En middels grei uke nærmer seg slutten. Egentlig en flott uke på de fleste områder, men jeg sliter litt med å få tingene som gjelder trening, og vekt inn på de sporene jeg vil. Jeg sier til meg selv hver søndag at neste uke, da må jeg tenke en del annerledes. Neste uke skal så, og så mye trening inn utenom gruppetimene. Noe klarer jeg, men så er det noe som blir droppet. Jeg liker ikke å droppe trening. Jeg liker å føle meg svært fornøyd etter endt uke, ikke sånn middels som jeg føler denne uken. To gruppetimer ble gjennomført denne uken, en gang med egentrening, og så ble det to gode turer. Jeg hadde andre ting også på blokka mi som ikke ble gjennomført, og da blir jeg sur på meg selv. Det kom riktignok ting i veien, men jeg kjenner jeg blir litt sur likevel. Hvorfor i all verden skal det være så innmari vanskelig å legge ting inn i kalenderen, prioritere det, og gjennomføre det ? Om der dukker opp andre ting som ikke er livsviktige, hvorfor kan jeg ikke bare finne tidspunkter for dette som er før, eller etter trening. Treningene, og aktiviteten som er så viktig for meg, de må jeg lære meg å stå fast ved, så lenge andre avtaler kan gjøres på andre tidspunkter. Skulle jeg være nødt til å rokke på noen planer, så kan jeg vel ta treningen igjen når jeg er tilbake fra avtalen? Akkurat dette har jeg slitt litt med denne uken her. Jeg må øke antall treninger, det må inn mer aktivitet, og jeg må komme inn i en god rutine på dette. Treningene med overvektsgruppen er kommet inn i en rutine, nå må også de andre treningene komme inn i den samme, gode rutinen.

Ett par av dagene denne uken har også vært ett par av disse velkjente ” alt er galt ” dagene. De dagene har jeg heldigvis ikke  mange av lengre, men de er like kjipe for det. Dagene hvor ingenting stemmer, alt er bare ræva, og humøret litt deretter. En bjeffer, og biter litt mer på de dagene, men jeg kommer meg mye bedre gjennom de dagene enn jeg gjorde før. Når ingenting stemmer, så er det ingenting som stemmer! Håret som man ellers er sånn rimelig fornøyd med, det er plutselig forandret seg til et fuglerede, og man vurderer om man i det hele tatt skal forlate huset i frykt for å skremme alle man ser. Tunikaen som satt som et skudd dagen før, den passer ikke i det hele tatt! Den som man følte seg så fin i dagen før, den ser man bare ikke ut i! Alt avsløres plutselig, og den strammer overalt. Plutselig kan man ikke skjønne hvorfor man ikke kjøpte den hundre størrelser større så den i alle fall kanskje hadde sett sånn nogenlunde ut når man tar den på. Man skjønner ikke hvorfor man i det hele tatt kjøpte den tunikaen…så prøver man 20-30 andre plagg, og ALLE ser like stygge ut når man tar de på seg!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Så var det disse lymfebeina som hadde gått ned i cm, men på sånne gale dager, så er jo tap av cm gått til at man har lagt på seg alt man har tatt av, og en haug til! Dobbelthaka som man følte var på vei bort fra ansiktet, den er plutselig tilbake, for ikke å snakke om halsen som ser dobbelt av det dobbelte ut.  Alle kg, og cm man har mistet, det er på sånne dager bare en fantasi, for på sånne dager hvor ingenting stemmer, det er på sånne dager man innbiller seg at sannheten kommer frem….i alle fall tror man det en god stund 🙂 Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i sånne dager, og det er liksom ikke bare en liten ting som ikke stemmer, men alt på en gang.

Det er slitsomt å gå rundt og kjenne på alt man er misfornøyd med når alt kommer på en gang. Takk og lov at jeg ikke lengre føler det sånn hver dag slik jeg gjorde før. Takk og lov at slike dager kun kommer av og til. På slike dager er det ingenting som hjelper. Alle kan egentlig bare klappe igjen. Ingen gode ord hjelper.  Lite hjelper det også at min bedre halvdel forteller meg hvor fin jeg er, og at det er hodet som utfordrer meg litt. Det er på sånne dager jeg nok kan bjeffe, og bite litt, men heldigvis, så slår fornuften fort inn. En bekjent kommenterte en dag at hun ikke trodde jeg hadde sånne dager lengre. Jeg som hadde jobbet så mye mentalt, jeg svevde vel bare på rosa skyer. Jeg gidder ikke bli fornærmet over sånne kommentarer lengre. Jeg elsker følelsen av at de aller  fleste dagene nå er positive istedenfor negative som de var før, men at jeg har dårlige dager, det er det jo ingen tvil om. Alle mine dager er ikke rosa, jeg går ikke rundt og er 100% fornøyd med meg selv dag ut, og dag inn selv om jeg er på en helt annen plass nå enn om man går et par år tilbake i tid. Enkelte mennesker må bare slenge med tunga. Der er dessverre enkelte mennesker som ikke har evnen til å glede seg over at andre lykkes når de selv føler at de ikke gjør det. Jeg har heldigvis sluttet å bry meg om hva enkelte mener om min reise. Onde tunger vil det alltid være.

Kostholdet er ennå en utfordring for meg. Eller jeg spiser ikke så usunt. Jeg fråtser ikke i ting jeg helst ikke skal fråtse i, men jeg skulle nok gjerne vært like flink her som jeg er med det mentale, og med den fysiske aktiviteten. Det er ofte ikke de store grepene som skal til før jeg vil kjenne at dette fungerer, og at jeg etter hvert også vil se det på vekta…vekta som jeg ikke har 🙂 Jeg har ennå ikke anskaffet meg vekt, og har ikke vært på vekta siden jeg avsluttet kurset på sykehuset da jeg gikk der i forbindelse med planene om operasjon. Jeg vet jeg burde ha vært på vekta for lenge siden. Klart jeg er nyskjerrig på hvor mye jeg har gått ned siden da, men vekta, og jeg er ikke helt på bølgelengde. Jeg er så redd for at vekta skal gi meg ett skikkelig slag i trynet. Jeg vet jo at det er vekta som vil bli skuffet…jeg vet jeg har gått ned, men jeg er så redd at tallene ikke er så høye som jeg tror. Jeg måler cm, og jeg ser at de minker…samtidig trener jeg mye, og det er nok blitt en del mer muskler, så jeg er liksom ikke helt klar for å møte en eventuell skuffelse.

Ingen vektnedgang er skuffelse, men man har et ca tall i hodet, og skulle ikke det stemme, så er jeg redd jeg må kjempe en intern kamp. Jeg har mange ganger bedt meg selv om å skjerpe meg, så kanskje jeg våger meg opp på vekta en dag snart. Jeg vil jo egentlig ta de grepene som må til for å merke en noe raskere vektnedgang, så hvorfor jeg ennå ikke har fått gjort det, det har jeg ikke noe fornuftig svar på. Jeg har blitt tilbudt hjelp til å sette sammen en matplan som kan passe min kresne munn, men uansett hvor mye jeg prøver å ta meg selv i nakken, så fungerer det dårlig. Jeg skal ikke på noen form for diett, men bare sette ting litt inn i rammer.  Jeg spiser ganske bra, og jeg spiser ganske sunt, men likevel spiser jeg nok ikke riktig. Hadde jeg klart å ta disse matskrittene, så hadde jeg nok merket vektnedgangen på en helt annen måte. Jeg må visst inn i hodet igjen, og starte en ny jobb som heter matplan, men jeg kjenner at motivasjonen er milevis unna…..

I dag skal jeg fortelle hvem som vant den flotte softshelljakken fra Zhenzi. Mange ønsket å være med i trekningen jakken – den er utrolig fin! Den heldige vinneren ble : ÅSE BRITT HORVERAK!!! Gratulerer så masse med ny jakke, Åse Britt!! Håper du får masse glede av den. Jeg tar kontakt i løpet av dagen. Plutselig er den en ny giveaway på bloggen. Nyt søndagen !!