Jeg leste nylig en artikkel om det som ble omtalt som «ufortjent vektnedgang». Og jeg må innrømme at jeg reagerte. Jeg ble skikkelig sint. Hva er egentlig galt med folk?

For når ble vektnedgang noe man må gjøre seg fortjent til?

Jeg har levd i en stor kropp store deler av livet mitt. Jeg har kjent på blikkene, kommentarene og fordommene. Jeg har hørt at jeg bare måtte spise mindre og bevege meg mer. Som om det var så enkelt. Som om ingen med overvekt noen gang har forsøkt nettopp det. Som om ikke overvektige har en historie som ikke alle bedreviterne kjenner til.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå har jeg gått ned over 40 kilo på 2,5 år.

Og plutselig er det noen som mener at vektnedgangen ikke teller fordi jeg bruker medisiner.

At den er mindre verdt.

At den er «ufortjent».

Virkelig?

La meg fortelle deg noe.

Det finnes ikke ett eneste kilo jeg har gått ned uten innsats.

Jeg trener. Jeg går turer. Jeg planlegger måltider. Jeg tar bevisste valg hver eneste dag. Jeg står på, også på dager hvor jeg ikke har lyst. Jeg fortsetter når vekta står stille. Jeg fortsetter når kroppen protesterer. Jeg fortsetter når motivasjonen er borte.

Ingen sprøyte i verden gjør det for meg.

Den får meg ikke opp av senga.

Den får meg ikke ut på trening.

Den får meg ikke til å ta bedre valg.

Den jobben må jeg fortsatt gjøre selv.

Forskjellen er at kroppen ikke lenger motarbeider meg på samme måte som før.

For første gang opplever jeg at kroppen samarbeider. Jeg blir fortere mett. Jeg har mindre matstøy.

Og det er en viktig ting mange ikke forstår.

Disse medisinene er ikke magi.

De er behandling.

Akkurat som medisiner for høyt blodtrykk, diabetes eller andre sykdommer.

Likevel er det noe spesielt som skjer når behandlingen handler om overvekt.

Da begynner diskusjonen om fortjeneste.

Da kommer moralismen.

Da skal vi plutselig avgjøre hvem som fortjener hjelp og hvem som ikke gjør det.

Og det provoserer meg.

For overvekt er ikke en karakterbrist.

Det er ikke et tegn på svak vilje.

Det er ikke et bevis på at du ikke prøver hardt nok.

Overvekt er en kompleks sykdom påvirket av genetikk, hormoner, miljø, psykologi, medisiner, sykdommer og livssituasjon.

Likevel blir mennesker med overvekt ofte møtt som om alt handler om valg og selvdisiplin.

Det finnes også en annen side ved dette som sjelden snakkes om.

Nemlig skammen.

Det er så mange som skjuler at de bruker slankemedisin.

Jeg kjenner mennesker som ikke forteller det til nære venner, eller kolleger. Heller ikke nær familie.

Mennesker som finner på andre forklaringer når folk spør hvordan de har gått ned i vekt.

Ikke fordi de har gjort noe galt.

Men fordi de er redde.

Redde for å bli dømt.

Redde for å bli stemplet som late.

Redde for å få høre at de har jukset.

Redde for at folk skal mene at vektnedgangen ikke er ekte.

Tenk litt over det.

Ingen skjuler at de bruker blodtrykksmedisin.

Ingen skammer seg over å få behandling for astma.

Ingen føler behov for å unnskylde at de tar medisiner for andre sykdommer.

Men når det gjelder overvekt, er det annerledes.

Da forventes det nesten at vi skal kjempe alene.

At vi skal lide oss gjennom prosessen.

At vi skal bevise at vi fortjener hjelp.

Og hvis hjelpen virker, blir den plutselig et problem.

Jeg synes det sier mye om holdningene våre.

For sannheten er at svært mange mennesker med overvekt har brukt hele livet på å kjempe.

De har prøvd dietter.

De har prøvd treningsprogrammer.

De har gått opp og ned i vekt.

De har kjent på skam, skyldfølelse og nederlag.

Og når noen endelig finner et verktøy som hjelper, blir de møtt med mistenksomhet i stedet for støtte.

Det er trist.

For det burde være motsatt.

Vi burde glede oss over at mennesker får bedre helse.

At de får mindre smerter.

At de får mer energi.

At de får et bedre liv.

Jeg er fortsatt den samme personen som før.

Jeg har fortsatt lymfødem.

Jeg har fortsatt gode og dårlige dager.

Jeg må fortsatt gjøre jobben.

Men jeg har fått et verktøy som gjør det mulig å lykkes bedre.

Og det er jeg ikke flau over å si.

Tvert imot.

Jeg er lei av at mennesker med overvekt skal skamme seg over å få hjelp.

Jeg er lei av at vi skal måtte forsvare behandling som virker.

Jeg er lei av at vektnedgang alltid skal måles opp mot hvor mye man har lidd for å oppnå den.

For helse handler ikke om lidelse.

Det handler om å få det bedre.

Så nei.

Min vektnedgang er ikke ufortjent.

Den er resultatet av tusenvis av valg, timer med trening, dager med motgang, vilje til å fortsette og hjelp fra en behandling som faktisk virker.

Og kanskje er det på tide at vi slutter å spørre om mennesker med overvekt fortjener hjelp.

Kanskje vi heller skal spørre:

Hvorfor er vi så opptatt av å nekte dem hjelpen som finnes?

Slankemedisin er ikke juks! Jeg har jobbet beinhardt for å komme dit jeg er nå! Jeg har fortjent å miste hver eneste kilo, og jeg skammer meg ikke et sekund over at jeg har brukt slankemedisin som et hjelpemiddel og verktøy.