Debatten raser videre

Debatten om bildene til den finske kunstneren liu Sisuraja raser videre, eller debatten om mine meninger rundt kunsten, den raser videre i enda større fart. Hvorfor blir det feil å ha en negativ meningen om kunsten som blir vist? Jeg synes den gir et usmakelig bilde av overvekt. Jeg synes kunsten er med på å latterliggjøre oss overvektige. Hvorfor er det ikke lov å si dette?  Hvorfor må jeg som overvektig være enig i at utstillingen gir oss et riktig bilde av kampen mot skjønnhetsmalen når jeg ikke mener det ? Hvorfor skal de som analyserer bildene i bauger og kanter gå så hardt til angrep som enkelte har gjort? Samtidig blir jeg både provosert og lei meg av å lese at andre tolker meningene mine på en helt feil måte. Det blir så feil at noen legger meninger i munnen min som ikke er mine.

Kunst skal provosere, og kunst skal skape debatt. Som jeg skrev i innlegget mitt i går, så er det en god ting ved denne utstillingen, at den skaper en debatt, en veldig viktig debatt.Vi trenger en god debatt rundt skjønnhetsmalen, om stigmatiseringen, om det å sette overvektige i bås. Vi trenger endringer.

Vi overvektige vil ha aksept. Får vi mer aksept av å vise overvekt på en slik nedlatende måte? Jeg kommer ikke til å endre syn uansett hvor mye hardt skyts som skytes mot meg. Kunsten er usmakelig, og her settes vi virkelig i bås. Er det ikke nettopp denne båsen man ønsker å komme ut av? Det er de færreste som analyserer kunsten. De ser det de ser, og det er dette de gjør seg opp en mening om. Visst vi tar med oss ulike mennesker for å se utstillingen, så er jeg sikker på at flertallet vil reagerer akkurat slik jeg gjør. Av kommentarer og meldinger som jeg har fått i ettertid, så ser jeg jo at kunsten vekker negative reaksjoner. De aller fleste synes dette er kunst som går langt over streken, som man blir uvel av å se, og kunst som fremstiller overvekt på en usmakelig måte. Dette er jo gull for de som allerede latterliggjør store kropper, for det er jo nettopp det jeg føler hun gjør, latterliggjør oss. Joda, jeg vet at hun ønsker det motsatte. Jeg vet at hun ønsker å ta et oppgjør mot skjønnhetsmalen. At det skal være rom for alle kropper, men hun lykkes ikke. Her oppnår kunstneren at folk ler, og de ler ikke fordi de synes kunsten hennes er så innmari morsom.

Ei av mange som har engasjert seg i debatten som kom etter blogginnlegget mitt i går, hun sa det på en innmari bra måte når det kommer til å vise overvekt og frodighet på en vakker måte. Hun sa at en kreativ fotoserie som hadde vist personen som MENNESKE og ikke et OBJEKT ville være mer interessant og kanskje også mer normaliserende. Hun mente også at denne utstillingen mer er om kunstnerens personlige utfordringer enn et mål om å gjøre folk mer ‘vant til’ overvekt. Jeg er så veldig enig. Dette var så godt sagt.

Jeg har fått hard skyts fordi enkelte mener at jeg vil forskjønne overvekt. De mener at jeg synes store kropper skal dolles, og styles. Hvor har jeg skrevet det?? Hvor har jeg skrevet at jeg ønsker at overvektige skal vises frem på en unaturlig måte? At jeg ikke vil vise frem store kropper slik de faktisk er? Ikke en plass har jeg skrevet det. Jeg har skrevet og sagt at overvekt og frodighet kan vises på en vakker måte. Der er det en stor forskjell faktisk. Enkelte mener at jeg personlig også er med på å forskjønne overvekt, og at jeg viser et galt bilde av det som er ” vanlig ” ved at jeg selv er opptatt av ” dolling og styling. ” Jeg blir bare oppgitt. Skal ikke jeg ha lov til å være opptatt av klær og velvære uten at jeg på noen måte forteller at det er er sånn alle overvektige skal være? Hvor har dere dette i fra? Visst kritikerne mine absolutt skal analysere det jeg sier og skriver, så la iallefall analysene være riktige. Jeg har aldri noe sted snakket om at vi ikke skal vise en stor kropp som den er. Noen av oss er mer opptatt av ” dolling og styling ” enn andre, og jeg har aldri sagt at det ene er mer rett enn det andre. Vi skal få lov til å være akkurat den vi er. Jeg har aldri snakket om forskjønning, eller at man skal gi et uærlig bilde. Jeg har aldri noen steder sagt at det skal være noe glamourpresentasjon av store kropper. Hvor i all verden har dere som er så kritiske til meningene mine lest det?

Som jeg skrev i går. Jeg har i mange år jobbet for kroppspositivitet, og det vil jeg fortsette å gjøre. Jeg vil fortsette å jobbe for mindre stigmatisering, og jeg vil fortsette å jobbe for å vise at frodige kropper også kan være vakre kropper. Jeg vil fortsette å jobbe for at det skal være plass til alle kropper i samfunnet vårt. Jeg vil fortsette å engasjerer meg i forhold til endringer, og til trening. Så temaet i bildene til den finske kunstneren er et veldig viktig tema, men det er måten hun prøver å nå frem på med budskapet sitt på som jeg reagerer på. At jeg blir provosert, sint og lei meg, det har jeg lov til å bli. Jeg tolker kunsten på min måte, og jeg er verken kunstinteressert, eller kunstkjenner. Jeg er den vanlige dama i gata, og jeg liker ikke måten overvekt blir fremstilt på i utstillingen på Sørlandets Kunstmuseum hvor overvekt blir fremstilt på en usmakelig måte.

Det har også blitt hevdet at jeg har uttalt meg som leder i NLLF, noe som ikke stemmer. Ikke et sted har det stått verken NLLF, eller leder av NLLF. Jeg ble intervjuet som samfunnsdebatant og blogger. Det er viktig for meg å understreke. Jeg har også fått kritikk fra enkelte som har reagert på at jeg ikke har kommentert at den finske kunstneren kan ha lipødem. Siden jeg er leder av NLLF, så burde jeg ha nevnt det mener enkelte. Burde jeg faktisk ha gjort det? Nei, det burde jeg absolutt ikke. Er det min oppgave å diagnostisere? Skal jeg som ikke en gang har noe medisinsk bakgrunn fortelle at kunstneren høyst sannsynlig har lipødem? Som leder av NLLF så har jeg ikke lov til å gjøre slikt. Vi skal ikke uttale oss medisinsk. Vi kan ha en mening, men også den skal vi være forsiktige med å uttale oss om. Hva om denne finske kunstneren ikke har lipødem? Skulle jeg ha stått på NRK og gitt henne en diagnose som vi ikke en gang vet om hun har? Hvor feil kunne det ha blitt? Det er mye mulig den finske kunstneren har lipødem, og jeg kan tenke mine tanker, og ha mine meninger, men jeg kan da ikke si de i en slik sammenheng? I innslaget så var fokuset overvekt, og en kunstners måte å kanskje prøve å rive ned tabuer på. Det er mye overvekt i samfunnet, og ikke all overvekt er relatert til lipødem eller lipolymfødem. Når jeg blir spurt om å uttale meg om kunst hvor en overvektig kropp blir eksponert, så kan jeg ikke begynne å spekulere i om kunstneren har lipødem/lipolymfødem. Jeg må prate om det det jeg blir spurt om.

Jeg har blogget i 5 år nå, og jeg har aldri som blogger opplevd personangrep før dette innslaget som ble sendt på Dagsrevyen og NRK Sørlandet, og da spesielt også etter blogginnlegget mitt i går. Jeg var forberedt på det, og jeg står i stormen. Jeg vet at når jeg offentlig uttaler meg, så må jeg være forberedt på negativ kritikk også. Jeg har sterk rygg til å tåle det som har kommet. Vi har alle lov til å ha vår meningen om kunsten som blir vist, men vi må også akseptere hverandres meninger. Det er det dessverre ikke alle som gjør, og det synes jeg er trist. Det som gjør meg ekstra trist er når jeg ser hvem som retter de hardeste skytsene. Skyt i vei, men spør deg selv hvordan du selv ville ha likt å få den samme kritikken/personangrepet. Gå på sak, og ikke person tenker jeg. Nå er det garantert noen som vil analysere det jeg skriver her også. At jeg vil sympati, at jeg ikke tåler kritikk, skyt i vei. Det er ikke mitt poeng i det hele tatt. Jeg understreker bare at det er vondt å kjenne på kroppen hvor sinte enkelte kan bli fordi jeg ikke mener det samme som dem. Det går jo klart inn på meg når jeg opplever hva enkelte er i stand til å si og mene. Personangrep er ikke greit! Nå er jeg en voksen kvinne, og tåler det som kommer, men hva med de unge bloggerne der ute som får enda hardere skyts? Av og til må man veie sine ord litt, og tenke sak, ikke person. Ei av de yngre som blogger kunne fortelle at de verste til å kommentere negativt var voksne kvinner, og jeg ser jo også etter mine opplevelser at de som går til personangrep er kvinner på min alder. Jeg har alltid vært så fornøyd med at jeg ikke har opplevd netttroll, men denne saken her, den fikk frem endel negativt i enkelte.La sak være sak, og person være person.

Jeg mener ikke at vi skal forskjønne alt, men jeg mener at vi kan vise store kropper på en vakker og fin måte. Er vi ikke vakre selv om vi har ” avvikende ” kropper? Jeg synes ikke kunsten som blir vist er vakker, men igjen, det er min personlige mening. Jeg mener ikke at vi skal vise et bilde av kropper som ikke er naturlig. Det er ikke det jeg mener når jeg sier at man kan vise frodighet på en vakker måte. Lag en mer positiv ramme rundt frodighet. Vis hvor flott frodighet kan være. Vi trenger ikke få verden til å tro at vi er grå, deprimerte mus som egentlig synes livet er ganske kjipt. Ikke fremstill oss på en stakkarslig måte. Og må man sette likhetstegn mellom overvekt og mat hele tiden? Hvordan skal andre få et mer normalt forhold til våre store kropper om vi ikke selv har det til egen kropp? Frodighet kan da være flott, la oss vise det i kunsten. La oss vise de som ser kunsten, men som ikke nødvendigvis analyserer den at også våre kropper kan være flotte med både mager, valker og grevinneheng. Og viktigst av alt, det vil alltid være personen inni. Det er også viktig å ta med sånn helt på tampen.

Takk for engasjement, for tilbakemeldinger, for meldinger og telefoner. Jeg vil alltid være en klar og ærlig stemme når det kommer til disse tingene som engasjerer meg. Og til deg som mener at bloggen min kun handler om slanking? Sorry kjære deg, da har du nok ikke lest bloggen min særlig mye….

Provosert, opprørt og lei meg

Torsdag ringte NRK til meg og ville gjerne ha min mening om utstillingen ” Dry Joy ” som i disse dager går på Sørlandet Kunstmuseum her i Kristiansand. Bak utstillingen står den finske kunstneren Iiu Susiraja, en samtidskunstner som bruker seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett utstillingen, så blir jeg opprørt, provosert og lei meg. Er det sånn overvektige skal fremstilles for å få andre til å se at også ” avvikende” kropper er vakre kropper? Er dette måten å ta oppgjør med skjønnhetsmalen på? Viser man fingeren på en en måte som gjør at samfunnet vil se mer positivt på store kropper?

Jeg mener nei. Kunstneren oppnår helt klart debatt rundt temaet, og debatt trenger vi. Vi trenger en debatt rundt stigmatiseringen av overvektige. Vi trenger en debatt rundt skjønnhetsmalen. Vi trenger en debatt som forteller at alle kropper er vakre kropper. Vi trenger en debatt som gir alle lov til å være glad i den kroppen de har, til å være stolt av seg selv. Men får å få til det, blir det da en riktig vei å gå når man viser seg selv på den måten den finske kunstneren gjør? De færreste som ser bildene er kunstinteresserte. De fleste ser bildene, og gjør seg opp en mening om hva de ser der og da. De bruker ikke masse tid på å analysere budskapet i bildene. De ser den finske kunstneren eksponere seg selv med kosteskaft under hengebrystene, med magen sin servert på et brett, med en laks mellom beina og med baconskiver hengende nedover ansiktet. Noen mener det er humoristisk. Jeg har kanskje en rar sans for humor, for jeg ser ikke noe morsomt i dette i det hele tatt.

Susiraja har valgt å arbeide med selvportretter fordi hun mener det er enklere å eksponere, eller til og med ydmyke seg selv, fremfor å gjøre det samme mot andre. Hvorfor føler hun en trang til å ydmyke seg selv, og kroppen sin? Hvorfor skal vi vise de store kroppene våre på en ydmykende måte? På bildene så føler jeg også at hun fremstiller livet som overvektig på en trist og deprimerende måte. Det ser på alle bildene ut som om hun nettopp har våknet, ikke smiler hun, så livet ser ganske så trist ut. Er det sånn vi har det, og er det sånn vi vil at andre skal tenke om oss?

Jeg har fått så utrolig mange flotte tilbakemeldinger etter innslaget på Dagsrevyen i går. Både fra kjente og ukjente. Om de er enig i det jeg sier, det er sikkert ikke alle, men de roser meg fordi jeg er ærlig, og fordi jeg har en klar stemme. De har stor respekt for resonnementene mine, og elsker at jeg er den tydelige stemmen jeg er. Slikt varmer veldig, og betyr enormt mye. Jeg skulle selvsagt ha ønsket at enda mer av det jeg sa kom med, men sånn er media, og det kjenner jeg jo selv til. Noen negative reaksjoner har jeg også fått, og det regnet jeg med. Ikke alle er enig i min tolkning av kunsten hennes, og sånn skal det jo være. Vi skal ikke være enig i alt. Når man først sier ja til å uttale seg, så må man stå for det man sier, og tåle det som eventuelt måtte komme i ettertid. Personlige angrep er jo det man frykter mest, og de fleste som ikke er enig med meg, de har klart å holde seg sånn tålig saklige. Et par stykker har nok et horn i siden til meg, og prøver på sin måte å vise det, istedenfor og faktisk forstå hva akkurat denne saken her gjelder. Det er fint at noen mener at dette er kunst, og at det er flott kunst med et viktig budskap, og med masse humor. Jeg er bare ikke enig, og det er en rett jeg har.

Da NRK kontaktet meg, så ble jeg kontaktet som samfunnsdebatant/blogger, og ikke som leder i Norsk lymfødem og lipødemforbund. Det er viktig å understreke. Ikke en plass ble NLLF nevnt, og ikke en plass ble det nevnt at jeg er leder. Jeg er ikke bare leder i et forbund. Jeg er også en privatperson med jobb og andre engasjementer. Her var fokus overvekt, og en kunstners måte å kanskje prøve å rive ned tabuer på. Det er mye overvekt i samfunnet, og ikke all overvekt er relatert til lipødem eller lipolymfødem. Når jeg blir spurt om å uttale meg om kunst hvor en overvektig kropp blir eksponert, så kan jeg ikke begynne å spekulere om kunstneren har lipødem/lipolymfødem. Jeg må prate om det jeg blir spurt om. Jeg vet selvsagt at lipødemfettet ikke kan slankes bort, men det ” vanlige ” fettet, det kan slankes bort. Jeg har et lipolymfødem, altså både lipødem og lymfødem, men jeg har også overvekt i tillegg. Jeg har fått bort ca 50 kg med ” vanlig ” fett, og har fortsatt mer ” vanlig ” fett som skal bort. Så i tillegg til å være kronisk syk, så er jeg overvektig, så ærlig må jeg jo være. Og det var som overvektig jeg i går uttalte meg.

Jeg synes budskapet den finske kunstneren prøver å få frem blir gjort på en helt feil måte. Jeg hyller kropper i alle fasonger, og jeg hyller alle som stolt viser frem frodige og store kropper, men jeg reagerer på måten den finske kunstneren gjør det på. Skaper hun et mer positivt bilde av frodighet på denne måten? Klarer hun å gjøre noe med stigmatiseringen mot overvekt ? Det var disse tingene jeg ble spurt om. Jeg ble spurt om måten hun formidlet på, om kunsten hennes. Så må jeg også understreke at når jeg skriver at jeg hyller store kropper, så hyller jeg ikke overvekt. Det er så viktig å få skrevet. Jeg vil aldri komme til å hylle overvekt. Alle vet at overvekt ikke er bra, men det er et annet tema og en annen diskusjon som jeg gjerne tar, men i denne sammenheng, så er det viktig å få et fortrolig forhold til egen kropp, og så langt det lar seg gjøre, å bli glad i egen kropp.

Jeg mener ikke at vi skal forskjønne alt, men jeg mener at vi kan vise store kropper på en vakker og fin måte. Er det ikke nettopp vakre vi er selv om vi har ” avvikende ” kropper? Jeg synes ikke kunsten som blir vist er vakker, men igjen, det er min personlige mening. Jeg mener ikke at vi skal vise et bilde av kropper som ikke er naturlig. Det er ikke det jeg mener når jeg sier at man kan vise frodighet på en vakker måte. Lag en mer positiv ramme rundt frodighet. Vis hvor flott frodighet kan være. Vi trenger ikke få verden til å tro at vi er grå, deprimerte mus som egentlig synes livet er ganske kjipt. Frodighet kan være så flott, la oss vise det i kunsten. La oss vise de som ser kunsten, men som ikke nødvendigvis analyserer den at også våre kropper er flotte med både mager, valker og grevinneheng.

Jeg har i mange år jobbet for kroppspositivitet, og det vil jeg fortsette å gjøre. Jeg vil fortsette å jobbe for mindre stigmatisering, og jeg vil fortsette å jobbe for å vise at frodige kropper er vakre kropper. Jeg vil fortsette å jobbe for at det skal være plass til alle kropper i samfunnet vårt. Jeg vil fortsette å engasjerer meg i forhold til endringer, og til trening. Så temaet i bildene til den finske kunstneren er et veldig viktig tema, men det er måten hun prøver å nå frem på med budskapet sitt på som jeg reagerer på. At jeg blir provosert, sint og lei meg, det har jeg lov til å bli. Jeg tolker kunsten på min måte, og jeg er verken kunstinteressert, eller kunstkjenner. Jeg er den vanlige dama i gata, og jeg liker ikke måten overvekt blir fremstilt på i utstillingen på Sørlandets Kunstmuseum. Overvekt blir der fremstilt på en grusom måte.

Landsforeningen for overvektige hyller utstillingen, og mener kunstneren gir en finger til samfunnet, og at hun er med på å rive ned tabuer. Jeg er ikke enig. Jeg er for å vise fingeren til samfunnet, men vis den på en annen måte. Tabuene blir ikke noe mindre etter sånne bilder som dette. ” Kunstneren tør å vise frem hva man kan gjøre med en stor kropp. Hun nekter å gjemme den bort i et skap ” sier Landsforeningen for overvektige. Seriøst?  Som om bildene viser hva man normalt ville gjort med en stor kropp, eller at dette er utfordrende ting å gjøre for en stor kropp? Jeg har aldri ment at man skal gjemme bort en stor kropp i et skap, snarere tvert i mot. Jeg har alltid ment at vi stolt skal vise oss frem, at vi skal være stolte av den vi er, og den kroppen vi har. Jeg har alltid stått på barrikadene for kroppspositivitet.

Ta på dama et par sexy stay ups, bytt ut den rosa,utslitte trusen med en pen truse, bytt ut nattskjorte og boblevest, slå ut håret, fresh henne opp litt sånn at det ikke ser ut som om hun nettopp har våknet, la henne smile og vise verden at hun er fornøyd, la henne vise kropp, sett henne i en litt annen ramme enn sammen med laks, feiekoster, bacon og baquetter, så vil bilde av overvekt og store kropper plutselig bli et helt annet, et  mye mer positivt og vakkert bilde, og et mer reellt bilde av en flott og frodig kvinne.

Du kan se innslaget her : https://tv.nrk.no/serie/dagsrevyen/202002/NNFA19022120/avspiller

Eller lese saken her : https://www.nrk.no/sorlandet/overvektig-reagerer-pa-utstilling_-_-blir-kvalm-1.14912877

 

Hva sier speilbildet ditt?

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene. Det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene.

Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør. Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Jeg får så mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som forteller hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er reelle, men ikke kom å fortell meg at store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet.

Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre. Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av.

Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg, men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant. Vi foreldre er barnas forbilder.

Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake, eller hoppe over måltider mens resten av familien spiser vanlig middag. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Vi voksne skal også passe oss for hvordan vi snakker om andre mennesker. Slik vi omtaler mennesker, slik vil barna omtale mennesker. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i andres øyne ikke har den kroppen andre mener man skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke andre skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi noen ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk?

Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for den jeg er.

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen vår , så se oss bak kroppen vår. Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. En del arbeidsgivere er for eksempel en gruppe som må skjerpe seg. De må begynne å se personen, og hva personen kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess.

Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte, og jeg er sikker på at mange av de som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke kikker fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt.

Jeg har sagt det før, jeg digger de som driter i vekta, og som klarer å være seg selv 100%. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, samtidig er jeg veldig fornøyd med det jeg har oppnådd.

Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

 

Jeg har vært hos NRK i opptak til tv serie

Denne uken har jeg vært i NRK. For en opplevelse! Dette var et minne for livet. Samtidig fikk jeg anledning til å sette et viktig fokus, og jeg fikk lov til å snakke om et tema som engasjerer meg, og som jeg brenner for.

Tirsdag hadde NRK opptak til tv serien jeg skal være med i. Serien heter ” Ikke spør om det “, og programmet jeg skal være med i handler om overvekt. På forhånd har ulike personer anonymt fått anledning til å stille spørsmål som de lurer på om overvekt, spørsmål man kanskje aldri har våget å stille. Det er jo et faktum at det er mange myter rundt overvekt, det er nok mange spørsmål en del ønsker å stille, men som aldri blir spurt fordi man ikke våger. Vi ante ingenting på forhånd om hvilke spørsmål som kom til å bli stilt, og vi som deltakere i programmet skulle svare så ærlig og åpent som mulig.

 

TV serien er viktig. Den handler om grupper av mennesker som blir stigmatisert. I tillegg til overvekt, så skal serien også ha programmer om kortvokste, om å være født i feil kropp, personer som sitter i rullestol skal være med, personer med Tourettes for å nevne noen. Utrolig viktige fokus, og det var faktisk fint og kunne svare på spørsmål som man vet at mange lurer på.

Hvorfor er du tjukk, hvor mye mat spiser du, hvordan er det å ha sex, har du fått mange henvendelser fra menn som drømmer om å ha sex med store kvinner – nå skal ikke jeg røpe flere av spørsmålene, men dette var et veldig lite knippe av de spørsmålene vi ble stilt. Vi fikk også fortelle om sårheten, om alt det vonde man har opplevd rundt det å være overvektig. Det var ingen av spørsmålene som satte meg ut. Jeg svarte åpent og ærlig på alle. Det blir spennende å se hvordan NRK velger å sette sammen programmet. Vi er vel 6 deltakere som skal være med i programmet om overvekt. Alle får de samme spørsmålene, og så blir det klippet, redigert og satt sammen til et ferdig program som skal vises på NRK.

 

Jeg føler at det gikk veldig greit. Jeg var ikke nervøs, bare veldig spent. Det er jo ikke hver dag man er med på tv, og for meg var dette en helt ny opplevelse, og en veldig fin opplevelse. Silje Ese som har ansvar for programmet jeg var med i er en fantastisk person som tok meg så godt i mot, og som fikk meg til å slappe av, og egentlig bare kose meg. Det var spennende å se hvordan en tv produksjon som denne ble laget. Det var utrolig fine timer hos NRK, og jeg er spent på resultatet, veldig spent. Jeg vet jeg gjorde det riktige da jeg sa ja til å være med. Jeg følte jeg svarte godt på spørsmålene, men det er klart at i ettertid, så husker man ikke helt hva man svarte, og man kunne sikkert ha svart annerledes, og kanskje mer utfyllende på noen av spørsmålene. Men alt i alt, så er jeg veldig fornøyd.

Under opptaket på tirsdag så svarte jeg på spørsmål sammen med Leif fra Hardanger. Etter å ha hørt Leif fortelle om sin barndom, og mobbingen som førte til at han spiste på følelser, og dermed ble overvektig, så kjenner jeg på to ting: Jeg blir forbanna og frustrert over at der finnes mennesker som gjennom ord og handlinger gjør et liv utfordrende å leve fordi de har meninger om en annens kropp. Det er så hjerteskjærende å høre noen fortelle om en barndom, en ungdom og et voksent liv som er preget av negative tanker rundt seg selv, og hvor man ender opp med å isolere seg fordi noen gjennom lengre tid har mobbet deg fordi de ikke liker den store kroppen din. En kropp som kanskje også i utgangspunktet ikke var stor, men kanskje annerledes, og som etter år med mobbing blir større og større fordi man har begynt å spise på følelser.

 

Jeg kjente også på at jeg har vært heldig. Heldig som ikke har opplevd mobbing. Jeg har gjennom hele barndommen og oppveksten hatt venner og klassekamerater som ikke har tenkt særlig over at jeg var større enn dem. For dem var jeg Heidi, ikke en tjukk unge. Det var først i mer voksen alder at det startet for min del. Det var kommentarer fra ukjente, det var blikk og sårende ord. Alt dette gjorde at jeg fikk alle disse negative tankene rundt egen kropp, og som igjen resulterte i et tøft tankekjør, og mange tunge, vonde år. Men jeg var flink til å skjule det. Jeg smilte gjennom masken. Jeg var aktiv. Ingen visste, kun jeg selv.

Jeg føler meg også stolt over at jeg har klart å ta tak. Jeg er stolt over at jeg tok tilbake kontrollen over livet mitt. At jeg ble sjef i eget liv. Jeg hadde prøvd utallige ganger før, men før jeg ville legge meg under kniven, så ønsket jeg å gi meg selv en siste sjanse, og jeg klarte det. Det handler ikke om å bli en sylfide, det handler ikke om å bli slank. Det handler om å komme dit jeg selv ønsker å være. Der er jeg ikke ennå, men jeg vet at jeg kommer dit. Jeg vet også at beina er som de er, og tømmerstokkene er en del av meg.

Konseptet til NRK synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

 

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.

Programmet har ikke fått fastsatt sendedato ennå. Høyst sannsynlig blir det sendt til høsten. Jeg vil få nærmere informasjon, og den skal jeg selvsagt dele med dere. Jeg hadde en utrolig fin opplevelse hos NRK, et viktig fokus ble satt, og helt ærlig, så var det utrolig stas å få lov til å være med i dette programmet.

Jeg skal snakke om overvekt i tv serie

Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Snakke åpent og ærlig om de tingene jeg brenner for. Jeg er heldig som får lov til å være med å sette viktige fokus rundt temaer som vi kanskje ikke snakker så mye om.

Gjennom bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting. Jeg får truffet så mange nye, flotte mennesker. Ikke minst så får jeg utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.

Gjennom bloggen så setter jeg fokus på viktige temaer som vi overvektige ikke alltid snakker om. Det er så mange der ute som har det akkurat slik jeg har hatt det, og har det, og det er så viktig at vi snakker om det. Visst vi ikke snakker om det, så vil vi overvektige alltid bli stigmatisert. Nå tror jeg sånn sett at vi overvektige alltid vil være en skyteskive, men vi må likevel ikke gi opp. Vi må opp og fortelle hvordan vi har det. Vi må fortelle at vi er mer enn tallene på badevekta, vi må fortelle at vi er mer enn late personer uten mål for livet som sitter foran tv ruta og spiser chips og drikker cola. Vi må stå opp og vise verden hvor flotte vi faktisk er. Jeg brenner så for dette!

Denne uken ble jeg kontaktet av en journalist i NRK som lager en tv serie om stigmatisering, og en serie hvor man svarer på alt som andre måtte lure på rundt ulike temaer, i mitt tilfelle så vil dette være overvekt. En serie hvor jeg kan bli spurt om absolutt alt, så jeg må være klar for det meste for å si det sånn.

Konseptet synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Jeg har sagt ja til å være med i programserien til NRK. Du skal få vite mer om dette på bloggen etterhvert. Jeg reiser til Oslo og NRK til uken for å gjøre opptak til serien, og til det programmet jeg skal være med i. Det er ikke meg alene. Flere overvektige skal være med i programmet, og jeg tror det er en god spredning i alder, og hvordan man har opplevd det å være en størrelse eller flere for store gjennom livet.

Jeg gleder meg. Jeg er spent, og jeg har nok en sånn grugleder følelse. Jeg har aldri vært med på TV før, så bare det å se hvordan en produksjon blir til er jo utrolig spennende. Så tenker man jo på hva man skal ha på seg, og mest av alt: hvordan blir man seende ut på tv. Min største utfordring er at jeg alltid synes ansiktet blir så stort, og da spesielt hake/hals området. Jeg må bare legge det til side. Jeg skal være med å sette viktig fokus, og være med å fortelle en sannhet om det å være en størrelse for stor.

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Så gjelder det å være åpen, og svare ærlig og håpe at resultatet blir noe jeg kan være stolt av å ha vært med på. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.

Jeg skal snakke om overvekt i tvserie

Jeg føler meg så utrolig heldig. Heldig som får lov til å være med på så mange spennende ting. Heldig som får lov til ” å jobbe ” med de tingene jeg brenner for, fortelle om de tingene jeg brenner for. Snakke åpent og ærlig om de tingene jeg brenner for. Jeg er heldig som får lov til å være med å sette viktige fokus rundt temaer som vi kanskje ikke snakker så mye om.

Gjennom bloggen og ledervervet i NLLF, så får jeg være med på så mange spennende, og lærerike ting. Jeg får truffet så mange nye, flotte mennesker. Ikke minst så får jeg utfordret meg selv på mange plan, og jeg har vokst enormt som menneske. Ting jeg aldri før hadde trodd jeg skulle gjøre, de blir nå gjort på strak arm. Jeg har uten tvil fått mer selvtillit, og mer tro på meg selv.

Gjennom bloggen så setter jeg fokus på viktige temaer som vi overvektige ikke alltid snakker om. Det er så mange der ute som har det akkurat slik jeg har hatt det, og har det, og det er så viktig at vi snakker om det. Visst vi ikke snakker om det, så vil vi overvektige alltid bli stigmatisert. Nå tror jeg sånn sett at vi overvektige alltid vil være en skyteskive, men vi må likevel ikke gi opp. Vi må opp og fortelle hvordan vi har det. Vi må fortelle at vi er mer enn tallene på badevekta, vi må fortelle at vi er mer enn late personer uten mål for livet som sitter foran tv ruta og spiser chips og drikker cola. Vi må stå opp og vise verden hvor flotte vi faktisk er. Jeg brenner så for dette!

Denne uken ble jeg kontaktet av en journalist i NRK som lager en tv serie om stigmatisering, og en serie hvor man svarer på alt som andre måtte lure på rundt ulike temaer, i mitt tilfelle så vil dette være overvekt. En serie hvor jeg kan bli spurt om absolutt alt, så jeg må være klar for det meste for å si det sånn.

Konseptet synes jeg er spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.

Jeg har sagt ja til å være med i programserien til NRK. Du skal få vite mer om dette på bloggen etterhvert. Jeg reiser til Oslo og NRK til uken for å gjøre opptak til serien, og til det programmet jeg skal være med i. Det er ikke meg alene. Flere overvektige skal være med i programmet, og jeg tror det er en god spredning i alder, og hvordan man har opplevd det å være en størrelse eller flere for store gjennom livet.

Jeg gleder meg. Jeg er spent, og jeg har nok en sånn grugleder følelse. Jeg har aldri vært med på TV før, så bare det å se hvordan en produksjon blir til er jo utrolig spennende. Så tenker man jo på hva man skal ha på seg, og mest av alt: hvordan blir man seende ut på tv. Min største utfordring er at jeg alltid synes ansiktet blir så stort, og da spesielt hake/hals området. Jeg må bare legge det til side. Jeg skal være med å sette viktig fokus, og være med å fortelle en sannhet om det å være en størrelse for stor.

Stigmatiseringen av overvektige, den er nok større enn mange er klar over. Den vil alltid være der, men det er likevel viktig at det blir satt fokus som kanskje kan være med på å gjøre stigmatiseringen noe mindre.

Jeg er heldig som får være med å sette dette viktige fokuset, og jeg er så utrolig spent på å få være med i denne tv serien. Så gjelder det å være åpen, og svare ærlig og håpe at resultatet blir noe jeg kan være stolt av å ha vært med på. Jeg er stolt av å ha blitt spurt om å være med, jeg er stolt av meg selv som sa ja, så håper jeg resultatet blir et resultat jeg kan være stolt av, gjerne veldig stolt av.

En tåre renner – dette er meg

Jeg er så stolt! Det å se endringene som har skjedd gjennom årene, det er stort! Det kommer faktisk en tåre i øyekroken nå. Så mange kamper jeg har hatt, så mange nederlag, så mange tårer og fortvilelse, og så sitter jeg her nå og ser at det sannelig er blitt mindre av meg. Jeg har sannelig oppnådd mye. Jeg stråler på en helt annen måte. Jeg er fortsatt meg, men en mye tryggere utgave, ei med tro på seg selv. Ei som har mestret.

Jeg har fått så mange henvendelser de siste dagene fra lesere som lurer på min endringsreise. Derfor valgte jeg i dag å finne frem et blogginnlegg som jeg skrev for noen måneder siden. Jeg håper det kan inspirere og motivere. Jeg hadde en artikkel i Fædrelandsvennen for en tid tilbake. Denne legger jeg ut link til, og håper den fortsatt fungerer slik at dere får lest min historie der.

 

De siste mnd har vært tunge. Livet har vist seg fra en brutal side, og jeg har stått midt i en kraftig storm med orkan i kastene. Hadde dette vært for noen år siden, så hadde jeg ikke taklet det som har skjedd. Jeg har alltid vært sterk, men likevel. Endringsreisen har endret meg. Jeg har blitt sterk, innmari sterk. Jeg har tro på meg selv, og jeg har fått en passe porsjon med selvtillit. Jeg vet jeg kan, og jeg vet der ligger mange muligheter der fremme. Jeg er ikke denne usikre jenta lengre som lot vekten styre og bestemme.

I perioder så kan det oppstå to kamper på likt. Den ene hvor livet viser seg fra en brutal side, og så er det mitt forhold til egen kropp. Det sistnevnte er jo blitt utrolig mye bedre, men av og til, så dukker styggen på ryggen opp med denne flodhestfølelsen, men han får aldri bli der lenge før jeg klarer å dytte han bort.

Når flodhestfølelsen kommer snikende, så må jeg jobbe mentalt for å skjønne at det er ei stund siden jeg var en virkelig stor flodhest, en sånn mega flodhest lissom. Følelsen av å være en vandrende flodhest, den kan nemlig fortsatt komme, selv om det er veldig sjeldent sammenlignet med før. Følelsen av å være en vandrende flodhest kommer ofte når jeg av ulike årsaker har vært nødt til å nedprioritere trening. Nødt til å nedprioritere trening? Det er vel egentlig kun når jeg er syk at trening ikke skjer. Men av og til kan det bli mye bursdagsfeiringer, og smågodt til svenskepriser, så da kommer flodhestfølelsen snikende. Da ser jeg at ” verdens beste ” og smørbukk med sjokoladetrekk har lagt seg synlig, og på strategiske plasser på kroppen. Jeg med mine superøyne, jeg kan da stå foran speilet å se at alle kaloriene har lagt seg på kroppen, og jeg ser akkurat hvor de ligger.

Mitt viktigste verktøy for å komme meg igjennom tunge perioder når det kommer til kroppen, det er å se på gamle bilder. Dessverre så er det veldig få bilder av meg på det største. Jeg tok bilder av alle andre, eller gjemte meg unna når andre skulle ta bilder. Derfor er det ikke så mange bilder jeg har, men de jeg har, de tar jeg frem og kikker på.  En dag kan jeg kanskje fortelle hvor mye jeg faktisk har veid, men den dagen, den er ikke nå. Bildene sier endel, og på disse, så var jeg absolutt ikke på mitt største.

Jeg har lyst til å dele noen gamle og nye bilder med dere i dag. Jeg ser klart at jeg er blitt eldre, kanskje naturlig akkurat det. Bildene av meg er fra da jeg var en størrelse større enn jeg er i dag. Jeg vet at jeg i alle fall har gått ned 50 kg, men det er lenge siden jeg har vært på vekta nå. Spent på hvor mye det er nå. Bildene er fra 2003, og noe senere var jeg enda større enn på disse bildene.

Jeg har lyst til å vise dere disse bildene for å vise at det er mulig. Det er mulig å gjøre en endring. En endring for en lettere kropp, men viktigst, for å få en bedre helse. Jeg kunne ha gjort større endringer i form av at jeg kunne lagt om kostholdet enda mer, men jeg har valgt å bruke tid, og heller spise ” vanlig.” Kan jeg, så kan du.  Kanskje kan bildene inspirere og motivere. Nå tørker jeg gledestårene, og drar på trening.

Jeg skrev en artikkel til Fædrelandsvennen for kort tid siden. Om linken fortsatt fungerer, så kan du lese saken.Visst ikke kan du kopiere linken og sette den inn i søkefeltet.  Artikkelen og innlegget i dag passer fint når jeg nå skal starte en ny endring i livet mitt. Planen var å skrive om dette denne helgen, men jeg har valgt å vente til neste helg da alt er mer på plass. En avgjørelse er tatt, og så får vi se om den vil hjelpe meg videre på veien for å nå målet om ytterligere vektreduksjon. Jeg håper og jeg tror. Jeg er motivert og klar. Jeg har aldri før vært så klar for å prøve noe nytt. Går jeg på trynet, så skal jeg være dønn ærlig om det også. Jeg hadde ikke klart det alene. Jeg får god hjelp, og jeg tror det er ett slikt opplegg som må til for at vi skal klare jobben.

 

Her er saken fra Fædrelandsvennen : https://www.fvn.no/lokalsporten/i/ddew61/All-overvekt-sitter-i-hodet

 

Jeg har trukket en heldig vinner av den flotte tunikaen/kjolen fra NAYS Brotorvet, og den heldige vinneren ble : ANNE LISE MEHLUM!! Gratulerer så masse, Anne-Lise!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av helgen!

Hadde du bare vært noen kilo lettere

Jeg har skrevet om det før, men jeg må bare skrive om det igjen. Jeg sitter også å skriver på et innlegg som kommer til å koste litt å publisere som omhandler litt av det samme teamet, men det kommer noe senere på bloggen.

Jeg kommer i kontakt med så utrolig mange flotte kvinner gjennom bloggen min. Flotte kvinner som ikke selv ser hvor flotte de er. Flotte kvinner som vel egentlig føler at samfunnet ser ned på de fordi de bærer ekstra kilo, og som stadig for høre hvor flotte de hadde vært om de bare hadde vært noen kilo lettere. Hva er dette? Hvordan kan noen få seg til å si noe slikt? For ikke å snakke om alle feige menn som digger formfulle kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi det visst nok er litt tabu og like kvinner med former og ekstra kilo. Jeg blir både sint og lei meg. Der er masse flotte menn der ute som virkelig nyter synet av en formfull kvinne, men istedenfor å innrømme det, så forblir det en godt bevart hemmelighet.

” Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere ” – disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Innledningen på blogginnlegget mitt i dag er en setning mange forteller at de til stadighet får høre…så utrolig sårende, og så utrolig vondt! Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit – hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg. I tillegg ville hun blitt lykkelig….. hvordan er det mulig å si noe sånt? Samtidig er det vel ingen overvektige som er veldig overrasket over at sånne ting blir sagt, mange av oss har vel hørt noe lignende opp igjennom…hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Og pene? Og flotte ? Hvorfor har jeg ingen rett, eller grunn til å være lykkelig? Eller få en flott mann ? Fordi jeg er tjukk?

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt så mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart man har hørt det. Man har jo det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få din godkjenning. Carina Carlsen som var med i Norske Talenter for en god stund siden sa det så utrolig godt i en artikkel om retten til å være glad i egen kropp : ” Jeg er ikke satt til verden for å glede deg med mitt utseende. ” Det er også så utrolig herlig når kvinner som henne gir blaffen i hva andre mener. ” Jeg vet hvordan jeg ser ut, men i motsetning til hva enkelte mener, jeg synes selv jeg er flott” sa Carina – hurra for slike kvinner, og sånn skulle flere av oss både tenke, og utstråle.

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt av den grunn. Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner!

Hvorfor er det sånn at en del menn ikke våger og innrømme at store kvinner er flotte? Det er nok fordi det er litt tabu for mange menn, og ” alle ” skal blendes av kvinner som er innenfor ” normalen” . Det hadde kanskje ikke vært så populært, og kanskje ikke særlig macho heller å fortelle kameratene at man tiltrekkes av frodige kvinner. Opp igjennom voksen alder så har jeg møtt igjen personer som jeg gikk sammen med i perioder av ungdomstiden, og jeg vet ikke om jeg skal le, eller bli såret når man blir fortalt hvor fine tanker de egentlig hadde om meg, men som man aldri våget og verken vise, eller fortelle fordi jeg var stor….og akkurat dette får jeg så mange tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min også.

Det er så utrolig mange som opplever akkurat dette. Er en del menn feige, eller hva er grunnen til at det er flaut å like frodige kvinner ? Og hvorfor er det ålreit at slanke kvinner er sammen med overvektige menn, men ikke motsatt ? Det blir akkurat det samme som når man får høre ” hadde du bare vært en del kilo lettere  – da hadde du vært så mye penere, du hadde kunnet velge og vrake blant menn, du hadde vært lykkelig…” Det er utrolig synd at man skal tvinges til å være attraktiv for andre – og hvem har sagt at å være slank betyr lykkelig, og tjukk betyr ulykkelig? Det er jo det samme som å si at blondiner er lykkelige, og brunetter er deprimerte…

Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål – det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at ” hadde du bare vært noen kilo lettere….” Det er ikke alle store som sitter inne foran tv’en og trøstespiser fordi man har for mye vekt, og de som gjør nettopp det, det er kanskje de som nettopp har blitt fortalt hvor mye bedre de hadde vært, og sett ut om de hadde vært noen kilo lettere…..overvekt har mange årsaker, og en av dem er mobbing, og sårende kommentarer.

Se deg i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Nei, det er ikke lett fordi vi er vant til å si akkurat det motsatte til oss selv. Helst løper vi forbi speilet for å slippe å se oss selv med valker, grevinneheng og litt ekstra her og der. Små skritt, litt dag for dag, så vil negative tanker bli mer positive. Du er utrolig flott!!

 

Så havnet jeg sannelig i Norsk Ukeblad

For noen uker siden fikk jeg en hyggelig telefon fra journalist Camilla Høy som bla skriver for Norsk Ukeblad. Hun hadde lest bloggen min, og ønsket å  skrive en artikkel om meg til bladet. Ukebladet har en serie som heter ” Heia deg “, en serie om kvinner rundt forbi i landet som bladet mener det er verdt å heie på, og det var her journalisten ønsket å skrive om meg, og bloggen min.

 

I det siste nummeret av Norsk Ukeblad som er til salgs i butikkhyllene utover i neste uke, så står artikkelen på trykk. Jeg fikk bladet i går, og jeg fikk lest artikkelen, og jeg må innrømme at jeg kjenner meg stolt. Stolt over alt jeg har oppnådd, stolt over hvor mye bloggen betyr for veldig mange, og stolt over at jeg kan inspirere og motivere.  Stolt over at Ukebladet ønsket å skrive om meg i bladet.

” Heidi inspirerer frodige damer ” er overskriften på artikkelen. Journalisten har satt fokus på mitt forhold til klær, og mitt ønske om å inspirerer frodige kvinner til å kle seg opp, og ikke ned. Journalisten skriver også om min endringsreise, og om bloggen min. Om alle rundene jeg gikk med meg selv før jeg bestemte meg for å kaste meg ut i bloggverdenen. Artikkelen forteller på en fin måte om mitt liv på godt og vondt som en størrelse for stor, om hvordan jeg har klart å snu negative tanker til positive.

Artikkelen som Camilla har skrevet for Norsk Ukeblad er blitt en artikkel jeg er stolt over. Artikkelen er  så positiv og fokuserer så fint på viktige ting for så veldig mange. Det er viktig at vi som er en størrelse for stor innser hvor flotte vi faktisk er. Det er viktig at vi kler oss opp, og ikke ned, og det er så viktig at vi begynner å bruke farger. Man må ikke gjemme seg bort i sort, og i store telt. Vi skal stråle som alle andre, og vi skal bære like flotte klær som alle andre. Når passform, farger og design stemmer, så får man bedre selvtillit, man føler seg mer vel, og man går med hodet hevet. Vi må lære oss å bli glad i oss selv, og se hvilke kvaliteter man faktisk har. Vekten er ikke oss.

Jeg tenker artikkelen er en viktig artikkel som jeg håper mange leser, og som kanskje kan både inspirere og motivere andre frodige kvinner. Jeg er glad jeg valgte å kaste meg ut i bloggverdenen. At jeg ikke var altfor redd for nett-trollene, og for sårende kommentarer. Jeg er glad jeg følte på at min historie også kunne være viktig dele med andre som slet med overvekt og negative tanker rundt egen kropp.

For en en reise det har vært! En reise fylt med så utrolig mange oppturer, og seire, men også en reise med mange nedturer. Nedturene har heldigvis blitt færre enn oppturene, og de positive tankene står heldigvis i fokus. Når styggen på ryggen i blant dukker opp, så får han ikke bli værende så lenge som han gjorde før. Skritt for skritt så har livet mitt endret seg  i en veldig positiv retning. Jeg har også mye å takke dere lesere for. Dere som følger meg gjennom  de fine oppturene, men også nedturene. Dere som heier på meg, støtter  meg og oppmuntrer meg. Dere betyr uendelig mye for meg.

Jeg er stolt over artikkelen i Norsk Ukeblad, en av flere artikler som vil fylle bladet deres som står i hyllene utover i neste uke. Les den gjerne, og kan jeg inspirere og motivere nettopp deg som leser den, så har jeg oppnådd utrolig mye.

Hadde du bare vært noen kilo lettere

” Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere ” – disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Jeg har også fått høre det noen ganger. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Innledningen på blogginnlegget mitt i dag er en setning mange forteller at de til stadighet får høre. Det er så utrolig sårende, og så utrolig vondt! Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit. Hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg.

Hvordan er det mulig å si noe sånt? Samtidig er det kanskje ingen overraskelse at slike ting blir sagt til overvektige ? Hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Kan man ikke være både pen, og tiltrekkende selv om man er overvektig? Og hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Hvorfor har ikke vi overvektige noen rett, eller grunn til å være lykkelig fordi vi er tjukke ?

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt altfor mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men jeg har hørt det. I tillegg har man sett alle blikkene som forteller meg nettopp dette. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen nok fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få noens godkjenning. Carina Carlsen som for en god stund siden var med i Norske Talenter sa det så utrolig godt i en artikkel om retten til å være glad i egen kropp : ” Jeg er ikke satt til verden for å glede deg med mitt utseende. ” Det er herlig når kvinner gir blaffen i hva andre mener. ” Jeg vet hvordan jeg ser ut, men i motsetning til hva enkelte mener, jeg synes selv jeg er flott” skrev samme person. Flere av oss burde både tenke, og utstråle nettopp dette.

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt . Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten. Tidligere Start trener, Tom Nordlie var gjest på God  Morgen Norge for en god stund tilbake, og i løpet av samtalen, så kom man også inn på hva en del kan få seg til å si til andre. Da Nordlie hadde gått mye ned i vekt, så fikk han denne berømte, og kjente kommentaren : ” Så flott du er blitt.”, som motsvar svarer Nordlie : ” Hva var jeg før da ? “

Hvorfor er det så vanskelig for mange å innrømme at store kvinner er flotte? Det er nok fordi det er litt tabu, og ” alle ” skal blendes av kvinner som er innenfor ” normalen” . Det hadde kanskje ikke vært så populært, og kanskje ikke særlig macho heller for menn å fortelle kameratene at man tiltrekkes av frodige kvinner. Opp igjennom voksen alder så har jeg møtt igjen personer som jeg gikk sammen med i perioder av ungdomstiden, og jeg vet ikke om jeg skal le, eller bli såret når man blir fortalt hvor fine tanker de egentlig hadde om meg, men som man aldri våget og verken vise, eller fortelle..Akkurat dette får jeg så mange tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min også om. Det er så utrolig mange som opplever akkurat dette. Det er helt innafor at slanke kvinner er sammen med overvektige menn, men ikke motsatt ? Det blir akkurat det samme som når man får høre ” hadde du bare vært en del kilo lettere  – da hadde du vært så mye penere…”

Det er utrolig synd at man skal tvinges til å være attraktiv for andre.  Det er jo det samme som å si at blondiner er lykkelige, og brunetter er deprimerte. Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål – det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at ” hadde du bare vært noen kilo lettere….”  Jeg følger noen store, flotte amerikanske, og canadiske bloggere, og modeller på Instagram – ” Dare to wear ” er noe mange av disse fronter, og det er så herlig å se hvordan de gir blanke i overvekten, og våger å gå med de klærne de ønsker – de våger å være seg selv! Jeg digger det! Store kvinner som i andres øyne sikkert er en haug av størrelser for store – de oser av selvtillit, og våger å være akkurat den de er. Fordi de våger, så glorifiserer de ikke overvekt av den grunn, men de forteller verden : Her er jeg! Dare to wear – du er innmari flott som du er!