Så kom sprøyta. Etter to behandlinger med akupunktur og manuell behandling, så måtte valget tas. Skulle vi fortsette med samme behandling, eller skulle sprøyta frem? Jeg har vært veldig skeptisk til sprøyte. Ikke fordi jeg har sprøyteskrekk, men det er vel mer innholdet jeg har vært skeptisk til. Man hører jo så mye, og så har man litt dårlig erfaringer fra tidligere. Innholdets bivirkninger passer meg dårlig akkurat nå.

Jeg kjemper virkelig med hodet mitt for tiden. Det er tøffe dager. Jeg vet det kun er en periode, men for meg føles det som en liten krise. Plutselig, og som lyn fra klar himmel begynte ryggen å krangle. Jeg som ” bank i bordet “, aldri har slitt med vondt verken her eller der før. Aldri hatt verken vonde skuldre, vond nakke, rygg eller andre ting. Plutselig fikk jeg så utrolig vondt nede i ryggen. Smertene ble ikke verre av å trene, så jeg trente like mye. Det var heller ikke smertefullt å trene. Smertene kom i ” tak.” Det hogger liksom til, og var verst når jeg skulle bøye meg, eller gå i trapper, men de kunne plutselig bare komme. Verst var nettene. Smertefullt å snu seg, vondt å ligge, vondt å stå opp.

Ryggen forble vondt, så jeg måtte prøve noe, og jeg endte med å ringe en kiropraktor. Sete/bekken var utrolig betent. Kiropraktoren skjønte veldig godt at dette var smertefullt, så nå er jeg i gang med behandling. I tillegg til manuell behandling, så har jeg fått akupunktur. Jeg var veldig skeptisk til nåler, men jeg må bare innrømme at det har funket. Jeg kjente at jeg ble en del bedre etterpå. Likevel satt en del igjen. Smertene ville ikke slippe helt taket. Kiropraktoren sa første gangen jeg var der at dersom akupunktur ikke ville gjøre meg helt bra, så var neste steg kortisonsprøyte, om jeg selv ville. De sprøytene fristet ikke, så jeg håpte at jeg skulle slippe. Når jeg hører kortison, så tenker jeg med en gang vektøkning, og månefjes, og er det noe jeg ikke trenger akkurat nå, så er det vektøkning. Jeg får panikk bare jeg tenker på det. Jeg er på tredje uke uten trening, og føler allerede jeg er blitt en vandrende flodhest igjen. I hodet mitt har jeg lagt på meg en haug disse dagene uten trening….

På tirsdag kom sprøyten, eller sprøyter i flertall. Kortisonsprøyten ble satt rett inn i det betente området på begge sider nederst i ryggen. Ikke smertefullt, men jeg hadde håpet å slippe. Drømmepasient ifølge kiropraktoren som kunne fortelle om voksne mennene som gråt sine modigste tårer når sprøyten ble satt. Det var sikkert for å føle meg litt mer vel, men samtidig, jeg tror på han.

Akupunktur hjalp meg. Ryggen ble bedre, men fortsatt kunne den være veldig smertefull. Fortsatt ikke frisk nok til å trene. Fortsatt de smertefulle takene i blant. Ryggen var ikke som den var før alt dette. Så da fikk jeg valget : fortsette akupunktur og manuell behandling, eller sette kortisonsprøyte. Etter og ha blitt beroliget en del ganger, så forstod jeg at disse sprøytene, satt lokalt, de ville ikke gi verken vektøkning, eller månefjes. Hadde det vært tabletter over lengre tid, så kunne jeg ha opplevd bivirkningene. Jeg gikk nemlig på kortison i tablettform da jeg hadde en voldsom allergisk reaksjon som jeg ble utredet for, og da merket jeg kortisonens bivirkninger. Da la jeg på meg, og ansiktet ble endret. Nå stoler jeg på at sprøytene ikke vil gi samme bivirkninger.

Tirdag ble det satt en sprøyte i hver side. I dag skal jeg tilbake for å vurdere om jeg må ha en sprøyte til. Jeg merker godt at kortisonen har virket. Ryggen er blitt så mye bedre, men jeg må nok ha sprøyte nummer to også for å få en helt frisk rygg. Gir sprøyte nummer to samme effekt som den jeg allerede har fått, så vil ryggen bli frisk igjen, og jeg kan begynne å trene. Håpet er jo at kiropraktoren gir klarsignal for trening denne uken. Jeg holder på å bli småsprø av og ikke komme meg på trening. Så må jeg høre litt med han om årsakene til denne betente, smertefulle ryggen. Er det noe jeg må tenke på, ta hensyn til fremover…jeg trener ikke feil, men vil jo gjerne vite hva som trigger smertene. Jeg vil helst unngå å ha det sånn igjen.

Hodet har virkelig utfordret meg disse dagene. Det å godta at jeg ikke har kunnet trene i en periode, det er tøft. Mange vil kanskje ikke skjønne meg, men for meg er trening blitt så viktig, det er blitt en veldig viktig del av hverdagen min, og noe jeg er nødt til å gjøre. Trening er en viktig del av livet mitt, av livsstilsendringen min. Trening er en av to årsaker til at jeg er kommet hit jeg er nå.

Jeg håper, og tror på bedre tider. Jeg krysser alt jeg har for at jeg nå vil få det bedre. Jeg krysser alt jeg har for at jeg vil fungere normalt igjen innen veldig kort tid. At smertene blir borte, og at jeg får trent som jeg skal. En utfordring for hodet dette, men jeg har jobbet meg gjennom mange mentale utfordringer tidligere, så jeg må bare komme meg igjennom denne også. Tankene mine går til de av dere som lever med slike smerter hver dag. Jeg har så stor respekt for dere. Jeg føler meg slem som klager, og jeg kjenner meg også utrolig heldig som forhåpentligvis vil slippe å kjenne på dette hver dag. At jeg kan få smertene fjernet. Det er det så mange som ikke kan.

I dag settes nok sprøyte nummer to. Et par stikk til, så håper jeg virkelig den smertefulle ryggen er ett tilbakelagt kapittel. Jeg krysser alt jeg har.