Jeg har vært hos NRK i opptak til tv serie

Denne uken har jeg vært i NRK. For en opplevelse! Dette var et minne for livet. Samtidig fikk jeg anledning til å sette et viktig fokus, og jeg fikk lov til å snakke om et tema som engasjerer meg, og som jeg brenner for.

Tirsdag hadde NRK opptak til tv serien jeg skal være med i. Serien heter ” Ikke spør om det “, og programmet jeg skal være med i handler om overvekt. På forhånd har ulike personer anonymt fått anledning til å stille spørsmål som de lurer på om overvekt, spørsmål man kanskje aldri har våget å stille. Det er jo et faktum at det er mange myter rundt overvekt, det er nok mange spørsmål en del ønsker å stille, men som aldri blir spurt fordi man ikke våger. Vi ante ingenting på forhånd om hvilke spørsmål som kom til å bli stilt, og vi som deltakere i programmet skulle svare så ærlig og åpent som mulig.

 

TV serien er viktig. Den handler om grupper av mennesker som blir stigmatisert. I tillegg til overvekt, så skal serien også ha programmer om kortvokste, om å være født i feil kropp, personer som sitter i rullestol skal være med, personer med Tourettes for å nevne noen. Utrolig viktige fokus, og det var faktisk fint og kunne svare på spørsmål som man vet at mange lurer på.

Hvorfor er du tjukk, hvor mye mat spiser du, hvordan er det å ha sex, har du fått mange henvendelser fra menn som drømmer om å ha sex med store kvinner – nå skal ikke jeg røpe flere av spørsmålene, men dette var et veldig lite knippe av de spørsmålene vi ble stilt. Vi fikk også fortelle om sårheten, om alt det vonde man har opplevd rundt det å være overvektig. Det var ingen av spørsmålene som satte meg ut. Jeg svarte åpent og ærlig på alle. Det blir spennende å se hvordan NRK velger å sette sammen programmet. Vi er vel 6 deltakere som skal være med i programmet om overvekt. Alle får de samme spørsmålene, og så blir det klippet, redigert og satt sammen til et ferdig program som skal vises på NRK.

 

Jeg føler at det gikk veldig greit. Jeg var ikke nervøs, bare veldig spent. Det er jo ikke hver dag man er med på tv, og for meg var dette en helt ny opplevelse, og en veldig fin opplevelse. Silje Ese som har ansvar for programmet jeg var med i er en fantastisk person som tok meg så godt i mot, og som fikk meg til å slappe av, og egentlig bare kose meg. Det var spennende å se hvordan en tv produksjon som denne ble laget. Det var utrolig fine timer hos NRK, og jeg er spent på resultatet, veldig spent. Jeg vet jeg gjorde det riktige da jeg sa ja til å være med. Jeg følte jeg svarte godt på spørsmålene, men det er klart at i ettertid, så husker man ikke helt hva man svarte, og man kunne sikkert ha svart annerledes, og kanskje mer utfyllende på noen av spørsmålene. Men alt i alt, så er jeg veldig fornøyd.

Under opptaket på tirsdag så svarte jeg på spørsmål sammen med Leif fra Hardanger. Etter å ha hørt Leif fortelle om sin barndom, og mobbingen som førte til at han spiste på følelser, og dermed ble overvektig, så kjenner jeg på to ting: Jeg blir forbanna og frustrert over at der finnes mennesker som gjennom ord og handlinger gjør et liv utfordrende å leve fordi de har meninger om en annens kropp. Det er så hjerteskjærende å høre noen fortelle om en barndom, en ungdom og et voksent liv som er preget av negative tanker rundt seg selv, og hvor man ender opp med å isolere seg fordi noen gjennom lengre tid har mobbet deg fordi de ikke liker den store kroppen din. En kropp som kanskje også i utgangspunktet ikke var stor, men kanskje annerledes, og som etter år med mobbing blir større og større fordi man har begynt å spise på følelser.

 

Jeg kjente også på at jeg har vært heldig. Heldig som ikke har opplevd mobbing. Jeg har gjennom hele barndommen og oppveksten hatt venner og klassekamerater som ikke har tenkt særlig over at jeg var større enn dem. For dem var jeg Heidi, ikke en tjukk unge. Det var først i mer voksen alder at det startet for min del. Det var kommentarer fra ukjente, det var blikk og sårende ord. Alt dette gjorde at jeg fikk alle disse negative tankene rundt egen kropp, og som igjen resulterte i et tøft tankekjør, og mange tunge, vonde år. Men jeg var flink til å skjule det. Jeg smilte gjennom masken. Jeg var aktiv. Ingen visste, kun jeg selv.

Jeg føler meg også stolt over at jeg har klart å ta tak. Jeg er stolt over at jeg tok tilbake kontrollen over livet mitt. At jeg ble sjef i eget liv. Jeg hadde prøvd utallige ganger før, men før jeg ville legge meg under kniven, så ønsket jeg å gi meg selv en siste sjanse, og jeg klarte det. Det handler ikke om å bli en sylfide, det handler ikke om å bli slank. Det handler om å komme dit jeg selv ønsker å være. Der er jeg ikke ennå, men jeg vet at jeg kommer dit. Jeg vet også at beina er som de er, og tømmerstokkene er en del av meg.

Konseptet til NRK synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

 

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.

Programmet har ikke fått fastsatt sendedato ennå. Høyst sannsynlig blir det sendt til høsten. Jeg vil få nærmere informasjon, og den skal jeg selvsagt dele med dere. Jeg hadde en utrolig fin opplevelse hos NRK, et viktig fokus ble satt, og helt ærlig, så var det utrolig stas å få lov til å være med i dette programmet.

Jeg skal snakke om overvekt i tv serie

Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Snakke åpent og ærlig om de tingene jeg brenner for. Jeg er heldig som får lov til å være med å sette viktige fokus rundt temaer som vi kanskje ikke snakker så mye om.

Gjennom bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting. Jeg får truffet så mange nye, flotte mennesker. Ikke minst så får jeg utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.

Gjennom bloggen så setter jeg fokus på viktige temaer som vi overvektige ikke alltid snakker om. Det er så mange der ute som har det akkurat slik jeg har hatt det, og har det, og det er så viktig at vi snakker om det. Visst vi ikke snakker om det, så vil vi overvektige alltid bli stigmatisert. Nå tror jeg sånn sett at vi overvektige alltid vil være en skyteskive, men vi må likevel ikke gi opp. Vi må opp og fortelle hvordan vi har det. Vi må fortelle at vi er mer enn tallene på badevekta, vi må fortelle at vi er mer enn late personer uten mål for livet som sitter foran tv ruta og spiser chips og drikker cola. Vi må stå opp og vise verden hvor flotte vi faktisk er. Jeg brenner så for dette!

Denne uken ble jeg kontaktet av en journalist i NRK som lager en tv serie om stigmatisering, og en serie hvor man svarer på alt som andre måtte lure på rundt ulike temaer, i mitt tilfelle så vil dette være overvekt. En serie hvor jeg kan bli spurt om absolutt alt, så jeg må være klar for det meste for å si det sånn.

Konseptet synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Jeg har sagt ja til å være med i programserien til NRK. Du skal få vite mer om dette på bloggen etterhvert. Jeg reiser til Oslo og NRK til uken for å gjøre opptak til serien, og til det programmet jeg skal være med i. Det er ikke meg alene. Flere overvektige skal være med i programmet, og jeg tror det er en god spredning i alder, og hvordan man har opplevd det å være en størrelse eller flere for store gjennom livet.

Jeg gleder meg. Jeg er spent, og jeg har nok en sånn grugleder følelse. Jeg har aldri vært med på TV før, så bare det å se hvordan en produksjon blir til er jo utrolig spennende. Så tenker man jo på hva man skal ha på seg, og mest av alt: hvordan blir man seende ut på tv. Min største utfordring er at jeg alltid synes ansiktet blir så stort, og da spesielt hake/hals området. Jeg må bare legge det til side. Jeg skal være med å sette viktig fokus, og være med å fortelle en sannhet om det å være en størrelse for stor.

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Så gjelder det å være åpen, og svare ærlig og håpe at resultatet blir noe jeg kan være stolt av å ha vært med på. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.

Jeg skal snakke om overvekt i tvserie

Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Snakke åpent og ærlig om de tingene jeg brenner for. Jeg er heldig som får lov til å være med å sette viktige fokus rundt temaer som vi kanskje ikke snakker så mye om.

Gjennom bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting. Jeg får truffet så mange nye, flotte mennesker. Ikke minst så får jeg utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.

Gjennom bloggen så setter jeg fokus på viktige temaer som vi overvektige ikke alltid snakker om. Det er så mange der ute som har det akkurat slik jeg har hatt det, og har det, og det er så viktig at vi snakker om det. Visst vi ikke snakker om det, så vil vi overvektige alltid bli stigmatisert. Nå tror jeg sånn sett at vi overvektige alltid vil være en skyteskive, men vi må likevel ikke gi opp. Vi må opp og fortelle hvordan vi har det. Vi må fortelle at vi er mer enn tallene på badevekta, vi må fortelle at vi er mer enn late personer uten mål for livet som sitter foran tv ruta og spiser chips og drikker cola. Vi må stå opp og vise verden hvor flotte vi faktisk er. Jeg brenner så for dette!

Denne uken ble jeg kontaktet av en journalist i NRK som lager en tv serie om stigmatisering, og en serie hvor man svarer på alt som andre måtte lure på rundt ulike temaer, i mitt tilfelle så vil dette være overvekt. En serie hvor jeg kan bli spurt om absolutt alt, så jeg må være klar for det meste for å si det sånn.

Konseptet synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Jeg har sagt ja til å være med i programserien til NRK. Du skal få vite mer om dette på bloggen etterhvert. Jeg reiser til Oslo og NRK til uken for å gjøre opptak til serien, og til det programmet jeg skal være med i. Det er ikke meg alene. Flere overvektige skal være med i programmet, og jeg tror det er en god spredning i alder, og hvordan man har opplevd det å være en størrelse eller flere for store gjennom livet.

Jeg gleder meg. Jeg er spent, og jeg har nok en sånn grugleder følelse. Jeg har aldri vært med på TV før, så bare det å se hvordan en produksjon blir til er jo utrolig spennende. Så tenker man jo på hva man skal ha på seg, og mest av alt: hvordan blir man seende ut på tv. Min største utfordring er at jeg alltid synes ansiktet blir så stort, og da spesielt hake/hals området. Jeg må bare legge det til side. Jeg skal være med å sette viktig fokus, og være med å fortelle en sannhet om det å være en størrelse for stor.

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Så gjelder det å være åpen, og svare ærlig og håpe at resultatet blir noe jeg kan være stolt av å ha vært med på. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.

En tåre renner – dette er meg

Jeg er så stolt! Det å se endringene som har skjedd gjennom årene, det er stort! Det kommer faktisk en tåre i øyekroken nå. Så mange kamper jeg har hatt, så mange nederlag, så mange tårer og fortvilelse, og så sitter jeg her nå og ser at det sannelig er blitt mindre av meg. Jeg har sannelig oppnådd mye. Jeg stråler på en helt annen måte. Jeg er fortsatt meg, men en mye tryggere utgave, ei med tro på seg selv. Ei som har mestret.

Jeg har fått så mange henvendelser de siste dagene fra lesere som lurer på min endringsreise. Derfor valgte jeg i dag å finne frem et blogginnlegg som jeg skrev for noen måneder siden. Jeg håper det kan inspirere og motivere. Jeg hadde en artikkel i Fædrelandsvennen for en tid tilbake. Denne legger jeg ut link til, og håper den fortsatt fungerer slik at dere får lest min historie der.

 

De siste mnd har vært tunge. Livet har vist seg fra en brutal side, og jeg har stått midt i en kraftig storm med orkan i kastene. Hadde dette vært for noen år siden, så hadde jeg ikke taklet det som har skjedd. Jeg har alltid vært sterk, men likevel. Endringsreisen har endret meg. Jeg har blitt sterk, innmari sterk. Jeg har tro på meg selv, og jeg har fått en passe porsjon med selvtillit. Jeg vet jeg kan, og jeg vet der ligger mange muligheter der fremme. Jeg er ikke denne usikre jenta lengre som lot vekten styre og bestemme.

I perioder så kan det oppstå to kamper på likt. Den ene hvor livet viser seg fra en brutal side, og så er det mitt forhold til egen kropp. Det sistnevnte er jo blitt utrolig mye bedre, men av og til, så dukker styggen på ryggen opp med denne flodhestfølelsen, men han får aldri bli der lenge før jeg klarer å dytte han bort.

Når flodhestfølelsen kommer snikende, så må jeg jobbe mentalt for å skjønne at det er ei stund siden jeg var en virkelig stor flodhest, en sånn mega flodhest lissom. Følelsen av å være en vandrende flodhest, den kan nemlig fortsatt komme, selv om det er veldig sjeldent sammenlignet med før. Følelsen av å være en vandrende flodhest kommer ofte når jeg av ulike årsaker har vært nødt til å nedprioritere trening. Nødt til å nedprioritere trening? Det er vel egentlig kun når jeg er syk at trening ikke skjer. Men av og til kan det bli mye bursdagsfeiringer, og smågodt til svenskepriser, så da kommer flodhestfølelsen snikende. Da ser jeg at ” verdens beste ” og smørbukk med sjokoladetrekk har lagt seg synlig, og på strategiske plasser på kroppen. Jeg med mine superøyne, jeg kan da stå foran speilet å se at alle kaloriene har lagt seg på kroppen, og jeg ser akkurat hvor de ligger.

Mitt viktigste verktøy for å komme meg igjennom tunge perioder når det kommer til kroppen, det er å se på gamle bilder. Dessverre så er det veldig få bilder av meg på det største. Jeg tok bilder av alle andre, eller gjemte meg unna når andre skulle ta bilder. Derfor er det ikke så mange bilder jeg har, men de jeg har, de tar jeg frem og kikker på.  En dag kan jeg kanskje fortelle hvor mye jeg faktisk har veid, men den dagen, den er ikke nå. Bildene sier endel, og på disse, så var jeg absolutt ikke på mitt største.

Jeg har lyst til å dele noen gamle og nye bilder med dere i dag. Jeg ser klart at jeg er blitt eldre, kanskje naturlig akkurat det. Bildene av meg er fra da jeg var en størrelse større enn jeg er i dag. Jeg vet at jeg i alle fall har gått ned 50 kg, men det er lenge siden jeg har vært på vekta nå. Spent på hvor mye det er nå. Bildene er fra 2003, og noe senere var jeg enda større enn på disse bildene.

Jeg har lyst til å vise dere disse bildene for å vise at det er mulig. Det er mulig å gjøre en endring. En endring for en lettere kropp, men viktigst, for å få en bedre helse. Jeg kunne ha gjort større endringer i form av at jeg kunne lagt om kostholdet enda mer, men jeg har valgt å bruke tid, og heller spise ” vanlig.” Kan jeg, så kan du.  Kanskje kan bildene inspirere og motivere. Nå tørker jeg gledestårene, og drar på trening.

Jeg skrev en artikkel til Fædrelandsvennen for kort tid siden. Om linken fortsatt fungerer, så kan du lese saken.Visst ikke kan du kopiere linken og sette den inn i søkefeltet.  Artikkelen og innlegget i dag passer fint når jeg nå skal starte en ny endring i livet mitt. Planen var å skrive om dette denne helgen, men jeg har valgt å vente til neste helg da alt er mer på plass. En avgjørelse er tatt, og så får vi se om den vil hjelpe meg videre på veien for å nå målet om ytterligere vektreduksjon. Jeg håper og jeg tror. Jeg er motivert og klar. Jeg har aldri før vært så klar for å prøve noe nytt. Går jeg på trynet, så skal jeg være dønn ærlig om det også. Jeg hadde ikke klart det alene. Jeg får god hjelp, og jeg tror det er ett slikt opplegg som må til for at vi skal klare jobben.

 

Her er saken fra Fædrelandsvennen : https://www.fvn.no/lokalsporten/i/ddew61/All-overvekt-sitter-i-hodet

 

Jeg har trukket en heldig vinner av den flotte tunikaen/kjolen fra NAYS Brotorvet, og den heldige vinneren ble : ANNE LISE MEHLUM!! Gratulerer så masse, Anne-Lise!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av helgen!

Hadde du bare vært noen kilo lettere

Jeg har skrevet om det før, men jeg må bare skrive om det igjen. Jeg sitter også å skriver på et innlegg som kommer til å koste litt å publisere som omhandler litt av det samme teamet, men det kommer noe senere på bloggen.

Jeg kommer i kontakt med så utrolig mange flotte kvinner gjennom bloggen min. Flotte kvinner som ikke selv ser hvor flotte de er. Flotte kvinner som vel egentlig føler at samfunnet ser ned på de fordi de bærer ekstra kilo, og som stadig for høre hvor flotte de hadde vært om de bare hadde vært noen kilo lettere. Hva er dette? Hvordan kan noen få seg til å si noe slikt? For ikke å snakke om alle feige menn som digger formfulle kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi det visst nok er litt tabu og like kvinner med former og ekstra kilo. Jeg blir både sint og lei meg. Der er masse flotte menn der ute som virkelig nyter synet av en formfull kvinne, men istedenfor å innrømme det, så forblir det en godt bevart hemmelighet.

” Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere ” – disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Innledningen på blogginnlegget mitt i dag er en setning mange forteller at de til stadighet får høre…så utrolig sårende, og så utrolig vondt! Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit – hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg. I tillegg ville hun blitt lykkelig….. hvordan er det mulig å si noe sånt? Samtidig er det vel ingen overvektige som er veldig overrasket over at sånne ting blir sagt, mange av oss har vel hørt noe lignende opp igjennom…hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Og pene? Og flotte ? Hvorfor har jeg ingen rett, eller grunn til å være lykkelig? Eller få en flott mann ? Fordi jeg er tjukk?

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt så mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart man har hørt det. Man har jo det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få din godkjenning. Carina Carlsen som var med i Norske Talenter for en god stund siden sa det så utrolig godt i en artikkel om retten til å være glad i egen kropp : ” Jeg er ikke satt til verden for å glede deg med mitt utseende. ” Det er også så utrolig herlig når kvinner som henne gir blaffen i hva andre mener. ” Jeg vet hvordan jeg ser ut, men i motsetning til hva enkelte mener, jeg synes selv jeg er flott” sa Carina – hurra for slike kvinner, og sånn skulle flere av oss både tenke, og utstråle.

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt av den grunn. Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner!

Hvorfor er det sånn at en del menn ikke våger og innrømme at store kvinner er flotte? Det er nok fordi det er litt tabu for mange menn, og ” alle ” skal blendes av kvinner som er innenfor ” normalen” . Det hadde kanskje ikke vært så populært, og kanskje ikke særlig macho heller å fortelle kameratene at man tiltrekkes av frodige kvinner. Opp igjennom voksen alder så har jeg møtt igjen personer som jeg gikk sammen med i perioder av ungdomstiden, og jeg vet ikke om jeg skal le, eller bli såret når man blir fortalt hvor fine tanker de egentlig hadde om meg, men som man aldri våget og verken vise, eller fortelle fordi jeg var stor….og akkurat dette får jeg så mange tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min også.

Det er så utrolig mange som opplever akkurat dette. Er en del menn feige, eller hva er grunnen til at det er flaut å like frodige kvinner ? Og hvorfor er det ålreit at slanke kvinner er sammen med overvektige menn, men ikke motsatt ? Det blir akkurat det samme som når man får høre ” hadde du bare vært en del kilo lettere  – da hadde du vært så mye penere, du hadde kunnet velge og vrake blant menn, du hadde vært lykkelig…” Det er utrolig synd at man skal tvinges til å være attraktiv for andre – og hvem har sagt at å være slank betyr lykkelig, og tjukk betyr ulykkelig? Det er jo det samme som å si at blondiner er lykkelige, og brunetter er deprimerte…

Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål – det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at ” hadde du bare vært noen kilo lettere….” Det er ikke alle store som sitter inne foran tv’en og trøstespiser fordi man har for mye vekt, og de som gjør nettopp det, det er kanskje de som nettopp har blitt fortalt hvor mye bedre de hadde vært, og sett ut om de hadde vært noen kilo lettere…..overvekt har mange årsaker, og en av dem er mobbing, og sårende kommentarer.

Se deg i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Nei, det er ikke lett fordi vi er vant til å si akkurat det motsatte til oss selv. Helst løper vi forbi speilet for å slippe å se oss selv med valker, grevinneheng og litt ekstra her og der. Små skritt, litt dag for dag, så vil negative tanker bli mer positive. Du er utrolig flott!!

 

Så havnet jeg sannelig i Norsk Ukeblad

For noen uker siden fikk jeg en hyggelig telefon fra journalist Camilla Høy som bla skriver for Norsk Ukeblad. Hun hadde lest bloggen min, og ønsket å  skrive en artikkel om meg til bladet. Ukebladet har en serie som heter ” Heia deg “, en serie om kvinner rundt forbi i landet som bladet mener det er verdt å heie på, og det var her journalisten ønsket å skrive om meg, og bloggen min.

 

I det siste nummeret av Norsk Ukeblad som er til salgs i butikkhyllene utover i neste uke, så står artikkelen på trykk. Jeg fikk bladet i går, og jeg fikk lest artikkelen, og jeg må innrømme at jeg kjenner meg stolt. Stolt over alt jeg har oppnådd, stolt over hvor mye bloggen betyr for veldig mange, og stolt over at jeg kan inspirere og motivere.  Stolt over at Ukebladet ønsket å skrive om meg i bladet.

” Heidi inspirerer frodige damer ” er overskriften på artikkelen. Journalisten har satt fokus på mitt forhold til klær, og mitt ønske om å inspirerer frodige kvinner til å kle seg opp, og ikke ned. Journalisten skriver også om min endringsreise, og om bloggen min. Om alle rundene jeg gikk med meg selv før jeg bestemte meg for å kaste meg ut i bloggverdenen. Artikkelen forteller på en fin måte om mitt liv på godt og vondt som en størrelse for stor, om hvordan jeg har klart å snu negative tanker til positive.

Artikkelen som Camilla har skrevet for Norsk Ukeblad er blitt en artikkel jeg er stolt over. Artikkelen er  så positiv og fokuserer så fint på viktige ting for så veldig mange. Det er viktig at vi som er en størrelse for stor innser hvor flotte vi faktisk er. Det er viktig at vi kler oss opp, og ikke ned, og det er så viktig at vi begynner å bruke farger. Man må ikke gjemme seg bort i sort, og i store telt. Vi skal stråle som alle andre, og vi skal bære like flotte klær som alle andre. Når passform, farger og design stemmer, så får man bedre selvtillit, man føler seg mer vel, og man går med hodet hevet. Vi må lære oss å bli glad i oss selv, og se hvilke kvaliteter man faktisk har. Vekten er ikke oss.

Jeg tenker artikkelen er en viktig artikkel som jeg håper mange leser, og som kanskje kan både inspirere og motivere andre frodige kvinner. Jeg er glad jeg valgte å kaste meg ut i bloggverdenen. At jeg ikke var altfor redd for nett-trollene, og for sårende kommentarer. Jeg er glad jeg følte på at min historie også kunne være viktig dele med andre som slet med overvekt og negative tanker rundt egen kropp.

For en en reise det har vært! En reise fylt med så utrolig mange oppturer, og seire, men også en reise med mange nedturer. Nedturene har heldigvis blitt færre enn oppturene, og de positive tankene står heldigvis i fokus. Når styggen på ryggen i blant dukker opp, så får han ikke bli værende så lenge som han gjorde før. Skritt for skritt så har livet mitt endret seg  i en veldig positiv retning. Jeg har også mye å takke dere lesere for. Dere som følger meg gjennom  de fine oppturene, men også nedturene. Dere som heier på meg, støtter  meg og oppmuntrer meg. Dere betyr uendelig mye for meg.

Jeg er stolt over artikkelen i Norsk Ukeblad, en av flere artikler som vil fylle bladet deres som står i hyllene utover i neste uke. Les den gjerne, og kan jeg inspirere og motivere nettopp deg som leser den, så har jeg oppnådd utrolig mye.

Hadde du bare vært noen kilo lettere

” Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere ” – disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Jeg har også fått høre det noen ganger. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Innledningen på blogginnlegget mitt i dag er en setning mange forteller at de til stadighet får høre. Det er så utrolig sårende, og så utrolig vondt! Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit. Hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg.

Hvordan er det mulig å si noe sånt? Samtidig er det kanskje ingen overraskelse at slike ting blir sagt til overvektige ? Hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Kan man ikke være både pen, og tiltrekkende selv om man er overvektig? Og hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Hvorfor har ikke vi overvektige noen rett, eller grunn til å være lykkelig fordi vi er tjukke ?

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt altfor mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men jeg har hørt det. I tillegg har man sett alle blikkene som forteller meg nettopp dette. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen nok fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få noens godkjenning. Carina Carlsen som for en god stund siden var med i Norske Talenter sa det så utrolig godt i en artikkel om retten til å være glad i egen kropp : ” Jeg er ikke satt til verden for å glede deg med mitt utseende. ” Det er herlig når kvinner gir blaffen i hva andre mener. ” Jeg vet hvordan jeg ser ut, men i motsetning til hva enkelte mener, jeg synes selv jeg er flott” skrev samme person. Flere av oss burde både tenke, og utstråle nettopp dette.

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt . Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten. Tidligere Start trener, Tom Nordlie var gjest på God  Morgen Norge for en god stund tilbake, og i løpet av samtalen, så kom man også inn på hva en del kan få seg til å si til andre. Da Nordlie hadde gått mye ned i vekt, så fikk han denne berømte, og kjente kommentaren : ” Så flott du er blitt.”, som motsvar svarer Nordlie : ” Hva var jeg før da ? “

Hvorfor er det så vanskelig for mange å innrømme at store kvinner er flotte? Det er nok fordi det er litt tabu, og ” alle ” skal blendes av kvinner som er innenfor ” normalen” . Det hadde kanskje ikke vært så populært, og kanskje ikke særlig macho heller for menn å fortelle kameratene at man tiltrekkes av frodige kvinner. Opp igjennom voksen alder så har jeg møtt igjen personer som jeg gikk sammen med i perioder av ungdomstiden, og jeg vet ikke om jeg skal le, eller bli såret når man blir fortalt hvor fine tanker de egentlig hadde om meg, men som man aldri våget og verken vise, eller fortelle..Akkurat dette får jeg så mange tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min også om. Det er så utrolig mange som opplever akkurat dette. Det er helt innafor at slanke kvinner er sammen med overvektige menn, men ikke motsatt ? Det blir akkurat det samme som når man får høre ” hadde du bare vært en del kilo lettere  – da hadde du vært så mye penere…”

Det er utrolig synd at man skal tvinges til å være attraktiv for andre.  Det er jo det samme som å si at blondiner er lykkelige, og brunetter er deprimerte. Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål – det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at ” hadde du bare vært noen kilo lettere….”  Jeg følger noen store, flotte amerikanske, og canadiske bloggere, og modeller på Instagram – ” Dare to wear ” er noe mange av disse fronter, og det er så herlig å se hvordan de gir blanke i overvekten, og våger å gå med de klærne de ønsker – de våger å være seg selv! Jeg digger det! Store kvinner som i andres øyne sikkert er en haug av størrelser for store – de oser av selvtillit, og våger å være akkurat den de er. Fordi de våger, så glorifiserer de ikke overvekt av den grunn, men de forteller verden : Her er jeg! Dare to wear – du er innmari flott som du er!

 

 

Lykken er 3 cm

Dette kan ikke jo bli noe annet enn en god dag ! Værmessig ser det grått, og trist ut denne morgenen, men gleden jeg kjenner i dag har lite med været å gjøre. Gleden og smilet er fordi målebåndet viser at det har forsvunnet noen flere cm fra kroppen min. Juju!!

For en herlig følelse når man ser at jobben man gjør gir resultater! Det koster å gjøre en endring selv om jeg verken er på streng diett, eller trener flere ganger til dagen. Jeg vet også at resultatene hadde vært mye bedre om jeg hadde gjort en del ting på en litt annen måte, men akkurat nå, så er dette riktig fokus for meg. Jeg har fått innarbeidet veldig gode treningsrutiner, og jeg er blitt mer bevisst på det som puttes inn i munnen. Disse to tingene er en stor seier for meg.

Målebåndet er en trofast venn. Jeg liker målebåndet mye bedre enn badevekta. Vi har vært igjennom både oppturer, og nedturer sammen, og stort sett har vi hatt flest oppturer. Ikke at målebåndet alltid gir meg gode resultater, og jubel når jeg måler, men jeg har ett annet forhold til tallene som målebåndet viser enn de tallene vekta viser. Jeg tror ennå ikke jeg har opplevd at målebåndet har vist at jeg har lagt på meg, men i perioder har jeg stått veldig stille, veldig lenge.

Hver 14.dag pleide jeg å måle meg, nå har dette sklidd ut, og det er lenge siden sist, så her må det skjerpings til. Jeg var forberedt på en dårlig beskjed da jeg tok målebåndet ut på en ny date i går, men for en opptur det ble! Etter noen veldig utfordrende dager den siste tiden, så må jeg innrømme at smilet kom frem i går, og jeg kjente en tåre i øyekroken. Når livet blir utfordrende, så kommer frykten for at man skal ødelegge for seg selv ved å sette viktige ting på vent ved og ikke ta vare på seg selv oppi alt som skjer. Noe av det viktigste man kan gjøre når livet plutselig gir deg store utfordringer, det er å tenke på seg selv, ta vare på seg selv, gjøre de tingene som er gode. Det er ikke lett, men du verden så viktig.

Det å gå på vekta er noe av det verste jeg kan gjøre. Egentlig så hater jeg vekta, og jeg hyperventilerer når jeg av en eller annen grunn skulle være nødt til å sette beina mine oppå en vekt. Pulsen stiger nesten til maxpuls, hendene blir klamme, og jeg vil aller helst bare lukke øynene, og ikke se tallet som skriker mot meg. Jeg er sikker på at hadde det vært lyd i vekta, så hadde den nok ikke vært nådig i ordbruken. Kanskje er jeg redd at den skal le hånlig av meg, eller kanskje er jeg redd at den skal kollapse, eller hva er vitsen når vekta i mitt hode sikkert viser helt feil tall. Sannheten kan jo gjøre vondt, så da går jeg heller rundt grøten istedenfor å møte frykten. Frykten min for badevekten er frykten for at jeg skal bli deprimert av tallene som lyser mot meg. Jeg tror jo de automatisk er negative. Jeg vet ikke, jeg bare tror. Jeg er liksom ikke klar for sannhetens øyeblikk, selv ikke en sannhet som faktisk er positiv. Jeg går jo nedover, ikke oppover, men likevel har jeg fobi for alt som heter vekt.

Cm har vært det samme ei god stund nå. Jeg føler jeg går nedover, det er nok ikke bare en følelse heller, følelsen er nok reell, men på plassene jeg pleier å måle, der har jeg ikke sett de store resultatene på en liten stund. Likevel ser jeg endringer, jeg merker det når jeg tar på overdeler. I beina skjer det lite, men noe skjer det der også selv om det tar laaaang tid.

I går måtte jeg ha en ny date med målebåndet. Sydamen min i Lillesand skal sy nye bukser til meg, så hun trengte et livvidde mål. Det er ei stund siden sist jeg hadde fremme målebåndet. Jeg var sikker på en nedtur, en skikkelig nedtur, men nedturen ble til opptur, og ennå kan jeg kjenne smilet og følelsen av å mestre. Jeg hadde vel en liten anelse om at jeg kanskje ville få en opptur, for sammen med buksestoffet, så hadde jeg også med meg fire bukser bort til sydamen som alle måtte syes inn i livet. De var så store at jeg nesten mistet de, og de ble tatt inn en del cm for at de skulle sitte bra.

Lykken akkurat nå er 3 cm. Hurra for 3 cm!!  3 cm høres jo ikke så mye ut, men det er ett veldig bra resultat, og jeg er strålende fornøyd. Det gir en stor boost, og en stor motivasjon til å stå på videre. Det er en god følelse av at jeg fortsatt er på riktig vei, at jeg gjør en innmari god jobb og at jeg kan være så utrolig stolt av meg selv. 3 cm for meg er en virkelig stor seier. En slik seier trengte jeg virkelig nå. 

3 cm føles i dag som flere kilo. Med 3 cm mindre både her, og der, så møter jeg søndagen med et smil om munnen. Treningen gir resultater, og jeg er på riktig vei.

 

NB: I morgen trekkes vinneren av den flotte ponchoen . vil du være med i trekningen, så har du siste mulighet i dag. Legg igjen en kommentar, og du er med i trekningen.

Den slanke drømmen

Jeg er en person som tenker mye. Kanskje tenker jeg litt for mye til tider. Nå for tiden tenker jeg mye på hva jeg vil fremover i forhold til trening, og endringene jeg holder på med. Jeg ser at jeg kanskje må legge om kursen litt visst jeg ønsker resultater i ett annet tempo. Jeg er veldig flink på å trene, faktisk veldig flink til å trene, så nå kan jeg jo nesten kalle meg stor, og sporty 🙂 Kanskje er det lurt å legge inn litt styrketrening, for det er jeg veldig dårlig på. Kanskje kan jeg gå litt ute nå som høsten er her. Jeg har tiden til det, så jeg har ingen unnskyldninger for at jeg ikke kan få til akkurat det jeg vil. Jeg vet også at jeg kan nå målene jeg setter meg, men jeg vet hvor viktig det er å være realistisk.

Etter at jeg for eksempel så resultatene som deltakerne i ” Biggest loser ” oppnådde, så ser jeg at det meste er mulig om man har en vilje av stål, og om man stadig legger om kursen litt og litt. Man starter et sted, og etter hvert som trening er rutine, og man ser at man både orker, og mestrer, så må man kreve litt mer av seg selv. Jeg husker at når jeg så finalen i ” Biggest loser “, så ville jeg jo helst innføre et treningsregime på 8 timer til dagen, og leve på disse stakkars 1000 kaloriene, men det er jo ikke realistisk en plass… så da må jeg tenke hva som er realistisk for meg, og hva slags opplegg som gjør at jeg mestrer.

Når man ser mennesker som har tapt masse vekt, så blir jeg jo litt sånn misunnelig. Ikke på den måten at jeg ikke unner de gleden av det de har oppnådd, for det gjør jeg virkelig… men man ønsker jo å være der selv også…på en måte, men så glemmer jeg jo helt hva jeg selv har klart å oppnå på disse årene som jeg har holdt på med endring..Hallo! Jeg har tatt av meg 50 kg. Beina er fortsatt tømmerstokker, men 50 kg, Heidi!

 Jeg drømte en gang om å bli tynn, gjør jeg det nå? Higer jeg etter å bli tynn? Er det realistisk? Svaret er nei. Jeg drømmer ikke om en slankest mulig kropp, for jeg synes former er fint. Når jeg tenker former, så tenker jeg mer enn store pupper. For meg er former så mye mer enn puppene, og jeg synes kvinner med former er flotte! Så mine mål er å miste så mye vekt at jeg er fornøyd. I mitt innerste inne, så har jeg et ca tall, men blir jeg fornøyd før det tallet vises på vekta, så betyr tallene ingenting. Det er jeg som skal være fornøyd, ingen andre. Jeg skal ikke være nødt til å oppnå noe som helst for andre enn meg selv. 

Den slanke drømmen har jeg ikke. Jeg har innsett at jeg har visse begrensninger som også gjør at jeg heller aldri vil komme dit. Beina mine. Tømmerstokkene. Dette har jeg akseptert, endelig. Jeg har innsett at jeg nok alltid vil være en størrelse for stor på en, eller annen måte, men jeg ønsker likevel å bli flere størrelser mindre enn jeg er i dag. Jeg vil aldri bli verken tynn, eller veldig slank, men slankere.  Livet er altfor kort til å gå rundt å drømme om å bli tynn. Det viktigste for meg er en god helse, og en god helse kan jeg ha selv med en del kilo for mye. Det å ha en kropp som samarbeider, og en kropp som er frisk, det betyr så mye mer enn innpakningen.

Det har tatt meg lang tid det å klare og tenke slik, men helsen er det aller viktigste. Jeg vil ha en frisk kropp som lever lenge. Jeg skal jo snart bli bestemor! Det er slutt på å starte det nye livet hver mandag, for allerede onsdagen har gjerne chipsposen, og sjokoladen vunnet…igjen. Det er slutt på å gå ned i den mørkeste kjelleren hver gang man mislykkes, for så å gå på an igjen neste mandag. Det er så utrolig godt det å ha ett helt annet fokus, og tenkemåte. Klart det er kjipt når man går på en stor smell, men istedenfor å bli deprimert, og hate meg selv som pesten, så godtar jeg det dumme valget jeg gjorde, og tar ansvar for det, og jeg gjør sjeldent samme feil igjen neste dag. Lett? Ikke en plass! Jeg er 48 år, og du kan tenke deg hvor mange år jeg har brukt på å endre dette hodet som aldri før spilte på samme lag som meg…men det er mulig..og at det er mulig, det er så utrolig viktig for meg å få frem til alle dere der ute som er akkurat der jeg var.

Jeg har stor tro på at jeg skal nå målet mitt selv om jeg gang på gang har gått på trynet. Man er så opptatt av å fokusere på alle gangene man ikke har klart målene sine, og at man har gått på trynet så mange ganger, så vil man aldri klare det….for noe tull! Man skal ikke se seg tilbake, og la gamle ting ødelegge for det som ligger der fremme. Ved å fokusere på alt man ikke klarer, så vil man aldri klare det! 

Det har kostet meg mye å komme dit jeg er i dag, spesielt mentalt, og jeg vet at det vil koste meg minst like mye i tiden fremover…. for jeg har en lang vei igjen å gå. Det koster å få ett lettere liv. Man svetter, man banner, man er sint, og sur der man higer etter pusten på trening, eller puster som en hvalross når man sliter opp bakkene når man er ute på tur. Jeg ” hatet ” alle instruktørene på trening som pushet meg når jeg allerede var søkkvåt av svette, og tror kroppen vil kollapse hvert øyeblikk. Man kan føle seg som et vrak, og man kan kjenner seg stiv, og støl – men for en gevinst! Gevinsten blir ikke utbetalt med en gang, men etter en tid vil man merke at innsatsen gir mye tilbake : Form, energi, glede – en følelse som ikke kan beskrives med ord!

På livsstilsendringskurset på sykehuset, så jobbet de masse med å få oss til å forstå nettopp dette, og det har hjulpet meg masse. Drømmen om å bli tynn, den har jeg lagt bak meg, og jeg vet at den tynne drømmen ikke er min. Jeg ønsker å leve ett godt liv som jeg gjør i dag, i en lettere kropp. Jeg ønsker en kropp som spiller på lag med meg. Jeg tror det er uhyre viktig at drømmen er din, og ikke alle andres. Man tror så mye, og man tror at ” alle ” andre ønsker at vi skal bli tynne…. det er nok ikke helt sånn.  Den slanke drømmen er ikke min, og det er mine drømmer som betyr noe. Jeg vil ha det gode livet jeg har nå, og treningen, og endringene er en viktig del av det gode livet.Tenk over hva din drøm er, tenk etter hva som er dine mål – lag en realistisk plan, og etter masse svette, og tårer, og ikke minst mange motbakker, så vil du komme dit.

Medaljens brutale bakside

Jeg kjenner mange som har slankeoperert seg. Denne uken har jeg truffet på fire bekjente som alle er opererte, og for alle disse er det nå mellom 4-5 år siden operasjon ble gjennomført. Alle med ulikt resultat, men 3 av 4 hadde lagt på seg igjen. 3 av 4 var mer, eller mindre samme størrelse som før de ble operert. Jeg så hvor hardt det gikk inn på de, og jeg så skammen i øynene deres. Alle lurer jo på hvordan de kunne la det skje når de fikk en sjanse til endring.

Grunnen til vektoppgangen er jo ganske enkel. Under inngrepet, så opererer man ikke hodet, og det er jo i hodet det reelle problemet ligger. Når man har  samme hode, og samme tanker også etter operasjonen, så vil de fleste slite. Når man i tillegg ikke er så nøye med kosten, og ikke gidder å være i særlig aktivitet, da sier det seg selv at det vil gå den gale veien.

Dere vet at jeg har mine klare meninger om fedmekirurgi, og jeg understreker at jeg har sterke meninger om  operasjonene, og politikken, IKKE personene som gjennomfører en operasjon.  Jeg har vært der selv. Jeg har selv vært så langt nede,  så lei av å mislykkes, så lei av å hate meg selv at jeg hadde fått time til operasjon. At jeg snudde, og valgte å si nei til operasjon betyr ikke at jeg gjorde det eneste riktige. Jeg tok det riktige valget for meg – hver enkelt må ta det valget som er riktig for en selv. Jeg sitter ikke på fasiten, men jeg har likevel rett til å ha sterke meninger om det.

I vår ble den offentliggjort. Verdens største studie, gjennomført av norske forskere om fedmekirurgi. Studien ble offentliggjort i det medisinske tidsskriftet Jama. I ti år har forskerne ved Sykehuset i Vestfold fulgt nær 2000 pasienter, hvorav halvparten er fedmeoperert og de øvrige overvektige fikk kostholds- og treningsråd. Det overrasker vel ingen, studien viser at fedmekirurgi er den mest effektive behandlingen av sykelig overvekt. Vekttapet hos dem som ble operert var tre til fire ganger så høyt som hos overvektige som slanket seg på vanlig måte.

Selvfølgelig var vekttapet større hos fedmeopererte. Jeg hadde blitt overrasket om undersøkelsen viste det motsatte. Det er vel få fedmeopererte som opplever at man omtrent ikke går ned i vekt. Det er vel også meningen med operasjonen at man opplever ett såpass stort vekttap, og dermed har ett veldig godt utgangspunkt for å kunne klare å holde vekten nede. Det å holde vekten, det er her utfordringen ligger.

Studien viser at medaljen har en bakside. Det som nok overrasket forskerne mest var det faktum at risikoen for å utvikle depresjon var 50 prosent høyere hos dem som fikk fedmeoperasjon i forhold til gruppen som ikke ble operert. Man vet ikke helt hvorfor, men forskerne mener at det kan ha med identitet å gjøre. Kroppen forandrer seg, og man blir på en måte en helt annen person. Mange sliter med å kjenne igjen den tynne kroppen. Jeg tenker også at mange av de fedmeopererte også slet med psykiske utfordringer før operasjonen. Jeg har sagt det så mange ganger, men det er så sant – man opererer ikke hodet. Hodet er akkurat det samme etter en operasjon som før en operasjon. Man har de samme tankene, de samme følelsene. Har man ikke fått ryddet i dette før en operasjon, så vil jo dette være helt likt etter operasjonen også. Det som er forandret er evnen til å miste vekt, men hodet, det henger ikke med.

Studien viser også at fedmeopererte sliter med andre fysiske plager i årene etterpå. Søvnforstyrrelser, sterke magesmerter, gallestein, og tarmslyng. Å bruke smertestillende tabletter er en vanlig ting for mange. Mange må opereres på nytt innen ti år. Studien viser at mange betaler en veldig høy pris for en ny, slank kropp. Fra før av vet man at studier viser at avhengigheten til mat som man ofte har før en operasjon, den blir erstattet av andre avhengigheter som rusavhengighet. Professor Jøran Hjelmesæth ved senter for sykelig overvekt i Helse Sørøst uttalte i etterkant av studien at det er veldig få korttidskomplikasjoner, dødeligheten er veldig lav. Men langtidskomplikasjonene er det en del av. Likevel er alltid noen som tar risikoen.

Etter ett par år er vel effekten av en operasjon borte, og har man ikke da de riktige, mentale verktøyene, så vil man lett falle tilbake i gamle vaner. Plutselig er man på en plass man har vært før, en plass man ønsket seg bort i fra. Statistikker viser klart at veldig mange slankeopererte havner tilbake på vekta man hadde før operasjon, og gjerne en høyere vekt også. En dansk undersøkelse viser også at to av tre fedmeopererte opplever symptomer som gjør at de tar kontakt med helsevesenet i etterkant av inngrepet. Dette ser man nå også i Norge. Staten understreker at en operasjon skal være aller siste utvei. Hvorfor føles det ikke som om legene som opererer ser på en operasjon som siste utvei? Hvorfor føler man at ” alle ” får det? Jeg er i mot statens løsning på fedmeproblematikken. Jeg ønsker en helt annen behandling av overvekt enn å tukle med et system som fungerer som det skal. Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Det har vært en 11 dobling av slankeoperasjoner de siste 10 årene. Fra 150 operasjoner i 2004 til over 3000 i dag.

Jeg håper at norske myndigheter etter hvert gjør som Danmark, og redusere antall slankeoperasjoner. Jeg ønsker at det skal settes inn kruttet på behandling som man selv må delta i. Jeg ønsker en behandling av overvektige hvor det mentale får en stor plass. Hodet først. Jeg ønsker at overvektige skal vise at de ønsker en endring, og jeg ønsker at det skal ta den tiden det trenger. Det er ved å bruke god tid, og få den riktige hjelpen at man kan oppnå en vektreduksjon som varer. Dessuten ønsker jeg at vi skal slutte å jage etter den ” perfekte ” kroppen, og jeg vil vi skal slutte å trekke likhetstegn mellom en slank kropp, og stor lykke. Dette går ikke hånd i hanske. Vi må sortere tanker, og finne svar. Vi må kaste masse tanker, og få nye inn. Vi må akseptere at vekten ikke er oss. All overvekt har en årsak, og finner man årsaken, så knekker man også koden til hvordan man kan få ett lettere, og mye bedre liv. Da er ikke lengre vekten sjefen – da blir du selv sjef i eget hode!