Jeg husker det som om det var i går. Den vonde, tøffe beskjeden som endret så mye i livet mitt. Jeg husker ordet som brant seg fast på netthinnen min, og jeg kjente  der, og da på redselen for å dø. Jeg fikk ikke puste, alt knyttet seg. Ordet jeg aldri trodde skulle gjelde meg, eller vår familie. Ordet man forbinder med det verste. Jeg husker det var to ting jeg tenkte på da jeg fikk beskjeden : Døden, og ønsket om et barn til. Skulle mitt liv bare bli 32 år langt? Skulle Celina vokse opp som enebarn? Jeg gråt ikke da jeg fikk beskjeden, ikke en eneste tåre. I ettertid har jeg vel ikke helt forstått hvorfor ikke verden raste sammen. Jeg som til vanlig gråt for alt, og ingenting, jeg gråt ikke en eneste tåre, men jeg kjente på redselen for å dø.

Unormale blødninger, og celleforandringer som ble normalt igjen. For så at blødningene kom tilbake enda sterkere, nye celleforandringer, time til utskrapning, og så den tøffe beskjeden om at celleforandringene denne gangen var blitt kreft. Ordet så mange av oss forbinder med døden, meg inkludert, det var hardt, og brutalt blitt et ord som gjaldt meg. Var det min tur nå til å kjempe en beintøff kamp mot kreften, og ville kreften ta livet mitt? Var døden en realitet jeg måtte forholde meg til? Og hva med et barn til som vi ønsket oss? Fortsatt gråt jeg ikke. Jeg tror panikken ble for stor. Jeg tror jeg satte meg selv på utsiden av alt som skjedde, og bare registrerte alt som om jeg så en film. 

Det er ikke mange som kjenner til min kreftsykdom. Ikke fordi jeg ikke har ønsket å fortelle om det, jeg har ikke skammet meg, men for meg har den beste måten å komme meg igjennom dette på vært å glemme. Glemme gjør man jo aldri, men jeg bestemte meg fort for at sykdommen ikke skulle få ta mer plass i livet mitt enn den måtte, og da valgte jeg også å skyve den bort så fort jeg kunne. Det å være åpen om sykdommer, og lidelser som rammer, det er noe jeg egentlig er veldig for, men i mitt tilfelle, så innså jeg fort at det beste for meg var å gjemme, og glemme. For mye fokus var ikke det rette for meg. Ikke at det ble en hemmelighet som man aldri pratet om, men med en gang man måtte prate, fortelle, og forklare, så tok sykdommen for mye plass, og for mye energi, det vonde, og det såre fikk igjen en plass jeg ikke ønsket at de skulle ha. For å komme igjennom dette på en måte som var god for meg, så ble veien for meg å fokusere på alt det andre som faktisk var godt i livet mitt.

Jeg var en av de heldige. Jeg fikk livet i gave. At vi ikke fikk et barn til betyr ingen verdens ting. Vi fikk et barn, og er evig takknemlige for det. Ingenting er en selvfølge, heller ikke det å få barn. Jeg husker jeg spurte legen på sykehuset om vi hadde tid til å prøve å få et barn til, legen var helt klar : dersom jeg hadde et ønske om  å oppleve å bli bestemor, så ville han ikke tenkt tanken en gang. Visst jeg ønsket å se datteren min vokse opp, så var det ingen tid å miste. Min historie er en solskinnshistorie takket være en fantastisk gynekolog som hele tiden fulgte meg opp, og fulgte med. Mange overser unormale blødninger – jeg er så takknemlig for at jeg blir urolig når slike unormale ting skjer, og fordi jeg heller går til legen en gang for mye enn en gang for lite. På sykehuset hadde jeg også den mest fantastiske legen man kan tenke seg. Takk for at det finnes noen av disse, for blant leger, så er slike leger som den legen jeg hadde dessverre unntakene. Tenk om alle leger hadde en slik omsorg for pasientene sine som jeg opplevede. Han var en engel i ordet rette forstand. Han tok seg tid, masse tid. Det som var viktig for han, det var meg, og hvordan jeg hadde det. Om jeg trengte en evighet av tid, så hadde han det. Om jeg hadde tusen spørsmål, så hadde han tid til å svare meg på alt jeg lurte på. Han trøstet, og han oppmuntret meg. Han fikk meg til å innse at livet mitt ikke var over, og at jeg var en av de heldige. Sånne leger skulle verden være full av.

Blødningene, og de store celleforandringene var i mitt tilfelle livmorkreft. Kreften var i stadiet 0, den hadde ikke begynt å røre særlig på seg, og kreften var ikke av den hissige typen. Jeg trengte ikke strålebehandling, og jeg trengte ikke cellegift. Svulsten ble fjernet ved operasjon, en operasjon som tok flere timer ved Radiumhospitalet. Legen ved Sørlandet Sykehus ønsket at jeg skulle komme i de beste hender, så operasjonen ble utført av den ypperste legen på denne type operasjoner ved Radiumhospitalet. Jeg var jo på den tiden også på det største når det kommer til vekten min, så det er nok også en av grunnene til at jeg ble sendt til den beste. Jeg husker ikke så mye fra tiden i Oslo. Jeg har klart å fortrenge mye av det, men jeg husker den store skuffelsen over Radiumhospitalet. Sykehuset der jeg trodde at alle var så enestående, legene inkludert. Sykehuset hvor varme, og omsorg stod i høysetet. Slik opplevde verken jeg, eller min bedre halvdel det. Leger som nesten ikke hadde tid til å fortelle, og forklare når man satt der kreftsyk, og skulle gjennom en større operasjon. Arrogante leger. Personal som lot meg ligge i en seng utenfor operasjonssalen helt alene i evigheter før det var min tur. Personal som ikke så hvor redd jeg var, og som ikke skjønte at jeg trengte noen som kunne være der sammen med meg. Overnatting for pårørende som må ha vært fra krigens dager. Jeg husker alt dette, men jeg vil helst glemme. I ettertid har jeg pratet med flere som opplevde Radiumhospitalet akkurat på samme måte.

Etter noen dager i Oslo, så ble jeg overført til Sørlandet Sykehus. Nyoperert i en ambulanse som skal være glad for at de ikke blir tatt i fartskontroller. Sårene mine hadde ingen god tur hjemover, men det var godt å komme ” hjem .” En tøff tid fulgte på Sørlandet Sykehus med infeksjoner, og isolasjon. Antibiotika i rennende form i en haug av dager, etter hvert fikk jeg lov til å være hjemme, og komme inn for å ta antibiotikaen. Det tok lang tid, men det ordnet seg. Kroppen vant kampen mot infeksjonen, stiftene ble tatt, og jeg kunne gå ut av sykehuset som en kreftfri person. Faren for spredning var aldri tilstede, og når jeg gikk ut av sykehuset den dagen i desember, så gråt jeg. Jeg gråt av glede fordi min historie ble en av solskinnshistoriene. Jeg gråt fordi jeg hadde fått livet i gave, og fordi jeg nok der, og da klarte å slippe alt av følelser løs som jeg hadde sperret inni meg så uendelig lenge. Frykten, redselen, fortvilelsen, men også gleden, optimismen, og takknemligheten. Livet fikk der, og da en helt ny mening. Selv om jeg hele tiden visste at dette ville gå bra, så var usikkerheten likevel tilstede. Usikkerheten dukket også opp igjen hver 3.måned når jeg var til kontroll. ” Tenk om ”  var alltid ord som dukket opp i hodet mitt, men beskjeden var alltid den samme, gode, og jeg kunne legge ting litt bak meg i tre nye måneder.

Jeg har fått mange spørsmål fra dere som leser bloggen om lymfebeina mine, og hvordan dette oppstod. Jeg har skrevet pga sykdom, men aldri utdypet det særlig. Siden så mange har spurt, så har jeg valgt å skrive ett veldig personlig innlegg om en brutal sykdom som også rammet meg, men som fikk en lykkelig slutt. Det var aldri noen tvil om at dette ikke ville gå den riktige veien, men usikkerheten, og redselen var der lenge. Når jeg ble operert, så fjernet de også lymfeknuter for å være helt sikre. De hadde nok ikke vært helt nødt til å gjøre det i mitt tilfelle, men det er sånn de alltid gjør. Ved fjerning av lymfeknuter, så kan man utvikle lymfeødem. Så akkurat der var jeg en av de uheldige som fikk dette. Ingen fortalte meg at det kunne skje, heller ikke på kontrollene. Jeg har mange ganger lurt på om de bare overså beina mine som ble større, og større? De måtte vel ha sett det? Veldig mange med lymfeødem har opplevd akkurat det samme som meg, og fått den samme, tøffe beskjeden om at kreft har rammet. Veldig mange som blir rammet av brystkreft utvikler lymfeødem i en av armene etter operasjonen. Jeg er ikke alene.

De store lymfebeina var prisen jeg måtte betale for å bli frisk, og den første tiden, så følte jeg vel at dette var en stor pris å betale. Jeg følte på at dette var så forferdelig urettferdig! Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg! Plutselig en dag, så klarte jeg å se det på en helt annen måte. Jeg tok meg selv i nakken, og lurte på hva i huleste jeg drev på med? Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutret jeg over størrelsen på beina mine! Hvordan er det mulig å være så utakknemlig? Jeg fikk lov til å leve! Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om jeg ikke hadde reagert som jeg gjorde, og så klager jeg over ett par tømmerstokker! Hvor er fornuften i dette??? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde vi vel alle valgt livet? Om livet byr på noen utfordringer, så er vel det utfordringer man tar på strak arm når man faktisk får livet i gave! Det høres kanskje rosa ut når jeg skriver at jeg fikk livet i gave, men det var jo nettopp det jeg gjorde, og da kan jeg leve helt fint med to bein som er langt større enn normalen, og ett par bein som krangler, og verker. Jeg har lært meg å være takknemlig!

Det tok en tid å forstå alt som hadde skjedd. Jeg følte alt hadde gått i sakte film, og jeg følte jeg hadde stått på utsiden og sett det hele. Jeg følte meg noen ganger helt følelsesløs. Hvordan er det mulig å stå helt oppreist gjennom noe slikt? Hvorfor knakk jeg ikke sammen, hvorfor gråt jeg ikke ? Var det fordi jeg ikke hadde helt forstått alvoret, eller var det fordi jeg er så sterk? Eller kanskje var det fordi jeg ikke ønsket å kjenne for mye på alt det vonde? Jeg tror mest på det siste. Jeg ønsket ikke å kjenne for mye på ordet kreft, og ordet sykdom. Jeg ville gjennom dette så fort som mulig, og så ville jeg komme meg videre. Jeg ville legge det bak meg så fort som mulig. Jeg ønsket ikke å gå i samtaler for å bearbeide, jeg ønsket ikke å gå i grupper sammen med andre som hadde vært i samme situasjon som meg. For meg ble den beste løsningen å legge alt bak meg, og ikke dvele ved det som hadde vært. For meg var dette den beste måten å komme meg igjennom alt på. For mye tanker på den vonde tiden hadde ikke fungert for meg. Det ville tatt så mye lengre tid å komme meg tilbake dit jeg var før jeg ble syk. Samtidig hadde jeg verdens beste samtalepartner i min aller beste, så i tunge stunder hadde jeg alltid en som lyttet, og ga råd, og han var for meg den beste psykologen jeg kunne hatt. For meg, så var den beste hjelpen og hele tiden fokusere på alt det gode, på å bli frisk, og det å bruke energien på alt annet enn det som var vonde minner.

Vi velger alle vår vei gjennom de tunge stundene i livet. Det er ingenting som er rett, eller galt. Det er vi selv som bestemmer hva som er best for en selv. Det som er rett i en situasjon er kanskje ikke rett i en annen. Det som er riktig for meg, er kanskje ikke riktig for deg. Det er vondt å skrive om sykdommen i dag, for det tar meg automatisk tilbake til 2002. Samtidig vet jeg at ikke alle er like heldige som det jeg var, og mange kjemper sin livs kamp hver eneste dag. Mange er ikke så heldige å bli friske, alle får ikke en ny start. Tankene mine går til alle der ute som kjemper en kamp hver eneste dag mot en grusom sykdom. Mine tanker gå også til alle pårørende, for sykdom rammer også alle de rundt den som er syk.  Jeg håper for dere alle <3 Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet <3

Jeg følte meg helt tom. Hele kroppen var fylt av savn, øynene var fulle av tårer. Jeg klarte ikke å stoppe og gråte. Jeg hadde det så innmari vondt. Det var en del av livet. Vi visste at dagen ville komme, men man blir da aldri forberedt på å miste? Ett nydelig hjerte hadde sluttet å slå. I dag er det 1 år siden vi mistet vår store kjærlighet, Dean. På vei hjem fra ferie i fjellet, så ville ikke hjertet hans mer. Dean døde stille, og fredfullt. Igjen stod vi med det vonde savnet, for det var det mest vondt. Med tiden har det vonde gått over til og dreie seg om alle de gode minnene vi hadde fra fine år sammen, men for 1 år siden var alt bare så innmari vondt. Vondt at  Dean ikke var der. Ingen som var ellevill av begeistring når jeg våknet om morgenen, og tiden var inne for morgentur, ingen som kom løpende mot deg, og ville kose, ingen Dean som lå på de faste plassene som han hadde rundt forbi i huset, ingen Dean som rullet rundt på ballen med go’biter, ingen å gå de mange, daglige turene med. Jeg husker jeg følte at jeg nesten aldri skulle hatt en hund, nettopp fordi det var så innmari vondt når tiden vår sammen var over, men jeg vet at ingen av oss ville hatt valgt annerledes. Årene med Dean ville jeg aldri ha byttet bort med noen. For en nydelig pelsball, for en herlig personlighet, for ett nydelig vesen. Jeg elsket han så høyt, og i all sorgen, og tårene, så visste jeg heldigvis hvor høyt han elsket oss også. Jeg visste at Dean hadde ett fantastisk liv sammen med oss…jeg skulle bare så gjerne fått flere år sammen med han.

17.mai 2009 ble Dean født på Kvelde i Larvik, og i september samme året hentet vi han med oss hjem. Jeg har aldri vært opptatt av dyr, og aldri hatt noe ønske om å ha dyr, ikke min bedre halvdel heller, men så var det datteren vår, Celina da. Det er sikkert mange av dere som vet hvordan det blir når barna ønsker seg dyr. Vi strekker oss langt, og vil så gjerne at de skal få det som de ønsker. Vi hadde mange runder før vi bestemte oss for at vi skulle la Celina få seg hund. Hun hadde trålt nettet i evigheter for å finne den ” perfekte ” hunden. Hjertet smeltet totalt på nydelige Dean, en helt fantastisk Pomeranian valp. Jeg husker da vi skulle hente han. Dean var den som gjemte seg da vi kom. Alle andre var elleville, og ville gjerne bli med oss tilbake til Kristiansand, men det var denne lille, nydelige pelsballen som gjemte seg langt under sofaen som Celina ville ha, og Dean ble med oss hjem. Jeg husker allerede i bilen tilbake til Kristiansand at jeg angret – hva i all verden hadde vi gjort! De første dagene, og ukene, så var jeg nærmest et nervevrak. Han var ikke helt renslig da vi fikk han, så det ble en del uhell inne, og Dean elsket å ha de fleste uhellene på det hvite teppet vi den gang hadde under sofaen i stuen. Var ikke så lenge det var hvitt akkurat. Jeg husker hvor ellevill han var som valp. Løp rundt som en virvelvind, høyt, og lavt det meste av tiden, for så plutselig å falle om, og sove som en stein. Det var tøffe dager den første tiden, og jeg klarte ikke helt å tilpasse meg det nye livet som hundeeier. Sakte, men sikkert ble alt så mye bedre. Jeg ble mer, og mer glad i denne elleville dotten med masse pels, og etter hvert så elsket jeg å være hundeeier.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi var sikkert ikke de ” perfekte ” hundeeiere i enkeltes øyne. Vi skulle sikkert vært med på flere kurs i både det ene, og det andre. Mange mente nok at Dean kunne ha vært mer dressert, og enkelte mente nok at vi behandlet han som et barn. Flere ganger hørte vi  ” han er jo bare en hund “. Dean var ikke bare en hund, han var et familiemedlem, og for oss, så var det viktig å ta Dean med i det daglige livet vårt. Dean var med oss på mye, og for oss var det viktig å ha han med på så mye som mulig. Dean elsket å være ute. Han elsket å gå turer i skog, og mark, og han elsket å være med fisketurer. Dean likte å kjøre bil, spesielt når vi etter hvert lot han få lov til å sitte i sete i baksetet, og ikke i et bur i bagasjerommet. Kunne han stå ved vinduet bak, og se på alt som skjedde utenfor, da koste han seg. Dean var en hund med masse personlighet. En sær hund i følge mange. Dean likte for eksempel ikke barn. Etter en episode i vår egen hage hvor gutter i nabolaget var stygge med han, så var barn alltid skumle, og han knurret alltid på dem. Få barn fikk lov til å nærme seg han, og han var veldig kresen i utvelgelsen av hvem som skulle få lov å kose med han av voksne også.

Vi hadde fantastiske år sammen med Dean. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bli så glad i en hund. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne føle en så enorm kjærlighet for en hund. En hund er så mye mer enn bare en hund. Dean var en del av familien vår. Dean var en god venn, og han merket alltid på oss om vi var lei oss, eller triste. Da kom han løpende mot oss, og skulle kose. Dean var en fantastisk turkamerat, og det er hans fortjeneste at jeg for de årene tilbake kom meg mer ut. Med Dean, så måtte vi ut på turer, og det har aldri vært et ork. Uansett om det striregnet, eller snødde store filler, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri helst har ønsket å sitte i sofaen enn å gå tur med Dean. Dean hadde stilt inn kroppen på tur hver 3.time. Når det nærmet seg tur, så ga han beskjed om det 🙂  Dean brydde seg lite om det regnet, snødde, eller blåste – det var like stas med tur uansett.

Året før Dean døde, så hadde han en del utfordringer. Han hadde en hudkløe som det tok lang tid å få under kontroll, og han begynte å pese mye mer enn normalt. Dean hadde også trangt pusterør, noe veldig mange små hunder sliter med. Det siste året peste han mye mer enn normalt, og det bekymret oss. Veterinæren mente det var en kombinasjon av trangt pusterør, og litt overvekt. På varme dager slet han veldig, og vi følte at det var noe mer som lå bak all pesingen. Etter røntgen, og ultra, så fikk vi beskjed om at hjertet til Dean hadde vokst, og at det var lekkasje på den ene klaffen. Vi fikk likevel ikke forståelsen av at det var så alvorlig som det faktisk var, og at han var så syk som han faktisk var. Vi fikk forespeilet at med den riktige medisineringen, så kunne Dean fortsatt hatt mange gode år foran seg. Det gikk bare en uke fra vi fikk beskjeden, og startet medisineringen til hjertet sluttet å slå. En uke…..Man stiller seg mange spørsmål, og man lurer jo på om noe ble oversett, eller om det var ting ultralyden ikke viste. Vi visste at han ikke ville bli en gammel hund med alle de utfordringene han hadde, men vi hadde sett for oss at vi i alle fall skulle få ett par gode år til sammen. Sånn ble det ikke….ingen kan klandres. Det store, lille hjertet til Dean ville ikke mer. Hjertet var utslitt. Kanskje var det greit at vi ikke visste hvor syk han var. Hadde vi visst, så hadde vi aldri tatt han med til fjells, men veterinæren mente fjellet ville gjøre han godt. Jeg er egentlig glad for at vi ikke visste, og jeg er egentlig glad for at vi ikke på et tidspunkt måtte gå den tunge veien å følge Dean til veterinæren for å følge han på sin siste reise.

Det var så stille, og tomt i huset etter Dean døde. Ingen Dean som fortalte at han ville på tur, ingen Dean som danset gledesdansen for å se deg, ingen Dean som slikket ansiktet ditt vått fordi han er så glad i deg, ingen Dean som fortalte nabolaget at her var det han som er sjefen, ingen Dean som lå med beina opp i lufta i sin koseposisjon, eller som trillet rundt på favorittballen sin i håp om å finne go’biter. Ingen morgentur hvor hele verden kun dreide seg om Dean, og meg, eller alle de andre turene hvor Dean som regel selv fikk bestemme ruten. Ingen flere byturer som han elsket, ingen flere fjellturer – jeg savner han så! Hadde jeg kunne fått et ønske oppfylt, så hadde jeg ønsket å få han tilbake. Jeg vet at han har det bedre nå. Han var ikke den gode, gamle Dean på slutten. Alt han en gang orket, det orket han ikke lengre. Turene gikk treigere, men han elsket likevel hvert skritt. Jeg vet at han er på et bedre sted, men det er likevel så hjerteskjærende vondt. Livet gikk videre selv om jeg føler jeg har grått i evigheter. Tiden har leget mange av sårene, og at jeg klarte etter hvert å kjenne på alle gledene du ga oss. Jeg vet at Dean ikke ville ha ønsket at vi sørget, men at vi kjente på alt det gode vi hadde sammen, husket alle de fantastiske minnene vi deler. Det veldig vonde har gått over, men vi trengte mye tid til å sørge, jeg trengte tid til å gråte, og jeg trengte å ha det vondt. Livet føltes så urettferdig etter tapet. Ingen vil noen gang kunne erstatte deg, og vi sa at ingen noen gang skulle erstatte deg. Det skulle ikke bli noen ny hund i vår familie, men nå er vi kanskje klare for en ny hund etter hvert. Ingen vil kunne erstatte deg, men vi savner en firbeint pelsball rundt oss. Etter hvert kanskje det kommer en ny hund, og jeg vet du hadde vært veldig glad for det.

VI fikk 7 fantastiske år. Takk for alle gleder, og alle minner. Takk for alt du ga oss. Takk for at det var akkurat du som kom til vår lille familie, og ble en viktig del av oss. Nå har vi gått veien videre uten deg. Ett nydelig hjertet har sluttet å slå for 1 år siden. Vi mistet vår store kjærlighet, og hjertene våre ble knust. Hundehimmelen fikk den vakreste stjernen <3 I dag skal jeg tenne et lys for deg, Dean. Tiden har leget mange sår, mens savnet er stort ennå.

Hvem hadde vel trodd at jeg i dag mer enn gjerne bytter ut asfalt med fjell, og natur? Hvem hadde trodd at jeg skulle velge fjellferie istedenfor byferie? Er det mulig at jeg er blitt så glad i naturen? Jeg tror veldig mange fortsatt tviler , og jeg forstår dem veldig godt.  Jeg som tidligere elsket å kjenne asfalten under føttene, og som alltid måtte innom det som var av kjøpesentre under det meste av turer vi var på. Jeg som trasket Sørlandssenteret opp, og ned både titt, og ofte, og som stadig hadde meg en bytur med shopping for øyet. Hva har egentlig skjedd her når jeg nå velger stikk motsatt? Når solen, og varmen har inntatt Sørlandet, så sitter jeg her og lengter til sommerens fjellturer, eller fine turer i skog, og mark.

Det er nok mye som har skjedd den siste tiden som har resultert i at jeg nå setter andre ting mye høyere enn shopping, og byliv. Kanskje er det fordi jeg er blitt eldre. Kanskje setter man da pris på litt andre ting, men jeg tror nok hovedårsaken ligger i endringene som har skjedd, og som jeg fortsatt jobber med. Tidligere så satte vekten en stopper for mye, eller det var vel hodet mitt som begrenset meg mest. Hodet mitt som hele tiden fortalte meg alt jeg ikke kunne, og ikke burde fordi jeg var så stor. Jeg tror kanskje ikke jeg valgte bort så mange ting fordi jeg ikke kunne gjennomføre det, men fordi jeg trodde at vekten ville stoppe meg. Gud, så irriterende å tenke tilbake på hvor mye jeg har latt meg begrense fordi ett skrullete hode får meg til å tro at det er sånn det er. Klart vekten automatisk begrenser en del, men det er nok mye man fint klarer bare man våger å prøve.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har nok aldri vært av den tøffe typen som har kastet meg ut i det meste, og det er sikkert en av grunnene til at jeg har latt vekten begrense meg såpass som den gjennom årene. Jeg nok alltid brydd meg om hva andre tenker, og mener om meg, og alltid drømt om å være den som ikke bryr seg om andre. Jeg har nok alltid ønsket å være den som går i badedrakt om sommeren fordi jeg også vil bade som alle andre, eller være den som går i knekorte bukser og viser kompresjonen på beina fordi jeg også synes det blir for varmt med langbukser på de varmeste dagene, og jeg skulle gjerne vært den som går i topper uten armer, og ikke bryr meg om jeg viser både grevinneheng, og løshud…men så tøff er ikke jeg. Jeg har kommet veldig langt, men så langt er jeg ikke kommet. Det er nok kanskje ikke bare fordi jeg er redd for blikk, og kommentarer, men jeg tror også en del av dette går på selvfølelsen. Jeg føler meg ikke vel på badestranden blant hauger av folk ikledd badedrakt, og jeg føler meg ikke vel om jeg viser bein med kompresjon, og armer med grevinneheng, og løshud. Jeg beundrer alle som gjør akkurat som de vil, men for min del, så går det ikke bare på det å gi søren, men det går minst like mye på at jeg skal føle meg vel, og komfortabel.

Kanskje blir jeg tøffere på en del ting med årene. Det er lov å håpe, for jeg tror jeg gjerne vil komme dit at jeg ikke bryr meg om alle andre. Jeg tror faktisk ting er i ferd med å skje, og at inni meg, så er det en modningsprosess. Hadde det ikke vært for tømmerstokkene mine av noen bein, så tror jeg nok jeg hadde vært der nå. Det har tatt lang tid det å akseptere at man har en kronisk sykdom i beina som ikke vil forsvinne, og jeg innser at det vil ta veldig lang tid det og skulle kaste langbuksene på båten om sommeren.  En del ting har heldigvis endret seg, og det er fantastisk å føle på at jeg nå liker både fjell, og natur. Jeg har nok alltid likt fjell, og natur, men det å komme meg ut, og gjøre det jeg har ønsket, det har jeg nok sett på som mer ork enn glede. Jeg orket nok ikke tanken på å gå lengre turer i fjellet. Det kostet for mye krefter, jeg ble fort sliten, og det var garantert mye stigninger som igjen gjorde at kroppen fort ville stritte i mot – jeg hadde et hav av unnskyldninger, og jeg er sikker på at veldig mange kjenner seg igjen.

Vi er verdensmestre på unnskyldninger, og av og til, så lurer jeg på hvor man egentlig får alle unnskyldningene fra? De kommer jo på løpende bånd, og man trenger liksom ikke tenke seg om for å finne en haug av fantastisk gode unnskyldninger. Tidligere var jeg sikkert også et gnagsår å ha med på tur, for når jeg ble skikkelig sliten, så ble jeg også skikkelig sur, og sint. Da var det nok lurt å ligge ett godt stykke foran meg sånn at jeg kunne gå der bak alene og småkjefte på alt, og alle . Når jeg tenker etter, så var jeg nok litt grinete når jeg gikk til Gaustatoppen for noen dager siden 🙂

Det føles godt å komme ut på tur. Jeg føler jeg har sett mer enn nok asfalt, og da er det utrolig fint å oppleve det man alltid har hatt lyst til å oppleve. Det å komme seg ut i naturen er så godt for både kropp, og sjel. Den roen man finner der er helt ubeskrivelig. Man klarer å senke skuldrene, og bare nyte stillheten, og alt det vakre rundt seg. Jeg tror min aller beste også setter stor pris på endringene mine. Han er en ivrig fisker, og elsker å være ute. Det å få meg mer aktivt med vet jeg han er innmari glad for. Det er fint og kunne dele slike opplevelser. Det er ikke det samme at den ene forteller, og den andre lytter. Trond merker også hvor mye bedre kroppen min fungerer. Bakker, og stigninger er ikke lengre et ork, eller i alle fall ikke på det nivået som før.  Nå kjenner meg på mestringsfølelsen når jeg gyver løs på en bratt bakke, og jeg kjenner meg så stolt når jeg går opp bakker uten et stopp der jeg før har stoppet flere ganger før å orke å komme meg opp. Det gir så motivasjon til å fortsette med det jeg holder på med! Det og orke, og klare – for en seier! Det å gå ut på tur og føle seg glad, det å gå ut på tur fordi man virkelig har lyst, og ikke kun for å glede andre, det er så godt! Jeg jubler innvendig! Når man i tillegg får kommentarer fra folk rundt meg på at de merker gleden, og at de merker fremgangen – det betyr uendelig mye.

Jeg er fortsatt glad i å shoppe, men ikke på langt nær som før. Før følte jeg at jeg bodde enten i byen, eller på Sørlandssenteret. Nå vil jeg heller bytte dette ut med en fin tur. Ingenting er som å lage frokost ute i det fri. Spise egg og bacon lagd på stormkjøkkenet , eller grille pølser på bål, eller på engangsgrillen…all mat smaker så mye bedre når man spiser den ute, og det farlige med å spise ute er vel at man ofte spiser en del mer enn man kanskje burde 🙂 Det å dra på tur med lavvoen, eller det å sitte ved et stille vann, og bare høre fugler, og sin egen pust. Det å se min aller beste stå å kaste ut fiskestangen, og vite at det er det beste i verden for han – dette er en verden jeg sikkert skulle opplevd for lenge siden, men som jeg nå er så uendelig glad for at jeg har oppdaget, og kan ta del i fordi jeg orker, og vil.

Mandager er fine dager. Jeg er absolutt ikke en av de som hater mandager. Jeg hopper like lett opp av sengen på mandags morgener som ellers i uken, og jeg bruker ofte dagen til å tenke masse. Jeg tenker på uken som har gått, og uken som kommer. Jeg tenker på hva som var bra, og hva som kan bli bedre. Hvor ” bommet ” jeg, og hvor vant jeg – nå alltid i motsatt rekkefølge 🙂 Når alarmen på tlf forteller at det er en ny dag, så er det så utrolig godt å ligge noen få minutter å kjenne på en helt annen følelse enn jeg gjorde før. Før hatet jeg mandager! Mandag var dagen da den dårlige samvittigheten var verst. Jeg angret dypt, og bittert på alt jeg hadde stappet inn i munnen som slettes ikke burde ha kommet inn der, og ofte slet jeg med en vond, og uggen mage fordi helgen hadde bestått av en herlig blanding av mat. Det var på mandager man følte seg tjukkest, og størst, og man visste at mandag var en ny endringsdag, og igjen skulle man brette opp ermene, og ta fatt på kampen mot disse fordømte kiloene. Man forberedte seg også på å gå på trynet … igjen…. Slike mandager har jeg ikke en eneste en av lengre. De er borte vekk, og jeg nyter følelsen av ro i sjelen, og er innmari stolt av meg selv.

Vi er mange som kjemper en tøff kamp mot kiloene, og vi er mange som har gått så mange ganger på trynet at man ofte gir opp. Drømmen, og håpet om en slank, og lekker kropp trøkkes ned i søla gang, på gang, og det er liksom ikke måte på hvor mye man skal kjenne på det og mislykkes. Jeg er en av dem som vet hvordan det kjennes når man gang på gang mislykkes. Hva var galt med meg? Hvorfor klarte jeg ikke å lykkes? Følelsen av og være mislykket, tjukk, og stygg – det er en forferdelig vond følelse å gå og kjenne på . Det at man aldri over lengre tid klarer å kjenne på det å mestre, det gjør noe med oss. Det å skuffe seg selv gang på gang – det er vondt det! I tillegg er det så utrolig flaut at man aldri lykkes. Noen blir så lei at de ser slankeoperasjon som eneste utvei. Ikke fordi de nødvendigvis ønsker det, men det blir liksom den eneste redningen de ser. Andre gir opp, og lar kiloene fortsette å komme på, og dermed også alle utfordringene som følger med en stor kropp med for høy vekt.

Jeg hadde gitt opp. Jeg orket ikke kjempe denne kampen som aldri ga varige resultater. Jeg var lei av å starte hver mandag, og gå på trynet igjen få dager etterpå. Jeg var lei av en stor kropp som jeg aldri ble fortrolig med. Jeg tenkte på fremtiden, og ønsket en kropp som samarbeidet. Jeg var lei av å tenke stygge tanker om meg selv, og jeg var så lei av all nedsnakkingen jeg gjorde. Jeg ønsket å oppnå drømmen min – drømmen om å veie 60-70 kg, og dermed få kjenne på denne store lykkefølelsen. Jeg orket ikke å ta flere kamper som jeg aldri vant, så jeg gikk til legen, og ble henvist til operasjon. Heldigvis for meg, så må man igjennom et forkurs før man blir operert, og for meg ble dette kurset ” redningen ” min.

Jeg ville jo ikke opereres, alle rundt meg visste det, men jeg måtte bare overbevise meg selv, og andre at dette var det riktige selv om jeg visste at det ikke var riktig. Hjemme ønsket de ikke at jeg skulle gjennomførte dette, men de støttet meg i valget. Gjennom kurset på sykehuset, så ble øynene mine åpnet på en helt annen måte, jeg så ting annerledes, og etter en dag på operasjonsskole i Arendal, så var jeg fast bestemt på at dette ville jeg ikke. Jeg var redd for inngrepet, men mest av alt var jeg redd for tiden etterpå. Hvordan ville livet mitt bli? Ville det bli rosa, og fylt med lykke om jeg gjorde dette? Det var tusen spørsmål i hodet, og jeg visste innerst inne at det var ikke operasjon jeg ønsket. Selv om  jeg alltid har vært stor, så har jeg nok hatt færre utfordringer enn mange andre. Jeg har alltid hatt ett ganske aktivt liv, og jeg har aldri ” bare” sittet i sofaen uten å løfte en finger….noe skjedde på operasjonsskolen i Arendal den dagen – jeg skulle klare dette uten operasjon!

Det ble ingen operasjon, og for meg var dette ett riktig valg. Hver enkelt må kjenne på hva som føles riktig, og gjør det som er best for en selv. For meg var det å velge bort en slankeoperasjon det riktige valget. Jeg tror at for kun noen få, så er en slankeoperasjon det som skal til for å få ett bedre, og lettere liv. Dette gjelder de hvor man faktisk kan dø om man ikke gjør det. Det er ingen som kan hvile på lauvbærene etter man er operert. Det er en kamp for å holde vekten, og her blir mange veldig skuffet. Mange tror at en operasjon er løsningen, og at vekten vil holde seg der, alle burde vite at det ikke er sånn det fungerer. Kampen om å holde vekten vil være der hver eneste dag, akkurat som kampen kan kjemper for å gå ned i vekt uten operasjon. Man må trene, man må spise sunt, man må ta kosttilskuddene som legene sier – man må jobbe for å unngå at kiloene kommer på igjen. Kanskje merker man ikke noe til dette det første året, kanskje heller ikke det andre, men utfordringene de kommer om man ikke ser at livet må legges totalt om . Det er så mange som går på trynet, som ikke bryr seg om grepene i ettertid, og hva skjer da? Kiloene kommer på en etter en, og vekten er plutselig tilbake sammen med BMI’en som sier fedme.

Når jeg skriver om slankeoperasjoner, så er jeg redd for å såre de som virkelig jobber for å holde vekten. Det er ikke meningen. Jeg kjenner flere flotte kvinner som er opererte, og som gjør en helt fantastisk innsats for å holde seg nede i vekt. Disse har jeg stor respekt for, og jeg er så innmari glad for å se hvordan livene deres har endret seg. De er bevisst på at operasjonen var en starthjelp, og de er nå sjef i eget liv, og har virkelig endret livet sitt. Dessverre så er det en del andre som ikke helt skjønner at de må jobbe for å vedlikeholde en lav vekt. ” Jeg får glede meg over en lav vekt så lenge som mulig. Jeg spiser som før, og gidder ikke å trene…” – dette sa en bekjent av meg da jeg traff henne relativt kort tid etter slankeoperasjonen. Hva slags holdning er dette? Her har staten betalt  100000 kr for en operasjon, og så gidder man ikke å gjøre en innsats selv! Jeg blir forbanna jeg, og jeg blir frustrert når voksne mennesker ikke gidder å gripe den muligheten de har fått! En operasjon er ingen hvilepute, det er en starthjelp! Når såpass mange fortsatt tror at operasjon er en lettvint løsning, så tror jeg det er på tide at staten tar noen grep, og reduserer antall slankeoperasjoner slik de har gjort i Danmark. Nå er det andre grep som må tas. Det er en kamp å gå ned i vekt, og den kampen må kjempes hver eneste dag, også om man lykkes med en vektreduksjon. Man må legge om, man må bytte gir, og man må legge om hele livet sitt. Hvorfor tror noen slankeopererte at man kan fortsette å leve det livet man gjorde før?

Jeg drømte om følelsen av å veie 60 kg. 60 kg var målet der fremme. Er det mulig å drømme så stort, og så urealistisk? Når jeg innså at drømmen ikke var realistisk, så raste verden ett lite øyeblikk. Drømmen ble knust, og jeg følte på en ny nedtur. Samtidig fikk livet en ny retning. Jeg traff fantastiske Line, og sammen med henne innså jeg at det var nå reisen skulle starte. Reisen mot ett lettere liv, en bedre helse, og et tall på vekten jeg var fornøyd med. Jeg innså at lykken ikke er 60 kg, men lykken er en lykkelig meg. Jeg ønsket ett godt liv, jeg ønsket å kjenne på følelsen av å mestre, jeg ønsket en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. Reisen er ikke slutt, den vil aldri ta slutt… men jeg har opplevd å miste mye vekt, jeg har opplevd å komme i god form, og jeg har opplevd og faktisk kunne være stolt, og fornøyd. Hvem skulle ha trodd det? Det som virker umulig – det er faktisk mulig! Endelig kjenner jeg også på å lykkes – reisen min har gitt gode resultater. Jeg vet jeg vil komme dit jeg vil fordi jeg har endret på målene mine, og endret måten jeg tenker på – kan jeg, så kan alle 🙂
 

Det som virker umulig er mulig, og jeg tror det viktigste er at man er realist, og at man setter seg mål som er mulige å oppnå. Målene våre er som regel så hårete at det er en av grunnene til at man går så mye på trynet. Dessuten skal man klare alt på en gang istedenfor å ta ting skritt for skritt . Man kan ikke klare alt på en gang. Babysteps, og delmål tror jeg er viktig for å nå dit man vil. Så tror jeg man må spørre seg selv hvilket vektmål man har? Hvorfor er målet 60, eller 70 kg? Hvorfor går lykkegrensen der? Hvorfor er det et tall på ei vekt som skal fortelle deg når du er lykkelig, og fornøyd? Lykken ligger ikke i badevekta, eller tallene den viser. Lykken er der når du kjenner på den, og det har ingenting med tall å gjøre. Når du er fornøyd, så drit i hva vekta viser! Når du føler deg vel, når du føler at kroppen samarbeider, når helsen er bra, når negative tanker er snudd til positive, når du smiler og har det godt med deg selv – da er du der du skal være – uansett hva badevekta forteller deg.

Akkurat sånn lød overskriften på en artikkel jeg leste her om dagen. Overskriften fenget min oppmerksomhet, og jeg leste med nyskjerrighet videre. Jeg ble sittende å tenke, for artikkelen omhandlet ett utrolig viktig tema, et tema jeg også har blogget om flere ganger, men som vi nok aldri kan få satt nok fokus på. Stadig leser jeg om personer som trodde veien til lykke var å  bli slank, og stadig leser, og hører jeg om personer som sliter psykisk fordi lykken ikke lå i den slank kroppen.

Veldig mange slankeopererte opplever depresjoner fordi livet ikke ble så enkelt som de hadde trodd, og fordi en slank kropp ikke ga de følelsen av lykke. Mange sliter mer etter en operasjon enn før. For det er vel nettopp sånn de fleste av oss tror det skal bli når man bare klarer å gå ned nok i vekt. Da skal det rett, og slett bli fett å være slank. Man får kroppen man så lenge har ønsket seg, man kan kjøpe klær på ordinære butikker, man får alle de deilige kommentarene om hvor godt man ser ut, og hvor slank, og fin man er blitt. Jeg tror nok kan i en periode blir litt høy på seg selv. Man blir nok rusa på seg selv, og livet som slank, rusa på den nye kroppen. Alt dreier seg plutselig om deg, og det er deg du ønsker fokuset skal være på, men når alt dette legger seg, og kommentarene stilner, da kommer også utfordringene. Man ser seg selv i speilet, og lurer på hvem man er. Mange opplever en identitetskrise. Man ser en slank kropp, og meter med løshud, men hodet, og tankene er akkurat de samme som før man mistet alle kiloene… Kilo, og lykke går hånd i hanske, i alle fall er det akkurat det vi tror. For hver kilo man mister, jo mer lykke føler man, eller jo, nærmere den store lykken er vi. Det hjelper lite hva folk rundt en sier, eller hva de skriver om i magasiner, og aviser – vi streber etter den slanke kroppen, og med den slanke kroppen, så kommer den rosa, store lykken, og livet vil bli en dans på roser. Vi vet vel egentlig at dette ikke stemmer, men vi klamrer oss til håpet likevel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har strebet etter lykken i form av utallige mandags slankekurer. Lykken lå verken i cm jeg mistet, eller kilo jeg tok av, men det skjønte jeg ikke. Jeg kavet etter en lykke jeg egentlig hadde, men som jeg likevel ikke så , og jeg følte den vel ikke slik jeg burde ha gjort heller. Den var liksom rett foran nesen på meg. Jeg hadde ikke trengt og verken sulte meg, eller trene sånn halvhjertet rundt på diverse treningsstudioer for å finne det jeg egentlig søkte etter. Jeg kan bli så sint på meg selv, ja, rett og slett forbanna fordi jeg lot meg selv holde på slik. Jeg var ikke lykkelig når jeg hver mandag startet på an igjen. Jeg var heller ikke lykkelig når jeg sint, og sur presset meg selv på trening. Vel, har jeg alltid vært dårlig i matte, men hvorfor kunne jeg ikke ha lagt sammen en, og en lenge før jeg faktisk klarte å gjøre det?

Er ikke alt fryd og gammen da, bare man går ned i vekt og blir slank? Jeg har i mange år trodd at lykken med stor L, det var å bli slank. Alt ville bli bra, og livet ville bli en dans på roser. Du verden så mye tid jeg har kastet bort, og du verden så feil jeg tok. Jeg trodde at alle ville se meg på en annen måte, blikkene ville bli flere, og jeg ville nok bli mye mer interessant som person om jeg ble slank. Bort med negative tanker, og dårlig selvtillit. Selvfølelsen ville blomstre – det var egentlig ingen haker med å bli slank. Livet ville bli rosa! Går det an å være så naiv å tro på noe slikt? Kanskje er man naiv, men er det så rart det da når ukeblader, magasiner, og aviser propper oss fulle av nettopp det budskapet? Store overskrifter om trening, og mat, og i tillegg, så er det så enkelt å få denne slanke, perfekte kroppen! Vi overvektige vi kan alt om mat, og trening vi! Vi har telt kalorier, og gått på Grete Rhode kurs i en mannsalder – dette kan vi! Vi har løftet vekter, gått milevis på tredemøller og rodd de fleste hav. Egentlig er det vi som er ekspertene, i alle fall om vi kommer til teorien. Praksisen derimot, den hadde vi aldri bestått. Vi hadde aldri fått noe fagbrev. Det hadde blitt stryk etter stryk, og så kan man lure på hvorfor det er så vanskelig å sette teori ut i praksis. Vi vil heller aldri bestå praksisen om vi ikke jobber for det, og jobben starter i topplokket! Tenk for et grunnlag vi har! Så mye kunnskap om viktige ting for å klare oss i kampen mot kiloene. Jobber vi med topplokket først, så vil all kunnskapen om trening, og mat komme veldig naturlig, og vi vil kjenne på følelsen av å lykkes. 

Det er mange som sliter selv etter å ha nådd den store drømmen om å bli slank. Jeg blir nesten litt lei meg når jeg ser hvor mange det er som sliter, og spesielt er det mange som sliter av de som har gjennomført en slankeoperasjon. Det er en stor utfordring når ting ikke blir som man trodde på forhånd, og det er en stor utfordring når man på en måte starter litt i feil ende. Hodet MÅ være 1.prioritet. Er ikke hodet på plass, så vil man heller ikke lykkes, og man vil liksom aldri bli lykkelig selv i en slank kropp. Det er fortsatt noen som tror at overvekt kun handler om mat, og trening, men overvekt handler først, og fremst om følelser. Det er følelsene som styrer tankene våre, og adferden vår. Dette føler jeg at jeg vet alt om. Jeg vet hvor mye skam det er forbundet med det å være overvektig. Jeg har i så mange år skammet meg over overvekten, og jeg har følt så mye på skammen over at jeg aldri helt har klart å gjøre noe med det.

Du kjenner kanskje igjen følelsene? Skamfull, mislykket, ingen vilje – listen kunne vært lang. Man er så skamfull at man lager sine egne historier fulle av unnskyldninger som går på hvorfor man ikke klarer å gå ned i vekt. Det er alltid en grunn, eller ti til det. Det var denne boken jeg kunne ha skrevet om alle unnskyldningene jeg kunne komme med. Det var barn, mann som jobbet overtid, møter man skulle rekke, personer man måtte besøke, vond rygg, vond nakke, utslitt – man hadde alltid en unnskyldning, og jeg tror mange av dere har brukt akkurat de samme unnskyldningene, og jeg tror dere også kunne ha skrevet en bok om alt man faktisk kunne komme opp med for og kanskje slippe å føle så voldsomt på skammen. Jeg har aldri helt våget å spørre de rundt meg om de trodde på alle unnskyldningene, eller om de gjennomskuet meg. Jeg blir flau nok bare ved tanken på alt man kunne få ut av munnen. Vi er alle flinke med unnskyldninger, men jeg tror overvektige er flinkest i akkurat den klassen.

Jeg har alltid vært ei blid, og positiv jente. Alltid vært engasjert, alltid i farta. Jeg satt sjeldent på rompa, og bare druknet skammen over vekta med chips, sjokolade, og brus. Jeg har aldri levd på søppelmat, men klart jeg har gjort mye feil når vekten går opp istedenfor ned. Jeg har ett stort hjerte, jeg er en omsorgsperson, og kan jeg hjelpe til, så gjør jeg gjerne det. Jeg bryr meg veldig om de nær meg. Dessverre har jeg ikke vært like flink til å være glad i meg selv, og til å ta vare på meg selv. Jeg har ikke vært flink til å se, og kjenne etter hva jeg trenger, og hva som er godt for meg. Jeg har sånn sett nedprioritert meg selv, men det er heller ingen unnskyldning for at vekten har vært det den var.

Jeg skriver var, for ting har løsnet, og jeg vet at jeg aldri skal tilbake dit jeg var. Livet er så godt, jeg har knekt en kode, jeg skammer meg ikke, og jeg vet at lykken er noe helt annet enn tallene på badevekten. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg gikk inn til Line som drev med kognetiv terapi på Sørlandet Sykehus. Den dagen, og samtalene som fulgte forandret alt. Jeg så lyset. Det høres sikkert rart ut, men det var akkurat sånn jeg følte det. Jeg så meg selv, og jeg fant svarene jeg hadde søkt etter i så utrolig mange år. Ingen hadde tidligere sett meg. De så bare en tjukk person. Ingen tenkte at det var en grunn til at denne personen var tjukk. Den dagen jeg startet arbeidet i topplokket mitt, den dagen er en av de beste dagene i hele mitt liv. Jeg er evig takknemlig for at jeg våget å søke hjelp, og jeg er stolt over jobben jeg gjorde. For jobben har jeg selv gjort, men Line hjalp meg på veien. Foran meg satt en person som ikke gadd å høre på alle unnskyldningene, og som heller ikke trodde på alle unnskyldningene – jeg gjorde jo ting bare verre når jeg hele tiden unnskyldte meg, og løy til meg selv. Ingen kunne endre meg, ingen kunne endre mitt levesett, og mitt tankemønster for meg. Den eneste som kunne gjøre noe med det var meg selv. Takk, Line for at du hjelp meg å endre – hjelpen du ga, ordene du sa, de endret livet mitt. Jeg vil alltid være takknemlig.

Fortsatt veier jeg altfor mye, og fortsatt er der mange utfordringer. Sånn helsemessig, så hadde jeg sikkert hatt store gevinster om jeg gjennomførte en slankeoperasjon. Da hadde liksom de typiske livsstilsutfordringene vært blåst av banen på et knips, men det er vel også den eneste fordelen jeg ser for min egen del. En utrolig viktig fordel, men med ett utrolig godt treningsgrunnlag, og stor aktivitet, så håper jeg at utfordringene vil bli vasket bort sakte, men sikkert. Treningen gir meg en sterk, og god kropp, og jeg føler vel litt på denne gode følelsen av og endelig klare det jeg har prøvd på så lenge. Jeg klarer å bevise for meg selv at jeg kan lykkes. Jeg har lært så mye underveis, kunnskap jeg ikke ville hatt om jeg sa ja til operasjon den gangen. Jeg får kjenne mye mer på det og lykkes, det å mestre, og at det er meg selv som gjør jobben. Smilet, positiviteten, og gleden kommer rett fra hjertet nå. Topplokket mitt er mer, eller mindre i vater. Det utfordrer meg titt, og ofte, og sånn tror jeg alltid det vil være. Jeg håper helsemyndighetene nå snart ser hvor hjelpen må settes inn, og jeg håper du ser at din lykke ikke finnes i tallene på badevekta……Er det mulig å finne lykken? Absolutt! Er det fett å bli slank? Ikke nødvendigvis, men uansett, så er det så utrolig viktig at du starter jobben med vekten  i hodet ditt  for å få de varige resultater som vi alle er ute etter. Ingen kan si at det er lett i starten, men etter hvert så jobber man systematisk og bruker alle disse små verktøyene i hverdagen. Du kan det du trenger å vite om trening, og mat. Disse to tingene blir en stor, og god bonus når topplokket ditt er i vater. Vi fortjener å skinne!

I dag skal jeg på bloggen GI BORT EN  VALGFRI KJOLE FRA LEVOLUTION! Jeg har også ett SUPERTILBUD TIL ALLE LESERE av bloggen min. Levolution har ett stort utvalg av kjoler. Nå er det sånn at vi er på den tiden av året hvor vareutvalget fra vår/sommer kolleksjonen går raskt ned. Det kan bety at der er tomt for noen størrelser i de forskjellige kjolene. Det skal etter hvert når august kommer fylles på med masse nye høst/vintervarer, men der er likevel mange lekre kjoler i nettbutikken. Har du lyst til å vinne en valgfri kjole til de fine sommerdagene vi forhåpentligvis får? Husk at mange av kjolene også kan brukes som tunika til fine bukser, eller som tunika til en fin tights. Husk også at Levolution starter på str. 36, så her kan alle opp til str.52 være med være med i trekningen.

Dersom du vil være med i trekningen av en lekker, valgfri kjole, så legg igjen en kommentar på bloggen om at du gjerne vil vinne kjole. Gå gjerne inn på siden til Levolution, og fortell hva du synes om kjolene, og utvalget. Kanskje har du en favoritt? Du finner siden her : http://www.levolution.no/categories/kjoler   Dersom du er plussize, så finner du utvalget her : http://www.levolution.no/categories/pluss-size-48-52. Vi trekker en heldig vinner allerede til mandag. HUSK : Legg igjen størrelsen du bruker samt epostadressen din.

Som leser av bloggen min skal du også få ett helt fantastisk tilbud : I HELE 2017 kan du handle i nettbutikken til Levolution, og til enhver tid få 40% rabatt!! Dette gjelder også allerede nedsatte varer!!! Bruk rabattkode: heidirosanderlund17, og du vil få 40% rabatt på alt du handler ut året !! Levolution har også en fast frakt på kun 49 kr, så her kan du gjøre utrolig gode kjøp!! Sjekk ut den flotte nettbutikken her : http://www.levolution.no/

Jeg er heldig! Jeg er utrolig heldig som får ta del i så mye spennende. Heldig som kjenner så mange flotte mennesker som heier på meg, som tror på meg,  som motiverer, og inspirerer meg. Jeg er heldig som stadig blir kjent med masse nye mennesker som er med på å berike livet mitt. Livet er så utrolig godt å leve, og i en alder av 47 år, så er jeg på en utrolig god plass. Det føles så innmari godt å kjenne på sånne følelser, istedenfor alle disse vonde følelsene som jeg har brukt altfor mange år av livet mitt til å kjenne på. Det føles så godt at jeg livet tok en helt annen vending tre år tilbake i tid.

Denne uken fikk jeg være en del av Inspirasjonskvelden som Snefrids Hus arrangerte på Hotell Norge. Denne uken har vært helt fantastisk! For en fantastisk opplevelse jeg har fått lov til å være med på! For første gang har jeg fått stå på en scene, og kjenne litt på modellfølelsen. Jeg har stolt fått vise hvor nydelige kjoler Snefrids Hus også har til oss som bruker store størrelser. Jeg har for første gang snakket foran 150 mennesker fra en scene. Jeg har pratet til tusenvis av mennesker gjennom mikrofonen da jeg jobbet i radio, da var det ingen som så meg, kun hørte. Aldri har jeg stått på en scene og pratet foran masse mennesker, og aldri har jeg pratet om de tingene jeg brenner for. Selv om det sikkert kunne ha gått mye bedre, man er jo alltid kritisk til seg selv, så er jeg fornøyd med debuten.

Å få være med på en slik inspirasjonskveld ble for meg en drømmedag! Jeg har jo aldri vært med på noe lignende før, så dette var fantastisk fra begynnelse til slutt. Jeg er så takknemlig for at Snefrid hadde lyst til å ha meg med på dette, og jeg er så innmari glad for at Snefrid ser behovet for at vi som er store også skal kunne finne drømmekjolen enten om man skal gifte seg, eller om man trenger en flott selskapskjole. Man følte seg helt spesiell, og den følelsen, den var nydelig å kjenne på. Man fikk ett bittelite innblikk i hvordan det kan være for de som driver langt mer med dette enn jeg noe gang kommer til å gjøre 🙂 Man fikk innblikk i hvordan det er å arrangere en slik kveld, hvor mye som skal klaffe, hvor mye arbeid det ligger bak, og hvor mange som trengs for at det skal bli vellykket. Jeg er så imponert over Snefrids profesjonalitet – hun er dyktig til fingerspissene. Den dama kan faget sitt, og for en helt fantastisk person hun er! Har du ikke vært inne på siden til Snefrids Hus, så må du ta turen innom : https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/?fref=ts

Dagen min startet dagen før inspirasjonskvelden. Allerede god tid i forveien hadde jeg fått beskjed av Snefrid om at jeg måtte gjøre diverse avtaler. Jeg skulle til frisør, jeg skulle få negler, jeg skulle sminkes, og jeg skulle styles. Om jeg følte på stor stas ? Definitivt 🙂 For meg startet det dagen før inspirasjonskvelden. Da var det først frisørbesøk. Snefrid hadde denne gangen fått med seg Duo Frisører her i Kristiansand. Det er alltid spennende og skal gå til en ny frisør. Man har jo gjerne en fast frisør som vet nøyaktig hvordan man ønsker å ha håret, så da er det spennende når en helt ny frisør skal jobbe med håret. Kan jeg være så ærlig å si at jeg var veldig nervøs når jeg gikk inn døren til Duo Frisører? Ingen grunn til å være nervøs forstod jeg fort. Marianne ved Duo så fort hvordan det skulle være, og jeg ble strålende fornøyd. Det er så herlig å komme plasser hvor man møtes av så flotte, og dyktige mennesker, en plass hvor praten glir lett, og smiler sitter løst.

Jeg har vært neglbiter, og det i mange år. Jeg sluttet for en del år siden da ei venninne som var negldesigner satte på løstipper. Det ble min ” redning.” Etter det har det vært lite neglbiting, og jeg har prøvd å stelle neglene selv. Dagen før inspirasjonskvelden, og rett fra frisørbesøk, så skulle neglene ordnes. Nå skal jeg ikke skryte av at jeg har lange, fine negler selv om jeg stort sett har sluttet å bite, så jeg følte meg kanskje ikke veldig høy i hatten når jeg gikk inn døren til Gry på Fix Negledesign her i Kristiansand. Neglene var verken lange, eller særlig pene. Jeg hadde kanskje mest lyst til å gjemme dem, men Gry som har jobbet med negler i mange år nå har nok sett verre negler enn mine. Gry er i tillegg ei helt fantastisk dame. For noen fantastiske negler Gry tryllet frem! Jeg er så utrolig fornøyd med de nye neglene!  På Fix – Negledesign driver Gry med Bio Sculpture, og jeg er virkelig imponert over det hun gjør. Jeg skal vise dere neglene mine på bloggen  i morgen. Sjekk ut Facebook siden til Fix- Negledesign her : https://www.facebook.com/FixNegledesign/?fref=ts

På selve dagen kjente jeg helt klart på nervøsitet, men kanskje var det ikke så ille som jeg trodde det skulle bli. Manuset hadde jeg klart, øvet hadde jeg, men det er alltid vanskelig å vite om det man vil snakke om fenger. Dagen startet på Renates Hud og Makeup på Sandens Kjøpesenter her i Kristiansand. Her skulle jeg legge makeup foran den store kvelden. Det å få lagt makeup gledet jeg meg veldig til, samtidig som man er spent på hvilke fargevalg som blir gjort. På Renates ble jeg møtt av nydelige Lise. Jeg er så imponert over hvordan man så kjapt kan se hva man passer, og hva slags makeup som skal legges. Lise ” reddet ” også huden. Jeg er veldig opptatt av å ta vare på huden min, men har følt at ansiktsproduktene jeg har brukt den siste tiden ikke helt har vært for min hud, noe som stemte. Fra å ha en veldig fin hud med riktig balanse, så var huden min helt dehydrert, så dehydrert at den flasset. Så nå er det ut med ansiktsproduktene som jeg har i skapet, og inn med nye som skal hjelpe huden min tilbake der den var, og skal være. Det er så utrolig viktig å passe på huden sin. Altfor mange bryr seg ikke om å rense huden, altfor få bryr seg om å ta vare på huden, beskytte den, noe som faktisk er utrolig viktig. Hadde jeg vært like flink med trening, og kosthold som jeg har vært med huden opp igjennom årene, så hadde jeg vært en sylfide i dag 🙂 Makeup’en ble nydelig, og jeg har fått mange gode tips fra Lise til stell av hud, og legging av makeup. Her kan du lese mer om Renates : https://www.facebook.com/renatesdagsp/?fref=ts

Fra makeup var det tilbake til Duo Frisør for å style håret. Ikke at det er så mye spennende man kan gjøre med kort hår, men stylet ble jeg, og det av herlige Kristine. Jeg blir så glad når jeg møter slike strålende mennesker. Det gjør noe med en når de menneskene man møter ståler, smiler, og er så imøtekommende. Her kan du lese mer om Duo Frisører : https://www.facebook.com/Duo-Frisører-276616672367264/?fref=ts

Nede på Hotell Norge var det ut av de vanlige klærne, og inn i den nydeligste selskapskjolen fra Snefrids Hus. Den flotte kjolen skulle jeg gjerne hatt hjemme i garderobeskapet mitt. Det er dessverre altfor få anledninger til å bruke en slik kjole, men når anledningen er der, så er det jo helt fantastisk og kunne ta frem en slik nydelig kjole! Når datteren min skulle konfirmeres, så designet Snefrid et sett til meg som kan ligne litt på kjolen jeg hadde på meg. Et sett i sort med sølv hvor jeg har skjørt, korsett overdel, og jakke. Å få på seg en slik kjole når man i tillegg er stylet fra topp til tå, da føler man seg som denne berømte prinsessen som jeg har skrevet mye om tidligere. En nydelig følelse som jeg kjente på hele kvelden. Jeg kjente meg fin, og jeg kjente meg stolt når jeg gikk opp på scenen den kvelden. Stolt over og kunne få vise at drømmekjolen også finnes til oss som er en størrelse for stor, stolt over hvor langt jeg er kommet, stolt over at jeg våger å vise meg frem istedenfor å gjemme meg, stolt over å kjenne så flotte mennesker som Snefrid. I tillegg var jeg utrolig glad for å få lov til å prate om de tingene som jeg brenner for, og jeg kjente at jeg i tiden fremover skal prate mye mer om nettopp de tingene. Jeg kjente en bitteliten gledeståre der bak. For en vei jeg har gått. Tåren var for alle vonde følelser, og tanker som jeg har jobbet bort. Tåren var for at jeg nå våger. Våger å være stolt, våger å stråle, våger å være den jeg er med alt det ekstra jeg har, våger å kjenne på at jeg kan, og at jeg er mer enn bra nok akkurat som jeg er.

Det begynner å nærme seg nå, og jeg trenger ikke kjenne godt etter for å kjenne en haug av sommerfugler fly rundt i magen min. Jeg er så utrolig spent. Gleder meg en hel haug, men så er det vel ett godt tegn at jeg også kjenner at jeg gruer meg litt. Grugleder er kanskje mer riktig. Alle følelsene er slik de skal være, jeg tror alt er innafor normalen, i alle fall når man gjør dette for aller første gang.

Førstkommende onsdag går jeg catwalken under inspirasjonskvelden på Hotell Norge. Jeg har aldri før gjort noe lignende, så det er kanskje ikke rart at jeg både gleder, og gruer meg? Under Snefrid Linges kyndige ledelse, så er jeg sikker på at dette kommer til å gå så fint. Ikke snuble, ikke snuble, full konsentrasjon, Heidi. Inspirasjonskvelden som Snefrids Hus skal ha til onsdag er først og fremst beregnet for kommende bruder, og deres forlovere, men det er åpent for alle. Alle som er med på å gjøre den helt spesielle dagen din perfekt er tilstede på en slik inspirasjonskveld. Her får man først, og fremst se flotte brudekjoler fra Snefrids Hus, men innimellom alle flotte brudekjoler, så skal det vises en helt fantastisk selskapskjole, og det er her jeg kommer inn i bildet. Snefrids Hus har nemlig også fantastiske selskapskjoler til forlovere, og til bryllupets gjester. Snefrids Hus har de flotteste kjolene også til alle andre store dager enn bryllup.

Jeg innrømmer det gjerne : Dette blir stor stas! Jeg føler meg heldig, og beæret som får lov til å være med på ett slikt flott arrangement. Jeg er stolt over at jeg skal få lov til å vise en av de fantastiske kjolene som Snefrids Hus har i store størrelser. Jeg er så utrolig glad for at Snefrids Hus ser viktigheten av at også vi som bruker store størrelser ønsker å se vakker, og flott ut på en helt spesiell dag. Det at Snefrids Hus ser viktigheten av at også vi store skal få muligheten til å skinne, det betyr utrolig mye. At jeg er den som skal få vise denne flotte kjolen, det er jeg innmari stolt av.

Jeg har aldri gått på en catwalk før. Jeg har vel neppe stått på en scene før. Eller går vi tilbake til 1989, så var jeg revysjef for Kristiansandsrussen, og da stod jeg faktisk på scenen på Agder Teater og sang solo på et nummer i revyen. Tre, eller fire forestillinger hadde vi, ” the sound of russ ” hette forestillingen. Jeg hadde aldri sunget alene før foran et publikum, jeg hadde bare alltid elsket å synge. Jeg gjennomførte, stemmen holdt, og jeg husker det var stor stas når både Fædrelandsvennen, og avisen Sørlandet ga meg veldig gode kritikker for sangen. Klart man blir veldig stolt da. Foruten russerevyen, så tror jeg ikke at jeg har stått, eller gått  på en scene før, så når jeg nå skal være med som modell, så blir dette en helt ny, og spennende opplevelse. Det blir også en veldig fin erfaring å ta med seg videre, for tiden som ligger foran meg, den vet jeg blir veldig spennende. Jeg har mange baller i luften, og jeg har mange ting jeg jobber med, så dette blir den første gangen, men kanskje ikke den siste.

Førstkommende onsdag skal jeg altså gå på catwalken på Hotell Norge. Jeg skal vise hvor flott du kan være på den helt spesielle dagen selv om du er en størrelse for stor. Jeg gleder meg til å vise kjolen, og jeg gleder meg til å snakke litt om viktigheten av å føle seg flott! Selv om jeg også kjenner litt på at jeg gruer meg, så gleder jeg meg aller mest, og jeg er så glad, og stolt over at Snefrid ønsker å ha meg med på en kveld som dette. Snefrid har ikke bare de flotte selskapskjolene for oss som er en størrelse for stor, men Snefrid har også drømmekjolen til deg som skal stå brud, og som tror at du ikke kan finne drømmekjolen fordi du må opp i størrelse – jeg lover deg : Du kan bli den vakreste bruden, og som jeg har skrevet før : drømmekjolen, den finnes, også i store størrelser! Du kan lese mer om Snefrids Hus her : https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/ og her http://www.snefridshus.no/

Før arrangementet starter, så blir det stor stas, og skal forberede seg. Jeg skal på Duo Frisører for å klippe meg, jeg skal på Fix Negldesign for å få flotte, nye negler, og Renates skal legge makeup på meg. I tillegg til kjolen, så skal jeg også vise alle som kommer en helt fantastisk paraply fra Pasotti. Paraplyene for de helt spesielle dagene, paraplyene som er de flotteste gaver, paraplyer som oser av luksus, og glamour. Paraplyene må virkelig sees. Snefrids Hus har disse, og en av de blir med meg på catwalken til onsdag. Du kan sjekke ut paraplyene her : http://www.pasottiombrelli.com/

I tillegg til at Snefrids Hus skal vise flere av sine vakre brudekjoler, og at inspirasjonskvelden holdes på Hotell Norge som virkelig kan brylluper, så er det flere andre viktige aktører som også skal være med på denne inspirasjonskvelden. Aktører som alle på sin måte er en viktig brikke på den helt spesielle dagen:

Fotografi Vis Meg Ditt Hjerte.
Fix Negldesign.
Tilbords Sørlandssenteret.
Tilbords Lillemarkens.
Siren&Svein – sang og musikk
Camillas blomsterdesign.
Aquarama Spa.
Renates dagspa.
Fiolin Ragnhild Ek Seiler.
Pianist Liv Torild Hartvigsen.
Duo Frisører

Jeg gleder meg masse, og gruer meg bittelitt til å gå modell. Det er vel et sunnhetstegn at man gruer seg litt. Man skal grue seg litt sies det. Man tenker jo litt på hva som kan skje som ikke bør skje, så her får man konsentrere seg om å holde seg på beina 🙂  Jeg blir så glad jeg når Snefrid har valgt å bruke meg som er plus size til å vise en plus size kjole. Det betyr så mye! Jeg brenner for at stadig flere skal bruke plus size ” modeller ” når der skal vises klær som er beregnet for oss som bruker plus size størrelser. Dere vet at jeg sier ett stort JA til enda flere store modeller. Ikke bare 46, 48 modeller, men også modeller som kan vise klær i høyere størrelser.

Onsdag 3.mai håper jeg mange finner veien til Hotell Norge her i Kristiansand kl.18

I dag er en spesiell dag. Denne dagen er bare min. Det er en dag som er litt annerledes enn alle andre dager. En dag som skal fylles med gode ting, med takknemlighet, smil, og latter. Alle dager bør jo fylles med nettopp disse tingene, men en gang i året kommer denne dagen som skiller seg litt ut fra alle andre dager, en dag som bare er min, og hvor jeg skal stå i sentrum. I dag fyller jeg 47 år, og på en dag som denne, så tenker man masse, i alle fall tenker jeg masse. En ting er at årene løper avgårde i rekordfart, men at man faktisk er blitt 47 år er jo nesten ikke til å tro. Jeg føler meg da ikke som 47 år…selv om jeg vel ikke helt vet hvordan en 47 åring føler seg…ikke ennå 🙂 Da jeg var mindre, og noen sa de var 47 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 47, og jeg håper det er ett bra tegn? Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, så for meg er alder kun et tall. På denne helt spesielle dagen, så føler jeg meg også utrolig takknemlig. Takknemlig for 47 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag er egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa, og flott ut, men jeg er utrolig heldig som i dag er blitt et år eldre, og får oppleve en ny bursdag. Ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 47 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene, men å tenke tilbake er jo ikke alltid bare hyggelig. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre…man kommer seg videre….

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Det å ta seg tid til å tenke litt tilbake, det er utrolig godt. Min datter vil vel hevde at jeg begynner å bli noe gammel når jeg snakker om å mimre, og se litt tilbake, men for meg er det også litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har opplevd. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet ditt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit… det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går. Det er en god følelse.

Jeg tror etter hvert som man blir voksen, så blir kanskje vennekretsen noe mindre enn når man var noe yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene som gir deg noe, det er ofte de som er igjen. Man setter nok kvalitet aller først, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst. Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med en masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Hvem skulle vel trodd at jeg har vært speider i 10 år 🙂 Jeg var meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim – for noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble vel ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en flott gjeng. Når jeg tenker etter, så var jeg nok en langt bedre speider enn idrettstalent 🙂 Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år. Man ser også at der er noen personer fra barndommen som har blitt i livet ditt. Ikke at vi treffes så ofte, men vi vet at vi er der for hverandre. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at det er venner for livet. Det er godt å tenke på at leken, og vennskapet fra vi var små er der ennå.

Det er godt å ta en pause i blant, og ta seg tid til å bla litt i minneboka. Finne frem til de gode minnene, og alle menneskene som har krysset veien vår, og som alle på sin måte har gitt oss noe i den perioden i livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var håpløse 🙂 Kanskje er man voksen når man tar seg tid til å tenke litt på fortiden, men for meg gjør det godt å ta frem de gode minnene. Det gir meg en ro, og det gir meg ny energi. Samtidig kan det også få meg til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner. I dag skal jeg feire sammen med mine aller nærmeste. Det blir god middag, og gode kaker sammen med de aller nærmeste.Til helgen skal jeg feire sammen med mer familie. På fredag feiret jeg sammen med 7 flotte damer her hjemme. Jeg lå ikke våken i natt og slet med å få sove fordi jeg hadde tusen sommerfugler i magen. Kanskje savner jeg denne spenningen, og gleden litt. Det var fint da å være liten, og kjenne på alle disse følelsene. Likevel så sier jeg i dag hurra for meg selv. Hurra for at jeg har fått lov å bli et år eldre – jeg gleder meg til det neste året!

Ett av de første blogginnleggene jeg skrev for ca 2 år siden handlet om å sveve på disse berømte rosa skyene, det handlet om hvor rosa livet var for mange, og jeg kjenner så på behovet for å skrive om rosa skyer, carpe diem og hjerter i dag også. Livet er så rosa for så veldig mange, og mange opplever kun lykke, og fantastiske dager 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For mange finnes det verken mørkeblå, eller sorte dager – kun rosa lykke! På Facebook leser man om hvor fantastisk livet er fordi man har alt man ønsker seg. Man har ett flott sted å bo, flotte venner, flott familie, flott jobb, flott kropp, flott bil – alt er flott dag ut, og dag inn! Jeg kjenner jeg blir litt lei av alle carpe diem’er, hjerter, blomster, smilefjes, og alt som er så rosa! Det er da ikke sånn alle dagene våre er, og hvorfor skal man gi inntrykk av at alt er så perfekt til enhver tid når det ikke er sannheten for noen av oss?

Hvorfor har noen behov for å fortelle hele verden hvor lykkelig man alltid er når sannheten er en helt annen? Alle har vi dager hvor livet ikke er rosa, og alle har vi dager hvor vi ikke svever på rosa skyer, men heller ligger på bakken og kjenner på at livet også kan ha andre farger. Livet har ikke bare en farge, og gjennom en dag kan vi oppleve alle regnbuens farger. Vi kan gå fra rosa til rødt, vi kan kjenne på både mørkeblått, og sort for så å kjenne både på det gule, og det grønne. Livet inneholder alle farger – og ingen opplever kun rosa lykke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kan absolutt gå mye i meg selv også når jeg skriver dette. I min aller første periode på Facebook, så var jeg veldig flink med nettopp carpe diem’er, hjerter og rosa lykke. Jeg hadde jo lyst til å fortelle alle hvor fint jeg hadde det, og de dagene jeg kanskje ikke hadde det så fint, så skrev jeg heller ingenting. Jeg ønsket å fokusere på det positive, og det er jo helst der vi ønsker å være. Det var først da datteren min sa klart i fra hva hun mente om all lykken min på Facebook at jeg begynte å tenke, og når jeg leste igjennom gamle statuser, så ble jeg nesten litt flau…det var klissete, det var rosa, og det var altfor søtt. Jeg hadde jo mange fine dager, mange dager var jo rosa, og fine, men det var liksom ikke måte på hvor mye hjerter jeg måtte ha med, og hvor var fantasien når det eneste jeg kunne skrive var carpe diem? Jeg fikk jo mange likes på alt klisset jeg serverte. Det var tøft å innse at datteren min hadde rett, og det det tok sin tid før jeg kunne innrømme at det nok var slik hun sa . Ennå er hun flink til å minne meg på det.

For meg personlig, så liker jeg utrolig godt å lese om mine Facebook venners dager på godt, og vondt, og det er jo klart at de gode dagene er finest å lese om, men jeg setter så pris på de som faktisk kaller en spade for en spade, og som også forteller om tøffe dager, og som forteller om nedturer og tabber – jeg liker å lese om livet slik livet virkelig er. Jeg digger de av mine Facebook venner som legger ut bilder av mislykkede kaker, eller mislykkede middager. Jeg liker å lese om dårlige morraer, om vanskelige unger, om bilen som plutselig stoppet, og bussen du ikke rakk. Jeg liker å lese om hverdagen slik hverdagen faktisk er. Jeg liker å se bilder av hager, av fine turer ut i naturen, av nydelige husdyr, jeg liker å se bilder av de som betyr noe for en, og bilder fra store markeringer – alle slike ting er hverdagen vår. Jeg blir utrolig glad når jeg leser om fine opplevelser, og jeg synes det er fint når noen deler av hverdagens utfordringer også. Jeg liker når noen ser at livet har alle regnbuens farger, og forteller det.

Jeg kjenner jeg blir litt frustrert av de som har dette behovet for å male livet i en, og samme farge. Jeg er litt lei alle statuser som hver eneste dag, og gjerne flere ganger om dagen handler om hvor lykkelige de er. Livet smiler, livet er herlig, livet er fantastisk, det er så herlig å leve, så heldig jeg er som er så lykkelig – ærligtalt!! Ingen er lykkelige 24/7 – ingen! Alle har sine utfordringer, og alle har dager hvor livet ikke smiler. Alle kjenner vi på sinne, og irritasjon. Vi kjenner på frustrasjon, og vi kjenner på sorg. Jeg håper selvsagt at vi alle har flest av de lyse, fine dagene, men kun rosa? Aldri ! Da er det kanskje på tide å gå litt i seg selv, jobbe litt med hodet, og kanskje finne ut hvorfor vi så intenst ønsker at andre skal tro at vi kun er lykkelige? 

Jeg legger ut mye på Facebook, og jeg legger ut mye bilder. Litt mer selfier nå enn for en tid tilbake, men gjerne fra turer, trening eller fine opplevelser jeg har hatt, og som jeg synes er fint å dele. Jeg liker også hyggelige kommentarer, og mange likes, men likevel, så håper jeg at jeg har såpass selvinnsikt at jeg ikke er så ille at jeg bombaderer andre med rosa lykke, trutmunn og dådyrøyne. I endringsprosessen jeg er i så synes jeg det er fint å dele veien jeg går. Det å få noen klapp på skulderen det å ha en heiagjeng, det betyr noe på den veien jeg nå går. Alle trenger vi ros, vi trenger skryt.  Det er godt når noen ser oss, og tar del i hverdagen vår, men av og til, så trenger vi også ett godt ord, oppmuntring, og kanskje trøst fordi livet ikke bare er rosa. Av og til er det også bare innmari godt å fortelle hvor flink man har vært. Jeg blir kjempeglad om noen kommenterer at de ser at jeg har mistet vekt, men jeg ser ikke vitsen i å legge ut bilde etter bilde dag ut, og dag inn for å høre om noen kan se forskjellen? Hurra for alle som mister vekt om det er ved egeninnsats, eller operasjon, hurra for en lettere kropp, og mer selvtillit… men…det er mye i livet som forblir akkurat som før selv om kiloene forsvinner. Alt rundt en blir ikke plutselig snudd fra mørke farger til kun rosa! Man blir ikke plutselig 200% lykkelig. Jeg tror det ligger mye ensomhet i mange av statusene om rosa lykke. Jeg tror mange har behov for å fortelle om en lykke som ikke finnes fordi man ikke våger å kjenne på det som er vondt, eller fordi man ikke våger å innrømme at livet kanskje ikke er sånn som man håpet det skulle være akkurat nå. 

Jeg elsker rosa dager, og heldigvis er livet mitt fylt med mange deilige farger. Disse dagene med disse deilige fargene, de er så utrolig gode. Det føles så godt og kunne smile fra øre til øre. Jeg har nok aldri vært borti de mørkeste av fargene. Jeg tror aldri jeg har vært helt på det sorte, så for min del, så er den mørkeblå fargen den mørkeste, men det er tøft å være der også. Livet har sine tøffe dager, og sine utfordringer, og det å kjenne på dette er en del av livet. Det er også så fantastisk fint å oppleve at det som kanskje er mørkeblått en periode kan gå over til lysere farger, og livet kan være så bra til tider at man absolutt føler at man svever på en rosa sky, og det er jo fantastisk å være der oppe, og kjenne på lykken! Etter hvert som man går, så lærer man også å verdsette de lyse, gode dagene enda mer, og jeg kjenner personlig at det har blitt færre mørkeblå dager etter at jeg lærte hodet mitt bedre å kjenne, og etter hvert som jeg er blitt mye tryggere på meg selv, og at jeg stort sett kan akseptere at jeg er den jeg er.

På bloggen min ønsker jeg å være 100% ærlig, jeg ønsker å være åpen, og jeg vet at min ærlighet, og åpenhet betyr mye for mange av dere som leser bloggen. Det satt langt inne det det og skulle legge ut bilder av seg selv, men jeg jeg har klart å bryte en sperre. Jeg kan nå legge ut bilder uten at alt vrenger seg innvendig. Jeg er som jeg er, og det må jeg bare akseptere. Jeg blogger for å fortelle om hvordan hverdagen er på godt, og vondt som en størrelse for stor. Jeg håper at det jeg skriver kan bety noe, at det kan inspirere, og motivere. Jeg håper bloggen ikke oppleves som mer rosa enn andre farger, og at bildene ikke oppleves som skryteselfie. Jeg håper også at de rundt meg sier klart i fra dersom Facebook siden min skulle bli som en verden i rosa bobler, og skyer – for min hverdag er i alle regnbuens farger.

Å føle seg litt som en prinsesse, det er en følelse vi alle fortjener å kjenne på i blant. For meg er prinsessefølelsen å bli skjemt skikkelig bort, eller å gjøre gode ting for meg selv. Det å sette meg selv i fokus, kjenne på følelsen av å være flott, og ikke minst det å kjenne seg vakker – da kjenner jeg på denne nydelige prinsessefølelsen. Det å gjøre helt andre ting enn man pleier, det å tilbringe noen timer sammen med mennesker som beriker dagen, det er med på å gjøre dagen helt spesiell.

Vi er i mars måned, og vi nærmer oss tiden for konfirmasjoner, og brylluper. Mange av dere som leser bloggen har kanskje fått invitasjon til en spesiell dag. Kanskje er du selv midtpunktet for en spesiell dag, eller skal være vertskap for en helt spesiell dag. Kanskje går du i giftetanker. For mange som er en størrelse for stor, så kan fort gleden over slike dager bli borte. Det er ikke det at man ikke gleder seg til å feire, og for å markere den helt spesielle dagen, men en spesiell dag krever også ett helt annet antrekk enn man pleier å ha på seg. Festklær er kanskje ikke det man har mest av i garderoben, og mange ser på det å få tak i klær til disse spesielle anledningene som en utfordring, og mange ser på det å få tak i festklær i store størrelser som umulig. Kjenner man på slike ting før en stor dag, så blir gleden fort borte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har fått flere henvendelser fra lesere som er fortvilet over at de ikke kan finne penklær til konfirmasjoner, og brylluper. Pene kjoler får man som regel i de fleste stormotebutikker, men utvalget varierer helt klart, og noen ganger, som for eksempel i brylluper, så ønsker man ofte å ha den helt spesielle kjolen. Man ønsker å føle seg skikkelig flott. Finner man ikke den riktige kjolen, så forsvinner gleden. Så mye betyr det faktisk å finne det riktige antrekket til den helt spesielle anledningen.

Da jeg giftet meg i 1993, så fant jeg den riktige kjolen. Jeg følte meg som en skikkelig prinsesse den dagen. Det å finne en kjole i str. 48 som jeg var den gangen, det var en utfordring når man faktisk skal nesten 24 år tilbake i tid. Det var ikke mange kjoler i store størrelser. Med god hjelp, og dyktige mennesker rundt meg, så fikk jeg drømmekjolen . Jeg ble den prinsessen jeg skulle være den dagen. I dag er alt annerledes. Det er enklere å finne drømmekjolen i dag uansett om man skal stå brud, eller om man skal være gjest ved en helt spesiell anledning. Mulighetene er så mange flere enn de var for 24 år siden. Det som føles umulig for mange, det er en følelse som ikke er reell. Man må bare vite hvor man skal gå for å finne det man søker.

Går vi 26 år tilbake i tid, så jobbet jeg i Radio Sør. Gjennom jobben min i radioen, så møtte jeg Snefrid Linge. Snefrid Linge drev da med fargeanalyse i Kristiansand, og jobbet også som stylist. Snefrid er en helt unik person, ett helt fantastisk menneske, og dyktig til fingerspissene. Snefrid har lært meg masse. Ikke bare om farger, sminke, og passform, men hun har lært meg masse om livet. Hennes tanker rundt livet, om hvor viktig det er å sette pris på hver dag, hvor viktig det er å leve og ikke bare eksistere, det å ta seg tid til seg selv, og andre, dette er ting som har satt spor hos meg. Snefrid lever drømmen sin, og hun driver sitt arbeid fordi hun elsker det, hun elsker mennesker, hun elsker å glede andre – det er ikke pengene som driver Snefrid, men hennes enorme kjærlighet til jobben, og til mennesker.Da datteren min skulle konfirmere seg, så kjente jeg på panikken for ikke å finne den helt spesielle kjolen til en veldig spesiell anledning. Jeg henvendte meg til Snefrid, og hun tryllet frem det lekreste antrekket til meg med skjørt, korsett, og jakke. Det og kunne føle seg fin på en slik dag, det betyr så utrolig mye.

Det er mange av dere som i tiden som kommer trenger den helt spesielle kjolen. Det er ikke alltid man føler kjolen i butikken er fin nok, og er det en helt spesiell dag, så fortjener man også den helt spesielle kjolen. Uansett om disse helt spesielle dagene ikke kommer hver dag, så fortjener man å skinne den ene dagen, eller de få dagene man kan ta frem en slik kjole. Derfor tok jeg denne uken turen bort til Grimstad hvor Snefrid driver Snefrids Hus. For en fantastisk dag det ble! Det å høre Snefrids engasjement. Det å høre hvordan hun brenner for jobben sin, og hvordan hun gløder for å kunne hjelpe kundene sine med det helt spesielle antrekket til en helt spesiell dag, det er helt fantastisk!

Snefrids Hus er ett helt fantastiske sted! Har du ikke vært på Snefrids Hus, så må du ta turen! På Snefrids Hus har Snefrid Linge sin egen brudesalong hvor både brud, og brudgom finner antrekk til den store dagen. Her er flott selskapslokale, her er det suiter, og rom for overnatting. Her finner man selskapstøy til den spesielle dagen, her kan man ha minnestunder, her kan man ha messer, og kurs, og her kan man ha både makeup kurs, og kleskurs. Hos Snefrid kan man avtale tid slik at det kun er deg, og eventuelt dine som står i fokus . Snefrid har tid, og kun fokus på å finne kjolen som får deg til å føle deg så vakker som du er. Snefrid har de flotteste kjoler, og det er så fint å vite at her kan man få kjoler selv om man må opp i størrelse. Snefrid har både brudekjoler, og selskapskjoler i store størrelser. Også til de menn som trenger litt romslig størrelse, så kan Snefrid hjelpe. I tillegg til kjolen, og antrekket, så har Snefrid øyne også for det lille ekstra. Jeg garanterer deg at du vil kjenne på prinsessefølelsen hos Snefrid, og på en helt spesiell dag, så fortjener man virkelig å kjenne på dette.  

På tirsdag følte jeg meg som en prinsesse. Bare det å være på Snefrids Hus er en utrolig god følelse. Skuldrene senkes. På tirsdag fikk jeg også prøve fantastiske selskapskjoler som går opp i store størrelser. For noen kjoler! Du ser de på bildene på bloggen i dag. To litt forskjellige kjoler både i farge, og utseende. Jeg likte begge to utrolig godt, og jeg følte meg så flott i begge to. Den sorte stod nærmest av seg selv når jeg skulle ha den på meg. En sånn kjole man bare ser på film med sine tunge skjørt som må løftes når man går. Jeg kunne ha prøvd kjoler i evigheter. Det er så utrolig moro at jeg som er en størrelse for stor kan finne så flotte kjoler!

Går du i giftetanker, eller skal du være gjest ved en helt spesiell anledning – jeg hadde ikke vært i tvil om hvor jeg ville ha dratt, og hvem jeg ville ha fått hjelp fra. Ikke bare er Snefrid ett helt fantastisk menneske som man blir så umåtelig glad i, men hun er dyktig til fingerspissene, og hun gløder for det hun jobber med 🙂 Jeg anbefaler dere å oppleve Snefrids Hus, og jeg anbefale dere en dag hos Snefrid. Den helt spesielle kjolen til den helt spesielle anledningen, den finnes også i store størrelser. Kjolen du kanskje bare har drømt om langt der inne i tankene dine, den er kanskje ikke så langt unna 🙂 Snefrid lærte meg en veldig viktig ting når det kommer til hva slags fasonger jeg bør ha på klær, nemlig at alle har et liv 🙂 Jeg skal fokusere på å finne klær som sitter tett inntil meg på sidene, og gjett om jeg så forskjellen.

Tirsdagen hos Snefrid ga meg prinsessefølelsen når jeg fikk på meg den ene flotte kjolen etter den andre. Vi trenger slike stunder trenger vi i blant. Dagen fortalte meg også noe om at vennskap ikke vaskes ut selv om det kan gå lang tid mellom hver gang man treffes. Det fortalte meg også at jeg er heldig som kjenner så mange flotte mennesker, og at jeg er heldig som har så mange som beriker livet mitt. Det fortalte meg også at man trenger å sette av tid til de gode tingene. Samtalen rundt bordet i gruva til Snefrid var en god samtale. Jeg så hvor mye andre har å lære meg, og hvor viktig det er å stoppe opp litt. Man hører stadig at man må leve mens man gjør det, og at man må nyte hvert øyeblikk, men er det ikke sånn at dette ofte bare blir ord, og lite handling..? Min reise gjennom det to siste årene har lært meg masse, ikke minst om meg selv. Reisen har fått meg til å sette litt andre fokus i livet, jeg merker at jeg tenker annerledes. Jeg er blitt flinkere til å gripe dagen, til å leve, og til å sette meg selv litt mer i fokus, men jeg har en lang vei å gå også her. Snefrid er en person som har så fine, og gode tanker om livet, og det å prate med henne, det er en berikelse.

Er der en helt spesiell dag der fremme ? Da fortjener du å føle deg som en prinsesse. Du fortjener å skinne, og du fortjener å være så vakker som du er selv om du kanskje ikke ser dette selv. Drømmekjolen, kjolen som får deg til å føle deg som en prinsesse, den finnes 🙂 Jeg skal også litt senere ta dere med en tur til Snefrids Hus, for som jeg sa, så har Snefrid også øye for det lille ekstra 🙂 Du kan lese mer om Snefrids Hus her : https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/?fref=ts