I dag blir jeg 50 år. I dag forlater jeg 40 årene, og blir 50 åring. Dagen i dag føles akkurat som dagen i går. Jeg føler meg ikke en dag eldre enn i går, og jeg føler meg ikke noe annerledes enn jeg gjorde i fjor på denne tiden. Likevel føles det litt rart å si at jeg nå er 50. Da jeg var yngre, og mennesker rundt meg var i 50 årene, da begynte de å bli godt voksne, og i våre øyne da, så var de nok litt gamle. Gammel er nok ikke det første ordet jeg tenker på når jeg nå har forlatt 40 årene. Jeg er godt voksen, midtveis i livet, moden, men ikke gammel.Jeg vet sannelig ikke om datteren min føler hun har en ” gammel ” mamma, og prinsene mine, de er så små ennå at de ikke har noe forhold til alder heldigvis. Min mor på 79 år føler det er veldig rart at minstejenta nå er 50.

Jeg har ikke gruet meg til å bli 50. Jeg er på en veldig god plass i livet. Jeg er der at alder kun er et tall, og mye i livet blir til hva man gjør det til. Kunne jeg ha valgt alder, så ville jeg nok definitivt ha blitt værende i 40 årene. 40 årene har vært utrolig gode år. Da får man den gode tryggheten på så mye. Man blir tryggere, og mer selvsikker. Man har endel erfaring å bygge på, og ta med seg. For meg personlig, var 40 årene de årene hvor mye falt på plass, hvor jeg tok de viktige, og riktige grepene, hvor jeg vokste som menneske, og fikk tilbake troen på meg selv. Alt dette som jeg fikk med meg gjennom 40 årene, som jeg lærte, og som jeg vokste på, det skal jeg ta med meg inn i 50 årene.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg synes det er rart å tenke på at jeg nå er i 50 årene, men gruer meg, det gjør jeg ikke. Alder handler om hvordan man føler seg, og hvor man er i livet. Man merker jo at ting skjer i kroppen når årene går, men her kommer også viktigheten av trening inn. Viktigheten av at jeg prioriterer trening, at dette fortsatt skal være et viktig fokus. Trene, og gå turer.  Være flink til å gjøre gode ting som gir meg påfyll både psykisk og fysisk. At jeg nå også har to nydelige prinser i livet mitt, det gjør også noe med fokuset mitt på helse. Jeg vil være der for dem, og jeg vil kunne være aktiv sammen med de. I den tiden vi er i nå, så merker jeg at det sliter på viljen det å trene, og det å være så aktiv som jeg har vært. Jeg leter etter den jernviljen jeg hadde, og jeg må finne den.

I dag skulle jeg ha feiret sammen med den nærmeste familien. I dag kjenner jeg virkelig på hvor mye de betyr for meg alle sammen, og hvor mye jeg savner å treffe dem, og tilbringe tid med dem. Jeg kjenner hvor mye det gir meg at jeg feks på bursdager kan invitere til familieselskap. Det blir en rar bursdag, og jeg må jo innrømme at det nok blir en litt trist bursdag også. Jeg er en person som er veldig glad i å stelle istand selskaper, eller sammenkomster. Ikke fordi jeg må være et midtpunkt, men jeg liker å planlegge, jeg liker å treffe flotte mennesker i sosiale settinger. Jeg er nok en organisator, og jeg tar nok ofte intiativ til og treffes i ulike settinger. I dag skulle prinsene mine ha vært her, og alle mine nære. Det blir rart og skulle lage selskap for to, for i dag blir det kun min kjære mamma og meg som skal feire. Det blir fint, men det blir også veldig rart, og man kjenner nok ekstra på savnet etter mine nærmeste.

Det er lenge siden jeg bestemte meg for å feire 50 års dagen min stort. Dato for feiring var satt, og alt var planlagt. 55 stk hadde til nå sagt ja til å komme. Jeg har gledet meg så til å feire sammen med flotte mennesker som alle på sin måte har betydd noe for meg gjennom årene. Tema for min 50 årsdag skulle være noe sånn som ” Takk for at du har betydd noe i livet mitt.” Noe sånn cirka der tenkte jeg. På en så stor dag, så ønsket jeg å invitere mennesker som alle på sin måte har betydd noe for meg. Ikke alle er en del av livet mitt i dag, men de har alle betydd noe for meg på et tidspunkt, og de har betydd såpass mye at de har satt gode spor. Mennesker som har vært der gjennom barne og ungdomsårene mine, mennesker jeg har knyttet vennskapsbånd med i voksen alder, mennesker som har vært en enorm støtte på den veien jeg har gått de siste årene. Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag visst det ikke hadde vært for et par helt spesielle personer. Selv om jeg ikke har det nære forholdet til alle disse i dag, så kan jeg takke de for så mye. Det er ikke alle som følger en hele livet. Noen faller av underveis uten at det egentlig er noen grunn, andre er som en en stødig mur år etter år. Noen venner betyr mye for deg i ulike deler av livet.

Skoleårene, barndomstiden, ungdomstiden, radiotiden, russetiden, voksentiden – jeg er så takknemlig for at jeg gjennom årene har truffet så mye flotte mennesker som har beriket livet mitt på en eller annen måte. Spesielt må jeg nok trekke frem tiden jeg hadde i nærradiomiljøet og NGU miljøet fra jeg var 14 år gammel. Jeg som den stille, beskjedne og usikre jenta som jeg var, jeg hørte at Radio Ung søkte flere frivillige. Radio, det skulle jeg begynne med. Jeg fikk med ei klassevenninne, og dro ned for å finne ut hva dette var for noe. Det ble mange år som frivillig, og radio ble jo min vei i årene fremover. Radio er min jobb i dag. Hadde det ikke vært for at jeg møtte de riktige personene da jeg kom til Radio Ung, så hadde jeg aldri drevet med radio. De så meg, og tok vare på meg, og jeg begynte å blomstre. Det samme gjelder i jobbsammenheng. Folk som har trodd på meg, og som har sett kvalitetene mine, og som har gitt meg muligheter til å få jobbe med det jeg virkelig elsker. Livsstilsendringene jeg har gjort de siste årene. Menneskene som jeg kan takke for at jeg er der jeg er i dag. Menneskene som ikke ga meg opp, men som var der, som pushet meg og støttet meg. Mennesker som jeg kunne diskutere med, søke støtte og råd hos, mennesker som trodde på meg, mennesker som så meg og ikke bare kiloene. Treningsgruppen for overvektige har betydd enormt mye for meg. Alle de flotte jentene jeg har fått lov å bli kjent med gjennom treningen. Støtten man har fått fra mennesker som kjemper den samme kampen. Latteren, samholdet, støtten – det har betydd enormt mye. Og ikke minst alle de flotte, nære vennene mine. Venner som har beriket meg på hver sin måte. Venner som er stødige som fjell. Venner som alltid er der. Og jeg skal ikke glemme den fine familien min. Vi er ikke den største familien, men for en flott gjeng vi er!

Den store feiringen 18.april er utsatt. Tiden vi er i nå gjør at feiring sammen med så mange mennesker blir umulig. Jeg kjenner det er sårt og trist, jeg hadde gledet meg så masse…men jeg ser jo veldig godt hva som er viktigst akkurat nå. Den store feiringen er ikke avlyst, den er kun utsatt. En dag skal jeg feire dagen sammen med denne store, flotte buketten av mennesker, og når vi igjen kan samles, så vil feiringen bare blir enda finere, og vi har enda mer å feire.

I går tenkte jeg mye. Endel tårer ble felt. Ikke fordi jeg var trist, men i går brukte jeg litt tid på å skru årene noe tilbake. Jeg satt etterpå og kjente på en stor takknemlighet. En takknemlighet for hva livet har gitt meg,  alt jeg har fått oppleve, alle de flotte menneskene jeg har møtt. Jeg har absolutt hatt mine kamper. Livet har i perioder vært både utfordrende og tøft. Livet har ikke være en dans på roser, men likevel, så har det vært 50 utrolig fine, og gode år. Jeg føler meg utrolig heldig, og takknemlig. I de tøffe periodene har jeg funnet en styrke jeg ikke ante at jeg hadde, og motgangen har gjort meg sterkere, og tøffere. Jeg er tryggere, jeg stoler mye mer på meg selv, jeg har erfaringene, selvtilliten er på et helt annet nivå, og jeg kan sette meg selv mer i fokus uten å være egoist av den grunn. Jeg får jobbe med,  og realisere ting jeg tidligere bare har drømt om. Jeg føler meg voksen uten at det ligger noe negativt i det. Man har vært igjennom tøffe tider med sykdom, og samlivsbrudd, men disse tingene, de har iallefall gjort meg mye sterkere. Det har også gjort at jeg har blitt kjent med meg selv på en helt annen måte enn før. Jeg har en styrke jeg ikke trodde jeg hadde. Jeg er tøff, og jeg mestrer.

I går kom det masse blomster på døren. Jeg ble så rørt, og så utrolig glad og takknemlig. Nydelige buketter og oppsatser, nydelige kort med så utrolig fine ord. I går kom det mye gledestårer, og jeg følte meg som verdens heldigste. To av mine flotte kusiner kom også på døren i går med en stor, flott krukke full av uteblomster. Slikt varmer noe helt enormt.

I dag er jeg 50. Dagen skal feires selv om vi bare blir to. I dag blir det indrefilet med masse deilig tilbehør. Jeg har bestilt bløtkake, og verdens beste skal bakes. Flagget skal henges ut, og et par gullballonger skal blåses opp. Planene for tiden fremover, de er mange og spennende. Jeg ser frem til den gode, trygge hverdagen igjen. Dagen hvor jeg skal knuseklemme prinsene mine, og igjen være sammen med alle de som betyr så mye for meg. Jeg tror vi kommer til å se en annerledes hverdag. En hverdag hvor vi kommer til å sette mye mer pris på hverandre, på samholdet, og på hverdagen. Jeg gleder meg til årene som ligger foran meg. Gratulerer med 50 årsdagen, Heidi – 50 årene skal bli fantastiske!!