Jeg kjenner at jeg ikke har godt av å lese innlegg som handler om overvekt med kommentarfelt. Blodtrykket går oftest rett til værs. Ikke fordi noen poengterer at overvekt er skadelig. Det vet vi alle, men kommentarfeltene oversvømmes av negative kommentarer, og alle får tømt seg for all dritten de har mot overvektige. Jeg blir så provosert, jeg blir så sint, og jeg blir så utrolig lei meg. Hver gang det blir skrevet om overvekt, og man har åpne kommentarfelt, så er helvete i gang. Man får bevis gang etter gang på all negativitet og stigmatisering som finnes der ute når det kommer til overvekt, og overvektige mennesker. Som om vi overvektige er dumme mennesker som ikke skjønner vårt eget beste. Som om vi fortjener å bli behandlet som dritt.

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen. Overvektige er den gruppen mennesker i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er fordi vi selv er skyld i vekten vi bærer, og den store kroppen vår. Så lenge vi selv har tillat oss å bli så store, så har vi godt av å bli behandlet dårlig. Det er helt greit med stygge kommentarer, og det er helt greit at folk ler av oss. Hvilke andre grupper i samfunnet, med utfordringer opplever at slike ting er greit?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går satt jeg og scrollet litt på Facebook, og kom over en litt eldre artikkel som handlet om kroppspositivitet. I artikkelen var det snakk om forhold til egen kropp, og om hvordan vi får et bedre forhold til kroppen vår, og om stigmatisering. For meg kan noen kroppsaktivister bli ” litt for mye”, og jeg er absolutt ikke enig i alt de uttaler seg om når det kommer til overvekt, men kroppspositivitisme, det heier jeg på. Det burde vi alle gjøre.

Noen av disse tøffe nettrollene går til angrep mot kroppspositivitisme med en gang, og setter likhetstegn mellom dette og overvekt. At positivitet til kroppen kun handler om overvektiges forhold til egen kropp. At kroppspositivitet handler om å normalisere, og glorifisere overvekt. Her er det noen som ikke har gjort hjemmeleksa si. Kroppspositivitet handler om alle kropper, uansett hvordan de ser ut. Det handler om å godta den kroppen man har. Det handler ikke om at vi med ekstra kilo tror at overvekt er sunt, eller at vi ønsker at å fortelle at overvekt ikke kan være farlig. Kroppspositivitet handler om min og din kropp. At vi skal godta den kroppen vi har, og være glad i oss selv. Det er ikke bare overvektige mennesker som sliter med forhold til egen kropp. Dette burde alle vite. Det er så mange mennesker der ute som aldri blir fornøyd med den kroppen de har. Jeg har gjennom bloggen min fått så mange meldinger fra mennesker som takker meg for at jeg setter ord på det jeg gjør når det kommer til kropp. Så mange unge, men også så mange godt voksne som har levd med et dårlig forhold til egen kropp i alle år. Slanke, flotte kropper som aldri blir flotte nok. Tykke kropper som aldri blir tynne nok. Tynne kropper som ikke klarer å legge på seg. Mest kvinner, men også noen menn. Vi vet at mange menn også sliter enormt med kroppsbildet sitt.

I kommentarfeltet jeg leste, så oste det av negativitet mot overvektige. At kroppsaktivister ønsker at overvekt skal sees på som ufarlig, at vi overvektige ikke skjønner vårt eget beste, at overvekt glorifiseres og normaliser, at artiklene om kroppspositivitisme er patetiske..at man prøver å ignorere hvor skadelig det er å være overvektig, at overvekt bagatelliseres…Helsearbeidere som forteller helt klart at overvektige ødelegger helsen deres…og sånn fortsetter det. Kroppspositivitisme handler om egenverd og personen inni kroppen; å ta bolig i egen kropp og slutte å skamme seg over seg selv, og sin egen kropp. At man begynner å leve livet og godta seg selv som den man er, og kjenne på at man er mer enn bra nok akkurat som man er. Kroppspress og spiseforstyrrelser er et økende problem spesielt blant barn og unge, så fokus på aksept av egen kropp er så uhyre viktig.

Jeg vet veldig godt at overvekt kan være veldig skadelig. Alle vet det. Jeg vet at mange store kropper ikke er sunne kropper, men jeg vet også at mange store kropper faktisk er sunne, og langt sunnere enn flere tynne kropper. Man ser en utside av et menneske, ikke en innside. Jeg ønsker ikke å glorifisere overvekt, fordi det ikke er noe å glorifisere. Det er ingen positive ting med å være overvektig. Jeg ønsker ikke at noen skal slite med en stor kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal ha det negative tankekjøret som jeg har, og har hatt mot egen kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal oppleve å få stygge kommentarer, eller bli ledd av pga en stor kropp. Jeg har ikke tenkt  å overbevise noen om at det er sunt å være overvektig. Å være overvektig er ikke bra. Punktum. At man har valgt det selv er riktig, men likevel ikke riktig. Jeg satte meg ikke ned en dag og bestemte meg for å bli overvektig.  Jeg har helt klart tatt mange dårlige valg som jeg selv må stå for. Valg som kun var mine. Men det er også grunner til overvekten, og det er der nettrollene ikke følger med i timen. De ser en stor kropp, og ferdig med det. Så sitter de og dikter opp sine egne historier rundt det. Jeg kan ikke skylde på noen andre fordi jeg er overvektig, eller for valgene jeg har tatt, men samtidig, så kan man heller ikke noe for sykdommer som faktisk er med på å gjøre kroppen større. Jeg forventer å bli respektert på lik linje med alle andre. All overvekt har en årsak. Alle har vi vår historie, og vår bagasje. Jeg har min i forhold til et veldig dårlig selvbilde hele livet. Andre har langt mer traumatisk bagasje med seg. Dessuten er det heller ingen sannhet i at alle slanke kropper alltid er mye sunnere enn større kropper. Ferdig snakka.

Man har lyst til å dunke hodet hardt i veggen. Man tror liksom ikke at noen kan stille slike spørsmål, men det er det faktisk noen som kan. Hva svarer man når man får spørsmål som: Hvordan er det å være sammen med deg sammenlignet med en slank kvinne? Hvordan fungerer dere formfulle i forhold til en slanke kvinner ? Kan dere ha sex på samme måte som slanke kvinner? Tror du det er et barn som lurer på disse tingene? Nei da, det er menn, voksne menn….

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har så vidt våget meg inn i dating verdenen, og det er bare så vidt også. Jeg synes det og skulle prøve dating via nettet er skummelt og jeg føler meg nok ikke helt komfortabel med det. Men hvor treffer man en eventuell partner i dag? Selv om jeg er en sosial person, så går jeg ikke mye ut, og jeg er ikke involvert i organisasjoner eller lignende hvor man treffer mye mennesker. Og i dag så er jo ” alle ” single på ulike datingsider. Akkurat min debut på en slik datingside, og bakgrunnen for at jeg nå har våget meg så vidt inn i den verdenen, det skal jeg komme tilbake til i en senere blogginnlegg.

I dag måtte jeg bare få ut litt frustrasjon, for blant alle meldinger jeg mottar på denne siden, så er det noen menn som tror at vi formfulle kvinner er en egen rase, en rase som skiller seg ut fra det å være en helt ordinær kvinne. Vi formfulle fungerer visst på en annen måte enn andre. Vi tenker ulikt, vi oppfører oss ulikt. Om disse få mennene er seriøse? Definitivt. En hadde aldri vært i noe forhold med en formfull kvinne, så han lurte på hva som skilte oss formfulle fra slanke når det gjaldt det å være kjæreste. Seriøst ? Egentlig så burde man ikke svare på sånt, men jeg kan jo ikke la være, så jeg lurte på hva han selv trodde. Han hadde ikke noe svar, men jeg kunne fortelle han at vi nok var helt vanlige kvinner, og ingen egen rase. Forskjellen, den er bare at vi har noen ekstra lag på kroppen sammenlignet med slanke. Jeg kunne opplyse vedkommende om at jeg kunne tenke, føle og leve helt slik andre kvinner gjorde. Om han var litt treig i toppen? Aner ikke. I mitt hode, så manglet han ganske mye.

En annen lurte på hvordan vi fungerte i det daglige sammenlignet med slanke…samme person lurte også på om vi kunne ha sex. Her ga jeg opp, og tvilte et øyeblikk på menneskeheten. Men for all del, dette var to av mange, men jeg følte meg et øyeblikk ikke som en vanlig kvinne, men en helt spesiell rase som ingen visste noe særlig  om. Jeg svarte vedkommende at det nok var stor forskjell på formfulle og slanke kvinner. Det var to helt ulike verdener på alle plan, så om han var vant til slanke kvinner, så ville han nok få et stort sjokk om han begynte å date ei som var formfull. Og når det kommer til sex, så må vi nok leve i sølibat. Det syntes han var veldig trist at vi måtte….

Jeg husker da jeg var med på programmet ” Tjukk ” i programserien ” Ikke spør om det”, så var teamet sex noe mange lurte på. Kunne vi som overvektige egentlig ha sex? Gikk det an liksom? Kunne det fungere ? Jeg husker vi lo mye av alle disse spørsmålene før opptak, men samtidig, så er det jo også leit at noen tror vi er så annerledes enn slanke mennesker. Hvorfor skulle vi ikke kunne ha sex, og ha et godt sexliv fordi om vi er store? Noen som er veldig store vil sikkert oppleve visse utfordringer, men som alle andre, så er nok også store mennesker kreative og får det til å fungere optimalt. Jeg tror jeg må ha et eget blogginnlegg om dette teamet senere.

Det er så mange myter, så mye synsing, så mange rare tanker rundt det å være formfull, eller overvektig. Og det er på tide man begynner å skjønne at vi faktisk er akkurat som andre. Kroppen er annerledes, men ellers fungerer vi like bra, har et hode å tenke med som alle andre, og vi kan være en like god kjæreste som hvem som helst der ute. Å være en god kjæreste handler ikke om man er stor, eller liten, overvektig, eller slank. Det handler om personligheten min, og det handler om personligheten din.

Da jeg fikk disse spørsmålene, så følte jeg for at jeg måtte ut å undervise menn i hvordan en formfull kvinne fungerte. Jeg tror de som lurer hadde blitt overrasket over at det faktisk ikke er noen som helst forskjell annet enn størrelsen på kroppen.

Datingverdenen er skummel synes jeg, og jeg vet ikke helt om jeg kommer til å finne drømmeprinsen der. Akkurat det og mye mer skal jeg spare til et senere blogginnlegg.

Nyt søndagen! Jeg har vært på trening, og er noe usikker på hva resten av dagen kommer til å inneholde. men fin, det håper jeg den blir.

Jeg blir glad jeg når klær som er beregnet for oss med former blir visst på formfulle modeller. Det er fortsatt altfor få produsenter som våger å bruke formfulle kvinner når de skal vise klær i store størrelser. Jeg vet ikke helt hva de er redd for, men noen har heldigvis sett viktigheten av det. Former er flott! Frodige, formfulle kvinner er flotte. Hvorfor skal samfunnet se rødt når en formfull modell blir brukt, og stolt viser frem en stor kropp? Å vise en stor kropp er ikke ensbetydende med at man hyller overvekt. Å bruke en stor modell er ikke det samme som å si at overvekt er en god ting.

Jeg blir ikke fanget av at en modell i str. 38/40 skal vise meg hvordan jeg skal kle meg. Jeg har vært så frustrert så mange ganger over hvilke modeller som blir brukt til å vise klær i store størrelser. Visst jeg skal fristes til å kjøpe klær, så får jeg ett mye bedre inntrykk dersom det er en modell i en mer riktig størrelse som viser dem. Stormote på en slank modell gjør meg bare frustrert, og irritert. Jeg har litt selvinnsikt, og vet veldig godt at klær i min størrelse vist på en slank modell ikke vil sitte like fint på meg. Hvor er modellene i str. 50,52 og 54, eller kanskje enda større? En såkalt plus size modell, som der heldigvis er blitt stadig flere av, det er i byråenes øyne modeller som er 172 cm høye, og som bruker fra str. 40-48 i klær. Stormoten går i butikker som oftest opp i str. 56, noe helt opp i str. 64. Kan man ikke ha noen av disse modellene også? Er det stygt å bruke store modeller…er man redd for kritikk?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Etter at jeg begynte å blogge, og etter at jeg begynte å bruke Instagram bittelitt mer, så har jeg begynt å følge en del store, flotte modeller. De fleste av disse er amerikanske. Jeg blir så glad når jeg ser hvordan disse modellene stråler på bildene! Her er det store mager, og store lår. Her er det grevinneheng, og dobbelthaker. Her er det også en del som sliter med lymfeødem/lipødem slik jeg gjør, men som likevel viser frem beina, og som ikke bryr seg det grann. Det er så herlig, og så utrolig bra. Det er jo sånn det skal være, men jeg tror de aller fleste er som meg at vi mer prøver å gjemme enn å vise. Jeg er jo som jeg er, og hvorfor skal det hemme meg i å leve akkurat slik jeg ønsker? Beina mine er ikke meg, ikke de ekstra kiloene heller. Når jeg ser disse modellene, så tenker jeg alltid at jeg skulle så inderlig ønske at jeg var som dem. At jeg våget å være meg selv 100%. At jeg ikke skammet meg over en stor kropp. Jeg ønsker absolutt å være en stemme for oss som er formfulle, men jeg skulle også ønske at jeg våget å vise mer meg selv også, og ikke være så opptatt av å skjule. Vi trenger mennesker som våger å være seg selv med mager, romper, lår, og bryster. Mennesker som ikke lar seg tråkke ned fordi man har en stor kropp. Jeg lar meg aldri tråkke ned, det er viktig å poengtere. Jeg står på barrikadene og i stormen for en sak som denne, men jeg skulle gjerne ha sluppet opp litt til.

Jeg har nevnt Tess Holliday før. Jeg har så utrolig stor respekt for den dama. For ei dame hun er. Hun står i storm etter storm dag etter dag fordi det 24/7 er mennesker som kritiserer og hater henne fordi hun er en stor kvinne. Forleden dag la hun ut en video på Instagram etter en treningsøkt. Gråtkvalt fortalte hun hvor utslitt og trøtt hun var av alle som behandlet henne som dritt, og som konstant sendte hatmeldinger. Mennesker som ikke bryr seg om tjukke mennesker, og som har som mål å gjøre livet så vanskelig som mulig for henne. Mennesker som feks stiller spørsmål ved morsrollen hennes i en så tjukk kropp. Mennesker som hele tiden kritiserer og dømmer. Jeg synes det var tøft og trist å høre henne fortelle. Det er USA, men vi er nok ikke så langt etter i lille Norge heller. Her er nok av mennesker som ser rødt når de ser en stor kropp, og vi jenter, vi får nok gjennomgå noe mer enn menn som er store. Det er få som reagerer når man ser en stor mann med en slank kvinne, men det er dessto flere som reagerer veldig sterkt når man ser en stor kvinne sammen med en slank mann. Det er nok også en av grunnene til at menn som liker store kvinner er for feige til å innrømme at de liker nettopp en formfull kvinne.

Jeg har lest mange av kommentarene som er blitt skrevet her hjemme når diskusjoner om plus size modeller kommer opp, og jeg må innrømme at jeg blir ganske så sjokkert selv om jeg ikke burde bli det. Hva er det som gjør at man blir kvalm av å se en overvektig person vise hud? Hva er det som gjør at man blir provosert, og kvalm av å se en stor mage, store lår, og i det hele tatt en stor kropp? Hadde de samme modellene kun vist puppene sine, så hadde det vært helt ålreit, men damene viser kropp, de viser hud, og verden er i sjokk.

Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Når byråer knytter til seg store modeller, så blir plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handler det om at man nå er redd for at sykelig overvekt skal bli fremmet som noe positivt. Skal man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler vil da ikke store modeller sende? Det blir automatisk satt fokus på  helsetilstanden deres. Hva har dette med en modellkontrakt å gjøre? Det viser vel bare nok en gang hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen. Hva med å gi en overvektig person kredd for det hun oppnår istedenfor å gi modellene alle disse helserådene som man garantert vet fra før? Hva med å fokusere på at alle bruker klær, og at klær da bør presenteres i alle former?

Verken Tess Holliday, eller modellbyråene som knytter til seg store modeller har gått ut for å fremme at overvekt er sunt. Likevel klarer noen drittsekker å snu alt på hodet. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell er ikke plus size modell fordi hun ønsker å vise verden hvor sunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. De vil vise flotte klær til kvinner som har kropper som de. Punktum.  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde.

Det ble litt kropp på bloggen i dag også, og man skulle selvsagt ønske at man ikke trengte å ha fokus på kropp i verken den ene eller andre formen. Men dette vil aldri endre seg, og jeg synes det er viktig at vi faktisk sier i fra, og tar kampen for å bli mer akseptert. Det skal ikke være sånn at store mennesker skal være skyteskiver. Har du ikke noe pent å si, så la være å si noe. Da lukker vi glidelåsen.

Vil du følge meg på Instagram, så finner du meg på heidirosander

Ha en flott søndag.

Jeg følger den amerikanske plus size modellen, Tess Holliday på Instagram. Jeg har stor sans for henne. Hun kan kanskje være noe vulgær av og til, men for ei dame! Jeg skulle gjerne hatt noe av henne selvtillit, og mot til å stå opp for den man er, og for den kroppen man har. Hun blir stadig kritisert for å være en dårlig forbilde, og som alltid så kommer kritikken fra de ” perfekte ” om at hun hyller overvekt. Det er klart at når man velger å være en offentlig person i ulike sammenhenger, så må man også tåle å stå i stormen, men det står så stor respekt av at en person står så stødig i en storm som det Tess Holliday opplever så mye av. Klart det koster å stå i slike stormer, men hun står i de. Det er så mye hat, og negativitet der ute mot mennesker som kun ønsker å bli akseptert for den kroppen de har. Vi trenger slike stemmer. Vi trenger plus size modeller. Vi trenger at mennesker med formfulle kropper viser klær for oss som skal bruke de. Tess Holliday er nok den mest profilerte og den mest brukte plus size modellen, og for en flott kvinne hun er. Utrolig vakker, og hun oser av selvtillit. Slike personer trenger vi virkelig.

Forleden dag hadde Tess Holliday vært hos legen, og på legekontoret hadde det sittet en kvinne i 60 årene. Hun hadde sett lenge på Tess før hun hadde begynte å prate til henne. ” Så utrolig vakker du er ” hadde damen sagt. Tess Holliday rakk akkurat å takke for komplimentet før damen fortsatte: ” Det er bare så altfor synd at du er så feit. Så vakker, og så feit. Ingen menn vil ha så feite damer.” Jeg fikk hakeslepp da jeg så videoen hun hadde lagt ut med historien. Ikke at det egentlig sjokkerte meg at noen kan si slikt, men hva er det som får mennesker til å si slike ting til andre? Sier man slikt til alle som faller utenfor ” boksen”? Svaret her er nei. Men det er liksom helt akseptert å snakke ned overvektige fordi enkelte tenker at når noe er selvforskyldt, så fortjener man å høre det. Uvitenheten, den er fortsatt stor blant mange dessverre. Selvforskyldt? Er det så enkelt? Virkelig?

” Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere ” – disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Setningen, den er det mange som forteller at de til stadighet får høre. Så utrolig sårende, og så utrolig vondt. Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit – hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg. I tillegg ville hun blitt lykkelig….. hvordan er det mulig å si noe sånt? Igjen, så er det vel ingen overvektige som er veldig overrasket over at sånne ting blir sagt. Mange av oss har vel hørt lignende opp igjennom. Hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Og pene? Og flotte ? Hvorfor har jeg ingen rett, eller grunn til å være lykkelig? Eller få en flott mann ? Fordi jeg er tjukk?

Jeg kommer som sagt i kontakt med så utrolig mange flotte kvinner gjennom bloggen min. Flotte kvinner som ikke selv ser hvor flotte de er. Flotte kvinner som føler at samfunnet ser ned på de fordi de bærer ekstra kilo, og som stadig for høre hvor flotte de hadde vært om de bare hadde vært noen kilo lettere. Hva er dette? Hvordan kan noen få seg til å si noe slikt? For ikke å snakke om alle menn som digger formfulle kvinner, men som ikke våger å innrømme det fordi det nok er litt tabu og like kvinner med former og ekstra kilo. Jeg blir både sint og lei meg. Der er masse flotte menn der ute som virkelig nyter synet av en formfull kvinne, men istedenfor å innrømme det, så forblir det en godt bevart hemmelighet.

Jeg får så mange meldinger fra menn som er akkurat der. De ønsker å oppleve en formfull kvinne, i all hemmelighet. Både gifte og single i alle aldre, selv om de som er yngre enn meg er i flertall. Smigrende? Egentlig ikke. Ingen kvinner skal være hemmelige fordi en mann ikke våger å stå for det han liker. Ingen skal gi noen det de ønsker på et slikt grunnlag.

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt veldig mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart jeg har hørt det. Jeg har jo det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få noens godkjenning.

Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt av den grunn. Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist en gang som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner. Vi trenger kvinner som står opp for egen kropp. Visst noen ikke liker å se en stor kropp, så se bort, men ikke sleng med leppa. Jeg håper jeg på min måte kan være med å være en slik stemme.

Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål – det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at ” hadde du bare vært noen kilo lettere….” Det er ikke alle store som sitter inne foran tv’en og trøstespiser fordi man har for mye vekt, og de som gjør nettopp det, det er kanskje de som nettopp har blitt fortalt hvor mye bedre de hadde vært, og sett ut om de hadde vært noen kilo lettere…..overvekt har mange årsaker, og en av dem er mobbing, og sårende kommentarer.

Se deg i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Nei, det er ikke lett fordi vi er vant til å si akkurat det motsatte til oss selv. Helst løper vi forbi speilet for å slippe å se oss selv med valker, grevinneheng og litt ekstra her og der. Små skritt, litt dag for dag, så vil negative tanker bli mer positive. Du er utrolig flott!!

Jeg kjenner at jeg ikke har godt av å lese innlegg som handler om overvekt med åpne kommentarfelt. Blodtrykket går oftest rett til værs. Ikke fordi noen poengterer at overvekt er skadelig. Det vet vi alle, men kommentarfeltene oversvømmes av negative kommentarer, og alle får tømt seg for all dritten de har mot overvektige. Jeg blir så provosert, jeg blir så sint, og jeg blir så utrolig lei meg. Hver gang det blir skrevet om overvekt, og man har åpne kommentarfelt, så er helvete i gang. Man får bevis gang etter gang på all negativitet og stigmatisering som finnes der ute når det kommer til overvekt, og overvektige mennesker. Som om vi overvektige er dumme mennesker som ikke skjønner vårt eget beste. Som om vi fortjener å bli behandlet som dritt.

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen. Overvektige er den gruppen mennesker i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er fordi vi selv er skyld i vekten vi bærer, og den store kroppen vår. Så lenge vi selv har tillat oss å bli så store, så har vi godt av å bli behandlet dårlig. Det er helt greit med stygge kommentarer, og det er helt greit at folk ler av oss. Hvilke andre grupper i samfunnet, med utfordringer opplever at slike ting er greit?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I går satt jeg og scrollet litt på Facebook, og kom over en artikkel som handlet om kroppspositivitet. I artikkelen Det var snakk om forhold til egen kropp, og om hvordan vi får et bedre forhold til kroppen vår, og om stigmatisering. For meg kan noen kroppsaktivister bli ” litt for mye”, og jeg er absolutt ikke enig i alt de uttaler seg om når det kommer til overvekt, men kroppspositivitisme, det heier jeg på. Det burde vi alle gjøre.

Noen av disse tøffe nettrollene går til angrep mot kroppspositivitisme med en gang, og setter likhetstegn mellom dette og overvekt. At positivitet til kroppen kun handler om overvektiges forhold til egen kropp. At kroppspositivitet handler om å normalisere, og glorifisere overvekt. Her er det noen som ikke har gjort hjemmeleksa si. Kroppspositivitet handler om alle kropper, uansett hvordan de ser ut. Det handler om å godta den kroppen man har. Det handler ikke om at vi med ekstra kilo tror at overvekt er sunt, eller at vi ønsker at å fortelle at overvekt ikke kan være farlig. Kroppspositivitet handler om min og din kropp. At vi skal godta den kroppen vi har, og være glad i oss selv. Det er ikke bare overvektige mennesker som sliter med forhold til egen kropp. Dette burde alle vite. Det er så mange mennesker der ute som aldri blir fornøyd med den kroppen de har. Jeg har gjennom bloggen min fått så mange meldinger fra mennesker som takker meg for at jeg setter ord på det jeg gjør når det kommer til kropp. Så mange unge, men også så mange godt voksne som har levd med et dårlig forhold til egen kropp i alle år. Slanke, flotte kropper som aldri blir flotte nok. Tykke kropper som aldri blir tynne nok. Tynne kropper som ikke klarer å legge på seg. Mest kvinner, men også noen menn. Vi vet at mange menn også sliter enormt med kroppsbildet sitt.

I kommentarfeltet jeg leste, så oste det av negativitet mot overvektige. At kroppsaktivister ønsker at overvekt skal sees på som ufarlig, at vi overvektige ikke skjønner vårt eget beste, at overvekt glorifiseres og normaliser, at artiklene om kroppspositivitisme er patetiske..at man prøver å ignorere hvor skadelig det er å være overvektig, at overvekt bagatelliseres…Helsearbeidere som forteller helt klart at overvektige ødelegger helsen deres…og sånn fortsetter det. Kroppspositivitisme handler om egenverd og personen inni kroppen; å ta bolig i egen kropp og slutte å skamme seg over seg selv, og sin egen kropp. At man begynner å leve livet og godta seg selv som den man er, og kjenne på at man er mer enn bra nok akkurat som man er. Kroppspress og spiseforstyrrelser er et økende problem spesielt blant barn og unge, så fokus på aksept av egen kropp er så uhyre viktig.

Jeg vet at overvekt kan være veldig skadelig. Ale vet det. Jeg vet at mange store kropper ikke er sunne kropper, men jeg vet også at mange store kropper faktisk er sunne, og langt sunnere enn flere tynne kropper. Man ser en utside av et menneske, ikke en innside. Jeg ønsker ikke å glorifisere overvekt, fordi det ikke er noe å glorifisere. Det er ingen positive ting med å være overvektig. Jeg ønsker ikke at noen skal slite med en stor kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal ha det negative tankekjøret som jeg har, og har hatt mot egen kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal oppleve å få stygge kommentarer, eller bli ledd av pga en stor kropp. Jeg har ikke tenkt  å overbevise noen om at det er sunt å være overvektig. Å være overvektig er ikke bra. Punktum. At man har valgt det selv er riktig, men likevel ikke riktig. Jeg satte meg ikke ned en dag og bestemte meg for å bli overvektig.  Jeg har helt klart tatt mange dårlige valg som jeg selv må stå for. Valg som kun var mine. Men det er også grunner til overvekten, og det er der nettrollene ikke følger med i timen. De ser en stor kropp, og ferdig med det. Så sitter de og dikter opp sine egne historier rundt det. Jeg kan ikke skylde på noen andre fordi jeg er overvektig, eller for valgene jeg har tatt, men samtidig, så kan man heller ikke noe for sykdom som faktisk er med på å gjøre kroppen større. Jeg forventer å bli respektert på lik linje med alle andre. All overvekt har en årsak. Dessuten er det heller ingen sannhet i at alle slanke kropper alltid er mye sunnere enn større kropper. Ferdig snakka.

Ingen har rett til å dømme, eller fortelle hva man skal gjøre for å passe inn i en spesiell type kropp. Snarere tvert i mot. Respekter meg, og ikke tro at jeg mangler verken selvdisiplin eller verdier. Jeg tenker at kroppspositivitisme ikke handler om å promotere fedme, men at det er en «kamp» for å slippe trakassering/diskriminering for utseende. De fleste kroppsaktivister promoterer mosjon, og sunt kosthold også, og de prøver å formidle at folk over str XS også har livets rett.

Jeg skulle gjerne møtt disse nettrollene ansikt til ansikt, og tatt dem med inn i en verden de neppe kjenner til.

Nettroll altså. Uvitenhet altså. Blodtrykket er på vei ned.

Jeg vet ikke helt  hvorfor, men tanken har aldri slått meg. Ikke fordi jeg ikke fortjener det, eller at det ikke hadde betydd noe for meg, men jeg har vel følt at dette kun er noe for de ” store.”

Jeg kjente en tåre i øyekroken. Jeg skikkelig rørt. Jeg ble så utrolig glad, og du lurer sikkert på hvorfor alle disse følelsene slo til på en helt vanlig hverdag denne uken.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hvert år deles VIXEN prisen ut. VIXEN er influencernes store prisutdeling. VIXEN en årlig prisutdeling som kårer norges besete influencere. Jeg kaller meg fortsatt blogger, men det riktige er visst influencer. I oktober i år så skal VIXEN deles ut for 2021, og det deles ut en pris i flere kategorier.

Bloggen min har vokst mye i årene jeg har holdt på, og jeg merker også at det i den siste tiden har mange nye lesere kommet til. Gjennom bloggen ønsker jeg å ta dere med inn i min hverdag, og håper jeg kan inspirere mange der ute til å se at selv om man er stor, så kan livet være innmari ålreit. Jeg ønsker at bloggen skal være en blogg om veien til ett lettere liv, en blogg om trening, om oppturer, og nedturer…om de små, og de store gledene. En blogg om viktigheten av å føle seg vel, en blogg om å være bra nok, om stigmatisering, om klær for oss som er store, om riktig behandling for overvektige, en blogg om viktige valg…en blogg om livet… som en størrelse for stor. Jeg ønsker å snakke om de emnene som det kanskje ikke snakkes for høyt om. Jeg ønsker å være en viktig stemme i et samfunn hvor det er ålreit å snakke ned overvektige. Jeg vil ta dere med inn i hverdagen min, og inn i hodet mitt hvor alle disse tankene til tider gjør meg smårar. Jeg vil ta dere med inn i en hverdag, og et tankekjør som så mange av dere kjenner dere igjen i. Det positive skal ha like stor plass som det negative, og bloggen skal være dønn ærlig.

Tilbake til tåren i øyekroken. Tilbake til det som virkelig rørte meg denne uken. Det tikket nemlig inn en melding på messenger til meg. meldinger kommer det ofte, men dette var en helt spesiell melding med et par bilder også. ” I dag har jeg nominert deg til VIXEN prisen fordi du fortjener det.” Samme kveld, så dukker det opp to meldinger i innboksen min på bloggens Facebook side hvor to lesere forteller det samme. ” Bloggen din er så viktig, og den betyr så mye for så mange.” ” Du har inspirert meg til å ta tak i livet mitt.” Er det rart jeg blir rørt, og så uendelig glad?

Jeg har alltid lest om VIXEN prisen, og fått med meg hvem som har fått de ulike prisene, men jeg har vel aldri sett at jeg kan ha en plass i ” det gode selskap.” Jeg heter verken Sophie Elise, fruen til, eller mamma’n til. Jeg er ikke den bloggeren som det skrives masse om, eller som tjener de store pengene. Samtidig så synes jeg budskapet mitt er minst like viktig som budskapet til de største influencerne. Så når jeg fikk meldinger om at noen av mine lesere hadde nominert meg, så ble jeg utrolig glad og utrolig stolt. At noen synes jeg fortjener en slik pris, klart det betyr utrolig mye.

Det er utvilsomt mange av de mindre profilerte bloggerne som fortjener å komme mye mer frem i lyset, og som fortjener å bli vurdert av juryen for en slik pris. Det er til slutt en jury som velger hvem som skal nomineres, men folket må først nominere. Jeg vet at det det skal mange stemmer til for å komme blant de infuencerne som blir vurdert av juryen, og jeg vet at veien dit blir tøff . Det skal nok mye til for å klare å nå opp mot de ” store. Men bare det at noen av mine lesere har nominert meg, det betyr mer enn dere aner.

Jeg fikk klar beskjed av datteren min om å legge ut linken til nominasjonen på bloggen. For meg sitter nok det litt langt inne, men det er visst det ” alle ” influencerne gjør når nominasjonen er i gang. Så vet jeg også at dere som følger bloggen gjør deres egne vurderinger. Klart det hadde vært stor stas om bloggen min hadde fått mange nominasjoner, så ærlig skal jeg jo absolutt være. Jeg vet at de som nominerer, de gjør det fordi de mener at bloggen fortjener å bli nominert. Fordi de synes bloggen og budskapet er viktig.

Har du lyst til å gi bloggen min en nominasjon, så kan du gjøre det her:

https://nominasjon.vixen.no/

Vi blogges i morgen. Her er treningsklærne på, og jeg er klar for en god treningsøkt. Go’ lørdag

At media har stor makt, og stort sett skriver det som faller de inn, det vet vi alle. At de ønsker å å skape overskrifter, det vet vi også. At media også har et stort ansvar, det vet vi, men det er noe media selv ikke alltid tar så alvorlig som de burde. Overskrifter betyr ofte mer enn ansvar. Noen ganger må man bare spørre seg selv ” hvorfor ” når man leser hva de får seg til å skrive.

De siste dagene har en overskrift, og en artikkel i det det amerikanske ukebladet ”  National Enquirer ” skapt sterke reaksjoner på sosiale medier. Ukebladet har nemlig hatt et stort behov for å kåre de verste og de fineste strandkroppene. På forsiden er nemlig flere kjendiser avbildet i badetøy og tittelen lyder som følgende: «This year’s 50 best and worst beach bodies. The good, the bad and the ugly!». Altså: «Årets 50 beste og verste strand-kropper. De gode, de dårlige og de stygge!». Helt uten å vite mer om kåringen, så må man spørre hvorfor? Prøver man ikke å jobbe for en aksept av alle kropper? Skal man seriøst rangere kropper ? Skal man fortelle at noen kropper er for dårlige og for stygge?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når et amerikanske ukeblad foretar en slik kåring, så trenger man jo ikke se listen en gang for å vite hvilke kropper som troner øverst over de verste strandkroppene. Her finner man selvsagt overvektige, og blant de øverste finner man plussize modellen Tess Holliday. Jeg husker reaksjonene som kom den dagen det ble kjent at amerikanske Tess Holliday, som er en str. 52/54 fikk en prestisjetung modellkontrakt, som første plussize kvinne. Det ble et rabalder uten like. Folk skrek om at man nå skulle hylle overvekt, at overvektige modeller nå skulle bli rollemodeller, og forbilder. Heldigvis var det også noen som fortalte verden at dette ikke handlet om å omfavne overvekt, men å få være den man er.

Det har vært en brann på sosiale medier etter kåringen ble offentliggjort. Nettrollene har kost seg, og fått ut både eder og galle, men heldigvis har også veldig mange tatt sterkt avstand. Tess Holliday selv ble langt fra fornøyd da kåringen ble kjent og skrev på sosiale medier: ” «LOL, jeg ble nevnt som en av årets verste strandkropper, og det gjør meg så sint fordi vi er i 2021 og det blir fremdeles publisert dritt som dette?!!!», og la ved bildene fra ukebladet. Holliday skriver videre ” Teit, LOL, men det får meg også til å le fordi jeg er heit som f***»,  og fortsetter: «Hvis du ser dette og du er feit eller ikke har en kropp som er ikke er «typisk heit», og du har lyst til å dra på strand eller ta på badetøy: GJØR DET.» Holliday har 2,2 millioner følgere på Instagram, og oppfordrer følgerne sine til å leve livet sitt.

Heldigvis har mange tatt sterk avstand fra kåringen, en kåring som National Enquirer visstnok har hatt i flere år. En av de som har tatt sterk avstand er kroppsaktivisten  Alex Light. Hun har delt sin frustrasjon med sine 440 000 følgere på Instagram: «Jeg gråt da jeg så denne saken. Hissige, sinte tårer. Ikke for meg selv, men for de mange millionene av kvinner – og menn – som kommer til å se dette og dømme sin egen kropp. «Hva ville de ha sagt om min kropp?», er en tanke mange får etter å ha lest dette, tror jeg». Akkurat det var en av de første tankene fikk jeg også i hodet: hva hadde de skrevet om min kropp? Det er ille nok hva man tenker om egen kropp om man ikke skal bli bedømt på en måte som dette i tillegg.

Jeg følger Tess Holliday på Instagram, og er full av beundring for den kampen hun kjemper for kroppsaksept. Det er så viktig at vi gjør nettopp det. Det er dessverre en kamp vi må kjempe i lang tid, men det betyr ikke at vi må slutte å kjempe, og vi må ikke slutte å si i fra og sette fokus. Tess Holliday er en utrolig sterk kvinne. Hver eneste dag så hagler det inn med negative, og direkte stygge kommentarer på Instagram kontoen hennes. For å tåle så mye vonde kommentarer for hvordan man ser ut, så skal man være innmari sterk.

Heldigvis er det også mange der ute som heier henne frem, men hvem har rett til å komme med stygge kommentarer for hvordan vi ser ut? Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Da det ble kjent at Tess hadde fått modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Seriøst? Det viser bare nok en gang hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen.

I kåringen så har National Enquirer hentet frem et bilde av Tess Holliday som nettopp har kommet opp av vannet iført en blomstrete badedrakt. Ikke nok med at Holliday blir kåret til å ha en av de verste strandkorppene. Til bildet skriver blant annet ukebladet at de har snakket med en doktor som har gjort seg opp en mening om Hollidays vekt. Hva er dette for noe?

Jeg digger Tess Holliday. Hun er en stor, vakker og sterk kvinne. Jeg kjenner at jeg gjerne skulle hatt en del av hennes selvtillit. Jeg digger alle som gjør akkurat det de vil med den kroppen de har. Egentlig burde det være en selvfølge, men det vet vi alle at det ikke er. Det handler ikke om å fremme eller hylle overvekt. Det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det handler om å godta alle kropper i alle fasonger. Det handler om ikke å skamme seg. Om å få være seg selv.

Om du lurer på hvilke kropper som er de fineste? Den kåringen er verken du, meg eller Tess Holliday blant kandidatene på. Hadde vi vært Jennifer Aniston, eller Kate Hudson, så hadde alt vært annerledes…..

Jeg kjenner at jeg ikke har godt av å lese innlegg som handler om overvekt med åpne kommentarfelt. Blodtrykket går oftest rett til værs. Ikke fordi noen poengterer at overvekt er skadelig. Det vet vi alle, men kommentarfeltene oversvømmes av negative kommentarer, og alle får tømt seg for all dritten de har mot overvektige. Jeg blir så provosert, jeg blir så sint, og jeg blir så utrolig lei meg. Hver gang det blir skrevet om overvekt, og man har åpne kommentarfelt, så er helvete i gang. Man får bevis gang etter gang på all negativitet og stigmatisering som finnes der ute når det kommer til overvekt, og overvektige mennesker. Som om vi overvektige er dumme mennesker som ikke skjønner vårt eget beste. Som om vi fortjener å bli behandlet som dritt.

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen. Overvektige er den gruppen mennesker i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er fordi vi selv er skyld i vekten vi bærer, og den store kroppen vår. Så lenge vi selv har tillat oss å bli så store, så har vi godt av å bli behandlet dårlig. Det er helt greit med stygge kommentarer, og det er helt greit at folk ler av oss. Hvilke andre grupper i samfunnet, med utfordringer opplever at slike ting er greit?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I går satt jeg og scrollet litt på Facebook, og kom over en artikkel som handlet om kroppspositivitet. I artikkelen Det var snakk om forhold til egen kropp, og om hvordan vi får et bedre forhold til kroppen vår, og om stigmatisering. For meg kan noen kroppsaktivister bli ” litt for mye”, og jeg er absolutt ikke enig i alt de uttaler seg om når det kommer til overvekt, men kroppspositivitisme, det heier jeg på. Det burde vi alle gjøre.

Noen av disse tøffe nettrollene går til angrep mot kroppspositivitisme med en gang, og setter likhetstegn mellom dette og overvekt. At positivitet til kroppen kun handler om overvektiges forhold til egen kropp. At kroppspositivitet handler om å normalisere, og glorifisere overvekt. Her er det noen som ikke har gjort hjemmeleksa si. Kroppspositivitet handler om alle kropper, uansett hvordan de ser ut. Det handler om å godta den kroppen man har. Det handler ikke om at vi med ekstra kilo tror at overvekt er sunt, eller at vi ønsker at å fortelle at overvekt ikke kan være farlig. Kroppspositivitet handler om min og din kropp. At vi skal godta den kroppen vi har, og være glad i oss selv. Det er ikke bare overvektige mennesker som sliter med forhold til egen kropp. Dette burde alle vite. Det er så mange mennesker der ute som aldri blir fornøyd med den kroppen de har. Jeg har gjennom bloggen min fått så mange meldinger fra mennesker som takker meg for at jeg setter ord på det jeg gjør når det kommer til kropp. Så mange unge, men også så mange godt voksne som har levd med et dårlig forhold til egen kropp i alle år. Slanke, flotte kropper som aldri blir flotte nok. Tykke kropper som aldri blir tynne nok. Tynne kropper som ikke klarer å legge på seg. Mest kvinner, men også noen menn. Vi vet at mange menn også sliter enormt med kroppsbildet sitt.

I kommentarfeltet jeg leste, så oste det av negativitet mot overvektige. At kroppsaktivister ønsker at overvekt skal sees på som ufarlig, at vi overvektige ikke skjønner vårt eget beste, at overvekt glorifiseres og normaliser, at artiklene om kroppspositivitisme er patetiske..at man prøver å ignorere hvor skadelig det er å være overvektig, at overvekt bagatelliseres…Helsearbeidere som forteller helt klart at overvektige ødelegger helsen deres…og sånn fortsetter det. Kroppspositivitisme handler om egenverd og personen inni kroppen; å ta bolig i egen kropp og slutte å skamme seg over seg selv, og sin egen kropp. At man begynner å leve livet og godta seg selv som den man er, og kjenne på at man er mer enn bra nok akkurat som man er. Kroppspress og spiseforstyrrelser er et økende problem spesielt blant barn og unge, så fokus på aksept av egen kropp er så uhyre viktig.

Jeg vet at overvekt kan være veldig skadelig. Ale vet det. Jeg vet at mange store kropper ikke er sunne kropper, men jeg vet også at mange store kropper faktisk er sunne, og langt sunnere enn flere tynne kropper. Man ser en utside av et menneske, ikke en innside. Jeg ønsker ikke å glorifisere overvekt, fordi det ikke er noe å glorifisere. Det er ingen positive ting med å være overvektig. Jeg ønsker ikke at noen skal slite med en stor kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal ha det negative tankekjøret som jeg har, og har hatt mot egen kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal oppleve å få stygge kommentarer, eller bli ledd av pga en stor kropp. Jeg har ikke tenkt  å overbevise noen om at det er sunt å være overvektig. Å være overvektig er ikke bra. Punktum. At man har valgt det selv er riktig, men likevel ikke riktig. Jeg satte meg ikke ned en dag og bestemte meg for å bli overvektig.  Jeg har helt klart tatt mange dårlige valg som jeg selv må stå for. Valg som kun var mine. Men det er også grunner til overvekten, og det er der nettrollene ikke følger med i timen. De ser en stor kropp, og ferdig med det. Så sitter de og dikter opp sine egne historier rundt det. Jeg kan ikke skylde på noen andre fordi jeg er overvektig, eller for valgene jeg har tatt, men samtidig, så kan man heller ikke noe for sykdom som faktisk er med på å gjøre kroppen større. Jeg forventer å bli respektert på lik linje med alle andre. All overvekt har en årsak. Dessuten er det heller ingen sannhet i at alle slanke kropper alltid er mye sunnere enn større kropper. Ferdig snakka.

Ingen har rett til å dømme, eller fortelle hva man skal gjøre for å passe inn i en spesiell type kropp. Snarere tvert i mot. Respekter meg, og ikke tro at jeg mangler verken selvdisiplin eller verdier. Jeg tenker at kroppspositivitisme ikke handler om å promotere fedme, men at det er en «kamp» for å slippe trakassering/diskriminering for utseende. De fleste kroppsaktivister promoterer mosjon, og sunt kosthold også, og de prøver å formidle at folk over str XS også har livets rett.

Jeg skulle gjerne møtt disse nettrollene ansikt til ansikt, og tatt dem med inn i en verden de neppe kjenner til.

Nettroll altså. Uvitenhet altså. Blodtrykket er på vei ned.

Jeg husker det som om det var i går. Jeg ser ennå rødt når jeg hører navnet hans, eller tenker på han. Han som ødela så mye for meg. Han som fikk meg til å føle meg annerledes. Han som sa til meg at jeg var altfor tjukk.

Jeg gikk i 4.klasse. Mannen det er snakk om var skolelege på Solholmen Skole hvor jeg gikk. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg var så annerledes. Jeg visste at jeg hadde en større kropp enn mange andre, og at jeg ikke var den raskeste når vi skulle leke, men jeg var alltid aktiv som barn. Jeg var med på alt de andre var med på. Ikke noe begrenset meg. Jeg lekte som alle andre barn, var ute hele dagen, jeg var en av alle, og ingen fikk meg til å føle meg annerledes. Helt til den dagen vi skulle måles og veies i 4.klasse. Der satt han, skolelegen, i sin hvite frakk, og kommanderte meg opp på vekta. Jeg prøvde forsiktig å si at jeg ikke hadde lyst til å gå på vekta, men det var ikke noe som hette at man ikke ville. Her skulle man. Jeg husker alt vrengte seg inni meg. Veiingen på skolen var grusomt. Jeg grudde meg alltid. Denne gangen i 4.klasse var ikke noe unntak. Da jeg gikk av vekta, så sa skolelegen høyt og tydelig: ” Du vet vel at du er altfor tjukk.?”

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ordene brant seg inn i hodet mitt, og etter den dagen endret alt seg. Joda, jeg var jo chubby, men var det riktige måten å si det til meg på? Slenge det ut på en ekkel måte. Han var tross alt voksen…og lege. Jeg vet ikke om han hadde sett seg selv i speilet den siste dagene, for han var ikke akkurat Brad Pitt der han satt i den hvite frakken som sprikte i alt av knapper. Det var sikkert frakken fra legestudiet som han fortsatt trodde at kroppen passet inn i. Mulig han ikke hadde sett at han selv var ganske så mange kilo for tung. Hadde det vært i dag…men jeg gikk i 4.klasse, og kjente tårene presset så innmari mye på. Jeg husker at jeg løp ut av legekontoret, og gjemte meg i en krok bak skolen hvor jeg gråt og gråt.

Det diskuteres igjen veiing av barn i skolen. Praksisen ble stoppet i 1997. Da var begrunnelsen at man ikke ville bidra til å traumatisere barn som har fedme. Så kom vekta tilbake til skolen igjen ti år senere. Veiing av barn på skolen er en uting. Det er så mange med traumatiske opplevelser fra veiingen på skolen. Det skal ikke så mye til før man som barn faktisk havner i kategorien fedme. Noen få kilo skiller det en lege vil kalle normalt og det han vil kalle tjukk . Og tenk deg hvordan et barn vil oppleve forskjellen på om vedkommende er ” normal ”  eller tjukk. Når veiing av skolebarn igjen ble en del av skolehelsetjenesten, så var det fordi hver femte tredjeklassing (8-9-åringer) var overvektig. Vekta skulle da være et verktøy for skolene å jobbe med. Var verktøyet nyttig? Nei. I perioden 2005–2018 har andelen 8- og 9-åringer med overvekt og fedme vært stabil, så vektnedgangen har vært lik null.

Barns helse er utrolig viktig. Det samme er barns vekt, men det finnes da andre måter å følge dette på uten at man må ha denne grufulle veiedagen. At man som barn opplever å være tjukkere enn ” normalen ” kan få store, negative konsekvenser. Man leser den ene skrekkhistorien etter den andre, og jeg er sikker på at flere av dere som leser blogginnlegget mitt i dag også har negative opplevelser fra veiing på skolen. Kanskje har disse også preget deg i ettertid. Man har lest mange historier om utvikling av anoreksi etter veiingen på skolen fordi man har fått sjokk over å veie mer enn vennene sine.  Vi har også hørt historiene fra foreldre som har opplevd avmakten ved at barnets spiseforstyrrelse startet med beskjeden om at barnet er utenfor det som anses som “normalt.”

Vekta i skolen må bort. Barn skal få slippe å grue seg til veiedag, og de skal få slippe å kjenne på å være annerledes enn vennene sine. Veiing i skolen skaper negativt kroppsfokus så altfor tidlig. Man kan følge med på barns helse og vekt uten å ta frem vekta på skolen.

Skolelegen min ble etter hvert også ble kommunelege, og man kunne ikke unngå å se og høre han i media til tider. Jeg har tenkt mange ganger på å fortelle vedkommende hvordan hans behandling av meg påvirket meg negativt som barn. At det var da følelsen av å være annerledes og tjukk kom. Følelsen av og ikke være som alle vennene mine. Den følelsen har fulgt meg i alle år, og dukket opp i ulike situasjoner, som feks når jeg leser diskusjonen om veiing i skolen.

Jeg hater badevekter! Jeg har hatet vek siden 4.klasse. Jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne fæle tingen. Når legen min i går lurte på hvordan det gikk med vektnedgangen, og begynte å gå mot vekta, så kjente jeg panikken komme. Den vekta skulle ikke jeg på. Nå har jeg lovet fastlegen min å skaffe meg ei vekt. Og man må vel kanskje holde det man lover….eller?

Er et sprøytestikk om dagen det som skal til for å gå ned i vekt, og dermed gjøre noe med fedmeproblematikken? Mange leger mener at sprøyten som nå er blitt godkjent i behandlingen mot fedme kan snu opp ned på måten vi behandler fedme på.

Når jeg leser om slike ting, så blir jeg utrolig nysgjerrig. Hva slags sprøyte er dette, og hva slags effekt kan et sprøytestikk om dagen ha på overvekt? Vi er jo ennå ikke der at mirakelkuren mot fedme er oppfunnet, så hva slags sprøyte er dette som jeg hørte en lege prate om i en podcast denne uken?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

I podcasten ” Radiolegen “,  snakket fastlege, Morten Munkvik om denne sprøyten som han mener vil gi god hjelp til overvektige, og dermed være med å løse noe av problemet ved å klare å gå ned i vekt. Munkvik uttaler i podcasten at sprøyten kan være banebrytende for måten man behandler fedme og overvekt på. Ørene mine blir ekstra store når jeg hører slikt. Man får dette håpet selv om det er lite, og samtidig, så sitter man med masse spørsmål. Visst dette kan være banebrytende for behandling av fedme og overvekt, så bør jo da resultatet av behandlingen tilsi at man kan gå ned en del? Det bør være snakk om noen prosenter av kroppsvekten tenker jeg. Er man overvektig, og sliter med å klare å gå ned i vekt, så bør denne sprøyta være såpass banebrytende at man merker en vektnedgang…

Sprøyta det er snakk om, den ble egentlig brukt i behandling av diabetes 2. Under behandlingen, så oppdaget man at medisinen gjorde at pasientene også gikk ned i vekt. Da man så dette, så begynte man å bruke den for å behandle fedme også. Nå er det også mulig å få medisinen på blå resept, ved at fastlegen søker om refusjon.

Munkvik sier i podcasten at man ønsker å unngå fedmeoperasjoner. Det er mange til dels store bivirkninger etter en fedmeoperasjon. Da er denne medisinen bedre, sier han. Medisinen er ei sprøyte som man skal sette daglig. Den inneholder et metthetshormon som gir en følelse av å være «julekveld-mett» sier han. Morten Munkvik er overbevist om at sprøyta vil bli mer vanlig når folk får vite om den, og mener at det helt klart er en kjempegevinst i dette.

Når en lege er så positiv til denne sprøyta som et ledd i behandlingen av overvekt, da blir jo jeg enda mer nysgjerrig på om denne sprøyta faktisk kan hjelpe meg med å gå ned i vekt. Jeg har mange kilo igjen som bør bort. Det står lite om bivirkningene av denne sprøyten i artikkelen som NRK publiserte om saken, men i podcasten, så snakker Munkvik litt om dette. Bivirkningene følges nøye over hele verden fordi medisinen er såpass ny mot fedme. Den bivirkningen man vet om, det er at man kan få veldig vondt i magen. Man får en intens metthetsfølelse.

I en undersøkelse som er gjort blant overvektige som har satt denne sprøyta, så viste den at blant de 1300 personene som deltok i studien, så gikk man ned 15 kg i snitt på et år. Det er gode resultater! Det er også viktig å legge til at man ikke må ha diabetes type 2 for å kunne få denne sprøyten, men man må være ” feit nok ” som Munkvik sier i podcasten. Altså man må ha en for høy BMI.

Ingenting hadde vært bedre enn om denne sprøyta faktisk kunne hjelpe oss med å gå ned i vekt. Jeg hadde gladelig tatt en sprøyta en gang om dagen om den kunne hjelpe meg med overvekten, og hjelpe meg med å komme ytterligere ned i vekt. Det høres jo for godt ut til å være sant, men når leger har troen, så skal sannelig jeg også ha det. Jeg har ei venninne som har gått på denne sprøyten en stund, og hun har gått ned 14 kg. Hadde jeg visst at jeg også kunne spørre fastlegen min om denne, så hadde jeg gjort det for en god stund siden. Så nå skal jeg bestille time hos min fastlege for å ha en samtale med han rundt denne sprøyten. Det blir spennende å høre hva han tenker, og mener. En viktig ting jeg vil snakke med han om er også hvor lenge man må ta denne sprøyta, og når man slutter, vil man da gå kjapt opp i vekt igjen? Kan man når man slutter holde vekten stabil om man er aktiv, og spiser sunt? Må man unngå en viss type mat? En vektnedgang må jo gi en veldig boost også til å gjøre en jobb selv ved siden av vil jeg tro…Kanskje blir fastlegen min og jeg enige om at det kan være verdt å prøve et sprøytestikk hver dag….

Du kan lese og høre mer om saken her : https://www.nrk.no/rogaland/na-kan-fastlegen-skrive-ut-ny-medisin-mot-fedme-pa-bla-resept-1.15495519?fbclid=IwAR0PRndX8ukNdMgDJG7t8fvWfYfj1VgdZbhM8qjnThqcQ2sDMN8CAkTVddk

Fortsettelse følger 🙂