Det er rart hvordan vi mennesker fungerer. Vi kan ha oppnådd masse, men likevel stå foran speilet og bare se det som gjenstår. Jeg har gått ned 36 kilo. Det er egentlig helt enormt. Likevel føler jeg altfor ofte på at jeg ikke har kommet langt nok. At det jeg har igjen overskygger alt jeg faktisk har fått til.

Men så kommer de små øyeblikkene. De som minner meg på at jeg faktisk er på vei. Som når jeg får på meg ei bukse jeg aldri har passet før, eller får igjen glidelåsen på en jakke jeg ikke har brukt på flere år. Når jeg går en hel tur uten å måtte sette meg ned. Når jeg løfter tyngre på trening, eller bare orker litt mer. Det er små ting, men de føles store når man stopper opp og ser dem.

⸻

💭 Hvorfor ser vi bare det som gjenstår?

Jeg har tenkt mye på det. Hvorfor er det så lett å overse alt vi har fått til? Hvorfor føles ikke fremgangen stor nok før vi når “målet”?

Kanskje fordi vi mennesker er vant til å jage. Vi sammenligner oss hele tiden – med andre, med dette bildet vi har av hvordan vi skal være, eller med idealer vi egentlig aldri har valgt selv.

Og så har vi vekta. De små tallene som har fått så altfor mye makt.

Et par hundre gram opp, og dagen kan være totalt ødelagt. Et kilo ned, og vi føler oss vellykkede – i hvert fall for en liten stund.

Men tallene forteller egentlig så lite. De sier ingenting om hvor sterk du har blitt. De sier ikke at du orker mer, eller smiler oftere. De sier ingenting om de dagene du har stått i det selv om du har vært sliten.

Likevel lar vi dem styre humøret vårt.

Jeg gjør det selv, selv om jeg vet bedre.

Det er som om vi har blitt opplært til å tro at suksess måles i kilo, ikke i livsglede.

⸻

🌱 Den største seieren

For meg handler ikke den største seieren om tallene på vekta.

Den handler om forholdet mitt til meg selv.

Jeg har gått fra å hate kroppen min – den store, tunge, “stygge” kroppen – til å like den jeg faktisk er.

Før fylte selvhatet hele hodet. Jeg snakket meg selv ned hele dagen, hver dag.

Jeg tenkte at jeg ikke fortjente liksom ikke noe.

I dag er dette helt annerledes. Heldigvis.

De vonde tankene får ikke lenger ha hovedrollen i livet mitt.

De dukker fortsatt opp innimellom, men de styrer meg ikke.

Jeg kan se meg selv i speilet uten å kjenne forakt.

Jeg kan faktisk smile til meg selv.

Og det – det er kanskje den største endringen av alle.

Selv om jeg fortsatt har negative tanker innimellom, handler de nå mest om at jeg ikke har nådd vektmålet mitt enda – ikke om at jeg er “verdiløs” fordi kroppen min ser ut som den gjør.

⸻

✨ Hva hvis vi begynte å måle annerledes?

Tenk om vi i stedet målte fremgang i energi, i mestring, i hvor godt vi tar vare på oss selv.

Tenk om vi kunne se på kroppen som en venn vi skal ta vare på – ikke et prosjekt som må fikses.

Jeg tror mange av oss hadde hatt det bedre da.

Jeg prøver å øve på nettopp det. Å se de små tingene, og faktisk la meg selv være fornøyd. Men det er vanskelig- veldig vanskelig. 

For hver gang jeg tar et skritt i riktig retning – enten det er en god treningsøkt, et bedre måltid eller en god dag for hodet – så er det en seier.

Og de små seierne, de bygger faktisk et nytt liv. Et som ikke handler om perfeksjon, men om fremgang.

⸻

💕 Til slutt

Så i dag vil jeg bare si det – små seire teller også.

For kanskje er det nettopp de som gjør at vi klarer å fortsette, selv når vekta står stille, og motivasjonen går litt i dvale.

Så hvis du kjenner på at du ikke er “der du skulle vært”, slik jeg ofte gjør  – pust ut, og se deg litt tilbake.

Du har mest sannsynlig kommet mye lenger enn du tror.

Og om du, som meg, har klart å snu selvhat til aksept – da har du allerede vunnet en kamp som er større enn noen tall på vekta. 🌸

Hvorfor lever vi i et samfunn der så mange hater overvektige mennesker?
Hvorfor ser vi stadig at kommentarfeltene fylles med hat, latterliggjøring og sårende bemerkninger når en overvektig person dukker opp i media, på TV, i en reklame – eller bare tør å være synlig?

For hatet er der. I kommentarfeltene spesielt, men også i blikkene på gaten. Og det er ikke alltid direkte – noen ganger er det pakket inn i “godt ment” råd eller såkalte “sannheter” om helse. Men konsekvensene er de samme: vi lærer at store kropper er feil. Er det virkelig nødvendig å dele den giftige meningen din med hele verden bare fordi du ikke liker en kroppstype? Hvis store kropper ikke er din preferanse – greit. Det er din rett. Men hold det for deg selv. Lukk glidelåsen. Det handler ikke om sensur. Det handler om anstendighet.

Joda, jeg har skrevet om dette før. Mange andre har skrevet om det før. Noen har kommentert mine innlegg rundt temaet med at det ikke nytter, og de skjønner ikke at jeg gidder. Jeg tror nok hatet mot overvektige alltid vil være der, men skal vi virkelig sitte stille og la haterne få holde på, og dermed være med å skape et samfunn vi virkelig ikke vil ha? Jeg tror det er viktig og ikke være stille. Jeg tror det er viktig å si i fra. Nei, vi kan ikke endre alle, men vi kan få noen til å tenke, og kanskje lukke glidelåsen.

Det holder at en overvektig person dukker opp på TV, i en reklame eller et intervju, så renner det inn hatkommentarer om hvor stygg og verdiløs vedkommende er med sin feite kropp. Noen skriver det som en vits. Andre med kald forakt. Noen skjuler seg bak en profil uten bilde, andre bruker fullt navn – som om de er stolte av å stå for nedverdigelsen av et annet menneske.
Jeg kan love deg én ting: Disse kommentarene treffer. De setter seg fast. Ikke bare hos den det gjelder, men hos alle som leser dem og kjenner seg igjen.

Vi liker å tro at mobbing er et ungdomsproblem. At det er usikre tenåringer som sprer hat. Men det sjokkerer meg hvor mange av de styggeste kommentarene som kommer fra godt voksne kvinner og menn. Det er mennesker pluss/minus min alder som er de verste nettrollene. Folk med jobb, familie, kanskje barnebarn – som uten å blunke skriver de verste hatkommentarene mot andre menneskers kropp!
Hva slags rollemodell er du når du sitter bak tastaturet og kaller en person de styggeste ting på grunn av utseendet? Hvordan kan du forvente at barna dine skal vise respekt for andre, når du selv lærer dem at noen kropper fortjener mindre verdighet? Hvordan kan man lære barn om respekt og inkludering, når man selv bidrar til mobbing ? Hva om det hadde vært deg selv, dine barn eller dine barnebarn som opplevde dette? Jeg håper du som er full av hat rundt store kropper, at du er stolt av deg selv, og det flotte forbildet du er for de rundt deg.

Forskning viser at vektstigma – fordommer og diskriminering mot mennesker basert på kroppsvekt – er utbredt i Norge.
En rapport fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at vektstigma påvirker alt fra jobbmuligheter til helsehjelp.
Det stopper ikke der. Vektstigma er også koblet til dårligere mental helse, lavere selvfølelse, økt risiko for depresjon – og, ironisk nok, til vektøkning. For stresset og skammen som følger med stigma kan føre til både overspising og at man unngår fysisk aktivitet av frykt for å bli dømt.
Så når noen sier at “vi bare vil motivere” med stygge kommentarer, kan vi slå fast: Nei, det er ikke motiverende. Det er skadelig. Punktum.

Jeg vet at de som mobber, de som skriver disse kommentarene, ofte bærer på egne problemer. Kanskje handler det om usikkerhet, om behov for å føle seg bedre enn noen andre, eller om å avlede oppmerksomheten fra egne sår. Men forståelsen for mekanismen gjør ikke mindre vondt. For de stygge ordene treffer. De fester seg.
Jeg vet hvor dypt det kan gå inn å få slike kommentarer. Jeg vet hvordan de kan få deg til å føle deg liten, og uverdig. Jeg har følt masse på skammen over å ha en stor kropp, og jeg vet hvordan det føles å sitte der og lese en strøm av negative meninger om kropper som ens egen – og innse at noen mennesker ikke engang ser deg som et menneske, men bare som “den feite”.

Jeg har ” bank i bordet ” aldri opplevd mobbing, eller fått masse hatkommentarer på bloggen min. Det sier alt om dere som følger den. Jeg har opplevd vonde blikk, og kommentarer, og jeg er helt ærlig på at det har såret veldig. Som bloggere og influensere, så skal man tåle å stå i stormen. Man skal stå for det man mener og skriver, og man skal tåle at ikke alle er enig i det man selv mener. Men ingen skal gå til angrep på hvordan andre ser ut!

Hatet skader ikke bare den som blir utsatt. Det skader også de som ser det. Som leser det. Unge jenter og gutter som leser slike kommentarer, kan ta dem til seg som en mal for hva som er “greit” å si. Eller verre – de kan begynne å frykte at det samme vil skje med dem hvis de ikke passer inn i samfunnets snevre ideal.
Vi skaper en kultur der det å skamme seg over kroppen blir en normaltilstand. Der folk holder seg tilbake fra å delta i livet – gå på stranden, melde seg på aktiviteter, danse, synge, være synlige – fordi de er redde for å bli møtt med hån.

Så hvorfor dette hatet?
Er det frykt? Avsky? Er det fordi samfunnet har lært oss at en slank kropp = suksess, viljestyrke, verdi – og at alt annet er et tegn på det motsatte?
Er det fordi vi fortsatt lever i en tid der mange tror at det å kommentere andres kropp er “ærlig” eller “bare min mening”? Eller er det bare et behov for å ha noen å se ned på, for å føle seg litt bedre selv? Jeg har ikke svaret. Men jeg vet én ting: Hatet sier mye mer om den som skriver det, enn om den kroppen det rettes mot.

Det er helt greit å ikke like alt. Det er greit å ha preferanser. Men det gir deg ikke rett til å såre andre. Så neste gang du kjenner trangen til å kommentere en fremmeds kropp på nettet, så spør deg selv: Vil ordene mine løfte eller rive ned? Hvis svaret er det siste – lukk glidelåsen.

Noen ganger er det beste du kan gjøre å bare være stille. Du trenger ikke elske alle kropper. Du trenger ikke være enig i andres livsvalg. Men du kan velge å la være å skade.

For bak hver kropp finnes et menneske. Med følelser. Med drømmer. Med en historie du ikke kjenner.

Egentlig burde man ikke føle behov for å skrive om et emne som dette, men jeg kjenner på et stort behov for å gjøre nettopp det i dag. For nettopp spørsmålet om overvektige kan være et forbilde, det har vært et tema på flere arenaer de siste dagene. Hva er galt med folk?

Aurora Hoff er en norsk influencer, og ble på Vixen tildelt prisen som årets forbilde. Jeg følger Hoff på sosiale medier, og jeg ble utrolig glad for at nettopp hun fikk denne. Aurora Hoff er et forbilde for så utrolig mange. Hun våger å være den hun er. Hun er en viktig stemme for oss som er plus size, men også for kvinner generelt. Hun er en viktig stemme for selvaksept.

Etter at Hoff ble tildelt prisen som årets forbilde, så kom alle hatkommentarene, de kommentarene som alltid kommer i forhold til overvektige. Alle nettrollene som bruker sin egen usikkerhet til å snakke ned andre. Hoff ble kalt for hval, hun ble kalt for årets største, for å være forbilde for Freia, det ble kommentert at hun ble andpusten av å snakke, og en klarte å trøkke ut at vedkommende ikke visste  at VIP-medlemmene på Burger King nå er forbilder for folk. Jeg blir nesten ikke sjokkert lengre. Folk er så utrolig stygge, og igjen, så er det overvektige som får mest av dette. Vi overvektige er og har alltid vært en skyteskive for usikre, stakkarslige personer. I dette tilfelle, garantert fra menn selv om kvinner ikke er det grann bedre.

Det er så utrolig mange nordmenn som kjenner på kroppskam. Nettroll får fritt spillerom til å mobbe akkurat dem de vil i sosiale medier, og hvor det er blitt en svakhet å veie for mye. Det er ikke bare ungdommer som har fordommer mot kropp og vekt. Vi voksne er de verste. Jeg synes kanskje de yngste har mer toleranse enn voksne når det kommer til akkurat dette. Men barn og unge er mer kroppsfiksert enn noen gang. Studier viser at selv arbeidsgivere diskriminerer overvektige i jobbsøkerprosesser. Vi vet at overvektige kan ha lavere lønn også. Dette skjer på tross av at kroppsstørrelse ikke har noe med kompetanse, arbeidsmoral eller talent å gjøre. I følge artikler jeg har lest, så er Norge blant de landene i verden med mest kroppsfokus i media. Ingen andre land har like mange forsider dedikert til slanking og kroppsforandringer enn oss.

Hvordan overvektige kler seg har også vært et tema flere steder. Man kan jo bare gå til enkelte man selv kjenner som stadig må kommentere når de ser overvektige som ikke kler seg slik de mener at de bør, eller at de synes disse overvektige er så tøffe fordi de våger å gå med plagg som viser at de har mage. Eh, tøffe? Hvorfor er de tøffe? Hvorfor er det ikke like naturlig for overvektige å gå med plagg som viser at de feks har mage enn andre som har flatere mage? Jeg kjenner det koker inni meg når jeg hører slikt! Magen vil jo ikke forsvinne om man dropper å gå med en kort overdel, og hvorfor skal vi overvektige føle et behov for å skjule deler av kroppen vår fordi enkelte ikke synes det er pent å se på. Det er mye jeg heller ikke synes er pent å se på som normalvektige går med, men jeg holder i det minste kjeft. Folk skal få gå med det som de føler seg fin i, og er komfortabel med. Det er verken min eller din oppgave å snakke ned hva andre velger å gå med.

Skal overvektige få gå i korte plagg som viser at de har mage? Du verden så mange som har en mening om det. Denne magen, den er visst til ubehag for mange øyne gitt, og de negative kommentarene hagler. Fra å ha følt seg fin i et antrekk, så får slike kommentarer oss til å stille spørsmål om det faktisk er sånn at man ikke kan gå i korte plagg. Man blir usikker selv om man i utgangspunktet er selvsikker. Man føler at man best mulig må skjule at man er stor. Overvektige skal jo ikke vise kropp i det hele tatt i følge altfor mange. Når du stadig får høre kommentarer om eget utseende, så begynner du å stille deg selv spørsmål.

Jeg skal glatt innrømme at jeg aldri var komfortabel med å gå i korte plagg når jeg var en del kilo tyngre, men det handlet om hva jeg var komfortabel med, ikke at andre måtte tenke slik jeg gjorde, eller at jeg ikke våget Jeg har alltid digget at folk er seg selv, også i klesveien. Jeg synes andre er flotte i korte plagg selv om jeg ikke selv gikk med det. Jeg likte bare ikke korte plagg selv om sååå mange prøvde å overbevise meg om det motsatte, at jeg ville kle det. Nå som jeg har mistet ganske mange kilo, så kjenner jeg at nå har dette endret seg. Nå liker jeg ikke plagg som er lange. Nå må jeg ha korte plagg fordi det er korte plagg jeg føler meg mest vel i. Nå er jeg og komfortabel med tettsittende plagg, og jeg har mage jeg også. Men poenget er at vi skal kle oss slik vi føler for. Vi skal kle oss i de klærne vi liker, og føler oss fine i. Dette er det ingen andre som skal ta fra oss.

Jeg kjenner at jeg blir så utrolig sint når jeg tenker på hva slags holdninger det er der ute til oss som er store. Hva slags rett har noen til å fortelle oss hvordan vi skal være, se ut og kle oss? Hva slags idioter går ut offentlig og sier at man blir kvalm av å se overvektige mennesker, og hvorfor er samfunnet blitt sånn at mange ser på overvektige som tapere? Hvorfor tror store deler av samfunnet at vi som er overvektige er en gjeng med latsabber som ikke gjør noe annet enn å spise, se på tv og slite ut sofaen? Hvem har skapt slike holdninger, og hvorfor tror mange fortsatt på disse mytene? Samfunnets holdning til overvektige er så stygge, og fallhøyden blir så utrolig stor når man ikke føler at man passer inn. Og som jeg skrev på bloggen i går, studier viser at det er verre å være slank og i dårlig fysisk form enn å være overvektig og i god form.

Tommelen opp for alle store, flotte kvinner der ute som stolt viser seg i både korte overdeler, sommerkjoler, treningsklær, shorts, og badedrakt! Tommelen opp for alle som har lært og ikke bry seg om hva drittsekker måtte si om kroppen deres, og tommelen opp for alle som vet at skjønnhet kommer i alle størrelser. Gå i det du vil, og vær stolt av den du er!  Det er flott med både valker, mage, rompe, og grevinneheng. Har noen problemer med å se en frodig kropp med flotte former, så kan de snu seg bort, de kan mene det de vil, men hold munnen lukket.

Vi trenger forbilder som Aurora Hoff. Vi trenger flere som henne, og jeg er så glad for at jeg også i flere år har fått lov å være en stemme for overvektige. Nettrollene skal ikke vinne, og ikke hetsen heller. Vi skal fortsette å skinne, og vi skal være en stemme for selvaksept.

I dag blir det hjemmetrening, og så tenker jeg det blir ut å gå en tur. Fortsatt frustrert over vekten som ikke beveger seg særlig nedover. Jeg burde legge en plan for å komme ytterligere ned, men det er ikke alltid jeg får gjort det jeg skal når jeg tenker at jeg må få gjort det….I går tok jeg forresten en sjokoladebit. Ikke at det fristet, men jeg mistet lysten jo på sjokolade da jeg startet på Ozempic i september 2023. I går ville jeg teste hvordan jeg reagerte på sjokolade såpass lenge etter. Det smakte ikke godt, så sjokoladen, den holder jeg meg fortsatt unna. Hurra!

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag!

Au, au. Sårt og vondt som bare søren. Jeg har ikke glemt hvor innmari vondt det kunne bli. Jeg hadde sår. Skikkelige sår også.

Lårene mine er store. Ennå verre er det med leggene. Det er ikke sånn at jeg står lenge og studerer verken lår, eller legger i speilet. Det er vel heller sånn at jeg løper forbi speilet for å slippe og studere størrelse, og utseende. Lårene er store, men de er egentlig ikke så stygge visst man ser bort i fra litt åreknuter. Det er leggene som er hovedproblemet mitt. Hadde det ikke vært for de store leggene som i tillegg er ett levende bevis på dårlig sirkulasjon, og ødelagte lymfebaner, så hadde jeg vel følt meg noe slankere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For det er egentlig ikke de nydelige leggene mine som skal være tema på bloggen i dag. Det er lårene mine, eller helt nøyaktig, så er det gnissing mellom lårene. Jeg er nok ikke alene om å ha kjent på den herlige følelsen av at det gnisser godt mellom lårene i blant. To lår som støter på hverandre, og skaper denne magiske gnissingen. Det hørtes nesten litt romantisk ut når man snakker om magisk gnisning, men det er langt fra verken romantisk, eller noe som kan minne om en god følelse. Det er bare vondt. Skikkelig vondt. Det blir sårt og rødt, og det ser ikke pent ut.

Når man er en størrelse, eller flere for stor, så er det en utfordring man støter på når man nå skal finne frem kjolen, eller skjørtet. Når jeg har lår av størrelse, og når jeg går i kjole, eller skjørt, så gnisser lårene mot hverandre. DET er ikke behagelig over lang tid. Det blir ganske sårt, og vondt mellom lårene etter hvert, og da er ikke lysten til å gå med kjole, eller skjørt særlig stor når man faktisk må lide såpass. Jeg husker når jeg var enda større enn nå, da var det enda verre. Da ble det faktisk sår mellom lårene fordi de gnisset så mye mot hverandre. Det var vondt det! Det er mange plusser med å gå ned i vekt, og jeg ser at en av plussene er at lårene ikke gnisser like mye som før.

Jeg har tidligere kjøpt underskjørt med bein, men de har bare vært en stor frustrasjon. Underskjørtene har sklidd ned fordi de har vært for store i livet, og beina på underskjørtene har sklidd oppover slik at det plutselig ikke er noen beskyttelse mot gnissingen overhodet. Beina har liksom ikke vært stramme, og faste nok. Jeg har brukt masse energi på å dra ned bein, og dra opp liv. Ikke ser det særlig bra ut heller når man må gå rundt, og dra ned et plagg som er under kjolen, eller skjørtet. Man blir bare frustrert, irritert , og sabla sur.

Så ble jeg kjent med gnissetrusen, og den ble min redning mot gnissing. Gnissetrusen er en truse/shorts som beskytter lårene mot denne vonde gnissingen. Den er god i livet, og den sitter der den skal, også i beina. Gnissetrusene er behagelig å ha på seg synes jeg. Dette er ikke en shape truse som gjør at du mister mer, og mer pust for hvert skritt man tar. Det er heller ikke en hold in med masse effekt som gjør at magen holdes inne, men gnissetrusen holder magen på plass.

Når jeg startet nettbutikken, så var det viktig for meg å finne plagg som også kan hjelpe oss i hverdagen. Jeg har kjent på kroppen hvor frustrerende mye kan være, og når jeg da finner geniale plagg, så vil jeg ha disse inn i nettbutikken, som gnissetrusene. Det er en god følelse å slippe å kjenne på den forbaska frustrerende, og vonde gnissingen.

Gnissetrusene får du i sort, og hvitt, og du kan få de både med og uten blonder nederst på beina. Gnissetrusen går fra str. 42 – 54. Geniale under skjørt og kjole, men man kan absolutt også ha de under bukser. Jeg slet litt med å linke direkte til gnissetrusene, men gå inn på nettsiden, velg produkter, deretter underdeler og gnissetruser. Sliter du med å finne de, så sender du meg ei melding, så hjelper jeg deg. De er geniale.

https://enstorrelseforstor.no/

Ha en nydelig søndag! Her har prinsene vært hos meg i helgen, og vi har kost oss masse bla med en fin tur i Dyreparken. Vi blogges til lørdag!

Kjenner du min historie? Vet du hvorfor jeg bærer så mange kilo for mye? Selv om du ikke kjenner meg, så er det helt greit å ha meninger om hvorfor jeg er tjukk. Det er helt greit å snakke stygt om kroppen min. Det er helt greit å fortelle hvor dum jeg er. For du vet jo selvfølgelig alt om mitt liv, min hverdag, og min helse. Du tror selvsagt at jeg sitter i sofaen hele dagen, og spiser en kilo med smågodt, krydret med chips og som blir svelget ned med masse cola…med sukker. Men sannheten, kanskje du skulle ha visst mer om den før du uttalte deg negativt om meg, eller forteller meg hvor stygg og feit jeg er. Kanskje du skulle ha latt være den stygge kommentaren når jeg passerte deg, eller når du leser en artikkel om overvekt på nettet, og heller hørt min historie.

Foto : Kai Stokkeland

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter arrangementet vi hadde her i Kristiansand som vi kalte ” Tjukk på Sørlandet “, så har temaet fått mye fokus, noe som er utrolig viktig. Vi som har engasjert oss i dette får en boost, og vi ser hvor viktig det er å jobbe videre for å prøve å gi overvektige en bedre hverdag. En bedre hverdag betyr en bedre fysisk og psykisk helse, og det betyr at diskrimineringen må bort. Vi må bli sett for den vi er, og ikke vekten vi bærer.

Jeg er veldig opptatt av hvordan overvektige blir behandlet i helsevesenet, for her har man en lang vei å gå. Frekke, arrogante leger som omtrent nekter å behandle oss fordi vi er tjukke, og som henviser oss til slankeoperasjon uansett hva vi er hos denne legen for. Carina Carlsen fortalte på arrangementet at hun skulle utredes for migrene, men legen hun var hos hadde kun pratet om slankeoperasjon. Jeg var hos en lege med noe øyerelatert en gang, og opplevde akkurat det samme som Carina. Og jeg har opplevd lignende ting så mange ganger og jeg er slettes ikke alene. I arbeidslivet er det heller ikke enkelt å være overvektige om man skal søke ny jobb. Det å ansette en overvektig, det er det mange som ikke gjør. Det vil bli for mange sykemeldinger mener mange arbeidsgivere…..lønn kan også være lavere.

På tirsdag hadde jeg besøk av journalist Kai Stokkeland fra NRK Sørlandet. Kai var tilstede på arrangementet vi hadde, og ønsket meg som gjest i en serie som NRK Sørlandet har som heter ” TirsAgder – møte med mennesker.” Her snakket vi om hverdagen som overvektig, om engasjementet mitt for overvektige, vi snakket om årene med radio . ja, vi snakket om masse. Det var utrolig hyggelig å få være gjest i denne serien. Når man hører samtalen, så er det alltid noe man skulle ha sagt, og noe man skulle ha sagt annerledes, men jeg synes samtalen ble fin. Jeg legger ut samtalen her visst du har lyst til å høre hva vi snakket om : https://www.nrk.no/sorlandet/kampen-mot-kiloene-1.16436841

Arrangementet, all oppmerksomheten temaet har fått, alt har gitt oss en stor boost til å jobbe videre. Vi får også henvendelser fra andre steder i landet fra folk som har lyst til å jobbe sammen med oss, og det er så utrolig bra. Jo flere vi blir, jo sterkere blir vi. Kanskje blir det en organisasjon ut av dette hvor vi er mange som kan jobbe sammen for en bedre hverdag for overvektige. Det er på tide at vi blir tatt på alvor. Vi er lei av prat og pekefingre. Vi vil ha hjelp både fysisk og psykisk. En politiker spurte meg om hva jeg ønsket meg om jeg kunne velge en ting, og der er jeg klar: hjelp til å bedre psykiske helsen vår. Hjelp der vil gjøre det lettere for oss å få en lettere kropp.

Jeg har troa. Pengene er ikke der, og det er en kamp om kronene, men jeg har likevel troa. Jeg tenker også at dersom viljen er der, så kan mye skje….

Ha en super lørdag der du er. Jeg får besøk av prinsene mine fra i dag til i morgen, og det ser jeg alltid frem til 🙂 Vi blogges i morgen.

I morra skjer det!

Jeg er så utrolig stolt over å få være med på dette. Dette er noe jeg har jobbet for lenge. Kanskje er dette starten på noe veldig bra, og det er sannelig også på tide at det settes fokus. 1.juni skjer det, og det er forhåpentligvis bare begynnelsen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dere som følger bloggen min, dere vet at jeg brenner for å gjøre noe med stigmatiseringen, og diskrimineringen som er mot oss overvektige. Vi er den gruppen i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er liksom akseptert at så mange snakker så negativt om oss, og at vi blir sett på som dumme, late og uten mål i livet. At vi er overvektige, det er vår skyld, og vi er idioter som ikke skjønner hvor lett det er å gjøre noe med vektproblemet. ” Det er bare å spise mindre, og trene mer.” Den oppskriften, den får vi stadig slengt i trynet. Hadde det faktisk vært så enkelt, så hadde det ikke vært overvektige i samfunnet.

Kjenner du min historie? Vet du hvorfor jeg bærer så mange kilo for mye? Selv om du ikke kjenner meg, så er det helt greit å ha meninger om hvorfor jeg er tjukk. Det er helt greit å snakke stygt om kroppen min. Det er helt greit å fortelle hvor dum jeg er. For du vet jo selvfølgelig alt om mitt liv, min hverdag, og min helse. Du tror selvsagt at jeg sitter i sofaen hele dagen, og spiser en kilo med smågodt, krydret med chips og som blir svelget ned med masse cola…med sukker. Men sannheten, kanskje du skulle ha visst mer om den før du uttalte deg negativt om jeg, eller forteller meg hvor stygg og feit jeg er. Kanskje du skulle ha latt være den stygge kommentaren når jeg passerte deg, eller når du leser en artikkel om overvekt på nettet, og heller hørt min historie.

Du som er lege, eller jobber i helsevesenet som jeg tydelig ser de negative holdningene til når jeg møter dere. Det er nettopp i helsevesenet jeg skal føle meg trygg og ivaretatt uansett hvorfor jeg kommer til deg. Du skal ikke gi meg en henvisning til en slankeoperasjon når jeg ikke er hos deg for å snakke om de tingene i det hele tatt. Du skal ikke skylde på vekten når jeg har vondt i øret, eller øynene renner. Hvorfor relaterer du alt til vekten?

Hvorfor skriker myndighetene, og helse Norge om den økende fedmen, men gjør svært lite med det foruten å gi oss kostholdsråd, råd til aktivitet, slankeoperasjoner eller et opphold på en fedmeklinikk. Hvorfor finnes det ikke et tilbud til oss i nærmiljøet vårt? Hvorfor satser dere ikke på å gi oss det vi trenger? Vi kunne ha unngått så mange slankeoperasjoner dersom myndighetene hadde hørt på oss ,og spurt oss hva vi trenger for å kunne gå ned i vekt. Vi trenger ikke slankeoperasjoner så lenge det er kroppen som blir operert. Hodet vårt opereres ikke, og det er her problemet ligger. Vi må rydde i hodet for og lykkes med en vektnedgang. Hvorfor får ikke vi denne hjelpen når dere vet at dette må til for og lykkes? Hvorfor får ikke overvektige egne grupper med trening tilrettelagt for oss når mange andre pasientgrupper får det? Hvorfor blir vi bare plassert der feks Frisklivsentralen føler at vi passer inn. Overvektige bør trene sammen. Vi bør få et opplegge basert på trening og mental hjelp. Ikke et opplegg på 3 mnd. Hva oppnår man på 3 mnd? Hvor langt kommer man på så kort tid. Vi trenger hjelp over tid. Over lang tid

Mye av dette kjenner mange seg igjen i. Holdninger til overvektige som ikke holder mål. Leger, sykepleiere, arbeidsplasser, og mannen i gata, der er så mye stigmatisering der ute, og det er på tide at vi overvektige setter fokus på dette, og forteller hvordan vi opplever alt dette. Vi må fortelle hvordan vi faktisk opplever andres holdninger til våre store kropper. Og akkurat det skal nå skje, og jeg håper du som føler på stigmatiseringen, og diskrimineringen vil være med å sette fokus, og dele av dine erfaringer. Dine erfaringer, og meninger er så viktig!

Christel Olaisen og jeg har jobbet med dette på hver vår kant, og nå har vi gått sammen om dette. Vi var i kontakt med varaordfører i Kristiansand, Erik Rostoft for å prøve å fortelle hva overvektige i kommunen trenger. Rostoft satte oss i kontakt med Hanne Kro Sørborg som bla jobber med En by for alle i kommunen, og sammen har vi jobbet frem arrangmentet ” Tjukk på Sørlandet ” den 1.juni på Kristiansand Bibliotek.

Hvordan er det å være tjukk på Sørlandet? Kjenner man som tjukk på stigmatisering og diskriminering? Hvorfor skjer dette, og hvor møter man på utfordringer ved det å ha en stor kropp?Vi ønsker å sette fokus på det å være tjukk på Sørlandet, og ønsker å få vite mer om hva tjukke opplever av nettopp stigmatisering og diskriminering på alle områder i landsdelen. Dette er viktig for og kunne jobbe videre med nettopp disse tingene. Det er så viktig for å bli hørt.

1.juni kl.18.00 håper vi å se mange på Kristiansand Bibliotek. Arrangementet finner sted i kjelleren der, og i tillegg til En By for alle/Kristiansand Kommune, så er også Kristiansand Sanitetsforening med på dette. Vi får besøk av kroppsaktivist Carina Carlsen denne kvelden, og Carina har sine klare meninger om alt dette, og skal snakke om det i sitt innlegg. Carina er et fyrverkeri av ei dame, og verdt å lytte til.

Jeg håper å se mange denne kvelden, også dere som i ulike sammenhenger jobber med overvektige. Det kan være så verdifullt for dere å høre hvordan overvektige faktisk opplever å være tjukk i samfunnet. Kanskje kan det være historier til ettertanke.

Del erfaringer, og meninger, men kom gjerne også bare for å delta, og for å høre. Og vi håper jo også at overvektige fra andre steder i landsdelen enn Kristiansand vil delta. Del veldig gjerne, og spre budskapet!

Jeg har en drøm jeg. Drømmen er at dette kan være starten på noe bra…..

Det er snart to år siden jeg skrev på bloggen min om intensivsykepleieres holdninger til å pleie overvektige pasienter. Intensivsykepleiere som kviet seg for å pleie oss overvektige. Jeg husker at jeg etter blogginnlegget fikk masse tilbakemeldinger fra dere som følger bloggen, og som har opplevd akkurat de samme negative tingene som også jeg har opplevd i helsevesenet. Det er så uendelig trist, og det er en stor skam at overvektige blir behandlet så dårlig i norsk helsevesen. Det er en stor skam at pleiere, og leger mener at vi overvektige ikke skal ha rett til samme behandling som alle andre. Det er jo nesten ikke til å tro at personer som skal ta vare på andre mennesker har slike holdninger. Er det et sted man burde møte forståelse, medmenneskelighet og respekt, så er det jo nettopp i helsevesenet. Det er trist at personer som skal vise omsorg ,respekt og empati ikke mestrer en av de viktigste oppgavene de har. I helsevesenet burde man faktisk ikke være så enkle at man står for de samme holdningene som man finner hos så mange andre i samfunnet. I helsevesenet burde man vite at ikke all sykdom og helsemessige utfordringer skyldes overvekten. Man kan faktisk bli syke, og få utfordringer av helt andre grunner også enn vekten vår.

Stigmatisering av overvektige, det er et virkelig stort problem i samfunnet vårt. Den dårlige behandlingen som finnes i helsevesenet, den finnes også mange andre steder. Den finnes også hos arbeidsgivere som skal ansatte nye folk. Studier viser at arbeidsgivere har en tendens til å velge bort tjukke mennesker ved ansettelser. Erting og mobbing for å være tjukk er en av de få tingene som man fortsatt ser gjennom fingrene på. Stigmatisering og mobbing finnes også i stort omfang i sosiale medier.

Hvorfor er det sånn, og vil man noen gang få bort all stigmatiseringen. Til det siste punktet vil jeg si nei. Man vil aldri få dette helt bort, men man må jobbe for å sette fokus i håp om at vi kan få positive endringer. Det er så viktig at man snakker om dette. Det må en holdningsendring til både i norsk helsevesen, i næringslivet og i samfunnet generelt. Vi overvektige skal som alle andre føle oss trygge på at vi alltid får den behandlingen vi skal ha, og at vi blir behandlet med respekt og forståelse. Hvorfor blir vi sett på som dårligere mennesker. I følge pleiere er vi selv skyld i den overvekten vi bærer. Er det mulig? Når ble teamet overvekt så enkelt?

For en stund siden så var jeg en av to som var i møte med Kristiansand Kommune i håp om at kommunen ville sitte ned med oss for å diskutere hva som skal til for at overvektige kan få en bedre hverdag. Vi ble veldig godt mottatt av varaordføreren i byen, og han gjorde en jobb for å trekke i en del tråder i håp om å få til noe. Jeg ønsker jo et helhetlig tilbud til overvektige i kommunen hvor man bor for å slippe å operere, og for å slippe å reise bort på diverse opphold. Det er mange pasientgrupper som får et slikt tilbud, men overvektige har ikke samme tilbud enda vi vet at fedmeproblematikken øker. Hvorfor kan ikke da overvektige få et helhetlig tilbud på lik linke med så mange andre pasienter? Det skrikes om at vi må gjøre noe med den økende fedmeproblematikken, men hva gjør man i foruten å skrike om at noe må gjøres?

I Kristiansand Kommune så ville ikke helseavdelingen snakke med oss. De hadde ikke tid, og ikke penger. Ingen stor overraskelse akkurat . Det er sikkert like mye snakk og lite handling her i kommunen som i andre kommuner, og som det er hos helsepolitikere. Men, noe positivt har kommet ut av vår henvendelse til kommunen. Sammen med vedkommende som har ansvar for likestilling og inkludering i kommunen, så skal vi nå prøve å sette fokus. Hvordan er det å være overvektig i samfunnet? Hvordan opplever vi stigmatiseringen ? Hvor er det skoen trykker, og hva trenger vi for å få en bedre hverdag? Dette kan ikke vi alene fortelle, så jeg håper mange vil være med å være å fortelle om deres opplevelser når vi starter arbeidet. Vi håper å få høre mange stemmer, og mange historier.

Jeg er spent på hva vi kan få til, for at dette er et viktig arbeid, det er det ingen tvil om. At overvekt er selvforskyldt, er det faktisk så enkelt?  At alle har et ansvar for eget liv, og egen kropp, det er det ingen tvil om…men bak enhver overvekt, så ligger det en årsak. Det handler ikke om late, dumme, og viljeløse mennesker. Det handler om mennesker med historier. For mange er dette historier som har preget livene på en vond måte. Det handler om at mennesker ikke er kropp. Det handler om å akseptere.

Jeg vil til slutt legge til at det heldigvis også er engler i norsk helsevesen. Personer som setter deres ære i å behandle alle mennesker med respekt, faglighet og ikke minst god omsorg. Heldigvis har jeg møtt de også både blant pleier og leger. Den største engelen jeg noen gang har møtt var en lege ved kvinneavdelingen på Sørlandet Sykehus. Er evig takknemlig for at det var nettopp han jeg møtte da jeg ble kreftsyk for de årene tilbake. For en lege, og for et menneske. Hans fokus var på å få meg frisk, og nevnte aldri vekten min med et ord. Også når jeg ble operert for nyrestein i april i fjor, så møtte jeg engler i grønt og hvitt. Så alt er ikke mørkt, verken i helsevesenet, næringslivet eller i samfunnet generelt, men vi har likevel en STOR jobb å gjøre.

Nyt lørdagen. Jeg har hatt ei god kondisjonsøkt på treningssenteret. Resten av dagen blir det litt diverse, men mye av lørdagen går nok til Fiken, kvitteringer og regnskap. Vi blogges i morgen.

Vi tjukke, vi er skikkelig dumme. Sannheten er vel en helt annen, men vi tjukke, vi blir sett på som dumme. Bedrevitere, nett troll og tjukkehatere har alltid assosiert oss tjukke som mennesker med lav IQ. Kanskje mener de vi har lav IQ fordi vi ikke skjønner at vi hadde blitt tynne om vi hadde hørt på deres råd om å spise mindre, og trene mer. Vi har lav IQ fordi vi ikke har knekt koden for å bli tynne. Kanskje må vi spørre hvem som faktisk har lav IQ når noen tror at oppskriften er så enkel. Hadde den vært så enkel, så hadde vi ikke hatt overvekt.

Fedmeforsker Erik Hemmingsson er veldig klar når han understreker at høy vekt ikke er roten til all dårlig helse. Han peker på vektmobbing, diskriminering og sosial avstraffelse som viktige årsaker til sykdom hos tjukke mennesker. Sammen med Stina Wollter har Hemmingsson samlet flere historier i forbindelse med boka «Krigen mot kroppen». Han sier at hetsen av tjukke mennesker er akseptert, og det er utbredt. Hetsen skjer i sosiale medier, i helsevesenet og i arbeidslivet…det skjer overalt og uten at vi en gang tenker over det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er sikkert mange flere enn meg som har opplevd hvor dårlig helsevesenet behandler oss overvektige. Uansett hva man kommer med, så kan du være sikker på at vekten får skylden. En person som er overvektig kan få beskjed av legen sin om å gå ned i vekt når personen har oppsøkt vedkommende om alt fra propper i ørene til fotsopp.

I kulturen og underholdningsbransjen blir tjukke mennesker tradisjonelt og veldig stereotypt framstilt som glade, late og litt dumme. Og det er også studier som viser at arbeidsgivere har en tendens til å velge bort tjukke mennesker ved ansettelser. Erting og mobbing for å være tjukk er en av de få tingene som man fortsatt ser gjennom fingrene på. Det er helt greit å snakke ned overvektige. Det er greit å slenge kommentarer og stygge blikk. Det er helt ålreit å henge over handlevogna mi for å se om man kan finne årsaker der til at jeg er tjukk. Klart det er helt ålreit så lenge vi er så dumme som vi er.

Det er ingen tvil om at overvekt kan gi helseutfordringer, men der er også Erik Hemmingsson veldig klar. Selv om overvekt kan gi helseproblemer, og sykdommer, så betyr ikke at alle som er overvektige og tjukke blir syke av det før eller siden. Det betyr heller ikke at tynne mennesker er skånet for sykdommene. Men det som alle de blinkende varsellampene om risiko ved overvekt hovedsakelig gjør, er å skape unødvendig angst. –  Det er komplett urimelig å definere en tung kropp som en sykdom, sier fedmeforsker Erik Hemmingsson. Det er mange tjukke mennesker som har utmerket helse og lever veldig sunt, sier han. Likevel kan den overvektige få velmente råd om å spise mindre og bevege seg mer, noe som bare gjør det verre. Da er vi tilbake til starten av blogginnlegget mitt, nemlig at vektmobbing, diskriminering og sosial avstraffelse er en viktig årsak til at tykke mennesker generelt har økt forekomst av visse sykdommer.

Hemmingsson mener at det i dag er en viss økning i bevisstheten om at fedme ikke trenger å være et helseproblem, men han synes disse framskrittene mot aksept går veldig sakte. Han mener det er helt nødvendig med et nytt syn på vekt generelt – og overvekt spesielt. Så lenge vi ser på en stor kropp som et problem, så blir den det.

Hemmingson sier det så flott : – ” Vi burde feire kroppen for det miraklet den faktisk er, i stedet for å gå rundt og være misfornøyd med den.” Kanskje er det noe vi bør ta til oss både du og jeg….veldig vanskelig synes jeg, men så utrolig viktig.

Go’ søndag! Vi blogges til lørdag!

Jeg har skrevet mye om overvekt på bloggen min. Ganske naturlig når jeg selv har slitt med overvekt i alle år. Jeg er en av mange som drømmer om denne magiske pillen som aldri vil bli oppfunnet. Jeg er en av mange som har gjort mye for å endre, og jeg er en av de som så altfor mange mener er lat og viljeløs. En av de som bare må ta seg sammen. En av de som bare må spise mindre og trene mer. Jeg er en av de som sa nei til slankeoperasjon, men som stadig lurer på om det faktisk er det drastiske skrittet jeg må ta når ingenting fungerer. Jeg er en av de som venter på gjennombruddet i fedmebehandlingen.

Det er en kamp hver eneste dag. Hodet mitt tenker på kropp og vekt hver eneste dag. Til tider altfor mye. Det er jo ikke akkurat bra å fokusere så mye negativt for et hode. Men det er nå sånn det er selv om jeg hver dag også prøver å skyve styggen på ryggen langt under skoene mine. Jeg har noen øyeblikk hvor jeg lykkes, og  klarer å fokusere på helt andre ting. Positive ting.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne uken kunne man lese en veldig interessant artikkel på nettsiden til TV2. Jeg sluker alt som blir skrevet om fedmebehandling. Jeg sluker det ikke rått, men jeg leser alt, nøye. Og så tar jeg det videre med fastlegen min. ” Dette regnes som en revolusjon ” – dette var overskriften på artikkelen. Er det rart man stopper opp, og leser hvert ord nøye? Gjennombrudd? Hva er dette? Har man funnet denne magiske pillen endelig?

Revolusjonen det er snakk om, det er ikke en magisk pille selvsagt, men det er en ny medisin som har vist seg å ha veldig gode resultater. Medisinen omtales som et gjennombrudd i behandlingen av fedme. Medisinen det er snakk om, det er slankemedisinen Wegovy. 

Wegovy er også en sprøyte i likhet med andre sprøyter som mange overvektige har prøvd. Noen bruker Ozempic, andre Saxenda. Så er effekten ulik fra person til person. Mange har effekt med Ozempic, og andre opplever det samme med Saxenda. Det er selvsagt også mange som ikke opplever den store effekten av disse. Selv hadde jeg god effekt i starten av bruken av Saxenda, men effekten ga seg etter hvert. Dette er det mange som opplever. Ozempic har det også blitt skrevet mye om i forhold til diabetesmedisinen har blitt revet ut av hyllene både i Norge, og andre deler av verden, fordi den også blir brukt til behandling av overvektige. Diabetikere har da opplevd å stå uten den viktige medisinen sin. Ozempic er ikke godkjent som fedmemedisin Norge, men siden leger har fri forskrivningsrett, kan den skrives ut «off label». Studier har vist at Ozempic kan ha en vektreduserende effekt på rundt fem prosent.

Så til den nye medisinen, Wegovy. I motsetning til Ozempic, er Wegovy godkjent til bruk for behandling av overvekt. Virkestoffet i både Wegovy og Ozempic heter semaglutid. Det er ikke virkestoffet i seg selv som bidrar til til vektreduksjon, men effekten dette har på kroppens sult og metthetsregulering som gjør det lettere å gjennomføre en livsstilsendring og dermed vektreduksjon.

Inntil nylig, så har Wegovy kun vært tilgjengelig i USA, men mandag denne uken ble slankemedisinen tilgjengelig også i Danmark, som første land utenfor USA. Det europeiske legemiddelverket (EMA) godkjente Wegovy i januar i år. Men på grunn av enorm etterspørsel i USA, har det ført til kraftig mangelvare på produktet. Tor Egil Frostelid som er pressekontakt for Novo Nordisk Norge, produsenten bak medisinen sier til TV2 at de jobber for tiden med å gjøre Wegovy tilgjengelig også i Norge, men at de for øyeblikket ikke kan gå ut med en eksakt dato for når dette vil skje. Han sier videre at Wegovy etter planen vil gjøres tilgjengelig i flere markeder så snart de kan garantere sikre leveranser som tilfredsstiller pasientenes behov i de markedene det blir tilgjengelig.

Samira Lekhal som er overlege ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst uttaler at også hun er svært optimistisk til bruken av Wegovy, som tas som en sprøyte, en gang i uken. Hun sier at Wegovy er det med best dokumentert effekt i flere store forskningsstudier. Studier viser at omtrent en tredjedel av de som har brukt Wegovy har opplevd en vektreduksjon på 20 prosent eller mer. Dette regnes som en revolusjon for fedmebehandling sier Lekhal til TV2.

Jeg har full respekt for de som er skeptiske til bruken av disse sprøytene i fedmebehandlingen, men jeg forventer også det motsatte. At de som er skeptiske også har respekt for at bla jeg tenker annerledes. Ofte er det de som ikke aner hva kampen mot overvekt faktisk er som uttaler seg negativt om denne type behandling. Man får høre det vanlige som jeg er så drittlei av: Det er bare å ta deg sammen. Spise mindre, og trene mer. Det er da man har så lyst til å ta disse menneskene med inn i mitt liv, og gå i min kropp noen dager. Da hadde kanskje pipa fått en annen lyd. Joda, jeg kan sikkert spise noe mindre, men når det kommer til trening, så bør de fleste bedrevitere lukke munnen med gaffateip. Jeg er mer aktiv enn mange, og trener veldig bra. Jeg er ikke den som sitter på sofaen og stapper i meg alt jeg kan komme over av kalorier. Og det er det de færreste av oss som gjør. Det er bare et innbilt bilde av mennesker som ikke aner.

All overvekt har en årsak. Ferdig snakket. Hvert menneske har en historie. Det er en grunn til hver ekstra kilo på de aller fleste overvektige, og før du kjenner historien, så lukker du munnen.

Jeg skal med verdens beste samvittighet prøve Wegovy, og jeg skal nok en gang håpe. Håpe på denne vil hjelpe meg i kampen mot overvekten. Jeg er ikke dum og tror sprøyten er full av magi. Jeg må gjøre mitt. Men dersom den kan være med å hjelpe meg ned i vekt, så vil det bety all verden for meg. Det vil bla bety at en tanke om et drastisk inngrep kan forsvinne ut av hodet, og det betyr at de negative tankene rundt egen kropp og vekt kan slippe litt taket…Å forsøke Wegovy er mitt valg. Respekt det.

Ha en nydelig 4.søndag i advent, og del gjerne.

” Er det ikke en deilig følelse å gå med rak rygg, og kunne vise finger til de som var drittsekker på gymnaset? ” Setningen kom fra en god venn fra gymnastiden. Det var så godt å høre han si akkurat det, for de tankene, de har jeg hatt en del i det siste. Han hadde tenkt mye på det han også, og var så glad for alt jeg nå har oppnådd, og hvor langt jeg har kommet. ” Nå Heidi, nå kan du gå med den rakeste ryggen, vise en finger til visse personer, og si ” Look at me now. Det du har oppnådd, det er det ikke mange som har.”

Jeg kjente litt på tårene akkurat da, for det var så mye sant i det han sa. Gymnastiden var utrolig fin, men visse personer gjorde nok det de kunne for å tråkke meg litt ned. Jeg var også da ei stor jente, og visse personer likte å fortelle meg det på sin ekle måte. På den tiden, så våget jeg å si i fra heldigvis, så mye prellet av. Ser jeg gymnastiden under ett, så er det absolutt mest gode, og fine minner jeg har. Alt jeg fikk være med på, og alle de flotte menneskene jeg ble kjent med. På den tiden var jeg også en kjent radiostemme her i Kristiansand, og for de få som bare måtte prøve å tråkke litt på meg med sine kommentarer, så handlet det nok også om sjalusi, at jeg kanskje fikk mer oppmerksomhet, de fleste hadde et forhold til stemmen min. Det handlet nok også mye om usikkerhet, og at de tok usikkerheten deres ut på meg.

Jeg likte meg veldig godt på gymnaset visst man ser bort fra matematikktimene, og naturfagstimene. Siste året tapte meg med en stemme på å bli russepresident for rødrussen i Kristiansand, og havnet opp med å bli revysjef. Det var vel få som hadde troen på at jeg skulle få en revy opp å gå, men sannelig klarte jeg det sammen med en herlig gjeng medruss. ” The sound of russ ” het revyen vår som ble satt opp på Agder teater i 1989. Og der på scenen tok jeg et stort steg utenfor komfortsonen da jeg alene sang solo på et sangnummer. Jeg hadde aldri sunget for andre før, men jeg elsket å synge, og som revyssjef, så var jeg klar på at den sangen som forøvrig het 1988, den var min. Hjelpes så nervøs jeg var, men da jeg leste journalist, Knut Holts anmeldelse dagen etter, så kom tårene igjen. For en anmeldelse. Han mente jeg sang så vakkert, og at sangen bar hele revyen. Slike ting var igjen med på å få visse personer til å pirke på meg. Jeg bestemte meg for å overse det, for det gikk etter hvert ikke inn på meg fordi jeg visste at bak ordene var det små, usikre gutter som gjorde alt de kunne for å få oppmerksomhet.

Årene etter gymnaset ble vi spredd for alle vinder de fleste av oss. Noen har man heldigvis holdt kontakt med gjennom årene, men de usikre guttene som skulle fremstå så vellykket og populære, de krysset sjeldent min vei. I årene som fulgte så ble media min arbeidsplass, og jeg begynte å si meningen min offentlig. Jeg fikk delta i ulike tv programmer, og debatter. Jeg har vært i ulike ukeblad og aviser, jeg satt som leder i NLLF i fire år, jeg blogger, og jeg er en stemme og et ansikt for det jeg brenner for, nemlig stigmatiseringen av overvektige.

Jeg har hatt mange drømmer, og en del av de har jeg fått oppfylt. Den største drømmen gikk i oppfyllelse 27.oktober i år når jeg åpnet nettbutikken min. Jeg drømte, og jeg våget. Det er ikke ofte jeg ” skryter ” av meg selv, men jeg er veldig stolt over årene i media, alt jeg har fått oppleve og være med på. Jeg er stolt over bloggen min, og alle dere fine som følger den uke etter uke. Og jeg er så innmari stolt over nettbutikken min som jeg håper kan bli min egen arbeidsplass etter hvert. En nettbutikk jeg håper kan vokse, og bli en nettbutikk som dere får en trygghet til, et godt forhold til, og som er en slik nettbutikk som dere ønsker at en nettbutikk skal være både i forhold til service og kvalitet. Jeg er så stolt av nettbutikken at jeg nesten sprekker. Jeg er innmari glad for at jeg tok steget. Så glad for hver og en av dere som besøker nettbutikken, som handler der, og som kommer med innspill og utrolig flotte tilbakemeldinger. De fire første ukene har vært fantastiske.

Jeg er så glad for at jeg ikke har latt negative kommentarer fra gymnastiden ødelegge for meg gjennom årene i forhold til jobb og drømmer. Visse personer på gymnaset gjorde det de kunne for å føle meg annerledes fordi jeg var ei stor jente, men de aller fleste så meg for akkurat den jeg var, og er. En av guttene fra gymnastiden kom bort til meg for en stund siden, og beklagde så mye for at han hadde gjort deler av gymnastiden noe vanskelig for meg. Han var stolt av og ha gått i klasse med meg, og jeg fikk en god og lang klem. Det var fint å høre han si det. Det hadde gnaget lenge tydeligvis. Og jeg så det kom fra hjertet.

Til de som var drittsekker på gymnaset, så er det utrolig deilig og i dag rette ryggen helt, kunne se de inn i øynene og si ” Se på meg nå. “