Alle husker sikkert Askepott sine sko av glass. Disse gjennomsiktige skoene som feen ga henne da hun skulle på ballet. På fredag følte jeg meg nesten som Askepott der jeg satt på Blatchford og fikk på meg prøveskoen til det som forhåpentligvis skal bli mine nye pumps. Nå var ikke prøveskoene av glass slik Askepott hadde, men disse var gjennomsiktige, men av plast. Hard plast.
Det å jobbe med tilpasning av sko, det er virkelig en hel vitenskap. Jeg blir så imponert når jeg ser hvordan de jobber for at man skal få sko som skal passe akkurat mine føtter. Her måles det i alle bauger og kanter for at man i første omgang skal få laget en prøvesko. Ulike apparater tar bilder av føttene som viser nøyaktig hvordan føttene våre er. Jeg skjønner at her må alle brikker stemme for at man faktisk skal få de skoene som passer akkurat til mine føtter. Alt må stemme.
Tilbake til Askepott, eller til plastskoene mine. Jeg må smile litt når man får på seg disse skoene i hard plast. Ikke akkurat pene, og ikke et snev av komfort, men disse plastskoene er altså utgangspunktet for det som snart skal bli en selskapssko, en pumps. Når plastskoene er på, så skal det kjennes, klippes, tegnes og tapes. Imponerende. Her må man ha tungen rett i munnen, for det skal nok ikke mye feil til før skoen ikke passer som den bør.
Jeg skal være ærlig å si at jeg ikke har vært så fornøyd med tilpassede sko før. Skoene har ikke passet føttene mine som de burde. De har alltid vært altfor store, og brede. Jeg var i ferd med å gi opp, men så kom det en ortopedi ingeniør som lurte på om hun kunne forsøke å få til gode sko til meg. Det sa jeg ja til, og denne dama kan sakene sine. Så nå har jeg troa på at jeg vil få gode sko som passer mine føtter. På fredag fikk jeg prøve en fritidssko som hun har tilpasset til meg. Den kippet litt, så der skal det inn en kippkappe, men utover det, så var skoen slik den skulle være. Plastskoene jeg hadde på meg skal bli pensko, og jeg gleder meg til å få en pumps som ikke klemmer og gnager slik butikk kjøpte sko ofte gjør fordi formen på skoen blir feil til meg. Etter at penskoen er ferdig, så er det skoletter vi skal prøve å få til.
Første gangen jeg skulle besøke ortopediklinikken, så grudde jeg meg nesten litt. Jeg hadde et bilde i hodet av hvordan ortopediske sko så ut, og det bildet var ikke særlig pent. Men du verden så feil jeg tok. Joda, det var absolutt slike sko også som jeg hadde dette bildet av i hodet mitt, men det var også masse fine sko man kunne velge blant. Sko som også vi kvinner som liker å være feminine kunne gå med. Det eneste man vel ikke får på en ortopedisk klinikk er vel høye hæler. Skoene skal være gode, og riktige for føttene. Sko med høye hæler er vel ikke akkurat det. Jeg lever godt uten høye hæler jeg når jeg får penskoene mine. Jeg får litt hæl, men ikke noen tynn, høy hæl.
Har man sykdom, eller en utfordring som gjør at man sliter med å få tak i gode sko i butikkene, så kan man søke støtte til ortopediske sko gjennom NAV. Man må ta dette med fastlegen først, og fastlegen henviser deg til sykehuset der du bor, og ortopedisk avdeling der. Her får man en vurdering av en lege, og mener legen at det er grunnlag for ortopediske sko, så sender han dette videre til NAV som da fatter et vedtak. Jeg har fått et vedtak som må fornyes en gang i blant, og i år så har jeg vært på ortopedisk avdeling på sykehuset igjen for en ny vurdering. Dette er noe NAV krever så og så ofte. Og behovet mitt er fortsatt til stede.
Får man vedtak på ortopediske sko, så kan man ta ut fire par det året man får vedtaket. Årene etter så kan man ta ut to par sko. Egenandelen er på 665 kr pr. skopar. På NAV sine sider, så står det at ortopediske sko kan hjelpe deg som har en feilstilling i foten eller ankelen, har problemer med føttene på grunn av diabetes eller revmatisme, eller har en annen funksjonsnedsettelse i føttene. Jeg fant ut dette selv da jeg var så fortvilet over at det var så vanskelig å finne sko til mine lymfebein. Da sitter man ofte på nettet og googler, og da dukket ortopediske sko opp. Legen min var helt enig i at dette var noe vi burde søke på, og heldigvis så var både ortopeden på sykehuset, og NAV enige i dette.
Nå venter jeg spent på å få de nye fritidsskoene mine, og jeg er spent på penskoene som nå skal gå fra plastsko til ordentlige sko. Arbeidet de gjør på ortopediklinikkene, det imponerer meg virkelig stort. Og når det gjelder skoene, så kjenner jeg at jeg nå endelig har troa.
