Medaljens brutale bakside

Jeg kjenner mange som har slankeoperert seg. Denne uken har jeg truffet på fire bekjente som alle er opererte, og for alle disse er det nå mellom 4-5 år siden operasjon ble gjennomført. Alle med ulikt resultat, men 3 av 4 hadde lagt på seg igjen. 3 av 4 var mer, eller mindre samme størrelse som før de ble operert. Jeg så hvor hardt det gikk inn på de, og jeg så skammen i øynene deres. Alle lurer jo på hvordan de kunne la det skje når de fikk en sjanse til endring.

Grunnen til vektoppgangen er jo ganske enkel. Under inngrepet, så opererer man ikke hodet, og det er jo i hodet det reelle problemet ligger. Når man har  samme hode, og samme tanker også etter operasjonen, så vil de fleste slite. Når man i tillegg ikke er så nøye med kosten, og ikke gidder å være i særlig aktivitet, da sier det seg selv at det vil gå den gale veien.

Dere vet at jeg har mine klare meninger om fedmekirurgi, og jeg understreker at jeg har sterke meninger om  operasjonene, og politikken, IKKE personene som gjennomfører en operasjon.  Jeg har vært der selv. Jeg har selv vært så langt nede,  så lei av å mislykkes, så lei av å hate meg selv at jeg hadde fått time til operasjon. At jeg snudde, og valgte å si nei til operasjon betyr ikke at jeg gjorde det eneste riktige. Jeg tok det riktige valget for meg – hver enkelt må ta det valget som er riktig for en selv. Jeg sitter ikke på fasiten, men jeg har likevel rett til å ha sterke meninger om det.

I vår ble den offentliggjort. Verdens største studie, gjennomført av norske forskere om fedmekirurgi. Studien ble offentliggjort i det medisinske tidsskriftet Jama. I ti år har forskerne ved Sykehuset i Vestfold fulgt nær 2000 pasienter, hvorav halvparten er fedmeoperert og de øvrige overvektige fikk kostholds- og treningsråd. Det overrasker vel ingen, studien viser at fedmekirurgi er den mest effektive behandlingen av sykelig overvekt. Vekttapet hos dem som ble operert var tre til fire ganger så høyt som hos overvektige som slanket seg på vanlig måte.

Selvfølgelig var vekttapet større hos fedmeopererte. Jeg hadde blitt overrasket om undersøkelsen viste det motsatte. Det er vel få fedmeopererte som opplever at man omtrent ikke går ned i vekt. Det er vel også meningen med operasjonen at man opplever ett såpass stort vekttap, og dermed har ett veldig godt utgangspunkt for å kunne klare å holde vekten nede. Det å holde vekten, det er her utfordringen ligger.

Studien viser at medaljen har en bakside. Det som nok overrasket forskerne mest var det faktum at risikoen for å utvikle depresjon var 50 prosent høyere hos dem som fikk fedmeoperasjon i forhold til gruppen som ikke ble operert. Man vet ikke helt hvorfor, men forskerne mener at det kan ha med identitet å gjøre. Kroppen forandrer seg, og man blir på en måte en helt annen person. Mange sliter med å kjenne igjen den tynne kroppen. Jeg tenker også at mange av de fedmeopererte også slet med psykiske utfordringer før operasjonen. Jeg har sagt det så mange ganger, men det er så sant – man opererer ikke hodet. Hodet er akkurat det samme etter en operasjon som før en operasjon. Man har de samme tankene, de samme følelsene. Har man ikke fått ryddet i dette før en operasjon, så vil jo dette være helt likt etter operasjonen også. Det som er forandret er evnen til å miste vekt, men hodet, det henger ikke med.

Studien viser også at fedmeopererte sliter med andre fysiske plager i årene etterpå. Søvnforstyrrelser, sterke magesmerter, gallestein, og tarmslyng. Å bruke smertestillende tabletter er en vanlig ting for mange. Mange må opereres på nytt innen ti år. Studien viser at mange betaler en veldig høy pris for en ny, slank kropp. Fra før av vet man at studier viser at avhengigheten til mat som man ofte har før en operasjon, den blir erstattet av andre avhengigheter som rusavhengighet. Professor Jøran Hjelmesæth ved senter for sykelig overvekt i Helse Sørøst uttalte i etterkant av studien at det er veldig få korttidskomplikasjoner, dødeligheten er veldig lav. Men langtidskomplikasjonene er det en del av. Likevel er alltid noen som tar risikoen.

Etter ett par år er vel effekten av en operasjon borte, og har man ikke da de riktige, mentale verktøyene, så vil man lett falle tilbake i gamle vaner. Plutselig er man på en plass man har vært før, en plass man ønsket seg bort i fra. Statistikker viser klart at veldig mange slankeopererte havner tilbake på vekta man hadde før operasjon, og gjerne en høyere vekt også. En dansk undersøkelse viser også at to av tre fedmeopererte opplever symptomer som gjør at de tar kontakt med helsevesenet i etterkant av inngrepet. Dette ser man nå også i Norge. Staten understreker at en operasjon skal være aller siste utvei. Hvorfor føles det ikke som om legene som opererer ser på en operasjon som siste utvei? Hvorfor føler man at ” alle ” får det? Jeg er i mot statens løsning på fedmeproblematikken. Jeg ønsker en helt annen behandling av overvekt enn å tukle med et system som fungerer som det skal. Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Det har vært en 11 dobling av slankeoperasjoner de siste 10 årene. Fra 150 operasjoner i 2004 til over 3000 i dag.

Jeg håper at norske myndigheter etter hvert gjør som Danmark, og redusere antall slankeoperasjoner. Jeg ønsker at det skal settes inn kruttet på behandling som man selv må delta i. Jeg ønsker en behandling av overvektige hvor det mentale får en stor plass. Hodet først. Jeg ønsker at overvektige skal vise at de ønsker en endring, og jeg ønsker at det skal ta den tiden det trenger. Det er ved å bruke god tid, og få den riktige hjelpen at man kan oppnå en vektreduksjon som varer. Dessuten ønsker jeg at vi skal slutte å jage etter den ” perfekte ” kroppen, og jeg vil vi skal slutte å trekke likhetstegn mellom en slank kropp, og stor lykke. Dette går ikke hånd i hanske. Vi må sortere tanker, og finne svar. Vi må kaste masse tanker, og få nye inn. Vi må akseptere at vekten ikke er oss. All overvekt har en årsak, og finner man årsaken, så knekker man også koden til hvordan man kan få ett lettere, og mye bedre liv. Da er ikke lengre vekten sjefen – da blir du selv sjef i eget hode!

 

 

 

Å kjenne på glede

Hva er glede egentlig? Det er ikke lett å forklare ordet, og glede er så individuelt, og personlig. Det jeg opplever som glede kan være noe helt annet for andre. Det som i alle fall er helt sikkert, det er at glede er noe godt, glede er noe positivt. Man smiler, kroppen bruser, og man kjenner på alle disse gode følelsene inni seg. Glede får en til å føle seg bra, og glede får oss til å føle at livet er innmari fint 🙂 Alt går så mye lettere når man føler seg glad, og man er så mye mer positivt innstilt til det meste. Menneskene rundt oss merker jo også når vi er glade, vi utstråler så masse positiv energi….og glede, det smitter. Det er godt å være rundt glade, positive mennesker, og det er jo gjerne på ett slikt godt sted man ønsker å være mesteparten av tiden…men jeg tror de færreste av oss går rundt og kjenner på gleden størstedelen av døgnet.

Jeg tror dessverre at gleden ofte forsvinner i hverdagens stress, og jag. Alt stresset, alt jaget, og all negativ tenking gjør at der ikke er plass til å føle på alt det gode. Vi ser ikke alle de fine tingene som vi bør stoppe opp, kjenne på, og glede oss over. Vi ser ikke hvor viktig der er å kjenne på det å føle seg glad. Noen ganger klarer vi kanskje heller ikke helt å se at der er ting å glede oss over. Det er så mye annet som tar alt fokus, og all energi, og da går man nok heller i kjelleren enn andre veien. 

For min del, så har det vært tungt å være en størrelse for stor gjennom livet. Kanskje var det ikke det at jeg var en størrelse for stor som var så ille, men det at jeg aldri, før nå, har klart å akseptere den store kroppen. Jeg har aldri likt kroppen min, og vi har aldri spilt på lag. Når man aldri er fornøyd med den man er, og stadig går og snakker seg selv ned, så er det sannelig ikke mye plass igjen til glede! Alle disse dustete, irriterende tankene som er fullstendig sjef over deg, de tapper deg også for all energi, og da er det ikke alltid så lett å smile til verden.

Det vil alltid være dager som er grå, og triste…sånn er livet. Dagene er ulike, humøret skifter, sånn er det for oss alle. Man opplever motgang langs veien, og det er dager hvor en føler at alt bare er dritt….dette er livet. På sånne dager er det viktig å prøve å finne frem til den gode følelsen, sette seg ned, og tenke på hva som gjør oss glade? Det er ulike ting som skaper glede for oss…for meg kan glede være musikk, eller en tur ut i naturen. Glede for meg kan være god egenpleie, jeg blir glad av å le, trening gir meg glede…. Nå skal jeg også bli bestemor – det er vel den største gleden man kan kjenne på! Det gjør dagene mine gode. Veldig gode.

Uansett hva som gjør oss glade, så er det viktig å sette av tid til de gode tingene i hverdagen. Senke skuldrene, og skyve bort alt du ” skulle ha gjort ” – det er sjeldent noe løper fra en. Jeg kan ikke si at jeg stortrivdes med å være rundt meg selv når jeg tidligere fokuserte så innmari negativt. Nå liker jeg mye bedre å være rundt meg selv fordi jeg har lært å fokusere på en helt annen måte. Det er kun du, og jeg som har ansvar for vårt eget humør, vår egen glede, og vår egen lykke. De små tingene snakker man ofte om, og for meg er de små tingene viktige. Jeg elsker hverdagen. Hverdagen er en god plass å være, og det er de små tingene i hverdagen som gjør meg glad. Et smil, en hyggelig kommentar, plommer fra egen hage, blomster, ei ny veske – det er så mange slike ting som jeg blir glad av.

Alle dere fine lesere som jeg treffer, og gir meg de fineste tilbakemeldinger på bloggen – det gir meg en enorm glede! Alle fine, private medinger, og alle fine kommentarer – at du leser bloggen min betyr enormt mye for meg. Ingen av oss kan skylde på andre for dårlige dager, og dårlig humør – vårt humør er vårt ansvar. Og når man først vet hvordan følelsen av glede kjennes, og hva som faktisk får oss glade, så er det så mye lettere å ta frem disse følelsene på dager hvor man virkelig trenger det.

Jeg har tenkt mye negativt om meg selv, og min overvekt. Jeg har hatet kroppen min, og tenkt på hvor stygg jeg er omtrent 24 timer i døgnet. Det var det første jeg tenkte på da jeg våknet om morgenen, og det siste jeg tenkte på da jeg la meg om kvelden…og gjennom dagen kvernet dette hele tiden, bevisst, eller ubevisst. Etter jeg bestemte meg for å på ny begynne en reise for en livsstilsendring, så har mye skjedd også i tankene mine. Det at jeg tok de grepene jeg gjorde, i den rekkefølgen jeg gjorde, det er jeg så innmari glad for. Hadde jeg ikke klart å endre tankemønster, så hadde jeg vært på akkurat samme plassen i dag som før. Jeg skal ikke sitte her og si at jeg bare elsker kroppen min, og hver ekstra kilo, men jeg har lært meg å akseptere meg selv for den jeg er. Jeg vil garantert krangle med hodet i all evighet, men jeg skal være sjef mesteparten av tiden. Alle disse positive tingene som har skjedd på veien har ført med seg så utrolig mye bra, og en av de beste tingene er at jeg føler så mye mer på glede, og jeg kjenner at evnen til å glede seg over selv de minste tingene, den er tilbake!!! Jeg begynner å bli den personen jeg har lyst til å være .

Jeg skal bli bestemor <3

Det er helt fantastisk! Jeg skal bli bestemor!

Nå er det offisielt. Nå kan jeg fortelle hele verden den fantastiske nyheten om at jeg i november skal bli bestemor til en liten gutt, eller ei lita jente. Jeg har ikke ord for hvor stas dette er. Jeg gleder meg så utrolig mye. Hele familien gleder seg, og tiden kan ikke gå fort nok. Jeg har visst det i noen uker allerede, men nå er Celina 13 uker på vei, og vi kan fortelle alle den fantastiske nyheten.

” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre sier det er helt fantastisk, og det er ingen tvil om at vi har mye å glede oss til. Jeg er helt i ekstase over det som skal skje. Trond er nok noe roligere enn meg, men han gleder seg også veldig til å bli bestefar. Svigerforeldrene mine blir olderforeldre for første gang, og svigerfar kan neppe få en bedre 80 årsgave enn det å få oppleve å bli olderfar. Svigerfar var lenge i tvil om han ville oppleve det å bli olderfar. I november, få dager etter sin 80 årsdag, så kommer olderbarnet til verden. Mamma som bor i samme hus som oss gleder seg også stort til at det skal komme ett nytt olderbarn.

Celina er vårt eneste barn. Jeg hadde nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er evig takknemlig for det barnet vi fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om vi hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen stråling, ingen cellegift, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma til Celina før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.

Celina har nok vært litt lunken til det å få barn, men hun er ung. Hun er 24 år når babyen kommer til verden. Hun er like gammel som jeg var da jeg fikk henne. Jeg har alltid tenkt at når den rette dukker opp, så kan det være at hun endrer mening. Nå stråler hun sammen med Andreas. De er så lykkelige og fine sammen, og i november blir de en liten familie på tre. Det er så fantastisk å se sin egen datter gravid, og se at magen hennes nesten dag for dag vokser. Det er også rart på en veldig fin måte at ens egen, lille jente er voksen, og selv skal bli mamma.

Jeg håper jeg blir verdens beste bestemor. Jeg har så mye å gi til den lille som snart skal komme til verden. Jeg er fast bestemt på å være der for Celina, for babyen og for Andreas. Jeg skal stille opp når de trenger meg. Jeg skal ikke bli marerittet som henger på døren hver eneste dag, men jeg håper å få tilbringe masse tid med barnebarnet mitt, og ikke minst det å avlaste foreldrene når de trenger det. Jeg vil være der 100%. Tenk så fantastisk å få ta del i babyens liv. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Babyen kommer til å bli bortskjemt. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse, men klart vi skal på handleturer også 🙂 Jeg håper jeg blir bestemoren som tar del i det som skjer i livet til den lille.

Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at vi nå skal bli besteforeldre. Det er tusen følelser inni meg. På ultralyd i juni får vi vite kjønnet til babyen. Jeg har følt at det blir en jente, men etter å ha sett bilde fra gårsdagens ultralyd, så har jeg endret mening. Jeg tror kanskje det er en liten gutt som kommer til verden. Mamma har med ulltråd, og gullring over Celinas puls fått frem at det blir ei jente, så vi undrer, og gjetter. Også svigerfar mener det er ei jente som kommer. Foreldrene selv heller vel også mot at det er en liten gutt. I juni får vi vite om det er ei lita jente, eller en liten gutt som skal berike livene våre.

Jeg skal bli bestemor til den vakreste babyen i hele verden. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi den lille oppmerksomhet og masse kjærlighet. Jeg håper jeg blir verdens beste mommo <3

En drømmedag du fortjener

Reklame | Snefrids Hus. Atelier Alexandra

Nå setter jeg snart nesen mot Grimstad. Jeg skal kjenne på den gode følelsen, og gjøre noe som jeg trenger og har behov for. Nettopp fordi jeg fortjener det. Bli med du også!

Lørdag 2.juni starter vi i hovedsalen på Snefrids Hus hvor vi er omgitt av vakre lysekroner. Her skal vi lære om farger og fasong, og vi skal lære hvordan klær kan sitte bra på kroppen. Passform, farger og design på klær er noe mange kvinner sliter med.

Vi skal også lære litt om makeup. Hva slags farger kler jeg, og hvordan legger jeg en fin makeup.

Vi tar et avbrekk før lunsj, og rusler inn i skogen med tomme kurver. Her skal vi få lærdom om urter, og blomster som vi kan spise til lunsj, og vi skal lage vår egen te. Hva er vel bedre enn å nyte et måltid som man har vært med på å lage selv.

Etter lunsj kommer mer spennende.  Alexandra fra Lillesand er Norges eneste undertøysmodist. Alexandra skal ta oss inn i en ny verden. Alexandra kan undertøy, og hun elsker å lage badedrakter med armer og ben. Tenk så deilig å finne undertøy, og badetøy som faktisk passer. Alexandra kan hjelpe deg.

Dette blir så spennende! Ta med deg ei venninne eller to, ta det som en mor-datter dag, ta med deg svigermor, eller syforeningen – eller hvorfor ikke ta det som en dag kun for deg selv? Skulle du bo noen mil unna, så ta det som en fin dagstur. Det er verdt det!

Vi starter drømmehelgen vår lørdag 2.juni kl.-12.00, og avslutter kl.17.00

Pris for dagskurset er 490 kr, og inkluderer også mat og drikke.

Før vi avslutter helt på lørdag, så vil dere få muligheten til å kikke rundt, og få en god prat med både Snefrid og Alexandra. Vi gir gode tilbud til dere som kommer. I tillegg til kjoler, og undertøy, så er der også en liten gårdsbutikk på Snefrids Hus.

For dere som ønsker ett helt personlig kles, og makeup kurs med overnatting på Snefrids Hus, så kan vi ønske dere velkommen fra fredag 1.juni. Ta da kontakt for mer informasjon. Her er det VELDIG få plasser.

Påmeldingsfrist er FREDAG 25.MAI

Påmelding : [email protected]

Du kan lese mer om Snefrids Hus og Atelier Alexandra her : https://www.facebook.com/snefridshus/   ,    http://www.snefridshus.no/ og her https://www.facebook.com/Atelier.Alexandra/

Vi gleder oss til å treffe deg!

Solide tømmerstokker i rosa badedrakt

Selv om jeg i dag er veldig glad i gode, varme smeigedager, så har sommeren sine utfordringer. Jeg er sikker på at flere enn meg opplever nettopp dette. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre … neste sommer. Neste sommer har man tatt av seg en hel haug, så da tyter det verken her, eller der. Ingen valker tyter ut av sommertoppene. Grevinnehenget som så lekkert henger der og disser, de er også borte…neste sommer. Neste sommer skal man selvfølgelig også ha ny badedrakt i en helt annen størrelse, og man skal ligge på stranden midt oppi alle andre som nyter strandlivet. Det er nesten så man ser seg selv posere frem og tilbake i bikini på stranda – så flink skal man være frem mot neste sommer.

Jeg liker gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. I dag skinner sola så flott her i sør, og man kjenner på at sommerklærne nå skal brukes. Jeg er glad i sommer, og sol, og jeg er heldigvis blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. I en periode, så protesterte jeg mot den intense sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg husker min mor mer enn en gang var rimelig fortvilet, men tilslutt så måtte hun vel  bare gi opp. Det nyttet ikke å snakke meg til fornuft. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn. Jeg jaktet stadig etter skygge. Heldigvis var dette kun en kort periode. Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg kledde mer på meg om sommeren enn av meg i en periode, men kanskje følte jeg allerede da på utfordringene som sommeren kunne ha?

Vi kjenner nok alle til begrepet ” neste sommer.” Neste sommer blir ofte sommeren etter det, eller sommeren etter det, og for meg er denne sommeren ennå ikke kommet.  Alt skal bli så mye bedre neste sommer. Man har god tid til å være klar for neste sommer. Man har jo ett helt år. Jeg er drittlei visse utfordringer som for min del dukker opp hver eneste sommer, men jeg har nå sluttet å si at store ting skal skje neste sommer. Jeg vet ærligtalt ikke om jeg kommer til å oppleve en sommer uten utfordringer, men jeg vet nå at jeg stadig vil få en lettere sommer, og akkurat det er mer enn nok for meg. Den sommeren hvor jeg kan virkelig kan kjenne hvor lettere alt er blitt, den kommer ikke denne sommeren, sikkert ikke neste sommer heller, men den kommer, og denne sommer er jeg ett godt steg nærmere. Det å kjenne mindre valker, det å kjenne at det tyter mindre enn tidligere, det å kjenne at klærne sitter bedre og bedre, det å føle seg vel – det betyr så mye mer enn at en faktisk tror man en sommer skal sprade rundt i bikini i str. 40.

Beina mine liker ikke varme, og skal heller ikke ha for mye direkte varme. Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine. Det finnes jo badedrakter med skjørt, men skjørtene er absolutt ikke lange nok for meg. De dekker jo ikke så mye mer enn en ordinær badedrakt gjør. Jeg har vurdert et skilt rundt halsen som forteller at beina mine ikke er som ” alle ” andre bein fordi herr lymfeødem, og fru lipødem har valgt å bosette seg i de, men jeg ser at det kanskje ikke er den beste ideen. Likevel hadde jeg kanskje fått mer forståelse.

Jeg er innmari glad i å bade. Etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. Dessverre så bader jeg ikke så ofte som jeg har lyst til. Jeg orker ikke vise beina mine. Det er trist, veldig trist, men sånn er det. Jeg skulle gjerne gått i Aquarama, eller vært med på vanntrening, men det er utfordring nok og bade på stranda selv om det kanskje ikke er folk i umiddelbar nærhet.  Jeg vil helst ikke vil være der alle andre er. Jeg vet jeg burde gi blanke. Jeg vet at jeg ikke burde bry meg. Men jeg bryr meg. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda, eller Aquarama skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har jeg lært meg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Ett stort fremskritt var jo at jeg i fjor investerte i ny badedrakt da vi skulle til Spania. Rosa, og fin er den, så badedrakten, den er på plass i alle fall. Hvor mye den vil få dyppet seg i sommer, det er høyst uvisst, men den ligger nå der, så rosa og fin.

Med tusen sommerfugler i magen

I dag setter jeg kursen for Oslo. Med min flyskrekk så velger jeg bort fly om jeg kan, så i dag skal jeg ta buss. NSB sliter med sine ting, så da velger jeg buss hele veien inn til hovedstaden. Selv med bussens 23 stopp, så er det behagelig med musikk på ørene, et blad med siste sladder, eller kjenner jeg meg selv rett, så sovner jeg raskt søtt. Det er ikke ofte jeg drar sånn alene, så jeg burde kanskje ha skilt som gir klar beskjed at denne damen reiser helt alene inn til store Oslo. Jeg har jo alltid klippen min med meg, veiviseren, han med den store stedssansen, nå skal mor sannelig finne frem alene, men de sier at Oslo Plaza omtrent ligger i samme bygningen som busstasjonen, så da er jeg rimelig trygg på at jeg vil komme dit jeg skal.

Foto : Jolie Photography

 

I morgen skal jeg lede mitt første styremøte i Norsk lymfødem og lipødemforbund. Jeg gleder meg til å starte jobben, selv om jeg også kjenner på sommerfuglene. Jeg tenker det er riktig at sommerfuglene er der. Jeg skal være spent, og bittelitt nervøs. Jeg går til nye, ukjente oppgaver. Organisasjonsarbeid er helt nye ting for meg. Jeg har mye å lære, og mye å sette meg inn i. Jeg har lest og lest siden jeg ble valgt. Noe sitter, men det er nok mye jeg må bla tilbake i etter hvert. Det blir nok en bratt læringskurve, men jeg er ikke alene. Jeg skal lede et styre sammen med 6 kvinner, og en mann. Jeg vet ikke om det er han, eller vi som er mest heldige, men det skal bli fint å ha med en mann på laget. Der er nemlig også mange menn som får lymfødem, mange etter prostatakreft.

Om jeg ikke er den med mest organisasjonserfaring, så har jeg ett stort engasjement for saken, og jeg har masse personlig erfaring å ta med meg inn i arbeidet. Jeg har levd med lymfødem i snart 16 år, lipødem antageligvis enda lengre. Jeg har kjempet mine kamper for å bli trodd, for å få behandling, for å få den hjelpen jeg har hatt krav på. Den tidligere fastlegen min visste knapt hva lymfødem var, og lipødem, da skjønte han ingenting. Ikke var han så veldig interessert i å lære så mye om det heller. Han var vel mer skeptisk til det jeg fortalte enn interessert. Og det er slik så mange har det. Man blir ikke trodd. Legene vet så lite. Så istedenfor å ta pasienten på alvor, så skal man lide seg gjennom hverdagen med alle utfordringene det gir å ha både lymfødem, og lipødem. Lipødem er en kvinnesykdom. Det er nærmest kun kvinner som blir rammet, og da er det heller ikke like interessant for legene. Det skal da ikke være sånn. Vi er faktisk syke, men ingen ser det. Ingen tar oss på alvor. Ingen tror oss. Nå er det på tide at noen hører på oss, ser oss, og hjelper oss!

Jeg har mange tanker, og ideer som jeg skal ta med meg inn i arbeidet som styreleder. Tanker og ideer som forhåpentligvis kan være gode for forbundet, for medlemmene våre, for arbeidet med å bli synlige, og for arbeidet med å bli tatt på alvor blant politikere og leger. Jeg har fått en tillit fra landsmøtet, en tillit som jeg skal ta godt vare på. Det er så mange som tror på meg. Jeg håper jeg leverer. Jeg håper jeg blir en god leder. En leder som får styret til å jobbe godt sammen. En leder som lytter, som kan delegere, og som involverer alle. Jeg er ikke god på alt, men sammen med meg har jeg andre som er gode på sitt. Det blir viktig at vi får riktige personer på riktig plass. At vi får jobbe med det vi er gode på. Det er viktig med en god tone, det må være rom for smil og latter. Alt må ikke være alvor hele tiden. Jeg må være troverdig, og tydelig, jeg må motivere, og jeg må også våge å ta noen tøffe valg, og skjære igjennom om det trengs.

I morgen er vårt først styremøte som nytt sentralstyre. Vi er fra hele landet. I morgen og mandag skal vi jobbe oss gjennom mange saker, og starte ett utrolig viktig arbeid. Man antar at 3 % av et lands befolkning har lymfødem, og lipødem. Det er utrolig høye tall. Det er bare en brøkdel som vet om det. Hvordan skal disse vite hva de feiler når legestanden ikke vet nok om sykdommene. Istedenfor går så mange rundt med hevelser, og smerter man ikke aner årsaken til. Hadde jeg visst mye tidligere at jeg hadde lymfødem, så hadde heller ikke mine bein vært som de er i dag. Jeg fikk INGEN informasjon verken på Radiumhospitalet, eller på kvinneklinikken ved Sørlandet Sykehus om at jeg kunne utvikle lymfødem etter kreftoperasjonen. Det er bittert å tenke på. Vi har virkelig en jobb å gjøre.

Jeg gleder meg. Jeg er spent, og jeg har sikkert tusen sommerfugler i magen – men jeg er veldig klar!

 

Du kan lese mer om lymfødem, og lipødem her : http://nllf.no/ . Du kan også ta kontakt med meg om det er noe du lurer på.

 

 

 

 

Et gufs fra fortiden

Det er så utrolig lenge siden jeg har kjent på denne følelsen som jeg våknet opp med i dag. Det var som et gufs fra fortiden. Dette var en følelse jeg trodde var borte for lenge siden, men kanskje er den et varsko, kanskje er det en mening med at nettopp den følelsen kom tilbake?

Jeg begynte å kjenne litt på følelsen i helgen. Jeg ble overrasket over at den slo ned i meg, men så har kanskje ting vært litt så som så. Det har vært ei dårlig uke. Faktisk ei veldig dårlig uke, iallefall treningsmessig. Treningsplanen jeg skal følge, den blir ikke som den skal være fordi det er så mange ukjente øvelser. Jeg er der at jeg må se de før de sitter. Jeg må bli instruert. Nå går jeg lutt i blinde.

Ei uke uten skikkelig trening. Da sliter jeg. Den dårlige samvittigheten. Alle kiloene som jeg innbiller meg har kommet på. De dårlige følelsene. Kanskje litt mer i munnen enn jeg bør. Ikke at jeg har fråtset, og hatt godtegilder, men det har vært noe usunt mer enn det burde kanskje. Jeg har den filosofien at om jeg får lyst på noe usunt midt i uken, så skal jeg kunne tillate meg litt uten å gå rundt med dårlig samvittighet…men vi snakker litt, og vi snakker om ikke å begå samme feilen flere dager på rad.

I går kjente jeg litt på den følelsen jeg alltid hadde før ” Jeg har lagt på meg følelsen.” Jeg følte jeg hadde lagt på meg både her, og der. Jeg følte magen var blitt større, jeg følte at magepølsa hang mer enn før, det var liksom en del ting som ikke helt stemte. Hvorfor kommer følelsen? Er det for å advare meg om at dette kan gå galt, eller må hodet bare prøve å få meg småsprø?

I mange år hadde jeg det slik som dette hver mandag. Jeg hadde ikke lyst til å stå opp, magen var uggen, og jeg kjente på den forferdelig dårlige samvittigheten over alt jeg hadde puttet i munnen som var helt feil. Feil mat, og for store mengder.

Jeg hatet disse mandagene, og jeg har vært så evig takknemlig for at de siden da har vært mer eller mindre bort, men det har alltid vært noen unntak, som nå. De ble liksom borte når jeg fikk ryddet i hodet, og startet min endringsreise. Nå er de litt tilbake, men jeg regner med, og håper at de forsvinner fort. Det er liksom litt tungt å ha det sånn.

Har jeg lagt på meg? Jeg aner ikke! Minimalt i såfall, men om det er minimalt, så er det uansett ikke bra. Er magen blitt større? Aner ikke. Jeg føler det, og følelsen kan stemme, men det er nok bare en følelse, kroppen endrer seg etter hvert som kiloene går av. Har jeg spist for mye av varer jeg ikke bør den siste uken? Ja, sikkert.  Hvem kan jeg skylde på? Jeg leter desperat etter noen å legge all skyld over på, men uansett hvor mye jeg tenker, og prøver å finne noen, så lander jeg på at jeg kun kan klandre meg selv…

Jeg har kommet langt, og jeg er innmari stolt av meg selv. Likevel er disse vonde følelsene et varsko tenker jeg. Den litt deprimerte starten på dagen, den forteller meg at jeg må ta grep, og stramme inn. Disse følelsene skal ikke tilbake, og det skal ikke vekten heller. Jeg skal ALDRI tilbake dit jeg var med den høye vekten,  de negative tanker døgnet rundt, og følelsen av å være en vandrende flodhest 24/7. Altså, dere vet at jeg fortsatt kan føle meg som en flodhest i blant. Det vil jeg nok alltid måtte føle på i ny og ne, men sånn hele døgnet, hver dag, det skal aldri skje igjen. ALDRI! Jeg har heldigvis lært mye underveis, jeg har gode verktøy, og jeg vet hva som skal til for at disse følelsene ikke kommer tilbake. Det er kun meg som kan gjøre noe med det.

Takk for at alarmer ringer, takk for at jeg ser det som et varsko. Du skal ned Heidi, ikke opp! Jeg må finne  positiviteten, få på smilet, og finne frem både motivasjonen, og treningstøyet. Jeg skal komme meg gjennom dette også!

Frem med midjen – ut med puppene

Jeg har fått klar beskjed – frem med midjen, og ut med puppene. Jeg som vel aldri har følt at jeg har hatt en midje, jeg har nok litt problemer med å se at den faktisk er der, og jeg har i alle fall aldri tenkt at jeg må begynne å vise den. Jeg har jo visst at den lå skjult der et sted, men den har liksom gått i ett med alt annet stort på kroppen min. Mage, midje, pupper, alt har vært stort, og ikke så mye av dette har vært markert. Puppene har heldigvis ikke gått i ett med resten, men derifra, og ned, så har vel det meste gått i ett tidligere.

Det er sikkert flere enn meg som har mage. En sånn mage som er så stor at den henger skikkelig. Min mage har vært kjempestor. Så stor at den lå nedover lårene, noe som igjen har vært ubehagelig å kjenne på. Likevel så blir man jo vant til at den henger der. Noen ganger husker jeg at jeg har løftet på magen for å føle på hvordan det kjentes når den ikke hang der. Jeg husker hvor deilig det var å kjenne på, og hvor høyt jeg ønsket at magen skulle forsvinne så jeg slapp å kjenne at den hang der. Er det noen som kjenner seg igjen? Det føltes lite sexy med sånn hengemage, så jeg studerte den sjeldent for å si det sånn. Den var ekkel, stor, og irriterende. Den var i veien! Nederste del av magen ble som en stor pølse som hang der. Når jeg var på det største, så var magen så stor at jeg ikke kunne se føttene mine. Å se bilder fra den tiden er todelt – jeg er så utrolig glad for at det var da, og ikke nå, men samtidig vondt å se hvor stor jeg har vært.

Nå har det skjedd store endringer. Den ekle, store, irriterende magen er blitt mye mindre. Nå henger ikke denne store pølsa nedover lårene mine på samme måte. Den store samlingen av åreknuter som jeg aldri så fordi magen dekket de, de kan jeg nå se klart og tydelig, og den er også ett godt bevis på hvor mye av magen som  er borte. Den henger ikke like mye. Jeg skal ikke skryte på meg at den er borte, for det er den ikke, men mye er borte. 

Magen dekker ikke lysken lengre, nå kjenner jeg at jeg faktisk har bein der. Jeg er stolt over alt fettet som jeg nå virkelig kan se er borte. Magen er der som sagt ennå. Den både kjennes, og synes, og det vil ta tid å få bort mer. Noe må kanskje opereres bort, men jeg har lært meg å glede meg over det jeg har oppnådd, og ikke tenke så mye på det som gjenstår. Jeg har alltid vært flink til å ha fokus på jobben som er igjen, ikke den store jobben jeg faktisk har gjort, så nå har jeg fått endret tankene mine litt.

Frem med midjen, og ut med puppene – jeg har fått klar beskjed. Jeg skulle ha ny selskapskjole fra KK Design forleden, og størrelse ble diskutert. Jeg har visst satt meg selv på autopilot når det kommer til størrelse. 50/52 har jeg vært ei stund nå, men endel er nå i 48/50, jeg kjøpte nylig en tunika i 46/48. Sistnevnte er sikkert romslig i størrelsen, men moro er det jo når 46/48 står klart og tydelig på plagget. Autopiloten mente i alle fall at kjolen måtte være str. 52, men da fikk jeg klar beskjed om at jeg slettes ikke var en størrelse 52 lengre! Jeg har liksom ikke tenkt at jeg kan gå med klær som er FOR tettsittende i frykt for at valker skal tyte ut. Sannheten er visst at jeg ikke har så mye valker som før, og at jeg nok fortsatt har en tendens til å havne i klær som kan være litt for store. Selskapskjolen ble i størrelse 50, og jeg kunne nok gått ned i str. 48…men så er det dette hodet mitt igjen da. Kjolen er fantastisk lekker, den er fotsid, og lilla. Jeg skal vise den på bloggen veldig snart.

 

Jeg kan visst gå med tettsittende klær. Jeg har visst en midje som tåler dagens lys, og som kan vises frem.  At jeg faktisk har en midje nå er jo fantastisk! Det å se midjen, og blir fortalt at jeg ser flott ut ( om man ser fra livet og opp hehe ), det er ord jeg ikke akkurat jeg har hørt for ofte. Det er jo nesten så det kommer noen tårer når noen sier så fine ting. Nå går ikke jeg rundt og tror at jeg ser flott ut, det kommer jeg aldri til å føle, eller tro, men det er klart at når jeg ser bildene av meg selv i de flotte kjolene fra Snefrids Hus, så ser jeg jo at mye har skjedd, og jeg ser jo selv at jeg faktisk har en midje. Kanskje jeg våger å vise midjen min litt mer fremover, puppene er der fortsatt noe igjen av, så jeg får kanskje følge den klare beskjeden jeg har fått.

Det er utrolig hyggelig når folk rundt meg ser endringene. Ikke at jeg må ha skryt, men det er klart at det gjør mye for selvfølelsen, og det gir jo ekstra motivasjon når også andre ser at den harde jobben jeg gjør gir resultater. Jeg trener 4-5 ganger i uken, og da ønsker man jo et resultat på sikt selv om det tar tid. Når jeg stod foran speilet på soverommet tidligere denne uken, og så endringene klart, og tydelig, så skrek jeg av glede. Jeg hoppet ett lite hopp også faktisk, og det kom noen tårer i øyekroken.

Fy fader, jeg har vært flink! Jeg som tidligere aldri har klart å trene over tid. Jeg som alltid har begynt med friskt mot, for så å kjenne på følelsen av å mislykkes. Jeg har sannelig bevist overfor meg selv at jeg kan. Jeg er ikke uten viljestyrke. Jeg kan sette meg mål som jeg klarer å gjennomføre. Jeg klarer å trene over tid, og holde meg til treningsplanen. Jeg føler meg fortsatt som en vandrende flodhest i blant. Jeg føler fortsatt at jeg har lagt på meg når det kanskje er motsatt. Når kroppen endres, så er de negative piggene ute med en gang. Jeg skjønner ikke alltid at når kroppen endres, når kroppen ser, og føles annerledes ut, så kan det være positive endringer . I mitt hode er de alltid negative. Men i dag sier jeg hurra – jeg har sannelig en midje, jeg har liv, jeg kjenner bein i kroppen jeg aldri har kjent før. Reisen er ikke ferdig, men en del av reisen er gjennomført, og jeg er så klar for å fortsette denne spennende reisen. Så til meg selv, og alle andre : Frem med midjen, og ut med puppene!

Endelig skjer det noe

Endelig skjer det noe, og gjett om jeg ble glad da jeg leste det!

Jeg har skrevet masse om min kamp mot overvekten. Slankeoperasjonen jeg var innstilt på å ta, men så ble avlyst dagen før jeg skulle på operasjonsbordet fordi jeg ønsket å klare kampen selv. Jeg har skrevet masse om hvor viktig det har vært for meg at jeg fikk mental hjelp for å kunne klare å gå ned i vekt. Det sitter i hodet,det tror jeg alle er enige om nå, og når det sitter i hodet vårt, hvorfor er ikke da psykologhjelp blitt den viktigste delen av behandlingen av overvektige? Hvorfor er det fortsatt mest trening og kosthold det fokuseres på når så mange kunne ha oppnådd så mye mer ved å få satt fokuset på det mentale? Jeg har ikke skjønt logikken i dette. Store ressurser skulle ha blitt satt inn på å finne ut hvorfor man overspiser, hvorfor man er overvektig!

I går ble jeg så utrolig glad når jeg leste på NRK sine sider at det endelig skjer noe. Endelig blir spisekurs, og skalpell byttet ut med mental hjelp. Dessverre er dette foreløpig kun ved et sykehus i Norge, men det er en begynnelse, og så er det å håpe at overvektsklinikkene andre steder i landet kommer etter. Det er St. Olavs hospital i Trondheim som sammen med NTNU og Helse Nord- Trøndelag nå skal samarbeide om ett nytt behandlingstilbud for personer som er overvektige eller har fedme som følge av overspising. Tilbudet skal etter planen åpnes i år.

Dette er virkelig på tide! Jeg kan ikke fatte at dette ikke har skjedd for lenge siden. Når man sliter med overvekt, så blir man møtt av fagfolk som stort sett ber oss om å slanke oss, som om ikke det har blitt prøvd utallige ganger før man ber om hjelp. Overvektige blir ikke tatt på alvor, og vi er en gruppe pasienter som ofte blir møtt på en uverdig måte. Overvekt har en årsak. Det er en grunn til at vi er tjukke. Mat er en fiende for mange. Det er en grunn til at mange overspiser, eller spiser på følelser. Skal overvektige bli behandlet for overvekten, og få den hjelpen vi trenger, og fortjener, så må man få riktig behandling. Så enkelt.

Jeg vil påstå at hos de aller fleste overvektige, så er fedme et psykologisk problem, og da må dette behandles først. Denne pasientgruppen blir feilbehandlet. I dag gis vi tilbud om opphold på rehabiliteringsanstalter, eller man får tilbud om fedmeoperasjon. Man får tilbud om kurs for å lære å spise riktig, og kortvarige kurs med aktivitet, eller man velger å gå drastisk til verks ved å velge fedmeoperasjon. Man velger å ta bort friske organer i kroppen for å kjenne på følelsen av å bli slankere. Hodet vårt er det ingen som gjør noe med. Når overvekten sitter i hodet, så vil ingenting hjelpe før man starter en jobb der. Man trenger ikke være Einstein for å skjønne det.

Det er altså St.Olavs hospital som er først ute med tilbud til overvektige i psykiatrien. I løpet av 2018 vil personer med alvorlig overspisingslidelse fra fedmepoliklinikken kunne henvises til en psykiatrisk behandling i Stjørdal. Ved St.Olav så mener man at fedme i ekspressfart er blitt et samfunnsproblem, og at helsevesenet ikke klarer å følge med i samme hastighet. Jeg skjønner ikke hvorfor. Kanskje åpnes etter hvert flere dører ved andre sykehus rundt om i landet når et sykehus nå starter.

Jeg har mange ganger skrevet at jeg er sikker på at antall fedmeoperasjoner vil gå ned dersom man får hjelp med det mentale. Sykehuset i Trondheim mener det samme. Sykehuset er sikker på at et fedmetilbud i psykiatrien vil forbedre effekten av tradisjonell fedmebehandling, redusere antall fedmeoperasjoner og føre til at flere holder vekten etterpå. På landsbasis opereres om lag 3.000 årlig. Tallene for private er noe uklare.

Det som skjer ved St.Olav er virkelig gledelig. Endelig! For meg ble mental hjelp ” redningen.” Først da jeg fikk svar på hvorfor jeg var overvektig, og hvorfor jeg tok de valgene jeg gjorde, først da begynte vekten å gå ned. Jeg har langt igjen, men det er jeg som er sjefen, ikke hodet mitt.

På landsmøte for første gang

Denne helgen er en spennende helg for meg. For første gang deltar jeg på landsmøte i Norsk lymfeødem og lipødemforbund. Det er første gang overhode at jeg deltar på et landsmøte. Det er her beslutninger tas, og hvor veien stakes ut videre. Landsmøte er forbundets høyeste organ. 

Jeg befinner meg i Drammen, og bor veldig godt på hotell her. Ei hel helg alene. Utrolig godt, men også rart for meg som nesten aldri har vært ei helg uten min bedre halvdel. Sikkert mange som ler nå, og jeg smiler selv, men gjennom våre snart 25 år som ektefeller, så har jeg vært veldig lite borte fra han. Han som ivrig fisker har nok vært litt mer borte.

Lymfe og lipødemsaken er viktig for meg. Det er viktig at stadig flere får vite om sykdommene. Jeg tror det er mange der ute som sliter med det samme som oss, men som ikke vet det. Mange som har leger som ikke tar de på alvor fordi legen ikke tar dem på alvor, og sender de hjem med en resept på vanndrivende fordi de mener hevelsene skyldes vann i kroppen. Eller at lipødem fortsatt ikke er en godkjent diagnose i Norge.

Jeg brenner for økt kunnskap, ikke minst i forhold til leger. Vi trenger spesialister på lymfeødem og lipødem, noe vi i dag ikke har. Etter en kveld med flotte damer i går kveld, så skjønner jeg hvor store ulikheter det er i ett og samme land. Det er stor forskjell i behandlingstilbud, og stor forskjell i hva som dekkes av kompresjonsmateriell. Slik skal det ikke være!

For meg har det tatt evigheter og akseptere hvordan mine bein ble etter kreftoperasjonen i 2002. Jeg er evig takknemlig for at jeg ble frisk – jeg er en evig takknemlig overlever….men etter fjerning av lymfeknuter, så har jeg fått legger som tømmerstokker. Det tar tid å akseptere slikt . Å ha slike « unormale « bein, bein som er hovne, væskefylte og vonde, det tar tid og akseptere. Kanskje kan jeg gå ned litt i volum , men her snakker vi tålmodighet! Men jeg har klart å akseptere, og lever ett veldig godt liv med mine utfordrende bein.

Jeg brenner for at vi skal lære å akseptere, lære å mestre, og at utfordringene våre ikke skal være oss. Jeg brenner for at vi skal lære å endre fokus, at vi skal kunne leve et godt liv på tross av lymfeødemet vårt, el lipødemet vårt . Lett er det ikke, men mulig er det.

Jeg skal nå gjøre meg klar til start av landsmøte. En god frokost, så er vi i gang. Jeg har ikke stemmerett, men jeg skal lytte og jeg skal lære. Kanskje blir jeg involvert i forbundets viktige arbeid når helgen er over og valgene er tatt. Dette blir spennende!8