For å ta det aller først –  jeg har ikke bursdag i dag. Likevel føler jeg for å si hurra for 49. Jeg føler meg ikke som 49. Ikke at jeg vet hvordan en 49 åring skal føle seg. Da jeg var yngre, og noen sa de var 49 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 49, og jeg håper det er ett bra tegn. Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, og alder er kun et tall.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg satt og så på gamle bilder i går, vi pratet om alder. Ingen følte at de var alderen sin. At jeg om 1/2 år faktisk passerer 50 år, det klarer jeg ikke helt å tro. Jeg føler meg mye yngre. Innerst inne så føler jeg jo også at jeg ser yngre ut enn alderen min også…selv om jeg ikke snakker for høyt om akkurat det hehe. Min mor som er 78 år føler heller ikke alderen sin, og det er vel positivt at man føler seg ung til sinns? At kroppen hardt og brutalt noen ganger kan minne oss på at man ikke er 20 lengre, det er en ting, men jeg tenker det er en god ting at man ellers føler seg mye yngre.

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså,  jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 49 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere tok jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. 

Livet er jo ikke bare de gode tingene. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man også er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av aller mest fine ting, men jeg har også opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

I 1993 gikk jeg ned kirkegulvet, og i alle år var jeg sikker på at ekteskapet skulle bli ” til døden skiller oss av “. 25 år ble det. Sølvbryllup ble det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en del av statistikken. Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete. Jeg tok et tøft, men veldig riktig valg, og jeg har ikke angret. Det ble fra himmel til helvete, og tilbake igjen. Om jeg mangler en brikke, eller to på at jeg er i himmelen, så er livet utrolig godt, og jeg er på en fantastisk plass.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verd hver krone. 

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt.

Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Jeg føler meg heldig som har så mange flotte mennesker i livet mitt. Mennesker som gir meg energi, mennesker jeg blir glad av å prate med, de som gjør meg god, mennesker som kan utfordre meg, de som er dønn ærlige, og som ikke bare sier det jeg ønsker å høre, mennesker som jeg kan være 100% meg selv sammen med. Takk til dere alle som er en viktig del av livet mitt. Når jeg i april blir 50 år, da skal jeg feire stort. Da skal mennesker som både har og er endel av livet mitt inviteres. Der er mange mennesker som på hver sin måte har betydd mye for meg for en kortere, eller lengre periode. Kanskje er det også flere som ikke vet hvor mye de faktisk har betydd for meg. Jeg vil samle alle disse til fest for å feire når jeg blir 50.

Jeg fikk verdens flotteste gave i oktober i fjor når prinsen min Henry kom til verden. Alle sa det var fantastisk å få barnebarn – det er mer enn fantastisk. Jeg kan ikke beskrive med ord hvilken glede og gave det er. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov til å være mommo til Henry .

Til torsdag blir Henry 1 år, og han er blitt en stor gutt. Det å se utviklingen hans, det er helt utrolig. Han smiler, og ler, synger og danser. Det er like før han går, han kryper i ekspressfart, han kommer seg opp alle trappene hos mommo, og vet nøyaktig hvordan han skal komme seg opp, han utforsker absolutt alt, og er overalt. Han er en utrolig aktiv gutt, en liten eventyrer. Han er så herlig aktiv, og en skikkelig kosegutt. Mommohjerte renner over av stolthet og kjærlighet, og jeg savner han skikkelig når vi ikke er sammen. Henry og foreldrene hans bor i dag i Arendal, og jeg skal være ærlig å innrømme at jeg gjerne skulle hatt de mer i nærheten sånn at jeg kunne fått enda mer mommotid med prinsen i livet mitt. Jeg har vært så heldig at jeg har hatt prinsen hos meg et par dager nå, og selv om jeg er helt utslitt etter en dag med han, det krever litt å holde tritt med en 1 åring, så er jeg utslitt på en herlig og god måte, og jeg bare gleder meg til enste gang vi får Henry og mommtid sammen. Og til torsdag skal han feires på sin aller første bursdag.

Når vi snakker om alder : Jeg innrømmer det : Jeg har litt panikk for rynker. Jeg legger meg helt flat der. Jeg har stelt pent med huden i alle år, og jeg får nok litt tilbake for det nå…Jeg tror ikke på kremer som skal fikse et problem der og da, men jeg tror på forebygging. Jeg har tatt vare på huden siden jeg var 15 år tror jeg. Så pr nå er det lite rynker å spore. I tillegg har jeg litt panikk for å få grå hår. Jeg striper håret mitt, så de grå som eventuelt kommer, de vil jeg neppe se, og frisøren har fått klar beskjed om og ikke fortelle meg det den dagen hun ser går hår på hodet mitt. Jeg har gode gener der. Pappa hadde ikke grå hår, og min mor på 78 har veldig få grå hår. Kanskje er jeg like heldig.

Årene løper avsted i rekordfart, og vi er heldige som får lov å være med på reisen. Jeg føler meg utrolig takknemlig. Takknemlig for 49 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag som egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa ut, men ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Det er moro å bla i minner, moro å se på gamle bilder, og det er så fint å  kjenne glede og takknemlighet. Selv om jeg har hatt stormfulle måneder, og selv om livet også har vært brutalt, så er jeg i dag på en utrolig god plass i livet. Livet smiler, og det skjer så mye spennende, og fint i livet mitt. Om noen tror det er et spill for galleriet, så får de bare tro det. Livet er innmari fint, og det som befinner seg på den andre siden av den nye døren, det gleder jeg meg til. En dag kommer det kanskje en flott mann inn i livet mitt. Jeg er nok ikke skapt til å være alene, å være to er utrolig fint…men jeg har ikke dårlig tid. Det som skjer, det skjer…..

Jeg kjenner på stolthet. Det å se endringene som har skjedd de siste årene, det er utrolig stort! Det kommer faktisk en tåre i øyekroken når jeg tenker på hva jeg har oppnådd.. Så mange kamper jeg har hatt, så mange nederlag, så mange tårer og fortvilelse, og så sitter jeg her nå og ser tilbake på en fantastisk endringsreise. Jeg ser og kjenner at det er blitt mye mindre av meg. Jeg stråler på en helt annen måte. Jeg går med rak rygg. Jeg er fortsatt meg, men en mye tryggere utgave, ei med tro på seg selv. Ei som har mestret, og som ser på meg selv med helt andre øyne. Jeg har blitt sterk, innmari sterk. Jeg tror på meg selv, og jeg har fått en passe porsjon med selvtillit. Jeg vet jeg kan, og jeg vet der ligger mange muligheter der fremme. Jeg er ikke denne usikre jenta lengre som lot vekten styre og bestemme.

Hurra for 49! Hurra for hver dag! Hurra for livet!