På tide å gripe muligheten ?

Det er mandag, og en ny uke skal fylles. Mandager er fine dager, og det er så utrolig godt å kjenne på hvor godt det er å sprette opp av senga når vekkerklokken ringer, og si god morgen til en helt ny dag, og en helt ny uke. Det er godt at jeg ikke lengre bare har lyst til å ligge under dynen, og at jeg ikke lengre gruer meg til en ny dag med masse nedsnakking av meg selv. Nå er dagene helt annerledes, og det er så fint å kjenne på at jeg har det så innmari godt med meg selv, og at jeg føler jeg er på en fantastisk god plass i livet 🙂

Mandager er fine. Man starter liksom med helt blanke ark. Uken er ny, og ennå veldig ukjent. Selv om uken nok vil inneholde mye man ennå ikke vet om, så er det også en uke hvor det skal skje mye spennende, så det blir utvilsomt en innholdsrik uke 🙂 En uke for meg inneholder faste, viktige avtaler, og dette er avtaler som det skal MYE til for at jeg dropper. Mine faste ukentlige avtaler er treningstimene jeg har sammen med treningsgruppen for overvektige. Disse tre timene i uken er blitt hellige for meg. Disse treningstimene betyr så masse for meg at jeg skal være skikkelig syk, eller det skal dukke opp noe veldig viktig for at jeg ikke kommer på trening. Timene er spikret fast i hodet, og det er ikke fordi jeg føler at jeg må gå, men det er fordi jeg har lyst til å gå. Timene gir meg så masse energi, og de gir meg treningsglede. Timene er viktige for min velvære, for min vei mot ett lettere liv, og det er så utrolig godt å kjenne på at jeg nesten fra gang til gang opplever fremgang. Treningstimene gir meg masse. De er varierte, de er utfordrende, de gjør meg dønn sliten, og de gir meg den beste følelsen når timene er over. Da er så jeg innmari stolt av meg selv, og vet at minuttene i ” helvete ” gjør så godt for kropp, og sjel.

Treningstimene sammen med gruppen for overvektige gir meg også mer enn bare selve treningen. Det at jeg vet at jeg skal treffe disse flotte menneskene er også en god grunn for å traske avgårde på trening. Jeg vet også at det betyr mye for de jeg trener sammen med at jeg kommer, og jeg vet at jeg vil bli savnet når jeg ikke er der. Det å ha noen som venter på deg betyr så utrolig mye i den prosessen jeg er inne i. Det å ha noen å trene sammen med betyr at jeg kommer meg på trening, og uten denne flotte trenings gruppen, så hadde jeg heller ikke kommet så langt som jeg er. Det å ha faste treningstimer, det er viktig. Jeg trenger å ha faste holdepunkter når det kommer til trening. Jeg må ha noe som forplikter meg.

I treningsgruppa vår, så er vi menn, og kvinner som alle har noen, eller mange kilo for mye. Alle sliter med vekten på sin måte. Noen sliter med stor overkropp, noen sliter med stor underkropp, og noen sliter med alt. Noen har 15 kg for mye mens andre har 50 kg for mye, men i en gruppe som dette, så er det ingen som bryr seg. Noen har vonde knær, andre har vond rygg, og fordelen med slike lukkede timer er at ingen reagerer. Det er ingen som kikker dersom du tar øvelsen i ditt tempo, eller om du må gjøre den annerledes, eller om du kanskje må ha en helt annen øvelse. Må man stoppe opp litt for å få igjen pusten, eller må man ta en bitteliten pause, så er det helt ålreit. Her trenger man ikke fancy treningsklær, eller siste skrik i joggesko, og det som er så unikt er at timene er kun for oss overvektige, og ingen andre. Flere overvektige skulle hatt muligheten til å trene i slike grupper, for jeg tror at ett slikt opplegg med mye trening over tid vil kunne bety ett lettere liv for veldig mange. Jeg tror mye av svaret på hva vi kan gjøre med fedmeproblematikken ligger i tilrettelagt trening over lang tid.

Jeg startet opp treningsgruppen for overvektige for 1 1/2 år siden. Da hadde jeg vært i kontakt med de fleste treningsstudioer her jeg bor. Ingen ønsket å satse på egne treningstimer for overvektige, og jeg stiller meg spørsmål om hvorfor? Vi kunne for så vidt få egne treningsopplegg, men til en pris som ingen hadde vært villige til å betale. Fedmeproblematikken øker, det blir stadig flere overvektige, men likevel så var det vel ikke nok penger i å satse på å få overvektige på trening. Akkurat i det jeg var på nippet til å gi opp, så dukket det opp en instruktør som tente på ideen min, og treningsgruppen ble en realitet.

Vi er blitt en flott gjeng på rundt 25 stykker , mest kvinner, men vi har også ett par hanner i flokken vår. Selv om vi er blitt en passe stor gjeng, så funderer jeg masse på hvorfor ikke gruppen er blitt mye større? Gruppen skulle i dag ha vært dobbelt så stor…minst….Når det nå er kommet ett unikt treningstilbud for oss overvektige, hvorfor er det da ikke enda flere som blir med? Terskelen til å gå inn på et treningssenter bør ikke være så høy nå som man vet at man vil treffe masse andre mennesker i samme situasjon, og det skulle vel gitt masse trygghet? Hva skal til for at flere overvektige vil bli aktive? Tilbudet så mange etterlyste når det ikke fantes, det finnes, men hvorfor er det sånn at man vil ha noe når det ikke finnes, men når man har muligheten, så finner man bare på nye unnskyldninger? Hva er det som gjør at overvektige fortsatt ikke vil trene? Mange i gruppen vår setter himmel, og jord i bevegelse for å få med seg treningene. ….. jeg skulle gjerne hatt svaret, for jeg kjenner at det både frustrerer meg, og gjør meg oppgitt. Litt småsint blir jeg også når noen klager over manglende opplegg, og når det står der rett foran ansiktet på dem, så skal man dikte opp et hav av  unnskyldninger!

Alt av leger, og legesentre her i Kristiansand har fått informasjon om treningsgruppen vår. Dette burde jo være en gavepakke for alle leger som aldri har noe tilbud de kan informere sine overvektige pasienter om. Nå har de det, men spørsmålet er om informasjonen ligger i en skuff, eller om de aktivt bruker dette overfor de av pasientene som trenger et treningstilbud? Jeg vet to legesentre roser tilbudet opp i skyene, og de har sagt at dette skal de informere sine pasienter om. Et legesenter har hengt opp infolappen på ventekontoret, men hva med alle de andre legene? Hvorfor bruker de det ikke? Frisklivsentralen har fått informasjonen, men lite skjer….heldigvis har vi et treningssenter som fortsatt har stor tro på tilbudet til overvektige, så de fortsetter det gode tilbudet til oss, og vi overvektige i treningsgruppen er evig takknemlige til Spring som gir oss muligheten til å få ett lettere liv, og en bedre helse.

Jeg gleder meg til en ny treningsuke. I kveld er det tabata, og det er en time jeg liker veldig godt. Høyt tempo, masse svetting, dyktig instruktør, og så er jeg dønn sliten etterpå…  på en veldig god måte. Det er så utrolig godt å føle på at jeg kan glede meg til trening. Den følelsen har jeg aldri hatt når jeg har tuslet rundt på ulike treningssentre alene. Jeg gleder meg til å slite meg helt ut, gleder meg til å gi alt, og nesten fra gang til gang, så opplever jeg fremgang, og jeg opplever at øvelsen jeg ikke klarte helt for to uker siden, den sitter plutselig – den mestringsfølelsen kan man sveve lenge på. Midt i all svettingen, i en sliten kropp, så smiler jeg fordi jeg mestrer! Jeg hadde vel ikke helt trodd at jeg skulle komme dit at jeg gledet meg til trening, og det er en stor seier. De ytterst få gangene motivasjonen kanskje ikke er på topp, så tenker jeg på den flotte gjengen som venter å se meg på trening, og det er motivasjon så det holder.

Skulle du bo i Kristiansand, og være overvektig, så vit at vi er en flott gjeng som venter på å få deg med i treningsgruppen vår. Ta kontakt med meg, og bli med! Dersom du ikke bor i nærheten av min by, så kanskje jeg har sådd noen frø.Kanskje er det mulig å starte lignende grupper andre steder i landet? Kanskje er det treningssentre, eller uavhengige instruktører som ser behovet for å få overvektige aktive gjennom trening? Kanskje kan man danne gågrupper, eller bli med i en eller annen Tjukkasgjeng nær der man bor. Der finnes muligheter, og jeg vet at samhold gjør det så mye lettere å gjøre noe med situasjonen man er i. Jeg går en del i tillegg til gruppetreningene, og har min egen monsterløype i nærheten av her jeg bor. Jeg har ofte veldig vondt i viljen når jeg vet det er tid for å gå i løypa, men jeg kan vel stolt si at jeg vinner over den vonde viljen 90% av gangene… men i løypen vil jeg gå alene, helt alene. Jeg skal puste, og pese, og gå i mitt eget tempo. Kun to får lov å bli med meg ut å gå. Den ene er mobiltelefonen, og den andre er øretelefonene – uten musikk hadde den vonde viljen nok hatt overtaket 🙂 

En ny uke ligger foran oss – husk å fylle den med ting som også er gode for deg selv. Man har ofte i en hektisk hverdag en tendens til å glemme seg selv fordi man skal huske på alle andre. 

4 kommentarer
    1. Jeg har aldri hørt om dette før men ble veldig interresert! Rart at ikke alle leger informerer om dette..

    2. alice: Hei Alice 🙂 Det er veldig frustrerende at mange av legene her i byen ikke bruker treningsgruppen vår mer aktivt overfor de av pasientene som er overvektige….
      Jeg sender deg litt info på mailadressen du har oppgitt, så håper jeg det er av interesse 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg