Et vanskelig valg

For ei uke dette har vært. Det å føle seg på en så god plass som jeg har gjort denne uken, det er det lenge siden jeg har kjent på. Jeg nyter følelsen. Jeg har trent hver dag, men jeg har ikke vært på treningssenteret hver dag. Denne uken har jeg byttet på å trene intervalltrening, og å gå tur. Denne uken har jeg gått tur både i Sukkevann som ligger helt nært her jeg bor, og jeg har gått en fantastisk tur i Baneheia. Nå som høsten er her, og temperaturen er mer levelig å gå tur i, så har jeg bestemt meg for at i løpet av en uke, så skal jeg bytte på å gå tur, og å trene. Jeg må la beina hvile litt. Jeg er såpass motivert at jeg kunne trent på mølla hver dag, men fornuften, den sier noe annet.

Fra å ha hatt vonde og frustrerende bein en lang periode, så spiller beina nå på lag med meg. Nå er de der de skal være for at mine dager skal være gode. De er fortsatt som tømmerstokker, og de er fortsatt tunge, men de er akkurat nå ikke vonde og smertefulle. Det føles så fantastisk. I tillegg er jeg så motivert til å trene, og til å være i bevegelse, så jeg nyter følelsen, og jeg nyter å være på en så god plass som jeg er akkurat nå. Det er så deilig å våkne, og enten hoppe rett i treningsklær, eller turklær, og samtidig kjenne på at man har lyst til å gjøre det, og viktigst av alt : at man gjennomfører som planlagt.

Jeg tenker mye, og til tider, så tenker jeg kanskje litt for mye. Av og til tenker jeg så mye at det blir altfor mye tanker, og for lite handling. Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre, så mye jeg har planlagt i hodet mitt, men tankene bosetter seg ofte der, og kommer ikke videre. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje fordi jeg er litt redd for å våge, redd for å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Det er litt frustrerende at jeg er der, at jeg ikke bare hopper ut i ting. At jeg ikke bare gjør et forsøk. Det er liksom så trygt å være i min lille boble, men jeg vet at mulighetene til å gjøre spennende ting, de ligger rett foran nesen min. Jeg har så mange som heier på meg, som står rett bak meg, så egentlig handler det om å bare gjøre det….men det å bare gjøre det, det er ikke alltid så lett, og jeg er nok også en person som lider av litt beslutningsvegring i en del situasjoner.

Det jeg tenker og vurderer mye på nå er å få en personlig trener. Jeg ønsker en som kan pushe meg litt, en som kan utfordre meg litt, en som kan få meg litt videre. Jeg vet også at jeg trenger å trene styrke. Dette med personlig trener, det har jeg jo sånn sett tenkt på lenge, og det er jo helt typisk meg. Jeg tenker, legger det bort, tar det frem igjen, tenker mer….sånn går en del ting i mitt hode. Å lande alt jeg tenker på, det skjer aldri.

Det er nok tre ting som gjør at jeg fortsatt er i tenkeboksen. Det ene er vel at det er litt utenfor komfortsonen min. Det er litt skummelt rett og slett. Det at en person skal se hva du kan, se deg svette som en gris, høre deg puste og pese…hva om jeg ikke klarer det vedkommende forventer…det er mange slike tanker i hodet mitt. I tillegg så trener man med masse andre folk rundt seg. Jeg er vant til å finne ei tredemølle, ta på meg hodetelefoner, og gå inn i min egen, lille verden. Med en personlig trener, så blir det annerledes, naturlig nok. Jeg har jo gått veldig utenfor komfortsonen min den siste tiden. Jeg har jo begynt å løpe halve intervallene, noe jeg er så stolt av, og som motiverer meg masse. I tillegg har jeg også begynt å gi søren i forhold til om noen ser meg løpe. Den første tiden løp jeg kun om ingen andre så meg. Nå bryr jeg meg ikke. Jeg løper uansett. Vel, det er litt løgn faktisk. I går var det en kar på mølla ved siden av meg. Han løp fort han…jeg lurte et øyeblikk på om han hadde sjumils støvler på seg. Akkurat da, ved siden av han, da gikk jeg intervallene…men i det han var ferdig, så kunne jeg starte min løping. Klart jeg kjenner litt på det om det er mange der, eller jeg løper ved siden av en av disse veltrente, superløperne, men jeg er stolt av at jeg gjør det uansett hvordan jeg føler det inni meg. Skikkelig stolt er jeg.

En annen ting som gjør et jeg fortsatt er i tenkeboksen, det er lymfebeina mine. Jeg drar jo rundt på to tømmerstokker, og de er jo tunge. Treningsmessig, så hindrer de meg ikke sånn sett. Jeg har jo da startet med å løpe bittelitt, og det fungerer. Klart jeg kjenner det i beina, men det handler jo også om at det å løpe er noe helt nytt. Beina er også veldig sterke, så det er jo et pluss. Likevel så kjenner jeg jo på litt skam i en slik sammenheng. Jeg er jo ikke akkurat stolt av beina mine. Jeg vet det er en tullete tanke, men den er reell og ekte.

Den tredje og siste tingen, og kanskje den som holder meg mest tilbake, det er det økonomiske. Det koster å ha en personlig trener. Så må man vurdere om prisen det koster vil kunne gi en såpass mye tilbake. Den vil nok gi meg mer motivasjon til å fortsette reisen jeg er på, det vil nok gi motivasjonen min et løft. Det vil nok gi fremgang og inspirasjon. Jeg vil nok oppnå et godt treningsmessig resultat. Jeg vil bli pushet, og jeg kunne godt trenge det. Så alt dette må jeg da vurdere opp mot prisen det koster å ha en PT. Jeg er alene med en inntekt, så det er absolutt noe jeg må ta med i ” regnestykket.” Ei venninne har også ytret ønske om en PT, og vi kan ha duotimer, noe som kanskje hadde gjort det lettere for begge, og selv om det er noe billigere, så koster det likevel en del penger.

Da jeg trente på GO Treningssenter her i Kristiansand for endel år siden nå, så trente jeg sammen med en PT en liten periode. Nå visste jeg godt hvem min daværende PT var litt fra før av, så jeg var trygg på han, og vi hadde en veldig god kjemi. For meg betydde dette veldig mye. Han var ikke typen som skrek så veggene ristet, men han motiverte meg til å yte max på en helt fantastisk måte. Han visste hvordan han skulle få meg til å yte max, og litt til… han pushet meg, og visste veldig godt hvilke knapper han skulle trykke på for å få meg til å gi det lille ekstra. Han hadde kompetanse, og gjennomføringskraft. Han lærte meg mye om selvdisiplin, og fikk meg til å strekke meg etter noe.

På min reise, så er en personlig trener absolutt noe jeg kunne hatt veldig nytte av. Det ville nok ha gitt meg resultater, inspirasjon og motivasjon. Jeg vet at det hadde tatt meg et stykke videre på reisen min, så jeg får diskutere videre med hodet, og lommeboka….

Nå er det å finne frem turklærne. I dag er det tur, og ikke tredemølla. Jeg var på tredemøllen i går, så da skal beina få litt hvile i dag. I dag skal jeg også til fysioterapeut for behandling av lymfebeina. Det er fint å få behandling, og at fysioterapeuten kan se litt på beinas tilstand.