Det er alltid spennende å bli kjent med nye klesmerker, og ekstra fint er det når man kan fortelle om produsenter som går høyere opp i størrelse enn de fleste andre stormoteprodusenter. Som regel så går stormote opp i størrelse 54/56. Noen få går høyere, og noen nettbutikker gjør det samme.
Forrige uke ble jeg kjent med et klesmerke som jeg har hørt om tidligere, men som jeg aldri selv har prøvd. Merket heter Sempre Piu, og er et merke som går fra str. 40-60. Få andre produsenter går såpass høyt opp i størrelse. Sempre Piu er fargerikt, det er mye print og det er mye detaljer. Det er utvilsomt en kolleksjon som tiltrekker oppmerksomhet. Det er friskt og fargerikt. Så dette er absolutt klær for dere som liker å kle dere i farger og print. Jeg tenker også at Sempre Piu er ett godt merke for voksne kvinner. Ett godt merke for dere som også ikke ønsker så lange overdeler.
Mitt første bekjentskap med Sempre Piu ble absolutt ett veldig hyggelig bekjentskap. Jeg har aldri før hadde dette merket, så jeg satset på str. 50 i en lekker hvit tunika med flotte detaljer. Tunikaen hadde i tillegg en veldig fin lengde, og hadde armer som var 3/4. Tunikaen satt som et skudd. Den var så flott, og satt så utrolig fint både foran og bak. Jeg gleder meg til å bruke den. Selv om tunikaen er hvit, så kommer jeg fint til å bruke den også i høst og vinter.
Er den ikke lekker?
Sempre Piu har sitt hovedfokus på overdeler. Her er det mye bluser for dere som savner det, det er mye t-shirts, topper og tunikaer. I høstkolleksjonen er det også litt innejakker. Kolleksjonene blir produsert i Europa, og det satses på høy kvalitet. Sempre Piu kommer med 4 kolleksjoner i året, og er blitt ett av datterselskapene til Pont Neuf. Flere stormotebutikker i Norge selger Sempre Piu.
Jeg har nå trukket en vinner av den flotte ponchoen fra DNY, og den heldige vinneren ble : ARNHILD!! Gratulerer så masse med ny poncho, Arnhild! Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen. Plutselig dukker det opp en ny giveaway her på bloggen min.
Håper du får en nydelig mandag og ei god uke. I dag måtte jeg hoppe over trening. Forkjølelsen har kommet til meg også med sår hals og feber, så det er bare å pleie kroppen tenker jeg da 🙂
Dette kan ikke jo bli noe annet enn en god dag ! Værmessig ser det grått, og trist ut denne morgenen, men gleden jeg kjenner i dag har lite med været å gjøre. Gleden og smilet er fordi målebåndet viser at det har forsvunnet noen flere cm fra kroppen min. Juju!!
For en herlig følelse når man ser at jobben man gjør gir resultater! Det koster å gjøre en endring selv om jeg verken er på streng diett, eller trener flere ganger til dagen. Jeg vet også at resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en litt annen måte, men akkurat nå, så er dette riktig fokus for meg. Jeg har fått innarbeidet veldig gode treningsrutiner, og jeg er blitt mer bevisst på det som puttes inn i munnen. Disse to tingene er en stor seier for meg.
Målebåndet er en trofast venn. Jeg liker målebåndet mye bedre enn badevekta. Vi har vært igjennom både oppturer, og nedturer sammen, og stort sett har vi hatt flest oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater, og jubel når jeg måler, men jeg har ett annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Jeg tror ennå ikke jeg har opplevd at målebåndet har vist at jeg har lagt på meg, men i perioder har jeg stått veldig stille, veldig lenge.
Hver 14.dag pleide jeg å måle meg, nå har dette sklidd ut, og det er lenge siden sist, så her må det skjerpings til. Jeg var forberedt på en dårlig beskjed da jeg tok målebåndet ut på en ny date i går, men for en opptur det ble! Etter noen veldig utfordrende dager den siste tiden, så må jeg innrømme at smilet kom frem i går, og jeg kjente en tåre i øyekroken. Når livet blir utfordrende, så kommer frykten for at man skal ødelegge for seg selv ved å sette viktige ting på vent ved og ikke ta vare på seg selv oppi alt som skjer. Noe av det viktigste man kan gjøre når livet plutselig gir deg store utfordringer, det er å tenke på seg selv, ta vare på seg selv, gjøre de tingene som er gode. Det er ikke lett, men du verden så viktig.
Det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn skulle være nødt til å sette beina mine oppå en vekt. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skriker mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når vekta i mitt hode sikkert viser helt feil tall. Sannheten kan jo gjøre vondt, så da går jeg heller rundt grøten istedenfor å møte frykten. Frykten min for badevekten er frykten for at jeg skal bli deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg tror jo de automatisk er negative. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk, selv ikke en sannhet som faktisk er positiv. Jeg går jo nedover, ikke oppover, men likevel har jeg fobi for alt som heter vekt.
Cm har vært det samme ei god stund nå. Jeg føler jeg går nedover, det er nok ikke bare en følelse heller, følelsen er nok reell, men på plassene jeg pleier å måle, der har jeg ikke sett de store resultatene på en liten stund. Likevel ser jeg endringer, jeg merker det når jeg tar på overdeler. I beina skjer det lite, men noe skjer det der også selv om det tar laaaang tid.
I går måtte jeg ha en ny date med målebåndet. Sydamen min i Lillesand skal sy nye bukser til meg, så hun trengte et livvidde mål. Det er ei stund siden sist jeg hadde fremme målebåndet. Jeg var sikker på en nedtur, en skikkelig nedtur, men nedturen ble til opptur, og ennå kan jeg kjenne smilet og følelsen av å mestre. Jeg hadde vel en liten anelse om at jeg kanskje ville få en opptur, for sammen med buksestoffet, så hadde jeg også med meg fire bukser bort til sydamen som alle måtte syes inn i livet. De var så store at jeg nesten mistet de, og de ble tatt inn en del cm for at de skulle sitte bra.
Lykken akkurat nå er 3 cm. Hurra for 3 cm!! 3 cm høres jo ikke så mye ut, men det er ett veldig bra resultat, og jeg er strålende fornøyd. Det gir en stor boost, og en stor motivasjon til å stå på videre. Det er en god følelse av at jeg fortsatt er på riktig vei, at jeg gjør en innmari god jobb og at jeg kan være så utrolig stolt av meg selv. 3 cm for meg er en virkelig stor seier. En slik seier trengte jeg virkelig nå.
3 cm føles i dag som flere kilo. Med 3 cm mindre både her, og der, så møter jeg søndagen med et smil om munnen. Treningen gir resultater, og jeg er på riktig vei.
NB: I morgen trekkes vinneren av den flotte ponchoen . vil du være med i trekningen, så har du siste mulighet i dag. Legg igjen en kommentar, og du er med i trekningen.
Jeg er en person som tenker mye. Kanskje tenker jeg litt for mye til tider. Nå for tiden tenker jeg mye på hva jeg vil fremover i forhold til trening, og endringene jeg holder på med. Jeg ser at jeg kanskje må legge om kursen litt visst jeg ønsker resultater i ett annet tempo. Jeg er veldig flink på å trene, faktisk veldig flink til å trene, så nå kan jeg jo nesten kalle meg stor, og sporty 🙂 Kanskje er det lurt å legge inn litt styrketrening, for det er jeg veldig dårlig på. Kanskje kan jeg gå litt ute nå som høsten er her. Jeg har tiden til det, så jeg har ingen unnskyldninger for at jeg ikke kan få til akkurat det jeg vil. Jeg vet også at jeg kan nå målene jeg setter meg, men jeg vet hvor viktig det er å være realistisk.
Etter at jeg for eksempel så resultatene som deltakerne i ” Biggest loser ” oppnådde, så ser jeg at det meste er mulig om man har en vilje av stål, og om man stadig legger om kursen litt og litt. Man starter et sted, og etter hvert som trening er rutine, og man ser at man både orker, og mestrer, så må man kreve litt mer av seg selv. Jeg husker at når jeg så finalen i ” Biggest loser “, så ville jeg jo helst innføre et treningsregime på 8 timer til dagen, og leve på disse stakkars 1000 kaloriene, men det er jo ikke realistisk en plass… så da må jeg tenke hva som er realistisk for meg, og hva slags opplegg som gjør at jeg mestrer.
Når man ser mennesker som har tapt masse vekt, så blir jeg jo litt sånn misunnelig. Ikke på den måten at jeg ikke unner de gleden av det de har oppnådd, for det gjør jeg virkelig… men man ønsker jo å være der selv også…på en måte, men så glemmer jeg jo helt hva jeg selv har klart å oppnå på disse årene som jeg har holdt på med endring..Hallo! Jeg har tatt av meg 50 kg. Beina er fortsatt tømmerstokker, men 50 kg, Heidi!
Jeg drømte en gang om å bli tynn, gjør jeg det nå? Higer jeg etter å bli tynn? Er det realistisk? Svaret er nei. Jeg drømmer ikke om en slankest mulig kropp, for jeg synes former er fint. Når jeg tenker former, så tenker jeg mer enn store pupper. For meg er former så mye mer enn puppene, og jeg synes kvinner med former er flotte! Så mine mål er å miste så mye vekt at jeg er fornøyd. I mitt innerste inne, så har jeg et ca tall, men blir jeg fornøyd før det tallet vises på vekta, så betyr tallene ingenting. Det er jeg som skal være fornøyd, ingen andre. Jeg skal ikke være nødt til å oppnå noe som helst for andre enn meg selv.
Den slanke drømmen har jeg ikke. Jeg har innsett at jeg har visse begrensninger som også gjør at jeg heller aldri vil komme dit. Beina mine. Tømmerstokkene. Dette har jeg akseptert, endelig. Jeg har innsett at jeg nok alltid vil være en størrelse for stor på en, eller annen måte, men jeg ønsker likevel å bli flere størrelser mindre enn jeg er i dag. Jeg vil aldri bli verken tynn, eller veldig slank, men slankere. Livet er altfor kort til å gå rundt å drømme om å bli tynn. Det viktigste for meg er en god helse, og en god helse kan jeg ha selv med en del kilo for mye. Det å ha en kropp som samarbeider, og en kropp som er frisk, det betyr så mye mer enn innpakningen.
Det har tatt meg lang tid det å klare og tenke slik, men helsen er det aller viktigste. Jeg vil ha en frisk kropp som lever lenge. Jeg skal jo snart bli bestemor! Det er slutt på å starte det nye livet hver mandag, for allerede onsdagen har gjerne chipsposen, og sjokoladen vunnet…igjen. Det er slutt på å gå ned i den mørkeste kjelleren hver gang man mislykkes, for så å gå på an igjen neste mandag. Det er så utrolig godt det å ha ett helt annet fokus, og tenkemåte. Klart det er kjipt når man går på en stor smell, men istedenfor å bli deprimert, og hate meg selv som pesten, så godtar jeg det dumme valget jeg gjorde, og tar ansvar for det, og jeg gjør sjeldent samme feil igjen neste dag. Lett? Ikke en plass! Jeg er 48 år, og du kan tenke deg hvor mange år jeg har brukt på å endre dette hodet som aldri før spilte på samme lag som meg…men det er mulig..og at det er mulig, det er så utrolig viktig for meg å få frem til alle dere der ute som er akkurat der jeg var.
Jeg har stor tro på at jeg skal nå målet mitt selv om jeg gang på gang har gått på trynet. Man er så opptatt av å fokusere på alle gangene man ikke har klart målene sine, og at man har gått på trynet så mange ganger, så vil man aldri klare det….for noe tull! Man skal ikke se seg tilbake, og la gamle ting ødelegge for det som ligger der fremme. Ved å fokusere på alt man ikke klarer, så vil man aldri klare det!
Det har kostet meg mye å komme dit jeg er i dag, spesielt mentalt, og jeg vet at det vil koste meg minst like mye i tiden fremover…. for jeg har en lang vei igjen å gå. Det koster å få ett lettere liv. Man svetter, man banner, man er sint, og sur der man higer etter pusten på trening, eller puster som en hvalross når man sliter opp bakkene når man er ute på tur. Jeg ” hatet ” alle instruktørene på trening som pushet meg når jeg allerede var søkkvåt av svette, og tror kroppen vil kollapse hvert øyeblikk. Man kan føle seg som et vrak, og man kan kjenner seg stiv, og støl – men for en gevinst! Gevinsten blir ikke utbetalt med en gang, men etter en tid vil man merke at innsatsen gir mye tilbake : Form, energi, glede – en følelse som ikke kan beskrives med ord!
På livsstilsendringskurset på sykehuset, så jobbet de masse med å få oss til å forstå nettopp dette, og det har hjulpet meg masse. Drømmen om å bli tynn, den har jeg lagt bak meg, og jeg vet at den tynne drømmen ikke er min. Jeg ønsker å leve ett godt liv som jeg gjør i dag, i en lettere kropp. Jeg ønsker en kropp som spiller på lag med meg. Jeg tror det er uhyre viktig at drømmen er din, og ikke alle andres. Man tror så mye, og man tror at ” alle ” andre ønsker at vi skal bli tynne…. det er nok ikke helt sånn. Den slanke drømmen er ikke min, og det er mine drømmer som betyr noe. Jeg vil ha det gode livet jeg har nå, og treningen, og endringene er en viktig del av det gode livet.Tenk over hva din drøm er, tenk etter hva som er dine mål – lag en realistisk plan, og etter masse svette, og tårer, og ikke minst mange motbakker, så vil du komme dit.
Det er 76 dager igjen. 76 dager til prinsen kommer. 76 dager til min flotte datter og henne samboer skal bli foreldre for første gang. 76 dager til jeg skal bli den heldigste mormor i hele verden. Jeg gleder meg så enormt. Mammahjertet banker av lykke hver gang jeg ser datteren min så lykkelig med den store, flotte magen sin. Hun er så vakker, så utrolig vakker.
Som mange av dere vet, så blir det en liten prins, det er en gutt som snart kommer til verden. Antageligvis er det en stor gutt også. ” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre sier det er helt fantastisk, og det er ingen tvil om at jeg har mye å glede meg til. Jeg er helt i ekstase over det som skal skje. Tiden kan liksom ikke gå fort nok.
Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå skal bli mormor. Det er tusen følelser inni meg. På ultralyd i juni fikk vi vite kjønnet til babyen. Det å få være med på ultralyd, det var en fantastisk opplevelse. Jeg er så takknemlig for at jeg fikk være med på det. Det kom en del gledestårer den dagen. Det var helt fantastisk å se det lille mennesket ligge der og bevege seg. Strekke ut fingrene, se det lille hjertet slå. Man så alt : fingre, og tær, rygg og mage. Hele hodet med munn og den lille nesetippen. Ryggraden, bein og armer. Babyen hadde det veldig fint, og alt var som det skulle være. Fra å veie ca 280 gram den gang, så veier prinsen nå ca 1,6 kilo.
Denne uken var de kommende foreldre på 3D ultra. Så utrolig flott vi da kunne se den lille prinsen! Der lå han så nydelig, det så nesten ut som han var klar til å komme. Den lille, søte nesen. Hendene, hele ansiktet, hele han – så nydelig, og så perfekt.
Celina er mitt eneste barn. Jeg hadde nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er så evig takknemlig for det barnet jeg fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om vi hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen stråling, ingen cellegift, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma til Celina før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.
Celina har nok vært litt lunken til det å få barn, men hun er ung. Hun er 24 år når babyen kommer til verden. Hun er like gammel som jeg var da jeg fikk henne. Jeg har alltid tenkt at når den rette dukker opp, så kan det være at hun endrer mening. Nå stråler hun sammen med Andreas. De er så lykkelige og fine sammen, og i november blir de en liten familie på tre. Det er så fantastisk å se sin egen datter gravid, og se at magen hennes nesten vokser for hver dag. Det er også rart på en utrolig fin måte at ens egen, lille jente er voksen, og selv skal bli mamma.
Jeg håper jeg blir verdens beste mormor. Jeg har så mye å gi til den lille som snart skal komme til verden. Jeg er fast bestemt på å være der for Celina, for babyen og for Andreas. Jeg skal stille opp når de trenger meg. Jeg skal ikke bli marerittet som henger på døren hver eneste dag, men jeg håper å få tilbringe masse tid med barnebarnet mitt, og ikke minst det å avlaste foreldrene når de trenger det. Jeg vil være der 100%. Tenk så fantastisk å få ta del i babyens liv. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Babyen kommer til å bli bortskjemt. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som mormor har jeg lov på en mormors måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse, men klart vi skal på handleturer også 🙂 Jeg håper jeg blir mormoren som tar del i det som skjer i livet til den lille.
Jeg skal om 76 dager bli mormor til den vakreste babyen i hele verden. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi den lille tid,oppmerksomhet og masse kjærlighet. Jeg håper jeg blir verdens beste mommo <3
I og med at høsten nærmer seg, og vi får litt kaldere dager, så har jeg i dag lyst til å gi bort en Poncho fra DNY til en heldig leser. Ponchoen er i en dus rosa farge, den er innmari fin. Nydelig å ha på seg, og den er one size slik at den passer til alle uansett hvilken størrelse du er. Den er noe lengre foran enn bak.
Jeg liker ponchoer. Poncho er fint å bruke som et ytterplagg når temperaturen tilsier det, og den er fin å ha på seg som et inneplagg på kaldere dager. En poncho gir jo litt varme om man ønsker det, og det er ett innmari stilig plagg.
Ponchoer er det som regel i butikkene på høsten, og man får de i ulike type stoff, og design. Jeg har sett at for eksempel Pont Neuf har to ulike ponchoer i sin kolleksjon denne høsten. Det er mange som bruker ponchoer, og det brekker litt av fra den tradisjonelle ytterjakken.
Jeg gir en av dere en lekker poncho i gave. Har du lyst til å bli den nye eieren av den flotte ponchoen? Eller kjenner du noen som du synes fortjener den? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er automatisk med i trekningen. Husk at du også skriver epostadressen din i kommentarfeltet.
