Jeg skal til Syden…slik startet jeg et blogginnlegg helt på tampen av fjoråret. Jakten på en tur til varmere strøk skulle settes i gang, og det var vel sånn sett ikke så mye hurra over innlegget mitt. Ikke fordi jeg ikke vil til varmere strøk, men for meg er det ikke bare å reise. Der er en del hindringer på veien, og den første hindringen er egentlig å få fingeren ut, og bestille. Andre kunne nok ha gjort det, men der må jeg ha kontroll over situasjonen, og det tar tid, ofte veldig lang tid før jeg faktisk klarer å få bestilt turen. Når jeg skrev blogginnlegget på slutten av fjoråret, så var jeg egentlig på jakt etter noe litt sånn privat. Et sted hvor jeg kunne bade, og kose meg uten å tenke verken på store lymfebein, valker, eller grevinneheng. Valkene er en ting, grevinnehenget en annen, men det er definitivt lymfebeina som stopper meg for og kunne bade veldig nært mange andre. Jeg trives ikke med å vise de store tømmerstokkene av noen bein, og her går det på hva man jeg selv føler. Det hjelper liksom ikke hva alle andre sier når jeg har en stopper. En dag klarer jeg kanskje og ikke bry meg, men akkurat nå, så vil jeg ikke bade sammen med mange andre. Trist er det, og jeg vet jeg begrenser meg selv, men kanskje blir jeg tøffere med tiden.

Jeg jaktet altså på ett litt privat sted, og der er jo hoteller som har privat basseng til leiligheten. Det koster en del mer, men skal man til varmere strøk hvor sola definitivt varmer mer enn her hjemme, så er vel det å bade en del av turen? Ting tar tid for meg når det kommer til å bestille turer som også omhandler det å fly. Jeg er livredd for å fly, og jeg føler ikke akkurat at jeg blir bedre. Det er flyturen som er den største hindringen når jeg skal bestille turer. Å kjøre til Syden, det er liksom ikke helt aktuelt. Så jeg brukte tid, og jeg brukte masse tid på å lete, tenke, og vurdere. Alt var på tenkestadiet helt inntil jeg traff Hilde en dag på trening på Spring. Hun hadde lest blogginnlegget mitt, og synes det var så kjedelig at jeg aldri fikk badet når jeg var i Syden. Jeg har jo vært i Syden en del ganger, og jeg har vel så vidt badet, men ikke slik jeg egentlig skulle ha ønsket meg. Hilde hadde snakket med sin bror som har hus i Spania, og han synes også det var ille at jeg skulle ha det sånn når jeg først var i varmere strøk, så han ville gjerne leie oss huset sitt en uke, og huset har eget basseng!! Hvor fantastisk er ikke det? For noen fantastiske mennesker sier jeg bare! Jeg ble så utrolig glad, og ikke minst, så utrolig takknemlig! Så nå skal vi da til Syden. Vi skal til Spania i september, og skal til et sted som ligger i nærheten av Torrevieja. Temperaturen skal være bra, der er masse muligheter rundt stedet, og jeg skal endelig få bade i Syden 🙂

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg kjenner alltid litt på klumpen i magen når jeg tenker på at jeg skal til varmen. Det er da jeg skulle ønske at jeg var den type person som ikke brydde seg overhode om folk så på meg. Som overhodet ikke brydde seg om de ekstra kiloene, og bare kastet klærne slik man skal når man er i varmen. Jeg skulle ønske jeg kunne kle på meg badedrakt med stolthet, og bare kose meg i vannet… men sånn er ikke jeg. Jeg er full av beundring overfor de som går kledd akkurat sånn de føler for når de er i varmen. Tenk deg en god, og varm sommerdag, og så kan man liksom ikke kle seg helt slik temperaturen tilsier… ikke går jeg i shorts, ikke går jeg i annet enn lange skjørt, jeg har en sommerkjole, og ellers er det overdeler med 3/4 arm, og sommerbukser… med lange bein….Når min søster var overvektig, så brydde hun seg katta om andre, jeg beundret henne for det, men den holdningen har tydeligvis ikke gått i arv 🙁  Jeg er veldig glad i å bade, men er ikke like glad i å vise meg i badedrakt på stranda, men med privat basseng, så trenger jeg jo ikke å bry meg om andre enn meg selv! Privat basseng må jo være fantastisk for de av oss som elsker å bade, men gjerne kan være litt alene – helt fantastisk spør du meg! Dette må jo være løsningen på alle overvektiges problemer i forhold til det å bade, eller å vise seg i badedrakt foran en haug solhungrige turister ! Jeg mener fortsatt at dette må være toppen av lykke i Syden, men det koster, og det er jo heller ikke så mange leiligheter med eget basseng. Man kan få både tur, og godt med lommepenger for det kun oppholdet i en hotell leilighet med privat basseng  🙁  

Den største grunnen til at jeg alltid tidligere har utsatt, og utsatt å bestille tur,  er altså flyskrekken min. Jeg er LIVREDD for å fly, og jeg er i tillegg overvektig. Begge disse tingene er utfordrende. Flyskrekken min skal jeg skrive mer utfyllende om i ett senere innlegg. Jeg følte at jeg var blitt noe bedre når det kommer til redselen for å fly, at jeg var blitt mindre redd med årene, men der har jeg lurt meg selv trill rundt. Jeg tror jeg må innse at jeg bare blir verre, og verre. Jeg gruer meg lang tid i forveien. Nå som vi skal reise i september, så er det allerede en stund siden jeg begynte å grue meg til flyturen. Jeg kjenner denne ekle følelsen i magen, og den vinner jo kjapt over følelsen av at jeg nå snart skal kose meg i varmen, og bade i eget basseng….Det er ikke godt å ha det sånn. Jeg skulle jo bare glede meg nå, og gleden skulle ha overskygget det meste, men sånn er det ikke. Heldigvis så klarer jeg å slappe av når flyet lander, og ferien kan begynne. Jeg gruer meg ikke hele tiden til flyturen hjem, så akkurat det er jo veldig positivt. Jeg har hatt den beste flyskrekkteraputen til å prøve å få meg til og forstå hvordan alt det tekniske fungerer, og han har prøvd å få meg til å skjønne hvorfor jeg er redd. Han har gjort en god jobb, men ennå så bruker jeg masse energi på å fortelle meg selv at min siste dag er kommet hver gang jeg går om bord i et fly. Det er nesten så jeg tar farvel hver gang….en kan jo smile litt, men det er utrolig vondt å være så redd. Jeg hører etter på hver eneste lyd, og tror noe er galt…hver bevegelse flyet tar gjør meg redd… Likevel så må jeg fly . Jeg må fly for å komme meg noen steder. Jeg har sett det meste av Norge, og nabolandene med bil, og skal jeg se litt bredere, og videre, så må jeg opp i et fly. Det er noen forferdelige timer, men jeg har jo sånn sett kommet ned like hel hver gang, også den gangen piloten ikke ville lande på Kjevik, flyet hadde en helt sinnsyk turbulens, det tordnet, og det lynte, og flyet avbrøt likegodt landingen, og tok turen til Sandefjord. Aldri har vel en buss vært bedre å sitte på mellom Sandefjord, og Kristiansand enn da 🙂 Petter som er flyskrekkteraput har sagt at vi to skal prate sammen tett opptil flyturen. Helst skulle jeg hatt han med meg på turen. Det hadde faktisk hjulpet en del selv om det sikkert høres veldig rart ut. Min bedre halvdel elsker å fly, og kan ikke helt skjønne flyskrekken min uansett hvor mye han prøver. Jeg har prøvd sovetablett, og aldri har jeg vært så våken som da. Jeg har prøvd beroligende uten at jeg har blitt så mye mer rolig…alt går jo på dosering, men den biten, den er vanskelig. Helst vil jeg sove meg gjennom hele flyturen….

I september reiser vi til Spania, og når jeg bare kommer dit, så skal det bli en fantastisk uke…men der er noen utfordringer før det som jeg må igjennom. Tusen takk til Hilde, og broren hennes for at dere er så utrolig snille, og omtenksomme! I dag har jeg bestilt meg ny badedrakt. Jeg fant en rosa en som jeg har vært på jakt etter, men så spørs det om den passer. Den gamle, grønne fra Kappahl har hatt sin storhetstid, og skal nå få hvile. Den har hatt ett godt, og veldig slapt liv. Den er ikke akkurat jobbet mye i årenes løp 🙂 Har du noen gode råd som kan hjelpe meg mot flyskrekken, så tar jeg i mot alle med åpne armer!  Det er sikkert mange av dere som er redde i forkant av en flytur, hva gjør dere ? Legg gjerne igjen en kommentar, eller send meg ei melding 🙂 Jeg har vurdert hypnose, og en som da holder til i Oslo, men det får bli til neste år når vi faktisk skal på roadtrip til USA. Innen da må jeg ha kontroll på flyskrekken min…

For kort tid siden, så ble jeg oppringt av ukebladet KK, og vi som er kvinner, vi kjenner godt til KK 🙂 Ukebladet ønsket å lage en sak på hypnose, og journalisten hadde lest bloggen min, og da også innlegget som jeg skrev for litt siden om nettopp hypnose, og mine erfaringer rundt det. Det var utrolig moro, og stor stas å bli oppringt av KK sin journalist, og for meg betyr det masse å få snakke om, og få sette fokus på en ting jeg virkelig brenner for. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på hypnose, men på det mentale. Jeg trodde det artikkelen skulle være om hypnose for ulike utfordringer, og at jeg var en av flere, men artikkelen hadde fokus på mine erfaringer, og tanker rundt det. Jeg er som jeg har skrevet tidligere, en veldig åpen person, og jeg har stor tro på hypnose for å flytte fokus. Der, og da når jeg prøvde hypnose, så trodde jeg vel at kiloene skulle rase av, men det var vel før realisten i meg kom frem, og fikk slått litt fornuft i meg 🙂

Jeg er stolt over artikkelen som stod på trykk på KK sin nettside på søndag, og jeg er innmari glad for at KK setter ett enormt viktig fokus, nemlig på hvor viktig den mentale biten er i en livsstilsendringsprosess. Jeg har ikke tro på at hypnose ene, og alene kan gjøre deg slank, men den kan gi deg en viktig starthjelp. Jeg legger ut linken til artikkelen som stod på trykk i KK, så kan du jo lese litt om både mine erfaringer, og tanker, og du kan lese hva psykologer som bla driver med hypnose mener. Jeg blir så uendelig glad når jeg leser at fagfolk ser at det mentale må komme først, og jeg blir så glad når fagfolk er enig i mine meninger rundt dette!

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

http://www.kk.no/helse-kosthold-trening/heidi-46-tok-hypnose-mot-overvekt-39682

Sigurd Stubsjøen som er psykologen som er blitt intervjuet i artikkelen, han sier noe som er så utrolig viktig : ” Vi må sette en strek over det som har vært for å komme videre .” Vi vil aldri klare en varig vektnedgang om man ikke lar fortiden ligge, og kun har fokus på fremtiden. Det som har vært, har vært, det kan ingen gjøre noe som helst med, uansett hvor gjerne vi vil. Vi vil aldri klare å gå de viktige skrittene, og vinne den viktige kampen om man ikke lar være å tenke på alt man har gjort galt før, og hvor mange ganger man har feilet. Alle feilene vi har gjort i mange år, de har også lært oss en del som vi kan ta med oss videre – vi vet hvilke feil vi ikke skal gjøre igjen. Stubsjøen sier det jeg har skrevet så mange ganger i bloggen min : Mental jobbing, og mental hjelp er det som skal til for å klare å knekke koden til vektnedgang. Uten å vite hvorfor du veier så mye som du gjør, hvorfor du spiser på følelser, og hvorfor du tar valgene du gjør, så vil du fortsette å gå opp, og ned i vekt som en jojo, du vil fortsette å snakke deg selv ned, og du vil fortsette å føle deg mislykket….

Vi er i gang med august måned. Ferien er for mange slutt, og for andre nærmer den seg slutten. La august være din måned. La august være måneden hvor du tar de riktige valgene, og de riktige grepene. Start med hodet. Hypnose kan være til hjelp, men jeg har like mye tro på terapi, og/eller coaching. Få tak i en kognetiv teraput, eller en skikkelig god coach. Trenger du hjelp med navn til en god coach, så kan jeg hjelpe deg. HYpnotisøren som jeg brukte kommer til Kristiansand i august om noen ønsker å komme i kontakt med han. Kognetiv terapi har jeg vedlig stor tro på, og den hjelpen fikk jeg i det offentlige hjelpeapparatet. 22.august starter overvektsgruppen opp med treninger igjen i Kristiansand – nå har du muligheten. Du kan ikke forandre fortiden, men du kan forandre fremtiden!

I helgen traff jeg på ei jeg gikk en del sammen med for noen år tilbake. Også hun er overvektig, og har slitt med vekta i alle år. Tidligere trente vi litt sammen, men det rant ut i sanden, og ingen av oss oppnådde de store resultatene, men vi gjorde ett tappert forsøk en periode. Jeg har prøvd å sende henne meldinger for å høre om treningsgruppen vår for overvektige kanskje kunne være interessant for henne, og hele tiden fikk jeg til svar … snart er jeg klar… jeg skal bare…jeg må bare. Alle kjenner vi til disse unnskyldningene. Det er helt utrolig hvor mange unnskyldninger som kommer på løpende bånd ut av munnen vår. Jeg har noen ganger lurt på hvordan det er mulig å komme på så mye pisspreik i løpet av så kort tid. Selv synes man jo at unnskyldningene er både veldig gode, og veldig troverdige. Med slike unnskyldninger, så skjønner jo liksom alle at man ikke har tid til å trene, eller være aktiv. I tillegg til sykt dårlige unnskyldninger, så har man vel også en tendens til å sette alle andre foran seg selv, i alle fall var jeg veldig flink til det. Jeg lot meg dra i alle kanter, og jeg trodde vel til tider at uten meg til å ordne, og styre, så raste verden sammen. Jeg var liksom limet som kunne alt, og ordnet alt, og det var lite tid til Heidi, og når alle andre var prioritert, så hadde man ofte ikke så mye krutt igjen. Man så kanskje ikke at trening, og fysisk aktivitet ga nettopp nytt krutt, og ny energi.

Når jeg traff min gamle venninne igjen på gata, så lyste det dårlig samvittighet lang vei. Hadde hun ikke gått rett på meg, så hadde hun garantert gått lange omveier for ikke å møte på meg. Før jeg omtrent hadde fått sagt hei, så kom alle unnskyldningene på løpende bånd på hvorfor hun ikke hadde fått startet å trene : mangel på barnevakt, mangel på energi etter jobb, mye syk, barn som hadde vært syke, dårlig tilgang på bil akkurat når treningene var, mye jobb med seg hjem, legging av barn – listen var mye lengre enn dette. Jeg stod bare og lyttet, og lot henne unnskylde seg ferdig. Jeg kjente igjen mange av unnskyldningene. Mange av disse har jeg også servert en haug av ganger, men jeg vet nå at de fleste bare er unnskyldninger fordi man ikke kan komme seg opp av og stolen, og ta tak. Man klarer ikke å sparke seg selv i rompa, man klarer ikke ta seg selv i nakken. Dette har jeg svart belte i, og jeg kunne nesten ha skrevet en hel bok om alt jeg har brukt som unnskyldninger. Likevel følte jeg det ikke riktig at hun skulle stå der, og unnskylde seg til meg. Det var ikke jeg som skulle ha alle unnskyldningene, dette var ting hun sånn sette burde tatt opp med seg selv. Det er ikke meg det går ut over at hun ikke klarer å komme i gang med endringene, men hun selv. Jeg vet hvordan man sliter med samvittigheten når man vil, men ikke får det til. Jeg vet hva det koster når ting ikke går som planlagt, og man mislykkes gang på gang. Samtidig er det ingen andre enn deg selv som kan snu ting. Det er en selv som må ville.

Det var vondt å høre min tidligere venninne unnskylde seg, og det var vondt å føle at hun måtte det overfor meg. Hun hadde kjøpt is da hun møtte meg, og også det følte hun at hun måtte unnskylde… det var så varmt, så jeg måtte bare sa hun. Det er da lov å spise is – hvorfor unnskylde seg? Samtalen ble nok litt enveis, men jeg fikk da sagt at hun var velkommen i treningsgruppen når hun fant ut at hun ønsket å prioritere seg selv litt, og når hun følte at hun var klar for det. Man får det meste til om man virkelig ønsker det…. Hele tiden mens vi snakket, så stod hun å dro i overdelen som sikkert var noe trang. Hun målte meg opp, og ned, og kommenterte lavt at hun så at treningen hadde gitt meg resultater. Det satt langt inne, men jeg hadde på ingen måte forventet at hun skulle ha kommentert det, og jeg så hun slet veldig da hun sa det. Det var sikkert vondt å se andre kanskje er på vei til å oppnå det man selv ønsker. Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Det er i perioder ikke så lett å glede seg over andres medgang, i alle fall ikke når man så gjerne skulle ha vært der selv. Det har vært mange tunge stunder når personer rundt meg har oppnådd vektnedgang, eller vært flinke til å ta grep. Man vil glede seg på deres vegne, men det er samtidig litt vondt når man så gjerne skulle oppnådd det samme. Det er ikke pent en plass å være misunnelig, men jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært det både en, og flere ganger … men likevel kan jeg vel ikke ha trodd godt nok om meg selv siden jeg ikke brukte det til inspirasjon, og tok grep.

Etter at treningsgruppen for overvektige ble startet, så er det flere jeg møter som oser av dårlig samvittighet, og som føler en trang til å unnskylde seg fordi de ikke er med. Dette kommer nesten før man har startet en samtale, og jeg prater ikke om treningsgruppen om ikke de jeg møter spør, og jeg har en del andre ting jeg gjerne prater om 🙂 Jeg har da ingen rett til å la andre få dårlig samvittighet fordi de ikke trener, så da er det synd at en del føler det sånn når vi treffes. Hva hver enkelt gjør i sin hverdag er noe jeg ikke har noe som helst med. Valgene vi møter er våre egne, og hvordan vi velger, er opptil en selv. Jeg har jo helt klart et ønske om at overvektige ser den fantastiske muligheten de har her i Kristiansand til å kunne trene med mennesker i samme situasjon, og som alle har samme målet, men jeg skal ikke tvinge dette på noen, og jeg driver ikke med moralpreken om jeg treffer overvektige som ikke er med i treningsgruppen.

I dag banker august på døren, og hverdagen begynner etter hvert for de fleste, og det en gyllen mulighet til å sette seg mål. Man må jo ikke vente til ferien er over, men vi er litt sånn vi mennesker at vi gjerne synes visse tider passer bedre til en ny start enn andre, ferieslutt, og skolestart er en av de 🙂 Alle unnskyldningene bør kastes på båten. Det er så mye bedre å si til seg selv hva som egentlig er årsaken til at man ikke klarer å bli mer aktiv. Ingen tror på unnskyldningene våre likevel, så man kan jo starte med sannheten. Om man innser hva som er den egentlige årsaken, så er det så mye lettere å ta grep. Det man vil får man som regel til, og de som er sååå slitne etter jobb at man overhode ikke orker å trene, så kan jeg fortelle at treningen gir deg så mye ny energi at du kommer på jobb dagen etter med batterier som er fulladet 🙂 Barn kan mannen legge når du trener, eller er du alene, så vil garantert familie, eller venner stille opp slik at du kan gjøre noe som er godt for deg selv ett par, tre ganger i uken. Å trene er både tøft, og hardt, spesielt i starten, men man blir fort i bedre form, og merker at man mestrer . Jeg har mange ganger trodd at instruktørene har mistet all fornuft når de kjører oss så hardt som de gjør. Jeg har mange ganger trodd at de ikke helt ser hvilke begrensninger vi har, og hvor mange ekstra kilo vi bærer på. Jeg har nesten vært sint i blant fordi jeg har trodd at helsen vår nesten har stått på spill, men vi klarer, og vi mestrer, og for hvert lille fremskritt, så gir det den beste følelsen. Jeg kan ikke beskrive hvordan det føltes når jeg faktisk innså at jeg kunne løpe, eller gleden jeg følte når jeg innså at jeg kunne både hoppe, stå i planken og mountain climbe. Jeg hadde aldri våget å tro at jeg skulle gjøre disse tingene, og når jeg forsøker, så mestrer jeg!! Det er så fantastisk å føle på at kroppen tar meg raskere fremover når jeg er ute og går, og når jeg går opp bakker, og trapper uten å puste som en hvalross, og må stoppe for hvert skritt omtrent. Jeg har nok vært flink til å begrense meg selv, og tro jeg ikke kan fordi jeg er stor, men det hjelper godt på når kroppen faktisk forteller meg at den har det mye bedre nå enn hva den hadde før 🙂 Jeg har en lang vei igjen å gå. Jeg har ennå altfor mange ekstra kilo, men jeg er på vei, og dårlige unnskyldninger er ikke lengre en del av meg. De dukker opp, men det er vel den eneste gangen jeg slår brutalt tilbake 🙂

Jeg kjører ikke karuseller, jeg er livredd for å fly,  jeg hater å gå om bord i båter , jeg hater at båten kanskje legger til en plass hvor det er vanskelig å komme i land, hater strender med mye folk, hater svømmehaller, hater tynne plaststoler, hater å gå over broer hvor plankene har sett sine beste dager, eller som jeg ikke ser er bunnsolide  – listen kunne sikkert vært mye lengre. Tidligere så tenkte jeg også at treningstimer som jeg er med på i dag ikke var mulig å gjennomføre, hjertet kunne jo stoppe! Jeg drømmer om å vandre i fjellet, noe jeg til nå ikke har gjort fordi jeg tror at jeg kanskje ikke hadde orket. Jeg tenker ikke at man selv bestemmer etappene…nå vet jeg at jeg skal vandre i fjellet, og det blir nok ikke så lenge til 🙂 Jeg har aldri opplevd å sitte fast i en karusell, eller at båten jeg er i har sunket pga meg, jeg kommer meg alltid i land, jeg har ikke ødelagt en eneste stol, og broene kommer jeg alltid over uten å ødelegge en eneste planke….så hvorfor begrenser vi oss selv hele tiden? At jeg ikke skal sykle Kristiansand-Hovden, eller løpe maraton… slike ting begrenser seg naturlig  akkurat nå, og jeg skal heller aldri gjøre det, men hva med alt dette andre? Vi kan mer enn vi tror. Vi må bare slutte å begrense oss selv hele tiden. Vi må slutte å tro visst vi ikke vet. Jeg har trent timer jeg aldri trodde at jeg kunne klare – jeg hoppet, jeg klatret, og jeg beviste for meg selv at ting jeg så på som umulig rett og slett var mulig! For en seier! Jeg tror fortsatt jeg venter litt med karuseller, men jeg skal være klar om jeg en gang får barnebarn, men jeg skal absolutt jobbe masse med at vekten ikke skal få begrense meg så mye som den gjør i dag. Istedenfor å si kan ikke, og vil ikke, så skal jeg bli mye flinkere til å si at jeg kan, og jeg vil…