Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen? Vet vi hvor heldige vi er som våknet opp til en ny dag i dag? Nå skal ikke dette bli et blogginnlegg av den depressive sorten, men jeg tror vi må bli så mye flinkere til å sette pris på dagen i dag, og kaste alle negative tanker på båten. Tenk hvor mye tid vi bruker på alt av negative tanker, og stress. Har du noen gang tenkt over hvor mye bedre dagen ville bli dersom du ikke brukte så mye tid på å bry deg om hva alle andre mente, og heller brukte tiden på det som virkelig betyr noe.

Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå begynner å jobbe i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke lengre å se tilbake på dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke ned meg selv. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som sier mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som kanskje ikke er som hodet vil ha det til å være.

Jeg føler meg veldig ferdig med den tiden hvor alt fokus var på vekten. Jeg er absolutt ikke  100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg, men jeg har innsett at jeg er god nok som jeg er, og at jeg skal bruke tiden på det som virkelig gir meg noe. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, men hvorfor skal meningene til vilt fremmende mennesker bety noe for hvordan jeg skal føle meg? De kjenner ikke meg, og de kjenner ikke min historie, så hvorfor la dem ødelegge for meg? Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen liker meg, men så velger de å se vekten istedenfor meg. Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er årsaken til så mye av vekta mi. I dag tenker jeg at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare så veldig synlig.

Det er jo absolutt ingen skam å ønske seg en lettere kropp, eller å føle seg bedre, men det er en skam om man lar andre få bestemme hvordan vi skal leve vårt liv! Vi er mer enn gode nok akkurat som vi er. Vi er mer enn gode nok med både valker, grevinneheng, og med pupper som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring. Visst vi i tillegg tar med både strekkmerker, og cellulitter, så tror jeg vi har med det meste 🙂 Dessuten skal vi også huske på at om vi skulle få noen blikk som sier at de ikke liker det de ser, så er det for det første deres problem, og for det andre, så er der også de som mener det motsatte. Det er mange der ute som liker oss med det vi har ekstra, og som liker både frodighet og former. Jeg er ikke særlig fan av uttrykket som sier at jo mer å ta i, jo mer å være glad i, men heldigvis så finnes det mange, både menn, og kvinner som liker at man er en størrelse for stor . Jeg skulle dog ønske at det ikke hadde vært så tabu å si at man liker frodighet, og former. For veldig mange, spesielt menn, så er det fortsatt tabu og innrømme at man liker store kvinner. Det virker som det er mer ” akseptabelt ” at kvinner kan like store menn enn motsatt. Så her tror jeg mange menn må komme ut av skallet sitt, og fortelle at de liker både frodighet, former, og noen ekstra kilo 🙂

Om magen er like stor som den var i fjor, og det samme gjelder både lår, og rompe, hva så? Skal vi la dette ødelegge for å ha det godt, og nyte dagene vi har? Er det alle de negative tankene vi skal tenke tilbake på? Skal minnene vi tar med oss videre være minner hvor vi stort sett var negative, og ødeleggende med oss selv? Er det disse tingene vi ønsker å huske? Er det disse tingene vi skal ha fokus på, eller skal vi sammen være enige om å snu tankegangen? Skal vi lære oss å bli glad i oss selv, og se oss selv for den flotte personen vi faktisk er? Skal vi nyte hver dag vi får, og fylle dagene med gode ting som gir oss glede i hverdagen?

Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha noen tøffe dager i blant, det har tross alt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Visst andre tenker stygge ting om oss, eller sender blikk som sier at de ikke liker oss, så må vi prøve å la det passere. Disse menneskene betyr jo ingen verdens ting for oss, og antagelig ser vi de heller ikke igjen. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver ” perfekte ” kropp, så er der et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp denne sommeren enn forrige sommer. Der har forsvunnet både  flere kilo, og flere cm. Jeg er strålende fornøyd, og jeg har virkelig tro på at dette går veien jeg ønsker, men det jeg kanskje er aller mest fornøyd med det er at hodet endelig samarbeider på en helt annen måte enn før.

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er, og at jeg ikke skal bry meg om hva fremmende mennesker tenker, eller mener. De kjenner ikke meg, eller min historie. Det er altfor lett å dømme uten å vite. Jeg vet at mine utfordringer på det mentale planet ligger i å prøve og ikke bry meg om andre, og det ligger i å være stolt av den jeg er. Jeg har en stor jobb foran meg, men jeg har begynt å jobbe, og jeg vet jeg skal klare å snu tankene. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da skal jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil absolutt falle underveis, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise – ta vare på hver dag!