En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Er et sprøytestikk om dagen det som skal til for å gå ned i vekt, og dermed gjøre noe med fedmeproblematikken? Mange leger mener at sprøyten som nå er blitt godkjent i behandlingen mot fedme kan snu opp ned på måten vi behandler fedme på.

Jeg har skrevet om denne sprøyten på bloggen før, og etter det har jeg fått mange henvendelser fra lesere som lurer på om jeg har prøvd den, og som selv ønsker å prøve den. Hver gang jeg hører om noe som kan ha positiv effekt på overvekt, så blir jeg utrolig nysgjerrig. Denne sprøyten er ikke noe unntak.  Hva slags sprøyte er dette, og hva slags effekt kan et sprøytestikk om dagen ha på overvekt? Vi er jo ennå ikke der at mirakelkuren mot fedme er oppfunnet, så hva er dette?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var i podcasten ” Radiolegen “,  at fastlege, Morten Munkvik snakket om sprøyten han mener vil gi god hjelp til overvektige, og dermed være med å løse noe av problemet ved å klare å gå ned i vekt. Munkvik uttaler i podcasten at sprøyten kan være banebrytende for måten man behandler fedme og overvekt på. Ørene mine blir ekstra store når jeg hører slikt. Man får dette håpet selv om det er lite, og samtidig, så sitter man med masse spørsmål. Visst dette kan være banebrytende for behandling av fedme og overvekt, så bør jo da resultatet av behandlingen tilsi at man kan gå ned en del? Det bør være snakk om noen prosenter av kroppsvekten tenker jeg. Er man overvektig, og sliter med å klare å gå ned i vekt, så bør denne sprøyta være såpass banebrytende at man merker en vektnedgang…

Sprøyta det er snakk om, den ble egentlig brukt i behandling av diabetes 2. Under behandlingen, så oppdaget man at medisinen gjorde at pasientene også gikk ned i vekt. Da man så dette, så begynte man å bruke den for å behandle fedme også. Nå er det også mulig å få medisinen på blå resept, ved at fastlegen søker om refusjon.

Munkvik sier i podcasten at man ønsker å unngå fedmeoperasjoner. Det er mange til dels store bivirkninger etter en fedmeoperasjon. Da er denne medisinen bedre, sier han. Medisinen er ei sprøyte som man skal sette daglig. Den inneholder et metthetshormon som gir en følelse av å være «julekveld-mett» sier han. Morten Munkvik er overbevist om at sprøyta vil bli mer vanlig når folk får vite om den, og mener at det helt klart er en kjempegevinst i dette.

Siden jeg skrev om sprøyta sist, så har jeg snakket med min fastlege om denne, og han var veldig positiv til å søke om denne for meg.  Til mandag skal jeg jeg tilbake for å sette i gang prosessen. Jeg er spent, og jeg er helt klart spent på om jeg får den dekket. Jeg vil absolutt tro at jeg er i kategorien som både har behov for å kunne teste den ut, og som trenger boosten som denne kan gi meg. Siden sist jeg skrev, så har jeg også hørt erfaringer fra andre. Venninnen min fortsetter å gå ned, om ikke like mye, og like fort, men hun er veldig fornøyd med effekten den har. Jeg tror vi snakker om rundt 16-17 kg. En fysioterapeut jeg traff i sommer hadde en pasient som hadde gått ned 25 kg. 20 kg er nedgangen på ei jeg vet godt hvem er. Her snakker vi over en periode på  rundt 10-12 måneder. Et slikt resultat hadde jeg vært strålende fornøyd med.

Når en lege er så positiv til denne sprøyta som et ledd i behandlingen av overvekt, da blir jo jeg enda mer nysgjerrig på om denne sprøyta faktisk kan hjelpe meg med å gå ned i vekt. Jeg har mange kilo igjen som bør bort. Det står lite om bivirkningene av denne sprøyten i artikkelen som NRK publiserte om saken, men i podcasten, så snakker Munkvik litt om dette. Bivirkningene følges nøye over hele verden fordi medisinen er såpass ny mot fedme. Den bivirkningen man vet om, det er at man kan få veldig vondt i magen. Man får en intens metthetsfølelse. Venninnen min har merket denne metthetsfølelsen veldig godt. Hun har orket langt mindre mat. Hun var i starten en del dårlig. Hun var kvalm, og kastet litt opp. Magen var vel heller ikke der den pleide å være. Nå har dette stabilisert seg. Er det noen av dere som følger bloggen som har prøvd sprøyta?

I en undersøkelse som er gjort blant overvektige som har satt denne sprøyta, så viste den at blant de 1300 personene som deltok i studien, så gikk man ned 15 kg i snitt på et år. Det er gode resultater! Det er også viktig å legge til at man ikke må ha diabetes type 2 for å kunne få denne sprøyten, men man må være ” feit nok ” som Munkvik sier i podcasten. Altså man må ha en for høy BMI.

Ingenting hadde vært bedre enn om denne sprøyta faktisk kunne hjelpe oss med å gå ned i vekt. Jeg tar gladelig et stikk til dagen om den kunne hjelpe meg med overvekten, og hjelpe meg med å komme ytterligere ned i vekt. Det høres jo for godt ut til å være sant, men når leger har troen, så skal sannelig jeg også ha det. Samtidig ser jeg jo at en person i min omgangskrets har stort utbytte av den. En vektnedgang må jo gi en veldig boost også til å gjøre en jobb selv ved siden av vil jeg tro.

Fortsettelse følger…..

At mye endrer seg i løpet av årene, det kjenner vi sikkert til alle sammen. Interiørsmaken, musikksmaken, hårfrisyrer og klessmaken er bare noe av det som endrer seg. Heldigvis tror jeg at jeg velger å si.

Når det gjelder klær, så kan man bare se på bilder av en selv tilbake i tid. Da kan man smile og tenkte at slik ville man aldri kledd seg i dag. Noen stiler kommer jo også tilbake med jevne mellomrom, i en litt freshere look. Dere som er på min alder. Hvem husker vel ikke ball gensere? Jeg husker jeg så stjerner den dagen jeg fikk lov av foreldrene mine til å kjøpe en ballgenser. Jeg bodde i den. Rosa var den. Lys rosa med hvit skrift. Eller dongeribuksene vi la i klor for at de skulle bli flekkete, og ekstra stilig var det om vi lage litt hull i dem og. Snekkerbukser var jeg veldig glad i. Jeg hadde både grønne og gule. Dongerifrakken som jeg virkelig bodde i. Genser med sjakkmønster i sort og hvitt som hadde puffarmer.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg ble nok av mange venner kalt for ” puddelen.” Hvorfor? Visst vi går tilbake til 80 og tidlig 90 tall, så kan jeg tenke meg at noen av dere gjetter riktig. Permanent. Jeg digget permanent på den tiden, og gjett om jeg hadde permanent til tider. Masse bølger i det den gang lange håret. Jeg var vel den i vennegjengen som hadde mest permanent, og som dermed var nærmest å ligne en puddel. Permanenten var en ting. Den var ikke så verst selv om jeg aldri ville hatt det tilbake i dag om jeg fikk mulighet. Det var verre med sminken. Jeg var opptatt av sminke, men skjønte kanskje ikke alltid at det var en fordel å vite hvordan man la den så den ble penest mulig. Spesielt var det en ting som var utfordrende, og som jeg vel også i dag gjerne skulle lagt perfekt, og det er rougen. På 80 tallet, så brukte jeg nok en rouge som man så før man så meg. Permanent, rouge som man virkelig kunne se, ballgenser og dongerifrakk. Det kunne ikke bli bedre…trodde jeg. Bildet fra 8.klasse ved Grim Ungdomsskole sa vel noe helt annet 🙂

Det er moro å se tilbake. Se hva slags klær man har gått med, hva slags hårfrisyrer man har hatt opp igjennom. Hvordan makeup’en heldigvis forbedret seg etterhvert. Musikken. Hvor ellevill jeg var etter Drama, og senere Muffe og Gækki i Creation. Etter dem kom Dag Brandt og Shatoo. Jeg var fortapt i dem alle. Både i musikken…i Muffe og i Dag Brandt. Sammen med en del andre jenter fra Kristiansand, så starter vi en egen Creation klubb. Vi lagde vår egen avis ” Gæmuff.” Vi dro til Larvik med toget i håp om å treffe Muffi eller Gækki. Drømmen var å treffe de begge. Vi traff ingen av de. Vi så bassisten Perry fra Dramatiden, men det var ikke helt det samme liksom. Vi trodde vi så Stikka som var trommeslager i Drama, og etter hvert New Drama. Det var nok bare fordi vi ønsket at det var han. han lignet egentlig ikke, han hadde kun samme kroppsform. Vi hadde funnet adressen til Gækki, og dro hjem til han. Vi ringte på døren vi, men ingen åpnet. For et nederlag. Vi gikk rundt hele huset vi. Kikket i vinduer. Vi hadde jo tross alt dratt en lang vei, så det var det minste vi kunne få lov til å gjøre. Vi fant et soveromsvindu som var Gækki sitt. Det var det høyst sannsynlig ikke. Vi så ingenting som tydet på det, men i vårt hodet, så var dette rommet til prinsen av musikk. Vi tok bilder, og fortalte alle hjemme at dette var Gækki sitt rom. Jeg var konsertsjef i Kristiansand for både Creation og Shatoo. Tenk så stas for ei ung jente. Jeg satte opp plakater når det var konserter, skaffet vakter til konsertene, sendte informasjon til lokal media. Guttene i klassen som hatet disse smørguttene av noen artister, de stod i kø for å være vakt på konsertene. Det var nok neppe pga musikken, men alle jentene som var til stede 🙂

Jeg kunne mimret i evigheter når jeg først starter. Poenget mitt, foruten at det er fint å tenke tilbake, det er at man skal være glad at mye endrer seg i årenes løp. Vi endrer oss også, vi får erfaring og lærer underveis i livet. Jeg skal gå tilbake til klessmaken som takk og lov endrer seg. I konfirmasjonen min hadde jeg drakt med skjørt og overdel/jakke. Fint var det samtidig som det ikke var så mye å velge mellom i store størrelser. Jeg hadde også sløyfe. Sløyfe! Seriøst? Det var visst in på den tiden hos jenter, så jeg hadde hvit sløyfe. Jeg grøsser i dag, men på konfirmasjonsdagen var jeg visstnok strålende fornøyd med antrekket.

Høstens kleskolleksjoner er på vei ut i butikkene. Noe er allerede på plass. Noe av dette har jeg vist før, og i dag skal jeg vise et par plagg til. Fotografen min sliter litt med ryggen, så jeg har ikke fått tatt bilder med antrekket på, men det kommer det også. Når jeg snakker om smak som endrer seg, så har jeg ikke før nylig likt slike lange skjorter. I dag elsker jeg de. Jeg går ikke med dem kneppet, men åpne med en fin topp under. Jeg har tidligere vist den tøffe skjorten fra Gozzip. Den gleder jeg meg til å gå med utover. I dag vil jeg vise ei rålekker skjorte/bluse/kjole fra Studio. Da jeg først så bildet av den, så var den fin, men ikke så mye mer enn det. Senere så jeg at Elisabeth ved Alexis Mote viste den på nettsiden deres. Plutselig så kom ” den må jeg ha ” følelsen. Den var så lekker! Og når jeg nå har fått den hjem, så er jeg så utrolig fornøyd med den. Jeg skal ikke ha denne heller kneppet, men åpen med en topp under. Stilig blomsterdesign i sort og hvitt. Modellen heter Jeanette, og er i 100% viskose. Jeg bruker vanligvis M i Studio, men denne fikk jeg kun i str. L, så da ble det den. Og jeg er glad for at jeg valgte den, for denne er nok noe liten i størrelsen.

Skjorteblusen hos Alexis finner du her : https://www.alexismote.no/collections/studio/products/6396951-studio-jeanette-kjole-sort

Johanne Shirt tunika fra Gozzip er en tunika modell jeg liker veldig godt. Den kommer i alle kolleksjoner i ulike farger og design. For høsten, så kommer den i fargene nougat, og old rose. Jeg har valgt den i old rose, og det er en veldig fin farge .Modellen har knapper helt ned, men denne modellen kunne ikke jeg tenke meg å bruke åpen med noe under. Denne har jeg alltid lukket. det har med lengden å gjøre. Veldig god modell å ha på seg.

Så til slutt. Jeg har mye skjerf, og i perioder, så bruker jeg litt skjerf. Ikke så mye strikkeskjerf. Mer den tynnere typen. Jeg burde også gå på skjerf kurs i forhold til hvordan man knytter disse skjerfene. Der er jeg vel noe grønn. I høst kommer Gozzip med et strikkeskjerf som jeg falt veldig for. Skjerfet heter Dorit stripe scarf. I samme farger og design, så kan man også få en tøff, kort strikkejakke. Den modellen heter også Dorit. Et skjerf som kan brukes til så mye. Jeg tenker at det kan bli knalltøft sammen med bla den nye, korte dongerijakken fra Gozzip.

Nyt søndagen. Vi blogges til lørdag!

At media har stor makt, og stort sett skriver det som faller de inn, det vet vi alle. At de ønsker å å skape overskrifter, det vet vi også. At media også har et stort ansvar, det vet vi, men det er noe media selv ikke alltid tar så alvorlig som de burde. Overskrifter betyr ofte mer enn ansvar. Noen ganger må man bare spørre seg selv ” hvorfor ” når man leser hva de får seg til å skrive.

De siste dagene har en overskrift, og en artikkel i det det amerikanske ukebladet ”  National Enquirer ” skapt sterke reaksjoner på sosiale medier. Ukebladet har nemlig hatt et stort behov for å kåre de verste og de fineste strandkroppene. På forsiden er nemlig flere kjendiser avbildet i badetøy og tittelen lyder som følgende: «This year’s 50 best and worst beach bodies. The good, the bad and the ugly!». Altså: «Årets 50 beste og verste strand-kropper. De gode, de dårlige og de stygge!». Helt uten å vite mer om kåringen, så må man spørre hvorfor? Prøver man ikke å jobbe for en aksept av alle kropper? Skal man seriøst rangere kropper ? Skal man fortelle at noen kropper er for dårlige og for stygge?

Når et amerikanske ukeblad foretar en slik kåring, så trenger man jo ikke se listen en gang for å vite hvilke kropper som troner øverst over de verste strandkroppene. Her finner man selvsagt overvektige, og blant de øverste finner man plussize modellen Tess Holliday. Jeg husker reaksjonene som kom den dagen det ble kjent at amerikanske Tess Holliday, som er en str. 52/54 fikk en prestisjetung modellkontrakt, som første plussize kvinne. Det ble et rabalder uten like. Folk skrek om at man nå skulle hylle overvekt, at overvektige modeller nå skulle bli rollemodeller, og forbilder. Heldigvis var det også noen som fortalte verden at dette ikke handlet om å omfavne overvekt, men å få være den man er.

Det har vært en brann på sosiale medier etter kåringen ble offentliggjort. Nettrollene har kost seg, og fått ut både eder og galle, men heldigvis har også veldig mange tatt sterkt avstand. Tess Holliday selv ble langt fra fornøyd da kåringen ble kjent og skrev på sosiale medier: ” «LOL, jeg ble nevnt som en av årets verste strandkropper, og det gjør meg så sint fordi vi er i 2021 og det blir fremdeles publisert dritt som dette?!!!», og la ved bildene fra ukebladet. Holliday skriver videre ” Teit, LOL, men det får meg også til å le fordi jeg er heit som f***»,  og fortsetter: «Hvis du ser dette og du er feit eller ikke har en kropp som er ikke er «typisk heit», og du har lyst til å dra på strand eller ta på badetøy: GJØR DET.» Holliday har 2,2 millioner følgere på Instagram, og oppfordrer følgerne sine til å leve livet sitt.

Heldigvis har mange tatt sterk avstand fra kåringen, en kåring som National Enquirer visstnok har hatt i flere år. En av de som har tatt sterk avstand er kroppsaktivisten  Alex Light. Hun har delt sin frustrasjon med sine 440 000 følgere på Instagram: «Jeg gråt da jeg så denne saken. Hissige, sinte tårer. Ikke for meg selv, men for de mange millionene av kvinner – og menn – som kommer til å se dette og dømme sin egen kropp. «Hva ville de ha sagt om min kropp?», er en tanke mange får etter å ha lest dette, tror jeg». Akkurat det var en av de første tankene fikk jeg også i hodet: hva hadde de skrevet om min kropp? Det er ille nok hva man tenker om egen kropp om man ikke skal bli bedømt på en måte som dette i tillegg.

Jeg følger Tess Holliday på Instagram, og er full av beundring for den kampen hun kjemper for kroppsaksept. Det er så viktig at vi gjør nettopp det. Det er dessverre en kamp vi må kjempe i lang tid, men det betyr ikke at vi må slutte å kjempe, og vi må ikke slutte å si i fra og sette fokus. Tess Holliday er en utrolig sterk kvinne. Hver eneste dag så hagler det inn med negative, og direkte stygge kommentarer på Instagram kontoen hennes. For å tåle så mye vonde kommentarer for hvordan man ser ut, så skal man være innmari sterk.

Heldigvis er det også mange der ute som heier henne frem, men hvem har rett til å komme med stygge kommentarer for hvordan vi ser ut? Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Da det ble kjent at Tess hadde fått modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Seriøst? Det viser bare nok en gang hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen.

I kåringen så har National Enquirer hentet frem et bilde av Tess Holliday som nettopp har kommet opp av vannet iført en blomstrete badedrakt. Ikke nok med at Holliday blir kåret til å ha en av de verste strandkorppene. Til bildet skriver blant annet ukebladet at de har snakket med en doktor som har gjort seg opp en mening om Hollidays vekt. Hva er dette for noe?

Jeg digger Tess Holliday. Hun er en stor, vakker og sterk kvinne. Jeg kjenner at jeg gjerne skulle hatt en del av hennes selvtillit. Jeg digger alle som gjør akkurat det de vil med den kroppen de har. Egentlig burde det være en selvfølge, men det vet vi alle at det ikke er. Det handler ikke om å fremme eller hylle overvekt. Det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det handler om å godta alle kropper i alle fasonger. Det handler om ikke å skamme seg. Om å få være seg selv.

Om du lurer på hvilke kropper som er de fineste? Den kåringen er verken du, meg eller Tess Holliday blant kandidatene på. Hadde vi vært Jennifer Aniston, eller Kate Hudson, så hadde alt vært annerledes…..

Unnskyld språket, men fy fader for et grusomt døgn det har vært. Jeg vet de to første døgnene under en roseninfeksjon kan være helt grusomme. Jeg har kanskje ikke svart belte i rosen, men nesten. For en del år siden så fikk jeg denne infeksjonen igjen og igjen. Jeg var hele tiden på vakt, sjekket huden, og med en gang jeg så røde felt, så fikk jeg panikk. Jeg vet ikke hvor mange roseninfeksjoner jeg har hatt, men det er mange. De siste årene har jeg vært heldig, og sluppet unna denne dritten. Det betyr også at jeg ikke har trengt å vie rosen noen tanker overhodet.

Som lyn fra klar himmel så kom denne drittinfeksjonen tilbake, og jeg har hatt et døgn i helvete. Som jeg skrev i går, så tenkte jeg corona når jeg natt til lørdag våknet og var gørrdårlig. Jeg klarer ikke helt å beskrive hvor dårlig jeg var. Frostrier, ansiktet brant, allmenntilstanden var helt elendig. Jeg var så dårlig at det var vondt å bevege seg. Svettet, og frøs. Da et rødt felt kom til syne ved kneet, så visste jeg at jeg ikke trengte å ta noen coronatest. Hadde jeg orket å skrike, så hadde jeg skreket høyt. Marerittet var tilbake. Usikkerheten om antibiotikaen ville slå det tilbake. Jeg fant frem nød antibiotikaen, og begynte kampen mot dritten. For oss med lymfødem som har hatt rosenangrep, så anbefales det at vi har antibiotika liggende hjemme slik at vi kan starte behandlingen med det samme. Jeg måtte sjekke datoen på tablettene, for jeg var redd de hadde gått ut på dato, men de var heldigvis innafor.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå er det ikke sånn at alle som har lymfødem får rosen, men sjansene er veldig store, og veldig mange lymfødempasienter har hatt en eller flere. Mange har også  flere sykehusinnleggelser når infeksjonen slår til. Jeg har hatt en innleggelse, og da lå jeg noen døgn før de hadde infeksjonen under kontroll. Innleggelse er også noe jeg frykter når dritten kommer. Det er heller ikke kun lymfødempasienter som får rosen. NHI skriver på sine nettsider at rosen, eller erysipelas som er det opprinnelige navnet, er forholdsvis vanlig. Antall nye tilfeller oppgis til omtrent 200 tilfeller per år i en befolkning på 100.000. Erysipelas forekommer hyppigere jo eldre man blir, men også barn kan rammes. Infeksjon på leggene er den hyppigste lokalisasjonen. Og det har alltid vært på leggene mine at jeg har fått infeksjonen. Det ser man tydelig på min høyre legg. Den har en helt annen farge enn den venstre. Den er mye mørkere. Jeg kunne jo ha sagt at den har fått en del mer sol enn den venstre, eller at det var pga mislykket selvbruning, men det er rett og slett misfarging. Så høyre legg har fått en del juling. Huden er også litt annerledes der.

En del av dere har spurt hva rosen egentlig er. For veldig mange av dere så er dette en infeksjon dere aldri har hørt om. Jeg hadde heller aldri hørt om den før jeg fikk første angrep. Ingen hadde fortalt meg at jeg med lymfødem kunne få dette. Akkurat som at ingen på verken Radiumhospitalet, eller Sørlandet Sykehus hadde fortalt meg at jeg kunne få lymfødem da de fjernet lymfer under kreftoperasjonen. Rosen skyldes en infeksjon med bakterier som trenger gjennom huden på grunn av rift, en sprekk eller sykdom i huden. Bakteriene sprer seg så under hudoverflaten. Det finnes en rekke disponerende årsaker. De hyppigste er sprekkdannelser i huden, fotsopp, brennkopper, vannkopper, lymfødem, eksem, leggsår og hudskader. Jeg har 0 peiling på hva som har vært årsaken for infeksjonen jeg fikk nå.

Prognosen er heldigvis god når man får riktig behandling. Uten behandling, så kan rosen bli alvorlig. Da kan infeksjonen spre seg til dypere hudlag. Omtrent en av fem vil oppleve at tilstanden rammer på nytt. Tilstanden bedres som regel i løpet av 24 til 48 timer. Jeg er nå inne i mitt andre døgn, og det verste har lagt seg, heldigvis. Allmenntilstanden er bedre, jeg er mer tilstede, og feberen har sluppet litt taket. Jeg krysser alt jeg har for at jeg er på bedringens vei, at det positive som jeg kan kjenne litt på nå ikke plutselig snur. Det kan virke som om antibiotikaen har startet å virke. Jeg håper, men våger ikke å tenke at det nå bare går oppover. Jeg kjenner at jeg har lyst på mat. Litt fikk jeg i meg i går, men stort sett brakk jeg meg når jeg så mat, eller tenkte på mat. Heldigvis har jeg drukket masse vann.

Jeg er litt mer optimist i dag. Fra at jeg ikke orket noe som helst i går, så går det fint å bevege seg litt i huset i dag, og formen kjennes ganske mye bedre ut. Derfor har jeg i dag våget meg på et bilde hvor jeg har et bittelite smil under sløret. En veldig forsiktig optimist. En STOR TAKK  til dere fantastiske lesere for alle nydelige hilsner. Jeg har lest alle sammen både på bloggen og på bloggens Facebook side, og dere skal vite at jeg setter så stor pris på hver eneste en. Det varmet skikkelig mye. Blir rørt, og glad, så igjen: Tusen takk!!

Til slutt, så har jeg et spørsmål til dere som jeg håper dere kan gi meg noen innspill på. Jeg skal kjøpe meg pulsklokke, og har nå brukt evigheter på å prøve å bestemme meg for hvilken jeg skal velge. Jeg er jo mosjonist, og ingen toppidrettsutøver, så jeg trenger ikke alle verdens funksjoner, men jeg vil ha en god klokke som registrerer treningen min, skrittene mine, aktiviteten min i løpet av en dag. Gjerne ei klokke som sier i fra når det er for lenge siden jeg har rørt på meg hehe. GPS er fint å ha for en som ikke har verken retningssans eller stedsans. Jeg har to modeller jeg har kikket mest på, men kanskje har du en annen klokke som du vil anbefale. Det som er veldig viktig å understreke er at selve klokken må være stor så jeg ikke føler at den forsvinner på armen min. Gjerne også en litt feminin modell, at den ikke ser ut som en typisk pulsklokke. De modellene jeg har sett på er Garmin Vivoactive eller Venu, samt Polar Ventage M2. Polar er ikke super feminin, men likevel innafor. Har noen av dere erfaringer med en av disse som dere vil dele med meg? Eller har du en annen du vil anbefale?

Jeg skal tilbake til sengen. Hvile og ro er viktig fremover. Jeg har troa på bedre dager, og krysser alt jeg har.

Som lyn fra klar himmel slo det til. Det er evigheter siden sist, men jeg hadde jo et håp om at det skulle holde seg borte for alltid. At vi aldri skulle være nødt til å ha noe med hverandre å gjøre, men der tok jeg feil, veldig feil.

Beina mine kan gi meg utfordringer, men bortsett fra at beina ikke liker varme, så spiller vi veldig på lag, og har gjort det lenge nå. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store beina, det har ikke vært lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av store bein. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, utfallet kunne ha vært så mye verre. Når man blir frisk etter alvorlig sykdom, så er store bein noe man fint kan leve med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Rundt kl.02 i natt, så våknet jeg av at jeg kjente meg dårlig. Corona er det første man tenker på. Jeg frøs, jeg verket i ledd, og muskler, jeg følte jeg brant opp i ansiktet. Jeg skjønte at noe var på gang, og tenkte at det bare var å prøve å karre seg for å ta en coronatest i dag. men…det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette ikke var corona. Jeg hadde begynt å bli ganske så varm og rød på det ene beinet. Diagnosen ble fort endret fra mulig corona til rosen.

Jeg har lyst til å banne. Jeg har ikke hatt rosen på mange år, men går man tilbake i tid, så har jeg hatt utallige rosenangrep. Jeg har ikke enset rosen en tanke på evigheter. Jeg trodde nok at vi var ferdige med hverandre, men neida, i natt, så slo dritten til igjen. Heldigvis har jeg alltid antibiotika liggende sånn at jeg raskt kan sette i gang behandling for å få det fort under kontroll. Jeg er alltid spent på om antibiotikaen virker, for gjør den ikke, så er det sykehusinnleggelse.

En av utfordringene med å ha lymfødem, som også er en  kroniske tilstand, det er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde i natt. Et sted på venstre bein, mot kneet, så begynte det å bli ømt, og varmt. Jeg følte disse influensasymptomer, spesielt fordi leddene begynte å verke. Jeg skjønte tegnene, en ny infeksjon var på gang.  Jeg har hatt mine runder med dette før som sagt, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med antibiotika. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Når jeg har antibiotika liggende hjemme, så er det i gang ved den minste antydning, så er det bare å starte på en kur. Det gjorde jeg i natt.

Jeg aner ikke hva som forårsaket en ny rosen infeksjon denne gangen, men at den rir i kroppen er det ingen tvil om. Det første døgnet er et mareritt. Så akutt. Før man vet ordet av det, så er man så syk. Frostriene er de verste. I tillegg kommer den høye feberen, og allmenntilstanden er helt blæh. Området med rosen er sårt, og  ømt.Her innbiller man seg ikke noe som helst. Man er gørrsjuk. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. 10 dager uten trening gjør at jeg hyperventilerer. 10 dager er altfor mange dager uten at jeg skal få gå på trening.  Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, kanskje, men så sliter jeg. Jeg hater rosen. Jeg hater virkelig å få dette. Det er en del av livet med lymfeødem, men jeg sliter veldig med å akseptere akkurat dette. Det at jeg stadig sjekker om rødfargen er gått ned, svetter som en gris grunnet feber, beinet er ømt og vondt, og så er det denne usikkerheten om antibiotikaen tar infeksjonen denne gangen også.

Jeg håper, og jeg tror at antibiotikaen klarer å gjøre jobben denne gangen også, og at den tar knekken på infeksjonen. Feberen absolutt ikke har gitt seg. Man føler seg tygd, og spyttet ut igjen. Kanskje vil humøret også stige etter hvert. Jeg blir lei, og jeg blir sinna. Det nytter ikke, men jeg blir det likevel. Årsaken kan jeg bare lure på, men jeg kan ikke være på vakt hele tiden, og små sår/kutt/rifter kan man ikke unngå. Det er nok mange med bla lymfødem som har det sånn som meg i blant. Som har sine utfordringer som dukker opp innimellom. Jeg er ikke alene. Jeg synes bare litt synd på meg selv enda jeg vet at det ikke er noe mer synd på meg enn andre.

Nede for telling, men forhåpentligvis snart på vei opp igjen.

Reklame | Gozzip og Studio

Vi er inne i den siste uken av juli. Planen om å være ferdig med alle prosjekter utenfor innen utgangen av juni, den sprakk. Men du verden så mye jeg har fått gjort, og det som er igjen, det er en del maling, og de varmeste dagene, da er det ikke maling som står høyest oppe på listen før kvelden kommer. Jeg har igjen å skrape ca 25% av gjerdet, og i tillegg grunne og male ca 50%. Planen er også å få malt garasjeporten, og dørene i garasjen. Det bør være oppnåelig før høstdagene kommer.

Mange butikker har startet salget. Kryss i taket: jeg har ikke vært på salg. Ikke ennå. Men jeg tenker det er klær til prinsene som kommer  i første rekke om jeg skal på salg. Det er minst like moro å kjøpe klær til guttene som meg selv, og selv om det høres veldig tidlig ut, så skal jeg faktisk snart begynne å tenke på gaver til guttenes pakkakalender. 48 pakker er en del, og jeg tenker det er smart å starte nå som det er salg så mange plasser.

Tilbake til klær. Mens mange klesbutikker nå har salg for å selge ut det som er igjen av vår og sommerklærne, så begynner samtidig høsten klær å komme i butikkene. Jeg vet at Tabita som selger Studio og Gozzip i Norge, hun skal nå i august ut til butikkene med vår 2022, så jeg var så heldig å få se høstens kolleksjon fra Studio og Gozzip allerede helt  i starten av dette året, så produsenter, selgere og butikker ligger ganske mye lengre frem i tid enn hva som vises i butikkene, og sånn er det jo helt nødt til å være.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er en del høstvarer som er på vei til butikkene. Noe er allerede på plass. Jeg gleder meg til å vise dere en del av det som kommer i butikkene i høst og vinter på bloggen min. Som vanlig, så er det masse fint som kommer inn. Flotte farger, og spennende design. Jeg er så glad for at også høst og vinter byr på farger. Om man ikke får de typiske sommerfargene, så er det slutt på at høst og vinter skal være kjedelige årstider på klær. Det vil også bli flotte print og design. Litt strikkede plagg vil det også komme. Tøffe jakker. Jeg tenkte å vise noe som vil være på plass i butikkene veldig snart, og denimjakken, den er på plass i mange butikker allerede.

Det er vanskelig å plukke ut en favoritt blant plaggene jeg skal vise dere i dag. Jeg liker alle veldig godt, og gleder meg til å bruke de. Et av plaggene som kanskje skiller seg litt ekstra ut i mine øyne blant disse, det er nok den som heter Bianca Dress fra Studio. Er den ikke bare utrolig flott? Jeg skal absolutt bruke den som en tunika, og den ser jo ut som en flott poncho. Så utrolig god å ha på seg, og så utrolig fin, ikke minst med de nydelige armene. Under ponchodelen, så er det en fastsydd topp som er en del lengre enn selve ponchoen. At begge delene er sydd sammen, det er genialt. Det blir fort styr når man skal ta på seg to deler. Lett og luftig. Flott print. Jeg har str. M i denne, og den sitter veldig fint.

I samme print, så vil jeg vise Åsa Dress. Kjole for noen, men for meg, så er dette en tunika. God lengde, og passformen til Studio er jeg som regel alltid veldig fornøyd med. Denne ser nok ut som om den er todelt, men alt er i et plagg. Et plagg til både hverdag og fest, akkurat som ponchoen. Også denne har jeg i str. M, og da sitter den løst og fint på meg.

Denimjakke, det er noe alle bør ha i garderoben sin. Det er et plagg som passer til det meste. Fint til både bukse, skjørt og kjole. Gozzip har denimjakke i sin høstkolleksjon, og denne skal være i en del butikker nå. Denne jakken elsker jeg, for selv om denimjakker kan se like ut, så er de slettes ikke det. Jakken fra Gozzip har en fantastisk god stretch, og det liker jeg godt på denimjakker. Man kjenner med en gang man tar den på hvor utrolig god den er. Jeg har str. L i denimjakken. Jeg kunne fint hatt str. M, og selv om det er veldig god stretch i den, så liker jeg at denne type jakker er litt romslige. Fin utover høsten med et stilig skjerf til. Har du ikke denimjakke, så bør du definitivt kjøpe Gozzip sin.

Til slutt vil jeg vise deg ei råfin langskjorte. Jeg har virkelig begynt å elske slike lange skjorter. Jeg går med de åpne, og har en topp, eller tunika inni. Det har vært litt skjorter av denne typen i de siste kolleksjonene. Denne skjorten heter egentlig shirt dress, altså skjortekjole. Denne kan brukes både som kjole, og som jakke. Skjortekjolen heter Kamma Shirt Dress. Den er i 50 % viskose, og 50 % lin. Den skal også komme i fargen dusty rose som er en veldig fin, rosa farge.

Det var litt klær på en søndag, og en liten smugtitt på noen av høstens go’biter. Som du skjønner, det er bare å glede seg!

Nyt søndagen!

Forbanna lymfebein. Det er akkurat sånn jeg føler det for tiden.

Varme dager er drittdager. Eller det blir feil å si at dagene er dritt, for det stemmer overhode ikke. Det blir mer riktig å si utfordrende. Dagene er utfordrende på enkelte plan. Utfordrende på et spesielt plan.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har alle vårt. Vi har alle drittdager, og utfordrende dager. Egentlig bør jeg kanskje lukke glidelåsen, men jeg vet at det jeg skriver om i dag, det gjelder mange der ute, og på min egen blogg, der kan jeg klage litt. Føler vel ikke at jeg klager heller, men man kjenner litt på fortvilelsen i blant når beina  tar sommerferie. Istedenfor å nyte varmen vi har hatt, så vil beina til Nordpolen. Beina vil slettes ikke nyte sola. Da protesterer de. Enten ved å bli så varme, noe som igjen betyr at jeg er nødt til å flykte i skyggen, eller de får meg til å ” synde ” ved å kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom. Det siste har jeg gjort masse denne sommeren…for å overleve. Jeg vet jeg får betale for det, men da velger jeg heller sprengte, harde og vonde bein istedenfor at jeg kollapser i varmen.

Strømpene jeg bruker til vanlig, når det ikke er sommer, de har kompresjonsgrad 3. Høyeste kompresjonsgrad er 4. Strømpene jeg hadde før gikk til knærne. For noen dritt strømper. De skled ned hele tiden. Vi var ikke gode venner. Kanskje, og mest sannsynlig, så er det mine bein som har skylden for at de skled, og ikke strømpene i seg selv, men det er fint å gi skylden på noen andre som ikke kan protestere. Så fikk jeg lårstrømper. En helt ny verden. Lårstrømper med dobbel silikonkant øverst. Sitter som et skudd, faktisk behagelige å ha på seg, og jeg føler absolutt at jeg mangler noe om jeg går en dag uten. Jeg er blitt god venn med lårstrømpene, og de gir den gode kompresjonen jeg trenger.

Når jeg er dritt lei kompresjonsgrad 3, så tar jeg på meg kompresjonsgrad 2. De er tynnere, og enda mer behagelig å ha på seg. De gir ikke like god kompresjon, men det er mine bein og meg som bestemmer. Så blir det de de tynnere lårstrømpene, så blir det akkurat de. Det er også disse tynnere jeg bruker på sommeren. Du kan jo tenke deg hvor deilig det hadde vært om du måtte gå med tykke strømpebukser i varmen, som i tillegg sitter sååå tight inntil beina. Da kan du tenke deg sånn ca hvordan det er å gå med kompresjonsstrømper opp til lårene i sommervarmen. Og tenk deg den deiligste følelsen når jeg bare  vrenger de av meg når jeg blir skikkelig drittlei. Beina er fri for en liten stund.

Det går noen få minutter fra jeg vrenger av meg kompresjonsstrømpene, og er i “beina er fri himmelen” til jeg kjenner at noe skjer med beina…de begynner å hovne, jeg kjenner det begynner å sprenge, men etter en dag i varmehelvete, så vil jeg heller kjenne at det sprenger, og at jeg hovner enn å ta på meg strømper igjen. Nei, jeg er ikke den flinkeste jenta i klassen som går med strømper 24/7 i en sånn varme som nå, men da får jeg heller banne i kirken, eller være rampete og ulydig. Til syvende og sist er det kun en som vil lide av en slik avgjørelse, og det er meg.

Jeg trener også med kompresjon. Det er det aller beste for beina, men jeg svetter jo dobbelt på denne tiden…varmt ute, sånn sett svalt inne, men med kompresjon når pulsen virkelig øker. Helt nydelig kan du tro. Men på trening er jeg ganske tro, og bruker strømpene. Det er fordi det er svalt inne på treningssenteret.

Det tar også litt tid å få på seg disse lårstrømpene. Man kan ikke ha dårlig tid når de skal på. Det er masse stoff som skal fra foten og helt opp til det øverste av lårene. Når kompresjon i tillegg skal sitte tett, så tar det en del lengre tid enn å ta på seg et par sexy stay ups kan man si. Så er det varmt når de skal på…ja, du ser tegninga.

Jeg vet jeg banner i kirken i dag, men jeg hater ikke sol og varme altså. Jeg ønsker ikke dårlig vær, bare ikke altfor varme dager. Jeg ønsker meg en temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde gjennom sommeren. Du kan jo se for deg det herlige synet av en kokt hummer som svetter i strie strømmer , for det er meg på varme dager med kompresjon opp til lårene. Kompresjon som blir kastet vegg i mellom når jeg vet at jeg skal være hjemme resten av dagen. Så får tømmerstokker bare bli til betongblokker.

Jeg skal aldri bli pensjonist i syden. Det er virkelig flott å være brun og fin, gjerne mer enn  kun om sommeren, men min kropp er vel ikke akkurat bortskjemt med sol. I alle fall ikke fra livet og ned. Beina mine har vel sånn sett ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg tilbake i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin overalt jeg, det er jo så flott å være sommerbrun. Jeg har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun selv om det faktisk er sånn at man også blir brun i skyggen. Man må bare ha en porsjon god tålmodighet. Nå har jeg jo testet ut selvbruning til beina mine, noe som fungerte helt optimalt, men for min del, så vil jeg neste gang fra medium til dark.

Sånn. Da fikk jeg ut litt frustrasjon. Nå skal jeg finne frem de nye lårstrømpene som jeg fikk i posten på torsdag. Så skal jeg ut å male. En benk som jeg har ute på terrassen trengte litt kjærlighet i form av litt maling. En benk i litt gammel look sånn utseendemessig. Jeg var fast bestemt på at benken skulle males sort. Min mor, som ellers ikke har noen formeninger om farger og interiør, hun mente benken burde være grå. Jeg har kun tenkt sort i mitt hode, men samtidig ble jeg veldig fortrolig med tanken på en grå benk. Maling ble kjøpt. Jeg traff på en perfekt farge der jeg stod i malingsavdelingen på Coops Obs Bygg lettere forvirret sammen med en haug gråfarger. Jeg tok den som så finest ut. Den er kjempefin! Så den tenkte sorte benken har fått første strøket grått. Nå skal den få sitt andre, og forhåpentligvis siste strøk.

I morgen, da skal jeg vise lekre klær på bloggen. Nyt lørdagen!

Jeg kjenner at jeg ikke har godt av å lese innlegg som handler om overvekt med åpne kommentarfelt. Blodtrykket går oftest rett til værs. Ikke fordi noen poengterer at overvekt er skadelig. Det vet vi alle, men kommentarfeltene oversvømmes av negative kommentarer, og alle får tømt seg for all dritten de har mot overvektige. Jeg blir så provosert, jeg blir så sint, og jeg blir så utrolig lei meg. Hver gang det blir skrevet om overvekt, og man har åpne kommentarfelt, så er helvete i gang. Man får bevis gang etter gang på all negativitet og stigmatisering som finnes der ute når det kommer til overvekt, og overvektige mennesker. Som om vi overvektige er dumme mennesker som ikke skjønner vårt eget beste. Som om vi fortjener å bli behandlet som dritt.

Jeg har skrevet det før, og skriver det igjen. Overvektige er den gruppen mennesker i samfunnet som det er helt ålreit å snakke ned. Det er fordi vi selv er skyld i vekten vi bærer, og den store kroppen vår. Så lenge vi selv har tillat oss å bli så store, så har vi godt av å bli behandlet dårlig. Det er helt greit med stygge kommentarer, og det er helt greit at folk ler av oss. Hvilke andre grupper i samfunnet, med utfordringer opplever at slike ting er greit?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går satt jeg og scrollet litt på Facebook, og kom over en artikkel som handlet om kroppspositivitet. I artikkelen Det var snakk om forhold til egen kropp, og om hvordan vi får et bedre forhold til kroppen vår, og om stigmatisering. For meg kan noen kroppsaktivister bli ” litt for mye”, og jeg er absolutt ikke enig i alt de uttaler seg om når det kommer til overvekt, men kroppspositivitisme, det heier jeg på. Det burde vi alle gjøre.

Noen av disse tøffe nettrollene går til angrep mot kroppspositivitisme med en gang, og setter likhetstegn mellom dette og overvekt. At positivitet til kroppen kun handler om overvektiges forhold til egen kropp. At kroppspositivitet handler om å normalisere, og glorifisere overvekt. Her er det noen som ikke har gjort hjemmeleksa si. Kroppspositivitet handler om alle kropper, uansett hvordan de ser ut. Det handler om å godta den kroppen man har. Det handler ikke om at vi med ekstra kilo tror at overvekt er sunt, eller at vi ønsker at å fortelle at overvekt ikke kan være farlig. Kroppspositivitet handler om min og din kropp. At vi skal godta den kroppen vi har, og være glad i oss selv. Det er ikke bare overvektige mennesker som sliter med forhold til egen kropp. Dette burde alle vite. Det er så mange mennesker der ute som aldri blir fornøyd med den kroppen de har. Jeg har gjennom bloggen min fått så mange meldinger fra mennesker som takker meg for at jeg setter ord på det jeg gjør når det kommer til kropp. Så mange unge, men også så mange godt voksne som har levd med et dårlig forhold til egen kropp i alle år. Slanke, flotte kropper som aldri blir flotte nok. Tykke kropper som aldri blir tynne nok. Tynne kropper som ikke klarer å legge på seg. Mest kvinner, men også noen menn. Vi vet at mange menn også sliter enormt med kroppsbildet sitt.

I kommentarfeltet jeg leste, så oste det av negativitet mot overvektige. At kroppsaktivister ønsker at overvekt skal sees på som ufarlig, at vi overvektige ikke skjønner vårt eget beste, at overvekt glorifiseres og normaliser, at artiklene om kroppspositivitisme er patetiske..at man prøver å ignorere hvor skadelig det er å være overvektig, at overvekt bagatelliseres…Helsearbeidere som forteller helt klart at overvektige ødelegger helsen deres…og sånn fortsetter det. Kroppspositivitisme handler om egenverd og personen inni kroppen; å ta bolig i egen kropp og slutte å skamme seg over seg selv, og sin egen kropp. At man begynner å leve livet og godta seg selv som den man er, og kjenne på at man er mer enn bra nok akkurat som man er. Kroppspress og spiseforstyrrelser er et økende problem spesielt blant barn og unge, så fokus på aksept av egen kropp er så uhyre viktig.

Jeg vet at overvekt kan være veldig skadelig. Ale vet det. Jeg vet at mange store kropper ikke er sunne kropper, men jeg vet også at mange store kropper faktisk er sunne, og langt sunnere enn flere tynne kropper. Man ser en utside av et menneske, ikke en innside. Jeg ønsker ikke å glorifisere overvekt, fordi det ikke er noe å glorifisere. Det er ingen positive ting med å være overvektig. Jeg ønsker ikke at noen skal slite med en stor kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal ha det negative tankekjøret som jeg har, og har hatt mot egen kropp. Jeg ønsker ikke at noen skal oppleve å få stygge kommentarer, eller bli ledd av pga en stor kropp. Jeg har ikke tenkt  å overbevise noen om at det er sunt å være overvektig. Å være overvektig er ikke bra. Punktum. At man har valgt det selv er riktig, men likevel ikke riktig. Jeg satte meg ikke ned en dag og bestemte meg for å bli overvektig.  Jeg har helt klart tatt mange dårlige valg som jeg selv må stå for. Valg som kun var mine. Men det er også grunner til overvekten, og det er der nettrollene ikke følger med i timen. De ser en stor kropp, og ferdig med det. Så sitter de og dikter opp sine egne historier rundt det. Jeg kan ikke skylde på noen andre fordi jeg er overvektig, eller for valgene jeg har tatt, men samtidig, så kan man heller ikke noe for sykdom som faktisk er med på å gjøre kroppen større. Jeg forventer å bli respektert på lik linje med alle andre. All overvekt har en årsak. Dessuten er det heller ingen sannhet i at alle slanke kropper alltid er mye sunnere enn større kropper. Ferdig snakka.

Ingen har rett til å dømme, eller fortelle hva man skal gjøre for å passe inn i en spesiell type kropp. Snarere tvert i mot. Respekter meg, og ikke tro at jeg mangler verken selvdisiplin eller verdier. Jeg tenker at kroppspositivitisme ikke handler om å promotere fedme, men at det er en «kamp» for å slippe trakassering/diskriminering for utseende. De fleste kroppsaktivister promoterer mosjon, og sunt kosthold også, og de prøver å formidle at folk over str XS også har livets rett.

Jeg skulle gjerne møtt disse nettrollene ansikt til ansikt, og tatt dem med inn i en verden de neppe kjenner til.

Nettroll altså. Uvitenhet altså. Blodtrykket er på vei ned.

Lykke, det kan være så mye. For mange av oss kvinner, så kjenner vi på lykkefølelsen når vi er på shopping, og finner noe som vi kanskje har lett lenge etter, eller noe som bare roper på oss, og som bare må bli med oss hjem i en pose, eller flere. Jeg kjenner heldigvis på lykkefølelsen på flere plan, men også jeg er kvinne, og kan kjenne på lykkefølelsen når jeg finner noe som bare roper på meg. Jeg kjenner også på lykkefølelsen når jeg finner noe som jeg har lett lenge etter, eller når jeg finner noe som jeg kanskje ikke trodde jeg skulle finne.

Som en størrelse for stor, og utfordringer med lymfeødem i begge legger, så har jeg flere utfordringer. En av de er at føttene mine krever sko som går høyere enn str.41, eller str.42 som er der sko til damer normalt slutter. Dette har jeg skrevet om før på bloggen min, og jeg vet at det er flere av dere som også har store føtter. Når jeg da finner gode sko, og også fine og stilige sko til mine føtter, da blir jeg glad da! Da kjenner jeg på den gode lykkefølelsen. Det at jeg finner noe som ” alle andre ” går med når det kommer til sko, da blir jeg utrolig glad.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne uken har vært en slik uke. Jeg har kjent på skolykke følelsen. Jeg har funnet superfine sko som passet perfekt til mine store føtter. Jeg er så utrolig glad for at jeg har funnet Zalando som selger mye flotte sko for oss kvinner som må opp i størrelse på sko. Når man ser utvalget av sko på denne nettbutikken, så ser man også at det er mange kjente produsenter som har kvinnesko som går opp i størrelse. Da kjenner jeg på frustrasjonen over at det ikke ” vanlige ” skobutikker kan ta inn store størrelser. Det er mange kvinner med store føtter, og det må vel bare være veldig positivt om skobutikker iallefall hadde et lite utvalg av sko også for oss som trenger store størrelser? Jeg har ofte fått til svar at det er så vanskelig å få tak i store størrelser, men det kan jo ikke stemme? Denne uken har jeg fått hjem både skoletter til vinteren, fritidssko og pumps. Og når man ser på utvalget hos feks Zalando, så ser man jo hvor mye som finnes fra ulike produsenter. Jeg skulle gjerne sett et større utvalg i pumps, og pensko, men man finner litt av det også. Så at det er vanskelig å finne sko i store størrelser, det kan neppe stemme. Det handler vel om at butikkene ikke tror at de får solgt skoene som går opp i størrelse, og at nye ting kan være skummelt.

Denne uken fikk jeg hjem de fineste pumpsene, og føttene mine gikk rett i de. Hælene her var nok noe i høyeste laget for meg, men det er jo fantastisk å finne slike råstilige pumps, og kjenne at føttene mine finner plassen sin i de med det samme. Pumpsene var fra en leverandør som heter Even&Odd. Ukjent merke for meg, men jeg har skjønt at det er et kjent merke, og et merke med mye flotte sko til kvinner med store føtter. Jeg kjøpte også to par flotte fritidssko. Rosa! Begge i en veldig fin, dus rosa farge. Det ene paret var fra Nike, og det andre var fra Adidas. Begge disse produsentene har et utrolig stort utvalg av sko som går opp i størrelse, og her får man også sko i veldig mange fine farger. Det er fantastisk å ta sko ut av eskene sine som man passer perfekt. Den følelsen er ny å kjenne på.

Skoletter og støvletter, det kan også være en utfordring for meg, og selv om man er i juli måned, så er det greit å forberede seg på at det også kommer en vinter. Så jeg fant et par stilige snørestøvletter som jeg bestilte. Også disse passet perfekt. Juhu! Det betyr at vinteren er reddet når det kommer til støvletter. Mustang heter snørestøvlettene.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen!

I dag trør jeg nok litt utenfor komfortsonen, men det føles mer godt enn skummelt. Det er også utrolig moro og kunne vise noe jeg veldig sjeldent gjør, nemlig bukser. Og når jeg først skal vise ei bukse, så er det jo ekstra moro at dette er ei skikkelig tøff bukse som skiller seg ut fra de fleste andre bukser man finner i butikkene.

Snekkerbukse, det elsket jeg før når jeg hadde ben som kunne ha på seg butikk kjøpte bukser. Jeg har et par gamle snekkerbukser liggende fra den gang beina var tilnærmet normale, og hvor jeg nok var på det tynneste. Det var da jeg kunne gå på Buksesmekken her i Kristiansand for å kjøpe bukser. Jeg vet ikke hvorfor jeg har samlet på de, for jeg vil nok aldri kunne ha de på meg igjen. Likevel får jeg meg ikke til å kaste de.

Tilbake til snekkerbuksa. Jeg synes snekkerbukser er så fint, og innimellom, så kommer de tilbake på markedet. Det er en snekkerbukse jeg faktisk har tatt på meg i dag. Er den ikke tøff? Man kan jo feks velge en mer feminin overdel, så får buksen et helt annet uttrykk med en gang. Buksen er fra Adia, og er skikkelig tøff synes jeg. Mine lår og legger tar jo en del plass, så dette er en veldig vid modell. Ikke bare er buksa veldig tøff, men den er også sååå utrolig god å ha på seg. Jeg kunne bodd i den siden jeg fikk den. Jeg føler meg vel i den. Danskene kaller dette en buksedrakt. Jeg kaller det en snekkerbukse. Buksen har smale stropper og har et helt ensfarget design. Buksen skal ha en avslappet og løs passform. Den er laget i en ren, eksklusiv lyocellkvalitet, som utmerker seg for sin miljøvennlige fremstillingsprosess og sin bløte overflate. Den er virkelig myk. Buksen går fra XS – XL. Her har jeg str. L. I livet kunne jeg hatt M, men ikke i lår, og legger. Jeg kunne sikkert hatt XL pga lår og legger, men da hadde buksen ramlet av meg. Nok en komfortsone er krysset når jeg viser dere bilde av meg i denne buksen – hurra! Nais i Lyngdal vet jeg er en av butikkene som selger denne buksen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så til litt jakker. Først en super stilig army jakke, også den fra Adia. Etter hvert som jeg har blitt kjent med Adia, så ser jeg hvor mye stilig og fine klær de har i sine kolleksjoner. Nå er det absolutt ikke alle butikker som selger store størrelser som tar inn klær fra Adia, men sjekk med din butikk. Jeg vet at Nais i Lyngdal tar inn litt av dette merket. Armyjakken som jeg viser i dag – den er som nevnt super stilig! Noe av det som gjør jakken så stilig i tillegg til armyprintet, det er jo alle detaljene. Sjekk ryggen som jeg viser dere bilde av. Det er også tøffe detaljer andre steder på jakken. Dette er en tynn jakke som man kan ha som ytterjakke både vår, sommer og tidlig høst. Jeg er egentlig ingen armyjente, men nå er jeg sannelig blitt bittelitt army, for denne jakken, den skal jeg gå med masse. Jakken er noe liten i størrelsen, så her måtte jeg opp i str. 52.

Trening. Ja, dere vet hvor viktig trening er i livet mitt. Selv om det er sommer, så får jeg trent godt. Jeg blir bedre og bedre venn med trimsykkelen. Hvem skulle ha trodd det? Jeg hadde et litt elsk/hat forhold til sykkelen. Greit å varme opp 10 minutter, men helst ikke mer. Nå sykler jeg 1-1,5 mil på sykkelen, tre ganger i uken. Det går bedre og bedre. Der jeg kjenner det, det er i føttene, eller under fotsålen, og på den ene siden av en fot. Mulig jeg skal bytte joggesko rett og slett, for å se om det blir bedre å tråkke pedalene. Jeg hadde klart mer enn 1,5 mil om jeg ikke hadde slitt med smerter under fotsålen på den ene foten. Så her er det bare å prøve meg frem.

Når jeg drar på trening om morgenen, så har jeg ofte ei collegejakke over trenings skjorten. Ikke på de varmeste morraene akkurat nå, men ellers i året også. Brukte mye collegejakke også vår og høst. Jeg har en collegejakke fra Apricot som jeg er utrolig glad i. Den har en utrolig flott grønn farge, og så er den så myk og god å ha på seg. Skikkelig god er den. Apricot har forøvrig mye stilig treningsklær som vel ikke så mange butikker her i Norge har hatt inn. Treningstopper, trenings t-skjorter, tights og også collegejakker. Modellen er en del av Aprico Sport. Collegejakkene er jo ikke ei jakke som kun har brukes til trening. Mange bruker de som et hverdagsplagg.

Jeg har nå fått nye collegejakker fra Apricot. Super gode! I tillegg så er det fine farger. Disse er i sort, rødt og petrol. Jakken i petrol er i feil størrelse, men ville vise den likevel, så dere ser fargen. I disse jakkene, så har jeg str. L. Jeg prøvde str. M. den passet, men jeg synes den da ble litt for tettsittende. Collegejakken har en A-formet, figursydd passform, så kroppens kurver fremheves. Modellen er utført i en lekker bomullskvalitet med stretch for god passform. Collegejakken er laget i 95% bomull og 5% elastan.

Ellers har jeg bestilt meg litt sko på nett som jeg håper og kunne skrive litt om på bloggen neste helg. Er så spent samtidig som jeg vet at jeg også vil bli skuffet. Jeg vil nok oppleve at noen av skoparene er for smale for føttene mine selv om størrelsen er der….

Vi blogges neste helg! Nyt dagene!