Lørdag morgen, og jeg har vært oppe lenge allerede. Jeg elsker å stå tidlig opp, og få masse ut av dagen. Jeg nyter stillheten rundt meg. Det er fantastisk med morraer. Man kan nesten høre en knappenål falle, så stille er det. De eneste lydene jeg hører er min egen pust, og vaskemaskinen. Jeg nyter stillheten, og lar tankene vandre. Det fine er også at jeg tenker mest positive tanker når alt er rolig rundt meg. Det å ta seg tid til å tenke på alt som faktisk er fint, og kjenne at alt det fine faktisk får deg til å smile der du sitter, og nyter stillheten. Få har stått opp, og her sitter jeg og koser meg med bloggen min, og er så takknemlig for at jeg har fått en så fin mengde mennesker som leser den, og som synes at den betyr noe i hverdagen. Lørdag er det treningsfri for min del. Det har vært ei god treningsuke. Matmessig har det vært helt ok, og jeg må jo bare innrømme at det har vært noe skapsnoking, men ikke mer enn at jeg lever godt med den snokingen som har vært. Peanøttene må flyttes bort fra kjøkkenskuffa, og vingummiene må opp i boden. Jeg  innser at jeg nok kunne ha vært de kaloriene foruten, men gjort er gjort, og mengdemessig, så er dette bare en dråpe i havet av hva det fort kunne ha blitt om man går noen år tilbake i tid. Det er godt å være mer venn med det mentale gitt 🙂 

Lørdag er en fin dag, og helt fra jeg var liten, så har lørdag vært en kosedag, en dag som skilte seg ut fra alle de andre dagene. Lørdager var alltid bytur med mamma, og pappa, og da var det som regel kafebesøk. Bytur betydde også besøk innom Jonassen på Torvet, og for dere som er på min alder, og ekte Kristiansandere, så husker dere kanskje at Jonassen på Torvet hadde byens desidert beste fiskekaker, og den beste fiskepuddingen. Aldri har noen kunnet kommet seg opp på høyde med smaken på verken fiskekaker, eller fiskepudding etter at butikken etter hvert la ned. Det er utrolig godt å tenke tilbake på alle de små tingene som man satte så utrolig stor pris på, og det aller beste var nok den gode følelsen av å ha noe å glede seg til, og det og gjøre noe sammen. Også når jeg selv stiftet familie, så har det vært viktig at helgene skilte seg litt ut fra hverdagen. At man gjør andre ting i helgene, man har spesielle helgemåltider, og man prioriterer å være sammen. Jeg tror det er viktig at man skiller litt på hverdag, og helg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Helg for meg betyr også at jeg prøver å legge den dårlige samvittigheten litt på hylla. Det er derfor dagens blogginnlegg fikk tittelen ” Opp på hylla med deg ” – det er der samvittigheten bør ligge store deler av helgen. I helgen skal det være lov til å kose seg, og da tenker jeg med fryd på posen med smørbukk som ligger i kjøkkenskuffen, og bare venter på å bli åpnet… og spist 🙂 Jeg kjøpte den på båten for ett par uker siden, og den ligger der ennå 🙂 Jippi!! Helg betyr også popcorn fra den kule popcornmaskinen i hjemmekinoen. Det er godt å ha slike ting å se frem til. Det høres kanskje noe spesielt ut det å glede seg til man kan få i seg litt, eller egentlig veldig mange kalorier, men for meg er det viktig at jeg kan kose meg i helgene uten å slite med verdens dårligste samvittighet i evigheter etterpå. Jeg må jo være helt ærlig på at jeg er glad i usunne ting, jeg er veldig glad i både søtt, og salt, og jeg vet også så innmari godt at det har vært perioder hvor det har vært helg hele uken. Spesielt i perioder hvor dagene har vært noe mørkere enn man ønsker, da er det så innmari lett å finne veien til skuffer, og skap, og dragningen går mot det man helst ikke skal spise for mye av. Det er rart hvor mye mer trøst det er i en sjokolade, eller en chipspose enn det er i et eple, eller ei gulrot. Jeg kunne jo aldri trøstespist om valget hadde vært en stor bolle med grønnsaker, da hadde jeg heller latt være å spise…og det er jo ikke det at frukt, og grønt smaker vondt, for jeg liker begge deler, men må jeg spise fordi jeg synes synd på meg selv, eller fordi det har vært en tøff dag, så skal det sannelig være noe med masse kalorier. Herremin så skrudde vi er i hodet 🙂 Vi kjenner vel alle til dragningen mot kjøleskapet, eller den desperate letingen i skuffer, eller skap etter kalorier. Den dragningen har jeg også slitt mye med, men det trenger egentlig ikke være leting etter kalorier når hodet plutselig forteller meg at jeg må ha noe i munnen. Når det skrullete hodet mitt forteller at jeg må ha noe i munnen, så kan det sånn sett være ei brødskive, eller et kjeks, men problemet er jo at fornuften ikke alltid innser at det ikke er bra med denne småspisingen uansett hva det er man putter inn… jaja, hadde det vært frukt, eller grønt hele tiden man bare måtte ha noe, så hadde det vært en ting, men de tingene kommer nok sist på listen når dragningen mot kjøkkenet starter…..kveldene er de verste… når man setter seg ned i sofaen etter en lang dag, så får man ofte lyst på noe… ikke alltid man kan definere hva… man bare MÅ ha noe. En løsning for min del på akkurat det er at vi spiser middag sent. Det har vi gjort i veldig mange år. Da orker jeg ikke noe etter middagen, så da blir det ikke snoking etter det usunne. Joda, jeg vet at man egentlig ikke skal spise middag så sent, eller det er vel delte meninger om det som om alt annet, men for meg har det vært en god løsning.

Noe av det verste med denne skapsnokingen, og småspisingen, det er jo uten tvil den dårlige samvittigheten som kommer når kaloriene er fortært. Da skammer man seg, og man kan ikke fatte hvorfor man igjen har vært så komplett idiot. Så begynner man å tenke etter hvor mye unødvendige kalorier man har stappet i seg, og hvor mange kilo man nå har lagt på seg. For man føler seg jo maaange kilo tyngre etterpå, selv om de fleste kiloene nok er den dårlige samvittigheten. Den gnager, og gnager, og vil ikke slippe taket. Ble man ne mer lykkelig med masse kalorier innabords? Kom smilet frem som man trodde ? Er man kanskje i enda dårligere humør fordi man på nytt gikk i fella ? Man sliter med å godta valget man tok når man stappet i seg det man ikke skulle, man lar styggen på ryggen overta nok en gang, og man er igjen tilbake i den vanlige sirkelen hvor man snakker seg selv ned, og så spiser man kanskje bare enda mer.  Man klarer ikke å si til seg selv at man gjorde ett dumt valg, men at man i morgen ikke skal ta det samme valget. Hvorfor kan man ikke bare godta det man har gjort, og gjøre alt man kan for at man ikke gjør samme feilen i morgen?

Etter mange samtaler med meg selv, og etter mye rydding i det berømte topplokket, så har jeg blitt mye flinkere til veldig mye. Jeg er blitt mye flinkere til å skille hverdag, og helg når det kommer til det søte, og det salte. For meg har det vært nyttig å bestemme meg for at de ekstra kaloriene, de prøver jeg å holde til helgene. Det er absolutt ikke alltid jeg klarer det. Jeg har mange ” sprekker.” I helgene koser jeg meg likevel med verdens beste samvittighet, og sliter ikke lengre med denne dårlige samvittigheten. Nå er det helt ålreit å spise disse gode, usunne tingene, og det er så deilig å kjenne meg avslappet, og at ingen stygging sitter på ryggen og forteller meg hvor komplett idiot jeg er. Samtidig så vet jeg at selv om det er helg, så spiser man ikke fra fredag kveld til søndag kveld. Det å ha jobbet mye med seg selv har også resultert i at mengdene er blitt mye mindre enn før, og det uten at jeg føler at det er kjipt. Det høres sikkert ut som et fint eventyr dette, men det er utrolig hva man kan oppnå visst man veldig bevisst jobber med det mentale. Jeg har veldig langt igjen, men er stolt over det jeg har klart til nå. Man må ta et steg av gangen. Vi skal ofte gjøre alt på en gang, noe som fungerer veldig dårlig dessverre. Det er selvsagt ukedager hvor jeg bare må ha noe søtt, eller salt, og dersom jeg får lyst på en bit sjokolade, så tar jeg en, og så godtar jeg valget jeg tok, og sier til meg selv at det er helt ålreit. Dermed overtar ikke den dårlige samvittigheten, og så vet jeg at et dårlig valg en dag, ikke blir ett dårlig valg neste dag. Dagene består i mindre skapsnoking enn før, men i perioder, så faller jeg tilbake, men letingen er ikke så intens, og desperat som den var før. Jeg tror både skuffer, og skap er noe lei seg for at besøkene er blitt sjeldnere enn før, men for meg er det en seier hver gang jeg hører de rope, og jeg ikke gidder å svare 🙂 Noen må ha en sjokoladebit hver dag, og må man det, så er ikke det verdens undergang bare man ikke må ha en 200 grams hver dag. Det er ingen krise med litt så lenge man har en viss kontroll. Man lever en gang, og livet vårt skal ikke bestå av en evig diett.

Jeg tror det er viktig i en livsstilsendring at man ikke nekter seg selv alt som er veldig godt. Alt handler om mengder, og om det å begrense seg. Nekter man seg selv alt, så tror jeg veien vil bli mye vanskeligere. Da vil man kjenne på den desperate lysten etter alt som er ” ulovlig ” hele tiden. Det å kose seg med god mat, og gode ting, det er en del av ett godt liv, og livet man har skal man leve godt. Å unne seg litt av det gode handler ikke om å ødelegge alt. Det er hverdagen som teller mest, og her kan man heller gjøre en god innsats, og prøve å være flink. For det er viktig at ikke hele uken blir en eviglang helg. Jeg skal kose meg med god mat, og mine favoritter i kveld, og det med verdens beste samvittighet.

Hurra det er helg –  kos deg masse!!

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene….det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene. Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør….Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Jeg får mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som fortalte om hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er som vi tenker de, men ikke kom å fortell meg at  store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet. Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre….Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av. Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg,men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant….Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake mens resten av familien spiser vanlig middag, eller hoppe over måltidene med familien. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger. Dagens samfunn er jo også mye tøffere å vokse opp i enn da jeg var barn. Kroppspress, og kroppsfokus florerer overalt, og det er så utrolig viktig at barna våre ikke skal oppleve det samme som mange av oss selv har opplevd. Kroppen sier ingenting om hvem vi er, men jeg tror dessverre ikke at disse holdningene vil endre noe særlig fremover.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i dine øyne ikke har den kroppen du mener alle skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke du skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi du ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for de ekstra kiloene man har….

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen, så se oss! Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. Dere som er arbeidsgivere må også skjerpe dere, og begynne å se personen, og hva den kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess. Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte som bare det, og man tror det, eller ei, så er det mange som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt. Jeg digger de som driter i vekta, og som er akkurat den de er. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er sånn sett fornøyd med det jeg har oppnådd. Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

Ofte er det sånn at en utfordring ikke kommer alene, og sånn er det absolutt for meg også. Det at jeg hele livet har vært en størrelse for stor har gjort at jeg har stått overfor utfordringer som klær, og det har jeg vært innom en del ganger på bloggen. Fra å slite veldig med å finne pene klær til en kropp som var en størrelse for stor, så har dette endret seg veldig opp igjennom årene heldigvis. Nå er ikke utfordringen å finne pene, og stilige klær, men det er vel heller prisene som kan være utfordrende til tider. Nå kan vi store kvinner kle oss i flotte klær, og føle oss både stilige, og vakre. Som en størrelse for stor, og utfordringer med kraftig lymfeødem i begge legger, så har jeg også hatt en annen utfordring, nemlig at føttene mine har krevd sko som går høyere enn str.41, og str.42 som er der sko til damer normalt slutter. Etter dette, så var det sånn før at man måtte over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det var å måtte se på herremodeller når man er kvinne, og også liker å kle seg pent. Eller tenk deg følelsen av at man bare måtte tre på seg noen sko fordi der ikke var særlig mye å velge blant. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller at man må gå med sko som ikke var like fine som klærne, den følelsen er veldig kjip. Ofte vil man gjerne vise frem antrekket, men skjule skoene. Sko var lenge en utfordring. En kvinne skulle liksom ikke ha store føtter. Ofte sluttet damesko på str.41 før, men nå skal mange sko gå opp i str. 42, men ut i fra tilbakemeldinger jeg har fått fra mange av dere som leser bloggen min, så er det visst ikke alltid like lett å få tak i str. 42 heller 🙁 Jeg har også fått tilbakemeldinger fra lesere som har opplevd å bli ledd av når de spør etter store skonummer, og sånn skal det sannelig ikke være! Ansatte i skobutikker skal kunne forstå hvilken utfordring man faktisk har, og heller være behjelpelig. Kanskje har man muligheten via de skoprodusentene man bruker til faktisk å finne sko som går opp i størrelse. Det er flere kjente skoprodusenter som også produserer sko i store størrelser.

Innimellom var jeg heldig, og fant sko som var ålreit. Ikke fine, men helt greie. Da tviholdt man på de, og kjøpte kanskje to par i slengen. Man gikk på de til de var rimelig utslitte, og bare måtte kastes. Joggesko ble veldig guttete. De var alltid typisk mann, og de hadde aldri et snev at feminitet over seg. Store, og klumpete var de også. Nå kan heldigvis også menn har litt farger, og da blir ikke alle joggesko typiske herresko. Jeg viste nylig ett par nyinnkjøpte Asics joggesko, hvite, og fine, og veldig fornøyd med de! En del kvinner har gjennom alle tider hatt store føtter, så hvorfor det aldri har blitt tatt særlig hensyn til før de senere årene, det er merkelig. Eller kanskje det er jeg som aldri har funnet de få som har solgt damesko i store størrelser… jeg har i alle fall lett, og jeg har leitet høyt, og lavt. Heldigvis har jeg nå funnet forretninger som har ett veldig godt utvalg av sko i store størrelser til damer. Endelig kan man også føle seg velkledd på føttene 🙂 Det betyr mye at man kan føle seg vel også når det kommer til skotøy selv om man også på det feltet er en størrelse, eller flere større enn ” normalen”. Det store lymfeødemet jeg har i leggene gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg nok hatt større føtter enn ” normalen.” Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Jeg føler meg veldig alene, selv om jeg jo ikke er det. Jeg følte meg veldig alene blant venninner som tuslet rundt i flotte sko i str. 40, og 41, noen hadde dukkeføtter, og brukte str. 37 og 38 :-)…og så var det meg da. Mine sko skilte seg som regel veldig ut…de var liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De var både større, og bredere, og jeg hadde jo herreføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter 🙂

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter hvert har flere skobutikker sett behovet for store damesko, ikke veldig mange, men noen er det. Alle burde hatt muligheten til å få sko der de bor, men vi med store føtter må gjerne dra et stykke for å finne sko…akkurat det er veldig dumt. I tillegg er det butikker på nett som selger store størrelser, men da kan man ikke få prøvd, og for min del blir det straks litt mer styr. Oslo er byen hvor jeg har funnet mitt skoparadis. Jeg husker første gangen jeg var ble tipset om Store Sko i Oslo. Jeg trodde jo ikke mine egne øyne da jeg kom inn i butikken. Fantes det virkelig SÅ mye sko til store dameføtter! Da jeg kom inn i butikken, så var det jo nesten som om jeg var kommet til skoparadis! Jeg hadde aldri sett ett så stort utvalg av store sko til kvinner! Sko i alle fasonger, i alle hælhøyder, og i alle farger. Pensko, fritidssko, hverdagssko, og her fant jeg også skoletter. Jeg aner ikke hvor lenge jeg var i butikken på mitt første besøk, men det var lenge. Jeg husker heller ikke hvor mange par sko jeg kom ut med, men det var også mange. Flotte pensko som jeg tidligere bare hadde sett på ” alle andre “, gode fritidssko som ikke så ut som om jeg hadde lånt min manns, og jeg fant skoletter – for en dag det var , og for en opplevelse. Det har blitt mange besøk på Store Sko i Oslo etter den gangen, og jeg er så utrolig glad for at det finnes butikker med ett slikt utvalg både til kvinner, og menn. Til menn tror jeg de har sko opp i str. 50, eller kanskje enda større. VI er også heldige her i Kristiansand hvor vi har Sørensen Sko som har en liten avdeling med damesko i store størrelser. De aller fineste føler jeg ofte stopper på 42, eller 43, men der er absolutt muligheter til å finne fine, og gode sko her. Veldig glad for at jeg har en sånn butikk så nært.

Fra et besøk hos Sørensen Sko i Kristiansand.
 

Nå som vi er inne den første høstmåneden, så må vi snart pakke bort sommerskoene. Det er snart klart for høstsko, og støvletter. Jeg har aldri hatt høye støvletter, og jeg vet at det er en utfordring for veldig mange…men i fjor høst, så fikk jeg for første gang i mitt liv tak i høye, sorte støvletter. Det var en lykkefølelse som er vanskelig å beskrive. Om kort tid, så skal jeg på bloggen vise dere at det absolutt er mulig å få tak i høye støvletter. Mine legger en enorme, og når mine tømmerstokker får plass i støvletter, så er det mulig for de aller, aller fleste å få tak i. Det er en herlig følelse å tre på seg disse høye, sorte – man føler seg så fin! Så veldig snart, så skal jeg vise dere hvilke lekkerbisker du har muligheten til å kjøpe. Gled dere!! Gode sko er også veldig viktig for mine føtter. Jeg kan gjerne ha sko som er finere enn de er gode, men da kun i en kortere periode. I hverdagen vil jeg ha sko som er gode på føttene. Man skal liksom ikke kjenne skoene. Jeg er nok der at jeg ikke alltid har likt typiske fritidssko som ligner litt på joggesko. Jeg liker å kle meg pent, og da synes jeg ofte ikke at fritidssko, eller joggesko  passer så bra, men jeg har gitt litt slipp på disse tankene. For kort tid siden gikk jeg til innkjøp av disse berømte skoene fra Enklere Liv, Gaitline. Skoen som kan forandre livet ditt reklamerer Enklere Liv med. En norskutviklet sko som skal hjelpe oss til å bevege oss mer riktig, og bidra til en bedre balanse. Skoene koster selv om jeg fikk de på tilbud, så forventningene var veldig store. Gaitline innfridde forventningene. Skoene er innmari gode både å ha på seg, og å gå med. Litt innkjøringsproblemer da jeg følte de klemte litt på tærne, men etter å ha brukt de noen ganger, så er jeg veldig fornøyd! De føles innmari gode på føttene, og jeg blir ikke sliten i føttene. Ikke klemmer de noen steder, ikke gnager de noen steder, og jeg føler at jeg går mer riktig. Har du vurdert Gaitline, så gir jeg tommelen opp. Jeg valgte sort, og er veldig fornøyd med fargevalget. Mer om gode sko om litt på bloggen 🙂

Ikke glem vår flotte giveaway! Fortsatt har du muligheten til å vinne gavekortet fra Nice Size på 800 kr. Nice Size fører flotte og trendy kvalitetsklær fra størrelse 38 til 56. Du kan besøke butikken om du bor i nærheten, eller du kan gå inn på Facebook siden deres, og se det flotte utvalget de har. Jentene på Nice Size er innmari gode på service, så de hjelper deg 🙂 Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Trekning av gavekortet skjer denne uken.

Treningen i går var skikkelig hard, så planen min om å være på Spring kl.07 i dag, den er nok blitt en del forskjøvet. Jeg kjenner det såå godt i hele kroppen at jeg var på trening i går, og spesielt kjenner jeg det i lårene. Statisk knebøy, det kjennes. Man går ikke opp, og ned som i en tradisjonell knebøy, men holder stillingen i 20 sekunder, og når man gjør denne øvelsen så mange ganger som vi gjorde i går, da kjennes det godt i lårene i dag. Eller når man skal løpe på stedet i 20 sek x 8 ganger, eller når man skal opp, og ned på step’en i godt tempo med godt tunge manualer i hendene. Joda, treningene er tunge, til tider veldig tunge, men det er sånn det skal være. Jeg kunne nesten vri både hår, og treningstopp etter timen i går. Masse svett kan man si, men akkurat det er jo bare en utrolig god følelse. Treninger skal kjennes, man skal gi det man har, og litt til. Trappene var tunge i dag, så det ble ikke trening kl.07, men planen skal følges, så det blir trening senere i dag. Musklene mine trenger bare akkurat nå bittelitt hvile.

At trening skulle bli en så viktig del av livet mitt, det hadde jeg aldri trodd, og det er vel ingen som hadde trodd akkurat det. Når jeg sitter her med verdens dårligste samvittighet fordi jeg ikke var på plass på trening kl.07 som planlagt, da sier det litt om hva trening nå betyr for meg. Trening er blitt såpass viktig for meg at jeg nå skal innrede ett lite treningsrom her hjemme. Med et treningsrom hjemme, så kan jeg bytte litt på å trene egentrening på Spring, og egentrening her hjemme. Det som har slått meg så mange ganger når jeg er på trening er jo at det er så utrolig mange øvelser man kan gjøre hjemme. For meg er det viktig med holdepunkter som gruppetimene er, men så må jeg også klare meg litt på egenhånd, og dermed være flink med egentrening. Der er masse øvelser man fint kan gjøre hjemme, og det er masse øvelser man ikke trenger utstyr for å gjøre. Dermed trenger man ikke å gjøre særlig med investeringer. Det er selvsagt noen apparater det kan være fint å ha, og som ikke koster så mye, men det er ingen nødvendighet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi skal straks i gang med vårt lille treningsrom her hjemme. Etter at datteren vår flyttet ut, så står hennes rom tomt, og vi har egentlig ikke hatt noen planer for det før nå. Nå skal det males, og så skal vi ha litt treningsutstyr inn der. Det er faktisk mye lettere å få trent hjemme om utstyret står klart på et rom. I det man må hente det man trenger for å trene, så blir det straks mer tiltak. Sånn er vi bare. Vi har bestemt oss for å kjøpe litt treningsutstyr, men det blir likevel ikke de store utgiftene, men vi gjør det fordi jeg vet at det ikke vil bli liggende å samle støv. Jeg vet at det vil bli flittig brukt, så da kan man godt bruke noen kroner på helsen. Planen er at vi skal ha litt ulike manualer, en vektstang, en kettlebell, en step, matte, og en gymball. I tillegg fikk vi nettopp en elipsemaskin av svigers som bare stod hos dem og samlet støv. Med dette utstyret, så blir dette ett veldig flott treningsrom hvor jeg kan trene like godt som jeg kan gjøre på treningsstudioet.  Samtidig får jeg variasjon, og det tror jeg er viktig med tanke på at jeg har et treningsprogram hvor jeg skal trene 5 ganger i uken. Jeg gleder meg nå til å handle treningsutstyr, og jeg gleder meg til å male rommet slik at jeg fort kan komme i gang i mitt eget lille studio 🙂 Har du ett ledig rom i huset, så kan det kanskje være aktuelt for deg også å gjøre det til ditt eget, lille treningsstudio? Vi har lenge tenkt å bruke rommet over garasjen til å trene, men man kjenner seg selv såpass godt, så får at rommet skal bli brukt, så bør det være i huset slik at man ikke trenger å gå ut en gang for å trene. Vi har jo tidligere hatt både elipsemaskin, og trimsykkel, men begge deler var bare til stor frustrasjon der de stod og samlet støv, og kun ble brukt de to, tre første ukene. Alt er stas med en gang, og da bruker man det det så støvskyen står etter en. Man bor på maskinene, bruker opp all energi, og blir drittlei. Jeg tror mange trimsykler er blitt fine tørkestativer etter hvert 🙂 Feilen man alltid gjør er å sette seg disse høye målene. Man skal trene så krampa tar en, og man skal gå fra sofagris til toppidrettsutøver på 1,2,3. Er det rart man ganske så fort hater både trimsykkelen, og elipsemaskinen, og finner ut at investeringen man gjorde ikke var blant de beste man har gjort?

Hvem skulle vel ha trodd at jeg skulle føle treningsglede? Trening som alltid har vært et ork, og ikke gitt meg ett eneste fnugg av glede. Jeg som alltid har vært en størrelse for stor, og pustet som en hvalross når jeg måtte anstrenge meg! Jeg som vel aldri har kunnet skryte av en veldig god kondis, og som var grinete, og sur når vi var ute på tur i skog, og mark, og jeg alltid var sist fordi mitt tempo nok ikke var blant de raskeste. Jeg som gruet meg til enhver bakke jeg så fordi jeg visste at det ville bli tungt å komme opp. Jeg som alltid hadde haugevis av unnskyldninger for ikke å trene… jeg hadde aldri trodd at trening skulle bli noe lystbetont, noe jeg gledet meg til. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle se frem til å gå på trening, men trening gir meg glede 🙂 Samvittigheten sliter i meg fordi jeg ikke kom meg på trening kl.07…musklene verker ganske bra ennå, men jeg må trene, så da tror jeg sannelig det får bli litt trening hjemme for å slippe at den dårlige samvittigheten gnager for mye 🙂  

Å føle glede er ingen selvfølge. De fleste av oss burde sikkert ha mye å glede seg over, men denne gode følelsen av glede har en tendens til å forsvinne i alt jaget, stresset, og negative tanker. Tidligere når jeg slet som verst med forholdet mitt til overvekten, så måtte jeg av og til stoppe opp, og kjenne etter om den gode følelsen av glede egentlig var der…noen ganger følte jeg nesten at jeg hadde mistet evnen til å glede meg fordi alt dreide seg om den forbaska kroppen, og den høye vekten. Når tankene man har rundt egen kropp blir så negative som mine den gang var, så ødelegger det evnen til å glede seg over alle de fine tingene som nok var der et sted. Heldigvis har jeg alltid følt en stor glede over å ha så mange flotte mennesker i livet mitt…min lille familie, og gode venner. Evnen til å føle glede har aldri vært borte, men det føltes sånn, og jeg det var vel ikke glede som preget dagene mine. Den dumme vekten, og den store kroppen tok   tankene bort fra mye av det  gode jeg hadde rundt meg….en var så sliten av å tenke på kropp, og vekt at man ikke hadde noe særlig plass til alt det andre, alt det gode….heldigvis har mye endret seg den siste tiden, og det er så utrolig godt å kjenne mer på glede enn på negative tanker!

To ganger har jeg truffet Finn Schjøll gjennom jobben i radio – ett helt fantastisk menneske! To møter som ga meg mer enn han nok aner 🙂 Verden skulle hatt enda flere Finn Schjøll’er 🙂  

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hva er glede egentlig? Det er ikke lett å forklare ordet, og glede er så individuelt, og personlig. Det jeg opplever som glede kan være noe helt annet for andre. Det som i alle fall er helt sikkert, det er at glede er noe godt, glede er noe positivt. Man smiler, kroppen bruser, og man kjenner på alle disse gode følelsene inni seg. Glede får en til å føle seg bra, og glede får oss til å føle at livet er innmari fint 🙂 Alt går så mye lettere når man føler seg glad, og man er så mye mer positivt innstilt til det meste. Menneskene rundt oss merker jo også når vi er glade, vi utstråler så masse positiv energi….og glede, det smitter 🙂 Det er godt å være rundt glade, positive mennesker, og det er jo gjerne på ett slikt godt sted man ønsker å være mesteparten av tiden…men jeg tror de færreste av oss går rundt og kjenner på gleden størstedelen av døgnet. Jeg tror dessverre at gleden ofte forsvinner i hverdagens stress, og jag. Alt stresset, alt jaget, og all negativ tenking gjør at der ikke er plass til å føle på alt det gode. Vi ser ikke alle de fine tingene som vi bør stoppe opp, kjenne på, og glede oss over. Vi ser ikke hvor viktig der er å kjenne på det å føle seg glad. Noen ganger klarer vi kanskje heller ikke helt å se at der er ting å glede oss over. Det er så mye annet som tar alt fokus, og all energi, og da går man nok heller i kjelleren enn andre veien. For min del, så har det vært tungt å være en størrelse for stor gjennom livet. Kanskje var det ikke det at jeg var en størrelse for stor som var så ille, men det at jeg aldri, før nå, har klart å akseptere den store kroppen. Jeg har aldri likt kroppen min, og vi har aldri spilt på lag. Når man aldri er fornøyd med den man er, og stadig går og snakker seg selv ned, så er det sannelig ikke mye plass igjen til glede! Alle disse dustete, irriterende tankene som er fullstendig sjef over deg, de tapper deg også for all energi, og da er det ikke alltid så lett å smile til verden.

Det vil alltid være dager som er grå, og triste…sånn er livet. Dagene er ulike, humøret skifter, sånn er det for oss alle. Man opplever motgang langs veien, og det er dager hvor en føler at alt bare er dritt….dette er livet. På sånne dager er det viktig å prøve å finne frem til den gode følelsen, sette seg ned, og tenke på hva som gjør oss glade? Det er ulike ting som skaper glede for oss…for meg kan glede være musikk, eller en tur ut i naturen. Glede for meg kan være god egenpleie, eller ett godt blad i go’stolen…jeg blir glad av å le, og kan se en god serie på tv…trening gir meg glede…. uansett hva som gjør oss glade, så er det viktig å sette av tid til de gode tingene i hverdagen. Senke skuldrene, og skyve bort alt du ” skulle ha gjort ” – det er sjeldent noe løper fra en. Jeg kan ikke si at jeg stortrivdes med å være rundt meg selv når jeg tidligere fokuserte så innmari negativt. Nå liker jeg mye bedre å være rundt meg selv fordi jeg har lært å fokusere på en helt annen måte. Det er kun du, og jeg som har ansvar for vårt eget humør, vår egen glede, og vår egen lykke. De små tingene snakker man ofte om, og for meg er de små tingene viktige. Jeg elsker hverdagen. Hverdagen er en god plass å være, og det er de små tingene i hverdagen som gjør meg glad. Et smil, en hyggelig kommentar, plommer fra egen hage, blomster, ei ny veske – det er så mange slike ting som jeg blir glad av 🙂 Forrige uke kjøpte jeg ei ny veske i Oslo. Det var ikke mer som skulle til for at jeg smilte enda mer den dagen. Den var så fin, og så stilig 🙂  Eller da jeg i går plukket inn en liten bolle med plommer fra egen hage. Og da jeg i går malte en benk, og var svært fornøyd med arbeidet 🙂  Begge deler fikk meg til å smile, og kjenne på glede. Alle dere fine lesere som jeg treffer, og gir meg de fineste tilbakemeldinger på bloggen – det gir meg en enorm glede! Alle fine, private medinger, og alle fine kommentarer – at du leser bloggen min betyr enormt mye for meg 🙂 Ingen av oss kan skylde på andre for dårlige dager, og dårlig humør – vårt humør er vårt ansvar. Og når man først vet hvordan følelsen av glede kjennes, og hva som faktisk får oss glade, så er det så mye lettere å ta frem disse følelsene på dager hvor man virkelig trenger det.

Jeg har tenkt mye negativt om meg selv, og min overvekt. Jeg har hatet kroppen min, og tenkt på hvor stygg jeg er omtrent 24 timer i døgnet. Det var det første jeg tenkte på da jeg våknet om morgenen, og det siste jeg tenkte på da jeg la meg om kvelden…og gjennom dagen kvernet dette hele tiden, bevisst, eller ubevisst. Etter jeg bestemte meg for å på ny begynne en reise for en livsstilsendring, så har mye skjedd også i tankene mine. Det at jeg tok de grepene jeg gjorde, i den rekkefølgen jeg gjorde, det er jeg så innmari glad for. Hadde jeg ikke klart å endre tankemønster, så hadde jeg vært på akkurat samme plassen i dag som før. Jeg skal ikke sitte her og si at jeg bare elsker kroppen min, og hver ekstra kilo, men jeg har lært meg å akseptere meg selv for den jeg er. Jeg vil garantert krangle med hodet i all evighet, men jeg skal være sjef mesteparten av tiden. Alle disse positive tingene som har skjedd på veien har ført med seg så utrolig mye bra, og en av de beste tingene er at jeg føler så mye mer på glede, og jeg kjenner at evnen til å glede seg over selv de minste tingene, den er tilbake!!! Jeg begynner å bli den personen jeg har lyst til å være 🙂

Husk vår flotte giveaway som blir trukket denne uken! Sammen med de flotte jentene på Nice Size i Drøbak, så gir vi bort et gavekort på 800 kr til en heldig leser! Gavekortet kan brukes i butikken på Drøbak Amfi, eller du kan gå inn på Facebook siden deres, og se en god del av utvalget deres der. Jentene hjelper vinneren til å finne riktig størrelse dersom du ikke kan gå innom butikken, og skulle være i tvil om hvilken størrelse du trenger. Butikken bugner av flotte høstvarer nå, så hvem kan vel si annet enn ja takk til et gavekort, og ett nytt høstplagg 🙂 Du kan besøke Nice Size her : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/?fref=ts

Flotte Stine på Nice Size i ett av høstens antrekk 🙂

Dersom du er på Instagram, så følg meg gjerne der. Fremover vil jeg bruke Instagram mer enn tidligere. Du finner meg på : heidirosander 

Det vrenger seg i magen, og jeg blir kvalm av å tenke på det. Det er ikke sånn det skal være, men det er sånn det er. Å tenke rasjonelt, og fornuftig, det er lett for alle andre å si. For meg er frykten reell, og den har ett skikkelig godt tak i meg. Her er frykten sjefen, og jeg har tatt opp kampen med den utallige ganger, men jeg har tapt hver eneste gang. Frykten blir bare verre med årene også. Den tar ett bedre, og bedre tak i meg, og jeg er redd at jeg plutselig skal få angstanfall, og flippe helt ut. Turen nærmer seg med stormskritt, og her sitter jeg allerede med bankende hjerte, en uggen mage, og en angst det er vanskelig å beskrive…om to uker skjer det, og de to ukene, de løper av sted, og plutselig så står jeg der sammen med en grusom angst, en grusom redsel, og føler meg som ei livredd lita jente.

Du har kanskje skjønt det. Jeg skal ut å fly, og jeg tror at jeg er en av de få prosentene som aldri vil bli healet for flyskrekken min. Jeg er ett Mette Marit tilfelle, eller jeg er vel heller der som hun var i starten av sitt ekteskap med kronprinsen. Det nytter ikke å verken ta meg sammen, eller tenke fornuftig. Det nytter ikke at folk synes jeg er håpløs, eller at noen ler av skrekken min., Skrekken er reell, og jeg vet ikke om du har hatt skikkelig dødsangst noen gang, men det er akkurat sånn jeg føler det når jeg skal ut å fly. Ei tidligere venninne av meg sa at hun nærmest tok farvel med alle sine hver gang hun skulle ut å fly, og det er omtrent sånn jeg også har det. Når noen spør hva det er jeg er redd for, så er det egentlig det meste som har med fly å gjøre, men den redselen som stikker dypest er frykten for å dø. Så kan man jo le litt av det, og fortelle hvor mange fly som tar av rundt om i verden hvert eneste minutt, men for meg som da har denne frykten inni meg, så er det ikke så enkelt å tenke sånn. Eller når noen forteller meg at de ansatte om bord på flyet også vil trygt hjem til sine, det hjelper ingenting! I mitt hode, så kan jeg ikke fatte hvorfor noen vil ha en jobb der oppe i luften. Det er ikke naturlig at vi skal være der oppe i en blekkboks! I alle fall sier mitt hodet det. Jeg vet hvor lite ulykker der er med fly, og jeg vet at de fleste lyder jeg hører er naturlige lyder, og jeg vet at turbulens bare er kule U’er, altså ubehagelig, men fullstendig ufarlig, alt dette vet jeg, men i mitt hode vil liksom ikke dette trenge inn. Infoen er der, fakta er der, jeg vet hvordan alt fungerer, men likevel vil mitt hode ikke tro på det….håpløst, men det er min virkelighet. Jeg har lenge nå gruet meg for turen til Spania som er bare noen dager unna. Den vonde magefølelsen har vært der lenge, og blir bare sterkere, og sterkere. Jeg hater take off…jeg sitter og teller til 30 inni meg, for jeg har lært at de 30 første sekundene er de mest utsatte, jeg knyter hele kroppen, knokene er hvite, armen til min bedre halvdel er sikkert både rød, og blå…det eneste jeg ser litt frem til er landingen, og i det hjulene treffer bakken, da er jeg glad da!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ta tak i det er det mange som sier. Gjør noe med det! Jeg har virkelig prøvd! Jeg har hatt den beste flyskrekkteraputen i Petter Corneliussen ved Flight Clinic. Petter vet nøyaktig hvordan jeg har det. Han hadde det også sånn som meg i mange år. Kunne han velge å kjøre bil, så gjorde han det, akkurat som meg. Petter ble kvitt flyskrekken sin, og det gjør de aller fleste av de som har flyskrekk kurs gjennom Flight Clinic….men det er alltid noen som fornuften ikke trenger inn til, og en av de tror jeg sannelig er meg. Jeg har fått så god hjelp, og jeg har blitt forklart alt om flyets oppbyggelse, alt om det tekniske, alt om hvordan et fly fungerer, lydene jeg er redd for, sikkerheten om bord – alt har jeg lært, og alt vet jeg, men hvorfor er jeg da så redd? Jeg eier ikke kontrollen der oppe, og skulle noe skje med flyet, så vet man utfallet. For meg føles det så unaturlig at et stort fly skal kunne fly der oppe, og ikke minst kunne fly så mange mennesker, og så mange kilo. Jeg kikker alltid rundt meg for å se hvor mange overvektige der er med. Tenk om flyet bare hadde hatt overvektige mennesker om bord! Jeg hadde løpt det forteste jeg kunne ut av flyet, tro meg! Jeg har aldri hatt angstanfall under en flytur heldigvis, men inni meg skal jeg love deg at der er kamp! Alle vonde følelser dukker opp, de river, og sliter i meg. Jeg er kvalm, urolig, og livredd! Jeg svetter, jeg kjenner nesten at jeg hyperventilerer. En gang kom tårene også. Vi var på vei til New York, og vi skulle mellomlande i Frankfurt. På flyet dit, så bare gråt jeg. Ikke sånn at alle både så, og hørte meg, men tårene trillet fordi jeg var så redd. Min bedre halvdel var sikker på at vi bare måtte snu, og reise hjem, men ting gikk bedre på flyet fra Frankfurt til New York, og turen hjem gikk også sånn tålig takket være ett flott cabinpersonal som tok veldig godt vare på meg.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg utsetter meg selv for dette ved og faktisk sette meg på et fly. Hadde det vært opp til Mr.redsel, og Fru angst, så hadde jeg nok ikke flydd. Samtidig så vet jeg at min angst også begrenser de rundt meg, og den begrenser meg.  Familien vil jo gjerne ha meg med, de vil oppleve mer sammen med meg enn vi kan oppleve ved å kjøre bil. Jeg vil jo også oppleve mer, se flere land, og destinasjoner. Skal jeg kunne det, så må jeg fly. Jeg går jo glipp av en hel masse om jeg ikke flyr, men det koster mer enn noen aner. Dere som sliter med det samme vet hvor mye det koster…Jeg har stått i kampen flere ganger, og jeg har blitt rådet til og ” bare stå i det .” Det er en kroppslig utfordring og sitte med en angst, og uro så lenge som man er om bord i et fly, og skulle man få ekstra utfordringer som turbulens også underveis, så skal jeg love deg at det er en kamp når man nærmest ikke får puste, og all uro, og angst i hele verden dukker opp i kroppen min!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har prøvd mye for å få en bedre flytur, og selv om mange ser på det som fusk, og at man heller skal stå i kampen, så bryr jeg meg lite om hva andre tenker akkurat på dette området. Om jeg kan få en bedre flytur, så gjør jeg det. Når all nyttig informasjon, og fornuft ikke vil trenge inn i skallen min, så må jeg ta andre grep. Jeg er avholds, så rådene om å dingle i baren før avgang, det rådet tar jeg ikke 🙂 Flyskrekk kurs har jeg tatt.  Jeg har vært i cockpit flere ganger for å snakke med kapteinen, men det hjalp lite det også. Jeg fikk jo bare mer panikk når jeg så kapteinen, og piloten sitte å drikke kaffe, og se helt andre veier enn der jeg mente de skulle se, nemlig rett frem! Ikke hadde de hendene på en eneste spake en gang! Jeg vet at flyet går på automatikk stort sett, men de kunne vel hatt hendene på spakene, og fulgt med!! Sånn tenker jeg i mitt hode 🙂 Jeg har møtt tidligere flykaptein, Bjarne Gundersen som har vært flykaptein i utallige år. Han har ikke vært i en eneste ulykke, ikke en eneste nesten ulykke en gang. Han hadde fugl i motoren en gang, men heller ikke det var noen krise. I alle årene som flykaptein, ingen ulykker, ingen skremmende hendelser, og han gledet seg til å gå på jobb hver eneste dag. Dette burde gått inn i mitt hode, men nope, heller ikke det beroliget meg. Jeg som føler jeg har så kontroll på så mye i livet nå, men her sliter jeg virkelig 🙁 Jeg har prøvd sovetablett, for det jeg ønsker høyest av alt når flyskrekken ikke vil forsvinne, det er å sove meg gjennom hele flyturen. Kunne jeg ha sovet meg gjennom flyturen, og nærmest hatt en garanti for det, da skulle jeg ha flydd verden rundt jeg. Sovetabletter funket ikke…øynene var store som tinntallerkner, og jeg sov ikke et sekund. Jeg har prøvd beroligende. Først en type som jeg ikke syntes hjalp så mye, så en annen når vi nå sist var i London. Reisefølget mente jeg var veldig rolig, jeg kan egentlig ikke huske så mye, for jeg visker bort alt som har med fly å gjøre når turen er over. Nervene er jo i tillegg i høyspenn. Jeg sliter med å vite hva slags doser jeg kan ta. Legen setter jo anbefalt dose, men den dosen er jo aldri nok for meg, så da sliter jeg med å vite hvor mye jeg kan ta…jeg er jo redd for å ta for mye…

Om to uker reiser vi av sted til sol, og varme. Jeg skulle jo bare ha gledet meg. Vi skal leie hus som har eget basseng, så endelig skal jeg bade i syden! Klart jeg gleder meg til det, men jeg klarer vel ikke helt å glede meg før jeg er trygt nede på spansk jord. Jeg er heldigvis den som under hele turen ikke gruer meg til hjemreisen. Jeg klarer å slappe av, og nyte ferien…selv om angsten for hjemturen klart ligger der et sted. Klumpen i magen, og den vonde følelsen av å grue seg blir bare verre, og verre nå fremover, men til Spania skal vi, så får vi se om jeg kan finne en løsning som kan hjelpe meg noe før vi drar. Jeg har tidligere prøvd hypnose i forbindelse med overvekten. Nå har jeg bestemt meg for å prøve hypnose mot flyskrekken. Hypnotisør, Bo Christensen mener at om jeg er en 9’er, eller 10’er på fryktskalaen, så mener han at han skal kunne få meg ned på en 2’er slik at jeg skal kunne kjenne på det å glede meg, kjenne på de gode følelsene. Jeg er veldig tvilende til akkurat det. Jeg synes det å gå fra 9, eller 10 til en 2’er, det var ett stort hopp, men jeg er åpen, og jeg er spent på å se om det kan fungere. Ingen ville blitt mer glad enn meg om det faktisk var hjelp å få til ett håpløst flyskrekk tilfelle som meg. Beroligende skal jeg ha i vesken. Jeg bare må ha det, og så ble jeg anbefalt å prøve det ut hjemme før jeg drar…eh, jeg trodde kanskje ikke virkningen ville være den samme hjemme, og på flyet? Hjemme er jeg jo rolig, noe jeg ikke er på flyplassen….

Jeg teller ned, og inni meg er det nok en stemme som sier at jeg aller helst ikke vil dra, men jeg vil jo det, eller jeg vil til Spania, men jeg vil bare ikke fly. Kunne jeg bare sove meg gjennom turen…jeg skulle bare ha skrudd på en sovebryter når jeg kom om bord, og trykket den av når jeg landet. Jeg bryr meg katta om å se verken på skyer, blå himmel, eller minihusene der nede, jeg vil bare sove! Det hadde vært perfekt det. Det er flere som har det som meg, og om bord i et fly, så sies det vel at rundt 70% av passasjerene har flyskrekk i større, eller mindre grad. Så takler man skrekken, eller angsten på ulike måter…akkurat nå funderer jeg veldig på hvordan jeg skal takle min. Mandag 19.september reiser vi….

Skulle du slite med flyskrekk, så vil jeg på det varmeste anbefale deg å ta kontakt med Petter Corneliussen på Flight Clinic. Petter vet hva flyskrekk er, og han har hjulpet masse mennesker med flyskrekken sin. Du finner mer info om Flight Clinic her : http://www.flightclinic.com/

Fra angst, og uro til glede 🙂 Vi har en flott giveaway på bloggen i disse dager. Vi skal nemlig i samarbeid med Nice Size i Drøbak gi bort et gavekort på 800 kr til en heldig leser! Gavekortet kan brukes i butikken på Drøbak Amfi, eller du kan se på Facebook siden deres hvor de hele tiden legger ut bilder av mye av utvalget i butikken. Butikken selger ikke bare stormote, så her har alle muligheten til å finne seg noe nytt til høstens garderobe. Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Jeg skulle tro at alle hadde lyst på 800 kr å handle noe nytt til garderoben for 🙂 Du finner Nise Size her : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/?fref=ts

Om du er på Instagram, så hadde det vært hyggelig om du fulgte meg der også : heidirosander

Trening er verdens beste medisin. Jeg har vel aldri helt skjønt at nettopp det er faktum. Jeg har nedprioritert både kropp, og helse i så ufattelig mange år, og garantert trodd at pillene man fikk hos legen var verdens beste medisin. Hodet mitt har ikke skjønt at jeg har sittet på den aller beste medisinen selv, og at resepten på en gladere kropp, den var det ikke legen som kunne skrive ut, men faktisk meg selv! Jeg tror de færreste av oss som sliter med overvekt tenker at den beste legen i kampen mot overvekten er oss selv…En fastlege, eller en spesialist kan godt fortelle at noe må gjøres, men det er ingen av de som kan gjøre noe mer enn akkurat å fortelle deg sannheten, og de klare fakta. Du er din egen lege, og du sitter på resepten for at din kropp skal bli gladere, og for at din kropp skal kunne leve lengre. For hver dårlige avgjørelse vi tar, så er vi et skritt nærmere en dårligere helse. For hvert minutt vi sliter sofaen, så mister vi et minutt som kunne vært mer betydningsfullt for deg enn du kanskje aner. Sånt tenker vi ikke der vi sitter i sofaen, og tenker at alt kan gjøres i morra. Det er alltid en dag i morgen hvor vi kan bøte på alle dumme valg, og alle dumme avgjørelser, og alle dumme unnskyldninger. Alltid i morgen…tenk hvor langt vi kunne ha kommet om vi tenkte i dag, og ikke alltid i morgen. Det er dessverre sånn at vi ikke alltid får oppleve en morgendag, så det gjelder å gripe dagen, og gripe muligheten. Muligheten har vi alle sammen, men muligheten blir som regel droppet fordi dårlige valg, og dårlige unnskyldninger alltid vinner. Nå håper jeg ikke at du føler at jeg fremstiller meg selv som noen helgen her, for det er ikke meningen. Jeg tar dårlige valg både titt, og ofte, men jeg lar de ikke lengre få styre livet mitt. Jeg har endelig sett at jeg faktisk sitter på verdens beste resept for å få en bedre helse. Jeg skal ikke bli slank, og jeg skal ikke bli sexy, men jeg skal bli en bedre utgave helsemessig av meg selv.

Foto : Lillian Røssaak, Kristiansand Avis
 

Friskere med fart på kroppen – det var overskriften på en flott reportasje om treningsgruppen for overvektige som var i Kristiansand Avis på torsdag. Det ligger så utrolig mye sannhet i denne overskriften. Jeg tror samtlige på treningsgruppen som nå har trent over tid virkelig føler på kroppen hvor mye trening betyr. Mange har prøvd seg på gruppen vår, og aldri kommet igjen. Jeg tror ikke det er fordi vi som mennesker har skremt dem bort, men jeg tror treningen har skremt dem. Man må gi treningen tid. Man kan ikke gå inn på en gruppetime, og tro at man skal danse seg igjennom timen uten en eneste svetteperle. Man må tåle at kroppen sliter, man må tåle at det er beinhard jobbing, og man må tåle at man både puster, og peser. Hvorfor er det noen som tror at man ikke skal svette på trening, og hvorfor er det noen som tror at man skal være verdensmester etter en time? Man må tåle å få juling, og man må tåle å verke i alle ledd, og muskler etter både en, og flere treninger. Ingenting ramler ned i fanget vårt, heller ikke en bedre fysisk form! Tenk så mye dritt vi har påført kroppen. Tror du da kroppen samarbeider på en, to, tre? Beinhard jobbing, slit, og svette gang etter gang, og så går plutselig ting så mye lettere. Du orker mer, du mestrer mer, men trening vil alltid være beinhard jobbing, og kroppen vil jobbe mot nye mål.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I reportasjen i Kristiansand Avis, så uttaler overlege ved poliklinikken for overvekt ved sykehuset her i Kristiansand, Anna McKenzie Juva at de anbefaler 30-60 minutters aktivitet hver dag. Det er ikke farlig å ha tung pust sier overlegen, og der tror jeg mange kjenner seg igjen. Redselen for å slite, og redselen for at trening skal være farlig. Man skal ikke ha blodsmak i munnen sier McKenzie Juva, men å trene er ikke farlig, det gir bare en veldig stor gevinst. Hun roser også det å trene sammen, spesielt når man har en utfordring med overvekt. Terskelen er så innmari høy, men kommer man seg på trening sammen med andre, så vil negative følelser rundt egen kropp fort forsvinne. Bare ved poliklinikken for overvekt her i Kristiansand, så får man rundt 10 henvendelser fra personer som ønsker plass i livsstilsendringsprogrammet som sykehuset har, de fleste av disse ønsker garantert en slankeoperasjon.

Mange gir egentlig opp kampen mot kiloene når man tenker på hvor mye ekstra last man bærer på, men det blir veldig feil å tenke sånn. Kanskje er det ikke meningen at du skal gå ned alle de ekstra kiloene? Kanskje skal du ikke streve etter å nå det høyeste trappetrinnet når du har det aller best på et trappetrinn litt lengre nede. Det er følelsen av å ha det godt med seg selv man skal jobbe for, ikke tallene på vekta. Det er faktisk ikke mer enn 5-10 % vektreduksjon som skal til før du opplever en høy helseeffekt! 5-10 % vektreduksjon gir deg både økt helsegevinst, og økt livskvalitet – det er noe å tenke på! Veier du 100 kg, så er en nedgang på 5-10 kg med på å bedre både kropp, og sjel. Tenk for en gave du kan gi kroppen din! Trening er verdens beste medisin, og det er DU som sitter på resepten!

Les reportasjen om treningsgruppen for overvektige her :

http://www.kristiansandavis.no/?id=2381

Foto : Lillian Røssaak, Kristiansand Avis

Husk at alle som legger igjen en kommentar på bloggen er med i trekningen av et gavekort på 800 kr fra Nice Size i Drøbak. DU kan enten handle for gavekortet i butikken, eller du kan se mye av utvalget deres på Facebook siden til Nice Size : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/?fref=ts  Lik gjerne siden deres.

Følg meg gjerne på Instagram hvor jeg vil bli mye mer aktiv nå fremover : heidirosander