Kjære, fineste pappa’en min – i dag er det din dag. I dag er du 83 år. Jeg får ikke feiret bursdagen sammen med deg. Det er 18 år siden sist jeg fikk feire deg. I dag feirer du sammen med alle de fine som har forlatt oss. Om det er i en himmel, det er jeg noe usikker på, men du er på et godt sted, det er jeg sikker på. Du er på et godt sted, på den andre siden hvor vi en gang møtes igjen.

18 år siden du reiste fra oss. 18 år siden jeg sist så deg og pratet med deg. 18 år siden du bodde her i samme huset som meg. 18 år siden jeg fikk den brutale beskjeden om at du hadde dratt fra oss. 18 år er mange år, men det føles ikke som om det har gått så mange år. Tiden leger alle sår, og heldigvis, så er det sant, men jeg tenkt på deg nesten hver dag i en eller annen sammenheng i alle disse årene. Savnet deg, snakket med deg, minnet deg, og felt mange tårer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Sorgen og savnet forsvinner etter hvert sies det. Det verste forsvinner, men sorgen, den er der fortsatt. Savnet etter deg vil alltid være der. Du vil alltid være pappaen min. Han som alltid var der med gode råd, ei skarp tunge, sterke meninger, og ett godt hjerte. Han som på sin måte viste hva jeg betydde for han. Det var ikke klemmer i kø. Du var ingen klemmer, men du viste det på din måte, og jeg var aldri et øyeblikk i tvil om hvor glad du var i meg, og de du hadde rundt deg. Ikke minst barnebarna dine. I 2018 og 2019 ble du olderfar til Henry og Alfred, og Henry, han er oppkalt etter faren din, Ole Henry.  Du hadde vært så stolt over å bli olderfar, og du hadde vært så stolt over å se at Celina har blitt ei så flott jente som nå selv er mamma, og i ferd med å ta seg en ny utdannelse.

Du betydde så mye for meg. Jeg tok det vel som en selvfølge at du skulle leve, og nå en god alder. Du døde det året du skulle ha fylt 65 år. Vi mistet deg så altfor tidlig. Hjertet ditt ville ikke mer. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, ingenting er en selvfølge. Ikke for noen av oss. Kanskje må vi lære oss å sette mer pris på det vi har, og de vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som vi setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger.

Det er så mye jeg skulle ha sagt til deg som jeg aldri fikk sagt, men samtidig så visste du hvor mye du betydde for meg, og hvor glad jeg var i deg, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet. Jeg har alltid vært nært knyttet til både deg, og mamma, og opp igjennom årene, så har jeg jo nesten trodd at jeg skulle ha dere begge til evig tid. Det som rammer andre, rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange har. Det rammet oss, og jeg mistet deg. Du levde ikke evig slik jeg noen ganger innbilte meg at du ville. Jeg husker du på sykehuset var så bekymret for om du noen gang kom til å komme tilbake til huset på Odderhei. ” Selvsagt kommer du hjem igjen ” sa jeg til deg. Du kom aldri hjem.

9.mars 2006 døde du, og den 22.september samme året hadde du fylt 65 år. Du var helt spesiell for meg. Akkurat som mamma er. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider. Det var deg jeg drøftet ting med, og du ga gode råd. Du stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om du ikke alltid var så flink til å si hva du følte, så visste jeg hvor glad du var i oss alle.

Du var en utrolig viktig brikke i mitt puslespill, og nå er det en viktig brikke som er borte, og som aldri vil falle på plass igjen. Jeg trodde vel aldri at jeg skulle klare å leve ett vanlig liv igjen etter jeg mistet deg, men det er mye sannhet i at tiden leger alle sår. Man klarer å hente den styrken man trenger for å komme igjennom den verste tiden.

Savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til deg der du er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe deg igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss, og på denne andre siden, der skal jeg treffe deg igjen en dag.

I dag skal det settes blomster på graven din, og lys skal tennes. Jeg sender masse gode tanker til deg som jeg er så inderlig glad i. Jeg er så takknemlig for at akkurat du ble min pappa, og jeg er så takknemlig for tiden vi fikk i sammen, alt vi fikk oppleve, og for alle gode minner. Det er veldig mye av deg i meg, og jeg er glad jeg har arvet mange av dine gode egenskaper. Vi er mange som savner deg, og som har det ekstra vondt i dag. Opp i alt det vonde, så er jeg aller mest takknemlig. Takknemlige for at du var pappaen min.

Til oss som har voksne foreldre : ta godt vare på de. Ikke tenk at det er stress å besøke de, eller at det er stress å hjelpe de. Bruk tid på de. Mine foreldre har gitt meg det jeg har trengt opp i gjennom årene, og da er det en selvfølge for meg at jeg skal gi tilbake.  Vi blir selv eldre, og vil vi ikke selv ønske at de nær oss bruker tid på oss, og ikke ser på oss som et ork? Å besøke våre foreldre burde ikke være en plikt, men noe man gjør med glede. Våre foreldre skal ikke føle seg som en byrde. Bruk av tiden din på foreldrene dine om du er heldig og fortsatt ha en eller begge i live. Ta de med deg ut, gled dem med besøk, spør om du kan være til hjelp. Jeg er evig takknemlig for at jeg fortsatt har mammaen min, og jeg hjelper henne med glede. For meg er det en selvfølge, og nettopp en glede. Det er ikke verken et ork, eller bry. Ikke ta morgendagen som en selvfølge…

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag.