Skammen som forsvant heter dagens blogginnlegg. Det er så utrolig godt å kjenne på. Skammen jeg har bært på ganske lenge, den er borte.

Skammen handler om det å være ute av arbeidslivet, det å føle seg mistrodd. Det var så tungt å akseptere at jeg en periode ikke fungerte i jobb, og ikke minst så var det mange onde tunger som minnet meg om det. Det var tungt å stå utenfor, tungt at jeg ikke kunne bidra, og det at jeg ikke var en del av et miljø.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det var mange som ikke helt kan skjønne hvorfor jeg ikke  jobbet, jeg som trente så mye som jeg gjorde, jeg som var så aktiv, hvorfor var ikke jeg i jobb? Jeg som smilte, og virket så fornøyd med livet, hvorfor var ikke jeg i jobb? Var det fordi jeg ikke gadd? Du verden så mange trodde at jeg ikke gadd. Det var utrolig sårende når enkelte lagde sine egne historier om min situasjon. Måtte jeg gå rundt med svære lapper rundt halsen som fortalte at jeg var syk? Hadde andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobbet ? Hadde ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg stod utenfor arbeidslivet?

Det er fantastisk at jeg nå kan legge skammen bak meg. For jeg har følt så utrolig mye på skammen over og ikke jobbe. Det var få som tok seg tid til å høre hvorfor jeg en periode stod utenfor arbeidslivet. De kunne gått i mine sko, så skal vi se hvordan de hadde fungerte i jobb. De kunne opplevd min sykdom, min tøffe tid, og ikke minst den tøffe tiden etter sykdommen.

Skammen er borte, og jeg må innrømme at det føles utrolig godt. Det betyr også mye for meg personlig det å være tilbake i jobb. Jeg klarte etter hvert og ikke bry meg om hva andre tenkte og mente, men jeg skal være ærlig å innrømme at det å være tilbake i arbeidslivet, det betyr utrolig mye for meg. Ikke for skammens skyld, men for meg personlig. Det føles så godt å dra på jobb hver dag, få jobbe med radio som jeg både elsker og brenner for. Jeg er heldig og treffer masse flotte mennesker, jeg får ta del i spennende ting, og jeg merker hvor godt det gjør for kropp og sjel at jeg nå er i jobb igjen. En ny brikke har falt på plass, og jeg er på helt riktig plass. Livet er utrolig godt.

Jeg blir så sint jeg på mennesker som skal mene noe om alt og alle. Mennesker som tror de sitter på sannheten, og som lager sine egne historier som de forteller til andre. Hele kroppsspråket deres sier hva de mener.  Hele kroppen deres forteller meg at de er skeptiske til det jeg sier. Hvorfor må jeg hele tiden forsvare meg, og spesielt til mennesker som absolutt ikke har noe med hva som skjer i livet mitt, og hvorfor ting er som det er!

Mange mennesker er direkte frekke fordi de legger seg opp i ting de ikke har noe med. Som når mennesker som man ikke har sett eller snakket med på evigheter ringer til familien min for å få informasjon om separasjonen min. Hva er i veien med folk?

Hvorfor skal noen bry seg på en lite hyggelig måte? Mennesker som ikke kjenner oss en gang lager sine egne historier, og gjør seg opp sine egne meninger om ting de ikke aner noe som helst om! Også folk jeg kjenner gjør det. Det er en grunn til alt, og det er leger, og spesialister som har tok avgjørelsen om min arbeidssituasjon. Hvorfor skal da noen leke gud, og tro at de vet best? Joda, jeg trener masse, og det gjør jeg fordi trening er viktig for helsen min, og situasjonen min, og jeg prøver å gjøre dagene mine så fine som mulig – skal ikke jeg ha rett til å trene bare fordi jeg ikke jobbet? Nå som jeg er i jobb, så er det ikke like interessant for de samme menneskene. det positive er ikke like spennende.

Jeg er innmari fornøyd med livet! Jeg føler jeg er på en innmari god plass, og det betyr at både humøret, og smilet, og den gode følelsen er mye mer på plass enn før. Sorgen og skammen for ikke å være i jobb, den er borte. Jeg stortrives i jobben, og gleder meg til hver dag jeg får jobbe med det jeg virkelig elsker. Jeg får lage radio for Sørlandet – jeg er utrolig heldig!kevel bærer jeg på en sorg, en sorg som ikke så mange skjønner, og som enkelte er med på å gjøre enda verre. Tømmerstokkbeina gir meg store utfordringer, jeg er fortsatt er en størrelse, eller to for stor, men likevel er det utrolig godt å kunne si at livet er innmari fint.  Jeg tror det handler om at jeg har lært meg å akseptere utfordringene mine, og jeg har lært meg å leve med de. Man kan sette seg ned, og skylde på alle andre, og man kan sette seg ned og synes veldig synd på seg selv, men livet blir ikke noe lettere om man velger det alternativet. Det å ha fokus på de gode tingene, og det å ha fokus på det man kan gjøre, og det man kan klare, det er viktig. Det å flytte fokus har som dere vet vært veldig viktig for meg.