Yngste barnebarnet mitt, Alfred som blir 6 år i oktober, han er veldig klar i sin tale : Mommo har veldig lange og myke muskler, og siden jeg har så lange muskler, så kan jeg ihvertfall ikke drive med karate. Karate har vel aldri vært et ønske hehe, men Alfred han synes karate er kult. Skal man starte på karate, så kan ikke musklene være så lange og myke som mine sier Alfred.

Lange, myke muskler, det er altså løshuden på armene mine. Huden som henger der på armene, og slenger godt når jeg beveger de. Det har blitt masse løshud spesielt på armene, og Alfred er så fascinert av dette. Han synes ” musklene ” er så myke og gode, og han må stadig bort å kjenne på de. Begge guttene lurer jo også fælt på hvorfor mine armer er sånn, for de kjenner ingen andre med så myke, og lange muskler. Mommo er jo nesten som en superhelt med slike myke muskler. Så da må man prøve å forklare på en god måte hvorfor mommo sine armer har blitt sånn. Jeg har vel også fortalt at jeg etter hvert kanskje kommer til å fjerne disse myke musklene,  og at det faktisk er hud og ikke muskler. Jeg skal nok være veldig glad for at det ikke er musklene mine som henger der og slenger. Så om legen en dag kutter musklene bort som Alfred sier, da kan jeg kanskje starte med karate, men han er likevel noe usikker fordi jeg nok er for gammel i tillegg, og litt for treig hehe. Jeg har vel sagt til guttene at jeg en dag skal løpe om kapp med de. De smilte godt da jeg sa det, og så vel for seg at de kom til å ligge ei mil foran meg, men for min del, så er det vel bare legge seg i hardtrening.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Løshud. Masse løshud. Etter å ha gått ned 36 kg, så har det blitt mye løshud gitt. Jeg har hatt løshud lenge, men minus 36 kg setter sine spor, og også på steder jeg ikke har hatt det før. Overarmene, der har jeg alltid hatt både grevinneheng og løshud, men ikke så mye som nå. Det henger og slenger godt der gitt, og huden blir jo ganske så rynkete når den er i fritt fall. Huden har begynt å bli skrukkete, og den har begynt å henge litt på en måte, spesielt på høyre arm. Men jeg har skjønt at det blir løshud over det meste av kroppen når man får et stort vekttap, og kroppen spør ikke akkurat hvor det passer best å få det. Det samme gjelder hvor på kroppen man mister kiloene. Man må bare godta at man mister de der man mister de. Ofte er det jo feks brystene som får gjennomgå først, og la oss si det sånn, det har blitt mindre bryster også, og det er bittelitt kjedelig om jeg skal være ærlig. Bryster er pent og kvinnelig synes jeg, og selv om jeg fortsatt har bryster, så har de blitt mindre. Hadde man fått dekket inngrep for å løfte og få tilbake den opprinnelige størrelsen, så tror jeg at jeg hadde prioritert det først. Jeg håper jeg en dag kan gjøre noe med det, men da blir det vel på egen regning. Kosmetiske inngrep kalles slikt, og det dekker ikke staten.

Ellers er det løshud på lårene. Masse løshud. Det er nesten vittig å se så masse løs hud på lår. Magen, der er det ikke så mye ennå, men likevel såpass mye at jeg kan løfte en del hud i det området. Halsen begynte jeg å bekymre meg for, men nå er det helt innafor synes jeg. Jeg er blitt smalere i ansiktet, noe jeg er super happy for, men har ikke lyst til å få løshud og rynker på halsen, eller i ansiktet om jeg kan bestemme. Det er jo noe alle kan se veldig godt. Nei, jeg vet jeg ikke bestemmer dette, og ja, jeg er sikkert forfengelig, men akkurat det ser jeg noe mørkt på. Men ikke så mørkt at jeg ikke vil fortsette reisen mot et enda lettere liv. Å få en lettere kropp trumfer alt dette.

Åreknuter. Åreknuter har jeg hatt masse av. Skikkelige klumper. Et sted på låret er det en stor klump med flere åreknuter. Denne klumpen var tidligere dekket av magen min, magen hang liksom over så jeg ikke så den. Nå er det ingen mage som henger over den, så den er stor og tydelig. Etter jeg nå har mistet 36 kg, så føler jeg at jeg har fått en haug av nye åreknuter. Det er jo rene åreknutegalleriet på lårene mine. Men legen kunne fortelle at jeg nok ikke har fått flere åreknuter, men etter vekttapet så har de kommet mye mer frem, og flere har nok ligget under huden uten at jeg har sett dem. Legen har henvist meg til Arendal for vurdering om de kan fjernes fordi de er vonde, og de klør. Innen november skal jeg få time i følge sykehuset. Så får vi se hva de sier. Jeg har fjernet åreknuter to ganger før, og den ene gangen var jeg også på det største tror jeg. De forsvant, men kom tilbake igjen, sikkert mye pga vekten.

Det er laaangt igjen til at jeg overhode hadde fått et tilbud om kirurgi for å fjerne løshud, og jeg vet ikke om jeg kommer til å legge meg under kniven heller. Mest fordi jeg er så redd for å ha det innmari vondt i tiden etterpå. Da skal det være fordi jeg har så mye løshud at det går ut over livskvaliteten. Fastlegen er tydelig på at det meste kan ordnes når man har nådd en vekt man er fornøyd med. Samtidig så er jo også all løshuden et bevis på en fantastisk reise, for alle tårer, all svette, alle kamper som er kjempet, all glede jeg har opplevd og all mestring. Løshuden er et bevis på minus 36 kg og et nytt liv. En annen flott ting er at jeg faktisk nesten ikke bryr meg om all huden som henger på armene. Jeg går feks i topper uten armer. Hvem hadde trodd det for to somre tilbake.

Alfred får nok kjenne på mommos myke, lange muskler ei stund til. Kanskje vil jeg fjerne de med tid og stunder, og om jeg velger det, da kan jeg begynne på karate, om jeg ikke er eldgammel innen da 🙂