Jeg sliter litt for tiden. Jeg sliter i hodet. Mange tanker. Mye som skal landes. Avgjørelser som skal tas. Jeg sliter nok aller mest i forhold til vekten, og vektnedgangen som ikke helt er til stede. Jeg skulle ønske at jeg bare kunne skru hodet opp, og legge alle brikkene på riktig plass.

Når hovedfokuset er negativt for tiden, så blir det tøft. Tanker jeg hadde for lenge siden som er kommet tilbake. Det negative kroppsfokuset. Tankene om at jeg ikke er fornøyd med verken kropp, eller resultater. Jeg føler mye har endret seg fordi jeg har ” mistet ” viktig tid. Fra januar til 29.april, så slet jeg med magesmerter. Til tider så enormt intense smerter. Smerter som etter hvert viste seg å være nyrestein. Når smertene var på det mest intense, så orket jeg ingenting. Jeg hadde nok med å sitte stille i go’stolen. De dagene jeg var noe bedre, så kom jeg meg på trening og fikk gjennomført gode økter. Men det ble lite trening i forhold til hva jeg var vant til. Jeg sluttet på Saxenda fordi når jeg hadde så mye smerter i magen, så orket jeg ikke tanken på å stikke meg i magen. Jeg var også redd for at Saxenda skulle gjøre ting verre. Når ting var som det var, så kom alle disse negative tankene. Flodhestfølelsen som jeg kaller følelsen jeg har. Jeg føler meg som verdens største flodhest. Ikke fornøyd med noe som helst når det kommer til kropp. Alt jeg ser er denne flodhesten, og hvor ødeleggende er det ikke når sånne tanker kverner og kverner.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

The flodhestfeeling ja. Jeg har kjent følelsen før, faktisk har jeg kjent den utallige ganger. I disse dager kjenner jeg godt på denne følelsen igjen. Følelsen av å være denne store, tunge, vandrende flodhesten. Følelsen av at ingen andre er så stor, og tung som meg. Klærne sitter ikke som de skal, følelsen sier faktisk at det ikke er noe i hele skapet som egentlig passer. Det tyter her, og der, og plutselig har man lagt på seg en haug av kilo – i alle fall i hodet. Alle kroppsdeler er tjukke. Verst av alt er dobbelthaken, eller kanskje vi skal si dobbelthakene, for det føles som om de er i flertall. Som du skjønner, de siste ukene har jeg følt skikkelig på denne flodhestfølelsen.

Nå må jeg ta tilbake kontrollen, og vise hvem som er sjef. Jeg må legge en plan slik jeg har gjort før. Jeg vet jeg kan. Nyresteinen er fjernet. Smertene er borte. Nå ligger alt til rette for å ta grep igjen. Gode treningsøkter, godt kosthold og positive tanker. Det siste er ikke lett når man vet at det ligger en stor jobb foran deg. Jeg føler liksom at jeg har holdt på så lenge uten å få de resultatene jeg virkelig ønsker. Og når tankekjøret er på det verste, så kommer også tankene om slankeoperasjon opp. Jeg har ikke endret syn på slankeoperasjoner, men hvor lenge skal man kjempe mot den hersens vekta? Jeg har en fantastisk fastlege, og vi har en god dialog rundt vektproblematikken. Avtalen vår er at vi skal ha en god samtale om dette etter sommeren. Min jobb i perioden frem til dette, det er å jobbe godt, og gjør en god innsats. Forhåpentligvis så god at vekten vil bevege seg nedover. Planen min er også å få meg PT etter sommeren. Jeg trenger nok å komme meg videre treningsmessig, og utfordre meg selv enda mer.

I morgen starter jeg opp igjen med Saxenda. Jeg hadde jo veldig gode resultater i starten. Jeg kjente kjapt på metthetsfølelelsen, og vekta gikk ned. Etter en periode, så forsvant denne metthetsfølelsen, og det er det mange som bruker Saxenda som opplever. Det handler vel om at det er et platå man må over. At man må jobbe alene en periode, og så kommer nok effekten tilbake. Jeg er iallefall klar for å gi sprøyta en ny sjanse, og så håper jeg at den vil jobbe sammen med meg. Jeg trenger virkelig noe positivt i forhold til kropp og vekt nå.

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke flere dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke meg selv ned. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som for meg sa mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som nok ikke alltid er som tankene våre sier.

Jeg følte meg ferdig med tiden hvor alt fokus var på vekten. Jeg er absolutt ikke ferdig. Jeg vet at jeg ennå vil bry meg. Jeg vil fortsatt ha dager hvor jeg føler meg som en flodhest, men jeg må prøve å ha fokus på Heidi, på hele meg. Jeg traff en bekjent for en tid tilbake, og vi snakket sammen om akkurat disse tingene. Om overvekt, og negative tanker. Plutselig ønsket hun å vise meg noe, og dro meg med til et rom med et speil. Jeg skjønte egentlig ingenting. Hun plasserte meg foran speilet, og spurte om jeg kjente den flotte kvinnen i speilet? Om jeg innså hvilken flott kvinne som stod der. Jeg tok noen skritt unna speilet, men ble befalt tilbake.” Det er denne flotte kvinnen vi ser når vi møter deg. Vi ser en sterk, flott kvinne som stråler. Så smilende, så positiv, så målrettet. Slik vi ser deg, slik må du også begynne å se deg selv.” Jeg husker at tårene trillet. Det var en så utrolig sterk opplevelse. Jeg fikk i hjemmelekse å stå foran speilet hver dag. Hver dag skulle jeg se på meg selv i speilet, og fortelle meg selv hvor flott jeg er. Jeg skal glatt innrømme at den hjemmeleksen er vanskelig å få til. Jeg er ikke akkurat en person som står for mye i speilet og sier fine ord til meg selv.

En sterk opplevelse var det, og den gjorde inntrykk. Den sier mye om mine tanker, at mine tanker ikke alltid er riktige. Opplevelsen sa meg også at jeg ikke vet hva andre tenker.  Måten jeg ser på meg selv på, det er heldigvis ikke slik andre ser meg. Vi har alle en historie som jeg også skrev i går, og vi sliter alle med våre utfordringer. Men tankenes kraft, den er stor, og den kan være utrolig skummel. Og for min del, så klarer jeg ikke bare å skru om for å tenke på noe helt annet. Tankene er der, og vil ikke slippe. Når også tankene om slankeoperasjon har begynt å blande seg inn i alt det andre, så kan det fort bli et stort, negativt kaos. Helsen min er god, men jeg vil også ha en lettere kropp, og for meg er det også så utrolig viktig og være i god form til å følge prinsene mine fremover. Det at de har en mommo som sier ja i tiden fremover og ikke nei, det er utrolig viktig for meg.

Jeg har en stor jobb foran meg, men tankene må snus…igjen. Men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen.