Matstøy. er et ord mange kanskje ikke har hørt før, men som veldig mange overvektige kjenner altfor godt. Matstøy handler ikke om viljestyrke. Det handler ikke om mangel på disiplin. Og det handler definitivt ikke bare om sult.
Matstøy , det er de konstante tankene rundt mat. Den indre dialogen som aldri helt skrur seg av:
Hva skal jeg spise?
Når kan jeg spise igjen?
Burde jeg egentlig spise dette?
Hva har jeg lyst på nå?
For noen er det en svak summing i bakgrunnen. For andre er det høylytt, intenst – og utmattende. Mange leger er i dag tydelige på én viktig ting:
Matstøy er ikke et tegn på svakhet. Det handler om biologi.
Hos mange med overvekt fungerer ikke signalene mellom mage, tarm og hjerne optimalt. Hormoner som regulerer sult, metthet og belønning – blant annet GLP-1 – kan enten produseres i lavere grad, eller hjernen kan være mindre mottakelig for signalene. Samtidig kan belønningssenteret i hjernen reagere sterkere på mat, særlig energitett mat med sukker, fett og salt. Resultatet er at hjernen fortsetter å “tenke mat”, selv når kroppen egentlig ikke trenger energi. Flere leger beskriver dette som en form for konstant mental sult – der tankene er like aktive som om man faktisk var fysisk sulten.
Jeg har egentlig ikke kjent så mye på matstøy tidligere. Ikke før jeg forstår det nå i ettertid. Da jeg startet på Wegovy opplevde jeg noe jeg knapt hadde kjent før: ro rundt mat. Tankene stilnet. Cravingsene ble dempet. Det ble rett og slett stille i hodet.
Wegovy virker nettopp ved å påvirke disse signalene mellom tarm og hjerne. Appetitten dempes, metthetsfølelsen øker, og belønningsresponsen rundt mat blir svakere. For meg fungerte det veldig godt – lenge.
Men etter hvert som virkningen av Wegovy ble kraftig redusert, kom matstøyen tilbake.
Og den kom ikke forsiktig.
Den kom snikende, og så intenst.
Påtrengende.
Krevende.
Cravingsene ble sterkere, og selv om jeg stort sett klarte å holde det nogenlunde under kontroll, var det tøft. Det krevde konstant viljestyrke – og det er ekstremt slitsomt å leve i over tid.
Noe var likevel interessant: Wegovy tok fullstendig bort lysten min på sjokolade. Den forsvant helt. Jeg har ikke spist sjokolade, eller hatt lyst på sjokolade på 2 år nå. Men jeg hadde fortsatt lyst på gummigodteri. Og jeg hadde fortsatt lyst på salt, og det lå som en bakgrunnsstøy i hodet.
Faktaboks: Matstøy – kort forklart
Hva er matstøy?
Vedvarende tanker, sug og fokus rundt mat – uavhengig av fysisk sult.
Hvorfor oppstår det?
Ifølge leger og forskning kan matstøy skyldes:
- Ubalanse i appetitt- og metthetshormoner
- Overaktivt belønningssenter i hjernen
- Kroppens forsøk på å forsvare høyere vekt
- Tidligere slanking og jojo-slanking
- Genetikk og individuell biologi
Hva sier leger?
Fedme beskrives i dag som en kronisk, biologisk tilstand – ikke et spørsmål om moral eller vilje. Medisiner som Wegovy og Mounjaro brukes blant annet fordi de kan redusere matstøy ved å påvirke signalene mellom tarm og hjerne.
Hva kan matstøy føre til?
Overspising, dårlig samvittighet, skam, mental utmattelse – og følelsen av å mislykkes, selv når man gjør “alt riktig”.
Da jeg byttet til Mounjaro, merket jeg etter hvert en tydelig forskjell. Mounjaro virker på flere hormoner enn Wegovy, blant annet både GLP-1 og GIP. For mange gir dette en sterkere effekt – ikke bare på appetitten, men også på belønningssenteret i hjernen. Etter de første ukene kjente jeg det klart og tydelig:
Matstøyen ble mye mindre. Cravingsene også. Tankene rundt mat fikk lavere volum. Jeg mistet lysten på godteri, og også de salte tingene mistet grepet i hodet. De sluttet å rope på meg. Jeg koser meg fortsatt hver søndag. Litt popcorn. Kanskje litt chips eller ostepop. Men forskjellen er enorm:
Jeg må det ikke.
Jeg klarer meg helt fint uten.
Og den følelsen er helt utrolig.
Det er en frihet i å kunne ha mat i huset uten at den tar all mental plass. I å kjenne at valgene faktisk er valg – ikke tvang. At kroppen og hodet jobber med meg, ikke mot meg.
Jeg vet at det fortsatt finnes sterke meninger om bruk av medisiner. Noen mener at man “burde klare det selv”. Men når leger i dag beskriver fedme som en kronisk, biologisk sykdom, gir det også mening at behandlingen for noen er medisinsk. For meg handler dette ikke om en enkel løsning. Det handler om å få ro i hodet. Om å kunne leve et liv der mat ikke styrer tankene fra morgen til kveld. Og her vil jeg også rette en tydelig, men rolig appell til politikerne våre:
Gi overvektige mennesker ro.
Å gi disse medisinene på blå resept handler ikke bare om kilo og statistikk. Det handler om livskvalitet. Om mental helse. Om å gi mennesker mulighet til å fungere i hverdagen uten konstant indre kamp. For mange av oss betyr tilgang til riktig behandling ikke luksus – det betyr stillhet. Og stillhet er ikke for mye å be om.
Jeg er likevel helt ærlig på én ting:
Jeg har fortsatt én svakhet.
Bixit kjeks 😄
Hvorfor aner jeg ikke. Jeg har aldri spist Bixit kjeks før. Kjøpte jeg Bixit kjeks, så var det for å bruke de i bunnen på ostekake. Kjøpte en pose mini Bixit for kort tid tilbake for å smake, og da var det gjort. Personen i kassen på butikken kommenterte at disse var så gode, og sunne. Joda, gode er de, men ikke spesielt sunne nei hehe.
Jeg kan ta noen hver dag, uten dårlig samvittighet. Det tar aldri helt av. Og om du setter hva som helst foran meg – sjokolade, kaker, smågodt, potetgull?
Jeg hadde valgt Bixit. Og vet du hva? Det er helt greit. For dette handler ikke om perfeksjon. Det handler om balanse. Om ro. Om et liv der mat ikke styrer tankene dine.
Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg bare si én ting:
Du er ikke svak.
Du er ikke alene.💛
Fortsatt gir Mounjaro meg effekt. Jeg spiser betydelig mindre. Vekten denne uken hadde ikke gått ned mer enn 300 g, så det betyr vel egentlig bare at jeg er stabil. men av erfaring, så vet jeg at sånn kan det være en uke, eller to før vekten slipper litt igjen. Så jeg krysser fingrene, og håper Mounjaro er med meg på veien videre en stund til.
Dårlig vær her i sør de siste dagene har gjort at pysa Heidi har trent hjemme. Jeg er ikke veldig glad i å kjøre når snøen daler ned, men en god aerobic økt på 30 minutter og styrke på 20-30 minutter er en veldig god økt. Trening er trening uansett hvor man trener. Så har det jo vært litt måking da, og måking blir det nok også de neste dagene.
Lag deg en god lørdag der du er! Vi blogges i morgen!
Takk for at også du skriver om dette. Jeg kjenner dessverre alt for godt til ordet og jeg hater å ha det slik. Dessverre får jeg ikke medisin som kan hjelpe meg med dette og det irriterer meg rett og slett fordi det hjelper meg.
Jeg kjenner at det er noe man må ha enda større fokus på matsstøy og hva det gjør med mennesker.
Takk! Dette med matstøy er et utrolig viktig tema, og det blir snakket altfor lite om det. Det er mentalt utmattende, og fokuset bør være mye større. Jeg håper det hjelper litt på vei å få folk beviste på det, for jeg tror det er veldig mange som kjenner seg igjen i dette. Og er det medisiner som hjelper en til å få ro, så burde det være en selvfølge at man får det som kan hjelpe. Ha en fin søndag!
Jeg er litt spent på dette med medisinene, og hvis man slutter. Leste et sted at man på et tidspunkt vel slutter på medisinene, og at cravingen kommer igjen, hvordan må man jobbe videre da? Du er vel fulgt godt opp av lege, så dere sikkert finner en løsning på alt det der. 🙂 Bra at du er så bevisst, for da vil nok det meste løse seg også tiden etter medisiner 🙂
Jeg tror vel de fleste fagfolk er enige i at dette er en medisin man bør stå på om enn bare i en liten dose, vedlikeholdsdose. Og dette er vel en medisin som er som medisiner flest: de virker når man bruker de. Slutter man, så slutter også virkningen. Og selv når man føler at all virkning er borte, så vil den likevel gi oss noe. Cravingene, de fikk jeg når virkningen av Wegovy ble kraftig redusert. Når jeg byttet til Mounjaro, så opplevde jeg at de ble veldig redusert, og pr nå har jeg en god virkning, men man vet aldri hvor lenge man har den. Man får en del verktøy etter en tid på medisinen, og de skal man forhåpentligvis bruke når man ikke føler virkning. Men fra å føle på en ekstrem metthet veldig kjapt når virkningen er på topp til at denne blir redusert, det er tøft å kjenne på, og ikke bare enkelt å gjøre som man gjorde når virkningen var på topp. Jeg har jo fastlegen min med på laget. Hvor god oppfølging man får, det er også litt opp til en selv. Ha en flott søndag!
Jeg har alltid vært tynn/slank. Er ikke spesielt glad i mat, og tenker ikke på mat. Blir jeg sulten så spiser jeg litt mat og så er det lenge til jeg blir sulten igjen. For noen år siden skulle jeg prøve ut en medisin. En av bivirkningen var økt sultfølelse/appetitt. Hjelpes, jeg fikk det jeg tror må være det som kalles ulvehunger. Jeg jaktet på noe å spise. Hva som helst. Da skapet var tømt var det like før jeg gikk løs på hyllen inne i skapet. Det var en øyeåpner for meg. Hvis de som sliter med vekten har det sånn til vanlig, så er det ikke rart at de ikke kan styre matinntaket sitt. Jeg hadde ingen viljestyrke som kunne temme det suget. Jeg sluttet på den medisinen det forteste jeg kunne og ble som før. Men det lærte meg å forstå hvorfor noen spiser mer enn de burde.
Takk for at du deler dette. Det du beskriver, er et veldig godt eksempel på hvor sterkt biologien kan styre appetitt og spiseatferd. For mange med overvekt eller fedme er denne typen sult, sug eller «matstøy» ikke en midlertidig bivirkning, men et vedvarende resultat av hvordan kroppen regulerer sult- og metthetshormoner.
Når hormonelle signaler som påvirker appetitt, belønning og metthet er i ubalanse, kan de overstyre viljestyrke fullstendig. Det du selv opplevde – at ingen mengde vilje kunne temme suget – er akkurat det mange står i over tid. Det er derfor fedme i dag regnes som en kronisk, biologisk sykdom, ikke et spørsmål om moral eller selvkontroll.
Din erfaring illustrerer veldig godt hvorfor råd som bare handler om «å spise mindre» ofte ikke er tilstrekkelige, og hvorfor medisinsk behandling for noen kan være nødvendig for å få kroppen i balanse igjen. Takk for at du bidrar til mer innsikt og forståelse rundt dette.