig, og vet at ting ikke er så ille som jeg av og til har en tendens til å tro. Dessuten hadde jeg en veldig god slutt på uken. Jeg fikk meg gode turer både lørdag, og søndag, og med musikk på ørene, så er det deilig å komme seg ut, og være tilstede i sin helt egen, lille verden noen minutter.

Foto : Stormberg
 

I helgen fant jeg frem en spennende artikkel som hjalp meg mye når jeg var litt deppa over en dårlig treningsuke.I en uke uten så trening hjalp denne meg til å se at selv om jeg ikke har fått trent, så er det kanskje ikke så ille som tankene mine av og til vil narre meg til å tro. Jeg har flere ganger på bloggen min skrevet om at ekstra kilo ikke er ensbetydende med å være i dårlig form, og jeg har skrevet om viktigheten av å være i bevegelse, og aktivitet. Opp i gjennom årene føler jeg at det fra så mange ulike hold har vært ett enormt fokus på at alle overvektige er i dårlig form, og at overvekt ikke er noe annet enn veldig skadelig. Jeg har så mange ganger sagt at jeg garantert er i mye bedre form enn mange av de normalvektige som ikke løfter en finger for å være i aktivitet. En slank kropp betyr ingen verdens ting. Det som betyr noe er hvordan kroppen samarbeider. Mange vil nok hevde at en slank kropp er penere å se på, og det skriver jeg gjerne mer om på bloggen en annen dag, men mye kan være pent å se på uten at det nødvendigvis fungerer som det skal. Den siste tiden hvor jeg har jobbet knallhardt mentalt, så har jeg diskutert masse med meg selv om hva som er viktigst for meg. Er det viktigste å bli slank, eller er det viktigste å få en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. For noen år siden ville jeg nok ha svart at det viktigste hadde vært å bli slank, men i dag er det helsen som er det viktigste. Man kan være så slank man bare vil, men hva hjelper det om kroppen er i dårlig forfatning på innsiden? Jeg vil jo gjerne bli flere kilo lettere sånn at alt i hverdagen blir lettere i takt med en nedgang, men helsen først. Jeg vil leve gode år sammen med kroppen min, og kanskje slippe en del utfordringer som kan komme om jeg ikke hadde tatt grep. Pr. i dag er jeg heldig som ikke sliter med noen vondter i form av vonde kne, vond rygg, eller vonde hofter, og sånn vil jeg gjerne at det skal bli også fremover.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tilbake til den interessante jeg fant frem på pc’en min i helgen.Den vil glede mange, og den vil garantert gi en del av dere en tankevekker. En større europeisk helseundersøkelse viser nemlig at det er langt farligere å sitte stille enn å være overvektig. Dette er nok noe forskere har visst lenge, men overraskelsen var hvor mange som døde årlig fordi man var inaktiv. Undersøkelsen er den mest omfattende undersøkelsen som er gjort noen sinne. Nesten 350000 menn og kvinner i 10 europeiske land er blitt fulgt gjennom 12 år. Resultatene viser at inaktivitet faktisk forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne fant også ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! Man må ikke trene så svetten renner, og man må ikke trene flere ganger i uken, men man må tenke på hverdagsaktiviteten. Hverdagsaktiviteten er så utrolig mye viktigere enn mange kanskje tror. Da jeg gikk på livsstilsendringskurs på sykehuset, så var de innmari flinke til å sette fokus på hverdagsaktiviteten, og at denne kom før trening. Det er så utrolig små grep, og endringer som skal til for at vi vil få det bedre med oss selv.

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter av hver dag til noe som gir deg en stor gevinst? Alle har tid, og man trenger ikke prøve å lete etter en unnskyldning en gang. Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man kanskje setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to! Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er så mye viktigere enn man kanskje før hadde trodd. 20 minutter for en bedre helse hadde nok skurret litt i mine ører tilbake i tid, men det er så mye forskning og fokus på dette nå at skurringen er blitt til musikk 🙂

Klart trening er viktig, men mange ønsker nå at fokuset skal settes litt annerledes. Mange mener at det store fokuset som settes på hard trening overskygger viktigheten av mosjonen. Det er helt klart langt viktigere å komme seg fra et inaktivt liv til et moderat aktivt liv enn å komme i gang med hard trening som man ikke klarer å opprettholde over tid. Kanskje bør man sette fokus bort fra trening, og heller fokusere på helsegevinsten man kan oppnå ved daglig mosjon? Kanskje er det i alle fall der man må begynne for å få folk opp av sofaen? Det vil jo være langt enklere å kjenne på følelsen av og lykkes om man fokuserer på å starte i det små. Går man for høyt ut og skal bli treningsnarkoman med en gang, så faller man fort, og kjenner igjen på følelsen av å være mislykket. Faren ved inaktivitet leser man sjeldent om, men man leser hele tiden om slankekurer, og riktig trening. Jo, mer jeg tenker på det, jo, mer sikker er jeg på at fokuset må settes på hva man kan oppnå selv med de små endringene i hverdagen vår. Det er i det små man må starte. Man må starte der det passer for en selv å starte.

Jeg ble glad da jeg leste artikkelen, og jeg kjente på en god følelse. En god følelse fordi jeg vet at alt jeg legger ned av både daglig aktivitet, og trening, det er noe som er godt for kroppen min. Jeg setter av mer enn 20 minutter daglig til aktivitet, og trening, og kjenner etter å ha lest dette at jeg kan ha god samvittighet også på de dagene jeg ikke får trent fordi jeg har vært aktiv i hverdagen. Jeg trenger ikke ha den dårlige samvittigheten når jeg ikke får trent, eller jeg trenger ikke hyperventilere når ting ikke går som planlagt, for jeg vet at jeg ikke har sittet i sofaen hele dagen, jeg vet jeg har hatt en aktiv hverdag, og da vet jeg at kroppen min er glad, og fornøyd 🙂 Jeg kjenner også veldig på dette at selv om jeg har en del kilo for mye, så er det ingen som skal si at jeg er i dårlig form av den grunn. Det er så mange av oss overvektige som nå kan rette opp ryggen, og være superstolte over den aktiviteten vi legger ned hver dag, og så kan vi tenkte at selv med ekstra kilo, så er vi i langt bedre form enn mange normalvektige som har en inaktiv hverdag. Det gjør meg faktisk både glad, og stolt 🙂 Kanskje kan denne undersøkelsen være med på å slå sprekker på mytene om at alle overvektige er i elendig form, og kanskje kan den åpne øynene til en del som tror at visst de bare har en slank kropp, så er også innsiden av kroppen glad, og fornøyd. Jeg er klar for ei god, ny treningsuke med masse hverdagsaktivitet – er du?

Angrer jeg noen gang på valget jeg tok for 3 år siden ? Det er mange som lurer, og det er et spørsmål som stadig dukker opp. Angrer jeg på at jeg for 3 år siden snudde totalt om å sa nei til det jeg egentlig trodde jeg var så klar for? Valget som hadde fått meg dit jeg alltid hadde drømt om, et valg som hadde gitt meg det slanke livet som jeg i mitt hodet for tre år siden trodde var det samme som lykke. Nei, jeg angrer ikke, og skal jeg være bånn ærlig, så har jeg ikke angret ett eneste sekund på at jeg tok telefonen til sykehuset i Arendal, og sa nei til slankeoperasjon, og ba de stryke meg fra listen. Vi er alle forskjellige, men for meg ble dette valget det riktige valget, og det er den følelsen som er viktig å kjenne på : hva er riktig for meg? Jeg tror mange går rundt og lurer på om jeg angrer, men for meg var det at jeg sa nei faktisk en begynnelse på en endringsreise slik jeg ønsket det.

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg da jeg sa nei til operasjon. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av de fleste andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes så riktig. Igjen skal jeg være ærlig å si at jeg klart kjenner at jeg gjerne skulle ha mistet så mange kilo som de fleste opplever etter en slankeoperasjon. Selv om jeg har mistet mellom 40-50 kg de siste årene, så ser jeg jo at det er en lang vei igjen, og de skulle jeg gjerne fått bort litt kjappere, men når disse tankene slår til, så ser jeg også veldig klart at livet som slankeoperert ikke er en dans på roser. Man går ikke fra sort til rosa. De som er opererte sliter med utfordringer også etter operasjonen, de må jobbe for å holde vekten, de må ha fokus på mat, og aktivitet. Klarer man ikke å holde fokus, så vil man oppleve det som dessverre så mange opererte opplever, nemlig at vekten går opp igjen.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Bloggen min ” En størrelse for stor ” handler om livet på godt og vondt for meg som hele livet har vært ikke bare en, men flere størrelser for stor. Jeg tror alle gjennom bloggen min har fått et innblikk i mine utfordringer som overvektig. Når man bærer så mange kilo for mye, og vet hvilken kamp det er å få ett lettere liv, så er det klart at man skulle ønske at der fantes et mirakel som kunne gi meg en lettere kropp på 1,2,3. Legene som er kommet så langt innen så mye, hvorfor har man ennå ikke funnet svaret på gåten overvekt? Hvorfor er ikke superpillen oppfunnet? Det er liksom ingen quick fix når det kommer til overvekt, ingen pille man kan ta….man må slite, man må svette, og man må gråte mange, mange tårer. I dag har vi overvektige to valg : Gjøre jobben selv, eller foreta en slankeoperasjon. Går vi 3 år tilbake i tid, så var jeg så møkklei alt som hette trening, og livsstilsendring. Jeg gikk ned, og jeg gikk opp, ned, og opp, og sånn fortsatte det. Jeg var så lei, så frustrert, og forbanna. Jeg var lei av å være stor, lei av å tenke på hvor stor jeg var, og jeg var lei av at jeg lot vekta begrense meg. Jeg glemte å tenke at jeg i den perioden hadde klart ett stort vekttap, for jeg så bare denne karusellen som gikk opp, og ned….Jeg var så frustrert, og skuffet over alt jeg ikke fikk til at jeg bestemte meg for å ta en slankeoperasjon. Jeg følte jeg var godt gjennomtenkt. Jeg hadde lest masse, og jeg kjente flere som hadde tatt denne type operasjon. Jeg trodde i den perioden at jeg ikke ville klare kampen mot vekta alene, så fastlegen henviste meg til overvektsklinikken på sykehuset.

Livsstilsendringskurset på Sørlandet Sykehus er ett utrolig godt opplegg hvor man lærer masse, og spesielt så lærer man masse om seg selv, og sine valg. Jeg kjente at jeg gjennom kurset stadig ble mer usikker på om en slankeoperasjon var veien å gå for meg. Jeg tror det var av mange årsaker til usikkerheten, men jeg ble mer, og mer redd. Kanskje var jeg ikke så redd for selve inngrepet, men jeg var redd for hvordan tiden etterpå ville bli, og om jeg ville få disse berømte bivirkningene. Hvordan ville den mentale delen av meg takle livet etterpå? Ville jeg klare å endre livet mitt etter operasjonen når jeg ikke hadde klart det til nå? Jeg gjennomførte kurset, og fikk med meg masse nyttig kunnskap, og jeg gjennomførte operasjonsskolen i Arendal… men det var på operasjonsskolen jeg snudde. Jeg satt likblek, og hørte en av kirurgene fortelle om inngrepet, om mulige bivirkninger, og om livet etterpå… var det dette jeg ønsket? Var livet mitt så ille at jeg ville ta sjansen? Jeg visste jo at jeg ville rase ned i vekt, jeg visste at jeg ville få en slankere kropp som ville samarbeide mye bedre, men var operasjonen ensbetydende med mer lykke? Var en slankere kropp det som måtte til for at jeg skulle føle meg mer lykkelig? Hva om prisen jeg måtte betale ble for høy? Tror aldri jeg har hatt så mange spørsmål i hodet mitt. Det var jo ikke sikkert jeg ville få noe særlig med bivirkninger, og mange er jo der at de gjerne tar med alle bivirkninger som kommer så lenge kroppen er slank…. men der var ikke jeg… 

En slankeoperasjon er ett stort inngrep i kroppen, men hodet opereres ikke, og det er i hodet overvekten sitter. En slankeoperasjon er ingen lettvint løsning som mange tror. Tiden etterpå krever beinhard jobbing, og man er nødt til å endre livet totalt visst vekten skal holdes. Jeg vet om mange som sliter mer etter operasjonen enn før. Det er mange som nok ikke helt var klar over hvilken endring som må til for å holde vekten. Man kan ikke bare hvile på lauvbærene, og tro at man er slank for alltid. Man må hele tiden tenke på å spise sunt, og være fysisk aktiv. Mange har i ettertid sagt at man ikke hadde trodd det skulle være en sånn kamp, og tall viser at veldig mange øker vekten igjen, og mange får en høyere vekt enn hva de hadde før inngrepet. Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg kjenner flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse. De har skjønt hva som kreves, og hva som må til – de ønsket virkelig ett lettere liv, og er villige til å stå på for å klare det. På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, og nei, jeg angrer ikke. Mange mener sikkert mye om mitt valg, og mange mener sikkert jeg burde foretatt en operasjon… men for meg ble det riktig å si nei. Beina som er min største utfordring når det kommer til vekt, de ville heller ikke blitt særlig redusert etter en operasjon, og da var også det et godt argument for ikke å legge meg under kniven. Jeg har valgt endring over tid, og er fornøyd med jobben jeg har gjort til nå. Med mindre fokus på vekt nå enn før, med et hode som jobber sammen med meg, med mye trening, og aktivitet i livet mitt, så  har jeg det mye bedre med meg selv – og til tross for at jeg fortsatt er en størrelse for stor, så er livet innmari ålreit 🙂 🙂 

Er det noe de fleste av oss er flinke til, så er det å snakke seg selv ned, og vi er utrolig flinke til selvsabotering. Kan du med hånda på hjertet si at du er glad i deg selv ?Jeg tror mange av dere vil svare nei. Det er sannelig ikke lett  være glad i seg selv når man hele tiden fokuserer på alle feil, og mangler. Vi er verdensmestre i å tråkke oss selv ned, og til slutt, så tror jeg ikke vi klarer å kjenne på egenkjærlighet. Er du enig? Vi finner masse feil, men sliter med å finne alle de positive tingene med oss selv. Som på et jobbintervju for eksempel hvor man blir bedt om å fortelle om positive, og negative sider med en selv. Hjelp så mange negative vi kan remse opp, men når det kommer til de gode sidene våre, så sliter vi ofte. Hva betyr det egentlig å være glad i seg selv? Er det mulig å bli glad i seg selv, og fokusere på alle de fine sidene våre istedenfor å snakke oss selv ned hele tiden? Er det mulig å kjenne på egenkjærlighet?

Jeg er jo kanskje et eksempel på at det umulige er mulig. Jeg som 24/7 i mange, mange år nesten ikke gjorde noe annet enn å snakke meg selv ned. Jeg tråkket med selv lengre, og lengre ned, og slet virkelig med å finne de sterke, og fine sidene ved meg selv. Jeg visste jeg var god i jobben min. Radio, det kunne jeg. Jeg visste jeg var en god mor, en god ektefelle, og jeg visste at jeg var en styrke for de rundt meg. Jeg var så innmari flink med alle andre, men så utrolig stygg med meg selv. Når jeg sitter her og skriver, så blir jeg nesten litt lei meg når jeg tenker på hvor stygg jeg faktisk har vært med meg selv. Selv om jeg i alle år har vært en størrelse, eller flere ” for stor “, så skulle jeg liksom ikke være god nok. Jeg skulle ikke ha lov til å skinne, og gå med ryggen rett. Jeg skulle ikke ha lov til å digge meg selv med alle mine positive, og negative sider. Jeg var jo tjukk, og ingen så på en tjukk person som noe mer enn et fettberg, og masse ekstra kiloer som jeg selv var skyld i. Jeg som i andres øyne ikke gadd noe, og som i andres øyne kun spiste usunne ting, og som hadde fast plass i sofaen…Ting var jo ikke sånn, men det var sånn mine følelser var.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Etter at jeg startet en spennende, skummel, men lærerik mental reise, når jeg startet å rydde i hodet mitt, så har jeg klart å kjenne mer på det å være glad i meg selv, det å se at jeg er mer enn bra nok. Det har vært nye følelser som også har vært skumle å kjenne på. Når dette er følelser som man sjeldent har kjent på, så føles det ekstra sterkt. Jeg er ikke der at jeg er blitt helt rosa, og bare digger meg selv, men jeg har helt andre følelser rundt meg selv, og vekten kommer ikke i første rekke lengre. Man er så innmari flink til å være der for andre, og det skal man være, men man må ikke glemme seg selv! Vi hjelper, og gir til alle andre, vi er umiddelbart på plass om noen trenger oss, og så setter vi oss selv helt bakerst. Kanskje setter vi alle andre først for å slippe å kjenne på hvordan vi selv egentlig har det? Det må ikke være enten, eller. Vi trenger ikke være den som skal være fornøyd med smulene som er igjen. Det å sette seg selv først, det betyr ikke at man er egoist. Man må faktisk kunne ta vare på seg selv før man kan ta vare på andre. Du er like viktig som de rundt deg.

For meg så er egenkjærlighet det å kjenne på hva jeg har lyst til å gjøre. Det å føle at jeg gjør ting fordi det er godt for meg, ikke fordi jeg føler jeg må gjøre det for alle andre. Vi må nemlig ingenting! Du skal ikke bare gjøre ting fordi du føler du må, eller burde. Du skal gjøre det fordi du selv ønsker det, og fordi dette gir deg noe. Det er lov, og det er viktig å sette seg selv litt først. Verden rakner ikke om man snur om litt på rekkefølgen. De rundt deg trenger deg like mye, men det er viktig å fortelle dem at du også har behov for å gjøre dine ting. Følelsen når jeg er ute på shopping nå, eller tar meg tid til velvære, de følelsene er helt annerledes nå enn før. Før ga ikke dette meg like mye som det gjør nå. Nå kjenner jeg virkelig at dette er noe jeg har lyst til å gjøre. Opplevelsen det gir meg når jeg bruker tid på meg selv, den er ¨så mye bedre nå når jeg kjenner på at dette er godt for meg. At jeg føler jeg fortjener det, at jeg kan slappe av , og kose meg. Før fant jeg alltid noe negativt når jeg var ute for å shoppe. Jeg følte meg ofte som en flodhest som bare måtte finne noe, eller når jeg hadde tatt meg tid til velvære, og lå på benken og følte meg så stor, og stygg istedenfor å nyte behandlingen, og si til meg selv at dette fortjener du.

Min store ryddejobb i hodet har lært meg at egenkjærlighet handler om og kunne være seg selv 100%. Det handler om å akseptere seg selv, og det handler om å bli akseptert for den vi er. Det handler om å sette oss selv først i hvordan vi skal ha det. Det å sette oss selv først i hvordan vi har det, det handler ikke om å være egoistisk. Det føles godt å bli sett, det føles godt å bli akseptert både av seg selv, og andre, og det føles innmari godt å kjenne på at det er lov å skinne! Istedenfor å finne ut hva egenkjærlighet er for deg, så er det kanskje bedre å finne ut hvilke opplevelser, og følelser som gir kjærlighet, og næring til deg selv. Vi må slutte med selvsabotering, vi må slutte å snakke oss selv ned, og vi må slutte å sette oss selv sist. Det å begynne å rydde i hodet, det skal jeg love deg er skummelt! Man kjenner på ting man ikke har kjent på før, man får en del svar man kanskje ikke ønsket, men jobbingen gir resultater. Det er en sann fryd det og kunne kjenne på alle disse gode følelsene som har vært fortrengt så lenge. Jeg kjenner masse på glede, jeg aksepterer meg selv for den jeg er, jeg kan faktisk også kjenne på følelsen av å være flott. Humøret mitt har steget mange hakk, og jeg er en mye bedre utgave av meg selv. Nå som jeg faktisk har sluttet med å sette meg selv sist, det har gjort meg til en helt annen person. Negative tanker, de kan ennå komme, og jeg kan fortsatt føle meg som en flodhest i havsnød, men det er så innmari godt å føle mer på det positive enn det negative. Det er godt å føle seg bra nok! Jeg kan love deg at det å kjenne på alle disse gode følelsene, det er helt FANTASTISK!!  

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke lett når man står alene. Man skal ha vilje av stål, og det går ofte veldig greit, men veldig ofte kun i perioder. Jeg har mange ganger etterlyst jernviljen min – hvor var den når jeg trengte den mest ? Jeg vet at jeg har kommet meg igjennom mange tøffe kamper, jeg er ei tøff dame når jeg må, men gang på gang så har jeg latt alle disse negative, idiotiske tankene vinne. En gang gikk jeg ned 20 kg. Da var jeg 18-19 år, og når jeg var fornøyd, så trodde jeg selvsagt at jeg kunne slutte å trene… hvor dum går det an å bli…???? Jeg har trent på treningsstudio mange ganger. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg har gått ned, jeg har gått opp, og sånn har det vært lenge. I mange år har det vært sånn. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen…og starte på nytt neste mandag. Alene er det vanskelig. Noe klarer man, men det å ha faste holdepunkter, det å være sammen med andre i samme situasjon, det betyr så utrolig mye. Skummelt kanskje, men det går fort over. Farlig er det i alle fall ikke om noen skulle kjenne på frykten.

Jeg har lenge ønsket at det var et eget opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer husker jeg  at jeg sendte. Jeg sendte til de fleste treningsstudioer i Kristiansand, men ingen så at dette er liv laga. De fleste gadd ikke å svare meg en gang. Kanskje så de behovet, de visste at fedmeproblematikken bare øker, men likevel har de kanskje ikke sett nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars for to år siden, så fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 timer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen var kvinner, men vi hadde også 2-3 menn som flittig fulgte timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så trener vi nå på treningssenteret Spring her i Kristiansand. Lene som driver Spring så behovet, og var villig til å gi oss lukkede saltimer. Tilbudet vi har her i Kristiansand er helt unikt, og jeg tror kanskje Spring er det eneste treningssenteret i landet som gir overvektige ett slikt tilbud. Håpet er jo at vi får enda flere overvektige med på trening, og håpet er at flere treningssentre ser behovet, og viktigheten av egne grupper hvor overvektige kan trene sammen med andre som er i nøyaktig samme situasjon. Det koster for en overvektig å gå inn på et treningssenter alene, ofte så mye at man ikke gjør det. Når man vet at man skal treffe andre i lik situasjon, så bør ikke terskelen så høy for veldig mange. Treningssentre skal være for alle heter det, så her er det mange sentre som må ta noen viktige grep! Treningssentrene bør være viktige støttespillere i kampen mot overvekten, og vi overvektige må vise at vi ønsker å være med på laget. Spring er et senter hvor alle i gruppen føler seg utrolig velkommen, og her heies vi frem, vi motiveres, og inspireres.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

MEN…det er ett stort men også her. Fra å være en gjeng på rundt 25 stykker, så minsker gruppen. I mitt hodet, så var jeg 100% sikker på at en egen treningsgruppe for overvektige ville bli et tilbud som MANGE i og rundt Kristiansand ville benytte seg av. Man skriker om at der ikke er hjelp å få, man skriker om at tilbudet ikke er der, men nå må man sannelig slutte å skrike! Rett foran nesen på overvektige i min by, så finnes det et tilbud som betyr at man kan starte reisen mot en lettere liv. Den aktiviteten man bør ha, treningen som hjelper deg på veien, den er rett foran nesen på deg! Trening alene er ikke nok. Her må man også ta andre grep, men aktiviteten er så utrolig viktig! Om man vil, så kan man også få hjelp av kostholdsveileder som jobber tett med Spring. I gruppen er der mennesker som har hatt ulike reiser, og så kan dele av sine erfaringer med deg, og kanskje gi deg det sparket bak som du trenger for å også ta andre grep…MEN man kan ikke gape over alt på en gang. Et sted må man starte. Jeg er så utrolig lei av alle unnskyldninger som folk kommer med for og ikke bli en del av treningsgruppen vår. Ikke gidd en gang og kom med alle disse unnskyldningene til meg. Jeg hadde en gang svart belte i unnskyldninger, så jeg kan de alle sammen, og jeg vet at det er ingen av de som holder mål. Det handler om å ta et valg. Det handler om prioritering. Det handler om og slutte å la unnskyldningene styre livet ditt. Det handler om å ville gjøre noe med situasjonen du er i!  Vil du, så får du det til! Jeg blir nesten sint jeg, i alle fall veldig skuffet når jeg vet at i og rundt byen jeg bor i, så er det masse mennesker som hver eneste dag kjemper en kamp mot overvekten, og en helse som burde ha vært så mye bedre. Fedmeproblematikken bare øker, og så sitter man bare der, og ser at det skjer istedenfor å ta grep. Nei, det er ikke lett, men det er heller ingen umulighet. Hvor er legene i byen? Hvorfor ” henviser ” ikke de sine overvektige pasienter til treningsgruppen vår? Hvor er kommunehelsetjenesten? Hvor er Frisklivsentralen som kan sende folk videre til oss etter endt kurs, og hva med overvektsklinikken på sykehuset? Jeg blir så fortvilet, så frustrert, og så sint! 

Den lille rosa, tja, jeg vet ikke om den er så liten, men jeg er i alle fall ikke særlig vant til så små plagg. Eller om man ser bort fra undertøy da, så er ikke jeg vant til slike plagg. Den lille, rosa i str. 50 er rett, og slett min nye badedrakt. Når vi er i september, og sommeren etter hvert gir litt slipp, da kjøper Heidi badedrakt, og rosa, og fin er den. Badedrakten har til og med skjørt, så jeg kan simpelthen bare se for meg hvor vakker jeg blir i denne 🙂 Det vakreste med det hele må jo være fargen, for jeg vet ikke hvor vakkert det blir med meg i badedrakt når jeg kommer spradende med mine to tømmerstokker av noen bein 🙂 Likevel holdt jeg det jeg lovet flere av dere som leser bloggen – det ble ny badedrakt, og en innmari god erstatning til den grønne badedrakta uten noe som helst hold fra Kappahl, kjøpt for sikkert 100 år siden.

Det er jo ikke uten grunn at jeg kjøper meg badedrakt når de fleste andre legger sin bort for sesongen. Dere som følger bloggen vet at det nærmer seg Spania tur for min del. I kveld drar vi fra Gardermoen med retning  Alicante. For første gang, så skal vi til fastlands Spania, så det er jeg sikker på blir en flott opplevelse når bare flyturen er over, og gjennomført. Jeg har grudd meg siden juli, ja, til flyturen altså. Om noen hadde sagt til meg at det ikke ble noen tur, så hadde jeg ropt ett stille, men gledelig hurra inni meg…men da hadde jeg ikke fått oppleve huset i Spania som vi har lånt, og ikke hadde jeg fått prøvd å ha hus med eget, privat basseng hvor jeg faktisk kan sprade rundt i den rosa badedrakta mi uten at noen som helst hadde brydd seg. Huset har nemlig høye murer, så her kan jeg gjerne sprade rundt i en ørliten bikini også uten at noen hadde brydd seg, ikke meg selv en gang. Klart det skal bli en stor opplevelse og endelig føle skikkelig på den Syden stemningen hvor bading står i sentrum. Klart det skal bli deilig å bade så mye jeg vil uten å føle at alle øynene er rettet mot meg, mine ekstra kilo, og mine to tømmerstokker. Det skal bli fantastisk rett, og slett, for det å bade i Syden, det er ikke noe jeg gjør mye om der er masse folk rundt meg, og i Syden er det ikke akkurat mangel på folk.

Vi har vært heldige som har fått leie ett flott hus som ligger tre kvarters kjøring fra Alicante. Stort hus med nydelig uteplass, og eget basseng. Her kan vi sitte ute til langt på natt og bare nyte. Tv er ikke på, her kan vi ha de gode samtalene, spise god mat, og bade…bade masse! Vi skal bruke dagene godt, og også ta oss tid til å oppleve både markeder, natur, strender, gamle landsbyer, og butikker som roper shopping. Jeg kjøper alltid masse store klokker når jeg er på markeder i Syden. Jeg elsker store klokker, og er det mye bling på, så er det ett stort pluss. Bare søppel sier folk, men mine Syden klokker, de tikker og går som bare det, så jeg skal ha klokker med meg hjem. Parfyme blir det kanskje litt av, men jeg tror jeg dropper de typiske Spania suvenirene, de er liksom ikke helt meg. Men får mannen ei Syden t-skjorte, eller to, så er han fornøyd 🙂 Vi liker å oppleve når vi er på turer. Leie bil, og kjøre av sted. Ryktene sier at der også skal være en vingård i nærheten, så selv om mor er avholds, så er det jo moro å være på vingårdbesøk, så får de andre stå for smakingen.

Så var det flyturen da. Jeg lider virkelig av flyskrekk, og det er ikke tull at jeg har gruet meg i ett par måneder nå for flyturen som er veldig nærme. Jeg lider av skikkelig angst, og det har jeg skrevet en del om før. Jeg klarer ikke helt å glede meg, men jeg kjenner faktisk på litt glede når jeg sitter og skriver om alt vi skal gjøre, og oppleve når vi kommer dit. Det føltes faktisk veldig godt, for det har ikke vært mye glede til nå. Hver gang noen har snakket om turen, så har jeg fått vondt i magen, og nesten kastet opp, så ille er angsten min. Vær rasjonell sier mange. Angst er ikke rasjonellt, og da kan man heller ikke gjøre slik de fleste mener at jeg bør. Jeg kan ikke bare ta meg sammen. Jeg kjenner heldigvis lite til ordet angst. Det er kun når jeg skal ut å fly at jeg kjenner på angsten, og det er så vondt å kjenne på. Flyturen tar sånn sett ” bare ” litt over 3 timer, men for meg spiller det ikke så mye rolle om den tar 30 minutter, eller 8 timer. Jeg er redd, fryktelig redd uansett. Jeg har aldri hyperventilert, og jeg har aldri fått angstanfall, men det er klart noe jeg frykter.

Denne uken har jeg hatt to hypnosetimer med den danske hypnotisøren, Bo Christensen. Jeg er villig til å prøve alt når det kommer til flyskrekken min. Jeg har prøvd hypnose før, og vet at det hjalp meg mye med den mentale jobbingen jeg har gjort, og fortsatt jobber med. Jeg vet at det å flytte fokus, og endre tankemønsteret, det er så utrolig viktig. Så jeg tror på hypnose, og vet at det har noe for seg. At jeg som sikkert er på en 9, eller 10 på fryktskalaen skal komme dit at jeg gleder meg til tur, det tviler jeg på, men jeg er åpen som det heter. Å være i hypnose er en nydelig tilstand. Kroppen er så tung, og så avslappet, og jeg har aldri vært så rolig som når jeg er i hypnose. Jeg var like avslappet i går, jeg nyter å være akkurat i en sånn tilstand. Bo snakket, og brukte bilder. I tankene mine var jeg med han, men han er et stykke unna når jeg er i hypnose. Jeg er tilstede, men er egentlig ikke tilstede likevel om du skjønner. Hadde jeg vært sånn i det jeg gikk om bord i et fly, så skulle jeg ha flydd hver dag. Jeg kjente ikke et sekund på angsten, jeg var ikke urolig, bare helt rolig, og avslappet. Å, så deilig det var! Etter hypnosen, så kjente jeg ikke så mye på angsten, men i dag var den litt tilbake. Det at jeg kjenner bittelitt glede når jeg nå skriver, det er kanskje ett veldig positivt tegn? Fredag hadde jeg også en god samtale med Petter Corneliussen som er flyskrekkteraput ved Flight Clinic her i Kristiansand. Petter ved alt om hvordan det er å være redd for å fly – nå hjelper han andre, og selv elsker han å fly. Petter var streng med meg på fredag. Det at jeg verken stoler på industrien, eller han. Han forklarte nok en gang om betongluften som holder flyet oppe. om de kule u’ene, altså turbulensen som slettes ikke er farlige, men som kan være ubehagelig. Han snakket om og bare tåle at noe kan være ubehagelig, så lenge det ikke er farlig. Han fortalte igjen om at flyet kan klare seg fint med en motor, og at der alltid er en nødløsning fordi noen har tenkt på det for oss. Jeg ble nesten litt flau der jeg satt. Håpløst redd for ting som ikke er noe å være redd for. Likevel skal angsten vinne hver gang! Jeg fikk en liste av Petter som jeg skal ta med meg, og jeg har lydboken hans på både tlf, og Ipad som jeg skal høre på om bord.

Den lille rosa i str. 50 ligger i alle fall  klar til å pakkes ned. Tror den grønne fra Kappahl skal finne sin vei til søppeldunken. Tror ikke den duger som reserve en gang. Det får holde med den rosa med skjørt. Jeg jaktet på nettopp en rosa en, og sannelig fant jeg det også 🙂 Denne ble bestilt på Ellos på salg til rett over 200 kr. Flott å se på, flott farge, og den satt som et skudd også. Sammen med den lille, store rosa, så skal jeg for første gang også pakke med meg kjole, og det er en god følelse. Jeg har en kjole, og på lørdag fikk jeg faktisk kjøpt meg den fineste sommerkjolen på PIP i Kristiansand. Nydelig, lang og tynn kjole. Perfekt til varme sommerdager. Kjolen hadde ikke armer, men mulig jeg skal prøve meg litt frem uten faktisk. Skulle jeg ikke føle meg vel, så kjøpte jeg ei nydelig, lita jakke som var helt lik kjolen. Jeg var ett stort smil da jeg gikk ut fra PIP med kjolen. Jeg har ikke kjøpt en sommerkjole på evigheter. Det er virkelig mange år siden, så jeg gleder meg til å bruke den. I tillegg var begge deler satt ned til 70%, så jeg gjorde et røverkjøp!  Skjørtet, det eneste skjørtet jeg har, det skal også bli med til Spania. Tynne sommeroverdeler er funnet frem, så jeg er i gang med pakkingen, i alle fall i hodet, Ryktene sier at det er varmt der nede nå, veldig varmt, så mine lymfebein blir nok ekstra happy kan jeg tenke meg, men de skal få masse vann på seg, så skal de nok klare seg i varmen de også. Jeg har sjekket med Norwegian at de er drillet i å håndtere passasjerer med flyskrekk, så der kan jeg være rolig. Jeg har alltid blitt tatt godt vare på av de kabinansatte, for jeg forteller dem alltid at jeg har flyskrekk. Jeg har kommet i cockpit flere ganger også for å snakke med kapteinen, men det hjalp ikke akkurat en hel masse. 

Spania here I come! Og skulle angsten ta meg skikkelig når jeg ankommer Gardermoen, så har jeg Sobril liggende klare i vesken. Må jeg, så må jeg… Satser på en fin uke med masse sol, bading, og opplevelser. Det blir nye blogginnlegg i løpet av uken.

” Det er bare å bestemme seg “, det uttalte Kristian Fjellanger under torsdagens debatt på NRK. Debatten dreide seg om at vi nordmenn blir feitere, og feitere, og spørsmålet var da : Hvorfor øker vi nordmenn i volum, og hva gjør vi med det? Fjellanger gikk hardt ut, og fortalte at om han skulle ha draget på damene, så måtte han ned i vekt. Han ville være attraktiv. Ikke et ord om en sunnere kropp, og en bedre helse. Dessuten så var oppskriften hans på vektnedgang ganske ” enkel ” – det var bare å bestemme seg, og så gjøre det! Ærligtalt Fjellanger, det der skulle du følt deg for god til å uttale. Det er helt greit at du ” bare bestemte deg”, og gikk ned 70 kg. En helt fantastisk bragd, men oppskriften, Fjellanger, den er sannelig ikke så enkel som du prøvde å fortelle alle overvektige rundt om i landet. Jeg synes faktisk det var en fornærmelse, og jeg ble sint av å høre på. Heldigvis var det andre der som kunne sette han litt på plass. Jøran Hjelmesæth som leder senter for overvekt ved sykehuset i Tønsberg kunne heldigvis fortelle at Fjellanger var høyst unormal i forhold til å klare en slik vektnedgang bare ved å bestemme seg, og også klare å holde vekten etterpå. Han var en av veldig få, og det følte jeg var godt å høre. Det er en stor, og vanskelig jobb det å gå ned i vekt, og om man klare det, så er det vanskeligste jobben å bli der. De fleste går opp, og ned som en jojo gjennom livet.

All overvekt har en årsak. Det har jeg skrevet mye om tidligere. Finner man ikke årsaken til overvekten, så vil også de færreste lykkes med å gå ned i vekt. Heldigvis er det blitt mer fokus på det mentale, men her er det en lang vei igjen å gå. Under debatten på torsdag, så var også Hilde Skovdahl tilstede. Charter Hilde som har slanket seg siden hun var 13 år,  som har prøvd alt av slankekurer, og hatt flere personlige trenere, men likevel ikke oppnådd vektnedgangen hun har ønsket. Hilde Skovdahl sa de riktige tingene under torsdagens debatt, og hun etterlyste de riktige tingene : Hvor er psykologen i en livsstilsendring? Vi  snakker ikke om en psykolog alene, men som en viktig del av en helhet. Vi trenger tre viktige ting for å klare å gå ned i vekt : Vi trenger psykolog, vi trenger masse aktivitet, og trening, og vi trenger gode kostholdsråd. Jeg er jo fortsatt der at er det noen som virkelig kan mye om kosthold, så er det oss overvektige, men vi sliter vel heller mer med å sette dette ut i praksis, så det trenger vi hjelp til. Denne trekanten jeg nå skrev om, det er den vi trenger for å klare å få ett lettere liv, og for å vinne kampen mot kiloene. Hvorfor er det så innmari vanskelig å få inn en psykolog i dette? De som jobber med overvekt ser behovet, men det skjer ingenting foreløpig. Bent Høie, vår helseminister kommenterte ikke noe av dette, og var mest opptatt av saltinnholdet i maten, og om sukker som begge deler er viktige ting. Forebygging er utrolig viktig, men man må også sette inn viktig hjelp til de av oss som virkelig ønsker ett lettere liv. Jeg vil fortsatt ikke operere meg til en slankere kropp. Jeg vil klare det selv, og jeg er på god vei, men jeg skulle så gjerne hatt skikkelig hjelp underveis. Jeg kunne gjerne hatt mer mental hjelp, og jeg skulle gjerne hatt mer personlig oppfølging når det kommer til trening. Det med personlig oppfølging er viktig, for det å komme seg på trening alene over lang tid, det er ikke alltid lett. Man trenger noen som er der, og pusher deg litt fremover. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Hilde Skovdahl satte også ett annet viktig fokus på torsdag, nemlig at endring må gå over tid. Fokus er ofte at man må bruke et år, men Hilde Skovdahl hadde så rett i at en endring tar ofte mye lengre tid enn det. Vi snakker år i flertall. De færreste klarer en livsstilsendring  på kun 1 år. En endring skal ta tid, det er den aller beste endringen. Man skal ta små skritt, og sette seg realistiske mål. Man skal glede seg over de små seirene som til slutt blir store, og man skal ikke leve på knallhard diett resten av livet. Man har et liv, og det livet skal ikke bare bestå av bønneskudd, og grønnsaker. Det å ta de små grepene skritt for skritt. Resultatene vil vare om man ikke gaper over alt på en gang, og de vil vare om man ser at man kan lykkes selv om man spiser en sjokolade på en onsdag. God helse, og god form kommer ikke av seg selv. Man må gå inn med både hjertet, sjelen, og hele kroppen for og lykkes. Det nytter ikke å trene to harde økter i uken, og hvile på sofaen med chipsbollen resten av uken. God trening, masse god hverdagsaktivitet, et kosthold som er sunt, men med rom for noen utskeielser samt masse jobbing med det mentale, det tror jeg er den riktige oppskriften for å lykkes. Jeg ville nok satt det i denne rekkefølgen : 1. Hodet  2. Trening/ fysisk aktivitet 3. Kosthold. Få hodet på plass først, begynn med litt aktivitet, og trening, og så ta små grep på kostholdet ditt. Jeg tror egentlig trening, og kosthold går litt hånd i hanske når hodet er mer på plass.

Kostnadene på dette har jeg absolutt ikke regnet på, men fedme, og overvekt koster samfunnet ganske mange milliarder. Antall slankeoperasjoner øker, og det koster samfunnet store penger. Tar man med alle som må inn på sykehus med komplikasjoner etter fedmeoperasjoner, og alle de som må fjerne løshud, så snakker vi enda større pengesummer. Om man reduserer antall slankeoperasjoner, og setter pengene inn på et opplegg noe alla det jeg skisserte, så tror jeg ikke vi snakker om at det vil koste samfunnet mer enn hva det koster i dag. I tillegg vil et opplegg slik jeg tenker meg også gi an annen gevinst, nemlig mestringsfølelsen. Det å se at man kan få det til, det å lykkes, det å oppleve gleden ved å klare noe selv, disse tingene er gull verdt for selvfølelsen 🙂

Så du ikke torsdagens debatt, så kan du se den her : https://tv.nrk.no/serie/debatten/NNFA51151516/15-09-2016

Ofte er det sånn at en utfordring ikke kommer alene, og sånn er det absolutt for meg også. Det at jeg hele livet har vært en størrelse for stor har gjort at jeg har stått overfor utfordringer som klær, og det har jeg vært innom en del ganger på bloggen. Fra å slite veldig med å finne pene klær til en kropp som var en størrelse for stor, så har dette endret seg veldig opp igjennom årene heldigvis. Nå er ikke utfordringen å finne pene, og stilige klær, men det er vel heller prisene som kan være utfordrende til tider. Nå kan vi store kvinner kle oss i flotte klær, og føle oss både stilige, og vakre. Som en størrelse for stor, og utfordringer med kraftig lymfeødem i begge legger, så har jeg også hatt en annen utfordring, nemlig at føttene mine har krevd sko som går høyere enn str.41, og str.42 som er der sko til damer normalt slutter. Etter dette, så var det sånn før at man måtte over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det var å måtte se på herremodeller når man er kvinne, og også liker å kle seg pent. Eller tenk deg følelsen av at man bare måtte tre på seg noen sko fordi der ikke var særlig mye å velge blant. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke var like fine som klærne, den følelsen er veldig kjip. Ofte vil man gjerne vise frem antrekket, men skjule skoene. Sko var lenge en utfordring. En kvinne skulle liksom ikke ha store føtter. Ofte sluttet damesko på str.41 før, men nå skal mange sko gå opp i str. 42, men ut i fra tilbakemeldinger jeg har fått fra mange av dere som leser bloggen min, så er det visst ikke alltid like lett å få tak i str. 42 heller 🙁 Jeg har også fått tilbakemeldinger fra lesere som har opplevd å bli ledd av når de spør etter store skonummer, og sånn skal det sannelig ikke være! Ansatte i skobutikker skal kunne forstå hvilken utfordring man faktisk har, og heller være behjelpelig. Kanskje har man muligheten via de skoprodusentene man bruker til faktisk å finne sko som går opp i størrelse. Det er flere kjente skoprodusenter som også produserer sko i store størrelser.

Innimellom var jeg heldig, og fant sko som var ålreit. Ikke fine, men helt greie. Da tviholdt man på de, og kjøpte kanskje to par i slengen. Man gikk på de til de var rimelig utslitte, og bare måtte kastes. Joggesko ble veldig guttete. De var alltid typisk mann, og de hadde aldri et snev at feminitet over seg. Store, og klumpete var de også. Nå kan heldigvis også menn har litt farger, og da blir ikke alle joggesko typiske herresko. Jeg viste nylig ett par nyinnkjøpte Asics joggesko, hvite, og fine, og veldig fornøyd med de! En del kvinner har gjennom alle tider hatt store føtter, så hvorfor det aldri har blitt tatt særlig hensyn til før de senere årene, det er merkelig. Eller kanskje det er jeg som aldri har funnet de få som har solgt damesko i store størrelser… jeg har i alle fall lett, og jeg har leitet høyt, og lavt. Heldigvis har jeg nå funnet forretninger som har ett veldig godt utvalg av sko i store størrelser til damer. Endelig kan man også føle seg velkledd på føttene 🙂 Det betyr mye at man kan føle seg vel også når det kommer til skotøy selv om man også på det feltet er en størrelse, eller flere større enn ” normalen”. Det store lymfeødemet jeg har i leggene gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg nok hatt større føtter enn ” normalen.” Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Jeg føler meg veldig alene, selv om jeg jo ikke er det. Jeg følte meg veldig alene blant venninner som tuslet rundt i flotte sko i str. 40, og 41, noen hadde dukkeføtter, og brukte str. 37 og 38 :-)…og så var det meg da. Mine sko skilte seg som regel veldig ut…de var liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De var både større, og bredere, og jeg hadde jo herreføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter 🙂

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Etter hvert har flere skobutikker sett behovet for store damesko, ikke veldig mange, men noen er det. Alle burde hatt muligheten til å få sko der de bor, men vi med store føtter må gjerne dra et stykke for å finne sko…akkurat det er veldig dumt. I tillegg er det butikker på nett som selger store størrelser, men da kan man ikke få prøvd, og for min del blir det straks litt mer styr. Oslo er byen hvor jeg har funnet mitt skoparadis. Jeg husker første gangen jeg var ble tipset om Store Sko i Oslo. Jeg trodde jo ikke mine egne øyne da jeg kom inn i butikken. Fantes det virkelig SÅ mye sko til store dameføtter! Da jeg kom inn i butikken, så var det jo nesten som om jeg var kommet til skoparadis! Jeg hadde aldri sett ett så stort utvalg av store sko til kvinner! Sko i alle fasonger, i alle hælhøyder, og i alle farger. Pensko, fritidssko, hverdagssko, og her fant jeg også skoletter. Jeg aner ikke hvor lenge jeg var i butikken på mitt første besøk, men det var lenge. Jeg husker heller ikke hvor mange par sko jeg kom ut med, men det var også mange. Flotte pensko som jeg tidligere bare hadde sett på ” alle andre “, gode fritidssko som ikke så ut som om jeg hadde lånt min manns, og jeg fant skoletter – for en dag det var , og for en opplevelse. Det har blitt mange besøk på Store Sko i Oslo etter den gangen, og jeg er så utrolig glad for at det finnes butikker med ett slikt utvalg både til kvinner, og menn. Til menn tror jeg de har sko opp i str. 50, eller kanskje enda større. VI er også heldige her i Kristiansand hvor vi har Sørensen Sko som har en liten avdeling med damesko i store størrelser. De aller fineste føler jeg ofte stopper på 42, eller 43, men der er absolutt muligheter til å finne fine, og gode sko her. Veldig glad for at jeg har en sånn butikk så nært.

Fra et besøk hos Sørensen Sko i Kristiansand.
 

Nå som vi er inne den første høstmåneden, så må vi snart pakke bort sommerskoene. Det er snart klart for høstsko, og støvletter. Jeg har aldri hatt høye støvletter, og jeg vet at det er en utfordring for veldig mange…men i fjor høst, så fikk jeg for første gang i mitt liv tak i høye, sorte støvletter. Det var en lykkefølelse som er vanskelig å beskrive. Om kort tid, så skal jeg på bloggen vise dere at det absolutt er mulig å få tak i høye støvletter. Mine legger en enorme, og når mine tømmerstokker får plass i støvletter, så er det mulig for de aller, aller fleste å få tak i. Det er en herlig følelse å tre på seg disse høye, sorte – man føler seg så fin! Så veldig snart, så skal jeg vise dere hvilke lekkerbisker du har muligheten til å kjøpe. Gled dere!! Gode sko er også veldig viktig for mine føtter. Jeg kan gjerne ha sko som er finere enn de er gode, men da kun i en kortere periode. I hverdagen vil jeg ha sko som er gode på føttene. Man skal liksom ikke kjenne skoene. Jeg er nok der at jeg ikke alltid har likt typiske fritidssko som ligner litt på joggesko. Jeg liker å kle meg pent, og da synes jeg ofte ikke at fritidssko, eller joggesko  passer så bra, men jeg har gitt litt slipp på disse tankene. For kort tid siden gikk jeg til innkjøp av disse berømte skoene fra Enklere Liv, Gaitline. Skoen som kan forandre livet ditt reklamerer Enklere Liv med. En norskutviklet sko som skal hjelpe oss til å bevege oss mer riktig, og bidra til en bedre balanse. Skoene koster selv om jeg fikk de på tilbud, så forventningene var veldig store. Gaitline innfridde forventningene. Skoene er innmari gode både å ha på seg, og å gå med. Litt innkjøringsproblemer da jeg følte de klemte litt på tærne, men etter å ha brukt de noen ganger, så er jeg veldig fornøyd! De føles innmari gode på føttene, og jeg blir ikke sliten i føttene. Ikke klemmer de noen steder, ikke gnager de noen steder, og jeg føler at jeg går mer riktig. Har du vurdert Gaitline, så gir jeg tommelen opp. Jeg valgte sort, og er veldig fornøyd med fargevalget. Mer om gode sko om litt på bloggen 🙂

Ikke glem vår flotte giveaway! Fortsatt har du muligheten til å vinne gavekortet fra Nice Size på 800 kr. Nice Size fører flotte og trendy kvalitetsklær fra størrelse 38 til 56. Du kan besøke butikken om du bor i nærheten, eller du kan gå inn på Facebook siden deres, og se det flotte utvalget de har. Jentene på Nice Size er innmari gode på service, så de hjelper deg 🙂 Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Trekning av gavekortet skjer denne uken.

Jippi!! I dag er endelig dagen her!! Endelig er det tilbake til gruppetimene på Spring! Endelig er ferien over, og jeg kan komme inn i de skikkelig gode treningsrutinene igjen. Sommeren har vært så som så, men jeg er stort sett ganske fornøyd med trening, og aktivitet. Det skal nok bli veldig hardt å komme tilbake på treningstimene igjen. Jeg vil nok kjenne at nivået har vært lavere i sommer enn ellers, men jeg tror det vil gå seg til veldig kjapt. Jeg trenger ennå disse rutinene som treningsgruppen for overvektige gir, for meg er det ennå viktige holdepunkter på reisen jeg er ute på. Gjengen jeg trener sammen med er en flott gjeng, og jeg håper virkelig at der kommer en del nye ansikter når vi starter opp i kveld kl.19.00. Er det mulig å glede seg til trening??? JAAA, det er mulig – jeg gleder meg!!

” Jeg er dønn sliten”, “det har vært en lang dag på jobben”, ” jeg må vaske huset, lage mat ” , ” ungene må kjøres, og hentes “, ” jeg gikk jo tur i går “…… Unnskyldningene er mange, du kjenner deg kanskje igjen?Jeg har selv vært der, og jeg har vært der så mange ganger at telle, det er umulig. Selv om jeg har jobbet knallhardt, og fortsatt jobber knallhardt med det mentale, så kan jeg selvsagt ennå kjenne unnskyldningene ligge å luske bak i hodet mitt, og jobbe intenst med å prøve og ta over. Likevel blir det på en litt annen måte nå enn før. Det er sjeldent, veldig sjeldent at jeg lar de vinne. Jeg har nok ofte tidligere syntes litt synd på meg selv, “stakkars meg liksom , jeg sliter med overvekt”. Men det er ikke synd på meg. Andre skal ikke ha sympati for meg, jeg er ikke annerledes enn noen andre. Jeg har bare endel ekstra kilo for mye.
Vi sliter alle med noe, det er en del av livet. Oppturene og nedturene. Men unnskyldningene er der alltid, og ofte lar vi dem vinne. Vi orker ikke å ta kampen, men kampen mot unnskyldningene, det er en kamp det er verdt å ta, og det er en kamp det er verdt å vinne!

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

For en stund tilbake tok jeg endelig ansvar, jeg tok meg selv ganske så hardt i nakken og tenkte at nå var det faktisk nok. Nå har jeg jo tatt meg selv hardt i nakken utallige ganger før, men denne gangen, så var nakkegrepet såpass hardt at det ble alvor. Det var på tide å kjenne at jeg kunne lykkes med en endring, og det var på tide å kjenne på følelsen av å mestre mer enn en mnd, eller to. Det var på tide å ta tak i alle de utrolig frustrerende tankene som styrte livet mitt. De som alltid sa hvor mislykket jeg var, og som alltid snakket meg ned. Det var ikke synd på meg. For jeg hadde faktisk muligheten til å gjøre en endring. Sånn kom treningsgruppen for overvektige til. Treningsgruppen jeg hadde drømt om å få opp på beina så lenge. Gruppen som ville bety så mye for så mange, og som ville gjøre en forskjell. Treningsgruppen ble startet. Først i gymsalen på skolen her jeg bor, deretter er gruppen blitt en del av treningstilbudet på Spring her i Kristiansand. Treningsgruppen som eksklusivt var, og fortsatt er kun for overvektige. Det hadde for meg lenge vært et problem, det å gå inn på et treningssenter, en størrelse for stor. Det å se veltrente mennesker løfte 50 kilo som om det var bomull, løpe 5 km på mølla uten nesten å svette. Så hadde du meg, svetten rant bare av å gå inn på treningssenteret. Jeg følte skam, stor skam.

Endelig klarte jeg å ta tak i problemet. Jeg startet en egen gruppe for oss som sliter med noen, eller mange ekstra kilo. Egne timer hvor vi sammen kan svette, bli sterkere , og bli en sunnere utgave av oss selv. En gruppe som har fått ett helt unikt tilbud. Ukentlig får vi veiledning, utfordringer,  og en mulighet til å gjøre en forandring. Høres det ikke flott ut?
Men  så kommer vår verste fiende, unnskyldningene. Jeg har fått så mange henvendelser fra folk som er interesserte, så mange som takker meg for hva jeg har fått til og “at dette ville være perfekt for dem”. Men hvor er alle disse ? Tar de skrittet over dørstokken? Noen få gjør, men for de fleste, så er det unnskyldningene som vinner.
Hva er det som skal til for å få overvektige opp av sofaen? Hva skal til for at vi skal slutte å syntes synd på oss selv? Forventer vi faktisk at andre skal løse våre problemer? Når en unik mulighet nærmest blir lagt opp i hendene våre, hvordan er det mulig og ikke gripe den? Hadde jeg sett ett slikt tilbud da jeg gikk rundt, og hele tiden prøvde å få til en endring, jeg hadde 100% sikkert grepet muligheten når den var der!

Jeg blir frustrert, sint og oppriktig lei meg. Hvorfor tar vi ikke tak i oss selv? Hvorfor blir ikke planene våre, ønskene våre, og drømmene våre realisert, men overskygget av en unnskyldning etter den andre?
Det er selvsagt ikke bare oss overvektige som er eksperter på unnskyldninger, men det er oss jeg primært henvender meg til. Du som ønsker et lettere liv, du som vil ta tak i dine utfordringer, du som ønsker en sunnere versjon av deg selv.
Ingenting er umulig, det har jeg selv oppdaget etter å ha mistet over 40 kilo. Jeg er absolutt  ikke i mål enda, og hver dag er en ny kamp. Men det er en kamp jeg skal vinne, og det er en kamp jeg vil vinne. Jeg blir så oppgitt over mentaliteten i dagens samfunn, et samfunn som griper etter den ene lette løsningen etter den andre. Slankekurer som gjør at du mister 20 kilo på relativt kort tid, for enda fortere å gå opp igjen det samme, om ikke mer. Dietter som ikke er holdbare over tid. Dette handler ikke bare om vektreduksjon. Det handler om en livsstilsendring, en endring som skal gjøre det mulig for deg, og meg, og opprettholde hver eneste dag, i resten av vårt liv.

Slankeoperasjoner er også et alternativ mange overvektige velger å utføre. Og ja, selvsagt er det visse krav for å få innvilget en slik operasjon, men jeg vet personlig at mange som har fått en slik operasjon utført også kunne klart en livsstilsendring selv. Selvsagt skal man, om man er “sykelig overvektig”, få innvilget en slik operasjon, men dette gjelder mindretallet av operasjonene som utføres i dag. Står livet i fare, så skal man selvsagt få nødvendig hjelp. Men det å tukle med friske organer, organer som vi har fått utdelt av en grunn, det bør ikke være den første løsningen helsevesenet griper etter. En slankeoperasjon er et inngrep som fjernet deler av et helt funksjonabelt organ i kroppen, en operasjon som ofte fører til store plager i ettertid. For hva har egentlig endret seg når man våkner opp? Jo, de aller fleste går ned i vekt, men til hvilken pris ? Psykisk er det mange som får depresjoner i ettertid, fysisk sliter mange med vitaminmangel, kvalme, håravfall og ekstrem slapphet. Gallestein, misbruk av rusmidler, frysninger, blødninger, problemer med avføringen, magesmerter…listen kunne ha vært enda lengre. En slankeoperasjon er ikke en “quick fix”. Kiloene kan etter en stund gå på igjen, som kiloer kan gå på oss andre. Hvilken pris er vi i vårt samfunn blitt villige til å betale for å bli slank? For det er jo det som er målet med slankeoperasjon, å bli slank ? Burde ikke vi heller ha et mål om å få en sunnere kropp, en kropp som fungerer, og en mye bedre helse ?

Trening alene vil ikke alltid være nok. Ett sunt kosthold er selvsagt også viktig. Men det ene funker ofte ikke uten det andre. Trening gjør at de typiske overvektsplagene også med tiden vil forsvinne. Jeg vet mange overvektige for eksempel sliter med vond rygg, og vonde ledd på grunn av overbelastning, og trening vil gjøre oss sterkere, mer smidige –  noe som igjen reduserer disse smertene. Kombinert med en vektnedang over tid vil plagene kunne forsvinne, steg for steg. Det å føle seg trøtt, ha lite energi til å utføre de mest hverdagsligste ting, trening gir deg faktisk mer energi. Du vil bli overrasket…..Høyt blodtrykk, for høyt kolestrol, diabetes 2…alt dette, og mere til er det mulig å gjøre noe med.
Vi må slutte å gjøre oss til ofre av samfunnet. Samfunnets grep for å redusere overvekt feiler mer og mer, dag for dag. Men vi trenger ikke å gjøre den samme feilen. Det er DU, og kun du som kan gjøre noe med situasjonen du er i. Ingen andre kan gjøre noe, det er du som må velge, og du som må si at nok er nok. Det er ikke andres skyld at vi er overvektige. Overvekten har en årsak, men vi kan ikke legge skylden på andre enn oss selv. Vi må selv vinne vår egen kamp. Endringer er ikke lett, og spesielt ikke endringer som går på livsstilen vår. Ingen skal si at det er lett, det er en beinhard kamp hver dag, men samtidig, så trenger faktisk ikke kampen bli så hard som du tror visst du velger å ta et skritt av gangen, og ta tiden til hjelp. Kan jeg klare det, så kan alle. Man må bare begynne et sted. Rom ble ikke bygget på en dag, vår kamp vil også ta tid. Vi må slutte å se på oss selv som annerledes, vi er som alle andre, vi er bare “en størrelse, eller flere for stor”.

For dere som bor i Kristiansand, og omegn : Vi sees kanskje på Spring Rona i kveld kl.19.00? Eller på Spring Vågsbygd onsdag kl.19.00?

NRK publiserte på søndag en tankevekkende artikkel. En artikkel som mange bør lese, spesielt de av dere som vurderer slankeoperasjon. Også fagfolk bør lese denne, for artikkelen forteller om livet for veldig mange slankeopererte i tiden etter inngrepet. Ofte er det solskinnshistoriene vi hører om, eller vi hører om erfaringer kort tid etter inngrepet. Sjeldent hører vi om bivirkningene, og komplikasjonene som kan komme år etter operasjonen. Det som skulle bli starten på ett nytt liv, blir ofte starten på noe helt annet for flere, og flere slankeopererte. Det som skulle bli starten på alt man hadde drømt om, det blir ofte starten på et liv man i utgangspunktet ønsket seg bort i fra. Avhengigheten til maten, avhengigheten til sukkeret, alle følelsene som gjør at vi spiser, som gjør at vi blir overvektige, man tror alt dette vil forsvinne i det man legger seg på operasjonsbordet. Ny forskning viser dessverre at mange går fra en avhengighet til en annen, og dette er alvorlig, og en stor, rød lampe bør lyse!

Overvekten sitter i hodet. Jeg tror de fleste nå etter hvert innser dette, og er enige i det. Vekta sitter mellom ørene! Man kan ikke operere bort verken vonde følelser, psykiske problemer, eller avhengighet. Alt dette sitter i hodet ditt, ikke i kroppen din! Vekten din vil gå ned, livet vil bli lettere å gjennomføre, men alle vonde følelser du hadde i det du la deg på operasjonsbordet, all avhengigheten du hadde i forhold til mat, alt dette vil du fortsatt ha i hodet ditt når du våkner opp, og starter ditt nye liv…Alle psykiske problemer, og utfordringer vil være på akkurat samme plass, og de vil kreve like mye av deg selv om kroppen din blir lettere. Starten på det nye livet blir plutselig starten på nye problemer, og nye utfordringer.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

NRK sin artikkel setter ett enormt viktig fokus, og all forskning slår det også fast : Flere, og flere slankeopererte sliter med alkoholproblemer. Slankeopererte erstatter en avhengighet med en annen. Når man ikke lengre kan spise på følelser, og bruke maten som trøst når man kjenner uroen , og vonde følelser komme, så kan veien inn i ett nytt misbruk være kort. Noen utvikler anoreksi, og driver overdreven trening, noen kan havne i økonomiske problemer, noen bruker sex…veldig mange utvikler et alkoholproblem. Forskning gjort i USA, og studier gjennomført her i Norge viser helt klart at fedmekirurgi øker risikoen for alkoholmisbruk. 2 av 3 fedmeopererte får problemer. Dette er ikke bare alkoholproblemer, men også andre rusmidler, selvskading, eller problematisk bruk av mat. 2 av 3 opererte! Det er høye tall, altfor høye! Risikoen for alkoholproblemene oppstår ofte noen år etter en slankeoperasjon i følge Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst.

I NRK sin artikkel står to slankeopererte frem. Begge misbruker i dag alkohol. Den ene har hatt år med tungt misbruk etter operasjonen i 2010. For begge begynte tiden etter operasjonen bra, men så kom problemene. Den ene begynte å erstatte sin avhengighet til sukker med alkoholen. Den andre for å glemme alt hun ikke syntes var så bra i livet. Begge etterlyser de mer informasjon før de la seg under kniven. Når det kommer til nettopp informasjon, så tror jeg Helse Norge her svikter stort. Der kommer altfor lite informasjon, og altfor lite fakta ut til de som ønsker en slankeoperasjon. Få vet det de trenger å vite om livet, og eventuelle komplikasjoner etter inngrepet. Mest etterlyser de fakta om de psykiske utfordringene som de kan støte på. Der er heller lite, eller ingen hjelp å få på det psykiske planet etter inngrepet. Hvor er oppfølgingen på det mentale planet? Vi kan nok bli flinkere sier fagfolkene…. Jeg tror også altfor mange som sliter med avhengighet, og psykiske problemer får ja til operasjon istedenfor nei. Der sitter fagfolk med en stor kompetanse , og disse avgjør hvem som skal få operasjon, og hvem som ikke skal få. Fagfolk som sitter på all informasjon om deg, og som så innmari godt vet at man ikke kan operere bort verken avhengighet, eller psykiske problemer. Likevel gir de klarsignal til å operere mennesker som vil slite like mye psykisk selv om vekten går ned! Skjønn det den som kan! Jeg er ganske så sikker på at dersom man behandlet hodet før man i det hele tatt tenkte på en slankeoperasjon, så ville man få mange som faktisk takket nei til operasjon etterpå, og de som hadde latt seg operere uansett, de hadde fått en god start på sitt nye liv. Er det jeg som er dum, og tenker for enkelt, eller er det faktisk helsemyndighetene som tenker, eller handler helt feil?

All overvekt har en årsak. Årsaken er ikke alle de ekstra kiloene man bærer på. Vi har alle hver vår årsak, og årsaken sitter i hodet vårt. Ville det ikke ha vært fint og visst hvorfor du er overvektig. Det er ikke så enkelt som at du bare er veldig glad i mat, eller veldig glad i snop. Det er ofte mye mer underliggende enn det. Mange har stort utbytte av en operasjon, og i disse tilfellene, så er jeg utrolig glad på deres vegne. For mange andre, så kan det dreie seg om mer underliggende vansker som kan knytte seg til kropp, mat, selvbilde, og følelser. For alle disse så vil ikke en operasjon være løsningen. Man kan ikke operere bort problemer man sliter med. Problemene vil være der frem til du selv tar tak i de, og får den hjelpen du trenger. Jeg er ganske så sikker i min sak at dersom man hadde fått tilbud om profesjonell hjelp til det mentale,  før det overhodet var snakk om en slankeoperasjon, så er jeg sikker på at antall slankeoperasjoner ville blitt redusert veldig naturlig. Får man den hjelpen man trenger til å jobbe med hodet, så vil man også finne svarene, og få de riktige verktøyene som man trenger på veien til en bedre helse, og ett lettere liv.

Du kan lese hele artikkelen her : https://www.nrk.no/troms/_-man-erstatter-en-avhengighet-med-en-annen-1.13052879