Kalde utfordringer

Nei, det er ikke koselig med snø! Hadde det vært sånn at snøen kom ferdig porsjonert, og lå der til vinteren var over, så skulle til og med kanskje jeg ha likt snø, men dessverre så kommer den ikke i ferdige porsjoner, og blir liggende der. Den kommer akkurat som den vil, og i akkurat så store mengder som den ønsker å komme i. Det snør, og det snør, og jeg kjenner ikke det fnugg av glede! Hadde den bare blitt liggende…men neida, den finner plutselig ut av Sørlandet fortjener snø. Det er jo trossalt vinter. Vi som bor på palmekysten skal da ikke ha snø…vi skal ha bare bakker, og en følelse av at det nesten er vår selv om det er januar. Jeg vil ha grønn vinter, og ikke for mange kuldegrader, og jeg vil i alle fall ikke ha masse vind som får snøen til å fyke både hit, og dit! Jeg hater så intens den irriterende snøen! Hva er det værgudene ikke har forstått? Vi bor på Sørlandet, og skal ikke ha hvit vinter…hvit vinter kan komme alle andre steder hvor det er naturlig at snøen kommer. La snøen falle der folk drar for å stå på ski, la snøen falle i store mengder på fjellet – jeg vil ikke ha den! Det er så vakkert sier mange. Jo, visst er det vakkert, men om jeg vil se vakre snølandskaper, så kan jeg enten dra til fjells, eller jeg kan finne frem et postkort, og beundre det.

Vinter har egentlig alltid vært en utfordring når man er en størrelse for stor. Heldigvis går verden fremover, så utfordringen med å være stor om vinteren, den er nok blitt mye mindre. Det som er min største utfordring om vinteren, det er vinterbukser. Nå leker jeg minimalt i snøen så lenge jeg ikke har små barn lengre, men jeg er mye ute på tur med pelsballen, og da skulle jeg gjerne hatt ei skikkelig tykk, og varm vinterbukse. Turen blir liksom ikke helt den samme når jeg må gå å vasse i snø med dongribukser. Joda, jeg har ull under der igjen, men likevel, buksene blir søkkvåte, og jeg blir våt, og turen blir ikke like fin. Jeg husker når datteren min var liten, da var det ikke mye moro å leke ute i snøen. Da hadde jeg veldig lite varme klær fordi varme klær ikke ble produsert for oss som var en størrelse for stor. Jeg husker jeg slet med å finne ulltøy som gikk litt opp i størrelse, eller det vil si at det var helt umulig. Jeg var på det største en størrelse 58, og noen ganger var jeg oppe i 62, men ingen lagde ulltøy i størrelse telt. Det var i alle fall sånn jeg følte det. Jeg husker at jeg fant en ulltrøye på Sparkjøp som jeg fikk presset på meg, men den hadde ikke armer, og varmet ikke maksimalt. Jeg husker også at jeg fant en ullongs i str. 48, og det var jo en del størrelser unna størrelse 58…i tillegg hadde jeg disse tømmerstokkene av noen bein som krevde sitt, så det var ingen behagelige turer ute i snøen med en ullongs som aldri kom høyere opp enn under magen….

Som en størrelse for stor, så er jeg også så ” heldig ” at jeg har store føtter. Damesko sluttet før på str.41, og ingen produserte damesko høyere enn det, da måtte man over på de vakre herremodellene. For meg som alltid har vært opptatt av å kle meg pent, så var det ikke moro når jeg ikke fikk damesko i min størrelse….så når jeg skulle ha vintersko, så måtte jeg lete etter de som var minst mandige. Jeg er såååå lykkelig over at MYE har skjedd på denne fronten, og jeg er så glad for at en del produsenter har skjønt at også kvinner kan ha store føtter. Nå er det ett veldig godt utvalg av sko til oss som må over str. 41. Dette skal jeg blogge litt mer om i ett senere innlegg. Det er utrolig godt at jeg ikke lengre må slite med verken ulltøy, eller vintersko. Sånn klesmessig, så går det an for oss store å kle oss etter forholdene. Det er vinterklær å få tak i, også om en må opp i de største størrelsene. Nå har jeg klart å gå ned fra str.58/60 til en størrelse 50, og er overlykkelig for det, og jeg er også så utrolig glad for at det er mulig å få de riktige klærne også om vinteren slik at vi kan komme oss ut på tur. Nå får man vel egentlig det meste av gode vinterklær i store størrelser fra ulike produsenter, og jeg skal i et blogginnlegg neste uke skrive litt om mine vinterfavoritter. Jeg har jakker for enhver vinteranledning, og jeg har mine klare favoritter. Det er så deilig å ta på seg en dunjakke, og vite at den holder deg varm. Før slet jeg med å finne noe som varmet meg skikkelig.

Tidligere hadde jeg som nevnt en utfordring med å finne ullklær som passet min kropp. Jeg vet at beina mine er større enn normalen, og krever sitt, men går man en del år tilbake, så stoppet ullklær ofte på størrelse 48. Da var str.48 en stor størrelse, og det var jo nesten en nyhetssak at man kunne få klær helt opp i denne størrelsen. Takk verden for utviklingen sier bare jeg. Når jeg nå er ute på kalde dager, så er det fint å finne frem ulltøyet, og vite at det passer fint som bare det. Til og med ull longsen passer perfekt – den får jeg gått opp i livet selv om tømmerstokkbein som krever sin plass 🙂 Fint er ulltøyet også, og det er jo en liten pluss i det hele 🙂 Gode fleecejakker har jeg som jeg kan ha som mellomlag, jeg har alt jeg trenger av votter, skjerf, og pannebånd. Jeg går ikke med lue. Lue kler jeg ikke, og det er en liten sorg…der er så utrolig mange tøffe, og fine luer, men ingen av de passer mitt hode…eller de passer, men det ser langt i fra bra ut 🙂 Vintersko har jeg både til tur, og til pen bruk, så jeg er egentlig veldig fornøyd. Det er ingenting som er verre enn å være ute en kald vinterdag, og fryse skikkelig fordi man ikke har gode klær. Nå er det bare ei vinterbukse som mangler i samlingen min – den tror jeg at jeg må lete lenge etter, den vil jeg ikke finne pga disse herlige tømmerstokkene. For dere som ikke har tømmerstokker, og heller litt mer over på det ” normale “, så vil jeg tro at det finnes flere gode alternativer når det kommer til varme bukser. Jeg må nok i tenkeboksen, og vurdere hardt om jeg skal få sydama mi til å sy ei vinterbukse…. neste vinter…

I gata vår, så har vi kjøpt oss ny snøfres, så det å måke snø, det går som en lek nå. Det er nesten som at mannfolkene slåss om hvem som skal måke 🙂 I dag morges fikk jeg en liten opplæring i bruken av den, sånn i tilfelle mannfolkene går lei, og vi damer også må trå til. Jeg er så glad for at ikke alle naboene var våkne, og satt og tittet ut av vinduene – for en komikveld! Det var litt å sette seg inn i, og plutselig kjørte snøfresen avgårde uten at jeg helt hadde tenkt samme tanken, og plutselig hadde jeg stilt spaken som styrer kastene helt feil, så en stor mengde med snø kom på hele meg istedenfor andre veien…jeg ga opp, og går på med friskt mot en dag det ikke er fullt så mye snø som ligger og roper. Er det rart man bare hater snø!!! I helgen skal det jo bare snø mer, og mer, og etter et ærend jeg bare må gjøre i dag, og etter en handletur på butikken, så skal jeg mure meg inne resten av helgen. Jeg skal sitte å se snøen dale ned, irritere meg max, lufte pelsballen noen turer, men ellers kose meg med fyr på peisen, litt kald pepsi max, en stor bolle popcorn, og noe godt på skjermen 🙂 Og ræger! I dag er det jo rægedag – Ha en herlig fredag!!


Husk giveaway’en som trekkes til søndag. Ett flott armbånd, og skjerf fra Diz gis bort til en heldig leser 🙂 Legger du igjen en kommentar på bloggen, så er du automatisk med i trekningen.

Ett nytt år banker på døren <3

Så er det årets siste dag, og det er mye tanker som sviver rundt i hodet. Det er en dag for å se litt tilbake, for å kjenne på både oppturene, og nedturene som 2015 hadde med seg, men mest av alt er det dagen for å se fremover. Ett nytt år banker om få timer på døren, ett nytt år med sine blanke ark, og sine muligheter. Mye av det året vil bringe, det er vi ikke herre over, men mye er likevel opp til oss selv. Vi kan være med å farge året i de fargene vi ønsker, og det er ene, og alene en selv som er ansvarlig for den veien man ønsker å gå. Man kan mange ganger ha lyst til å legge skylden på dårlige valg på alle andre, men det er ingen andre å skylde på enn oss selv. Uansett hvordan vi ser på ting, så er det vi som er ansvarlig for eget liv, og egne valg. Det er kun vi som kan ta grep, og gjøre noe!

Ett nytt år er straks her, og jeg er spent på det nye året. Jeg tror 2016 blir ett mye bedre år enn dette året – 2016 skal bli mitt år! Det har jeg sikkert følt andre år også, men med tanke på alt som har skjedd av fine, og positive ting i år, så er jeg så sikker på at det nye året bare vil bli enda bedre. Jeg er på en utrolig god plass i livet, jeg er nesten der jeg ønsker å være, og jeg vet at jeg vil ta med meg alt jeg har lært dette året, inn i det nye. Jeg vet at når klokken blir midnatt, og de største rakettene blir skutt opp, så står det mennesker overalt med sine forsetter for det nye året. Alle ønsker vi noe bedre for det nye året, alle har vi ting vi ønsker å endre, og ting som skal gjøres så mye bedre. Nyttårsforsettene er de vanlige de:  vi skal bli slankere, vi skal trimme, vi skal spise sunnere, og de som røyker skal slutte å røyke. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter…de holder aldri likevel. Vi setter oss hårete mål, mål som vi vet ikke er realistiske, og vi vet så innmari godt at nyttårsforsettene går i vasken nesten før 2016 har begynt. Det er urealistisk å tro at vi skal trene omtrent hver dag, det er urealistisk å tro at resultatene av en diett vil vare, det er urealistisk å tro at man skal kunne leve godt på ingenting….

Jeg har mine mål for det nye året. Jeg har drømmer, og jeg vet at det er fullt mulig å nå de. Istedenfor å brette opp armene, og starte på noe som jeg vet jeg ikke vil kunne gjennomføre, så har jeg lagt lista mye lavere. Jeg har satt meg delmål som jeg vet er realistiske for meg. Det er absolutt mål jeg må strekke meg etter, mål jeg må jobbe for, men jeg vet at det er mulig å nå de. Det er mål som gir meg følelsen av å mestre. De vil gi meg følelsen av seier. Det er sikkert små mål for mange, men for meg er alle disse små skrittene store seire. Jeg har tro på de små skrittene, det er disse små skrittene som tilslutt blir store skritt. Jeg har tro på å begynne i det små, jeg tror ikke på å gape over for mye. Alle vet vi hvor fort nyttårsforsettene går i vasken, og da sitter man igjen med en følelse av mislykkes nok en gang. Det å føle på at man aldri klarer målene man har satt seg, det er ingen god følelse, og kjenner man på den følelsen for mye, så mister man liksom troen på seg selv, og på at man kan. Du kan klare akkurat det du ønsker, men målene dine må være oppnåelige. Det er bedre med små skritt, og heller bruke tiden, enn stadig kjenne på at man aldri lykkes i det man setter seg av mål.

Jeg har ingen nyttårsforsetter, men 2016 skal bli mitt år! Jeg skal ikke på en eneste diett, og jeg skal ikke shake en eneste shake. Jeg skal gjøre små grep, skritt for skritt på kostholdet fordi jeg vet at de små grepene etter hvert vil gi resultater. Jeg skal ikke slutte å spise verken sjokolade, eller chips, men jeg skal prøve å holde meg til helgen…og klarer jeg det, så er det innmari bra. Skulle jeg snoke skapet etter en sjokolade midt i uka, så er det helt ok så lenge jeg ikke tar dårlige valg hver dag. Jeg skal heller ikke være sukkerfri i verken 60, eller 100 dager…jeg vil være mer bevisst på å redusere på sukkeret, men jeg vet at jeg ikke vil holde verken 60, eller 100 dager uansett. Jeg skal ta mine grep rundt kostholdet, det er ett av mine mål for det nye året som jeg vet vil gi positive resultater, men jeg skal ikke slutte å spise 🙂 Treningen skal nå nye høyder i det nye året, så der har jeg absolutt mine mål som jeg vet jeg skal klare…Jeg skal fortsette der jeg slapp, og bli enda litt bedre i det nye året.

Jeg skal ned i vekt i det nye året, men jeg har ingen tall på hvor mye. Jeg er fornøyd så lenge vekten går nedover, og kroppen skrumper inn litt her, og der 🙂 Jeg setter meg ikke mål om verken 20, eller 30 kg i det nye året, men at jeg fortsatt skal nedover, det skal jeg. Det er så godt og ikke gå rundt med alle disse tallene i hodet. Hver kilo er en seier, og det samme er hver cm. Jeg skal senke litt på kravene til meg selv på noen områder, og øke litt på kravene på andre områder…. alt må kanskje ikke være så perfekt, men samtidig, så er det viktig å sette krav til seg selv for å ha noe å strekke seg etter.  I det nye året skal jeg fortsette å nyte øyeblikkene, og kanskje bli enda flinkere til å sette pris på de små øyeblikkene. I det nye året skal jeg sette større pris på livet, på hverdagen. Man vet at morgendagen ikke alltid kommer, og selv om man ikke skal gå rundt å tenke på det hele tiden, så er det viktig at vi er tilstede, og setter pris på det vi har….I 2016 er målet å kjenne på følelsen av å være bra nok 🙂

I det nye året skal jeg være god mot meg selv. Jeg vet at jeg er god mot meg selv når jeg tenker på helsen min. Hver trening jeg utfører er en positiv ting i forhold til å få en kropp som er samarbeidsvillig. Jeg skal være flink til å ha egentid, til å pleie Heidi med alt det måtte innebære. Jeg skal tenke positivt, og selv om jeg har virkelig har kommet langt, så er det fortsatt en jobb å gjøre for å få feid bort en del negative tanker som jeg egentlig ikke vil ha i mitt hode. Alt er mulig, og jeg vet at det ligger en spennende reise foran meg om jeg spiller kortene mine riktig. I 2016 vil jeg fortsette å jobbe mot å realisere drømmer, og jeg vil fortsette å jobbe med det jeg brenner for, og det jeg tror på. Jeg vet at jeg har mine begrensinger, og jeg vet at det alltid vil være noe i veien, men jeg har akseptert at dette er ting jeg ikke er sjef over, og som jeg ikke kan gjøre noe med. Disse utfordringene vil være der om jeg vil, eller ikke, så må målet være at jeg aksepterer at de er en del av meg.

Tusen takk for 2015 til alle dere som har fulgt bloggen min. 2016 blir ett spennende bloggår, og jeg vil fortsette å ta dere med inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor. Jeg skal fortsatte å dele mine tanker, og følelser, jeg vil fortsette å sette ett viktig fokus. Jeg vil ta dere med på trening, og turer, dere vil bli med på oppturer, og nedturer…jeg håper bloggen kan være en inspirasjon, og en motivasjon, og jeg håper at du sitter igjen med en god følelse etter å ha lest blogginnleggene mine, at de gir deg noe. Det vil bli blogginnlegg om klær, velvære, og om de små tingene i livet. Må 2016 bli ditt år – et år hvor du blir sjef i eget liv. Ikke sett deg store, urealistiske mål når 2016 snart banker på døren – sett deg mål du kan nå, og mål hvor du opplever følelsen av å mestre! Takk for 2015 – velkommen 2016 !!

Speil, speil på veggen der

Så var juledagene over, og romjulen er her med sine julebukker, og sin dårlige samvittighet over julens utskeielser. Det er nå samvittigheten skal rive, og slite i oss en del dager, og vi skal kjenne på hvor mye vi angrer både på det ekstra stykket med juleribbe, de ekstra marsipanbitene, og de par porsjonene med riskrem man egentlig ikke trengte å spise. Det er nå vi skal kjenne på den dårlige samvittigheten over at julen gikk rett vest i år også, sånn matmessig tenker jeg da på. Du har spist for mye du også? Det ble for mye søtt, for mye riskrem, for mye juleribbe, og generellt alt for mye fy mat? Du kjenner det på kroppen du også? All julematen som har lagt seg på strategiske plasser rundt forbi på kroppen, og da på de plassene hvor hele verden kan se at det ligger? Kjenner du også at buksene er blitt trangere? At magen har blitt større? At ett par av valkene definitivt er større enn de var lille julaften? Og ikke minst, så ser du jo at haken er dobbelt av det den var før juleribba ble satt på bordet sammen med alt det andre du skulle prøve å spise mindre av i år enn i fjor? Jeg har fortsatt ikke badevekt hjemme, og det skal jeg være glad for nå – den hadde vist verdens lengste Gene Simmons tunge mot meg om jeg hadde gått på vekta etter denne julen…hvor mye tror du at du har lagt på deg etter julens utskeielser? De sier at man i gjennomsnitt legger på seg ca 2 kg i julen, men da er ikke jeg gjennomsnittet. Jeg må minst ha lagt på meg 5 kilo, om ikke nærmere 10 kg er mer riktig….jeg er så glad jeg ikke har badevekt, jeg vil ikke se verdens lengste tunge si ædda bædda til meg!

Så mye rare tanker vi kan gå rundt med etter noen dager i ribbe, og godsaker! Jeg hadde nok trodd at jeg skulle takle julens utskeielser noe bedre enn jeg kanskje gjør. Jeg ser at jeg fortsatt må jobbe en del med dette skrullete hodet mitt på noen områder. Jeg kan vel kanskje ikke helt akseptere en del av valgene jeg har gjort i julen, eller jeg vet at valgene er mine, og at noen kanskje har vært dårlige, men det jeg sliter med er følelsen av å ha lagt på meg. Klart jeg har lagt på meg. Jeg ville bli veldig overrasket om jeg ikke hadde det, men når det kommer til hvor mye, så aner jeg heldigvis ikke. Kanskje kunne det ha vært lurt å vite, men kanskje er det like lurt at jeg ikke vet. Resultatet kan slå begge veier, og jeg hadde neppe taklet begge veiene like bra. Jeg er egentlig helt fortrolig med det jeg har spist, og jeg har vært vel vitende om at det er sånn julen skal være. Man skal kose seg, og ikke tenke for mye på hva man spiser. Jeg er helt fortrolig med alt det der. Jeg vet også at det ikke har vært noe etegilde her hjemme, men det har vært mye sukker, noe fett, og en herlig blanding av alt mulig. Den herlige blandingen kunne jeg kanskje ha droppet. Det ga meg dårlige minner fra den tiden hvor jeg var på det største, og hadde magevondt, og var kvalm etter hver bidige helg fordi jeg hadde spist en salig blanding av det meste. 

2.juledag var jeg skikkelig kvalm…jeg var så uggen…årsaken var denne herlige blandingen av så mye. Jeg tror jeg er enig med meg selv at en sånn dag gidder jeg ikke å ha igjen. Det er ingen god følelse å kjenne på en sånn kvalme, og uggen mage. Samtidig så har jeg så godt av det når jeg tar sånne idiotiske valg. Da lærer man forhåpentligvis en dag…og jeg har lært…jeg hadde kun ett ørlite tilbakefall, og det har jeg ikke hatt på evigheter før 2.juledag….det skal gå evigheter til neste gang, og helst aldri igjen. Tilbake til valg, og følelser. Jeg har egentlig ingen dårlig samvittighet over det som er spist disse juledagene. Jeg er kommet dit at jeg kun kan klandre meg selv for alt av valg som tas, så der er alt greit, og det føles godt. Det jeg innser at jeg sliter med, og må jobbe med, det er følelsen av å ha lagt på seg. I mitt skrullete hode, så kan jeg liksom nesten se alle kiloene med julesnadder som har lagt seg på kroppen…jeg kan liksom se hvor alt har lagt seg…hvor idiotisk er ikke det? Jeg føler at jeg har lagt på meg en haug av kilo… jeg burde jo innse at det ikke er tilfelle, men hodet tror det likevel…og når hodet tror det, så kjennes det på kroppen. Da har magen økt, livvidden økt, og dobbelthaken er blitt dobbelt av det dobbelte. Her må det jobbes fremover. Jeg kan umulig ha gått opp 5-10 kg på disse få dagene….!!! Hvorfor vil hodet ha meg til å tro det, og hvorfor tillater jeg meg selv å tro det? Hvorfor må jeg føle meg som en ekstra stor flodhest på bakgrunn av noen juledager med god mat? Og hvorfor tillater jeg meg selv å føle meg som en flodhest? Disse følelsene trodde jeg at jeg hadde mer kontroll over enn jeg tydeligvis har, så her må det jobbes i det nye året. Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen: selv om jeg har kommet langt på det mentale planet, så vil det nok være en del  krangel på noen områder med hodet også fremover. Hodet mitt har vært så full av negative tanker i så mange år, så da er det ikke gjort på noen måneder å endre dette til den ” perfekte” tankegangen…men jeg kjenner likevel at jeg er litt stolt. Stolt over at jeg ikke tenker som jeg gjorde før. Jeg har ikke vært i nærheten av å besøke kjelleren i julen, og det er en seier 🙂 Speilet står jeg sjeldent og speiler meg i uansett. Jeg spør aldri speilet om hvem som er den vakreste, fineste, tynneste, eller tjukkeste, men jeg er flink til å ønske meg selv en god morgen hver eneste morgen foran speilet på badet, og jeg er flink til å si at denne dagen skal bli en bra dag. Så vet jeg at jeg har fått masse viktige, og gode verktøy som jeg kan bruke å jobbe med fremover for å bli litt mer sjef i hodet på alle områder 🙂

Jeg skal ikke starte en eneste diett når det nye året nå snart banker på døren. Jeg vet at det jeg har gjort i 2015 er så bra at det bare er å fortsette på denne veien. Så skal jeg foreta noen ekstra grep utover i 2016. Jeg skal bli flinkere på en del området som omhandler mat, og måltider. Spise oftere, og mindre…passe på å få spist de måltidene jeg skal. Jeg skal prøve å spise noe mindre porsjoner, redusere på noe, legge til på noe annet. Jeg vet at kosten nå må settes litt i rammer, der har jeg vært for slapp. Ukebladene vil de neste ukene skrike mot oss, og fortelle om hvilke superkurer man må følge for å få den slanke, fine kroppen. Drit i alle ukeblader, og overskrifter!  Kast alt av nyttårsforsetter på båten. Du vel like godt som meg at diettene ikke holder, og når X antall dietter er over, så er du tilbake der du var før du startet med disse superdiettene som egentlig ikke finnes! Den beste dietten du kan starte, det er å ta grep i eget liv! Sett deg mål som er mulige å nå. Sett deg realistiske mål! Det er ikke realistisk at du skal trene hver dag, og det er ikke realistisk at du skal bli slank på verken shaker, nutrilettbarer, eller ananas. Mat er en del av livet. Det handler om å tenke fornuftig, spise sunt, og heller kutte ned på det du vet at kroppen ikke har så veldig godt av. Det handler om å finne erstatninger, det handler om å aktivisere seg selv når søtsuget kommer, og du vil gå beserk i sjokoladeskuffen. Det handler om å kose seg, og innse at kosen er en del av det gode livet. Det handler om å spise en sjokolade om det er det du vil, og så spiser du ikke den samme sjokoladen i morgen. Det handler om å få kontroll over samvittigheten, og være snill med deg selv. Det handler om å gjøre det du alltid har snakket om. Kom deg ut i en aktivitet, begynn å tren, finn frem joggeskoene som du fikk til jul for fem år siden. Det handler om de små skrittene, og det handler om og slutte å tro at lykken er i kiloene du bærer! Aksepter deg selv for den du er – du er ikke vekten din, og lykken finnes ikke i en slank kropp. Lykken er ikke kropp – lykken er de gode følelsene, det gode livet, de gode opplevelsene – lykken er å ha det godt med seg selv uansett størrelse.

Jeg gleder meg såååå mye til trening igjen, for det har det blitt lite av i julen. Neste mandag så startet treningsgruppen for overvektige opp igjen etter en liten juleferie, og jeg gleder meg stort! Jeg håper mange som har tenkt at de har lyst til å starte sammen med oss, gjør nettopp det. Det bør kanskje være ett av dine mål for det nye året? Selv om det har blitt lite trening i julen, så har jeg hatt masse kjøkkentjeneste. Med middagsgjester hver dag i julen samt kaffegjester, så har det blitt mange timer på kjøkkenet kan man si. Jeg liker det, men jeg kjente at når 2.juledag var over at jeg var noe sliten, og litt lei av steking, og koking 🙂 I dag skal jeg til ny behandling på Studio Figura her i Kristiansand. Jeg har tro på at lymfesystemet mitt vil kunne bli noe bedre etter slike behandlinger. Massasjen er hard, men god, og den tar for seg absolutt hele kroppen. Jeg tror at mange som sliter med sirkulasjonen, med lymfesystemet, med en vond kropp osv  vil kunne ha stort utbytte av slike behandlinger. At lymfesystemet fungerer som det skal, og at sirkulasjonen i kroppen fungerer som den skal, det er så utrolig viktig for så veldig mye. Jeg skal skrive mer om dette etter at jeg vet mer om hvordan kroppen har reagert. Jeg skal ha 8 behandlinger til, og da har jeg ett godt grunnlag for å si mer om hvordan dette har fungert på meg. Er du nyskjerrig på Rollshaper som behandlingen heter, så kan du lese mer om behandlingen her : https://www.facebook.com/studiofigurakrsand/?fref=ts Studio Figura har behandlingssteder mange steder i landet. Det fine er også at alle som ønsker å vite mer, kan få gratis prøvetime, så les mer, og bestill deg en prøvetime 🙂 Ha en fin 28.desember!

 

Det nærmer seg <3

Uken som skulle bli en helt fantastisk treningsuke, ble plutselig stikk motsatt 🙁 Fra å være på topp hvor det meste går på skinner, så snur ting fortere enn man aner. Mandagen som startet så fint, og jeg var så klar for en ny, spennende uke. Dette skulle bli en super treningsuke, og planene var klare. Jeg smiler til dagen, og ønsker uken velkommen, men litt utpå ettermiddagen, så kjenner jeg noe som gjør at piggene kommer ut….den ene leggen er øm, og når jeg tar av støttestrømpen, så ser jeg at leggen ikke bare er øm, men den er også rød… jeg vet veldig godt hva dette er… jeg kjenner tegnene…det er en ny roseninfeksjon på gang 🙁 Er det mulig!!!! Jeg som tror at jeg har tatt alle forhåndsregler. Såret på foten er under kontroll… tror jeg i alle fall, men for meg med lymfeødem, så er det kun det minste, mikroskopiske såret, eller kuttet som skal til før infeksjonen har full fest. Det er disse plutselige infeksjonene som gjør livet med lymfeødem ekstra tøft til tider. Når infeksjonen er i full blomst, så blir den ene leggen rød, hoven, vond, og lite samarbeidsvillig…. i noen minutter føles livet veldig urettferdig, og jeg synes forferdelig synd på meg selv….

 

Noe av det verste foruten at slike infeksjoner kan bli alvorlige om man ikke får de under kontroll, det er treningsforbudet. Det blir ingen trening denne uken, og kanskje ikke deler av neste. For meg er det krise, og plutselig er jeg litt der at jeg føler at jeg har lagt på meg sikkert 20 kg bare med et knips.  Så mange dager uten trening er en stor utfordring for meg, og slike stopp som dette, det er ikke bra for verken kroppen, eller psyken. Jeg sliter med å godta disse infeksjonene, og jeg sliter med å godta at jeg ikke kan trene på noen dager. Når jeg er skikkelig i slaget, og føler livet går mer, eller mindre på skinner, så skjer dette…. igjen….for det skjer noen ganger i løpet av et år…enda jeg gjør det jeg kan for å forhindre det. Nå er det på an igjen med stor dose pencillin, og krysse fingrene for at dette går bra denne gangen også. Jeg vet det blir utfordrende dager, og jeg vet at jeg vil gå å kjenne etter om jeg har lagt på meg, så en liten kamp med hodet vil jeg definitivt få frem til jeg er på plass på trening igjen.

 

Nå nærmer 1.desember seg med stormskritt, og jeg er litt som en unge i desember. Jeg er veldig julete, og jeg er glad i å pynte. Jeg er ikke en som pynter med alt, og overalt… jeg er nok litt bevisst på hvordan jeg vil ha det. I vårt hjem er det mye rødt, og det skinner fint i rødt i desember. Jeg er glad i nisser, men det er helst store nisser som kan stå på gulvet. Jeg er glad i store ting som gjør mye av seg. Til helgen skal det pyntes, og jeg gleder meg! Jeg skal nok legge ut litt bilder på bloggen etter hvert, og vil noe av dere dele bilder fra deres julehjem i desember, så er det veldig hyggelig 🙂 Selv om datteren min er 21 år, og voksen, så blir man aldri for stor til å få pakkekalender. Hun synes det er stor stas, og jeg synes det er minst like stor stas både å handle gavene, og å lage kalenderen 🙂 I år er jeg sannelig tidlig ute, for alle gavene er pakket ferdige, og klare, og årene før så sitter jeg alltid med dette dagen før 🙂 Fremskritt! Selv hender det at jeg er heldig og får pakkekalender, men jeg forventer absolutt ikke det… i år har jeg ønsket meg Bodyshop sin julekalender, men foreløpig er det ingen nisse som har sendt meg noen, verken i posten, eller med gjennom pipa. Jeg gir ikke opp håpet, det er enda noen dager til 1.desember 🙂

1.desember åpnes også første luke i denne bloggens adventskalender, og jeg har sagt det før, og sier det igjen : GLED DERE!!!! Jeg har så utrolig mange flotte gaver som skal deles ut frem til 24.desember. Som seg hør, og bør, så deles den største pakken ut den 24.desember. Her trenger ingen melde seg på, men du må innom bloggen hver dag for å se dagens adventsgave. Jeg vil heller ikke røpe hva gavene er. Dette skal være en overraskelse hver eneste dag, men jeg vet at jeg vil glede mange av dere i desember <3 Dette blir min hilsen i ventetiden til dere <3 Selv om jeg ikke vil røpe hva gavene inneholder på forhånd, så er det disse som har gitt gavene til årets kalender :

* Mango Frisør 

* Vita   

* BiMi Fishspa og auksjoner :

* Urtemor

* Mother India

* Handberg

* Pip Stormote

* Festival

* DNY

* Lingzi

* Spring Treningssenter

* Stormberg

* Alexis Mote

* Cosmopharma konsulent Gudrun Besteland Stray

* Sørensen Sko

* Ellinors Stue

* ZIZZI, Sørlandssenteret

* Nice Size stormote

* DIZ smykker

* Hotell Norge

* Zento

* Vita Univers – helsekurs på nett

 

Nedtellingen er i gang – jeg gleder meg masse !!! Tirsdag åpnes den aller første luken, og jeg er spent på hvem som blir den heldige vinner av bloggens aller første adventsgave 🙂  Ha en herlig onsdag! Jeg skal i dag til Grimstad, og besøke butikken Mye Fint igjen….der er det en tunika som henger, og roper høyt på meg 🙂 DU skal få være med på besøk på Mye Fint en av dagene her på bloggen 🙂 Nyt dagen, og ta godt vare på deg selv!!

Prinsesse for en dag

I går følte jeg meg litt som en prinsesse. En dag hvor man fikk satt seg selv litt i fokus, og en dag helt utenom det vanlige. Slike uvanlige dager gjør så godt! Det å gjøre helt andre ting enn man pleier, det å gjøre gode ting for seg selv, og det å tilbringe en dag sammen med mennesker som hver på sin måte beriker dagen, det er en fin dag!

For 25 år siden jobbet jeg i Radio Sør, og i tillegg til jobben på dagtid, så jobbet jeg en del frivillig i radioens ungdomsredaksjon. Dette er en tid jeg aldri hadde byttet bort. En stor gjeng med ungdommer som brukte fritiden sin på å lage radio. Jeg ble kjent med så utrolig mange flotte mennesker, og det var utrolig fine år. To av de jeg ble kjent med for 25 år siden var Inger, og Yngvar, og selv om det er mennesker som jeg ikke har hatt jevnlig kontakt med i alle disse 25 årene, så er det mennesker som alltid vil ha en plass i hjertet mitt, og som det alltid er så innmari fint å treffe igjen. Gjennom radioen, så ble vi også kjent med Snefrid. Snefrid Linge drev med fargeanalyse i Kristiansand, og jobbet også som stylist. Snefrid er en helt unik person, ett helt fantastisk menneske, og dyktig til fingerspissene. Snefrid har lært meg masse. Ikke bare om farger, sminke, og passform, men hun har lært meg masse om livet. Hennes tanker rundt livet, om hvor viktig det er å sette pris på hver dag, hvor viktig det er å leve og ikke bare eksistere, det å ta seg tid til seg selv, og andre, dette er ting som har satt sine spor hos meg. Snefrid lever drømmen sin, og hun driver sitt arbeid fordi hun elsker det, hun elsker mennesker, hun elsker å glede andre – det er ikke pengene som driver Snefrid, men hennes enorme kjærlighet til jobben, og mennesker.

For 25 år siden hadde vi en ” Bli Ny ” dag hos Snefrid. En dag hvor vi ble nye fra topp til tå. Snefrid var med oss rundt for å finne klær som passet, hun sminket oss, hun ordnet med frisør, og vi tok både bilder, og ble filmet. Denne dagen husker jeg ennå veldig godt. Lindesnes Avis hadde faktisk en reportasje om oss, og vår dag, og det er klart at når jeg ser på bildene fra den dagen for 25 år siden, så kan jeg ikke annet enn  le 🙂 Vi følte oss jo flotte, men man ser godt at dette er 80 tallet 🙂 Bildet er dessverre i sort/hvitt, men sjekk hårfrisyren! 80 tallet var puddel, det var permanent, det var krøller….er det mulig 🙂 Brillene var kanskje også i overkant store, og hadde bildet vært i farger, så hadde dere sett den nydelige, blomstrete blusen jeg hadde på meg, og den nydelige burgunderrøde dressjakken 🙂 Jeg ser egentlig lite fornøyd ut på bildet, men det var vel fordi jeg da som nå hatet bilder, for dagen var en utrolig flott dag. Jeg tør vel nesten også  påstå at enkelte ser en del bedre ut på bildene i dag enn hva man gjorde i 1990 🙂

At det er 25 år siden denne ” Bli Ny ” dagen er ikke til å tro. Disse årene har virkelig løpt avgårde. Etter å ha sett tilbake på disse bildene, så hadde jeg lyst til å gjøre det samme, 25 år etter. Jeg kontaktet Snefrid, jeg fikk med meg Yngvar, og Inger, og i går dro vi til Snefrids Hus i Grimstad for ett aldri så lite jubileum. Denne dagen ble så fin! Dagen startet som den gjorde for 25 år siden med shoppingrunde, og besøk på Snefrids to favorittbutikker i Grimstad, Mye Fint, og Kenza. Snefrid hadde på forhånd fortalt mye fint om butikkene, og alt stemte! Selv kunne ikke jeg finne klær på Kenza, men det var en flott butikk for dere som har ” ordinære ” størrelser i tillegg til at butikken hadde masse flott interiør som absolutt vekket min interesse 🙂

Mine klær fant jeg hos ” Mye Fint ” , og jeg vet med sikkerhet at dit skal jeg tilbake! Butikken hadde klær også for oss som må opp i størrelse, og foruten ZIZZI, så hadde butikken merker jeg ikke kjente til, og det å oppleve nye merker, og nytt design, det er alltid en positiv opplevelse. Det er moro og kunne oppdage at der også finnes stormote klær fra andre enn de vi fra før av kjenner godt til. Blant klærne jeg prøvde i går, så var det også norsk design, og jeg fant min absolutte favoritt! Mye Fint har også ett godt utvalg av flott tilbehør, og der var mange flotte smykker som fristet mine øyne… ett av de ble med meg hjem 🙂 En ting som er så viktig når man er ute og handler, det er servicen. Hos Mye Fint fikk vi en helt fantastisk service uten at det føltes pågående. En følte seg så utrolig godt tatt vare på, det var en god, og varm atmosfære, noe som er ett stort pluss 🙂

Tilbake på Snefrid Hus fikk jeg endelig sett Snefrids fantastiske sted! Har du ikke vært på Snefrids Hus, så må du ta turen! For et sted! Snefrid har sin egen brudesalong hvor både brud, og brudgom finner antrekk til den store dagen. Her er flott selskapslokale, her er det suiter, og rom for overnatting. Her finner man selskapstøy, her kan man ha messer, og kurs, og her kan man ha både makeup kurs, og kleskurs. I gruva kan man sitte med en kopp kaffe, og spise et wienerbrød fra den fantastiske baksteovnen, og bare nyte livet, og det var det vi gjorde i går – vi kjente på hvor fantastisk godt det var å senke skuldrene, sette oss selv litt i fokus, og nyte den gode følelsen av å være til 🙂 I går fant Snefrid på nytt klær til oss, og jeg beundrer virkelig den eneste hannen i flokken som tålmodig var med elleville damer på leting etter klær 🙂 Selv fant Yngvar de flotteste dresser i salongen til Snefrid, og jeg så at også han satte pris på en dag som denne. Snefrid fant frem sminkekostene som hun gjorde for 25 år siden, vi ble dollet, og dullet med, og det er helt fantastisk og kunne gjøre slik i blant. For meg ga denne dagen meg ny energi. Jeg fikk være sammen med flotte mennesker, og jeg fikk gjøre noe annerledes. Det å sitte rundt bordet i gruva til Snefrid, og prate om livet, det var ett utrolig fint øyeblikk, og slike øyeblikk, og slike stunder trenger vi i blant. Dagen i går fortalte meg også noe om at vennskap ikke vaskes ut selv om det kan gå lang tid mellom hver gang man treffes. Det fortalte meg også at jeg er heldig som kjenner så mange flotte mennesker, og at jeg er heldig som har så mange som beriker livet mitt. Det fortalte meg også at man kanskje må ta seg mer tid til viktige ting som venner, og vennskap, og at man trenger å sette av tid til de gode tingene. Samtalen rundt bordet i gruva til Snefrid var en god samtale. Jeg så hvor mye andre har å lære meg, og hvor viktig det er å stoppe opp litt. Man hører stadig at man må leve mens man gjør det, og at man må nyte hvert øyeblikk, men er det ikke sånn at dette ofte bare blir ord, og lite handling..? Min reise gjennom det to siste årene har lært meg masse, ikke minst om meg selv, men det har fått meg til å sette litt andre fokus i livet, jeg merker at jeg tenker annerledes. Jeg er blitt flinkere til å gripe dagen, til å leve, og til å sette meg selv litt mer i fokus, men jeg har en lang vei å gå også her. Snefrid er en person som har så fine, og gode tanker om livet, og det å prate med henne, det er en berikelse.

Det var en utrolig fin dag hos Snefrid i Grimstad i går. For meg ble det en dag hvor gode minner ble skapt, og som jeg skal bevare godt. For dere som bor på Sørlandet, så vil jeg anbefale dere å ta en dag hos Snefrid. Samle gode venner til en ” Bli Ny ” dag, ta en sminkekveld, eller et kleskurs, eller unn deg selv en slik dag hvor det kun er du som står i fokus. De fleste av oss kvinner vil jo gjerne lære mer om hvordan man skal sminke oss, hva slags farger man kler, og ikke minst hva slags fasonger som kler kroppen vår. I tillegg til å lære mye, så trenger man en slik dag i blant hvor man bare kan nyte. Man trenger dager hvor det kun er en selv det dreiser seg om. Vi må bli flinkere til å si at vi er viktige, og at vi trenger litt tid kun til seg selv. Jeg anbefaler dere å oppleve Snefrids Hus, og jeg anbefale dere en dag hos Snefrid. Går du i giftetanker, eller har planer om selskap – jeg hadde ikke vært i tvil om hvor jeg ville ha dratt, og hvem jeg ville ha fått hjelp fra. Ikke bare er Snefrid ett helt fantastisk menneske som man blir så umåtelig glad i, men hun er dyktig til fingerspissene, og hun gløder for det hun jobber med 🙂 Snefrid lærte meg en veldig viktig ting i går når det kommer til hva slags fasonger jeg bør ha på klær, nemlig at alle har liv 🙂 Jeg skal fokusere på å finne klær som sitter tett inntil meg på sidene, og gjett om jeg så forskjellen. På bildet her ser du Inger, og meg før vi startet på klesjakten… jeg i en ganske nyinnkjøpt bluse…ikke veldig vid, men litt, og så ser dere på det andre bildet hvor mye bedre det ser ut når jeg får plagg som sitter tett inntil sidene mine…. ingen tvil om hvilket bilde jeg ser slankest ut på 🙂 Takk, Snefrid for godt råd!! 

At vi gjør dette på nytt igjen om 25 år, det er vel heller tvilsomt. Om 25 år, så er jeg 70 år, og jeg er den yngste av disse fra i går :-)…..men man skal aldri si aldri 🙂 Jeg hadde i alle fall en flott dag på alle måter, og dagen ga meg masse ny energi, og jeg oppdaget hvor godt det er å føle på å være fornøyd 🙂 Jeg er fornøyd med hvor langt jeg er kommet, og jeg er fornøyd med hvor jeg er i livet, og selv om jeg ikke er noen sylfide, og heller aldri vil bli det, så kan jeg se på bildene fra i går hvor jeg smiler så glad, og si at jeg er fornøyd – det er en fantastisk god følelse 🙂 Vi må heller ikke glemme å sette av tid til sånne dager som jeg hadde i går, og vi må ikke glemme hvor viktig det er å ha gode mennesker i livene våre! Takk Snefrid, takk Yngvar, og takk Inger for en fantastisk dag, og takk for at dere er dere. Jeg er heldig som kjenner dere! Til alle som leser bloggen : Nyt dagen, og unn deg selv å sette deg selv litt i fokus – du fortjener det!


http://www.snefridshus.no/

Ett sterkt møte

Det siste døgnet har jeg tenkt mye. Et møte i går har fått meg til å skjønne hvor heldig jeg er. Jeg er så utrolig heldig som har mulighet til så mye selv om jeg ofte er litt småsur fordi det ikke er en hytte i familien, og fordi jeg heller ikke kommer fra en velstående familie hvor penger aldri er noe spørsmål. Selv uten hytte, og selv uten millioner av kroner i banken, så er jeg så heldig som har en god familieøkonomi, og en økonomi som gir oss muligheter. Jeg vet at jeg har de pengene som jeg trenger til mat, jeg kan kjøpe meg en ny jakke når jeg har behov for det, ferie har vi alltid hatt, familien har mulighet til å gi hverandre fine gaver både til bursdager, og jul, jeg kan belønne meg selv når jeg har vært ekstra flink med trening, og viktigst av alt : der er alltid penger til de faste utgiftene, og regningene som kommer. Heldigvis så har jeg aldri kjent på kroppen hva det betyr å slite økonomisk. Jeg har heldigvis ikke kjent på følelsen av og ikke få endene til og møtes, og jeg har aldri opplevd og ikke ha muligheten til å kjøpe den maten man trenger, eller betale de regningene som skal betales . Jeg har aldri vært nødt til å nekte datteren min fine opplevelser, opplevelser som mange av oss tar som en selvfølge, men som faktisk ikke er en selvfølge for mange rundt oss. Klart jeg gjerne skulle hatt en større økonomisk frihet, jeg vasser ikke i penger, men vi klarer oss fint, og etter ett sterkt møte i går, så vet jeg at takknemlighet er noe jeg vil kjenne mye mer på i fremtiden.

Gjennom jobb i radioen, så har jeg ved to anledninger lagd en reportasje om en frivillig organisasjon som heter ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder .” Dette er engler på jord. Mennesker som på frivillig basis ønsker å hjelpe mennesker som sliter, og det uten ei eneste krone i offentlig støtte. Organisasjonen jobber omtrent døgnet rundt , spesielt nå før jul, for og kunne hjelpe andre. For disse menneskene så er det gleden ved å hjelpe andre som driver de i arbeidet. At det er nød i landet jeg bor i, i fylket mitt, og byen min, det er nesten ikke til å tro. Mennesker rundt meg har ikke har råd til mat på bordet, og det er nettopp mat, og klær de fleste henvendelsene dreier seg om. Vår familie har middag på bordet hver dag, og det har sikkert du også. For oss er dette en selvfølge, men sånn er det faktisk ikke for alle. Jeg tør nesten ikke kjenne på den vonde følelsen det må være når lommeboka er tom, og man må innse at der ikke er mulighet for verken mat, regninger, eller for å gi barna det de trenger.

I går besøkte jeg organisasjonen i forbindelse med en avisreportasje jeg skal lage. Jeg var på lageret deres hvor folk som trenger hjelp kommer, og hvor folk som vil hjelpe kommer for å gi sin hjelp. I går fikk jeg møte en som var der for å hente mat, og møtet har gjort sterkt inntrykk. ” Per ” er familiefaren som hadde alt. Han hadde alt han ønsket seg av materielle goder, han hadde en veldig godt betalt lederjobb. ” Per ” var den som hadde anledning til å hjelpe, og som stadig snakket om å gjøre noe for andre. Han ga litt til Fretex nå og da, men ellers levde han det gode livet sammen med samboer, og 4 barn….aldri hadde han trodd at livet kunne snu fra topp til bunn, aldri hadde han trodd at han kunne miste det han hadde, og aldri hadde han trodd at han skulle komme i en situasjon hvor han måtte be andre om hjelp til mat…men livet snudde.” Per ” ble syk, han opplevde dødsfall tett innpå seg, og livet raste. Den gode lønnen han en gang hadde ble redusert til 66%, familien måtte leve på kun en inntekt, og plutselig stod han der, og opplevde livets tøffe sider. Skammen han følte var så stor, og det tok lang tid og komme dit at han faktisk måtte spørre andre om mat som han ikke selv hadde anledning til å kjøpe. Han som familiefar skulle jo være pilaren, det var han som skulle sørge for at familien hadde det de trengte….” Fra å være vant til å prate foran store forsamlinger, så stod ” Per ” nå utenfor et lager i Kristiansand for å be om hjelp til mat….. Per ” gruer seg til jul, og det faktum at han ikke kan lage den samme julefeiringen for familien sin som han kunne før. Han er en av mange som har søkt organisasjonen om hjelp til julemat denne julen….”Per ” er evig takknemlig for at ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” finnes – de er engler på jord avsluttet Per samtalen vår med. Med seg hjem hadde han fått 3 gode poser med mat til familien, en hjelp som betyr så enormt mye i en vanskelig tid av livet.

 

Møtet med ” Per ” forteller meg hvor takknemlig vi bør være de av oss som har det vi trenger, og det forteller meg også hvor fort livet kan snu for oss alle. Fra å være på toppen av livet, så kan ting endre seg fortere enn man tror…og da tenker jeg at det å være takknemlig er så uendelig viktig. ” Per ” sa en annen ting også som satte spor i meg….” barna får ikke ” alt ” de ønsker seg denne julen, men de får masse kjærlighet, og det er det som betyr noe.” Hvor mye sannhet ligger det ikke i sånne ord? Jeg sier ikke at vi skal la være å kjøpe julegaver verken til barna, eller familien, men jaget etter å gi barna ” alt ” de ønsker seg er kanskje blitt det viktigste? Jeg kjenner folk som kjøper seg fattige på julegaver til barna fordi barna må ha det de ønsker seg, og barns ønskelister er liksom ikke snaue heller for tiden. Jeg kjenner meg igjen… vi har aldri gitt datteren vår ” alt ” hun ønsket seg, men med et barn, så er det klart at det har gått en del kroner i gaver til henne. Vi tror jo at gavene er det som er julen, og uten ny Iphone, Ipad eller andre dyre ting, så blir barna skuffet. Jeg tror vi har mye å lære av ” Per “, og jeg tror vi har mye å lære oss selv, og barna våre. Hvor heldige er vi ikke som slipper å grue oss til jul? Hvor heldige er vi ikke som kan glede oss? Vi kan pynte, og lage den gode julestemningen i huset. Vi kan bake, og handle inn julemat. Vi kan kjøpe gaver til hele familien, og nyte en fantastisk førjulstid, og nettopp de skal vi også!  Jeg sier ikke at vi skal gi slipp på denne gleden, for det skal vi absolutt ikke. Å få kjenne på denne gleden, det er så utrolig viktig, og det er en fantastisk følelse, men det er viktig at vi faktisk har tid til å kjenne på den gode følelsen. Det er viktig at alt ikke bare blir styr, stress, jag og tomme lommebøker….  Vi SKAL glede oss, og vi skal lage en fin julefeiring for familien vår. Vi skal spise god mat, og vi skal både gi, og motta fine gaver…. samtidig så håper jeg flere vil tenke på alle de som gruer seg til julen fordi de ikke kan gi familien den julefeiringen de fortjener. De av oss som har anledning kan kanskje strekke ut en hånd til alle de som trenger hjelpen vår. Der er mange som trenger julemat, og som trenger julegaver – kanskje kan vi gjøre litt for å hjelpe? Kanskje kan vi handle litt ekstra mat når vi er på butikken, eller kjøpe noen små gaver som andre kan få lov til å pakke opp på julaften…kanskje kan vi gi en 50 lapp slik at organisasjonen kan kjøpe inn julemat til de som trenger det.

” Hjelp oss å hjelpe ” er en organisasjon som ikke bare finnes i mitt fylke, Vest Agder. Disse finner man mange steder i landet, og på Facebook finner man mange av de med kontaktinformasjon. Jeg oppfordrer de som kan til å hjelpe med det de kan. I går da jeg besøkte lageret, så hadde jeg med meg to poser med julegaver, og håper det vil glede noen barn på julaften.Mens jeg var der kom det også andre med julegaver de ønsket å gi, og der kom en ung dame med bilen full av klær, leker og andre flotte ting som hun ønsket å gi bort til noen som hadde behov for det – det er så fantastisk å se en slik giverglede. Organisasjoner som dette kan ikke hjelpe uten hjelp fra oss som har anledning til å hjelpe. Ser du ei grønn handlekurv på vei inn til nærbutikken din, så kjøp litt ekstra, og legg i kurven på vei ut igjen 🙂 Dette er jo også bare en av en rekke organisasjoner som hjelper de rundt oss som sliter – takk for at dere finnes! Jeg skal nå i gang med å pakke ned en del klær som min datter aldri vil bruke igjen, og mye av dette er heller aldri brukt. Jeg vet at noen der ute trenger det, og det føles godt å kunne hjelpe. Ett litt annerledes blogginnlegg i dag, men med så mye inntrykk, og tanker etter i går, så måtte jeg dele disse tankene med dere. Livet som jeg opplever det, det gode livet hvor vi har det vi trenger,  sånn er det ikke for alle, og for noen så snur livet helt plutselig….

 

Jeg har trukket en vinner av gavekortet på Fishspa hos BiMi Fishspa i Vennesla : https://www.facebook.com/groups/105798216206187/?fref=ts   Det ble veldig mange navn i bollen også denne gangen, og det synes jeg er veldig moro!! Den heldige vinneren av gavekortet ble Janne Sande!! Hipp Hurra, og gratulerer så masse, Janne!!! Jeg tar kontakt med deg på mail 🙂 Nedtellingen til bloggens store adventskalender er absolutt i gang, og det dukker stadig opp nye gaver som skal gis bort til dere som leser bloggen min. Så noen dager er det kanskje to som blir trukket ut som vinnere 🙂 Fra oversikten på mandag, så har jeg også fått en nydelig gave fra Diz : https://www.facebook.com/Dizsmykker/?fref=ts , og jeg har fått gavekort fra Hotell Norge her i Kristiansand : http://hotel-norge.no/  Hva alle adventsgavene er forteller jeg ikke ennå, men dere kan GLEDE dere en hel masse !!!! Jeg får noen henvendelser hvor jeg blir spurt om det er for sent å bli med å gi gaver, og det er det selvsagt ikke. Er det noen som vil være med på kalenderen ved å gi en gave, så ta kontakt ved å sende en melding til meg 🙂

 

Nyt fredagen – ukens aller beste dag!!! Nyt også helgen – og ta vare på hver dag, og hvert øyeblikk!

Det tøffe valget.

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg for 1 1/2 år siden. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig. Mange av leserne har spurt meg om min vei for å komme dit jeg er i dag, og veien startet da valget om slankeoperasjon ble tatt….

 

Bloggen min ” En størrelse for stor ” handler om livet på godt og vondt for meg som hele livet har vært ikke bare en, men flere størrelser for stor. Jeg tror alle gjennom bloggen min har fått et innblikk i mine utfordringer som overvektig. Når man bærer så mange kilo for mye, og vet hvilken kamp det er å få ett lettere liv, så er det klart at man skulle ønske at der fantes et mirakel som kunne gi meg en lettere kropp på 1,2,3. Legene som er kommet så langt innen så mye, hvorfor har man ennå ikke funnet svaret på gåten overvekt? Hvorfor er ikke superpillen oppfunnet? Det er liksom ingen quick fix når det kommer til overvekt, ingen pille man kan ta….man må slite, man må svette, og man må gråte mange, mange tårer. I dag har vi overvektige to valg : Gjøre jobben selv, eller foreta en slankeoperasjon.

Går vi 3 år tilbake i tid, så var jeg så møkklei alt som hette trening, og livsstilsendring. Jeg gikk ned, og jeg gikk opp, ned, og opp, og sånn fortsatte det. Jeg var så lei, så frustrert, og forbanna. Jeg var lei av å være stor, lei av å tenke på hvor stor jeg var, og jeg var lei av at jeg lot vekta begrense meg. Jeg glemte å tenke at jeg i den perioden hadde klart et vekttap på 30 kg, for jeg så bare denne karusellen som gikk opp, og ned….Jeg var så frustrert, og skuffet over alt jeg ikke fikk til at jeg bestemte meg for å ta en slankeoperasjon. Jeg følte jeg var godt gjennomtenkt. Jeg hadde lest masse, og jeg kjente flere som hadde tatt denne type operasjon. Jeg trodde i den perioden at jeg ikke ville klare kampen mot vekta alene, så fastlegen henviste meg til overvektsklinikken på sykehuset, og etter kort tid var jeg en del av et livsstilsendringskurs hvor alle ønsket kirurgi.

 

Livsstilsendringskurset på Sørlandet Sykehus er ett utrolig godt opplegg hvor man lærer masse, og spesielt så lærer man masse om seg selv, og sine valg. Jeg kjente at jeg gjennom kurset stadig ble mer usikker på om en slankeoperasjon var veien å gå for meg. Jeg tror det var av mange årsaker til usikkerheten, men jeg ble mer, og mer redd. Kanskje var jeg ikke så redd for selve inngrepet, men jeg var redd for hvordan tiden etterpå ville bli, og om jeg ville få disse berømte bivirkningene. Hvordan ville den mentale delen av meg takle livet etterpå? Ville jeg klare å endre livet mitt etter operasjonen når jeg ikke hadde klart det til nå? Jeg gjennomførte kurset, og fikk med meg masse nyttig kunnskap, og jeg gjennomførte operasjonsskolen i Arendal… men det var på operasjonsskolen jeg snudde. Jeg satt likblek, og hørte en av kirurgene fortelle om inngrepet, om mulige bivirkninger, og om livet etterpå… var det dette jeg ønsket? Var livet mitt så ille at jeg ville ta sjansen? Jeg visste jo at jeg ville rase ned i vekt, jeg visste at jeg ville få en slankere kropp som ville samarbeide mye bedre, men var operasjonen ensbetydende med mer lykke? Var en slankere kropp det som måtte til for at jeg skulle føle meg mer lykkelig? Hva om prisen jeg måtte betale ble for høy? Tror aldri jeg har hatt så mange spørsmål i hodet mitt. Det var jo ikke sikkert jeg ville få noe særlig med bivirkninger, og mange er jo der at de gjerne tar med alle bivirkninger som kommer så lenge kroppen er slank…. men der var ikke jeg… 

 

Jeg hadde fått operasjonsdato fra sykehuset i Arendal. De hjemme støttet meg selv om jeg visste hva de innerst inne mente…en uke før operasjon tok jeg valget, jeg ringte til Arendal, og ba de stryke meg – jeg hadde ombestemt meg. Full av forvirring de første dagene, men jeg ble fort fortrolig med valget jeg hadde tatt. Klart jeg kunne bli noe misunnelig når jeg så de jeg gikk på kurs sammen med gå masse ned i vekt. Klart jeg skulle ønske at jeg også var der, men for meg så var mitt valg det riktige. En slankeoperasjon er ett stort inngrep i kroppen, men hodet opereres ikke, og det er i hodet overvekten sitter. En slankeoperasjon er ingen lettvint løsning som mange tror. Tiden etterpå krever beinhard jobbing, og man er nødt til å endre livet totalt visst vekten skal holdes. Jeg vet om mange som sliter mer etter operasjonen enn før. Det er mange som nok ikke helt var klar over hvilken endring som må til for å holde vekten. Man kan ikke bare hvile på lauvbærene, og tro at man er slank for alltid. Man må hele tiden tenke på å spise sunt, og være fysisk aktiv. Mange har i ettertid sagt at man ikke hadde trodd det skulle være en sånn kamp, og tall viser at veldig mange øker vekten igjen, og en del får en høyere vekt enn hva de hadde før inngrepet. Visst man ikke er villig til å endre, så bør man heller ikke få en operasjon. En operasjon koster samfunnet opp mot 100000 kr, og når man får dekket dette av staten, så skal man jaggu være villig til å gjøre den endringen som kreves tenker jeg.

 

Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse. De har skjønt hva som kreves, og hva som må til – de ønsket virkelig ett lettere liv, og er villige til å stå på for å klare det! På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Jeg tenker at Norge bør begynne å tenke litt mer som Danmark. I Danmark har de nå vedtatt og redusere antall overvektsoperasjoner. De ser bivirkningene, de ser komplikasjonene, og de ser at for mange så er ikke dette den riktige løsningen. Står man overfor valget hvor livet står i fare, så skal man selvsagt få en operasjon, men jeg tror nøkkelen til varig endring ligger i beinhard jobbing. Istedenfor å tilby oss overvektige en operasjon, så bør vi tilbys tilrettelagt trening over lang tid. Det holder ikke med noen uker, eller måneder.  Vi bør gi jernet i form av trening flere ganger i uken, og samtidig få gode kostholdsråd, og det viktigste av alt i starten: hjelp til å jobbe med hodet vårt. Et opplegg som man må forplikte seg til å være med på, og først etter ett par år, så kan man se hvem som er hvor. Først da bør spørsmålet om slankeoperasjon komme opp for de som fortsatt ikke  har oppnådd ønsket resultat. Vi overvektige må forplikte oss dersom vi ønsker en livsstilsendring.

 

Jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, og er ingen helt av den grunn. Mange mener sikkert mye om mitt valg, og mange mener sikkert jeg burde foretatt en operasjon… men for meg ble det riktig å si nei. Jeg valgte endring over tid, og håper det vil gi varige resultater. Jeg vet ikke, men jeg håper….Jeg er på en plass i livet hvor jeg har det så innmari godt…jeg slapper av, godtar meg selv for den jeg er, jeg aksepterer valgene jeg gjør, og jobber med de tingene jeg vet at jeg kan endre. Med mindre fokus på vekt nå enn før, så har jeg det så mye bedre med meg selv – og til tross for en del kilo for mye, så er livet innmari ålreit 🙂 🙂 

 

Hurra det er helg – kaloriene venter :-)

Lørdag morgen, og jeg har vært oppe mange timer allerede. Elsker å stå tidlig opp, og få masse ut av dagen. Hva er vel en bedre start på dagen enn å se en ellevill pelsball løpe rundt seg selv av glede når han hører at matmor er våken, og vi begge kan ta en nydelig morgentur sammen, og nyte stillheten. Det er fantastisk med slike morgenturer. Man kan nesten høre en knappenål falle, så stille er det. De eneste lydene man hører er fugler som synger så nydelig, og en pelsball som ivrig skal både hit, og dit for å lese morgenens nyheter – det kan nemlig være at det har vært en hund der før, og lagt igjen en spennende beskjed, eller to 🙂 Slike morgenturer er gull verdt. Da kan man nyte stillheten, og la tankene vandre. Det fine er også at jeg tenker mest positive tanker når alt er rolig rundt meg. Det å ta seg tid til å tenke på alt som faktisk er fint, og kjenne at alt det fine faktisk får deg til å smile der du vandrer rundt i boligfeltet en tidlig lørdag morgen.

Lørdag er en fin dag, og helt fra jeg var liten, så har lørdag vært en kosedag. Lørdager var alltid bytur med mamma, og pappa, og da var det som regel kafebesøk. Bytur betydde også besøk innom Jonassen på Torvet, og for dere som er på min alder, og ekte Kristiansandere, så husker dere kanskje at Jonassen på Torvet hadde byens desidert beste fiskekaker, og den beste fiskepuddingen. Aldri har noen kunnet kommet seg opp på høyde med smaken på verken fiskekaker, eller fiskepudding etter at butikken etter hvert la ned. Det er utrolig godt å tenke tilbake på alle de små tingene som man satte så utrolig stor pris på, og det aller beste var nok den gode følelsen av å ha noe å glede seg til, og det og gjøre noe sammen. Også når jeg selv stiftet familie, så har det vært viktig at helgene skilte seg litt ut fra hverdagen. At man gjør andre ting i helgene, man har spesielle helgemåltider, og man prioriterer å være sammen. Jeg tror det er viktig at man skiller litt på hverdag, og helg.

H

Helg for meg betyr også at jeg prøver å legge den dårlige samvittigheten litt på hylla. I helgen skal det være lov til å kose seg, og da tenker jeg med fryd på posen med toffin som ligger i kjøkkenskuffen, og bare venter på å bli åpnet… og spist 🙂 Helg betyr også popcorn fra den kule popcornmaskinen i hjemmekinoen. Det er godt å ha slike ting å se frem til. Det høres kanskje noe spesielt ut det å glede seg til man kan få i seg litt, eller egentlig veldig mange kalorier, men for meg er det viktig at jeg kan kose meg med disse ekstra kaloriene i helgene. Jeg må jo være helt ærlig på at jeg er glad i usunne ting, jeg er veldig glad i både søtt, og salt, og jeg vet også så innmari godt at det har vært perioder hvor det har vært helg hele uken. Spesielt i perioder hvor dagene kan være noe mørkere enn man ønsker, så er det så innmari lett å finne veien til skuffer, og skap, og dragningen går mot det man helst ikke skal spise for mye av. Det er rart hvor mye mer trøst det er i en sjokolade, eller en chipspose enn det er i et eple, eller ei gulrot. Jeg kunne jo aldri trøstespist om valget hadde vært en stor bolle med grønnsaker, da hadde jeg heller latt være å spise…og det er jo ikke det at frukt, og grønt smaker vondt, for jeg liker begge deler, men må jeg spise fordi jeg synes synd på meg selv, eller fordi det har vært en tøff dag, så skal det sannelig være noe med masse kalorier. Herremin så skrudde vi er i hodet 🙂 Vi kjenner vel alle til dragningen mot kjøleskapet, eller den desperate letingen i skuffer, eller skap etter kalorier. Den dragningen har jeg også slitt mye med, men det trenger egentlig ikke være leting etter kalorier når hodet plutselig forteller meg at jeg må ha noe i munnen. Når det skrullete hodet mitt forteller at jeg må ha noe i munnen, så kan det sånn sett være ei brødskive, eller et kjeks, men problemet er jo at fornuften ikke alltid innser at det ikke er bra med denne småspisingen uansett hva det er man putter inn… jaja, hadde det vært frukt, eller grønt hele tiden man bare måtte ha noe, så hadde det vært en ting, men de tingene kommer nok sist på listen når dragningen mot kjøkkenet starter…..kveldene er ofte de verste… når man setter seg ned i sofaen etter en lang dag, så får man ofte lyst på noe… ikke alltid man kan definere hva… man bare MÅ ha noe.

Noe av det verste med denne skapsnokingen, og småspisingen, det er jo uten tvil den dårlige samvittigheten som kommer når kaloriene er fortært. Da skammer man seg, og man kan ikke fatte hvorfor man igjen har vært så komplett idiot. Så begynner man å tenke etter hvor mye unødvendige kalorier man har stappet i seg, og hvor mange kilo man nå har lagt på seg. For man føler seg jo maaange kilo tyngre etterpå, selv om de fleste kiloene nok er den dårlige samvittigheten. Den gnager, og gnager, og vil ikke slippe taket. Man klarer ikke å godta valget man tok når man stappet i seg det man ikke skulle, man lar styggen på ryggen overta nok en gang, og man er igjen tilbake i den vanlige sirkelen hvor man snakker seg selv ned. Man klarer ikke å si til seg selv at man gjorde ett dumt valg, men at man i morgen ikke skal ta det samme valget. Hvorfor kan man ikke bare godta det man har gjort, og gjøre alt man kan for at man ikke gjør samme feilen i morgen?

Etter mange samtaler med meg selv, og etter mye rydding i det berømte topplokket, så har jeg blitt mye flinkere til veldig mye. Jeg er blitt mye flinkere til å skille hverdag, og helg når det kommer til det søte, og det salte. For meg har det vært nyttig å bestemme meg for at de ekstra kaloriene, de er forbeholdt helgene, med enkelte unntak selvsagt.  Da koser jeg meg med verdens beste samvittighet, og sliter ikke lengre med denne dårlige samvittigheten. Nå er det helt ålreit å spise disse gode, usunne tingene, og det er så deilig å kjenne meg avslappet, og at ingen stygging sitter på ryggen og forteller meg hvor komplett idiot jeg er. Samtidig så vet jeg at selv om det er helg, så spiser man ikke fra fredag kveld til søndag kveld. Det å ha jobbet mye med seg selv har også resultert i at mengdene er blitt mye mindre enn før, og det uten at jeg føler at det er kjipt. Det høres sikkert ut som et fint eventyr dette, men det er utrolig hva man kan oppnå visst man veldig bevisst jobber med det mentale. Jeg har veldig langt igjen, men er stolt over det jeg har klart til nå. Man må ta et steg av gangen. Vi skal ofte gjøre alt på en gang, noe som fungerer veldig dårlig dessverre. Det er selvsagt ukedager hvor jeg bare må ha noe søtt, eller salt, og dersom jeg får lyst på en bit sjokolade, så tar jeg en, og så godtar jeg valget jeg tok, og sier til meg selv at det er helt ålreit. Dermed overtar ikke den dårlige samvittigheten, og så vet jeg at et dårlig valg en dag, ikke blir ett dårlig valg neste dag. Jeg har også lært mye om hvorfor jeg tar valgene jeg gjør, og jeg er nå mindre på leting etter noe å putte i munnen. Tror både skuffer, og skap er noe lei seg for at besøkene er blitt sjeldnere enn før, men for meg er det en seier hver gang jeg hører de rope, og jeg ikke gidder å svare 🙂 Nå hadde jeg ett lite tilbakefall den siste uken hvor hodet virkelig satte meg på en prøve pga av flere bursdagsfeiringer, og litt for mye kake, men jeg kjente ikke på langt nær så lenge på den dårlige samvittigheten nå som jeg kunne tidligere, så jeg velger å se på det som en seier 🙂

Jeg tror det er viktig i en livsstilsendring at man ikke nekter seg selv alt som er veldig godt. Alt handler om mengder, og om det å begrense seg. Nekter man seg selv alt, så tror jeg veien vil bli mye vanskeligere. Da vil man kjenne på den desperate lysten etter alt som er ” ulovlig ” hele tiden. Det å kose seg med god mat, og gode ting, det er en del av ett godt liv, og livet man har skal man leve godt. Å unne seg litt av det gode handler ikke om å ødelegge alt. Det er hverdagen som teller mest, og her kan man heller gjøre en god innsats, og prøve å være flink. For det er viktig at ikke hele uken blir en eviglang helg. Jeg skal kose meg med god mat, og mine favoritter i kveld, og det med verdens beste samvittighet. Hurra det er helg!! Nyt helgen!!


Akkurat nå har jeg en flott giveaway på bloggen min. Akkurat denne er nok mest beregnet på de av leserne som bor i Kristiansandsområdet, men det kommer flere flotte giveawayer utover 🙂 Legger du igjen en kommentar på bloggen min, så er du med i trekningen av et gavekort på deilig Fish spa hos BiMi Fishspa. Jeg prøvde dette for kort tid siden, og det var en fantastisk opplevelse, og føttene ble så mye, og gode etterpå 🙂 Du finner BiMi Fishspa her : https://www.facebook.com/groups/105798216206187/?fref=ts 

Hadde du bare vært noen kilo lettere….

” Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere ” – disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Innledningen på blogginnlegget mitt i dag er en setning mange forteller at de til stadighet får høre…så utrolig sårende, og så utrolig vondt! Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit – hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg. I tillegg ville hun blitt lykkelig….. hvordan er det mulig å si noe sånt? Samtidig er det vel ingen overvektige som er veldig overrasket over at sånne ting blir sagt, mange av oss har vel hørt noe lignende opp igjennom…hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Hvorfor har jeg ingen rett, eller grunn til å være lykkelig? Fordi jeg er tjukk?

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt så mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart man har hørt det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få din godkjenning. Carina Carlsen som var med i Norske Talenter sa det så utrolig godt i en artikkel om retten til å være glad i egen kropp : ” Jeg er ikke satt til verden for å glede deg med mitt utseende. ” Det er også så utrolig herlig når kvinner som henne gir blaffen i hva andre mener. ” Jeg vet hvordan jeg ser ut, men i motsetning til hva enkelte mener, jeg synes selv jeg er flott” skriver Carina – hurra for slike kvinner, og sånn skulle flere av oss både tenke, og utstråle. Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt av den grunn. Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner!

Hvorfor er det sånn at en del menn ikke våger og innrømme at store kvinner er flotte? Det er nok fordi det er litt tabu for mange menn, og ” alle ” skal blendes av kvinner som er innenfor ” normalen” . Det hadde kanskje ikke vært så populært, og kanskje ikke særlig macho heller å fortelle kameratene at man tiltrekkes av frodige kvinner. Opp igjennom voksen alder så har jeg møtt igjen personer som jeg gikk sammen med i perioder av ungdomstiden, og jeg vet ikke om jeg skal le, eller bli såret når man blir fortalt hvor fine tanker de egentlig hadde om meg, men som man aldri våget og verken vise, eller fortelle fordi jeg var stor….og akkurat dette får jeg så mange tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min…det er så utrolig mange som opplever akkurat dette. Er en del menn feige, eller hva er grunnen til at det er flaut å like frodige kvinner ? Og hvorfor er det ålreit at slanke kvinner er sammen med overvektige menn, men ikke motsatt ? Det blir akkurat det samme som når man får høre ” hadde du bare vært en del kilo lettere  – da hadde du vært så mye penere, du hadde kunnet velge og vrake blant menn, du hadde vært lykkelig…” Det er utrolig synd at man skal tvinges til å være attraktiv for andre – og hvem har sagt at å være slank betyr lykkelig, og tjukk betyr ulykkelig? Det er jo det samme som å si at blondiner er lykkelige, og brunetter er deprimerte…Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål – det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at ” hadde du bare vært noen kilo lettere….” Det er ikke alle store som sitter inne foran tv’en og trøstespiser fordi man har for mye vekt, og de som gjør nettopp det, det er kanskje de som nettopp har blitt fortalt hvor mye bedre de hadde vært, og sett ut om de hadde vært noen kilo lettere…..overvekt har mange årsaker, og en av dem er mobbing, og sårende kommentarer. Noe å tenke på i starten av en helt ny uke….

Vi er snart over i oktober måned, og i oktober, så har jeg tenkt å gi oss alle en utfordring. Når jeg sier oss, så gjelder dette i høy grad også meg selv 🙂 Overvektig, eller normalvektig, dette er noe alle kan være med på, og som jeg håper mange blir med på. Mer om utfordringen kommer i blogginnlegget til onsdag. Da skal du også få vite litt mer om aktiviteter som vi kanskje har trodd var skikkelige kaloriforbrennere, men som kanskje mer er en myte enn en sannhet 🙂 Nyt det deilige høstværet som vi i alle fall har her i sør. Høsten er en flott tid om værgudene sender mer enn kun regn – høsten er en fin tid å komme seg ut på tur, og nyte de fantastiske fargene som vi har ute nå 🙂 Kos deg, og ta godt vare på deg selv!

Det vonde savnet

22.september hadde min flotte pappa blitt 74 år. Pappa gikk bort året han hadde fylt 65 år. Det er 9 år siden vi mistet han, og om det ikke føles som det er 9 år siden, så savner jeg han hver eneste dag. Pappa betydde så utrolig mye for meg. I dag vil jeg skrive om å savne, og om hvor viktig det er og ikke ta ting som en selvfølge. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, og det er vi nok ikke flinke nok til å se i hverdagens stress, og jag. Ikke at vi skal gå rundt å tenke på at morgendagen kanskje ikke kommer, men kanskje må vi stoppe opp litt, og tenke på at ingenting er en selvfølge, og sette mer pris på det som er, og det vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som du setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger. Det er mye jeg skulle ha sagt til pappa som jeg kanskje ikke hadde fått sagt, men samtidig så visste han hvor mye han betydde for meg, og hvor glad jeg var i han, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet.

Jeg har alltid vært nært knyttet til begge mine foreldre, og opp igjennom årene, så har man jo nesten trodd at man har de til evig tid. Det som rammer andre,  rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange av oss har. Pappa slet med sine helseutfordringer, men ingen trodde at det var så alvorlig som det faktisk var. Han hadde hatt et hjerteinfarkt, og han hadde byttet årer, men alt skulle jo bli bra etter dette.Pappa skulle jo bli frisk igjen, og det følte vi han ble inntil februar for 9  år siden. Jeg husker ennå jeg ble våknet av ambulansen som kjørte inn i gata, jeg trodde aldri den skulle til vårt hus, men det var utenfor her den parkerte. Jeg husker jeg grep etter noen klær, løp ned trappene fra 2.etasjen, og rundt hjørnet hvor mamma, og pappa bodde. Jeg husker pappa satt på en kjøkkenstol med oksygenmaske, jeg husker de tok han med seg, og det var siste gangen pappa fikk være i leiligheten han var så utrolig glad i.

 

Det ble en del dager på sykehuset. De hadde håpet, og troen, og det klamret vi oss til. Jeg måtte være sterk for pappa, og jeg måtte være sterk for mamma, og ikke minst datteren vår. Pappa kom ut fra intensiven, og inn på ordinært rom, og alt så lyst ut, men det varte ikke lenge før han igjen havnet på intensiven, og legene mistet mye av både håpet, og troen. Jeg husker pappa sa til meg at han ikke trodde han ville komme hjem igjen, og jeg husker hele hjertet mitt revnet i det han sa det. Jeg husker jeg sa at han var sterk, og at han snart ville komme hjem igjen … han kom aldri hjem. 9.mars 2006 døde pappa, og den 22.september samme året hadde han fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Pappa var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider 🙂 Det var pappa jeg drøftet ting med, og det var han som ga de gode rådene. Han stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om han ikke alltid var så flink til å si hva han følte, så visste jeg hvor glad han var i oss alle, og han viste det på sin måte. Jeg var aldri i tvil 🙂

 

Det å miste er så innmari vondt, og man tror aldri man skal klare å leve det vanlige livet igjen. Man faller helt ned i mørket, alt er bare vondt, og savnet er så sterkt. Det er så vondt å savne noen som ikke lengre er blant oss. Jeg tror jeg gikk i ett slags koma i lang tid, og utad så det sikkert ut som om jeg fungerte sånn nogenlude, men inni meg var alt bare vondt. I en sånn vond periode, så finner man samtidig en styrke man ikke tror at man har. Man finner en styrke som gjør at man overlever, og kommer seg igjennom det. Ikke husker jeg hvordan jeg klarte det, men det er denne indre styrken som kommer når man virkelig trenger den. Man kommer seg igjennom uten at man helt skjønner hvordan, og selv om det tar tid, så er det nok noe rett i at tiden leger alle sår. Alle sår blir ikke leget, i alle fall ikke for min del, men man klarer å komme tilbake til normalen, til hverdagen, og livet kommer på skinner igjen… men savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til pappa der han er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe han igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss. Ei god venninne av meg som også mistet sin far tidlig synes det er så fint å besøke graven, og hun synes det å gå på kirkegården gir henne ro. Der er ikke jeg. Jeg finner ingen ro der, og jeg synes fortsatt det er tøft, og vondt å besøke graven til pappa. Det hender når savnet har vært veldig intenst at jeg har dratt dit for å prate, og gråte, men roen, den finner jeg ikke.

Ingen vet om morgendagen kommer. Da er det så viktig å ta vare på dagen, og ta vare på det som betyr noe for en. Man jager, og stresser, og får nesten ikke tid til å puste. Man jager etter det materielle, og det perfekte. Hektiske morraer, unger skal kjøres hit, og dit, det er møter her, og der, og man er i denne evige sirkelen hvor man ikke får den gode tiden verken til seg selv, eller de rundt en. Man får ikke tid til å trekke pusten, og kjenne at man lever. Man jager etter de store tingene når det egentlig er de små tingene i hverdagen som betyr aller mest. Jeg vet alt om å jage etter det perfekte, jeg har vært der jeg også….men også her merker jeg at mye har skjedd, og at jeg ikke jager så mye som før. Jeg kjenner at jeg har lært meg å sette mer pris på de små tingene i hverdagen, og at jeg klarer å nyte de øyeblikkene hvor man kjenner hvor godt det er å leve. Morgenturene med Dean hvor man ikke hører andre enn fuglene som ønsker oss en god morgen, solen som titter opp, plommene på treet i hagen som er klare til å nytes, byturene med mamma, en hyggelig prat med naboen, en tur i skogen, roser på bordet fra egen hage, en god diskusjon rundt middagsbordet – alle disse små tingene som gjør så uendelig godt. Alle disse små tingene som man ikke får med seg når man jager hit, og dit. Hverdagen er hektisk for de fleste, men jeg er veldig sikker på at det er mulig å bremse ned litt. Ungene må ikke være på aktiviteter hele uken fordi ” alle ” andre er det… kanskje er det andre ting som hadde betydd mer for ungene som også man selv kunne tatt del i. Kanskje må man ikke reise jorda rundt, og ha de store feriene når man faktisk finner like store opplevelser rett rundt hjørnet. Kanskje er det ikke alltid ungene som vil alt, men kanskje er det vi som legger opp til det fordi man føler man må i dagens samfunn.

 

Å ha tid til seg selv, og ha tid til de rundt en, det er utrolig viktig. Det å tilbringe viktig tid sammen, og oppleve gode ting sammen. For meg er det viktig å ta vare på de rundt meg så godt jeg kan. Moren min bor heldigvis i samme huset, og det har vært utrolig godt både for meg, og henne i årene etter at pappa gikk bort. Jeg synes det er viktig å ta meg av henne… ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil, og fordi det gir meg så masse. Jeg er ikke alltid like flink med de store ordene, men jeg vet at de rundt meg vet hvor mye de betyr for meg. Før kavet jeg etter så mye, nå har jeg nok mer funnet roen. Jeg har skjønt hvor viktig det er å tenke på meg selv, og ta vare på meg selv. Det å sette av tid til de tingene man setter pris på. For meg er dette trening, det kan være velvære, men det er også samvær med gode venner. Det kan være en god film, og en bolle popcorn, det kan være en kosestund med pelsdotten – det er ting hvor jeg kjenner på den gode følelsen. Når det er sagt, så må dagene inneholde en god balanse av egentid, og tid til de rundt en. Min beste venn er uten tvil min følgesvenn gjennom 23 år, og vi stortrives så utrolig godt i hverandres selskap. Det er en utrolig god følelse. En bekjent av meg kunne ikke fatte hvordan vi kunne være så mye sammen, hun hadde blitt gal kunne hun fortelle… for meg sier det mye om styrken i vårt ekteskap, og kanskje er det et varsko om man ikke klarer å  tilbringe mye tid sammen med den man deler livet sammen med. 

Ta vare på dagen, og ta vare på øyeblikkene. Brems ned litt, og kjenn at du puster.Gjør de tingene som du føler er gode, og ta godt vare på de rundt en. Gi en god klem, vær raus med gode ord, og komplimenter – gjør dagen god for deg selv, og de du er sammen med. Ikke glem å si hva andre betyr for deg – ikke glem å leve… ingen vet om morgendagen kommer…..