Jeg har fått svar på MR av ryggen.
Og selv om jeg ikke akkurat jubler over innholdet i svaret, så skal jeg være ærlig og si at det også kjennes litt godt. Ikke fordi jeg ønsker meg flere ting å forholde meg til, men fordi det er en lettelse når kroppen endelig får et språk. Når det du har kjent på over tid faktisk vises på papiret. Når det ikke bare er “vondt i ryggen”, men noe som faktisk kan forklare hvorfor kroppen oppfører seg som den gjør.
For det er ikke bare ryggen som har vært vond.
Det er smerter nederst i korsryggen. Stråling ned i beina. Nummenhet i fot. Tyngdefølelse. Ubehag når jeg står lenge. Og den følelsen av at kroppen ikke alltid spiller helt på lag, selv om jeg gjør så godt jeg kan for å holde den i gang. Jeg trener, går turer, sykler, svømmer… jeg har masse jeg gjør her hjemme…så jeg er i masse aktivitet hver dag. Jeg gjør så mye riktig som jeg bare kan. Likevel er det ting som ikke bare kan trenes bort.
MR-svaret viste at det faktisk er flere ting i ryggen min. Jeg har litt slitasjeforandringer, skjevhet i ryggen og forandringer i skivene mellom ryggvirvlene. I tillegg viser MR-en en prolaps nederst i ryggen, på venstre side, som trykker på nerver og som kan forklare både smerter, stråling og nummenhet. Det er også trange forhold i ryggen, en spinal stenose, som betyr at det er mindre plass i ryggkanalen enn det burde være.
Jeg trenger ikke å gjengi hele MR-beskrivelsen ord for ord, for den er skrevet på et språk som nesten krever egen utdannelse for å forstå. Men kort fortalt: ryggen min er ikke helt fornøyd. Den bærer preg av både slitasje, prolaps og trange forhold som irriterer nerver. Og det gir faktisk mening når jeg kjenner hvordan kroppen oppfører seg.
Det er rart med sånne svar.
På den ene siden blir man ikke akkurat glad. Man vil jo helst høre at alt ser fint ut. At det bare er litt muskulært. Litt overbelastning. Noe som går over. På den andre siden er det også noe trygt i å få en forklaring. For når man lever i en kropp som allerede krever mye, så begynner man noen ganger å lure på om man kjenner for mye etter. Om man overdriver. Om man bare må skjerpe seg litt.
Men nei. Noen ganger er det faktisk noe der.
Jeg tror mange tenker at hvis man trener, går turer og fungerer i hverdagen, så kan det ikke være så ille. Men sannheten er jo at mange av oss fungerer med mye mer enn det som synes på utsiden. Vi går på. Vi gjennomfører. Vi smiler. Vi ordner. Vi prøver å leve så normalt som mulig. Det betyr ikke at kroppen er enkel å bo i.
Og det er kanskje akkurat det dette MR-svaret minner meg om.
At det går an å være sterk og sårbar på samme tid. At det går an å være aktiv og samtidig ha vondt. At det går an å stå i mye uten at det betyr at kroppen har det bra. Og at det noen ganger faktisk er godt å få bekreftet at det man kjenner, ikke bare sitter i hodet.
Jeg vet ikke helt hva veien videre blir ennå. Men jeg vet at jeg skal fortsette å gjøre det jeg kan for å holde kroppen i gang. Jeg skal fortsette å trene, gå turene mine, ta vare på meg selv så godt jeg klarer og lytte til signalene kroppen sender. Det er jeg blitt nødt til å lære.
For kroppen min har båret meg gjennom mye.
Og akkurat nå trenger den kanskje litt ekstra forståelse. Også fra meg selv.