Wow, så stolt jeg ble!

Jeg vet ikke helt  hvorfor, men tanken har aldri slått meg. Ikke fordi jeg ikke fortjener det, eller at det ikke hadde betydd noe for meg, men jeg har vel følt at dette kun er noe for de ” store.”

Jeg kjente en tåre i øyekroken. Jeg skikkelig rørt. Jeg ble så utrolig glad, og du lurer sikkert på hvorfor alle disse følelsene slo til på en helt vanlig hverdag denne uken.

Hvert år deles VIXEN prisen ut. VIXEN er influencernes store prisutdeling. VIXEN en årlig prisutdeling som kårer norges besete influencere. Jeg kaller meg fortsatt blogger, men det riktige er visst influencer. I oktober i år så skal VIXEN deles ut for 2021, og det deles ut en pris i flere kategorier.

Bloggen min har vokst mye i årene jeg har holdt på, og jeg merker også at det i den siste tiden har mange nye lesere kommet til. Gjennom bloggen ønsker jeg å ta dere med inn i min hverdag, og håper jeg kan inspirere mange der ute til å se at selv om man er stor, så kan livet være innmari ålreit. Jeg ønsker at bloggen skal være en blogg om veien til ett lettere liv, en blogg om trening, om oppturer, og nedturer…om de små, og de store gledene. En blogg om viktigheten av å føle seg vel, en blogg om å være bra nok, om stigmatisering, om klær for oss som er store, om riktig behandling for overvektige, en blogg om viktige valg…en blogg om livet… som en størrelse for stor. Jeg ønsker å snakke om de emnene som det kanskje ikke snakkes for høyt om. Jeg ønsker å være en viktig stemme i et samfunn hvor det er ålreit å snakke ned overvektige. Jeg vil ta dere med inn i hverdagen min, og inn i hodet mitt hvor alle disse tankene til tider gjør meg smårar. Jeg vil ta dere med inn i en hverdag, og et tankekjør som så mange av dere kjenner dere igjen i. Det positive skal ha like stor plass som det negative, og bloggen skal være dønn ærlig.

Tilbake til tåren i øyekroken. Tilbake til det som virkelig rørte meg denne uken. Det tikket nemlig inn en melding på messenger til meg. meldinger kommer det ofte, men dette var en helt spesiell melding med et par bilder også. ” I dag har jeg nominert deg til VIXEN prisen fordi du fortjener det.” Samme kveld, så dukker det opp to meldinger i innboksen min på bloggens Facebook side hvor to lesere forteller det samme. ” Bloggen din er så viktig, og den betyr så mye for så mange.” ” Du har inspirert meg til å ta tak i livet mitt.” Er det rart jeg blir rørt, og så uendelig glad?

Jeg har alltid lest om VIXEN prisen, og fått med meg hvem som har fått de ulike prisene, men jeg har vel aldri sett at jeg kan ha en plass i ” det gode selskap.” Jeg heter verken Sophie Elise, fruen til, eller mamma’n til. Jeg er ikke den bloggeren som det skrives masse om, eller som tjener de store pengene. Samtidig så synes jeg budskapet mitt er minst like viktig som budskapet til de største influencerne. Så når jeg fikk meldinger om at noen av mine lesere hadde nominert meg, så ble jeg utrolig glad og utrolig stolt. At noen synes jeg fortjener en slik pris, klart det betyr utrolig mye.

Det er utvilsomt mange av de mindre profilerte bloggerne som fortjener å komme mye mer frem i lyset, og som fortjener å bli vurdert av juryen for en slik pris. Det er til slutt en jury som velger hvem som skal nomineres, men folket må først nominere. Jeg vet at det det skal mange stemmer til for å komme blant de infuencerne som blir vurdert av juryen, og jeg vet at veien dit blir tøff . Det skal nok mye til for å klare å nå opp mot de ” store. Men bare det at noen av mine lesere har nominert meg, det betyr mer enn dere aner.

Jeg fikk klar beskjed av datteren min om å legge ut linken til nominasjonen på bloggen. For meg sitter nok det litt langt inne, men det er visst det ” alle ” influencerne gjør når nominasjonen er i gang. Så vet jeg også at dere som følger bloggen gjør deres egne vurderinger. Klart det hadde vært stor stas om bloggen min hadde fått mange nominasjoner, så ærlig skal jeg jo absolutt være. Jeg vet at de som nominerer, de gjør det fordi de mener at bloggen fortjener å bli nominert. Fordi de synes bloggen og budskapet er viktig.

Har du lyst til å gi bloggen min en nominasjon, så kan du gjøre det her:

https://nominasjon.vixen.no/

Vi blogges i morgen. Her er treningsklærne på, og jeg er klar for en god treningsøkt. Go’ lørdag

Er det mulig? Seriøst?

At media har stor makt, og stort sett skriver det som faller de inn, det vet vi alle. At de ønsker å å skape overskrifter, det vet vi også. At media også har et stort ansvar, det vet vi, men det er noe media selv ikke alltid tar så alvorlig som de burde. Overskrifter betyr ofte mer enn ansvar. Noen ganger må man bare spørre seg selv ” hvorfor ” når man leser hva de får seg til å skrive.

De siste dagene har en overskrift, og en artikkel i det det amerikanske ukebladet ”  National Enquirer ” skapt sterke reaksjoner på sosiale medier. Ukebladet har nemlig hatt et stort behov for å kåre de verste og de fineste strandkroppene. På forsiden er nemlig flere kjendiser avbildet i badetøy og tittelen lyder som følgende: «This year’s 50 best and worst beach bodies. The good, the bad and the ugly!». Altså: «Årets 50 beste og verste strand-kropper. De gode, de dårlige og de stygge!». Helt uten å vite mer om kåringen, så må man spørre hvorfor? Prøver man ikke å jobbe for en aksept av alle kropper? Skal man seriøst rangere kropper ? Skal man fortelle at noen kropper er for dårlige og for stygge?

Når et amerikanske ukeblad foretar en slik kåring, så trenger man jo ikke se listen en gang for å vite hvilke kropper som troner øverst over de verste strandkroppene. Her finner man selvsagt overvektige, og blant de øverste finner man plussize modellen Tess Holliday. Jeg husker reaksjonene som kom den dagen det ble kjent at amerikanske Tess Holliday, som er en str. 52/54 fikk en prestisjetung modellkontrakt, som første plussize kvinne. Det ble et rabalder uten like. Folk skrek om at man nå skulle hylle overvekt, at overvektige modeller nå skulle bli rollemodeller, og forbilder. Heldigvis var det også noen som fortalte verden at dette ikke handlet om å omfavne overvekt, men å få være den man er.

Det har vært en brann på sosiale medier etter kåringen ble offentliggjort. Nettrollene har kost seg, og fått ut både eder og galle, men heldigvis har også veldig mange tatt sterkt avstand. Tess Holliday selv ble langt fra fornøyd da kåringen ble kjent og skrev på sosiale medier: ” «LOL, jeg ble nevnt som en av årets verste strandkropper, og det gjør meg så sint fordi vi er i 2021 og det blir fremdeles publisert dritt som dette?!!!», og la ved bildene fra ukebladet. Holliday skriver videre ” Teit, LOL, men det får meg også til å le fordi jeg er heit som f***»,  og fortsetter: «Hvis du ser dette og du er feit eller ikke har en kropp som er ikke er «typisk heit», og du har lyst til å dra på strand eller ta på badetøy: GJØR DET.» Holliday har 2,2 millioner følgere på Instagram, og oppfordrer følgerne sine til å leve livet sitt.

Heldigvis har mange tatt sterk avstand fra kåringen, en kåring som National Enquirer visstnok har hatt i flere år. En av de som har tatt sterk avstand er kroppsaktivisten  Alex Light. Hun har delt sin frustrasjon med sine 440 000 følgere på Instagram: «Jeg gråt da jeg så denne saken. Hissige, sinte tårer. Ikke for meg selv, men for de mange millionene av kvinner – og menn – som kommer til å se dette og dømme sin egen kropp. «Hva ville de ha sagt om min kropp?», er en tanke mange får etter å ha lest dette, tror jeg». Akkurat det var en av de første tankene fikk jeg også i hodet: hva hadde de skrevet om min kropp? Det er ille nok hva man tenker om egen kropp om man ikke skal bli bedømt på en måte som dette i tillegg.

Jeg følger Tess Holliday på Instagram, og er full av beundring for den kampen hun kjemper for kroppsaksept. Det er så viktig at vi gjør nettopp det. Det er dessverre en kamp vi må kjempe i lang tid, men det betyr ikke at vi må slutte å kjempe, og vi må ikke slutte å si i fra og sette fokus. Tess Holliday er en utrolig sterk kvinne. Hver eneste dag så hagler det inn med negative, og direkte stygge kommentarer på Instagram kontoen hennes. For å tåle så mye vonde kommentarer for hvordan man ser ut, så skal man være innmari sterk.

Heldigvis er det også mange der ute som heier henne frem, men hvem har rett til å komme med stygge kommentarer for hvordan vi ser ut? Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Da det ble kjent at Tess hadde fått modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Seriøst? Det viser bare nok en gang hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen.

I kåringen så har National Enquirer hentet frem et bilde av Tess Holliday som nettopp har kommet opp av vannet iført en blomstrete badedrakt. Ikke nok med at Holliday blir kåret til å ha en av de verste strandkorppene. Til bildet skriver blant annet ukebladet at de har snakket med en doktor som har gjort seg opp en mening om Hollidays vekt. Hva er dette for noe?

Jeg digger Tess Holliday. Hun er en stor, vakker og sterk kvinne. Jeg kjenner at jeg gjerne skulle hatt en del av hennes selvtillit. Jeg digger alle som gjør akkurat det de vil med den kroppen de har. Egentlig burde det være en selvfølge, men det vet vi alle at det ikke er. Det handler ikke om å fremme eller hylle overvekt. Det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det handler om å godta alle kropper i alle fasonger. Det handler om ikke å skamme seg. Om å få være seg selv.

Om du lurer på hvilke kropper som er de fineste? Den kåringen er verken du, meg eller Tess Holliday blant kandidatene på. Hadde vi vært Jennifer Aniston, eller Kate Hudson, så hadde alt vært annerledes…..

Jeg husker det som om det var i går

Jeg husker det som om det var i går. Jeg ser ennå rødt når jeg hører navnet hans, eller tenker på han. Han som ødela så mye for meg. Han som fikk meg til å føle meg annerledes. Han som sa til meg at jeg var altfor tjukk.

Jeg gikk i 4.klasse. Mannen det er snakk om var skolelege på Solholmen Skole hvor jeg gikk. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg var så annerledes. Jeg visste at jeg hadde en større kropp enn mange andre, og at jeg ikke var den raskeste når vi skulle leke, men jeg var alltid aktiv som barn. Jeg var med på alt de andre var med på. Ikke noe begrenset meg. Jeg lekte som alle andre barn, var ute hele dagen, jeg var en av alle, og ingen fikk meg til å føle meg annerledes. Helt til den dagen vi skulle måles og veies i 4.klasse. Der satt han, skolelegen, i sin hvite frakk, og kommanderte meg opp på vekta. Jeg prøvde forsiktig å si at jeg ikke hadde lyst til å gå på vekta, men det var ikke noe som hette at man ikke ville. Her skulle man. Jeg husker alt vrengte seg inni meg. Veiingen på skolen var grusomt. Jeg grudde meg alltid. Denne gangen i 4.klasse var ikke noe unntak. Da jeg gikk av vekta, så sa skolelegen høyt og tydelig: ” Du vet vel at du er altfor tjukk.?”

Ordene brant seg inn i hodet mitt, og etter den dagen endret alt seg. Joda, jeg var jo chubby, men var det riktige måten å si det til meg på? Slenge det ut på en ekkel måte. Han var tross alt voksen…og lege. Jeg vet ikke om han hadde sett seg selv i speilet den siste dagene, for han var ikke akkurat Brad Pitt der han satt i den hvite frakken som sprikte i alt av knapper. Det var sikkert frakken fra legestudiet som han fortsatt trodde at kroppen passet inn i. Mulig han ikke hadde sett at han selv var ganske så mange kilo for tung. Hadde det vært i dag…men jeg gikk i 4.klasse, og kjente tårene presset så innmari mye på. Jeg husker at jeg løp ut av legekontoret, og gjemte meg i en krok bak skolen hvor jeg gråt og gråt.

Det diskuteres igjen veiing av barn i skolen. Praksisen ble stoppet i 1997. Da var begrunnelsen at man ikke ville bidra til å traumatisere barn som har fedme. Så kom vekta tilbake til skolen igjen ti år senere. Veiing av barn på skolen er en uting. Det er så mange med traumatiske opplevelser fra veiingen på skolen. Det skal ikke så mye til før man som barn faktisk havner i kategorien fedme. Noen få kilo skiller det en lege vil kalle normalt og det han vil kalle tjukk . Og tenk deg hvordan et barn vil oppleve forskjellen på om vedkommende er ” normal ”  eller tjukk. Når veiing av skolebarn igjen ble en del av skolehelsetjenesten, så var det fordi hver femte tredjeklassing (8-9-åringer) var overvektig. Vekta skulle da være et verktøy for skolene å jobbe med. Var verktøyet nyttig? Nei. I perioden 2005–2018 har andelen 8- og 9-åringer med overvekt og fedme vært stabil, så vektnedgangen har vært lik null.

Barns helse er utrolig viktig. Det samme er barns vekt, men det finnes da andre måter å følge dette på uten at man må ha denne grufulle veiedagen. At man som barn opplever å være tjukkere enn ” normalen ” kan få store, negative konsekvenser. Man leser den ene skrekkhistorien etter den andre, og jeg er sikker på at flere av dere som leser blogginnlegget mitt i dag også har negative opplevelser fra veiing på skolen. Kanskje har disse også preget deg i ettertid. Man har lest mange historier om utvikling av anoreksi etter veiingen på skolen fordi man har fått sjokk over å veie mer enn vennene sine.  Vi har også hørt historiene fra foreldre som har opplevd avmakten ved at barnets spiseforstyrrelse startet med beskjeden om at barnet er utenfor det som anses som “normalt.”

Vekta i skolen må bort. Barn skal få slippe å grue seg til veiedag, og de skal få slippe å kjenne på å være annerledes enn vennene sine. Veiing i skolen skaper negativt kroppsfokus så altfor tidlig. Man kan følge med på barns helse og vekt uten å ta frem vekta på skolen.

Skolelegen min ble etter hvert også ble kommunelege, og man kunne ikke unngå å se og høre han i media til tider. Jeg har tenkt mange ganger på å fortelle vedkommende hvordan hans behandling av meg påvirket meg negativt som barn. At det var da følelsen av å være annerledes og tjukk kom. Følelsen av og ikke være som alle vennene mine. Den følelsen har fulgt meg i alle år, og dukket opp i ulike situasjoner, som feks når jeg leser diskusjonen om veiing i skolen.

Jeg hater badevekter! Jeg har hatet vek siden 4.klasse. Jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne fæle tingen. Når legen min i går lurte på hvordan det gikk med vektnedgangen, og begynte å gå mot vekta, så kjente jeg panikken komme. Den vekta skulle ikke jeg på. Nå har jeg lovet fastlegen min å skaffe meg ei vekt. Og man må vel kanskje holde det man lover….eller?

Et sprøytestikk mot overvekt?

Er et sprøytestikk om dagen det som skal til for å gå ned i vekt, og dermed gjøre noe med fedmeproblematikken? Mange leger mener at sprøyten som nå er blitt godkjent i behandlingen mot fedme kan snu opp ned på måten vi behandler fedme på.

Når jeg leser om slike ting, så blir jeg utrolig nysgjerrig. Hva slags sprøyte er dette, og hva slags effekt kan et sprøytestikk om dagen ha på overvekt? Vi er jo ennå ikke der at mirakelkuren mot fedme er oppfunnet, så hva slags sprøyte er dette som jeg hørte en lege prate om i en podcast denne uken?

I podcasten ” Radiolegen “,  snakket fastlege, Morten Munkvik om denne sprøyten som han mener vil gi god hjelp til overvektige, og dermed være med å løse noe av problemet ved å klare å gå ned i vekt. Munkvik uttaler i podcasten at sprøyten kan være banebrytende for måten man behandler fedme og overvekt på. Ørene mine blir ekstra store når jeg hører slikt. Man får dette håpet selv om det er lite, og samtidig, så sitter man med masse spørsmål. Visst dette kan være banebrytende for behandling av fedme og overvekt, så bør jo da resultatet av behandlingen tilsi at man kan gå ned en del? Det bør være snakk om noen prosenter av kroppsvekten tenker jeg. Er man overvektig, og sliter med å klare å gå ned i vekt, så bør denne sprøyta være såpass banebrytende at man merker en vektnedgang…

Sprøyta det er snakk om, den ble egentlig brukt i behandling av diabetes 2. Under behandlingen, så oppdaget man at medisinen gjorde at pasientene også gikk ned i vekt. Da man så dette, så begynte man å bruke den for å behandle fedme også. Nå er det også mulig å få medisinen på blå resept, ved at fastlegen søker om refusjon.

Munkvik sier i podcasten at man ønsker å unngå fedmeoperasjoner. Det er mange til dels store bivirkninger etter en fedmeoperasjon. Da er denne medisinen bedre, sier han. Medisinen er ei sprøyte som man skal sette daglig. Den inneholder et metthetshormon som gir en følelse av å være «julekveld-mett» sier han. Morten Munkvik er overbevist om at sprøyta vil bli mer vanlig når folk får vite om den, og mener at det helt klart er en kjempegevinst i dette.

Når en lege er så positiv til denne sprøyta som et ledd i behandlingen av overvekt, da blir jo jeg enda mer nysgjerrig på om denne sprøyta faktisk kan hjelpe meg med å gå ned i vekt. Jeg har mange kilo igjen som bør bort. Det står lite om bivirkningene av denne sprøyten i artikkelen som NRK publiserte om saken, men i podcasten, så snakker Munkvik litt om dette. Bivirkningene følges nøye over hele verden fordi medisinen er såpass ny mot fedme. Den bivirkningen man vet om, det er at man kan få veldig vondt i magen. Man får en intens metthetsfølelse.

I en undersøkelse som er gjort blant overvektige som har satt denne sprøyta, så viste den at blant de 1300 personene som deltok i studien, så gikk man ned 15 kg i snitt på et år. Det er gode resultater! Det er også viktig å legge til at man ikke må ha diabetes type 2 for å kunne få denne sprøyten, men man må være ” feit nok ” som Munkvik sier i podcasten. Altså man må ha en for høy BMI.

Ingenting hadde vært bedre enn om denne sprøyta faktisk kunne hjelpe oss med å gå ned i vekt. Jeg hadde gladelig tatt en sprøyta en gang om dagen om den kunne hjelpe meg med overvekten, og hjelpe meg med å komme ytterligere ned i vekt. Det høres jo for godt ut til å være sant, men når leger har troen, så skal sannelig jeg også ha det. Jeg har ei venninne som har gått på denne sprøyten en stund, og hun har gått ned 14 kg. Hadde jeg visst at jeg også kunne spørre fastlegen min om denne, så hadde jeg gjort det for en god stund siden. Så nå skal jeg bestille time hos min fastlege for å ha en samtale med han rundt denne sprøyten. Det blir spennende å høre hva han tenker, og mener. En viktig ting jeg vil snakke med han om er også hvor lenge man må ta denne sprøyta, og når man slutter, vil man da gå kjapt opp i vekt igjen? Kan man når man slutter holde vekten stabil om man er aktiv, og spiser sunt? Må man unngå en viss type mat? En vektnedgang må jo gi en veldig boost også til å gjøre en jobb selv ved siden av vil jeg tro…Kanskje blir fastlegen min og jeg enige om at det kan være verdt å prøve et sprøytestikk hver dag….

Du kan lese og høre mer om saken her : https://www.nrk.no/rogaland/na-kan-fastlegen-skrive-ut-ny-medisin-mot-fedme-pa-bla-resept-1.15495519?fbclid=IwAR0PRndX8ukNdMgDJG7t8fvWfYfj1VgdZbhM8qjnThqcQ2sDMN8CAkTVddk

Fortsettelse følger 🙂

 

Endringsreisen min i media

Denne uken har min endringshistorie blitt fortalt i en rekke av landets aviser. Bakgrunnen for dette er ny forskning fra Norges Idrettshøyskole, forskning som viser at litt fysisk aktivitet gir stor effekt.

Foto: Kjartan Bjelland, Fædrelandsvennen

 

Det var sånn jeg begynte min endringsreise, med aktivitet. Fra å ha en kondis som en hvalross, så var det de små, korte turene jeg startet med. To ganger i uken. Jeg pustet og peste, og tenkte vel i mitt stille sinn at jeg sikkert ikke holdt ut lenge. Det holdt i uker, så måneder, det ble 1 år, og nå er det snart 6 år siden jeg tok min første tur sammen med en liten gågruppe i håp om å klare å gjøre noen endringer. Jeg holdt ut, og jeg vet at dette nå er en del av hverdagen min, og at uten trening, så er det noe viktig som mangler.

At man med høy BMI risikerer å dø tidligere, det er vel noe vi alle er klar over, men studien fra Idrettshøyskolen, den viser at det er lite aktivitet som skal til for å endre på dette. Man kan forlenge livet betydelig ved å være fysisk aktiv. Det skal så lite til. Dette bør være den beste motivasjonen vi kan få. Fysisk aktivitet forbedrer sukker- og fettmengde i blodet hos personer med høy BMI.

Helsedirektoratets anbefaling for voksne er at man bør være fysisk aktiv i minimum 150 minutter med moderat intensitet, eller 75 minutter med høy intensitet pr.uke. Velger man moderat intensitet, så snakker vi om 2,5 time i uken. 2,5 time for et lengre liv, og et bedre liv. Det er en investering verdt å tenke på dersom du er i gruppen ” ikke aktiv.” Jeg er sikker på at vi alle kan investere 2,5 t når gevinsten i den andre enden er en gevinst verdt å jobbe for.

Det ble ingen slankeoperasjon på meg for de årene tilbake. Jeg hadde høy vekt, høyt blodtrykk og jeg lå på grensen til diabetes 2. Alt lå til rette for operasjon, og i mitt hode, så ville kampen mot kiloene bli en helt annen kamp etter operasjonen. Jeg ble redd. Jeg fikk kalde føtter. Jeg klarte ikke usikkerheten på hvordan livet ville bli etterpå, og komplikasjonene som kunne oppstå. Vendepunktet mitt ble ønsket om å prøve å klare å endre på egenhånd en siste gang. Vendepunktet ble de to små gåturene i uken, og samtalene med en kognetiv terapeut. Terapeuten hjalp med å samle tankene. Hun hjalp meg til å sortere tankene. Ut med de gamle, og de tingene jeg ikke kunne gjøre noe med. Inn med nye tanker for å klare å se meg selv på en ny måte. Slutte å snakke meg selv ned, og se hvor sterk jeg faktisk var. Bryte onde sirkler, og tankemønstre. Hun lærte meg å ta kontroll. Til å konsentrere meg om de tingene jeg kunne endre på, og ikke bruke energien min på det jeg ikke kunne gjøre noe med.

For meg var fysisk aktivitet viktig på veien mot et lettere og bedre liv. Det endret livet mitt totalt. Fra de to små turene i uken til at jeg i dag trener 5-6 ganger i uken. Fra å føle at fysisk aktivitet var et ork som jeg slet meg gjennom, så er det i dag blitt en stor og viktig del av hverdagen. Jeg tar en treningsfri dag, eller to i uken, og de dagene, da føler jeg at noe veldig viktig mangler. Det er aldri vanskelig å komme ut av senga og være på trening rundt kl.07. Selv ikke når kulden biter skikkelig, og temperaturen har vært nede på minus 12 grader.

Foto: Kjartan Bjelland, Fædrelandsvennen

 

Jeg har gått utenfor komfortsonen min mange ganger i løpet av disse årene. Nå sist da jeg fikk Øystein som PT. For en investering det har vært. For en fremgang jeg har hatt. Dette merkes på kroppen på mange måter.

Foto: Kjartan Bjelland, Fædrelandsvennen

 

50 kg har jeg mistet på disse årene. Ikke noe wow resultat med tanke på hvor lang tid jeg har brukt. Jeg er ganske sikker på at disse 50 kiloene er blitt mer, men jeg har ikke veid meg på veldig lenge. Likevel er jeg rimelig sikker på at 50 er blitt mer, og ikke mindre. Jeg kjenner ben jeg ikke har ant at jeg har hatt. Magen, den henger ikke ned på lårene som den gjorde før, jeg kjenner muskler, jeg ser en flatere mage – og alt begynte med frykten for en slankeoperasjon, og en liten gåtur to ganger i uken.

En stund etter at jeg gikk i gang med gåturene, tok jeg også litt tak i kostholdet. I starten gjorde jeg kun små mikrogrep, men etter hvert litt større grep:

  • Søtsakene er forbeholdt helgen.
  • Jeg spiser mindre porsjoner enn før.
  • Før drakk jeg store mengder Pepsi Max, nå drikker jeg, tro det eller ei mest vann med litt smak i. Ca 3 liter Pepsi Max til dagen, det er blitt til 2-3 glass. Jeg tror det nesten ikke selv.
  • Jeg  spiser nok sunnere enn før, og tenker mer

For meg har det vært viktig å ta disse grepene når jeg selv har følt meg klar for det, og det gjelder alle grep jeg har tatt, og alle dørstokkmil jeg har krysset. Det er en selv som må være klar. Det hjelper ikke at andre er klar for deg.

Jeg tenker også at det er viktig å kjempe en kamp av gangen. Å skulle jobbe med både kost, trening og hodet på en gang, det går ikke. Jeg valgte aktivitet fordi jeg tenkte at det ville være lettere å oppleve mestring. Når man kjenner på det å mestre gjennom aktivitet, så blir man også motivert etter hvert til å ta nye grep.

Tenk deg hvor lite som skal til for å leve et lengre liv. Det er helsen som motiverer meg fremover. Det er prinsene mine som jeg vil være her lenge for.

Jeg har ikke mål om å bli normalvektig, men jeg skal bli lettere enn i dag

Det er ikke sånn at alle med stor kropp har dårlig helse. Årene med trening har gitt meg fine blodverdier og en mye bedre helse, både fysisk og psykisk. Det har endret livet mitt.

Foto: Kjartan Bjelland, Fædrelandsvennen

 

Visst du har abonnement på Fædrelandsvennen, så kan du lese saken her: https://www.fvn.no/aktuelt/sprek/i/QmjxJV/heidi-50-var-50-kg-tyngre-slik-kan-du-minske-farene-ved-overvekt-i

Saken kan også leses på nett hos de avisene som er tilknyttet Schibstedt

 

 

 

Debatten raser videre

Debatten om bildene til den finske kunstneren liu Sisuraja raser videre, eller debatten om mine meninger rundt kunsten, den raser videre i enda større fart. Hvorfor blir det feil å ha en negativ meningen om kunsten som blir vist? Jeg synes den gir et usmakelig bilde av overvekt. Jeg synes kunsten er med på å latterliggjøre oss overvektige. Hvorfor er det ikke lov å si dette?  Hvorfor må jeg som overvektig være enig i at utstillingen gir oss et riktig bilde av kampen mot skjønnhetsmalen når jeg ikke mener det ? Hvorfor skal de som analyserer bildene i bauger og kanter gå så hardt til angrep som enkelte har gjort? Samtidig blir jeg både provosert og lei meg av å lese at andre tolker meningene mine på en helt feil måte. Det blir så feil at noen legger meninger i munnen min som ikke er mine.

Kunst skal provosere, og kunst skal skape debatt. Som jeg skrev i innlegget mitt i går, så er det en god ting ved denne utstillingen, at den skaper en debatt, en veldig viktig debatt.Vi trenger en god debatt rundt skjønnhetsmalen, om stigmatiseringen, om det å sette overvektige i bås. Vi trenger endringer.

Vi overvektige vil ha aksept. Får vi mer aksept av å vise overvekt på en slik nedlatende måte? Jeg kommer ikke til å endre syn uansett hvor mye hardt skyts som skytes mot meg. Kunsten er usmakelig, og her settes vi virkelig i bås. Er det ikke nettopp denne båsen man ønsker å komme ut av? Det er de færreste som analyserer kunsten. De ser det de ser, og det er dette de gjør seg opp en mening om. Visst vi tar med oss ulike mennesker for å se utstillingen, så er jeg sikker på at flertallet vil reagerer akkurat slik jeg gjør. Av kommentarer og meldinger som jeg har fått i ettertid, så ser jeg jo at kunsten vekker negative reaksjoner. De aller fleste synes dette er kunst som går langt over streken, som man blir uvel av å se, og kunst som fremstiller overvekt på en usmakelig måte. Dette er jo gull for de som allerede latterliggjør store kropper, for det er jo nettopp det jeg føler hun gjør, latterliggjør oss. Joda, jeg vet at hun ønsker det motsatte. Jeg vet at hun ønsker å ta et oppgjør mot skjønnhetsmalen. At det skal være rom for alle kropper, men hun lykkes ikke. Her oppnår kunstneren at folk ler, og de ler ikke fordi de synes kunsten hennes er så innmari morsom.

Ei av mange som har engasjert seg i debatten som kom etter blogginnlegget mitt i går, hun sa det på en innmari bra måte når det kommer til å vise overvekt og frodighet på en vakker måte. Hun sa at en kreativ fotoserie som hadde vist personen som MENNESKE og ikke et OBJEKT ville være mer interessant og kanskje også mer normaliserende. Hun mente også at denne utstillingen mer er om kunstnerens personlige utfordringer enn et mål om å gjøre folk mer ‘vant til’ overvekt. Jeg er så veldig enig. Dette var så godt sagt.

Jeg har fått hard skyts fordi enkelte mener at jeg vil forskjønne overvekt. De mener at jeg synes store kropper skal dolles, og styles. Hvor har jeg skrevet det?? Hvor har jeg skrevet at jeg ønsker at overvektige skal vises frem på en unaturlig måte? At jeg ikke vil vise frem store kropper slik de faktisk er? Ikke en plass har jeg skrevet det. Jeg har skrevet og sagt at overvekt og frodighet kan vises på en vakker måte. Der er det en stor forskjell faktisk. Enkelte mener at jeg personlig også er med på å forskjønne overvekt, og at jeg viser et galt bilde av det som er ” vanlig ” ved at jeg selv er opptatt av ” dolling og styling. ” Jeg blir bare oppgitt. Skal ikke jeg ha lov til å være opptatt av klær og velvære uten at jeg på noen måte forteller at det er er sånn alle overvektige skal være? Hvor har dere dette i fra? Visst kritikerne mine absolutt skal analysere det jeg sier og skriver, så la iallefall analysene være riktige. Jeg har aldri noe sted snakket om at vi ikke skal vise en stor kropp som den er. Noen av oss er mer opptatt av ” dolling og styling ” enn andre, og jeg har aldri sagt at det ene er mer rett enn det andre. Vi skal få lov til å være akkurat den vi er. Jeg har aldri snakket om forskjønning, eller at man skal gi et uærlig bilde. Jeg har aldri noen steder sagt at det skal være noe glamourpresentasjon av store kropper. Hvor i all verden har dere som er så kritiske til meningene mine lest det?

Som jeg skrev i går. Jeg har i mange år jobbet for kroppspositivitet, og det vil jeg fortsette å gjøre. Jeg vil fortsette å jobbe for mindre stigmatisering, og jeg vil fortsette å jobbe for å vise at frodige kropper også kan være vakre kropper. Jeg vil fortsette å jobbe for at det skal være plass til alle kropper i samfunnet vårt. Jeg vil fortsette å engasjerer meg i forhold til endringer, og til trening. Så temaet i bildene til den finske kunstneren er et veldig viktig tema, men det er måten hun prøver å nå frem på med budskapet sitt på som jeg reagerer på. At jeg blir provosert, sint og lei meg, det har jeg lov til å bli. Jeg tolker kunsten på min måte, og jeg er verken kunstinteressert, eller kunstkjenner. Jeg er den vanlige dama i gata, og jeg liker ikke måten overvekt blir fremstilt på i utstillingen på Sørlandets Kunstmuseum hvor overvekt blir fremstilt på en usmakelig måte.

Det har også blitt hevdet at jeg har uttalt meg som leder i NLLF, noe som ikke stemmer. Ikke et sted har det stått verken NLLF, eller leder av NLLF. Jeg ble intervjuet som samfunnsdebatant og blogger. Det er viktig for meg å understreke. Jeg har også fått kritikk fra enkelte som har reagert på at jeg ikke har kommentert at den finske kunstneren kan ha lipødem. Siden jeg er leder av NLLF, så burde jeg ha nevnt det mener enkelte. Burde jeg faktisk ha gjort det? Nei, det burde jeg absolutt ikke. Er det min oppgave å diagnostisere? Skal jeg som ikke en gang har noe medisinsk bakgrunn fortelle at kunstneren høyst sannsynlig har lipødem? Som leder av NLLF så har jeg ikke lov til å gjøre slikt. Vi skal ikke uttale oss medisinsk. Vi kan ha en mening, men også den skal vi være forsiktige med å uttale oss om. Hva om denne finske kunstneren ikke har lipødem? Skulle jeg ha stått på NRK og gitt henne en diagnose som vi ikke en gang vet om hun har? Hvor feil kunne det ha blitt? Det er mye mulig den finske kunstneren har lipødem, og jeg kan tenke mine tanker, og ha mine meninger, men jeg kan da ikke si de i en slik sammenheng? I innslaget så var fokuset overvekt, og en kunstners måte å kanskje prøve å rive ned tabuer på. Det er mye overvekt i samfunnet, og ikke all overvekt er relatert til lipødem eller lipolymfødem. Når jeg blir spurt om å uttale meg om kunst hvor en overvektig kropp blir eksponert, så kan jeg ikke begynne å spekulere i om kunstneren har lipødem/lipolymfødem. Jeg må prate om det det jeg blir spurt om.

Jeg har blogget i 5 år nå, og jeg har aldri som blogger opplevd personangrep før dette innslaget som ble sendt på Dagsrevyen og NRK Sørlandet, og da spesielt også etter blogginnlegget mitt i går. Jeg var forberedt på det, og jeg står i stormen. Jeg vet at når jeg offentlig uttaler meg, så må jeg være forberedt på negativ kritikk også. Jeg har sterk rygg til å tåle det som har kommet. Vi har alle lov til å ha vår meningen om kunsten som blir vist, men vi må også akseptere hverandres meninger. Det er det dessverre ikke alle som gjør, og det synes jeg er trist. Det som gjør meg ekstra trist er når jeg ser hvem som retter de hardeste skytsene. Skyt i vei, men spør deg selv hvordan du selv ville ha likt å få den samme kritikken/personangrepet. Gå på sak, og ikke person tenker jeg. Nå er det garantert noen som vil analysere det jeg skriver her også. At jeg vil sympati, at jeg ikke tåler kritikk, skyt i vei. Det er ikke mitt poeng i det hele tatt. Jeg understreker bare at det er vondt å kjenne på kroppen hvor sinte enkelte kan bli fordi jeg ikke mener det samme som dem. Det går jo klart inn på meg når jeg opplever hva enkelte er i stand til å si og mene. Personangrep er ikke greit! Nå er jeg en voksen kvinne, og tåler det som kommer, men hva med de unge bloggerne der ute som får enda hardere skyts? Av og til må man veie sine ord litt, og tenke sak, ikke person. Ei av de yngre som blogger kunne fortelle at de verste til å kommentere negativt var voksne kvinner, og jeg ser jo også etter mine opplevelser at de som går til personangrep er kvinner på min alder. Jeg har alltid vært så fornøyd med at jeg ikke har opplevd netttroll, men denne saken her, den fikk frem endel negativt i enkelte.La sak være sak, og person være person.

Jeg mener ikke at vi skal forskjønne alt, men jeg mener at vi kan vise store kropper på en vakker og fin måte. Er vi ikke vakre selv om vi har ” avvikende ” kropper? Jeg synes ikke kunsten som blir vist er vakker, men igjen, det er min personlige mening. Jeg mener ikke at vi skal vise et bilde av kropper som ikke er naturlig. Det er ikke det jeg mener når jeg sier at man kan vise frodighet på en vakker måte. Lag en mer positiv ramme rundt frodighet. Vis hvor flott frodighet kan være. Vi trenger ikke få verden til å tro at vi er grå, deprimerte mus som egentlig synes livet er ganske kjipt. Ikke fremstill oss på en stakkarslig måte. Og må man sette likhetstegn mellom overvekt og mat hele tiden? Hvordan skal andre få et mer normalt forhold til våre store kropper om vi ikke selv har det til egen kropp? Frodighet kan da være flott, la oss vise det i kunsten. La oss vise de som ser kunsten, men som ikke nødvendigvis analyserer den at også våre kropper kan være flotte med både mager, valker og grevinneheng. Og viktigst av alt, det vil alltid være personen inni. Det er også viktig å ta med sånn helt på tampen.

Takk for engasjement, for tilbakemeldinger, for meldinger og telefoner. Jeg vil alltid være en klar og ærlig stemme når det kommer til disse tingene som engasjerer meg. Og til deg som mener at bloggen min kun handler om slanking? Sorry kjære deg, da har du nok ikke lest bloggen min særlig mye….

Provosert, opprørt og lei meg

Torsdag ringte NRK til meg og ville gjerne ha min mening om utstillingen ” Dry Joy ” som i disse dager går på Sørlandet Kunstmuseum her i Kristiansand. Bak utstillingen står den finske kunstneren Iiu Susiraja, en samtidskunstner som bruker seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett utstillingen, så blir jeg opprørt, provosert og lei meg. Er det sånn overvektige skal fremstilles for å få andre til å se at også ” avvikende” kropper er vakre kropper? Er dette måten å ta oppgjør med skjønnhetsmalen på? Viser man fingeren på en en måte som gjør at samfunnet vil se mer positivt på store kropper?

Jeg mener nei. Kunstneren oppnår helt klart debatt rundt temaet, og debatt trenger vi. Vi trenger en debatt rundt stigmatiseringen av overvektige. Vi trenger en debatt rundt skjønnhetsmalen. Vi trenger en debatt som forteller at alle kropper er vakre kropper. Vi trenger en debatt som gir alle lov til å være glad i den kroppen de har, til å være stolt av seg selv. Men får å få til det, blir det da en riktig vei å gå når man viser seg selv på den måten den finske kunstneren gjør? De færreste som ser bildene er kunstinteresserte. De fleste ser bildene, og gjør seg opp en mening om hva de ser der og da. De bruker ikke masse tid på å analysere budskapet i bildene. De ser den finske kunstneren eksponere seg selv med kosteskaft under hengebrystene, med magen sin servert på et brett, med en laks mellom beina og med baconskiver hengende nedover ansiktet. Noen mener det er humoristisk. Jeg har kanskje en rar sans for humor, for jeg ser ikke noe morsomt i dette i det hele tatt.

Susiraja har valgt å arbeide med selvportretter fordi hun mener det er enklere å eksponere, eller til og med ydmyke seg selv, fremfor å gjøre det samme mot andre. Hvorfor føler hun en trang til å ydmyke seg selv, og kroppen sin? Hvorfor skal vi vise de store kroppene våre på en ydmykende måte? På bildene så føler jeg også at hun fremstiller livet som overvektig på en trist og deprimerende måte. Det ser på alle bildene ut som om hun nettopp har våknet, ikke smiler hun, så livet ser ganske så trist ut. Er det sånn vi har det, og er det sånn vi vil at andre skal tenke om oss?

Jeg har fått så utrolig mange flotte tilbakemeldinger etter innslaget på Dagsrevyen i går. Både fra kjente og ukjente. Om de er enig i det jeg sier, det er sikkert ikke alle, men de roser meg fordi jeg er ærlig, og fordi jeg har en klar stemme. De har stor respekt for resonnementene mine, og elsker at jeg er den tydelige stemmen jeg er. Slikt varmer veldig, og betyr enormt mye. Jeg skulle selvsagt ha ønsket at enda mer av det jeg sa kom med, men sånn er media, og det kjenner jeg jo selv til. Noen negative reaksjoner har jeg også fått, og det regnet jeg med. Ikke alle er enig i min tolkning av kunsten hennes, og sånn skal det jo være. Vi skal ikke være enig i alt. Når man først sier ja til å uttale seg, så må man stå for det man sier, og tåle det som eventuelt måtte komme i ettertid. Personlige angrep er jo det man frykter mest, og de fleste som ikke er enig med meg, de har klart å holde seg sånn tålig saklige. Et par stykker har nok et horn i siden til meg, og prøver på sin måte å vise det, istedenfor og faktisk forstå hva akkurat denne saken her gjelder. Det er fint at noen mener at dette er kunst, og at det er flott kunst med et viktig budskap, og med masse humor. Jeg er bare ikke enig, og det er en rett jeg har.

Da NRK kontaktet meg, så ble jeg kontaktet som samfunnsdebatant/blogger, og ikke som leder i Norsk lymfødem og lipødemforbund. Det er viktig å understreke. Ikke en plass ble NLLF nevnt, og ikke en plass ble det nevnt at jeg er leder. Jeg er ikke bare leder i et forbund. Jeg er også en privatperson med jobb og andre engasjementer. Her var fokus overvekt, og en kunstners måte å kanskje prøve å rive ned tabuer på. Det er mye overvekt i samfunnet, og ikke all overvekt er relatert til lipødem eller lipolymfødem. Når jeg blir spurt om å uttale meg om kunst hvor en overvektig kropp blir eksponert, så kan jeg ikke begynne å spekulere om kunstneren har lipødem/lipolymfødem. Jeg må prate om det jeg blir spurt om. Jeg vet selvsagt at lipødemfettet ikke kan slankes bort, men det ” vanlige ” fettet, det kan slankes bort. Jeg har et lipolymfødem, altså både lipødem og lymfødem, men jeg har også overvekt i tillegg. Jeg har fått bort ca 50 kg med ” vanlig ” fett, og har fortsatt mer ” vanlig ” fett som skal bort. Så i tillegg til å være kronisk syk, så er jeg overvektig, så ærlig må jeg jo være. Og det var som overvektig jeg i går uttalte meg.

Jeg synes budskapet den finske kunstneren prøver å få frem blir gjort på en helt feil måte. Jeg hyller kropper i alle fasonger, og jeg hyller alle som stolt viser frem frodige og store kropper, men jeg reagerer på måten den finske kunstneren gjør det på. Skaper hun et mer positivt bilde av frodighet på denne måten? Klarer hun å gjøre noe med stigmatiseringen mot overvekt ? Det var disse tingene jeg ble spurt om. Jeg ble spurt om måten hun formidlet på, om kunsten hennes. Så må jeg også understreke at når jeg skriver at jeg hyller store kropper, så hyller jeg ikke overvekt. Det er så viktig å få skrevet. Jeg vil aldri komme til å hylle overvekt. Alle vet at overvekt ikke er bra, men det er et annet tema og en annen diskusjon som jeg gjerne tar, men i denne sammenheng, så er det viktig å få et fortrolig forhold til egen kropp, og så langt det lar seg gjøre, å bli glad i egen kropp.

Jeg mener ikke at vi skal forskjønne alt, men jeg mener at vi kan vise store kropper på en vakker og fin måte. Er det ikke nettopp vakre vi er selv om vi har ” avvikende ” kropper? Jeg synes ikke kunsten som blir vist er vakker, men igjen, det er min personlige mening. Jeg mener ikke at vi skal vise et bilde av kropper som ikke er naturlig. Det er ikke det jeg mener når jeg sier at man kan vise frodighet på en vakker måte. Lag en mer positiv ramme rundt frodighet. Vis hvor flott frodighet kan være. Vi trenger ikke få verden til å tro at vi er grå, deprimerte mus som egentlig synes livet er ganske kjipt. Frodighet kan være så flott, la oss vise det i kunsten. La oss vise de som ser kunsten, men som ikke nødvendigvis analyserer den at også våre kropper er flotte med både mager, valker og grevinneheng.

Jeg har i mange år jobbet for kroppspositivitet, og det vil jeg fortsette å gjøre. Jeg vil fortsette å jobbe for mindre stigmatisering, og jeg vil fortsette å jobbe for å vise at frodige kropper er vakre kropper. Jeg vil fortsette å jobbe for at det skal være plass til alle kropper i samfunnet vårt. Jeg vil fortsette å engasjerer meg i forhold til endringer, og til trening. Så temaet i bildene til den finske kunstneren er et veldig viktig tema, men det er måten hun prøver å nå frem på med budskapet sitt på som jeg reagerer på. At jeg blir provosert, sint og lei meg, det har jeg lov til å bli. Jeg tolker kunsten på min måte, og jeg er verken kunstinteressert, eller kunstkjenner. Jeg er den vanlige dama i gata, og jeg liker ikke måten overvekt blir fremstilt på i utstillingen på Sørlandets Kunstmuseum. Overvekt blir der fremstilt på en grusom måte.

Landsforeningen for overvektige hyller utstillingen, og mener kunstneren gir en finger til samfunnet, og at hun er med på å rive ned tabuer. Jeg er ikke enig. Jeg er for å vise fingeren til samfunnet, men vis den på en annen måte. Tabuene blir ikke noe mindre etter sånne bilder som dette. ” Kunstneren tør å vise frem hva man kan gjøre med en stor kropp. Hun nekter å gjemme den bort i et skap ” sier Landsforeningen for overvektige. Seriøst?  Som om bildene viser hva man normalt ville gjort med en stor kropp, eller at dette er utfordrende ting å gjøre for en stor kropp? Jeg har aldri ment at man skal gjemme bort en stor kropp i et skap, snarere tvert i mot. Jeg har alltid ment at vi stolt skal vise oss frem, at vi skal være stolte av den vi er, og den kroppen vi har. Jeg har alltid stått på barrikadene for kroppspositivitet.

Ta på dama et par sexy stay ups, bytt ut den rosa,utslitte trusen med en pen truse, bytt ut nattskjorte og boblevest, slå ut håret, fresh henne opp litt sånn at det ikke ser ut som om hun nettopp har våknet, la henne smile og vise verden at hun er fornøyd, la henne vise kropp, sett henne i en litt annen ramme enn sammen med laks, feiekoster, bacon og baquetter, så vil bilde av overvekt og store kropper plutselig bli et helt annet, et  mye mer positivt og vakkert bilde, og et mer reellt bilde av en flott og frodig kvinne.

Du kan se innslaget her : https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202002/NNFA19022120/avspiller

Eller lese saken her : https://www.nrk.no/sorlandet/overvektig-reagerer-pa-utstilling_-_-blir-kvalm-1.14912877

 

Hva sier speilbildet ditt?

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene. Det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene.

Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Jeg får så mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som forteller hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er reelle, men ikke kom å fortell meg at store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet.

Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre. Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av.

Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant. Vi foreldre er barnas forbilder.

Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake, eller hoppe over måltider mens resten av familien spiser vanlig middag. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Vi voksne skal også passe oss for hvordan vi snakker om andre mennesker. Slik vi omtaler mennesker, slik vil barna omtale mennesker. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i andres øyne ikke har den kroppen andre mener man skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke andre skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi noen ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk?

Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for den jeg er.

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen vår , så se oss bak kroppen vår. Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. En del arbeidsgivere er for eksempel en gruppe som må skjerpe seg. De må begynne å se personen, og hva personen kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess.

Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte, og jeg er sikker på at mange av de som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke kikker fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt.

Jeg har sagt det før, jeg digger de som driter i vekta, og som klarer å være seg selv 100%. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, samtidig er jeg veldig fornøyd med det jeg har oppnådd.

Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

 

Jeg har vært hos NRK i opptak til tv serie

Denne uken har jeg vært i NRK. For en opplevelse! Dette var et minne for livet. Samtidig fikk jeg anledning til å sette et viktig fokus, og jeg fikk lov til å snakke om et tema som engasjerer meg, og som jeg brenner for.

Tirsdag hadde NRK opptak til tv serien jeg skal være med i. Serien heter ” Ikke spør om det “, og programmet jeg skal være med i handler om overvekt. På forhånd har ulike personer anonymt fått anledning til å stille spørsmål som de lurer på om overvekt, spørsmål man kanskje aldri har våget å stille. Det er jo et faktum at det er mange myter rundt overvekt, det er nok mange spørsmål en del ønsker å stille, men som aldri blir spurt fordi man ikke våger. Vi ante ingenting på forhånd om hvilke spørsmål som kom til å bli stilt, og vi som deltakere i programmet skulle svare så ærlig og åpent som mulig.

 

TV serien er viktig. Den handler om grupper av mennesker som blir stigmatisert. I tillegg til overvekt, så skal serien også ha programmer om kortvokste, om å være født i feil kropp, personer som sitter i rullestol skal være med, personer med Tourettes for å nevne noen. Utrolig viktige fokus, og det var faktisk fint og kunne svare på spørsmål som man vet at mange lurer på.

Hvorfor er du tjukk, hvor mye mat spiser du, hvordan er det å ha sex, har du fått mange henvendelser fra menn som drømmer om å ha sex med store kvinner – nå skal ikke jeg røpe flere av spørsmålene, men dette var et veldig lite knippe av de spørsmålene vi ble stilt. Vi fikk også fortelle om sårheten, om alt det vonde man har opplevd rundt det å være overvektig. Det var ingen av spørsmålene som satte meg ut. Jeg svarte åpent og ærlig på alle. Det blir spennende å se hvordan NRK velger å sette sammen programmet. Vi er vel 6 deltakere som skal være med i programmet om overvekt. Alle får de samme spørsmålene, og så blir det klippet, redigert og satt sammen til et ferdig program som skal vises på NRK.

 

Jeg føler at det gikk veldig greit. Jeg var ikke nervøs, bare veldig spent. Det er jo ikke hver dag man er med på tv, og for meg var dette en helt ny opplevelse, og en veldig fin opplevelse. Silje Ese som har ansvar for programmet jeg var med i er en fantastisk person som tok meg så godt i mot, og som fikk meg til å slappe av, og egentlig bare kose meg. Det var spennende å se hvordan en tv produksjon som denne ble laget. Det var utrolig fine timer hos NRK, og jeg er spent på resultatet, veldig spent. Jeg vet jeg gjorde det riktige da jeg sa ja til å være med. Jeg følte jeg svarte godt på spørsmålene, men det er klart at i ettertid, så husker man ikke helt hva man svarte, og man kunne sikkert ha svart annerledes, og kanskje mer utfyllende på noen av spørsmålene. Men alt i alt, så er jeg veldig fornøyd.

Under opptaket på tirsdag så svarte jeg på spørsmål sammen med Leif fra Hardanger. Etter å ha hørt Leif fortelle om sin barndom, og mobbingen som førte til at han spiste på følelser, og dermed ble overvektig, så kjenner jeg på to ting: Jeg blir forbanna og frustrert over at der finnes mennesker som gjennom ord og handlinger gjør et liv utfordrende å leve fordi de har meninger om en annens kropp. Det er så hjerteskjærende å høre noen fortelle om en barndom, en ungdom og et voksent liv som er preget av negative tanker rundt seg selv, og hvor man ender opp med å isolere seg fordi noen gjennom lengre tid har mobbet deg fordi de ikke liker den store kroppen din. En kropp som kanskje også i utgangspunktet ikke var stor, men kanskje annerledes, og som etter år med mobbing blir større og større fordi man har begynt å spise på følelser.

 

Jeg kjente også på at jeg har vært heldig. Heldig som ikke har opplevd mobbing. Jeg har gjennom hele barndommen og oppveksten hatt venner og klassekamerater som ikke har tenkt særlig over at jeg var større enn dem. For dem var jeg Heidi, ikke en tjukk unge. Det var først i mer voksen alder at det startet for min del. Det var kommentarer fra ukjente, det var blikk og sårende ord. Alt dette gjorde at jeg fikk alle disse negative tankene rundt egen kropp, og som igjen resulterte i et tøft tankekjør, og mange tunge, vonde år. Men jeg var flink til å skjule det. Jeg smilte gjennom masken. Jeg var aktiv. Ingen visste, kun jeg selv.

Jeg føler meg også stolt over at jeg har klart å ta tak. Jeg er stolt over at jeg tok tilbake kontrollen over livet mitt. At jeg ble sjef i eget liv. Jeg hadde prøvd utallige ganger før, men før jeg ville legge meg under kniven, så ønsket jeg å gi meg selv en siste sjanse, og jeg klarte det. Det handler ikke om å bli en sylfide, det handler ikke om å bli slank. Det handler om å komme dit jeg selv ønsker å være. Der er jeg ikke ennå, men jeg vet at jeg kommer dit. Jeg vet også at beina er som de er, og tømmerstokkene er en del av meg.

Konseptet til NRK synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

 

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.

Programmet har ikke fått fastsatt sendedato ennå. Høyst sannsynlig blir det sendt til høsten. Jeg vil få nærmere informasjon, og den skal jeg selvsagt dele med dere. Jeg hadde en utrolig fin opplevelse hos NRK, et viktig fokus ble satt, og helt ærlig, så var det utrolig stas å få lov til å være med i dette programmet.

Jeg skal snakke om overvekt i tv serie

Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Snakke åpent og ærlig om de tingene jeg brenner for. Jeg er heldig som får lov til å være med å sette viktige fokus rundt temaer som vi kanskje ikke snakker så mye om.

Gjennom bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting. Jeg får truffet så mange nye, flotte mennesker. Ikke minst så får jeg utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.

Gjennom bloggen så setter jeg fokus på viktige temaer som vi overvektige ikke alltid snakker om. Det er så mange der ute som har det akkurat slik jeg har hatt det, og har det, og det er så viktig at vi snakker om det. Visst vi ikke snakker om det, så vil vi overvektige alltid bli stigmatisert. Nå tror jeg sånn sett at vi overvektige alltid vil være en skyteskive, men vi må likevel ikke gi opp. Vi må opp og fortelle hvordan vi har det. Vi må fortelle at vi er mer enn tallene på badevekta, vi må fortelle at vi er mer enn late personer uten mål for livet som sitter foran tv ruta og spiser chips og drikker cola. Vi må stå opp og vise verden hvor flotte vi faktisk er. Jeg brenner så for dette!

Denne uken ble jeg kontaktet av en journalist i NRK som lager en tv serie om stigmatisering, og en serie hvor man svarer på alt som andre måtte lure på rundt ulike temaer, i mitt tilfelle så vil dette være overvekt. En serie hvor jeg kan bli spurt om absolutt alt, så jeg må være klar for det meste for å si det sånn.

Konseptet synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Jeg har sagt ja til å være med i programserien til NRK. Du skal få vite mer om dette på bloggen etterhvert. Jeg reiser til Oslo og NRK til uken for å gjøre opptak til serien, og til det programmet jeg skal være med i. Det er ikke meg alene. Flere overvektige skal være med i programmet, og jeg tror det er en god spredning i alder, og hvordan man har opplevd det å være en størrelse eller flere for store gjennom livet.

Jeg gleder meg. Jeg er spent, og jeg har nok en sånn grugleder følelse. Jeg har aldri vært med på TV før, så bare det å se hvordan en produksjon blir til er jo utrolig spennende. Så tenker man jo på hva man skal ha på seg, og mest av alt: hvordan blir man seende ut på tv. Min største utfordring er at jeg alltid synes ansiktet blir så stort, og da spesielt hake/hals området. Jeg må bare legge det til side. Jeg skal være med å sette viktig fokus, og være med å fortelle en sannhet om det å være en størrelse for stor.

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Så gjelder det å være åpen, og svare ærlig og håpe at resultatet blir noe jeg kan være stolt av å ha vært med på. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.