I morra skjer det!

Jeg er så utrolig stolt over å få være med på dette. Dette er noe jeg har jobbet for lenge. Kanskje er dette starten på noe veldig bra, og det er sannelig også på tide at det settes fokus. 1.juni skjer det, og det er forhåpentligvis bare begynnelsen.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste vesker: Disse trender nå

Dere som følger bloggen min, dere vet at jeg brenner for å gjøre noe med stigmatiseringen, og diskrimineringen som er mot oss overvektige. Vi er den gruppen i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er liksom akseptert at så mange snakker så negativt om oss, og at vi blir sett på som dumme, late og uten mål i livet. At vi er overvektige, det er vår skyld, og vi er idioter som ikke skjønner hvor lett det er å gjøre noe med vektproblemet. ” Det er bare å spise mindre, og trene mer.” Den oppskriften, den får vi stadig slengt i trynet. Hadde det faktisk vært så enkelt, så hadde det ikke vært overvektige i samfunnet.

Kjenner du min historie? Vet du hvorfor jeg bærer så mange kilo for mye? Selv om du ikke kjenner meg, så er det helt greit å ha meninger om hvorfor jeg er tjukk. Det er helt greit å snakke stygt om kroppen min. Det er helt greit å fortelle hvor dum jeg er. For du vet jo selvfølgelig alt om mitt liv, min hverdag, og min helse. Du tror selvsagt at jeg sitter i sofaen hele dagen, og spiser en kilo med smågodt, krydret med chips og som blir svelget ned med masse cola…med sukker. Men sannheten, kanskje du skulle ha visst mer om den før du uttalte deg negativt om jeg, eller forteller meg hvor stygg og feit jeg er. Kanskje du skulle ha latt være den stygge kommentaren når jeg passerte deg, eller når du leser en artikkel om overvekt på nettet, og heller hørt min historie.

Du som er lege, eller jobber i helsevesenet som jeg tydelig ser de negative holdningene til når jeg møter dere. Det er nettopp i helsevesenet jeg skal føle meg trygg og ivaretatt uansett hvorfor jeg kommer til deg. Du skal ikke gi meg en henvisning til en slankeoperasjon når jeg ikke er hos deg for å snakke om de tingene i det hele tatt. Du skal ikke skylde på vekten når jeg har vondt i øret, eller øynene renner. Hvorfor relaterer du alt til vekten?

Hvorfor skriker myndighetene, og helse Norge om den økende fedmen, men gjør svært lite med det foruten å gi oss kostholdsråd, råd til aktivitet, slankeoperasjoner eller et opphold på en fedmeklinikk. Hvorfor finnes det ikke et tilbud til oss i nærmiljøet vårt? Hvorfor satser dere ikke på å gi oss det vi trenger? Vi kunne ha unngått så mange slankeoperasjoner dersom myndighetene hadde hørt på oss ,og spurt oss hva vi trenger for å kunne gå ned i vekt. Vi trenger ikke slankeoperasjoner så lenge det er kroppen som blir operert. Hodet vårt opereres ikke, og det er her problemet ligger. Vi må rydde i hodet for og lykkes med en vektnedgang. Hvorfor får ikke vi denne hjelpen når dere vet at dette må til for og lykkes? Hvorfor får ikke overvektige egne grupper med trening tilrettelagt for oss når mange andre pasientgrupper får det? Hvorfor blir vi bare plassert der feks Frisklivsentralen føler at vi passer inn. Overvektige bør trene sammen. Vi bør få et opplegge basert på trening og mental hjelp. Ikke et opplegg på 3 mnd. Hva oppnår man på 3 mnd? Hvor langt kommer man på så kort tid. Vi trenger hjelp over tid. Over lang tid

Mye av dette kjenner mange seg igjen i. Holdninger til overvektige som ikke holder mål. Leger, sykepleiere, arbeidsplasser, og mannen i gata, der er så mye stigmatisering der ute, og det er på tide at vi overvektige setter fokus på dette, og forteller hvordan vi opplever alt dette. Vi må fortelle hvordan vi faktisk opplever andres holdninger til våre store kropper. Og akkurat det skal nå skje, og jeg håper du som føler på stigmatiseringen, og diskrimineringen vil være med å sette fokus, og dele av dine erfaringer. Dine erfaringer, og meninger er så viktig!

Christel Olaisen og jeg har jobbet med dette på hver vår kant, og nå har vi gått sammen om dette. Vi var i kontakt med varaordfører i Kristiansand, Erik Rostoft for å prøve å fortelle hva overvektige i kommunen trenger. Rostoft satte oss i kontakt med Hanne Kro Sørborg som bla jobber med En by for alle i kommunen, og sammen har vi jobbet frem arrangmentet ” Tjukk på Sørlandet ” den 1.juni på Kristiansand Bibliotek.

Hvordan er det å være tjukk på Sørlandet? Kjenner man som tjukk på stigmatisering og diskriminering? Hvorfor skjer dette, og hvor møter man på utfordringer ved det å ha en stor kropp?Vi ønsker å sette fokus på det å være tjukk på Sørlandet, og ønsker å få vite mer om hva tjukke opplever av nettopp stigmatisering og diskriminering på alle områder i landsdelen. Dette er viktig for og kunne jobbe videre med nettopp disse tingene. Det er så viktig for å bli hørt.

1.juni kl.18.00 håper vi å se mange på Kristiansand Bibliotek. Arrangementet finner sted i kjelleren der, og i tillegg til En By for alle/Kristiansand Kommune, så er også Kristiansand Sanitetsforening med på dette. Vi får besøk av kroppsaktivist Carina Carlsen denne kvelden, og Carina har sine klare meninger om alt dette, og skal snakke om det i sitt innlegg. Carina er et fyrverkeri av ei dame, og verdt å lytte til.

Jeg håper å se mange denne kvelden, også dere som i ulike sammenhenger jobber med overvektige. Det kan være så verdifullt for dere å høre hvordan overvektige faktisk opplever å være tjukk i samfunnet. Kanskje kan det være historier til ettertanke.

Del erfaringer, og meninger, men kom gjerne også bare for å delta, og for å høre. Og vi håper jo også at overvektige fra andre steder i landsdelen enn Kristiansand vil delta. Del veldig gjerne, og spre budskapet!

Jeg har en drøm jeg. Drømmen er at dette kan være starten på noe bra…..

Det er snart to år siden jeg skrev på bloggen min om intensivsykepleieres holdninger til å pleie overvektige pasienter. Intensivsykepleiere som kviet seg for å pleie oss overvektige. Jeg husker at jeg etter blogginnlegget fikk masse tilbakemeldinger fra dere som følger bloggen, og som har opplevd akkurat de samme negative tingene som også jeg har opplevd i helsevesenet. Det er så uendelig trist, og det er en stor skam at overvektige blir behandlet så dårlig i norsk helsevesen. Det er en stor skam at pleiere, og leger mener at vi overvektige ikke skal ha rett til samme behandling som alle andre. Det er jo nesten ikke til å tro at personer som skal ta vare på andre mennesker har slike holdninger. Er det et sted man burde møte forståelse, medmenneskelighet og respekt, så er det jo nettopp i helsevesenet. Det er trist at personer som skal vise omsorg ,respekt og empati ikke mestrer en av de viktigste oppgavene de har. I helsevesenet burde man faktisk ikke være så enkle at man står for de samme holdningene som man finner hos så mange andre i samfunnet. I helsevesenet burde man vite at ikke all sykdom og helsemessige utfordringer skyldes overvekten. Man kan faktisk bli syke, og få utfordringer av helt andre grunner også enn vekten vår.

Stigmatisering av overvektige, det er et virkelig stort problem i samfunnet vårt. Den dårlige behandlingen som finnes i helsevesenet, den finnes også mange andre steder. Den finnes også hos arbeidsgivere som skal ansatte nye folk. Studier viser at arbeidsgivere har en tendens til å velge bort tjukke mennesker ved ansettelser. Erting og mobbing for å være tjukk er en av de få tingene som man fortsatt ser gjennom fingrene på. Stigmatisering og mobbing finnes også i stort omfang i sosiale medier.

Annonsørinnhold

Slik innreder du uteplassen i år

Hvorfor er det sånn, og vil man noen gang få bort all stigmatiseringen. Til det siste punktet vil jeg si nei. Man vil aldri få dette helt bort, men man må jobbe for å sette fokus i håp om at vi kan få positive endringer. Det er så viktig at man snakker om dette. Det må en holdningsendring til både i norsk helsevesen, i næringslivet og i samfunnet generelt. Vi overvektige skal som alle andre føle oss trygge på at vi alltid får den behandlingen vi skal ha, og at vi blir behandlet med respekt og forståelse. Hvorfor blir vi sett på som dårligere mennesker. I følge pleiere er vi selv skyld i den overvekten vi bærer. Er det mulig? Når ble teamet overvekt så enkelt?

For en stund siden så var jeg en av to som var i møte med Kristiansand Kommune i håp om at kommunen ville sitte ned med oss for å diskutere hva som skal til for at overvektige kan få en bedre hverdag. Vi ble veldig godt mottatt av varaordføreren i byen, og han gjorde en jobb for å trekke i en del tråder i håp om å få til noe. Jeg ønsker jo et helhetlig tilbud til overvektige i kommunen hvor man bor for å slippe å operere, og for å slippe å reise bort på diverse opphold. Det er mange pasientgrupper som får et slikt tilbud, men overvektige har ikke samme tilbud enda vi vet at fedmeproblematikken øker. Hvorfor kan ikke da overvektige få et helhetlig tilbud på lik linke med så mange andre pasienter? Det skrikes om at vi må gjøre noe med den økende fedmeproblematikken, men hva gjør man i foruten å skrike om at noe må gjøres?

I Kristiansand Kommune så ville ikke helseavdelingen snakke med oss. De hadde ikke tid, og ikke penger. Ingen stor overraskelse akkurat . Det er sikkert like mye snakk og lite handling her i kommunen som i andre kommuner, og som det er hos helsepolitikere. Men, noe positivt har kommet ut av vår henvendelse til kommunen. Sammen med vedkommende som har ansvar for likestilling og inkludering i kommunen, så skal vi nå prøve å sette fokus. Hvordan er det å være overvektig i samfunnet? Hvordan opplever vi stigmatiseringen ? Hvor er det skoen trykker, og hva trenger vi for å få en bedre hverdag? Dette kan ikke vi alene fortelle, så jeg håper mange vil være med å være å fortelle om deres opplevelser når vi starter arbeidet. Vi håper å få høre mange stemmer, og mange historier.

Jeg er spent på hva vi kan få til, for at dette er et viktig arbeid, det er det ingen tvil om. At overvekt er selvforskyldt, er det faktisk så enkelt?  At alle har et ansvar for eget liv, og egen kropp, det er det ingen tvil om…men bak enhver overvekt, så ligger det en årsak. Det handler ikke om late, dumme, og viljeløse mennesker. Det handler om mennesker med historier. For mange er dette historier som har preget livene på en vond måte. Det handler om at mennesker ikke er kropp. Det handler om å akseptere.

Jeg vil til slutt legge til at det heldigvis også er engler i norsk helsevesen. Personer som setter deres ære i å behandle alle mennesker med respekt, faglighet og ikke minst god omsorg. Heldigvis har jeg møtt de også både blant pleier og leger. Den største engelen jeg noen gang har møtt var en lege ved kvinneavdelingen på Sørlandet Sykehus. Er evig takknemlig for at det var nettopp han jeg møtte da jeg ble kreftsyk for de årene tilbake. For en lege, og for et menneske. Hans fokus var på å få meg frisk, og nevnte aldri vekten min med et ord. Også når jeg ble operert for nyrestein i april i fjor, så møtte jeg engler i grønt og hvitt. Så alt er ikke mørkt, verken i helsevesenet, næringslivet eller i samfunnet generelt, men vi har likevel en STOR jobb å gjøre.

Nyt lørdagen. Jeg har hatt ei god kondisjonsøkt på treningssenteret. Resten av dagen blir det litt diverse, men mye av lørdagen går nok til Fiken, kvitteringer og regnskap. Vi blogges i morgen.

Vi tjukke, vi er skikkelig dumme. Sannheten er vel en helt annen, men vi tjukke, vi blir sett på som dumme. Bedrevitere, nett troll og tjukkehatere har alltid assosiert oss tjukke som mennesker med lav IQ. Kanskje mener de vi har lav IQ fordi vi ikke skjønner at vi hadde blitt tynne om vi hadde hørt på deres råd om å spise mindre, og trene mer. Vi har lav IQ fordi vi ikke har knekt koden for å bli tynne. Kanskje må vi spørre hvem som faktisk har lav IQ når noen tror at oppskriften er så enkel. Hadde den vært så enkel, så hadde vi ikke hatt overvekt.

Fedmeforsker Erik Hemmingsson er veldig klar når han understreker at høy vekt ikke er roten til all dårlig helse. Han peker på vektmobbing, diskriminering og sosial avstraffelse som viktige årsaker til sykdom hos tjukke mennesker. Sammen med Stina Wollter har Hemmingsson samlet flere historier i forbindelse med boka «Krigen mot kroppen». Han sier at hetsen av tjukke mennesker er akseptert, og det er utbredt. Hetsen skjer i sosiale medier, i helsevesenet og i arbeidslivet…det skjer overalt og uten at vi en gang tenker over det.

Annonsørinnhold

Slik innreder du uteplassen i år

Det er sikkert mange flere enn meg som har opplevd hvor dårlig helsevesenet behandler oss overvektige. Uansett hva man kommer med, så kan du være sikker på at vekten får skylden. En person som er overvektig kan få beskjed av legen sin om å gå ned i vekt når personen har oppsøkt vedkommende om alt fra propper i ørene til fotsopp.

I kulturen og underholdningsbransjen blir tjukke mennesker tradisjonelt og veldig stereotypt framstilt som glade, late og litt dumme. Og det er også studier som viser at arbeidsgivere har en tendens til å velge bort tjukke mennesker ved ansettelser. Erting og mobbing for å være tjukk er en av de få tingene som man fortsatt ser gjennom fingrene på. Det er helt greit å snakke ned overvektige. Det er greit å slenge kommentarer og stygge blikk. Det er helt ålreit å henge over handlevogna mi for å se om man kan finne årsaker der til at jeg er tjukk. Klart det er helt ålreit så lenge vi er så dumme som vi er.

Det er ingen tvil om at overvekt kan gi helseutfordringer, men der er også Erik Hemmingsson veldig klar. Selv om overvekt kan gi helseproblemer, og sykdommer, så betyr ikke at alle som er overvektige og tjukke blir syke av det før eller siden. Det betyr heller ikke at tynne mennesker er skånet for sykdommene. Men det som alle de blinkende varsellampene om risiko ved overvekt hovedsakelig gjør, er å skape unødvendig angst. –  Det er komplett urimelig å definere en tung kropp som en sykdom, sier fedmeforsker Erik Hemmingsson. Det er mange tjukke mennesker som har utmerket helse og lever veldig sunt, sier han. Likevel kan den overvektige få velmente råd om å spise mindre og bevege seg mer, noe som bare gjør det verre. Da er vi tilbake til starten av blogginnlegget mitt, nemlig at vektmobbing, diskriminering og sosial avstraffelse er en viktig årsak til at tykke mennesker generelt har økt forekomst av visse sykdommer.

Hemmingsson mener at det i dag er en viss økning i bevisstheten om at fedme ikke trenger å være et helseproblem, men han synes disse framskrittene mot aksept går veldig sakte. Han mener det er helt nødvendig med et nytt syn på vekt generelt – og overvekt spesielt. Så lenge vi ser på en stor kropp som et problem, så blir den det.

Hemmingson sier det så flott : – ” Vi burde feire kroppen for det miraklet den faktisk er, i stedet for å gå rundt og være misfornøyd med den.” Kanskje er det noe vi bør ta til oss både du og jeg….veldig vanskelig synes jeg, men så utrolig viktig.

Go’ søndag! Vi blogges til lørdag!

Jeg har skrevet mye om overvekt på bloggen min. Ganske naturlig når jeg selv har slitt med overvekt i alle år. Jeg er en av mange som drømmer om denne magiske pillen som aldri vil bli oppfunnet. Jeg er en av mange som har gjort mye for å endre, og jeg er en av de som så altfor mange mener er lat og viljeløs. En av de som bare må ta seg sammen. En av de som bare må spise mindre og trene mer. Jeg er en av de som sa nei til slankeoperasjon, men som stadig lurer på om det faktisk er det drastiske skrittet jeg må ta når ingenting fungerer. Jeg er en av de som venter på gjennombruddet i fedmebehandlingen.

Det er en kamp hver eneste dag. Hodet mitt tenker på kropp og vekt hver eneste dag. Til tider altfor mye. Det er jo ikke akkurat bra å fokusere så mye negativt for et hode. Men det er nå sånn det er selv om jeg hver dag også prøver å skyve styggen på ryggen langt under skoene mine. Jeg har noen øyeblikk hvor jeg lykkes, og  klarer å fokusere på helt andre ting. Positive ting.

Annonsørinnhold

Stor guide: De lekreste bikinier og badedrakter

Denne uken kunne man lese en veldig interessant artikkel på nettsiden til TV2. Jeg sluker alt som blir skrevet om fedmebehandling. Jeg sluker det ikke rått, men jeg leser alt, nøye. Og så tar jeg det videre med fastlegen min. ” Dette regnes som en revolusjon ” – dette var overskriften på artikkelen. Er det rart man stopper opp, og leser hvert ord nøye? Gjennombrudd? Hva er dette? Har man funnet denne magiske pillen endelig?

Revolusjonen det er snakk om, det er ikke en magisk pille selvsagt, men det er en ny medisin som har vist seg å ha veldig gode resultater. Medisinen omtales som et gjennombrudd i behandlingen av fedme. Medisinen det er snakk om, det er slankemedisinen Wegovy. 

Wegovy er også en sprøyte i likhet med andre sprøyter som mange overvektige har prøvd. Noen bruker Ozempic, andre Saxenda. Så er effekten ulik fra person til person. Mange har effekt med Ozempic, og andre opplever det samme med Saxenda. Det er selvsagt også mange som ikke opplever den store effekten av disse. Selv hadde jeg god effekt i starten av bruken av Saxenda, men effekten ga seg etter hvert. Dette er det mange som opplever. Ozempic har det også blitt skrevet mye om i forhold til diabetesmedisinen har blitt revet ut av hyllene både i Norge, og andre deler av verden, fordi den også blir brukt til behandling av overvektige. Diabetikere har da opplevd å stå uten den viktige medisinen sin. Ozempic er ikke godkjent som fedmemedisin Norge, men siden leger har fri forskrivningsrett, kan den skrives ut «off label». Studier har vist at Ozempic kan ha en vektreduserende effekt på rundt fem prosent.

Så til den nye medisinen, Wegovy. I motsetning til Ozempic, er Wegovy godkjent til bruk for behandling av overvekt. Virkestoffet i både Wegovy og Ozempic heter semaglutid. Det er ikke virkestoffet i seg selv som bidrar til til vektreduksjon, men effekten dette har på kroppens sult og metthetsregulering som gjør det lettere å gjennomføre en livsstilsendring og dermed vektreduksjon.

Inntil nylig, så har Wegovy kun vært tilgjengelig i USA, men mandag denne uken ble slankemedisinen tilgjengelig også i Danmark, som første land utenfor USA. Det europeiske legemiddelverket (EMA) godkjente Wegovy i januar i år. Men på grunn av enorm etterspørsel i USA, har det ført til kraftig mangelvare på produktet. Tor Egil Frostelid som er pressekontakt for Novo Nordisk Norge, produsenten bak medisinen sier til TV2 at de jobber for tiden med å gjøre Wegovy tilgjengelig også i Norge, men at de for øyeblikket ikke kan gå ut med en eksakt dato for når dette vil skje. Han sier videre at Wegovy etter planen vil gjøres tilgjengelig i flere markeder så snart de kan garantere sikre leveranser som tilfredsstiller pasientenes behov i de markedene det blir tilgjengelig.

Samira Lekhal som er overlege ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst uttaler at også hun er svært optimistisk til bruken av Wegovy, som tas som en sprøyte, en gang i uken. Hun sier at Wegovy er det med best dokumentert effekt i flere store forskningsstudier. Studier viser at omtrent en tredjedel av de som har brukt Wegovy har opplevd en vektreduksjon på 20 prosent eller mer. Dette regnes som en revolusjon for fedmebehandling sier Lekhal til TV2.

Jeg har full respekt for de som er skeptiske til bruken av disse sprøytene i fedmebehandlingen, men jeg forventer også det motsatte. At de som er skeptiske også har respekt for at bla jeg tenker annerledes. Ofte er det de som ikke aner hva kampen mot overvekt faktisk er som uttaler seg negativt om denne type behandling. Man får høre det vanlige som jeg er så drittlei av: Det er bare å ta deg sammen. Spise mindre, og trene mer. Det er da man har så lyst til å ta disse menneskene med inn i mitt liv, og gå i min kropp noen dager. Da hadde kanskje pipa fått en annen lyd. Joda, jeg kan sikkert spise noe mindre, men når det kommer til trening, så bør de fleste bedrevitere lukke munnen med gaffateip. Jeg er mer aktiv enn mange, og trener veldig bra. Jeg er ikke den som sitter på sofaen og stapper i meg alt jeg kan komme over av kalorier. Og det er det de færreste av oss som gjør. Det er bare et innbilt bilde av mennesker som ikke aner.

All overvekt har en årsak. Ferdig snakket. Hvert menneske har en historie. Det er en grunn til hver ekstra kilo på de aller fleste overvektige, og før du kjenner historien, så lukker du munnen.

Jeg skal med verdens beste samvittighet prøve Wegovy, og jeg skal nok en gang håpe. Håpe på denne vil hjelpe meg i kampen mot overvekten. Jeg er ikke dum og tror sprøyten er full av magi. Jeg må gjøre mitt. Men dersom den kan være med å hjelpe meg ned i vekt, så vil det bety all verden for meg. Det vil bla bety at en tanke om et drastisk inngrep kan forsvinne ut av hodet, og det betyr at de negative tankene rundt egen kropp og vekt kan slippe litt taket…Å forsøke Wegovy er mitt valg. Respekt det.

Ha en nydelig 4.søndag i advent, og del gjerne.

” Er det ikke en deilig følelse å gå med rak rygg, og kunne vise finger til de som var drittsekker på gymnaset? ” Setningen kom fra en god venn fra gymnastiden. Det var så godt å høre han si akkurat det, for de tankene, de har jeg hatt en del i det siste. Han hadde tenkt mye på det han også, og var så glad for alt jeg nå har oppnådd, og hvor langt jeg har kommet. ” Nå Heidi, nå kan du gå med den rakeste ryggen, vise en finger til visse personer, og si ” Look at me now. Det du har oppnådd, det er det ikke mange som har.”

Jeg kjente litt på tårene akkurat da, for det var så mye sant i det han sa. Gymnastiden var utrolig fin, men visse personer gjorde nok det de kunne for å tråkke meg litt ned. Jeg var også da ei stor jente, og visse personer likte å fortelle meg det på sin ekle måte. På den tiden, så våget jeg å si i fra heldigvis, så mye prellet av. Ser jeg gymnastiden under ett, så er det absolutt mest gode, og fine minner jeg har. Alt jeg fikk være med på, og alle de flotte menneskene jeg ble kjent med. På den tiden var jeg også en kjent radiostemme her i Kristiansand, og for de få som bare måtte prøve å tråkke litt på meg med sine kommentarer, så handlet det nok også om sjalusi, at jeg kanskje fikk mer oppmerksomhet, de fleste hadde et forhold til stemmen min. Det handlet nok også mye om usikkerhet, og at de tok usikkerheten deres ut på meg.

Annonsørinnhold

Slik innreder du uteplassen i år

Jeg likte meg veldig godt på gymnaset visst man ser bort fra matematikktimene, og naturfagstimene. Siste året tapte meg med en stemme på å bli russepresident for rødrussen i Kristiansand, og havnet opp med å bli revysjef. Det var vel få som hadde troen på at jeg skulle få en revy opp å gå, men sannelig klarte jeg det sammen med en herlig gjeng medruss. ” The sound of russ ” het revyen vår som ble satt opp på Agder teater i 1989. Og der på scenen tok jeg et stort steg utenfor komfortsonen da jeg alene sang solo på et sangnummer. Jeg hadde aldri sunget for andre før, men jeg elsket å synge, og som revyssjef, så var jeg klar på at den sangen som forøvrig het 1988, den var min. Hjelpes så nervøs jeg var, men da jeg leste journalist, Knut Holts anmeldelse dagen etter, så kom tårene igjen. For en anmeldelse. Han mente jeg sang så vakkert, og at sangen bar hele revyen. Slike ting var igjen med på å få visse personer til å pirke på meg. Jeg bestemte meg for å overse det, for det gikk etter hvert ikke inn på meg fordi jeg visste at bak ordene var det små, usikre gutter som gjorde alt de kunne for å få oppmerksomhet.

Årene etter gymnaset ble vi spredd for alle vinder de fleste av oss. Noen har man heldigvis holdt kontakt med gjennom årene, men de usikre guttene som skulle fremstå så vellykket og populære, de krysset sjeldent min vei. I årene som fulgte så ble media min arbeidsplass, og jeg begynte å si meningen min offentlig. Jeg fikk delta i ulike tv programmer, og debatter. Jeg har vært i ulike ukeblad og aviser, jeg satt som leder i NLLF i fire år, jeg blogger, og jeg er en stemme og et ansikt for det jeg brenner for, nemlig stigmatiseringen av overvektige.

Jeg har hatt mange drømmer, og en del av de har jeg fått oppfylt. Den største drømmen gikk i oppfyllelse 27.oktober i år når jeg åpnet nettbutikken min. Jeg drømte, og jeg våget. Det er ikke ofte jeg ” skryter ” av meg selv, men jeg er veldig stolt over årene i media, alt jeg har fått oppleve og være med på. Jeg er stolt over bloggen min, og alle dere fine som følger den uke etter uke. Og jeg er så innmari stolt over nettbutikken min som jeg håper kan bli min egen arbeidsplass etter hvert. En nettbutikk jeg håper kan vokse, og bli en nettbutikk som dere får en trygghet til, et godt forhold til, og som er en slik nettbutikk som dere ønsker at en nettbutikk skal være både i forhold til service og kvalitet. Jeg er så stolt av nettbutikken at jeg nesten sprekker. Jeg er innmari glad for at jeg tok steget. Så glad for hver og en av dere som besøker nettbutikken, som handler der, og som kommer med innspill og utrolig flotte tilbakemeldinger. De fire første ukene har vært fantastiske.

Jeg er så glad for at jeg ikke har latt negative kommentarer fra gymnastiden ødelegge for meg gjennom årene i forhold til jobb og drømmer. Visse personer på gymnaset gjorde det de kunne for å føle meg annerledes fordi jeg var ei stor jente, men de aller fleste så meg for akkurat den jeg var, og er. En av guttene fra gymnastiden kom bort til meg for en stund siden, og beklagde så mye for at han hadde gjort deler av gymnastiden noe vanskelig for meg. Han var stolt av og ha gått i klasse med meg, og jeg fikk en god og lang klem. Det var fint å høre han si det. Det hadde gnaget lenge tydeligvis. Og jeg så det kom fra hjertet.

Til de som var drittsekker på gymnaset, så er det utrolig deilig og i dag rette ryggen helt, kunne se de inn i øynene og si ” Se på meg nå. “

Jeg har flere ganger skrevet om strømpebuksemarerittet, og det er et mareritt som mange av oss kjenner til. Vi kjenner sikkert alle til disse strømpebuksene som bare ikke vil ordentlig opp i livet, og som gjør en spesiell kveld til ett levende mareritt. Så har du de strømpebuksene som sklir ned, og ligger under magen. Strømpebuksene man hele tiden prøver å få opp i livet igjen. Kvelden blir plutselig dedikert til strømpebuksen, og ikke det man egentlig hadde planer om. Jeg vet heller ikke hvor mange strømpebukser jeg har raknet fordi jeg skal heise de opp, og så går det galt. Selv strømpebukser i større størrelser enn jeg sånn sett bruker fungerte dårlig. Jeg har kjøpt strømpebukser til 200 kr i flere størrelser større enn jeg bruker. De fungerte ikke de heller….

Når man opplever mareritt som dette gjennom mange år, så mister man liksom troen på at man noen gang skal finne en strømpebukse som faktisk passer, spesielt med tanke på lymfebeina mine som kan være veldig utfordrende. Lykken blir desto større når man da opplever at det finnes strømpebukser også for mine bein. Dette har jeg blogget om noen ganger, og jeg vet at det etter disse blogginnleggene er mange som har fått samme favoritt som meg. Strømpebuksene kommer veldig greit over både legger og lår, de sitter veldig godt i skrittet, de går høyt opp i livet, og de sitter der de skal. Helt fantastiske! Jeg hadde 90 denier i vinter, men jeg har de også i tynnere utgave. Jeg har brukt mine mye, og vasket de en del, og de er like fine.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste vesker: Disse trender nå

Forleden dag fikk jeg en gave fra en venn i England, og det var disse strømpebuksene, men ikke sorte som jeg alltid kjøper. Her snakker vi farger. Skikkelige farger. Jeg synes jo fargene er så flotte, men jeg har aldri hatt farger på strømpebukser før. Mange av dere er sikkert som meg, vi velger det trygge og det klassiske. Det vanlige liksom, og for det fleste av oss, så er det sort. Eller kanskje grått om man skal ha tykkere strømpebukser. Jeg ble jo skikkelig glad for gaven, og det er jo så fantastiske at det finnes så fargerike strømpebukser til oss som trenger litt større størrelser enn man bare kan hoppe innom en hvilken som helst klesbutikk å kjøpe.

Strømpebuksene fra England var røde…og koboltblå. Høstens farger, spesielt den koboltblå. De sitter som et skudd. Det visste jeg jo i og med at jeg har de samme i sort. Spreke farger, virkelig. Veldig fine er de også. Jeg hadde kanskje ikke forestilt meg å ha strømpebukser i disse fargene, men jeg elsker farger, så nå spørs det om ikke disse må på. Den koboltblå er i 90 denier, så den er fin å ha på seg fremover nå.

Hva synes du om strømpebukser med farger som dette? Ville du ha kjøpt disse om du fant de i en butikk i din størrelse? Det er jo ikke så mye farger å velge blant for oss plussize kvinner, men i feks England, så er det så masse flotte farger som disse jeg fikk i gave. Det er jo så mange fargerike plussize kvinner der ute, og kanskje er du en av dem. Spørsmålet er da, hadde du våget å være sprek i fargen på strømpebuksene til en kjole? Jeg er såå glad for gaven, og jeg skal også bruke begge to.

Fra strømpebukser til klær. Der er så mye flotte høstklær i butikkene nå, og mer kommer nok. Jeg viste litt på bloggen forrige helg, og tenkte jeg skulle vise litt mer i dag.

Gozzip har i sin høstkolleksjon en nydelig mesh bluse. Denne heter Jolanta. Denne er utrolig fin å ha under ei skjorte, en cardigan, ei jakke. Jeg har vel hatt en mesh bluse før, og den brukte jeg mye under ulike plagg. Denne som Gozzip kommer med nå, den er jo sprek med sitt dyreprint. Den er figurnær med ståkrage og lange ermer.

Ditte er fra Studio, og er en gensertype som jeg liker veldig godt. Den er så utrolig god å ha på seg, og har en fin lengde. Denne type genser har også vært tidligere, da med litt andre trykk i front. En sånn casual genser som kan brukes som den er, eller med en jakke eller cardigan over. Toppen er i elastisk viskosejersey.  A-form med V-hals og 7/8-ermer. Superfin!

Cardigan, det er fint å bruke i den tiden vi nå er inne i. Jeg er jo veldig glad i en cardigan med lengde som jeg kan ha en fin overdel inni. Marlene cardigan er fra Studio sin høstkolleksjon. Sjekk den flotte blåfargen. Koboltblå, høstens blåfarge. Utrolig deilig å ha på seg, og så fin. Sjekk også baksiden. Denne finnes også i grått og grønt, men jeg hadde uten tvil valgt den blå…men det er meg.

Til slutt en utrolig fin tunika fra Studio. Jannie heter den. Skikkelig stilig med detaljer i PU skinn. Denne er veldig meg. A-form med V-hals og 7/8-ermer. Brystpartiet  foran er som nevnt i PU-skinn, hovedmateriale strukturert jersey i viskoseblanding. Så utrolig god å ha på seg, og disse ” skinn ” detaljene gjør virkelig mye med tunikaen.

Jeg holder på med spennende ting, og i dag er det en del ærender jeg må få unnagjort. Jeg er ikke glad i å ut på butikker på en lørdag. Det unngår jeg om jeg kan, men i dag må jeg, så da er det bare å stålsette seg. Ellers skal jeg bruke litt tid i hagen. jeg var så heldig og få god hagehjelp av ei venninne denne uken. Hun gikk grundig til verks og klippet med både plommetre og busker. Hun kantet bed og fikk hagen så fin. I dag skal jeg fortsette litt med å bruke kanteklipper, og stusse litt hekk. Hage er sååå gøy i starten av sesongen, men så dabber det nok litt av for min del, men har man hage, så må man.

Ha en nydelig lørdag, så blogges vi i morgen!

Finnene har reist fra Kristiansand, og jeg sitter igjen med masse flotte opplevelser og minner. Det å få være med i en TV produksjon som det jeg fikk denne uken, det har vært en stor opplevelse og utrolig minnerikt. Jeg har også lært mye om det å produsere tv, jeg har lært masse nytt om Finland, og fått lov å bli litt kjent med et flott tv team på fire personer. En stor opplevelse alt sammen.

Det var før sommeren at jeg det kom opp et finsk nummer på telefonen min. Jeg tenkte at det var en av disse svindler telefonene, så jeg tok den ikke. Men ikke så lenge etter, så tikket det inn en beskjed på svareren min, og den var fra en finsk journalist fra YLE. Hun forklarte kort hvorfor hun ville ha tak i meg, og ønsket at jeg ringte tilbake. Jeg gjorde selvsagt det, for jeg var veldig nysgjerrig på å finne ut mer om dette. Den finske journalisten kunne på engelsk fortelle meg at de skulle lage en dokumentar om hvordan store kropper blir avbildet, og fremstilt i media og i kunsten. De ville snakke om hvordan jeg opplever stigmatiseringen av overvektige. Jeg brenner for emner som dette, og jeg synes det er så viktig at det settes fokus på det, så når jeg fikk spørsmål om jeg ville være med, så sa jeg selvsagt ja til det. Jeg gruer meg til å se meg selv på tv. Jeg liker ikke å se meg selv verken på bilder, eller tv, men det er en så viktig sak at det er av den grunn jeg sa ja til dette. Ikke for å digge meg selv på tv…

Mandag morgen kom de hjem til meg for å filme her. TV teamet fra YLE var på 4 stykker: 2 journalister, en lydmann og en kameramann. Masse utstyr var også med i bilen, og etter en prat, så gikk de i gang med å sette opp kameraer, og lydanlegg, Huset ble omøblerert en del for å få opptakene best mulig. Lyslamper ble satt opp, og mikrofoner ble satt på. Mikrofonene er jo så små i dag at de er lett å skjule. Lydtester, og lystester ble gjennomført. Det er jo spennende i seg selv å se alt av forarbeid som må gjøres før man er klare til opptak. Hver enkelt kjenner sin oppgave til fingerspissene. Jeg har vært med på en NRK produksjon tidligere som heter ” Ikke spør om det “, men det var en litt annen type produksjon.

Annonsørinnhold

Slik innreder du uteplassen i år

Eva som var journalisten som intervjuet meg, hun pratet heldigvis finsk/svensk, så det var lett å forstå henne. Det var få ganger vi måtte stoppe pga språkproblemer. Vi snakket om diskriminering av overvektige, hvem som har ansvar, vi snakket om media og kunsten, og vi snakket om hvordan jeg personlig hadde opplevd det å være overvektig. Jeg tror det kan bli en aha opplevelse for mange som står på utsiden, og ikke selv har kjent dette på kroppen når de hører om hvordan det faktisk er å ha en “avvikende” kropp.

Opptaket hjemme hos meg tok ca 3,5 time. Intervjuet tok helt klart det meste av tiden, men så skulle de filme litt ulike scener etterpå. Bare det å filme at jeg gjør klar treningsbagen, det tok bra med tid, og flere opptak måtte gjøres. Etter filming hjemme, så dro vi på trening for å filme litt derfra. Jeg hadde fått med meg PT på Fresh Fitness Rona, Hege Hæstad om hun ville bli med på denne frekvensen, og Hege stilte sporty opp. Jeg hadde blitt forespeilet at vi skulle gjøre en øvelse sammen, men en ble til mange flere, så den delen av dokumentaren, det er vel den jeg kanskje gruer meg til å se. Det ble jo nesten ei treningsøkt, og svetten rant slik den skal gjøre…men jeg kan ikke innbille meg at det kommer til å se bra ut på tv. Men alt for en god sak som jeg alltid sier. Det ble en spennende, lærerik og flott dag sammen med det finske tv teamet. Dagen ble avsluttet med middag i byen før vi sa ha det til hverandre. de skulle på UIA dagen etter å gjøre et intervju, og deretter skulle de videre til Sverige.

Dokumentaren som YLE lager, den blir også sendt på NRK. Høyst sannsynlig vil den også bli sendt i de andre nordiske landene også, men at NRK sender den, det er allerede bestemt. En tv produksjon tar lang tid å lage, så dokumentaren vil bli sendt høsten ’23. Tv teamet skal reise rundt  alle de nordiske landene for å treffe ulike mennesker, så jeg må bare si nok en gang at jeg er så stolt over at jeg får være med som blogger/samfunnsdebattant fra Norge.

Nå er det bare å gruglede seg til høsten ’23….

Det er spennende ting på gang, og faller alle brikkene på plass, så blir det å realisere noe jeg har hatt lyst til lenge. Og alle brikkene kommer på plass, det er jeg sikker på. De skal på plass.Og det å føle på at jeg jobber med noe som har vært en drøm, det er en fantastisk følelse å kjenne på.

Det er viktig å ha drømmer. Og drømmer kan bli virkelighet. Man må bare våge, og det å våge, det kan være veldig skummelt. Kanskje så skummelt at drømmene forblir drømmer fordi vi ikke våget å satse. Jeg vet hva jeg snakker om. Jeg har hatt masse drømmer, men har nok ikke våget. Man er kanskje redd for at man ikke klarer det. At man mislykkes. Jeg er nok der. Istedenfor å tenke at det lønner seg å prøve. Sjansene for og lykkes er store. Skulle man ikke lykkes, så har man prøvd.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste vesker: Disse trender nå

Jeg har jobbet mye med egne tanker. Jeg har nok sikkert også tenkt at jeg ikke er god nok til å realisere det jeg ønsker, men det er jo helt feil. Mange av de drømmene jeg har, de kan jeg klare å realisere nettopp fordi jeg er god nok. Fordi dette kan jeg. Jeg må bare tro mer på meg selv, og akkurat der har jeg en vei å gå. Tro at jeg kan. Stole på alle rundt meg som forteller meg nettopp det, at jeg kan. Jeg har nok kunnskap, jeg har nok erfaring, jeg har stort engasjement og nok kompetanse.

Jeg har mange drømmer, og mange baller i lufta. Men det er viktig at man lander en og en ball. Å sjonglere med flere baller samtidig, da føler jeg ikke at man får lagt riktig mengde arbeid og forarbeid ned i prosjektet. Så jeg har valgt en drøm, og jobber nå målrettet for at alle brikkene kommer på plass. Et spennende puslespill. Som jeg skrev innledningsvis, så kommer alle brikker på plass, og jeg gleder meg som en unge til å fortelle dere mer om hva jeg jobber med. Det er nok litt tidlig ennå, men mot høsten, så tenker jeg at jeg er så sprekkeferdig at jeg bare må fortelle dere om prosjektet mitt. Lykkes jeg med dette, så kan jeg lande flere baller, for her er det mye som på en måte henger sammen.

Det er som sagt mange brikker som skal på plass, og alt dette er helt nytt for meg. For å komme i mål, så må jeg også ha en del hjelp. Det jeg har sett er hvor mange fantastiske mennesker jeg har rundt meg som ønsker å hjelpe meg, og som vil at jeg skal lykkes. Jeg blir helt rørt over hvor mange fantastiske mennesker jeg kjenner, og som vil hjelpe meg innen deres felt. Det lille frøet som ble sådd under en samtale med en veldig god venn, og den samme gode vennen som hadde troen på at jeg ville lykkes, og som siden da har hjulpet meg på så mange områder, og også brukt sine kontakter for at jeg skal komme i mål på den beste måten, og lande godt med begge beina. Fremover vil flere fantastiske mennesker som jeg er så heldig å kjenne hjelpe meg. Jeg er så heldig og så takknemlig!

Det å jobbe mot noe, det er så spennende, og det gir så mye glede og forventninger. Jeg kjenner på sommerfugler i magen. Det er min baby som etter hvert skal se dagens lys. En fødsel med mange hjelpere. Uten alle disse, så hadde jeg ikke kommet i mål. Med alle disse på laget, så kjenner jeg på at jeg vil få en drøm oppfylt, og jeg skal få jobbe med noe jeg elsker og brenner for. Jeg skal våge å prøve. Jeg skal jobbe for å lykkes. Jeg skal skape et lite Heidi univers som jeg håper akkurat du vil ta del i. Jeg kan, jeg vil, og dette skal jeg få til!

På bildet ser du to av en større gjeng herlige mennesker som hjelper meg på veien.

Det er spennende dager. Det er planlegging, møter og samtaler. Jeg vil skape noe som er bra, og kanskje noe som kan skille seg litt ut fra mengden.

Foruten å jobbe med dette spennende prosjektet, så skal jeg også videreutvikle bloggen min. Bloggen blir lest av veldig mange, og jeg håper at stadig flere vil finne frem til den, og følge den. Jeg håper også å få god hjelp til å videreutvikle bloggen. Bloggen som er mitt hjertebarn, og som er så viktig for så mange. En ting jeg skal fortsette å gjøre, det er å legge ut videoer. Videoer av både klær, og andre emner som opptar meg. Videoene skal bli lagt ut på dager hvor jeg ikke blogger. Jeg er jo en blogger som kun blogger i helgene, så da er det fint med videoer noen av dagene jeg ikke blogger. Jeg lærte mase av å legge ut de to videoene, og det tar jeg med meg videre. De skal bli bedre både når det gjelder lys og innhold. Jeg har kjøpt meg en egen lampe med lys som jeg får om en ukes tid, og den vil nok gi bedre lys som er viktig i forhold til kvalitet. Så følg med: flere videoer kommer til uken.

Kan du drømme det, kan du gjøre det!

Jeg kjenner at jeg ikke har godt av å lese innlegg som handler om overvekt med kommentarfelt. Blodtrykket går oftest rett til værs. Ikke fordi noen poengterer at overvekt er skadelig. Det vet vi alle, men kommentarfeltene oversvømmes av negative kommentarer, og alle får tømt seg for all dritten de har mot overvektige. Jeg blir så provosert, jeg blir så sint, og jeg blir så utrolig lei meg. Hver gang det blir skrevet om overvekt, og man har åpne kommentarfelt, så er helvete i gang. Man får bevis gang etter gang på all negativitet og stigmatisering som finnes der ute når det kommer til overvekt, og overvektige mennesker. Som om vi overvektige er dumme mennesker som ikke skjønner vårt eget beste. Som om vi fortjener å bli behandlet som dritt.

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen. Overvektige er den gruppen mennesker i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er fordi vi selv er skyld i vekten vi bærer, og den store kroppen vår. Så lenge vi selv har tillat oss å bli så store, så har vi godt av å bli behandlet dårlig. Det er helt greit med stygge kommentarer, og det er helt greit at folk ler av oss. Hvilke andre grupper i samfunnet, med utfordringer opplever at slike ting er greit?

Annonsørinnhold

Løpesko 2023: De beste joggeskoene du går for i år

I går satt jeg og scrollet litt på Facebook, og kom over en litt eldre artikkel som handlet om kroppspositivitet. I artikkelen var det snakk om forhold til egen kropp, og om hvordan vi får et bedre forhold til kroppen vår, og om stigmatisering. For meg kan noen kroppsaktivister bli ” litt for mye”, og jeg er absolutt ikke enig i alt de uttaler seg om når det kommer til overvekt, men kroppspositivitisme, det heier jeg på. Det burde vi alle gjøre.

Noen av disse tøffe nettrollene går til angrep mot kroppspositivitisme med en gang, og setter likhetstegn mellom dette og overvekt. At positivitet til kroppen kun handler om overvektiges forhold til egen kropp. At kroppspositivitet handler om å normalisere, og glorifisere overvekt. Her er det noen som ikke har gjort hjemmeleksa si. Kroppspositivitet handler om alle kropper, uansett hvordan de ser ut. Det handler om å godta den kroppen man har. Det handler ikke om at vi med ekstra kilo tror at overvekt er sunt, eller at vi ønsker at å fortelle at overvekt ikke kan være farlig. Kroppspositivitet handler om min og din kropp. At vi skal godta den kroppen vi har, og være glad i oss selv. Det er ikke bare overvektige mennesker som sliter med forhold til egen kropp. Dette burde alle vite. Det er så mange mennesker der ute som aldri blir fornøyd med den kroppen de har. Jeg har gjennom bloggen min fått så mange meldinger fra mennesker som takker meg for at jeg setter ord på det jeg gjør når det kommer til kropp. Så mange unge, men også så mange godt voksne som har levd med et dårlig forhold til egen kropp i alle år. Slanke, flotte kropper som aldri blir flotte nok. Tykke kropper som aldri blir tynne nok. Tynne kropper som ikke klarer å legge på seg. Mest kvinner, men også noen menn. Vi vet at mange menn også sliter enormt med kroppsbildet sitt.

I kommentarfeltet jeg leste, så oste det av negativitet mot overvektige. At kroppsaktivister ønsker at overvekt skal sees på som ufarlig, at vi overvektige ikke skjønner vårt eget beste, at overvekt glorifiseres og normaliser, at artiklene om kroppspositivitisme er patetiske..at man prøver å ignorere hvor skadelig det er å være overvektig, at overvekt bagatelliseres…Helsearbeidere som forteller helt klart at overvektige ødelegger helsen deres…og sånn fortsetter det. Kroppspositivitisme handler om egenverd og personen inni kroppen; å ta bolig i egen kropp og slutte å skamme seg over seg selv, og sin egen kropp. At man begynner å leve livet og godta seg selv som den man er, og kjenne på at man er mer enn bra nok akkurat som man er. Kroppspress og spiseforstyrrelser er et økende problem spesielt blant barn og unge, så fokus på aksept av egen kropp er så uhyre viktig.

Jeg vet veldig godt at overvekt kan være veldig skadelig. Alle vet det. Jeg vet at mange store kropper ikke er sunne kropper, men jeg vet også at mange store kropper faktisk er sunne, og langt sunnere enn flere tynne kropper. Man ser en utside av et menneske, ikke en innside. Jeg ønsker ikke å glorifisere overvekt, fordi det ikke er noe å glorifisere. Det er ingen positive ting med å være overvektig. Jeg ønsker ikke at noen skal slite med en stor kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal ha det negative tankekjøret som jeg har, og har hatt mot egen kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal oppleve å få stygge kommentarer, eller bli ledd av pga en stor kropp. Jeg har ikke tenkt  å overbevise noen om at det er sunt å være overvektig. Å være overvektig er ikke bra. Punktum. At man har valgt det selv er riktig, men likevel ikke riktig. Jeg satte meg ikke ned en dag og bestemte meg for å bli overvektig.  Jeg har helt klart tatt mange dårlige valg som jeg selv må stå for. Valg som kun var mine. Men det er også grunner til overvekten, og det er der nettrollene ikke følger med i timen. De ser en stor kropp, og ferdig med det. Så sitter de og dikter opp sine egne historier rundt det. Jeg kan ikke skylde på noen andre fordi jeg er overvektig, eller for valgene jeg har tatt, men samtidig, så kan man heller ikke noe for sykdommer som faktisk er med på å gjøre kroppen større. Jeg forventer å bli respektert på lik linje med alle andre. All overvekt har en årsak. Alle har vi vår historie, og vår bagasje. Jeg har min i forhold til et veldig dårlig selvbilde hele livet. Andre har langt mer traumatisk bagasje med seg. Dessuten er det heller ingen sannhet i at alle slanke kropper alltid er mye sunnere enn større kropper. Ferdig snakka.

Man har lyst til å dunke hodet hardt i veggen. Man tror liksom ikke at noen kan stille slike spørsmål, men det er det faktisk noen som kan. Hva svarer man når man får spørsmål som: Hvordan er det å være sammen med deg sammenlignet med en slank kvinne? Hvordan fungerer dere formfulle i forhold til en slanke kvinner ? Kan dere ha sex på samme måte som slanke kvinner? Tror du det er et barn som lurer på disse tingene? Nei da, det er menn, voksne menn….

Annonsørinnhold

Slik innreder du uteplassen i år

Jeg har så vidt våget meg inn i dating verdenen, og det er bare så vidt også. Jeg synes det og skulle prøve dating via nettet er skummelt og jeg føler meg nok ikke helt komfortabel med det. Men hvor treffer man en eventuell partner i dag? Selv om jeg er en sosial person, så går jeg ikke mye ut, og jeg er ikke involvert i organisasjoner eller lignende hvor man treffer mye mennesker. Og i dag så er jo ” alle ” single på ulike datingsider. Akkurat min debut på en slik datingside, og bakgrunnen for at jeg nå har våget meg så vidt inn i den verdenen, det skal jeg komme tilbake til i en senere blogginnlegg.

I dag måtte jeg bare få ut litt frustrasjon, for blant alle meldinger jeg mottar på denne siden, så er det noen menn som tror at vi formfulle kvinner er en egen rase, en rase som skiller seg ut fra det å være en helt ordinær kvinne. Vi formfulle fungerer visst på en annen måte enn andre. Vi tenker ulikt, vi oppfører oss ulikt. Om disse få mennene er seriøse? Definitivt. En hadde aldri vært i noe forhold med en formfull kvinne, så han lurte på hva som skilte oss formfulle fra slanke når det gjaldt det å være kjæreste. Seriøst ? Egentlig så burde man ikke svare på sånt, men jeg kan jo ikke la være, så jeg lurte på hva han selv trodde. Han hadde ikke noe svar, men jeg kunne fortelle han at vi nok var helt vanlige kvinner, og ingen egen rase. Forskjellen, den er bare at vi har noen ekstra lag på kroppen sammenlignet med slanke. Jeg kunne opplyse vedkommende om at jeg kunne tenke, føle og leve helt slik andre kvinner gjorde. Om han var litt treig i toppen? Aner ikke. I mitt hode, så manglet han ganske mye.

En annen lurte på hvordan vi fungerte i det daglige sammenlignet med slanke…samme person lurte også på om vi kunne ha sex. Her ga jeg opp, og tvilte et øyeblikk på menneskeheten. Men for all del, dette var to av mange, men jeg følte meg et øyeblikk ikke som en vanlig kvinne, men en helt spesiell rase som ingen visste noe særlig  om. Jeg svarte vedkommende at det nok var stor forskjell på formfulle og slanke kvinner. Det var to helt ulike verdener på alle plan, så om han var vant til slanke kvinner, så ville han nok få et stort sjokk om han begynte å date ei som var formfull. Og når det kommer til sex, så må vi nok leve i sølibat. Det syntes han var veldig trist at vi måtte….

Jeg husker da jeg var med på programmet ” Tjukk ” i programserien ” Ikke spør om det”, så var teamet sex noe mange lurte på. Kunne vi som overvektige egentlig ha sex? Gikk det an liksom? Kunne det fungere ? Jeg husker vi lo mye av alle disse spørsmålene før opptak, men samtidig, så er det jo også leit at noen tror vi er så annerledes enn slanke mennesker. Hvorfor skulle vi ikke kunne ha sex, og ha et godt sexliv fordi om vi er store? Noen som er veldig store vil sikkert oppleve visse utfordringer, men som alle andre, så er nok også store mennesker kreative og får det til å fungere optimalt. Jeg tror jeg må ha et eget blogginnlegg om dette teamet senere.

Det er så mange myter, så mye synsing, så mange rare tanker rundt det å være formfull, eller overvektig. Og det er på tide man begynner å skjønne at vi faktisk er akkurat som andre. Kroppen er annerledes, men ellers fungerer vi like bra, har et hode å tenke med som alle andre, og vi kan være en like god kjæreste som hvem som helst der ute. Å være en god kjæreste handler ikke om man er stor, eller liten, overvektig, eller slank. Det handler om personligheten min, og det handler om personligheten din.

Da jeg fikk disse spørsmålene, så følte jeg for at jeg måtte ut å undervise menn i hvordan en formfull kvinne fungerte. Jeg tror de som lurer hadde blitt overrasket over at det faktisk ikke er noen som helst forskjell annet enn størrelsen på kroppen.

Datingverdenen er skummel synes jeg, og jeg vet ikke helt om jeg kommer til å finne drømmeprinsen der. Akkurat det og mye mer skal jeg spare til et senere blogginnlegg.

Nyt søndagen! Jeg har vært på trening, og er noe usikker på hva resten av dagen kommer til å inneholde. men fin, det håper jeg den blir.