Jeg husker det som om det var i går. Jeg ser ennå rødt når jeg hører navnet hans, eller tenker på han. Han som ødela så mye for meg. Han som fikk meg til å føle meg annerledes. Han som sa til meg at jeg var altfor tjukk.
Jeg gikk i 4.klasse. Mannen det er snakk om var skolelege på Solholmen Skole hvor jeg gikk. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg var så annerledes. Jeg visste at jeg hadde en større kropp enn mange andre, og at jeg ikke var den raskeste når vi skulle leke, men jeg var alltid aktiv som barn. Jeg var med på alt de andre var med på. Ikke noe begrenset meg. Jeg lekte som alle andre barn, var ute hele dagen, jeg var en av alle, og ingen fikk meg til å føle meg annerledes. Helt til den dagen vi skulle måles og veies i 4.klasse. Der satt han, skolelegen, i sin hvite frakk, og kommanderte meg opp på vekta. Jeg prøvde forsiktig å si at jeg ikke hadde lyst til å gå på vekta, men det var ikke noe som hette at man ikke ville. Her skulle man. Jeg husker alt vrengte seg inni meg. Veiingen på skolen var grusomt. Jeg grudde meg alltid. Denne gangen i 4.klasse var ikke noe unntak. Da jeg gikk av vekta, så sa skolelegen høyt og tydelig: ” Du vet vel at du er altfor tjukk.?”
Ordene brant seg inn i hodet mitt, og etter den dagen endret alt seg. Joda, jeg var jo chubby, men var det riktige måten å si det til meg på? Slenge det ut på en ekkel måte. Han var tross alt voksen…og lege. Jeg vet ikke om han hadde sett seg selv i speilet den siste dagene, for han var ikke akkurat Brad Pitt der han satt i den hvite frakken som sprikte i alt av knapper. Det var sikkert frakken fra legestudiet som han fortsatt trodde at kroppen passet inn i. Mulig han ikke hadde sett at han selv var ganske så mange kilo for tung. Hadde det vært i dag…men jeg gikk i 4.klasse, og kjente tårene presset så innmari mye på. Jeg husker at jeg løp ut av legekontoret, og gjemte meg i en krok bak skolen hvor jeg gråt og gråt.
Det diskuteres igjen veiing av barn i skolen. Praksisen ble stoppet i 1997. Da var begrunnelsen at man ikke ville bidra til å traumatisere barn som har fedme. Så kom vekta tilbake til skolen igjen ti år senere. Veiing av barn på skolen er en uting. Det er så mange med traumatiske opplevelser fra veiingen på skolen. Det skal ikke så mye til før man som barn faktisk havner i kategorien fedme. Noen få kilo skiller det en lege vil kalle normalt og det han vil kalle tjukk . Og tenk deg hvordan et barn vil oppleve forskjellen på om vedkommende er ” normal ” eller tjukk. Når veiing av skolebarn igjen ble en del av skolehelsetjenesten, så var det fordi hver femte tredjeklassing (8-9-åringer) var overvektig. Vekta skulle da være et verktøy for skolene å jobbe med. Var verktøyet nyttig? Nei. I perioden 2005–2018 har andelen 8- og 9-åringer med overvekt og fedme vært stabil, så vektnedgangen har vært lik null.
Barns helse er utrolig viktig. Det samme er barns vekt, men det finnes da andre måter å følge dette på uten at man må ha denne grufulle veiedagen. At man som barn opplever å være tjukkere enn ” normalen ” kan få store, negative konsekvenser. Man leser den ene skrekkhistorien etter den andre, og jeg er sikker på at flere av dere som leser blogginnlegget mitt i dag også har negative opplevelser fra veiing på skolen. Kanskje har disse også preget deg i ettertid. Man har lest mange historier om utvikling av anoreksi etter veiingen på skolen fordi man har fått sjokk over å veie mer enn vennene sine. Vi har også hørt historiene fra foreldre som har opplevd avmakten ved at barnets spiseforstyrrelse startet med beskjeden om at barnet er utenfor det som anses som “normalt.”
Vekta i skolen må bort. Barn skal få slippe å grue seg til veiedag, og de skal få slippe å kjenne på å være annerledes enn vennene sine. Veiing i skolen skaper negativt kroppsfokus så altfor tidlig. Man kan følge med på barns helse og vekt uten å ta frem vekta på skolen.
Skolelegen min ble etter hvert også ble kommunelege, og man kunne ikke unngå å se og høre han i media til tider. Jeg har tenkt mange ganger på å fortelle vedkommende hvordan hans behandling av meg påvirket meg negativt som barn. At det var da følelsen av å være annerledes og tjukk kom. Følelsen av og ikke være som alle vennene mine. Den følelsen har fulgt meg i alle år, og dukket opp i ulike situasjoner, som feks når jeg leser diskusjonen om veiing i skolen.
Jeg hater badevekter! Jeg har hatet vek siden 4.klasse. Jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne fæle tingen. Når legen min i går lurte på hvordan det gikk med vektnedgangen, og begynte å gå mot vekta, så kjente jeg panikken komme. Den vekta skulle ikke jeg på. Nå har jeg lovet fastlegen min å skaffe meg ei vekt. Og man må vel kanskje holde det man lover….eller?
Du har klart deg uten vekt så ikke gidd å skaffe deg en, den er en pest å plage når man først har den. Den er en følelsemessig berg og dalbane, lykkerus om man har gått ned en kilo og verdens verste fiende om vekten har økt en kilo noktil å ødelegge dagen.
Vil absolutt tro det…lovet legen å anskaffe meg vekt…kan jo anskaffe, og ikke bruke den hehe
Enig i det du skriver, Heidi. Det bør ikke være en en negativ opplevelse å veie seg. Kanskje skolelegen kan utøve et skjønn her? Er det en fordel for barnet å bli veid? Det var det for sønnen min. Han var undervektig og ble straks henvist til Haukeland sykehus. Etter en gastroskopi fikk han påvist cøliaki. Vi la om kosten hans, og etter et par måneder ble han en normalvektig gutt. Jernlageret ble normalisert, og han fikk tilbake humøret og energien.
Hei – jeg kjenner meg sååå godt igjen i historien din! Jeg husker at jeg grua meg hver gang vi skulle veies. Alle fortalte jo til hverandre etterpå hva de veide…. Jeg løy alltid litt…. Var ikke spesielt tjukk, men kraftig og tung.
Fikk en flashback på dette da de to eldste barnebarna mine måtte veie seg in1.klasse. Datteren min fikk tilbud om hjelp til kosthold til gutta. Hun tok ikke imot dette! Gutta er ikke tjukke, men kraftige og litt valpefett på magen – akkurat lik meg og datteren min på den alderen! Alle barn kan da ikke være like! Ingen mennesker er «perfekte»! Jeg blir kraftig provosert av at det er fokus på vekt i så tidlig alder!
Gutta er idag 8 og 10 år og aktive i idrett – men fortsatt litt «ekstra» rundt magen. Flotte unger!
Det er klart at skolehelsetjenesten må følge med; men bør se forskjell på litt valpefett og skikkelig fedme!!! Så jeg har som du veldig dårlige minner om veiing på barneskolen!
Ha en finfin helg😎
Jeg er lærer i småskolen, sliter selv med vekt, og kunne ikke vært mer enig! I går gråt jeg nesten med min unge frisør som fortalt meg at helsestasjonen hadde fortalt henne at 3-åringen hennes lå over kurven i vekt; på FEDMEsiden!! Helse, og dermed også vekt, er viktig, men det er så mange måter å si og gjøre ting på, som tar vare på folk og hjelper. Og; fram for mangfoldet! Vi er ikke alle laga for å være strektynne. Flott at du fremmer dette🥰
Jeg er så enig med deg! Det er så mange måter å si og gjøre ting på som vil hjelpe på helt andre måter enn veiing. Jeg har også hørt om helsestasjoner som er svært opptatt av vekt på små barn, og når man begynner å snakke om fedme når barn er i 2-3 års alderen, da blir jeg så lei meg og skremt. Så viktig det du skriver: Fram for mangfoldet!