Det er søndag, og jeg våknet som vanlig kl. 06.30. Pelsballen stod ivrig ved sengen, og var overlykkelig over at nå var det tid for morgenturen. Det er rart hvordan ting endrer seg i løpet av årene. Før kunne jeg absolutt ikke gå ut døren før jeg hadde stelt meg, og sminket meg, nå er jeg trøtt både i trynet, og på håret når jeg tusler ut på disse tidligere morgenturene, og egentlig ikke tenker på annet enn at pelsballen skal få komme seg ut på tur. Jeg bryr meg fortsatt masse om å være velstelt, men jeg våger å vise ett trøtt ansikt uten at det er renset, og pyntet før jeg løper ut døren om morgenen. Morgenturene med pelsballen er dagens beste tur. Alt er så stille, og i dag hørte jeg kun skrittene igjennom våt, og tung snø. Mangelen på spor i snøen tydet på at det var pelsballen, og jeg som var først ute denne morgenen. Stillheten får meg til å tenke, og det som raser i mitt hodet er alle kjeppene som har blitt stukket inn i diverse hjul de siste ukene. Infeksjonsdritt som har satt meg tilbake treningsmessig, og som ødelegger så utrolig mye for planene, og målene mine. Det er så frustrerende! Når man er inne i en utrolig god rytme, ting går på skinner, og så blir man bare dyttet av sporet, og kastet på et sidespor som man ikke aner når man kommer av. Det er vanskelig å være på slike sidespor hvor alt er så usikkert, og hvor det er vanskelig å holde fokus.

I morgen er det mandag, og en ny uke. Jeg er spent på den nye uken. Infeksjonen er ute av kroppen, jeg har fått klarsignal for å starte å trene igjen, så i morgen er jeg mer enn klar. Samtidig så merker jeg at 3 uker uten trening også byr på sine utfordringer. Formen forfaller fortere enn man kan knipse. Man kjenner på pusten at det er en stund siden kroppen jobbet hardt på trening, og jeg kjenner faktisk også på at etter 3 uker, så er det litt vanskelig å motivere meg til trening. Det er lenge siden jeg har vært der, og det er litt skremmende. Jeg er superklar, jeg gleder meg til å treffe den flotteste gjengen igjen, men jeg kjenner at jeg må jobbe med meg selv for å finne tilbake den berømte motivasjonen som alltid har vært på topp…men jeg er sikker på at jeg finner den….likevel en rar følelse å kjenne på. Nå gjenstår det å se da om planene mine blir gjennomført, og ikke går rett vest som de siste ukene. Når man har slitt såpass mye som jeg har med dette beinet, så er man utrolig på vakt, og man kjenner på redselen for at kjipe ting kommer tilbake. Jeg må tilbake på det riktige sporet, og jeg må jobbe knallhardt nå fremover for å komme tilbake dit jeg var. Mentalt må jeg jobbe for hele tiden og akseptere at komplikasjoner med lymfebeina alltid vil være der, og ha fokus på at trening, og vektnedgangen vil være en utrolig positiv ting for beina. Jeg er den jeg er med mine plusser, og minuser, og så er jobben å akseptere at sånn er det bare.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg skriver mye om viktigheten av å akseptere seg selv for den man er. Alle har vi våre ting som man ikke er fornøyd med. For meg er det vekten, og tømmerstokkene – for deg er det kanskje helt andre ting. Jeg er sikker på at dere alle finner mange feil om dere ser dere selv i speilet. Ofte er det nok bare vi som finner alle feilene, og som er så innmari flinke til å fokusere på de. Andre rundt oss finner ikke de samme feilene, og retter uansett fokus helt andre steder. Jeg har mange ganger stilt spørsmålstegn til hvorfor vi er så stygge med oss selv? Hvorfor kan vi ikke finne alle de fine tingene?. Er det ikke sånn at det er de fine tingene der faktisk er flest av?

Jeg har ved flere anledninger blitt spurt om å trekke frem de beste, og de dårligste egenskapene ved meg selv. Ikke noe problem tenker jeg, og ramser opp mine dårlige sider. Så er det tid for de positive, og der blir det som regel litt stopp. Jeg må tenke, og plutselig kommer ingenting på rams. Er det mulig? Jeg kan bruke lang tid på å fylle de 3-4 punktene med gode egenskaper. Er det fordi det føles som skryt om man kan de gode egenskapene på rams, eller er det fordi man er så flink til å fokusere på alt det negative at man ikke helt har kontroll på det positive? For min del tror jeg det er litt begge deler. Jeg tror hovedvekten ligger i det første. Det at jeg opp i gjennom har latt det negative overskygge det positive. Det faktum at jeg hele livet har vært overvektig, det har fått lov til å overskygge veldig mye av de positive sidene ved meg selv. Det er utrolig hvor mye vekten har å si. Er man stor, så skal ikke alt det positive få lov til å komme frem. Samtidig så ser jeg også at jeg er forsiktig med å trekke frem for mye positivt. Jeg vil ikke føle at jeg skryter, eller jeg vil ikke at andre skal oppfatte meg som en som skryter. Så når jeg får komplimenter, så sliter jeg med å vite helt hvordan jeg skal takle de, og jeg kan jo ikke fyre opp under dem, og støtte dem, for da skryter jeg…. så merkelige vi mennesker er!

Jeg har i alle år drevet med lokalradio, og jeg har opp igjennom fått veldig mange flotte tilbakemeldinger på det jeg har lagd av radio. Jeg har fått mye tilbakemeldinger på at jeg både har en veldig god radiostemme, og at jeg er veldig dyktig på det jeg gjør. Sånn innerst inne, så vet jeg at jeg kan radio, men  jeg nok også en noe sjenert person, jeg skriker ikke høyest i store forsamlinger, og det er jo klart også en grunn til at man kanskje ikke fremhever seg selv for mye. Det har tatt meg lang tid det å kunne si at jeg er utrolig dyktig til å lage radio, og at radio er noe jeg virkelig kan. Det føles rart bare det å skrive det. Jeg husker mange som har kommentert at jeg har en sexy radiostemme, og hyperventilerte jo nesten når jeg hørte det! Godt det er radio tenkte jeg alltid, der kan ingen se meg… hvorfor reagerte jeg sånn istedenfor og bare smile? Det å finne mine gode sider, og fokusere på de har tatt mange år. Jeg er kommet dit at alt fokuset på overvekten ikke får så mye plass. Jeg er ofte møkklei de store beina mine, og frustrert når målebåndet viser at jeg ikke har mistet en eneste cm, jeg skulle gjerne hatt en lettere kropp, men nå kjenner jeg at jeg er sjefen. Jeg tillater meg å være lei meg, jeg er både sur, og sint, men jeg bruker mye mindre tid på det. Fokuset mitt er en bedre helse, og dag for dag godta meg selv enda mer. Jeg vil nok aldri stå på barrikadene og rope ut hvor flott jeg er, eller legge ut skryte selfie på Facebook. Jeg vil heller aldri prøve å innbille noen at livet er som å sitte på en rosa sky – de tingene er bare ikke meg. Likevel vil jeg bli flinkere til å ta i mot komplimenter, og innse at jeg faktisk har mange positive, og fine sider som er verdt å fokusere på 🙂 Det er mye jeg er veldig god på!

Jeg beundrer mennesker som ” driter ” i hvordan de ser ut, og som har innsett at man har et liv, og det livet skal leves. Jeg gremmes nesten når jeg tenker på hvor mye tid jeg har misbrukt ved og dag ut, og dag inn tenke alle disse negative tankene om kropp, og vekt. Jeg digger mennesker som går kledd akkurat som de vil selv om de har for har sine synlige ” skavanker .” Jeg blir så utrolig glad når jeg møter mennesker som stråler av selvtillit, og glede, og som viser det til hele verden. Slike mennesker gjør meg godt. Positivitet, og gode tanker smitter veldig. Jeg sitter som regel igjen med mye tanker etter å ha møtt slike sprudlende mennesker, og sakte, men sikkert, så tror jeg mye av det de sier går inn der det skal.

Jeg har nå trukket en vinner av den flotte tunikaen fra Pont Neuf som er gitt av jenteen på Nice Size i Drøbak. Mange har kommentert gjenom disse to ukene frem til trekning i dag, og alle som har lagt igjen en kommentar er selvsagt med i trekningen. Den heldige vinneren ble :  RANDI HOLTSDALEN!!!! Gratulerer så masse med ny tunika, Randi! Den er virkelig lekker, så det er bare å glede seg 🙂  Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen.

Ha en nydelig søndag der ute – vi blogges i morgen!!