Noen dager har jeg mye på hjertet. Andre dager har jeg mest lyst til å bare sette meg ned og skrive litt sånn som livet faktisk er akkurat nå. Ikke de store tankene. Ikke de tunge temaene. Bare litt hverdagsprat fra meg.

For akkurat nå er det mye som fyller dagene mine. Litt trening, litt rygg, litt tunge bein, litt latter, litt irritasjon, litt interiør, litt sommer og ganske mange tanker om alt jeg gjerne skulle rukket.

Akkurat nå holder jeg fortsatt fast i treningen min, selv om kroppen ikke alltid spiller helt på lag. Jeg trener fortsatt mye, og det betyr mye for meg. Noen dager er det styrke, andre dager sykkel, mølle, gåturer eller vanngym. Jeg kjenner jo hvor viktig det er for både kroppen og hodet mitt å holde meg i gang, og jeg er faktisk litt stolt over hvor mye jeg klarer å stå i over tid. Det er lett å glemme det når man hele tiden ser fremover mot neste mål.

Akkurat nå kjenner jeg også veldig på at sommer og varme ikke akkurat er bestevennen min. Jeg skulle så gjerne vært en sånn som bare jublet over hete dager, tok på meg lette sommerklær og nøt sola fra morgen til kveld. Men kroppen min fungerer ikke helt sånn. Beina blir tunge, varme og hovne, og jeg merker fort at energien blir annerledes. Det betyr ikke at jeg ikke vil ha sommer. Det betyr bare at jeg må gjøre den litt mer på min måte.

Akkurat nå bruker jeg også mye tid på uteplassen min. Ikke fordi jeg plutselig har blitt hageekspert, for blomster og hage har jo vært en del av somrene mine i mange år. Men akkurat i år har jeg hatt veldig lyst til å gjøre noe med de åpne områdene på terrassen. Gjøre det lunere, finere og mer gjennomført – ikke bare med blomster, men med benker, bord, krukker og små soner som faktisk føles hyggelige å være i.

Jeg føler meg ganske trygg på interiør inne. Der ser jeg ofte ganske fort hva jeg vil ha, hva som passer sammen og hvordan jeg vil ha det. Ute synes jeg det er vanskeligere. Der er det liksom ikke bare å sette ting på plass. Jeg synes det er mye vanskeligere å se helheten, hva som passer hvor, hvor mye som trengs – og ikke minst hva som faktisk gjør at det ser lunt og gjennomført ut, og ikke bare tilfeldig plassert. Men kanskje er det nettopp derfor det også er litt gøy. For når jeg først føler at noe begynner å falle på plass der ute, så kjenner jeg veldig på den mestringen.

Akkurat nå kjenner jeg også litt på at jeg prøver å finne balansen mellom alt jeg har lyst til og alt jeg faktisk orker. For det er jo kanskje den evige øvelsen min. Jeg har lyst til å gjøre mye. Være mye. Få til mye. Skrive, filme, trene, være mormor, ordne hjemme, ordne ute, følge opp, stille opp, rydde, handle, male, vaske, fikse. Og så kommer kroppen og minner meg på at jeg kanskje må velge litt smartere enn jeg egentlig har lyst til.

Akkurat nå betyr det også mye for meg å ha små ting å glede meg over. En god treningsøkt. En fin morgen. En dag der beina oppfører seg litt bedre. Et plagg som sitter fint. En melding fra noen som kjenner seg igjen i det jeg skriver. Et barnebarn som kommer løpende. At noe på terrassen faktisk begynner å ligne på det jeg har sett for meg. At jeg fortsatt kjenner på motivasjon, selv om ikke alle dager er like lette.

Akkurat nå er jeg kanskje mest opptatt av å ta vare på de små, gode tingene i dagene. Ikke vente på at alt skal bli perfekt. Ikke tenke at jeg må være ferdig med hele reisen før jeg kan kjenne på stolthet eller glede. Men faktisk stoppe opp litt midt i alt og tenke at livet er her nå. Midt i alt det fine, alt det slitsomme, alt det uferdige og alt det håpefulle.

Og det er kanskje akkurat der jeg er nå.
Ikke ferdig. Ikke i mål. Ikke helt i ro.
Men midt i livet. Og det får være mer enn godt nok.