Jeg gleder meg stort! Neste uke skal jeg igjen på Norwegian Fashion Week. Norwegian Fashion Week er mekkaen for alle moteinteresserte. Jeg var der for første gang i fjor, og jeg vet nå hvor mye jeg har å glede meg til.  Det er her innkjøp gjøres, og inspirasjon hentes. Det er her man ser hva som skjer på motefronten fremover. Det er her man får se hvordan neste vår, og sommer skal være på motefronten. Mens vi som forbrukere ennå ikke har avsluttet denne sommeren, så må innkjøpere nå tenke 1 år frem i tid. Mens vi forbrukere gleder oss over at høsten snart fylles opp til randen i klesbutikkene, så skal leverandører, butikker, og moteinteresserte tenke vår/sommer 2018.

Jeg hadde aldri vært på motemessen før jeg var der for første gang i februar. I februar var det også første gangen messen ble arrangert på Norwegian Fashion Center på Fornebu. Her er hele bransjen samlet. Her er forhandlere, her er innkjøpere, her er alle som har den store interessen for mote. Her er journalister, her er bloggere. Det er som blogger jeg er blir invitert. Jeg ble jo nesten som en liten unge når jeg var der i februar. Jeg fikk besøkt flere stormoteleverandører, og denne gangen blir det enda flere. Det er bare å glede seg til å lese bloggen fremover. Norwegian Fashion Week er landets viktigste innkjøpsarena og arrangeres to ganger i året. 117 utstillere, og 35 pop-ups stands. Det er her vi får se hvordan moten skal være vår/sommer 2018 . Når vi snart må ønske høst og vinter velkommen, så må altså bransjen tenke nesten 1 år frem i tid.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg hadde aldri vært på motemessen før i februar, men jeg hadde jo alltid lest, og hørt masse om disse messene. Jeg har alltid vært veldig interessert i å følge med på hva som skjer på motefronten, og for min del, så er det jo stormoten som har vært av interesse. Alltid spennende å se hva som skjer på motefronten generellt, men det er jo mest spennende å se hva jeg selv skal kle meg i når nye kolleksjoner kommer i butikkene. Jeg leser aldri moteblader fra perm til perm, så interessert er jeg ikke i alt som skjer, men stormote, det interesserer meg veldig, og jeg brenner veldig for at de som leverer stormote til butikkene også skal bruke store modeller. At en str. 38, eller 40 skal vise hva vi formfulle kvinner skal bruke, det provoserer meg veldig. Få riktig klær på riktig modell ! Jeg håper ennå at produsenter som lager klær som går opp i både 54, 56, og 58, at de nå snart bruker modeller i disse størrelsene. Jeg vet ikke om de er redd salget vil falle om de viser klær på formfulle modeller, men for oss som skal kjøpe klærne, så vil vi gjerne kunne identifisere oss med de som viser klærne. Vi vil se hvordan klærne kan se ut på oss, og det er vanskelig på en slank modell. Noe skjer, spesielt i USA, og det gleder virkelig hjertet mitt. Jeg følger så utrolig mange flotte modeller på Instagram. Formfulle, store kvinner som stolt viser hvem de er. De stråler der de viser moten som er beregnet for oss. Det er sånn det skal være. Klær bør vises på flere enn en modell, så lenge klærne finnes i ulike størrelser. Norge er dessuten full av flotte store, formfulle kvinner, så bruk dem!

I fjor var jeg innom og besøkte flere leverandører. I år blir det noen flere. I år skal jeg innom flotte Linda som selger Pont Neuf her i Norge, jeg skal innom Handberg, og jeg skal innom familien Sordal her i fra Kristiansand som bla selger DNY, Que og Q’neel. Zhenzi er et merke jeg liker godt, så der skal jeg innom,  jeg skal kikke på flotte selskapsklær i store størrelser når jeg besøker showrommet til KK Design ( Kirsten Krogh ), og jeg skal selvsagt innom showrommet til Levolution. Alle avtaler er ikke i boks ennå, så jeg håper jeg skal få til å besøke noen stormoteleverandører til i løpet av de dagene jeg er på Norwegian Fashion Week. Jeg skal også få lov til å bli med flotte Barbro som driver Nais i Lyngdal på et par besøk sånn at jeg får se hvordan innkjøpene foregår. Dette gleder jeg meg veldig til. Ett av mine favorittmerker, Yoek skal ikke på motemessen i år, så de kommer jeg til å savne, for kolleksjonene til Yoek er lekre!

Mandag er jeg på plass på Norwegian Fashion Week. Jeg gleder meg masse! På motemessen finner man alt innen mote, alt fra innerst til ytterst, og man finner det lille ekstra av tilbehør. Det er så spennende å gå rundt på messen. Det er som en gedigen godtebutikk. Jeg skal se, blogge, og ta bilder. Helst skulle jeg vært innkjøper for eget bruk med en meget tykk lommebok, og bare handlet uten å tenke. Lykke hehe. Jeg gleder meg til å ta dere som leser med på messa når jeg er tilbake sånn at dere også kan se hvordan vi skal kle oss neste vår/sommer. Jeg gleder meg til å dele alle inntrykk med dere. Jeg kjenner jeg er veldig spent, jeg gleder meg, og håper det blir som jeg tror også i år. Jeg vet at gode sko er viktig, for det blir nok mange skritt. Det skal bli moro å se hvor mange skritt pulsklokken min viser etter endte dager på messen. Jeg tror også mange kataloger fulle av flotte vår/sommer klær blir med meg tilbake til Kristiansand. For min del blir det kun stormoteleverandørene som skal besøkes, og så vet jeg det blir vanskelig å gå forbi de som skal vise det lille ekstra av tilbehør 🙂

Jeg gleder meg til å se neste vår/sommers farger, og design. Jeg håper det blir mye sprekt, jeg håper der kommer masse flotte farger! For meg betyr farger mye sammen med en passform som er tilpasset en stor kropp. Der er mange nå blitt utrolig flinke. Det er sjeldent at man bare tar et telt, og syr det sammen til noe bare for at vi skal ha klær. Noen har fortsatt en vei å gå, men de fleste er blitt veldig gode på passform. Gode lengder er og viktig for meg, og mange av dere andre som bruker store størrelser. Ofte glemmer enkelte produsenter at vi som er store, og formfulle trenger andre lengder. Vi ønsker for eksempel ikke de korte armene. Vi ønsker en armlengde som skjuler en del av overarmene våre.  Vi ønsker også lengder på overdeler. Vi liker best overdeler som dekker godt over rompa. Så vil vi ikke ha telt, og vi vil ikke ha pølseskinn, men en god passform. Vi kan gjerne vise formene våre, men på en pen måte.  Jeg skulle ønske meg mer fotside skjørt, og kjoler med gode lengder. Jeg skulle gjerne hatt ett mye større utvalg av godt tur, og treningstøy. Jeg har mange ønsker, så kanskje jeg får kommet med noen innspill neste uke. Jeg gleder meg masse!!

En helg er over. En helg hvor det meste av følelser har fått fritt spillerom. Jeg er nok en person som lett lar meg engasjere, og også provoseres, og i tillegg til Henriette Oterviks provoserende blogg som jeg skrev om i går, så dukket der jammen opp en blogg til i går hvor man gikk ut mot plus size modeller, og at store modeller burde forbys. Store modeller som bar mer enn 20 kg overvekt burde forbys fordi også de hyllet overvekt, og ga feil signaler. Da var det nesten som om blodtrykket gikk faretruende høyt, og jeg måtte ta meg en lang timoeout . Jeg kjente at jeg måtte la emnet ligge i dag, og heller ta det opp igjen i en senere blogg. Det var også utrolig flott å se hvor mange engasjerte lesere jeg har, som alle tar avstand fra uttalelsene fra Paradise Hotel deltaker, Henriette Otervik. Jeg ble så utrolig glad for å lese alle kommentarene både her, og via Facebook, alle private meldinger jeg fikk – tusen takk!

Jeg tenker mye, og mange vil nok hevde at jeg tenker for mye. I helgen har jeg brukt en del tid på å tenke over hvor heldig jeg faktisk er. Joda, jeg er både overvektig og full av ødemer i beina mine, jeg bærer ennå mange kg for mye, og mange vil nok hevde at jeg er en vandrende flodhest, men likevel er jeg sannelig heldig. Det høres sikkert veldig rosa ut, men når jeg kan stå opp hver eneste dag, frisk og rask, og ta fatt på en ny dag, da er jeg jo heldig? Jeg vet noen vil fnyse, og tenke at dette er klissete, og rosa, men jeg kjenner at jeg av og til må tenke litt sånn. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre? Kan vi sette annet fokus, kanskje ikke påta oss så mye, kanskje delegere, eller kanskje være flinkere til å si nei?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg vet hvordan det er å løpe fra det ene til det andre, og jeg vet hvordan det er å kjøre til, og fra diverse aktiviteter, og ha helgene fulle med cuper, vaffelsteking, og dugnad. Det er sånn dagene er for veldig mange. Klart man skal følge opp barna i alt de gjør, men da jeg var ung jente i Kobberveien, så hadde vi også våre ting vi holdt på med. Jeg var aktiv speider i 10 år, jeg sang i kor, og jeg spilte både håndball, og volleyball. Ikke at jeg hadde noen strålende karriere i verken håndball, eller volleyball, men jeg var i alle fall med, og jeg tror jeg scoret et mål på håndballbanen som jeg husker. Det lå nok mer i samholdet med gode venninner enn i talent, men for oss, så gikk vi dit vi skulle, eller vi tok bussen, også det skapte ett veldig samhold, og vi hadde jo så mye moro der vi brukte lang tid på å gå til speideren, eller mistet en buss eller to på vei hjem fra håndballtreningen. Det er neppe slik det er i dag hvor vi kjører barna våre overalt. Har man i tillegg flere barn, så sier det seg selv at dagene blir hektiske. Man glemmer helt seg selv, og man glemmer litt at dagene skal fylles med mer enn stress. Man nyter ikke når man stresser. Selv med voksne barn som jeg selv har, så er vi for lite flinke til å gjøre de tingene som er gode, og som gir oss glede. 

Det å ta vare på dagen er så utrolig viktig, men jeg tror vi er mange som kanskje sliter litt med hvordan vi gjør det. Det å være gode mot oss selv, det å gjøre ting som vi setter pris på, det å ta godt vare på seg selv. Det å ha alenetid, eller sette av litt egotid – det gjør så utrolig godt! Egotid for meg kan være å sette av tid til hudpleie, eller fotpleie, eller kanskje en god massasje. Det kan være en shoppingtur, eller et kafebesøk med en god venninne. Det kan være en tur ut i skogen hvor det kun er meg, og musikken på ørene, eller bare det å være Heidi kun for meg selv ei lita stund. Man trenger å fylle dagene med gode ting. Man trenger å smile, og kjenne på roen, og at man lever. Ingenting er en selvfølge….de som har kjent på kroppen hvor tøft livet kan være, de lærer å sette pris på hver dag. De ser plutselig livet i ett helt annet perspektiv, og de ser hva som egentlig betyr noe. Må man komme til livets tøffe realitet før man ser dette? Hvordan lærer man å sette pris på hver eneste dag? Vi kan fnyse litt når man hører at hver dag er en gave, og at man skal nyte hver dag som om den var den siste. Mange synes nok dette blir litt klissete, og at man ikke kan gå rundt å tenke sånn hele tiden. Selvsagt skal man ikke tenke sånn hele tiden, men det er viktigere enn du kanskje tror det å fylle dagene med gode ting. Det å ha gode opplevelser, og gode samtaler med de rundt oss som betyr så mye for en. Alt trenger ikke være så stort, og flott, for det er faktisk de små tingene som kan bety aller mest. De små gledene i hverdagen er ofte de man husker best.

Jeg har selv fått kjenne på kroppen at livet kan være innmari tøft, og helgen tok meg litt tilbake. Det er vondt å kjenne på, men samtidig, så vet jeg har min historie ble en solskinnshistorie. Jeg fortrengte nok lenge at jeg var syk, og jeg taklet det ved at jeg raskt la det bak meg, og sjeldent tok det frem for å kjenne på det. Jeg ville minst mulig tenke på hvordan min historie kunne ha blitt visst det ikke ble oppdaget så tidlig, men jeg klarer nå å kjenne på følelsen av lykke for at jeg var en av de heldige. Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, og sette pris på hver dag. Det tok lang tid å komme dit, og jeg har tatt meg selv så mange ganger i å syte, og klage over små ting. Jeg kan være fæl til å bekymre meg, og jeg kan engste meg for veldig mye. Sånn har jeg alltid vært, og sånn er jeg nok ennå. Kanskje er det fordi jeg har opplevd en alvorlig sykdom at jeg har så fort for å engste meg for den minste ting, eller kanskje er det bare sånn jeg er. Likevel, og selv om jeg kan engste meg for mye, så har jeg blitt flinkere til å sette pris på de gode tingene, på de gode opplevelsene, og de gode samtalene. Nå må jeg bare bli flinkere til å bli mer impulsiv, og ikke føle på at det meste må være planlagt.

Jeg ble alvorlig syk i 2002, men takket være en fantastisk lege, så opplevde jeg at det som fort kunne fått ett helt annet utfall, ble en solskinnshistorie. Valget jeg måtte ta var enkelt. Jeg ønsket å se min datter vokse opp, jeg ønsket mange flere år med Trond, og jeg håpet jo å bli bestemor en gang der fremme. Jeg taklet den tøffe tiden på min måte. Jeg var ikke der at jeg ønsket å prate til alle om det, selv om jeg hele tiden har vært åpen rundt det om man har kommet inn på emnet. Min måte å takle det på var egentlig å gjemme det litt bort. Jeg ville ikke hele tiden påminne meg selv om det. Klart jeg hadde en sorgperiode, og mange ville nok hevdet at det å snakke om det hadde vært best, men jeg føler selv at jeg har kommet meg fint igjennom det fordi jeg fort satte ett annet fokus, og ikke lot den vonde tiden ta for mye plass. Å gjøre gode ting sammen med mine har for meg vært en riktig måte å komme meg igjennom ting på, og selv om det tok noe tid, så har jeg lært mye som jeg har tatt med meg videre. Klarer man å ta vare på det som er godt, så vil man mye bedre takle de dagene som er fylt med regn. For mørke dager vil det være mange av uansett, men er man i utgangspunktet helt tappet for energi når disse dagene kommer, så blir de naturlig nok mye verre å komme seg igjennom.

Den gode hverdagen, og de små tingene burde vi bli mye flinkere til å ta vare på. De forsvinner så lett i en travel hverdag. Kanskje må man sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en, og hvordan man ønsker at hverdagen skal være. Hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg ha det? Hva er viktig for vår familie for at vi skal ha det godt? Må hverdagen være fylt med alt fra A til Å for at vi skal være en vellykket, og lykkelig familie, eller en lykkelig person ? For det handler jo også om behovet for å være vellykket, det å være like bra som alle andre, og gjøre alle tingene som alle andre gjør. Vi skal ikke føle oss utenfor. Vi følger strømmen selv om det kanskje ikke er det man egentlig vil. Kanskje er det fordi jeg etter hvert har blitt voksen, og fått noen flere år på baken, men jeg er ikke lengre så veldig der at jeg må ha alt alle andre har, eller gjøre de samme tingene. Ikke vet jeg hvorfor ting har snudd, men livet har fått ett helt annet perspektiv. For min del endret mye seg da jeg mistet pappa, og det er så synd at det ofte må slike ting til før man virkelig setter seg ned og tenker. For meg blir hverdagen mer, og mer viktig, og jeg blir stadig flinkere til å sette pris på de små tingene. I september drar Trond og jeg på roadtrip til USA, og jeg gleder meg SÅ mye, det blir en opplevelse for livet! Likevel er jeg  også veldig glad for at jeg har evnen til å glede meg til årets fjelltur til Hallingdal, eller moteuken som snart står for tur 🙂 Små og store ting hånd i hånd, og det er så herlig å kjenne på at jeg gleder meg.

Ta vare på hverdagen, og de små tingene som er så viktige. Hver dag er faktisk en gave. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer.

I går så jeg rødt. Jeg ble så provosert at blodtrykket sikkert steg mange hakk. Jeg kjenner ennå at jeg blir både provosert, og sint når jeg tenker på det.  Hva er det i veien med folk? Hvor er respekten for andre mennesker ? Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Hvorfor tror så mange at vi overvektige er misunnelig på alle kropper som er innafor ” normalen”, og hvorfor er det ålreit å kalle overvektige mennesker for feite? Si gjerne at jeg er overvektige, for jeg vet hva jeg er, men ikke kall meg feit!

I går var det et blogginnlegg som fikk meg til å se rødt. Under overskriften ” Feite mennesker fortjener aldri å bli hyllet ” langer Paradise Hotel deltaker, Henriette Otervik ut mot feite mennesker. Henriette Otervik er lei av mennesker som forteller at hun er med på å øke kroppspresset, så lei at nå var det rett og slett nok. Det er vi ” feite ” mennesker som får skylden for alle slemme kommentarer Henriette får. Vi som rett og slett er så misunnelige på kroppen hennes, og ikke gidder å gjøre noe selv for å få en finere kropp. Riktignok er ikke Henriette sikker på at alle de slemme kommentarene kommer fra ” feite ” folk, men de kommer i alle fall fra mennesker som er misunnelige, og som ikke selv tar vare på egen kropp. Kjære Henriette : Om du ikke er sikker på at alle kommentarene kommer fra ” feite ” folk, hvorfor er det vi som får skylden da? Og hvorfor er vi ” feite ” en gjeng mennesker som både er misunnelige, og som ikke har vett nok til å ta vare på oss selv? Hva slags grunnlag har du får å si at vi ” feite ” kun ligger på telefonen, og scroller for å kikke på personer vi ønsker at vi ser ut som? Hvorfor tror du vi klikker oss inn på din blogg for å se på din kropp? Jeg er ganske så sikker på en ting jeg, Henriette : de som kommer med det du kaller slemme kommentarer om din fine kropp, det er garantert ikke ” feite ” folk. De finner du nok blant ” dine egne.” Vi sliter nok med eget selvbilde, og vi vet nok om hvor sårende slemme kommentarer er til at det er vi som står bak disse. Hvorfor tror du alle overvektige vil se ut som deg bare fordi vi er ” feite ” i dine øyne?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Henriette Otervik har ett godt råd til alle oss ” feite ” : Vi må endre kostholdet, komme oss på trening, og slutte å klikke oss inn på sider med pene kropper. Hvordan er det mulig at man ennå tror at ” feite ” mennesker kun spiser usunn mat, og ligger på sofaen? Kjære Henriette, det er kanskje på tide at du tar av deg de smale brillene dine, og kanskje lærer litt om andre mennesker, og ulike utfordringer. De  av oss ” feite ” som sliter sofaen, og ikke trener, har du kanskje lurt på HVORFOR vedkommende gjør akkurat det? Tror du kanskje en del ” feite ”  gjør det nettopp pga mennesker som deg som tror de har rett til å mobbe, og snakke nedsettende? Hvorfor har du rett til å kalle oss “feite ?”  Hva slags grunnlag har du til hevde de tingene du gjør? De ” feite ” personen som sitter der hjemme på sofaen med en hel chipspose, og en hel plate med sjokolade, den personen sitter der for en grunn, og den grunnen  har ikke noe med at vedkommende er verken dum, eller lat, men overvekten til vedkommende har en årsak, en årsak man trenger hjelp for å gjøre noe med. I tillegg så gjør personer som deg utfordringene enda større ved å være med på å bruke “feite” mennesker som skyteskive. Du slenger ut masse kvalme du, og en haug av påstander som du ikke har grunnlag for å hevde.

Henriette Otervik kan heller ikke skjønne hvorfor sykelig overvektige skal hylle seg selv ved å legge ut bilder på Instagram. Ikke fordi hun har noe i mot ” feite ” mennesker, men fordi det er galt å hylle fedme. Hun synes også synd på oss fordi det er så farlig å være overvektig. Kjære Henriette, ” feite ” mennesker legger ikke ut bilder av seg selv for å hylle overvekt. Ingen ønsker at andre skal bli like ” feite ” som vi selv er. Det handler ikke om å fremme fedme, eller om at man vil fortelle at det er helt ålreit å være overvektig. Det handler om å vise frem alle kropper i alle fasonger. Det handler om mangfoldet. De store modellene for eksempel, de hyller ikke overvekt når de viser seg frem. De viser at de er fortrolige med egen kropp, og de utstråler at man kan være både vakker, og flott selv om man ikke ser ut som de tynne modellene som preger både catwalker, magasiner, og sosiale medier. Det er plass til alle. De ” feite ” personene som legger ut bilder av seg selv lettkledd, de er ikke med å hylle overvekt, men de er tøffe som fy! De viser at de er stolte over kroppen sin akkurat som den er, og de er gode forbilder for andre jenter i samme situasjon. 

Da amerikanske Tess Holiday fikk en stor modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Nok en gang vises det hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor ” normalen.” Du, Henriette Otervik er med på å gjøre akkurat det samme. Du synes synd på oss ” feite ” fordi vi ikke vet hvor farlig det er å være ” feit”, og du setter likhetstegn mellom det å ha en stor kropp, og det å ha dårlig helse. Du er så langt fra sannheten som du kan komme! Tror du virkelig at en slank, ” perfekt ” kropp er det samme som en sunn kropp? Tror du virkelig at en ” feit ” kropp er det samme som en usunn kropp? I såfall har du mye å lære, men disse tingene lærte du neppe noen ting om inne på Paradise Hotel. En slank kropp kan på innsiden, kjære Henriette være langt dårligere stelt enn en ” feit ” kropp. Jeg er garantert i mye bedre form enn mange som er slanke. Det er innsiden som teller, Henriette, ikke den kroppen som øyet ditt ser.

Henriette Otervik mener verden er forvrengt når mennesker som henne blir slaktet for å ta vare på kroppen sin, og for at de ikke gir totalt faen og ødelegger seg selv både innvendig og utvendig, slik overvektige gjør. Det ligger mye blod, svette og tårer bak en kropp som hennes, og derfor er hun nå lei overvektige mennesker som synes synd på seg selv ved å hakke på de som faktisk tar vare på kroppen sin. Jeg blir tom for ord når jeg leser noe slikt. Hva er galt med mennesker? Hvilken rett har du, kjære Henriette til å angripe oss ” feite ” på denne måten? Hva slags bevis har du for å kunne spre slikt ? Ingen ” feite ” mennesker ønsker at du skal synes synd på oss. Nei, overvekt er ikke bra, og ja, overvekt er helseskadelig. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. Vi er ikke store fordi vi ønsker å vise verden hvor usunne vi er, eller fordi vi ønsker at alle skal bli som oss. På hvilken måte forteller en ” feit ” person at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å veie 36 kg. En undervektig bør heller ikke være noe forbilde. Fokuset på ” feite “personers helse er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person kan leve ett sunt liv. ” Feite ” mennesker er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Verden er full av frodige, flotte mennesker. Mennesker som har det godt med den kroppen de har, som stråler, og som er lykkelige. Man skal ikke skamme seg ikke over å ha en stor kropp. Man skal fortelle verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. 

Jeg hyller ikke overvekt, jeg vil ikke at en eneste en skulle ha gått i mine sko gjennom årene. Jeg vet hvor vondt det er med sårende kommentarer, og vonde blikk. Jeg vet hvordan det føles og bli sett ned på fordi jeg er en størrelse, eller flere for stor, men jeg vet også at jeg ikke er misunnelig på deg og din kropp. Du har en pen kropp, og du skal få lov til å gjøre hva du vil med den uten at andre skal slenge dritt. Men vær mot andre slik du ønsker at andre skal være mot deg, og slutt å påstå ting du ikke har dekning for! Kan du lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi ” feite ” er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan du også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Overvekt har ofte en årsak som ligger mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Slutt å tro at du har løsningen på våre utfordringer. Hadde det vært så lett som du tror i ditt lille hode, så hadde vi ikke hatt ” feite ” mennesker! Og til slutt, Henriette – kall meg gjerne overvektig – men ikke kall meg feit!

For meg som er over middels interessert i klær, så kjenner jeg at jeg gleder meg til å gå i butikkene fremover for å se på høstens kolleksjoner. En del av høstens spennende nyheter fikk jeg se på motemessen i februar, og dere har mye å glede dere til! Nå fikk ikke jeg besøkt alle stormoteleverandørene på motemessen i februar, men hos de jeg fikk besøkt, så var der utrolig mye spennende stormote : Yoek, DNY, Q’neel, Que, Levolution, Zhenzi, Pont Neuf – alle disse fikk jeg besøkt, og alle har så mye lekkert som er på vei til butikkene nå. På neste motemesse skal jeg innom enda flere som selger stormote.

Denne modellen jeg har på meg på dette bildet heter ” Thora ” , og denne mener jeg går opp i str. 4 XL, noe som tilsvarer str. 56. En del Pont Neuf modeller går i høst opp i str. 4 XL.

På bloggen for to uker siden, så viste jeg en liten smakebit av Pont Neuf sin flotte høstkolleksjon, og det skal jeg gjøre i dag også. Pont Neuf sin høst inneholder mye flotte farger : Plomme, høstgul, og petrol i tillegg til høstens ordinære farger som sort, grått og blått. Jeg har aldri vært veldig glad i gult før jeg fikk min lekre, gule og flotte regnkåpe fra Stormberg, eller gult er vel fortsatt ikke den fargen jeg velger først, men denne høstgule fra Pont Neuf, den er virkelig flott, og jeg føler meg fin i den. Både plomme, og petrol er også farger jeg liker veldig godt. Lilla er nok den fargen jeg er aller mest glad i, så da blir man ekstra glad når Pont Neuf har lilla i sin høstkolleksjon.

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen : Har man først blitt kjent med Pont Neuf, så har man funnet en venn for livet som man elsker. Passformen er helt utrolig god, og plaggene er så flotte på. Når det er sagt, så må jeg understreke at i kolleksjonene til Pont Neuf, så er der ulike modeller, så de kan sitte forskjellig på, så her må man bli litt bedre kjent med de ulike modellene. Pont Neuf er heller ikke ren stormote, så her kan kvinner i alle størrelser finne sine favoritter. Overdelene jeg velger heter ofte kjole, og kan brukes til nettopp det om du er komfortabel med å vise beina. Jeg bruker de til tunika fordi jeg har høyden til det. Noen modeller er nok såpass lange som tunika at de skal sys opp litt.

Øverst så har jeg på meg ei spennende jakke/cardigan i sort, og høstgul. Cardiganen heter ” Novi. ” Modellen ” Thora ” på bildet under.

Bilde nr. 3, så har jeg på bildet til høyre på meg en lekker tunika/kjole som heter ” Laura. ” Denne liker jeg veldig godt!! Nydelig modell, flotte farger og design. Bildet ble litt mørkt, men man ser tunikaen/kjole.  På bildet nr. 4 har jeg på meg modellen ” Charly.”

På de to siste bildene, så ser dere en del av de lekre lilla fargene som Pont Neuf har i sommer. Modellen til høyre heter ” Gitty “, og modellene til høyre heter også  ” Charly.” 

Mange av Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott! Jeg har jo alltid sett hvor mye finere det er med klær som sitter inntil kroppen, men jeg har liksom aldri fått det ut i praksis selv. Det er til tider innmari vanskelig å få med seg hodet til å tenke, og se sannheten. Vi tror at store, romslige topper skjuler alle valkene våre, og det gjør de vel også, men de får også kroppen vår til å se så mye større ut. Det tar tid å endre, også når det kommer til å gå med andre klær enn det vi er vant til. Det tok tid for meg å kjenne på at jeg kunne gå med kroppsnære overdeler. Hodet sa store, vide overdeler, speilet, og fornuften sa noe helt annet. Nå har jeg blitt ganske komfortabel med litt kroppsnært.

Pont Neuf høsten har flotte farger, og spennende design, som alltid. Jeg blir aldri skuffet over Pont Neuf. Der er alltid plagg som ikke jeg kler. Plagg som er for korte, passform som ikke er helt meg, bukser som jeg ikke passer, men i en hel kolleksjon, så skal det noe til at alt passer smaken, og kroppen 100%. Det meste derimot er klær for mitt øye, og min kropp. Se hele Pont Neuf sin høstkolleksjon her : http://pontneuf.dk/eng/spring-2017/   Pont Neuf sin høstkolleksjon består som vanlig av mange flotte tunikaer, og kjoler, og den består også tunikaer som har en kortere lengde. Pont Neuf høsten har også bukser, skjørt og cardigans. Bare å glede dere – Pont Neuf høsten er på plass i mange butikker allerede.

Følg meg gjerne på Instagram : heidirosander

I dag er jeg trist, og bare så ufattelig lei meg. Når jeg kjenner etter, så er jeg kanskje også litt sint, og litt frustrert, men mest så utrolig trist. Jeg kjenner sorgen helt inn i hjerterota, og da jeg fikk beskjeden, så må jeg innrømme at det kom en liten tåre. Kanskje har jeg fryktet det ei stund, og nå er den her, dagen jeg har fryktet ville komme.

Foto : Børre Eskedahl / VG

4.september legges treningsgruppen for overvektige ned. Da er det slutt for hjertebarnet mitt, og dette fantastiske treningstilbudet for overvektige her i Kristiansand er en saga blott. Tilbudet jeg kjempet så lenge for å få på beina, tilbudet som jeg brenner så utrolig for, tilbudet som burde fått så mange overvektige til å begynne å trene, men vi er for få som benytter oss av å tilbudet i forhold til hva det koster å ha ett slikt tilbud. 4.september lukkes dørene, og tilbudet for overvektige til å trene med andre i samme situasjon, tilbudet som kunne få overvektige aktive, det vil ikke lenger eksistere.

I mars 2014 lyktes jeg med å få startet opp en egen treningsgruppe. Jeg hadde lenge ønsket at det skulle være et opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer sendte jeg  rundt til de fleste treningsstudioer i Kristiansand, men ingen så at dette var liv laga. Kanskje så de  behovet, de visste at fedmeproblematikken økte, men likevel så de kanskje ikke nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars i 2014 fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 fitnesstimer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. 

Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så ble vi etter hvert en del av det fantastiske treningsmiljøet på Spring her i Kristiansand. Lene som driver Spring så behovet, og var villig til å gi oss lukkede saltimer. Tilbudet her i Kristiansand var ganske så unikt, og en lang periode var Spring det eneste treningssenteret i landet som ga overvektige et treningstilbud. Vi jobbet beinhardt for å få overvektige med. Vi kontaktet alle byens leger, og legesentre, vi kontaktet Frisklivsentralen, og vi kontaktet overvektsklinikken for å få de til å informere overvektige om at vi fantes, men det virket som om overvektige lukket ørene, og øynene, og jeg tror heller ikke fagfolk brukte gruppen vår til å hjelpe overvektige pasienter. Man går hardt ut, og mener overvektige bør bli aktive, men når tilbudet er her, da var det ikke så nøye likevel. Store ord, liten handling!

Vi håpet hele tiden å bli flere. Det er jo ett utrolig stort behov, der er mange overvektige som burde bli aktive. Så mange som skulle bli med som vi aldri så. Så mange utrolig dårlige unnskyldninger det var fra alle kanter. Av og til merket jeg både frustrasjonen, og sinnet. Så mange som etterlyste et tilbud hvor de kunne trene sammen med andre i samme situasjon, så mange som ønsket dette tilbudet, men når tilbudet stod der, så kom unnskyldningene. Unnskyldningene som er utrolig dårlige. Jeg vet alt om unnskyldninger. Jeg kunne skrevet ei bok om mine, men jeg hadde aldri latt et tilbud som dette gå fra meg. Jeg vet at det koster for en overvektig å gå inn på et treningssenter alene, ofte så mye at man ikke gjør det. Når man derimot vet at man skal treffe andre i lik situasjon, så bør ikke terskelen være like høy .

4.september er det slutt, og det er så utrolig trist. Jeg kjenner at jeg ikke har energi til å tenke tanken en gang på å få ei ny treningsgruppe på beina. Vi er dessuten blitt så utrolig godt tatt i mot på Spring. Ingen blikk har jeg møtt, ingen negative kommentarer, og dette er ting treningsgruppen føler er så utrolig godt. Vi er en del av hele gjengen som trener på Spring, og ett slikt treningssenter skal man lete lenge etter. Da gruppen ble informert om at tilbudet legges ned, så var det ikke et alternativ å avslutte medlemskapene. Istedenfor å gi opp trening, så besluttet vi å finne to gruppetimer blant Spring sine ordinære timer som vi fremover går på sammen, og som blir våre gruppetimer. Vi er blitt så utrolig glade i instruktørene våre, Anette og Kristin, og vi er blitt så utrolig glade i Spring, så nå våger vi oss ut av de trygge gruppetimene som kun var for oss, og beveger oss over på vanlige saltimer. For et steg dette er for mange i gruppa, og samtidig, for en seier det er. Det var så fantastisk å se motivasjonen alle hadde for å fortsette å trene, men så er vi også blitt en helt fantastisk gjeng som har betydd så utrolig mye for meg. Uten gruppen, og uten denne gjengen her, så hadde jeg aldri kommet dit jeg er i dag.For meg personlig, så er det kanskje ingen krise at gruppen blir lagt ned. Jeg trener veldig godt alene, og er blitt veldig trygg på å trene alene, men samtidig, så er det så utrolig godt å ha denne gruppen som motiverer, og støtter. Da er det fantastiske at vi forblir en gruppe også fremover, en tøff gjeng med kvinner som nå beveger oss litt utenfor komfortsonen, og viser at vi er mer enn godt nok trent til å trene på ordinære saltimer.

4.september lukkes dørene til noe som så mange overvektige i Kristiansand burde ha benyttet seg av. Et tilbud som var unikt, og som burde vært et tilbud over hele landet. Takk for en fantastisk tid til gjengen jeg har trent sammen med, og takk til Spring for at dere ga oss dette tilbudet. Takk til Anette og Kristin for å ha motivert oss, og inspirert oss uke etter uke, og hjulpet oss så utrolig mye i kampen vi kjemper. Vi er takket være dere nå så tøffe at vi tar steget videre. Vi skal fortsette å trene, og vi skal fortsette å kjempe kampen mot kiloene, og for ei bedre helse. Jeg er utrolig  trist, men samtidig så glad for det som har vært, alle de flotte menneskene jeg har fått lov å bli kjent med, og ufattelig stolt av den utrolig flotte treningsgruppen som ikke gir seg.