Tror dere ikke det har kommet snø i Kristiansand, og november har så vidt startet! Jeg blir sjeldent deprimert, men denne snøen kan jo få en litt i kjelleren ett lite øyeblikk. Jeg hater snø! Regelrett hater snø! Det er kanskje ikke lurt å hyle for høyt over snøhatet mitt, for da blir sikkert vinteren både lang, og snøfylt, men æ lier det ikke som vi sier her i Kristiansand. Ok, om snøen liksom bare ligger der, og ikke bare øker på, og øker på, så er det en ting, men det skjer jo aldri. Jeg bor på Sørlandet, og her er det snø, og regn som bytter på å være sjef, så vi er jo mest vant til slapse, så blir det bart, så kommer snø, og så er det slapse igjen – er det rart jeg hater snø? Snøen kan komme i bøtter, og spann der hører hjemme, og det er i fjellet, og så kan alle snøhungrige nordmenn dra til fjells når de vil leke i snøen. Her sør hører den ikke hjemme, og jeg kjenner at jeg virkelig håper på en snøfattig vinter.

Nå må jeg for alvor rydde i skyvedørsgarderoben i gangen. Nå skjønner jeg at det meste av tynne jakker må bort, og alt av vinterjakker inn i skapet. Det er en stor jobb skal jeg fortelle dere. Dere som følger bloggen vet sikkert at jakker er noe jeg har en del av, så når det er tid for sceneskifte, så tar det litt tid å flytte jakker fra en plass til en annen. Om jeg ikke liker snø, så liker jeg jakker, og jeg kjenner jo at jeg gleder meg til og kunne bruke alle de flotte, og lekre vinterjakkene jeg har. Jeg har en stor dragning mot jakker, og da spesielt ytterjakker. Cardigans, og typiske innejakker, det har jeg ikke så mye av, men ytterjakker finnes i mange farger, og ulike designs i mine skaper. Jeg er faktisk også flink til å bruke jakkene, og jeg er flink til å bytte selv om det alltid er noen som blir større favoritter. Jeg har lyst til å vise litt yttertøy på bloggen fremover, for der er så utrolig mye fint å velge blant. Noe er jo klart mer fint enn varmt, men for min del, så liker jeg å ha litt av begge deler. Det er fint å ha en jakke, eller to som er for de kalde dagene hvor man skal være litt ute, og så er det fint å ha de jakkene som er litt varme, men kanskje mer beregnet når man skal inn, og ut av bilen, og når man kun skal innom butikken.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har alltid hatt en svakhet for pels. Ikke ekte pels altså, for jeg er så imot pelsdyrnæring, og reagerer sterkt på regjeringen ikke ønsker å avvikle denne, men politikken skal jeg la ligge på bloggen 🙂 Der er mange flotte fuskepelser på markedet. Noen er langt finere enn andre, og de er i mange ulike prisklasser. Jeg synes fuskepels er utrolig fint, og jeg føler meg velkledd, og fin i fuskepels. Det er ikke alltid en fuskepels er beregnet for de dagene hvor man skal være lenge ute i kulden, men for de dagene hvor man skal litt inn, og ut, eller for de dagene man gjerne skal pynte oss litt. For meg er en fuskepels ett hverdagsplagg. Det er ikke så ofte jeg pynter meg for selskaper, så da velger jeg å bruke de fleste av klærne mine i hverdagen. Jeg liker jo å pynte meg, og jeg liker å være velkledd, så for meg er det meste hverdagsklær, og så har jeg en liten avdeling for festklær 🙂 Skulle jeg ha brukt klærne kun til spesielle avdelinger, så ville det meste ha blitt hengende i skapet 🙂

Jeg har nå kjøpt meg den nydeligste fuskepelsen! Den er så lekker, og den sitter så fint! Fuskepelsen kommer fra Plus by Etage, og er kjøpt hos Alexis Mote. Du finner den i butikkene deres, og du finner den på nett : http://www.alexismote.no/p/yttertoy/ytterjakker/plus-by-etage-ytterjakke. Dette er allerede blitt en stor favoritt, og jeg vet at denne kommer jeg til å bruke mye. Den er i sort, og grått, og den er så utrolig myk, og deilig å ha på seg. Gleder meg til å bruke den masse nå fremover. Fuskepelsen er også flott å ha på seg når det nå snart er tid for julebordene. Den er fin å ha på seg når man etter hvert skal i førjulsselskaper, juleselskaper, og når det er klart for nyttårsfeiring. En ” pels ” for enhver anledning 🙂

Vi er i starten av november, og om man vil det, eller ikke, så går dagene fort frem mot jul. Snart skal vi ut for å lete etter antrekket for både ett, og flere julebord. Vi skal ha klær til julefeiringen, og vi skal ha klær til nyttårsfeiringen. For mange så er dette noe man ikke ser frem til. Mange misliker å gå fra butikk til butikk for å lete, og fremover skal jeg i alle fall gi dere noen gode tips til flotte antrekk til nettopp den tiden som snart nærmer seg, og jeg skal få hjelp av de som virkelig kan dette, nemlig stormotebutikkene. I dag vil jeg vise dere ett par skikkelige go’biter som jeg har kjøpt. Spesielt vil den røde kjolen være den perfekte julebordskjolen, og julekjolen. Jeg er 1.78 høy, og for min høyde, så kan også kjolen brukes som tunika, men dette er jo også en utrolig lekker kjole! Kjolen kommer fra Boheme, og er virkelig julerød, og flott! Boheme ønsker å være noe annet, og de ønsker å lage klær med særpreg, og det lykkes de med. Jeg er veldig glad i Boheme sine klær. Den flotte røde kjolen er 3/4 lang, og er i fløyel. Den har flotte tagger som går opp i halsen, og lange armer. Du finner kjolen her : http://www.alexismote.no/p/kjoler/boheme/boheme-34-kjole-26860   Jeg er en en str. 50, og i denne kjolen, så har jeg str. 4. Da sitter den veldig fint på meg. Jeg legger også ut et bilde av Alexis Mote sin flotte modell, Janina som er en str. 52, så ser dere også på henne hvor flott denne kjolen er. Dette er julekjolen dere! Dere kan bestille kjolen på nett hos Alexis dersom dere bor et stykke unna butikkene, og det er så enkelt å bestille. Må du returnere, så ligger der ved fraktlapp som du klistrer på returen, og frakten på 79 kr, den gjelder også om du må sende noe i retur. De er også knallgode på service på Alexis, så det er bare å spørre, så får du hjelp. Du kan også velge faktura dersom du ønsker å prøve hjemme før du betaler.

Jeg må også vise en flott julerød jakke som jeg har kjøpt, også den fra Boheme. Denne jakken er lekker i rød fløyel, uten knepping, og med lange, flotte armer. Denne jakken valgte jeg i str. 3 da jeg synes den så ut som om den var god i størrelsen, og str. 3 passet perfekt til meg. Jeg har ikke mye slike jakker i klesskapet mitt, men denne likte jeg utrolig godt, så dette blir en favoritt! Du finner jakken/ cardiganen her : http://www.alexismote.no/p/overdeler/cardigan/boheme-cardigan-26874

Klær er moro dere, og der skal komme flere tips til juleantrekket på bloggen fremover – i dag har du fått noen 🙂 Go’ søndag!!

” Du er vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb” – fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Tidligere satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min, og veldig redd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, og at om jeg fortsatte den dårlige veien, så kunne jeg kanskje oppleve at livet ikke ble så langt som jeg ønsket. Legen min har aldri sagt akkurat de tingene, men han har klart oppmuntret meg til å gjøre noe med situasjonen, men til syvende, og sist, så visste han at det ikke nyttet før jeg selv var klar. Det tok tid før jeg var klar, det tok veldig lang tid, og noen varsellamper hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært bedre. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang til for å se om tallene var riktige 🙂 Legen min skjønner ennå ikke helt hvordan kolestrolet mitt kan være så perfekt som det faktisk er. Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, så sårt. Det var vondt å kjenne på følelsene, og det var vondt når andre kommenterte hvordan jeg så ut. Legen min tråkket alltid forsiktig. Han så hvordan det påvirket meg…sannheten er vond, men den må fortelles.

Foto : Stormberg
 

Det var nok ikke varsellampene som fikk meg til å endre kurs. Det burde ha vært det, men jeg skal være ærlig på at det var det ikke. Verken det faktum at diabetes 2 var rett rundt hjørnet, eller det faktum at blodtrykket var for høyt, ingen av delene var det som skulle til for å innse at her begynte det å skje ting man ikke ønsket. Kanskje skulle legen ha tatt den ubehagelige, såre samtalen enda oftere med meg, for i årenes løp, så har vi ikke hatt dem samtalen for ofte. Det var helt klart forkurset på sykehuset i forbindelse med planene mine om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort mange ganger før, tenke er vi flinke til, vi er verdensmestre til å tenke, men det var samtalene med kognetiv terapi, det var de som ” reddet ” meg. Det var under disse samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene, men de hadde vel blinket veldig lenge uten at det gikk for mye inn på meg. Det var under samtalene på sykehuset med Line at jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg. Det var da jeg våknet, jeg bråvåknet. Det hender fortsatt at jeg av og til sovner, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Overvekt er ikke ett enkelt tema. Det er sårt, og det er vondt. Jeg tror mange fastleger vegrer seg for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, og så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Løsningen er enkel i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om overvekt, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å lyse. Når diabetes 2 kommer, og man kanskje sliter med både kolestrol, og høyt blodtrykk, så er det viktig at man prater med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at ikke legene foreslår kirurgi før andre ting er blitt forsøkt. Min fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider etter ett slikt inngrep, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg.

Der finnes ikke mange tilbud i dag til oss overvektige. Dette er helt klart en utfordring også for legene da de ikke har så mange steder å henvise pasientene. Som regel blir pasienten stående alene, og vi vet alle hvordan det som regel går. Staten betaler mer enn villig ut både 100000 kr, og 200000 kr til de som ønsker kirurgi, men hva med oss som ikke ønsker det? Hva slags hjelp kan vi få? For oss som ikke ønsker kirurgi, så er det ingen hjelp å få. Hvor er rettferdigheten? Skal man virkelig være nødt til å la seg operere for å få den hjelpen man ønsker, og har ett stort behov for ? Er det riktig å gjøre stikk motsatt av det man ønsker bare for å få nødvendig hjelp? Mens andre får betalt for slankeoperasjon, så kan jeg få tilbud om ett 12 ukers kurs på grønn resept. Jeg kan i løpet av disse 12 ukene være med å gå tur, og få litt veiledning på kosthold. Jeg kan også om jeg er heldig få være med på et matkurs for å lære mer om kosthold. Er det noe vi overvektige faktisk kan, så er det forskjellen på sunt, og usunt. Vi kan det aller meste som er verdt å vite. Vi har lest, og lest, og vi har prøvd, og prøvd, men så lenge hodet vårt er på helt feil plass, så klarer vi ikke å sette dette ut i praksis..men teorien, den kan vi det meste om. Jeg kan også søke meg til Evjeklinikken, og ett slikt opphold har jeg tror på, MEN det negative med slike opphold, det er at når man er ferdig med oppholdet, og skal tilbake til hverdagen, da står man ganske alene. Noen klarer det, men de aller fleste, de faller fort tilbake i gamle spor fordi den hjelpen man trenger så sårt, den burde være her vi bor. Den burde være i nærmiljøet, den burde være en del av hverdagen vår. Det er hverdager det er flest av, og det er her hjelpen må settes inn. Så istedenfor at staten betaler store summer for et opphold på feks Evjeklinikken, så burde man fått muligheten til å få denne hjelpen her vi er, og som en del av hverdagen vår. For det en slankeoperasjon koster, så kunne jeg fått mange timer over lang tid med en personlig trener, og trening. Jeg kunne fått viktig mental hjelp, og jeg kunne fått hjelp til å sette sammen en kostholdsplan basert på vanlig mat som man liker å spise. Det er denne hjelpen jeg ønsker, kjære helseminister, men denne hjelpen finnes ikke. Der er ingen hjelp overhodet for meg så lenge jeg ikke vil gjøre slik dere ønsker, og ikke følger deres oppskrift på ett lettere liv, altså at jeg ikke ønsker å legge meg under kniven. Jeg vet at staten ikke ser på operasjon som den perfekte måten å miste vekt på, men det er lettere for staten å gi oss en slankeoperasjon enn å kjøre inn mer kraftig krutt hvor vi selv kan løse oppgaven med den hjelpen dere har tilgjengelig i bøtter, og spann! Kanskje er det en fantasi å tro at  denne hjelpen en dag vil komme, men jeg har ikke tenkt å gi opp å håpe, og kjempe.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere slår fast er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår, og så overhører vi sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk, det er veldig mange overvektige med god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset nå fremover være en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenker å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tenker jeg. Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Kanskje bør ikke målet være å bli som en fyrstikk, men ha en sunn, og frisk kropp som samarbeider med deg?

Her i Kristiansand, så er jeg vel egentlig veldig skuffet over fastlegene. Ikke at jeg har vært pasient hos mer enn en lege, men ALLE leger, og ALLE legesentre i, og rundt byen har fått tilsendt informasjon om treningsgruppen vår for overvektige. Alle leger har fått hvert sitt skriv, og alle legesentre har fått en informasjonslapp som kan henges opp på legekontoret. Jeg vet om et legesenter hvor lappen henger oppe som info til pasientene, og jeg vet at to leger har informert pasienter i form av at disse to har kommet til gruppen. Jeg tror ikke legene bruker infoen de har fått. Hadde de brukt den, så hadde vi i alle fall sett noen flere komme til treningsgruppen enn det som er tilfelle. Treningsgruppen er jo en gavepakke til alle leger som ikke har noe å tilby sine overvektige pasienter, men jeg tror all informasjonen ligger nedstøvet i en skuff, eller for lengst er blitt kastet i søppelkassen. Det er utrolig synd at legene ikke ser mer verdi i en sånn treningsgruppe. Et sted må overvektige starte, og trening må da være ett veldig godt sted for nettopp det?

Jeg er tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter. Pr. i dag, så er ikke det så mye, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. Sannheten, den sårer, men av og til må den frem i lyset for at vi skal kunne ta de riktige valgene selv om sannheten gjør så innmari vondt….