Diskusjonen har vært opphetet på sosiale medier den siste tiden. Velger man en PT ut i fra ett flott utseende, eller er det kompetansen, og resultater som teller når man skal velge….Jeg hadde personlig trener for noen år tilbake. Jeg trente på GO Treningssenter her i Kristiansand, og følte for å trene sammen med en PT en liten periode. Dette var virkelig verd pengene det kostet, og jeg skulle gjerne hatt en PT igjen… men skulle jeg hatt det igjen, så måtte det ha vært for en lengre periode, og jeg vet at jeg hadde hatt ett mye større utbytte av en PT i dag enn for de årene tilbake. Nå kjente jeg min daværende PT litt fra før av, så jeg var trygg på han, og vi hadde en veldig god kjemi… for meg betydde dette veldig mye. Han var ikke typen som skrek så veggene ristet, men han motiverte meg til å yte max på en helt fantastisk måte. Han visste hvordan han skulle få meg til å yte max, og litt til… han pushet meg, og visste veldig godt hvilke knapper han skulle trykke på for å få meg til å gi det lille ekstra. Han hadde kompetanse, og gjennomføringskraft. Han lærte meg mye om selvdisiplin, og fikk meg til å strekke meg etter noe. En flott PT på alle måter også utseendemessig, så da er det store spørsmålet :  hadde jeg hatt valget mellom en PT som hadde utseende i orden, og en overvektig PT, hvem hadde jeg valgt?

For min del, så hadde nok valget vært enkelt… om jeg ikke hadde noe kjennskap til noen av disse på forhånd, så hadde jeg nok valgt den med størst erfaring, en som kunne vise til gode resultater med de vedkommende hadde jobbet med, og også den som hadde erfaring med kampen mot kiloene….men jeg ser at valget fort kunne ha blitt vanskelig om man ikke visste noe som helst om kunnskapen, men kun måtte velge på bakgrunn av utseende. De fleste hadde nok valgt han, eller henne med den flotteste kroppen, den med svulmende muskler, og hvor man virkelig så at de tok vare på kroppen sin. 9 av 10 hadde garantert valgt etter utseende. Hvorfor er det sånn at en med svulmende muskler hadde vært det store vinnerkortet? Hva med kompetansen, og erfaringen? Er det sånn at svulmende muskler er ensbetydende med stor kompetanse, og stor gjennomføringskraft? Er en veldreid kropp mer egnet til å trene deg, og hvorfor? De fleste hadde som sagt gått etter utseende, og til en viss grad, så kan jeg se hvorfor man velger som man gjør… om man bare ser en kropp. Mange mener at en kraftig PT ikke kan lære bort selvdisiplin fordi vedkommende høyst sannsynlig har slitt med dette selv i mange år…en kraftig PT ser heller ikke fit ut, og som kanskje burde hatt en PT selv istedenfor å være en… det er mange fordommer mot PT som er overvektig, men burde man ikke velge en PT ut i fra resultater, og kunnskapen vedkommende sitter inne med? Utseende forteller ingenting om en PT har suksess, eller ikke….

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Diskusjonen om overvektige PT’er , den er het på sosiale medier. Skal man basere valget av PT kun på utseende, eller skal man basere valget på kompetanse, og evnen til å få deg til å yte. En PT skal også få deg til å føle deg vel, man skal ha en god kjemi, og så er det jo faktisk også sånn at selv med en del kilo for mye på kroppen, så kan man være i veldig god form 🙂 Kanskje bør vi bytte fokus fra kroppsfiksering til kompetanse? Man kan da inspirere klienter selv med en del ekstra kilo på kroppen. De fleste overvektige som er PT har selv ofte vært gjennom en vanvittig reise med tanke på vekttap, og de vet hva det koster av blod, svette, og tårer for å komme dit man ønsker, og for å nå målet man setter seg. Erfaring er også en viktig del tenker jeg…..Mange mener at overvektige PT’er fremmer noe som er helseskadelig ved at de er store… men hvem kan si noe om helsen til folk bare ved å se en kropp? Hvordan kan vi som kunder skråsikkert vite hvem som er en trent, og hvem som er en utrent PT bare basert på utseende? Hvordan kan vi vite hvem som er en god, og hvem som er en dårlig PT kun basert på utseende? Jeg kan se at det nok er en god ting å ha noe fint å lene øynene på under PT timene, men til syvende, og sist, så er det vel ikke det som teller, men hva vedkommende kan klare få deg til å oppnå…at du når dine mål, og at du kommer dit du vil, er ikke det absolutt viktigst? Dessuten er det mange med ekstra kilo som også kan være fine å lene øynene på… om man i det hele tatt har tid til å lene øynene på noe som helst der man svetter, og jobber, og sikkert mange ganger lurer på hva man i huleste holder på med 🙂 Jeg leste en tankevekker på en blogg: Se på mange av norges, eurpoas og verdens beste trenere innen ulike sportsgrener, de er kanskje ikke blant de mest veltrente…men ingen tviler på deres kompetanse basert på utseende deres….noe å tenke på! Hvilken PT type hadde du valgt, og hvorfor? På min reise, så er en PT absolutt noe jeg kunne hatt brukt for…det ville nok ha gitt meg resultater fortere enn hva jeg oppnår nå. Ikke at jeg har dårlig tid, men det er utrolig inspirerende å ha en personlig trener. Jeg vet at det hadde tatt meg dit jeg ønsker på en helt annen måte enn i dag….men så var det kostnadene da…det koster mye å ha en personlig trener, og for min del, så trenger jeg en personlig trener over en lengre periode. Akkurat nå, så må jeg velge bort dette. Kanskje ligger det en personlig trener under juletreet i år, en som virkelig kan gjøre 2017 til det året jeg virkelig ønsker at det skal bli 🙂 Jeg ønsker meg en PT !!

Så til Reve Enka, og andre bloggere som synes det er ekkelt med en kraftig PT : Det er nettopp sånne som dere som skaper holdninger til overvektige som ikke stemmer. Å ha ekstra kilo på kroppen er ikke ensbetydende med usunn, ekkel, og lat. Slutt å dømme andre ut ifra hvordan man ser ut! Fordi om man er overvektig, så er det ikke en usunn livsstil man vil formidle om man er PT. Jeg blir så utrolig provosert at jeg kanskje skal avslutte her….tommelen opp for kraftige personlige trenere – disse kan bety utrolig mye for så utrolig mange som kanskje ellers ikke hadde klart å ta tak i utfordringene som de sliter med…

Hverdagen er tilbake for de fleste, og jeg synes hverdagen er ett herlig sted å være! Det er hverdagen det er flest av, og det er så viktig å gjøre hverdagene gode. Det er innmari godt med disse avbrekkene, og avbrekkene er viktige. Det å gjøre noe annet enn man gjør i hverdagen, det å komme seg bort, og oppleve nye ting, det å slappe av, og nyte på en helt annen måte, det er også utrolig viktig. Om man ikke drar til den andre siden av kloden, så betyr ikke det noe, det viktige er avbrekkene, opplevelsen av nye ting. Jeg synes alltid det er godt å komme bort litt, og så er det veldig deilig å komme hjem igjen også. Jeg er blitt veldig flink til å fylle hverdagen med mange gode ting, og jeg synes også jeg er flink til å fylle dagene med varierte ting. En god venn av meg så forleden dag : Heidi, jeg lever ett typisk A4 liv, men for ett godt, trygt og fint liv det er. ” Jeg er enig. Det føles godt når man er der at man ikke må jage, og kave for å rekke alt mulig, og selv om mye er vaner, og man gjør mye det samme, så synes jeg disse dagene er veldig gode 🙂

Tilbake til hverdagen som nå er her. Etter at Norge har vært litt på brems i noen uker, så er de fleste maskiner i gang igjen. Det er den også for meg. Sommeren har vært både fin, og trist. Vi har hatt mange flotte opplevelser, og mange fine turer, men sommeren har også være preget av stor sorg da vi mistet vår store kjærlighet, Dean den 6.juli. Tapet av Dean har vært tungt. Dean som alltid var der, som alltid var med oss, alltid så glad, og fornøyd, Dean som var en del av familien vår – nå er han ikke her, og selv om dagene går videre, og ting blir bedre, så er det fortsatt ett enormt savn, og mange tårer. Ellers har sommeren vært helt ok når det kommer til trening. Jeg har klart å vedlikeholde stort sett, og jeg tror jeg skal slippe å føle meg som et slakt når gruppetimene for overvektige snart starter opp igjen. Trening er ferskvare, og det går ikke lange tiden før formen er rimelig på bånn dersom man har ett lite opphold. Jeg tror de fleste har kjent på den følelsen mer enn en gang. Man er så flink i en periode, og kjenner at formen faktisk blir bedre, men så blir det en pause av en, eller annen grunn, og så er man tilbake på bunnen igjen. Den evige runddansen der, den er kjip. Vi fikk vel streng beskjed fra Lene på Spring da gruppetimene våre tok sommerferie om at vi måtte være flinke på å vedlikeholde treningen. Det er lett å droppe det når det er sommer, og ferie, men jeg kan vel si meg sånn tålig fornøyd med å ha klart ett par treninger i uken i sommer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå som hverdagen er i gang igjen for de fleste, så er det også mange som igjen skal brette opp armene, og starte sitt nye liv. Vi kjenner til dette alle sammen, gjør vi ikke 🙂 Denne høsten er nok ikke noe unntak…men kanskje målet denne gangen skal være å lykkes med planene sånn at armene forblir oppbrettet? Etter å ha slitt så mye i så mange år, så skal jeg aldri tilbake. Jeg er ganske sikker på at rutinen jeg har kommet inn i, at den vil holde seg. Om ikke på topp hele tiden, så er jeg rimelig sikker på at jeg ikke skal tilbake til livet, dagene , og vekten jeg hadde før. Det er jeg såpass trygg på fordi jeg har fått mye av det mentale på plass. Hodet, og jeg, vi samarbeider på en helt annen måte enn før. Trening er blitt mer glede enn ork, og da har jeg to viktige ting på plass som gjør at jeg er sikker på å holde meg i tøylene. Oppturer, og nedturer vil det bli. Livet vil sikkert til tider være en berg, og dalbane, men jeg føler meg sikker, og trygg.

En uhyre viktig ting for å lykkes med endringer, det er å sette seg realistiske mål. Vi er vanedyr, og skal alltid starte de store endringene i august, og i januar, og alltid på en mandag 🙂 Hva skulle vi ha gjort uten mandager dere 🙂 Vi som har kjempet kampen mot vekta i mange år, vi vet at vi også i alle år har satt urealistiske mål. Målene har vært altfor høye, og altfor uoppnåelige. Vi mister fort motet når vi ikke klarer å gå ned så mye som målet var, for vi skal ikke bruke god tid. Vi skal ned en hel haug på kortest mulig tid, koste hva det koste vil! Vi tar i bruk de verste nazimetoder mot oss selv. Vi blir gretne, deprimerte, sultne, og lei før vi egentlig har startet. Så er det ned i kjelleren med et brak, og så vet man aldri helt hvor lenge man blir der før man klarer å karre seg opp igjen for å sette nye hårete mål som nok en gang ikke er realistiske. Vi er stokk dumme! Jeg blir jo nesten flau over å innse alle feilene jeg har gjort i mange, mange år. Vi har brukt år på å bygge kroppen ned, og være alt annet enn snill med den, og så tror vi faktisk at kroppen kan fikses på en, to, tre? Vi er ikke så dårlige i matte at vi ikke kan legge sammen en pluss en. Det går fint å miste en hel haug på kort tid om man slutter å spise, men er det ett sånt liv man ønsker, og vil man klare å holde seg? Svaret er nei!

Da jeg fikk hjelp til det mentale, så ble jeg bedt om å lage meg en måltavle. Denne måltavlen har jeg fortalt om i ett tidligere blogginnlegg. Hva var mine mål for de neste årene? Hva ønsket jeg for meg selv, og hva ønsket jeg for mine nærmeste? Det var en litt vanskelig oppgave i starten det og skulle se såpass langt frem i tid, men jeg fikk lagd måltavlen, og dette er vel ca 1 1/2 år siden, og når jeg kikker på den i dag der den ligger ved siden av pc min, så kan jeg overlykkelig konstatere at det meste på måltavlen allerede er oppnådd, og resten er i ferd med å gå i boks. Da jeg skrev den så jeg noen år frem, det gikk ikke så lange tiden før mye var oppnådd, og det gir jo en helt fantastisk følelse. Nå skal jeg skrive en ny måltavle med nye mål som ligger der fremme, og jeg gleder meg. Jeg vil oppfordre dere alle til å starte høsten med å lage deg din egen måltavle hvor hovedfokuset er på deg, og det du ønsker for de neste årene. Hva ønsker DU å oppnå? Hva er viktige ting for deg og lykkes med? Heng den på kjøleskapet, ha den på kontorpulten på jobb, eller ved pc’en hjemme – ha den et sted hvor du stadig kan se den, og lese målene dine. Ei måltavle er ett fantastisk verktøy!

For å være sikker på at høsten skal bli god treningsmessig, og for å være noe mer sikker på at ting ikke skal skli ut, så har jeg nå laget meg en treningsavtale med meg selv. Det er lov å smile, for det gjør jeg også, men en sånn treningsavtale med meg selv, den er viktig for meg. Svart på hvitt, så har jeg laget en avtale om hvordan ei treningsuke skal være. Jeg har de faste timene med overvektsgruppen, men jeg må være flink og ha andre faste treninger også. Planen at jeg har en, eller annen form for trening hver dag. Unntaket her er helgene hvor tur nok blir mer hovedfokus enn ren trening. En avtale forplikter selv om det er en avtale med deg selv. Da ser du hele tiden hva du har blitt enig med deg selv om, og du ser hva målene for hver uke er . Avtalen er underskrevet også…av meg selv, så jeg har nå noe som forplikter mer enn om planene bare var i hodet. Avtalen gjør også at jeg ikke ” glemmer ” hva ukens treningsplan er. Det er selvsagt rom for endringer, men da er det endringer av treningstype, ikke at jeg dropper å trene. Jeg er utrolig fornøyd med den skriftlige avtalen jeg har laget, og som er ferdig signert 🙂  Det er også en avtale som er mulig å følge, og som pr. nå er realistisk og kunne gjennomføre. Mandag 22.august trer den i kraft – alltid på en mandag vet dere 🙂 Jeg er så klar, og så motivert for en god treningshøst ! Jeg vet jeg vil få en treningspause en del dager i oktober, men da er det turer som gjelder de dagene jeg ikke kan trene. Det er en innmari deilig følelse å kjenne seg så klar, og det er en innmari god følelse og kjenne på at dette er realistisk, og noe jeg kan gjennomføre. Det er godt å kjenne at jeg gleder meg til å komme skikkelig i gang med trening igjen. Det som før var et ork – det er nå faktisk et snev av glede!

Jeg er kommet veldig langt i den mentale prosessen, men ferdig blir man aldri. Fortsatt vil det lure dumme, og negative tanker oppe i topplokket, og fortsatt vil jeg ta dumme valg som jeg angrer på. Fortsatt kan jeg sitte, og tenke på alt jeg planlegger å gjøre, og som jeg er klar for å gjøre, men som jeg likevel ikke får gjort fordi jeg tok ett annet valg som var mer fristende. Jeg kjenner at jeg kan bli så sint, og forbanna på meg selv noen ganger! Selv om jeg er blitt veldig mye flinkere, og som regel tar de gode valgene for meg selv, så har jeg de siste dagene tatt valg jeg ikke er fornøyd med. Så sitter jeg å kjenner på den dårlige samvittigheten, og ikke helt skjønner hvorfor jeg liksom er der at jeg har nedprioritert de tingene som er så uhyre viktig for meg. Jeg vet at det kun er en person som kan gjøre noe for å komme meg ut av hengemyra, og det er meg selv, ene, og alene meg selv. Jeg kan ikke skylde på en eneste en, og jeg kan ikke unnskylde meg med noen verdens ting. Døgnet har 24 timer, så ikke prøv en gang, Heidi. Tiden hadde vært det i løpet av døgnets 24 timer, det er kun jeg som tok feil valg.

Jeg kjenner panikken sprer seg. Treningene for overvektsgruppen har tatt ferie, og så står jeg her ensom, og alene , og skal klare meg gjennom sommeren. Som om det burde vært noe problem! Herregud, så idiotisk! Ensom, og alene lissom? For det første, så har jeg mange i gruppen som jeg kan spørre om vil være med å trene. Jeg har treningsprogram på Spring, så det er bare å ta den bittelille turen ned til Rona. Om jeg ikke våger meg i løypa fordi en ilter, og sur elg vandrer omkring der i disse dager, så finnes det andre løyper. Det gjelder jo egentlig bare å komme meg ut av døra, og gå! Jeg har treningsprogram jeg kan trene hjemme, så der finnes ikke en eneste unnskyldning for ikke å trene, ikke en eneste i hele verden! Denne uken har liksom alt annet vært så mye mer viktig, og noe har vært viktigere i forhold til å trene på bestemte klokkeslett, men resten av dagen da? Jeg har tusen ting i hodet, tusen baller i luften, men likevel, jeg har da tid til å trene. Akkurat nå sitter jeg her litt lei meg, litt frustrert, men mest sååå sinna på meg selv. Jeg sitter her, og vet at jeg må ta tak, jeg må være flink i sommer, så her er det bare å finne frem verktøyene jeg har fått av teraputen på sykehuset, og snu om tankene. Jeg vet jeg kan, og jeg vet jeg er veldig flink, så det er best å få skrudd litt oppe i topplokket før jeg begynne rå tenke gamle tanker…de skal bort, og vekk, men samtidig, så er de en del av fortiden, og jeg må akseptere at de dukker opp i blant. Det er hvordan man løser ting som betyr noe, og jeg må bruke sommeren til å vise meg selv at jeg kan fortsette å være flink istedenfor å sitte å kjenne på mage, og valker om de er blitt noe større den siste uken….

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kanskje kjenner du også på at sommeren kan være noe utfordrende. Sommer er jo mye avslapning, og det er mye kos, og sånn skal sommeren få lov til å være tenker jeg. Ikke at man må ha et etegilde hver dag, men det skal være lov med både grillmat, is, og god sommersnacks. En ide kan jo også være å lage gode fruktfat. Jeg merker veldig godt hvor mye jeg koser meg når jeg får servert fruktfat av min kjære datter. Det er ikke så ofte jeg gidder selv, men får jeg det servert, så smaker det himmelsk. Vi kan også være flinke til å lage gode salater til grillmaten, og vi kan ha gode grønnsaker på grillen. Det er godt å ha en god balanse, og ikke bare spise det med mest kalorier selv om det er sommer, men man skal ha lov til å kose seg. Samtidig med de gode sommerdagene, så skal man også være i aktivitet. Man skal trene, eller gå turer, hverdagsaktiviteten er viktig. Jeg tror rett, og slett jeg må skrive en kontrakt med meg selv som skal gjelde for sommeren. En forpliktende kontrakt med vitner, og det hele, og en kontrakt som må få noen konsekvenser om jeg ikke følger den opp. Lene på Spring skrev til overvektsgruppen etter siste gruppe time på onsdag at man ikke må ta ferie fra treningen. Tar man ferie for lenge, så blir det så innmari tungt å komme tilbake igjen. 2 økter med trening pr uke er bra vedlikehold i følge Lene. 2 treningsøkter pr.uke er det minste jeg kan klare, og jeg tror de fleste kan klare det. 2 økter SKAL jeg klare, og 2 økter SKAL gjennomføres! Noe skal vi bort i sommer, og vi skal bla ett par turer til fjells, og det igjen betyr fine muligheter til å gå turer. Treningsprogrammet mitt på Spring skal trenes i sommer, og jeg ser for meg ett par tidligere treningsøkter der i uka sommeren igjennom. Dette skal jeg klare, og dette må jeg klare. Istedenfor å sitte og føle at det går gal vei, så må jeg jaggu heller gjøre noe med det, og sørge for at den positive trenden fortsetter. Jeg skal sannelig ikke tilbake til alt det negative som jeg nå har klart å komme meg bort i fra! Nå er det frem med papir, og penn – kontrakten med meg selv skal skrives!!

Jeg er kommet veldig langt i den mentale prosessen, men ferdig blir man aldri. Fortsatt vil det lure dumme, og negative tanker oppe i topplokket, og fortsatt vil jeg ta dumme valg som jeg angrer på. Fortsatt kan jeg sitte, og tenke på alt jeg planlegger å gjøre, og som jeg er klar for å gjøre, men som jeg likevel ikke får gjort fordi jeg tok ett annet valg som var mer fristende. Jeg kjenner at jeg kan bli så sint, og forbanna på meg selv noen ganger! Selv om jeg er blitt veldig mye flinkere, og som regel tar de gode valgene for meg selv, så har jeg de siste dagene tatt valg jeg ikke er fornøyd med. Så sitter jeg å kjenner på den dårlige samvittigheten, og ikke helt skjønner hvorfor jeg liksom er der at jeg har nedprioritert de tingene som er så uhyre viktig for meg. Jeg vet at det kun er en person som kan gjøre noe for å komme meg ut av hengemyra, og det er meg selv, ene, og alene meg selv. Jeg kan ikke skylde på en eneste en, og jeg kan ikke unnskylde meg med noen verdens ting. Døgnet har 24 timer, så ikke prøv en gang, Heidi. Tiden hadde vært det i løpet av døgnets 24 timer, det er kun jeg som tok feil valg.

Jeg kjenner panikken sprer seg. Treningene for overvektsgruppen har tatt ferie, og så står jeg her ensom, og alene , og skal klare meg gjennom sommeren. Som om det burde vært noe problem! Herregud, så idiotisk! Ensom, og alene lissom? For det første, så har jeg mange i gruppen som jeg kan spørre om vil være med å trene. Jeg har treningsprogram på Spring, så det er bare å ta den bittelille turen ned til Rona. Om jeg ikke våger meg i løypa fordi en ilter, og sur elg vandrer omkring der i disse dager, så finnes det andre løyper. Det gjelder jo egentlig bare å komme meg ut av døra, og gå! Jeg har treningsprogram jeg kan trene hjemme, så der finnes ikke en eneste unnskyldning for ikke å trene, ikke en eneste i hele verden! Denne uken har liksom alt annet vært så mye mer viktig, og noe har vært viktigere i forhold til å trene på bestemte klokkeslett, men resten av dagen da? Jeg har tusen ting i hodet, tusen baller i luften, men likevel, jeg har da tid til å trene. Akkurat nå sitter jeg her litt lei meg, litt frustrert, men mest sååå sinna på meg selv. Jeg sitter her, og vet at jeg må ta tak, jeg må være flink i sommer, så her er det bare å finne frem verktøyene jeg har fått av teraputen på sykehuset, og snu om tankene. Jeg vet jeg kan, og jeg vet jeg er veldig flink, så det er best å få skrudd litt oppe i topplokket før jeg begynne rå tenke gamle tanker…de skal bort, og vekk, men samtidig, så er de en del av fortiden, og jeg må akseptere at de dukker opp i blant. Det er hvordan man løser ting som betyr noe, og jeg må bruke sommeren til å vise meg selv at jeg kan fortsette å være flink istedenfor å sitte å kjenne på mage, og valker om de er blitt noe større den siste uken….

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Kanskje kjenner du også på at sommeren kan være noe utfordrende. Sommer er jo mye avslapning, og det er mye kos, og sånn skal sommeren få lov til å være tenker jeg. Ikke at man må ha et etegilde hver dag, men det skal være lov med både grillmat, is, og god sommersnacks. En ide kan jo også være å lage gode fruktfat. Jeg merker veldig godt hvor mye jeg koser meg når jeg får servert fruktfat av min kjære datter. Det er ikke så ofte jeg gidder selv, men får jeg det servert, så smaker det himmelsk. Vi kan også være flinke til å lage gode salater til grillmaten, og vi kan ha gode grønnsaker på grillen. Det er godt å ha en god balanse, og ikke bare spise det med mest kalorier selv om det er sommer, men man skal ha lov til å kose seg. Samtidig med de gode sommerdagene, så skal man også være i aktivitet. Man skal trene, eller gå turer, hverdagsaktiviteten er viktig. Jeg tror rett, og slett jeg må skrive en kontrakt med meg selv som skal gjelde for sommeren. En forpliktende kontrakt med vitner, og det hele, og en kontrakt som må få noen konsekvenser om jeg ikke følger den opp. Lene på Spring skrev til overvektsgruppen etter siste gruppe time på onsdag at man ikke må ta ferie fra treningen. Tar man ferie for lenge, så blir det så innmari tungt å komme tilbake igjen. 2 økter med trening pr uke er bra vedlikehold i følge Lene. 2 treningsøkter pr.uke er det minste jeg kan klare, og jeg tror de fleste kan klare det. 2 økter SKAL jeg klare, og 2 økter SKAL gjennomføres! Noe skal vi bort i sommer, og vi skal bla ett par turer til fjells, og det igjen betyr fine muligheter til å gå turer. Treningsprogrammet mitt på Spring skal trenes i sommer, og jeg ser for meg ett par tidligere treningsøkter der i uka sommeren igjennom. Dette skal jeg klare, og dette må jeg klare. Istedenfor å sitte og føle at det går gal vei, så må jeg jaggu heller gjøre noe med det, og sørge for at den positive trenden fortsetter. Jeg skal sannelig ikke tilbake til alt det negative som jeg nå har klart å komme meg bort i fra!

For dere som har lyst til å trene i sommer, og være flinke med aktiviteten, så tenkte jeg at jeg på nytt skulle legge ut bloggens eget treningsprogram som vi publiserte i januar. Treningsprogrammet skal være et program på lavterskel nivå, det skal være noe de aller fleste skal kunne klare å gjennomføre, og det skal være et program man kan gjøre hjemme, på hytta, på ferieturen, og det uten noe som helst utstyr. Det skal ikke være mye styr for og kunne gjøre dette, og det tar heller ikke for mye av tiden din. Det betyr også at det vel ikke er særlig med unnskyldninger igjen for og ikke å trene? For de av dere som lurer på om det er meg som har satt sammen treningsprogrammet, så kan jeg berolige dere, det er det ikke. Programmet er laget i samarbeid med , og under veiledning av PT, Inger Lise Lund. Inger Lise har over 20 års erfaring fra treningsbransjen, og driver i dag Fitness-Akademiet. Inger Lise kurser instruktører, hun er instruktør ved treningssentre, og er PT. Inger Lise brenner for å spre treningsglede, og var ikke sen om å si ja til å sette sammen et treningsprogram når jeg spurte henne. Du kan lese mer om Inger Lise, og Fitness-Akademiet her : www.fitness-akademiet.no  Treningsprogrammet består av 8 øvelser. Hver øvelse har 8 repetisjoner, og disse 8 repetisjonene skal gjøres 3 ganger. Det betyr at hver øvelse skal gjøres 24 ganger. Mellom hver repetisjon, så rister du litt løs på kroppen før du starter på an igjen. Oppvarming vil alltid være et spørsmål. Vi har tenkt at det fort vil bli et tiltak for mange å gjennomføre treningsprogrammet om man først skal ut å gå tur for å bli varm, eller om man skal løpe rundt huset, eller gå trapper. Vi legger derfor ikke for mye vekt på oppvarmingen, MEN gå gjerne litt på stedet for du starter på øvelsene. Ikke gå rett fra sofaen til trening. Går man litt på stedet før man starter, så får man brukt hjertepumpa litt. Føl at kroppen har en normal temperatur, og bevegelighet, og går man litt på stedet, så får man opp varmen litt før treningen. Vi har satt opp 8 repetisjoner som er utgangspunkt. Ikke øk på allerede første uken. Hold deg til de 8 repetisjonene. Dersom 8 repetisjoner blir for mye, så gjør så mange som du klarer. Klarer du 5, så er det veldig bra, klarer du 2, så er det også veldig bra. Du vil merke at uansett hvor mange du klarer å ta, så vil fremgangen komme. Du vil etter hvert som ukene går merke at kroppen din vil klare mer enn hva den gjorde når du startet opp. Du har ingen andre konkurrenter enn deg selv, og følger du treningsprogrammet, så er både Inger Lise og jeg sikre på at du vil merke fremgangen. Selv ett forholdsvis ” enkelt ” program som dette vil på sikt gi deg resultater. Klarer du 2 ganger i uken, så er det veldig bra. Alt utover disse to gangene er en bonus 🙂 Tren gjerne programmet mer enn to ganger i uken, eller ta deg gjerne en gåtur en, eller flere dager, men sett deg som mål at du minimum skal trene to ganger i uken!

TRENINGSPROGRAM

Knebøy

Første øvelse er knebøy. Her kan du gjerne bruke kjøkkenbenken, eller en sofarygg som støtte. Her er det viktig at du selv kjenner hvor langt ned du vil gå. Øvelsen skal ikke gjøre vondt. Gå så lang ned du føler at du kan uten at det blir vondt for deg, og gjør 8 repetisjoner. Disse 8 repetisjonene tar du 3 ganger.

Armheving

Armheving, eller push ups  er en øvelse som jeg tror at de fleste kjenner til. Ofte gjøres den nede på gulvet, men her skal vi gjøre den ved bruk av kjøkkenbenken, eller du kan bruke en dør som du lener deg inntil. Gå så langt ned som du føler at du kan. Husk strake armer.  Øvelsen blir tyngre jo lengre ut fra benken/døren du står med bena. Her føler du deg frem, og husk at du ganske raskt vil merke fremgang. Ta 8 armhevinger, og gjenta øvelsen 3 ganger.

Kneløft, foran

I dag kjenner jeg på masse spenning, og jeg kjenner en del sommerfugler i magen. Jeg gleder meg, gruer meg kanskje litt, og er aller mest spent. I morgen er nemlig den store dagen. Dagen hvor ” hele ” Norge får bli bedre kjent med treningsgruppen vår for overvektige, og hvor noen historier blir fortalt. I morgen er nemlig dagen hvor VG skal trykke artikkelen om den flotte treningsgruppen vår. Så langt jeg vet, så er det ingen andre steder i Norge hvor de tilbyr egne, lukkede treningstimer for overvektige som de gjør på Spring her i Kristiansand. Det sier litt om hvor unikt tilbudet er. Av alle som bør trene, så er absolutt vi overvektige blant dem. Jeg håper viktigheten av en slik lukket gruppe kommer godt frem i artikkelen, og at den sier en del om hvorfor det er så vanskelig for oss store å trene sammen med ” normalvektige.” Artikkelen lar deg bli kjent med tre av oss som hver uke trener iherdig for å gjøre noe med situasjonen vi er i, og den forteller hvor viktig gruppen er for at vi er kommet dit vi er, og for at vi skal klare veien videre. Jeg gleder meg, jeg gruer meg, og jeg er masse spent.

Jeg håper mange kjøper morgendagens utgave av VG. Den kommer også på nett, men da under VG pluss som er for de som betaler for å lese alt av nettinnhold. Det er helt klart litt skummelt å være så ærlig på vanskelige ting, men du verden så viktig det er med åpenhet. Det er så viktig å få bukt med stigmatiseringen, og det er så viktig å vise at vi tar grep, og at det er fullt mulig for de aller fleste overvektige å ta grep om eget liv. Viktigheten av å starte et sted, viktigheten av de små skrittene som etter hvert blir store, og gir resultater. Det er liksom ikke farlig å trene. Har man vondt et sted, så er jo faktisk trening en god ting for å bli bedre. Jeg håper mange leser om oss i morgen, og jeg håper mange får opp øynene for tilbudet vårt. Vi ønsker selvsagt at enda flere skal få vite om oss, og at enda flere overvektige blir med og trener sammen med oss her i Kristiansand. I tillegg ønsker jeg at flere ser hvor viktig ett slikt tilbud er for overvektige, og at flere dermed ønsker å gi ett lignende tilbud til overvektige andre steder i landet. Det bør være treningssentre som ser behovet, eller kanskje en instruktør som ser behovet, og som leier en gymsal, og starter opp ett slikt tilbud. Det viktige er ikke nødvendigvis masse utstyr, for det er mye trening man kan gjøre ved kun å bruke egen kropp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I morgen håper jeg også sentrale helsepolitikere, og personer som jobber med folkehelsen leser om oss. Jeg håper de ser til oss her i Kristiansand, og at de gjør noe for å hjelpe overvektige. Ikke sleng en slankeoperasjon etter oss som den eneste hjelpen dere kan gi. Å operere oss slanke er ikke løsningen på en varig endring. Hadde jeg hatt muligheten, så hadde jeg hatt mye på hjertet til de som jobber med folkehelsen. Ett 12 ukers kurs på grønn resept er for en brøkdel det som skal til for å starte en endring som varer, men for de fleste er de 12 ukene, og så står man alene, og faller tilbake til gamle synder. Opplegget på for eksempel Evjeklinikken, det er et opplegg jeg har tro på, MEN jeg ønsker opplegget her jeg bor. Jeg må ha det i nærheten om jeg skal klare å gjennomføre det. Et opphold hvor man er ved klinikken i perioder, og hjemme i perioder, det funker som regel helt til oppholdet er ferdig…da er man tilbake i hverdagen, og det er vanskelig å stå alene selv om man opererer med 5 års oppfølgning. Det er hverdager det er mest av, og det er i hverdagen vi trenger all hjelp vi kan få. Overfør hjelpen til nærmiljøet, og jeg tror mange flere vil lykkes. Jeg vil ikke slankeopereres, men jeg vil ha hjelp, en hjelp jeg ikke får om jeg ikke legger meg under kniven. Hvor er rettferdigheten i dette? Jeg håper artikkelen i morgen kanskje kan være en døråpner, kanskje sår vi noen gode frø blant viktige personer innen helse, kanskje er det begynnelsen på noe veldig positivt? Kanskje vil vi fremover merke en økt pågang av overvektige som ønsker å være en del av gruppen vår, for i tillegg til at treningen er det viktigste, så er det sosiale også utrolig viktig. Følelsen av å høre til, og føle seg som en del av et fellsskap. Ei jeg kjenner fra barndommen har startet å trene litt sammen med oss, og hun skrøt av hvor inkluderende vi var, og hvor velkommen hun følte seg. Hun følte at hun hadde kjent oss i evigheter – den følelsen ønsker vi at alle på gruppen skal ha, og den følelsen er så utrolig viktig.

Treningstimene for oss overvektige er ingen søndagsskole. Noen har meldt seg på timene våre fordi de regner med at vi verken orker, eller klarer særlig mye…la oss si det sånn : de ble rimelig overrasket 🙂 Mye av det vi gjør er de samme tingene man gjør på ordinære timer, men det tas noen hensyn. Det tas bla hensyn til at vi ikke skal belaste knær for mye, og da er det bla lite hopping på våre timer. Vi trener masse styrke fordi det er viktig for oss med en sterk kropp. Vi trener selvsagt også kondisjon, men hovedvekten ligger på å trene styrke. Timene er tøffe. Vi jobber, vi svetter, vi ynker oss, innimellom ” hater” vi instruktørene våre, vi gir alt ut i fra hvor vi er, og hva vi klarer. Det er helt ålreit at man ikke klarer alt, er øvelser vanskelig, så får man alternativer. Når man bærer på mye vekt, så sier det seg selv at man ikke kan klare alt med en gang, men hva betyr det? Ingen på gruppen bryr seg, og det som betyr noe er at du er i gang! Det som er ett ork for deg i dag vil plutselig bli helt greit for deg å gjøre etter en tid med trening. Jeg har sagt det mange ganger før, og jeg sier det gjerne igjen : Det finnes faktisk INGEN unnskyldninger for ikke å trene, og det er på tide å la alle unnskyldninger ligge. Alle mennesker er flinke med unnskyldninger, men vi overvektige er kanskje ekstra flinke. Vi er også vanskelig å motivere sier personer som jobber i helsevesenet med overvektige, vi er vanskeligere enn de fleste andre.  

Lene som driver Spring sa det så utrolig fint her nylig. Hun sa at det viktige var ikke hva vekten viste, men hvordan kroppen fungerte. Man kan godt ha en stor kropp om man har en god helse, og en frisk kropp – det er helsen vår som betyr noe. Man er altfor opptatt av tallene på vekten istedenfor å kjenne etter hvordan kroppen fungerer. Vekten min går absolutt ned, men jeg merker resultatene av treningen aller mest på kroppen. Kroppen fungerer så mye bedre, jeg orker mer, jeg vil mer, jeg klarer mer. Samtidig så er verdiene mine veldig bra, og legen er så fornøyd 🙂 Man må begynne et sted, man kan ikke gjøre alt på en gang. Jeg valgte å starte med å ha fokus på økt aktivitet, og det mentale. Så må jeg etter hvert tenke noe mer på endringer jeg kan gjøre på kostholdet. Dette har jeg snakket om lenge nå, men er fortsatt ikke blitt så mye flinkere. Kanskje er det fordi jeg fortsetter å gå ned, at det på en måte er blitt en hvilepute, men jeg ser også veldig godt hvor lite som skal til før vekta peker motsatt, så å hvile på eventuelle laubær, det er vel kanskje ikke særlig lurt….små grep i tur, og orden, Heidi, alt må ikke skje på en gang. Endringer tar tid.

Bildet øverst på bloggen i dag viser en liten del av treningsgruppen vår etter endt pulstime på onsdag. Instruktørene er utrolig viktige, og spesielt når de skal jobbe med en veldig sårbar gruppe som vi overvektige er. Vi har de flotteste instruktører, og vi er blitt så uendelig glade i de! Fantastiske til å motivere oss, og til å skryte av oss. De får ut alt av oss, og litt til når vi tror at lageret er helt tomt. De får oss til å stå på, og gi max av det vi orker. De får smilet frem selv når vi svetter, og peser. De er flinke til å fortelle om fremgang. Det er ikke så ofte vi ” hater ” de, men det hender vel når de skriker at vi må gi mer, og vi egentlig føler vi har gitt alt, og litt til. Takk til våre flotte instruktører Anette ( på bildet sammen med oss ), Nora, og Mette – dere gjør oss gode, og gir oss en fantastisk hjelp på veien vi nå er på!

I morgen er altså den store dagen. Litt skummelt kanskje fordi der alltid er en del nett troll der ute…men samtidig, så kan jeg ikke se hva som skulle være negativt med at noen tar grep, og at noen har gitt oss den viktige hjelpen som skal til for kanskje å klare det. Det er jo også litt skummelt å være ærlig overfor ganske så mange avislesere, men det er som jeg skrev tidligere, så utrolig viktig å sette fokus, og skal man få til det, så må man være ærlig, og kalle en spade for en spade. Det er nesten som bursdag, 17.mai, og julaften i en salig blanding når man går og venter på morgendagen. Jeg håper du leser om oss i morgen, og at morgendagen vil åpne en del dører, og ikke minst øyne.

I kveld trekker jeg den heldige vinneren av den flotte regnfrakken fra Blæst, og den stilige sydvesten, også den fra Blæst. Du har en mulighet frem til kl.20.00 i kveld om du vil være med i trekningen. Det blir du ved å legge igjen en kommentar på bloggen. Ha en nydelig søndag!!

I dag kjenner jeg veldig på at dette kommer til å bli en utrolig spennende dag! Såpass spennende at jeg fort glemmer alle kaloriene som kom seg trygt inn i kroppen på nasjonaldagen. Vel, nasjonaldagen ble ikke DEN store kaloribomben, men noe mer enn en vanlig tirsdag ble det så absolutt, men det er godt å kjenne på at det er lov å kose seg på en sånn dag uten at den dårlige samvittigheten river, og sliter i meg dagen derpå. Jeg skal vel ærlig innrømme at haken, eller dobbelthaken kjennes dobbelt så dobbel ut i dag, og det er nok pga softisen, et stykke pavlova, og et stykke bløtkake…ok da, 1 1/2 stykke bløtkake ble det vel, og det er denne mengden som skal til for at jeg skal føle dobbelthaken dobbel så dobbel som den pleier å være. Jeg hater dobbelthake! Uansett hva jeg gjør, uansett hvor mye jeg trener, og går ned i vekt, så skjer det lite, eller ingenting med den forbaska haka! Haken får bli et tema en annen dag på bloggen, for jeg tror ikke den kommer til å plage meg nevneverdig utover dagen i dag nettopp fordi dette er en superspennende dag!!

Jeg har skrevet mye om trening, og treningsgruppen vår for overvektige. Jeg har skrevet om hvor unikt tilbudet er, og jeg har skrevet om frustrasjonen over at ikke enda flere overvektige får øynene opp for det flotte tilbudet som finnes for de her i Kristiansand. Jeg vet at det tar lang tid for mange overvektige før de klarer å ta steget , men at det tar såå lang tid, det hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd. Man blir frustrert når overvektige skriker over manglende tilbud, og når det finnes, så kommer alle unnskyldningene som vi overvektige har sort belte i – når tilbudet er der, da skal vi sannelig ikke benytte oss av det. Skal liksom myten om overvektige være sann? At vi ikke gidder? Jeg jobber mye med å få tilbudet kjent her i Kristiansand. Jeg tror de fleste som jobber med overvektige har fått informasjonen om treningsgruppen vår, men jeg tror sannelig ikke mange bruker den. Overvektsklinikken på sykehuset som hver eneste dag jobber med overvektige, både de som skal opereres, og de som skal på livsstilsendringskurs. Leger i byen som alle har overvektige pasienter, men som ikke har hatt noe tilbud og informere pasientene sine om. Helsestasjoner, og Frisklivsentralen – alle har de fått info, men pågangen av overvektige ville ha vært mye større om disse instansene hadde informert om treningstilbudet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Treningsgruppen for overvektige er ett uhyre viktig tilbud for overvektige i Kristiansand og omegn. Det er så viktig for overvektige landet over og kunne komme sammen med andre overvektige, og kunne føle seg som alle andre i gruppen. Det og kunne senke skuldrene, og bruke energien på å trene istedenfor å tenke på alle blikk, og kanskje kommentarer. Det å få være akkurat som man er, og det å kunne få trene i akkurat det treningstøyet man vil, det er så viktig. Det å trene i det tempoet som en selv mestrer, ta en pause om det er nødvendig uten å få stygge blikk, det å få alternative øvelser om noen er for utfordrende, dette er så viktig for at man skal bli trygg på det å trene, og for at man skal finne treningsgleden. I slike grupper klarer man å kjenne på følelsen av å mestre. Man ser at man kan, og at det nytter. Så har man også det utrolig viktige samholdet, det gode fellesskapet. Smilet, latteren, de gode samtalene. Rådene, tipsene, erfaringene. Her kan vi spøke om egen vekt, om fett, om dissende grevinneheng, og mager som ofte er litt i veien. Man kjenner på gleden over å trene, og være en del av et fellesskap.

I dag blir det en utrolig spennende dag. I dag får vi besøk av en av landets aller største aviser som skal lage en reportasje om treningsgruppen vår, og viktigheten av en slik gruppe. Vi gleder oss, og er veldig spente! Vi er stolte over at en av landets største aviser ser hvilket flott tilbud dette er, og hvor viktig det er for oss overvektige å få trene i egne grupper. Det er fortsatt vanskelig for oss å være en del av mengden på et treningsstudio, og for de fleste overvektige er det for vanskelig å stå alene etter å ha blitt tilbud et livsstilsendringskurs. Det er hverdager det er flest av, og det er i hverdagen vi trenger hjelpen. Kanskje kan reportasjen om treningsgruppen vår være en åpning for andre overvektige som bor andre steder i landet vårt. Kanskje kan helseansvarlige i landet vårt se hvor hjelpen bør settes inn, og ikke minst, så håper jeg mange ser hvor utrolig flott treningsgruppen vår er, og at det kan vekke andre overvektige til å starte og ta grep. Ingenting faller med i fanget på oss – jobben er det vi som må gjøre, ingen andre gjør jobben for oss! Jeg gleder meg så utrolig mye til å fortelle avisens lesere landet over om det unike, og flotte tilbudet vårt, og ikke minst å fortelle hva ett slikt tilbud faktisk betyr for helsen vår.

Til slutt i dag, så kommer ett lite tips om ett par jakker. Jeg får mange henvendelser fra dere som leser bloggen om spesielt tur, og treningsklær, men også en del om undertøy. Jeg lover å være flink til å dele det jeg vet med dere, og  på lørdag fikk jeg en henvendelse fra en leser som lurte på om jeg visste hvor hun kunne få tak i en lett turjakke, typisk en slik jakke man nesten ikke kjenner at man har på seg. Når jeg er ute på treningstur, så har jeg ett godt utvalg av diverse jakker som jeg bruker, alle fra Stormberg, men de fleste er det ingen vits i å legge ut her da de fleste ikke er i salg lengre…men jeg har to jakker som jeg er veldig glad i, og som jeg gjerne kan anbefale. To jakker som begge er i ulike prisklasser hvor jeg nok aller mest bruker den rimeligste. Jakken heter Vistdal, og den går opp i størrelse 5 XL. Den er perfekt å ha på meg når jeg trenger jakke i løypa jeg går, og den er perfekt å ha på meg til, og fra trening. Den rosa jeg har tror jeg ikke lengre er i sortimentet, men den finnes i en brunfarge. Jeg bruker også jakken som heter Holfossen mye ute på tur, og det er en veldig god lettvekstjakke i utrolig god kvalitet. Dette er også en sånn jakke som man ikke kjenner at man har på seg, og den kan brettes inn i den ene lommen. Veldig god i vind, og regn. Som alltid, så gjelder det å være raskt ute når det kommer til store størrelser hos Stormberg 🙂

Vistdal

Holfossen

Til mandag blir det en ny ” Gi Bort ” på bloggen – gled dere en hel haug!! To lesere skal få hver sin gave, og hovedgaven har en verdi på 3300 kr!! Nyt onsdagen!!

Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Man vet at alt kommer til å bli en katastrofe, og man skjønner ikke hvorfor man ønsker å sette seg i en slik situasjon….Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møtte jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg hadde en laaang liste av…dere som leser bloggen min vet at jeg har hatt sort belte i unnskyldninger. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene, og det er en stor seier i seg selv. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen : jeg blir nesten litt flau når jeg tenker på hvor mange unnskyldninger jeg har brukt både overfor meg selv, og andre når det kommer til å gjøre en livsstilsendring. Jeg har aldri spurt, men jeg undrer jo veldig på om de rundt meg trodde på alle disse unnskyldningene? Under min endringsreise, så våger jeg nå å trø utenfor komfortsonen min, og jeg våger å møte mye av det som jeg frykter….absolutt ikke alt, men mye. Det er så utrolig deilig å kjenne på følelsen av å våge det man tidligere aldri hadde våget. Jeg blir så stolt av meg selv, og jeg blir så innmari glad! For noen av dere som leser bloggen i dag, så vil dere kanskje smile litt, og tenke : ” Er dette noe å være å frykte?” – men for meg, så har frykten vært veldig reell. Det som for mange er en helt normal ting å gjøre, det er for meg store skritt å ta.

Det er trygt, og godt å trene i treningsgruppen for overvektige. Egentlig så vil man bare være i gruppen hele tiden, men det er klart at målet med gruppen også er at vi skal bli så trygge på oss selv at vi etter hvert ønsker å gå over på ordinære treningstimer. Akkurat det er skummelt for mange, og det har vært skummelt også for meg å tenke på. Det å forestille seg selv trene sammen med normalvektige, den følelsen er skummel, og inntil i fjor, så tenkte jeg vel ikke tanken en gang. I fjor stod jeg nemlig overfor denne frykten om og skulle trene på en ordinær spinningtime. Jeg husker hodet var fullt av unnskyldninger igjen ….. alt jeg burde gjøre hjemme, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kunne det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted… dessuten hadde jeg vært på trening dagen før, og det er vel ikke bra for meg å trene to dager på rad..jeg gjennomførte spinningtimen. Jeg hadde ikke den gode, trygge treningsgruppa rundt meg, eller instruktørene som jeg er vant til å ha. Det var  nye, ukjente  mennesker, og en helt ny instruktør….Jeg husker den fantastiske følelsen jeg hadde etter jeg hadde gjennomført timen. Jeg våget, jeg mestret, og det var ikke skummelt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kjenner på stolthet når jeg i forrige uke på nytt våget å tråkke utenfor komfortsonen min, og delta på en ny, ordinær time. Et ubetydelig skritt for mange, ett stort skritt for meg! Sammen med to fra treningsgruppen, så meldte jeg meg på en styrketime på 45 minutter. Jeg visste det var en populær time, men når man er sammen med mennesker som man føler seg trygg sammen med, så våger man mer. Jeg var så stolt over og ikke kjenne på en eneste unnskyldning for ikke å delta på timen! Jeg var spent, litt nervøs, men mest glad for at jeg hadde klart å ta ett nytt, viktig skritt. Det at timen var full, at salen var full av mennesker jeg aldri hadde sett, det gikk helt fint, og jeg gjennomførte timen med glans! Ingen verken gadd, eller hadde bry til å tenke på andre enn selg selv, og det gjør at man klarer å yte det man skal. Svett, og sliten, så jublet jeg inni meg etter en vel gjennomført time. Det er så godt å kjenne på mestring, og det er så godt å kjenne at det ikke er det spor farlig å trø utenfor komfortsonen sin. Jeg tenker en ting av gangen. Man skal ikke trø alt på en gang, men ta en ting først, og bli trygg på det før man utfordrer seg selv på nytt.

Jeg vant en ny seier. Det å delta på en ordinær treningstime som overvektig, det er en terskel som er veldig høy. Derfor er treningsgruppen for overvektige så unik, men det er samtidig viktig at man også etter hvert våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen. Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser. For meg personlig, så brøt jeg en stor grense når jeg deltok på denne ordinære styrketimen. Det jeg ikke trodde jeg ville klare, det var bare noe jeg trodde i mitt hode… jeg hadde ingen problemer med å følge timen i det hele tatt, og det å få en slik bekreftelse betyr så uendelig mye. Jeg tror det er så uhyre viktig at vi deltar istedenfor å begrense oss selv, og jeg tror det er viktig å vise alle andre at vi også kan 🙂 Jeg tror mange ser på oss fordi de er stolte sammen med oss, og ikke bare fordi vi er tjukke.  Alle tankene jeg hadde på forhånd stemte nok ikke helt, og det er godt å innse at man i mange tilfeller innbiller seg ting som ikke er tilfelle. Man tror, men man vet egentlig ikke, og det er godt å vite før man lager sine egne historier, for slike historier som dette bør jo helst være sanne 🙂

Mange som leser bloggen har nok veldig lyst til å starte å trene. Mange i mitt området har nok tenkt mye på å bli med i treningsgruppen vår, men så var det dette med å våge. Dette med å trø utenfor komfortsonen. Tankene man har i hodet sitt om hvordan det vil bli, de stemmer sjeldent. Vi må våge istedenfor å begrense oss selv. Om vi ikke selv tar tak, så er det ingen andre som gjør det for oss. Ingenting faller ned i fanget på oss – det er vi som må gå skrittene, det er vi som må våge. Det er skummelt å bryte grenser. Det er skummelt å gjøre noe nytt, men tenk hvilken gevinst du vil få tilbake! Treningsgruppen vår for overvektige er kanskje det første steget du bør ta. Et sted må man begynne for å endre situasjonen man er i. Min endring startet med mental jobbing, og trening, og for meg har det betydd starten på reisen som jeg så lenge har ønsket å lykkes med.

Glad, og fornøyd, så vet jeg at en slik ordinær styrketime ikke blir min siste. En grense er brutt, og den gode opplevelsen jeg hadde har resultert i at jeg er på plass, og faktisk gleder meg til neste time som er til fredag. I kveld skal jeg trene puls intervall med gruppen for overvektige. En utrolig god time med både puls, og styrke. Vi svetter, og vi sliter. Vi smiler, og ler innimellom all svetten, og slitet. Vi spøker med egen kropp, og vekt, og i ei sånn gruppe, så er det helt ålreit 🙂 Treningstimene gir meg masse. De er varierte, de er utfordrende, de gjør meg dønn sliten, og de gir meg den beste følelsen når timene er over. Da er så jeg innmari stolt av meg selv, og vet at minuttene i ” helvete ” gjør så godt for kropp, og sjel.

En ny dag som skal fylles med positive ting. Jeg har nettopp hatt meg en god tur i lysløypa her jeg bor, ei lysløype jeg veldig gjerne skygget unna visst man går litt tilbake i tid…men nå tar jeg på meg joggeskoene , og går i vei. Skal ikke skryte av at jeg gleder meg stort til å gå løypa, men jeg gjør det, og det å gå den er helt ålreit 🙂 Det å ha kommet meg fra å hate, til at det er helt ålreit – det er en fantastisk god følelse! Det er jo helst bakkene jeg har hatet, og bakker er der noen av i denne løypa … jeg jubler på toppen av bakkene. Da er det tid for å klappe seg selv på skulderen, og kjenne følelsen av mestring, og ikke minst fremgang, de følelsene er gull verdt! Jeg er nok litt sær når jeg skal ut å gå, eller kanskje mye sær. Mens jeg ellers stortrives med å trene i gruppe når det er saltrening, så vil jeg aller helst gå turer alene… Jeg hater følelsen av og kanskje sinke andre, hater og kanskje være sist…jeg liker å gå i det tempoet jeg klarer…istedenfor å høre meg selv puste, og pese, så er det på med hodetelefoner, og lytte til herlig musikk mens jeg går. For meg er musikk helt nødvendig når jeg skal ut på tur 🙂 Ut av øretelefonene kommer en herlig miks av listemusikk, god country, og musikk som gir meg energi, og gode minner. Skijentene har sin monsterbakke i – jeg har mine i Sukkevannsløypa 🙂 

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke lett når man står alene. Man skal ha vilje av stål, og det går ofte veldig greit, men veldig ofte kun i perioder. Jeg har mange ganger etterlyst jernviljen min – hvor var den når jeg trengte den mest ? Jeg vet at jeg har kommet meg igjennom mange tøffe kamper, jeg er ei tøff dame når jeg må, men gang på gang så har jeg latt alle disse negative, idiotiske tankene vinne. En gang gikk jeg ned 20 kg. Da var jeg 18-19 år, og når jeg var fornøyd, så trodde jeg selvsagt at jeg kunne slutte å trene… hvor dum går det an å bli…???? Jeg har trent på treningsstudio mange ganger. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg har gått ned, jeg har gått opp, og sånn har det vært lenge. I mange år har det vært sånn. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen…og starte på nytt neste mandag. Alene er det vanskelig. Noe klarer man, men det å ha faste holdepunkter, det å være sammen med andre i samme situasjon, det betyr så utrolig mye. Skummelt kanskje, men det går fort over. Farlig er det i alle fall ikke om noen skulle kjenne på frykten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har lenge ønsket at det var et eget opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer husker jeg  at jeg sendte. Jeg sendte til de fleste treningsstudioer i Kristiansand, men ingen så at dette er liv laga. De fleste gadd ikke å svare meg en gang. Kanskje så de behovet, de visste at fedmeproblematikken bare øker, men likevel har de kanskje ikke sett nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars for to år siden, så fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 timer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen var kvinner, men vi hadde også 2-3 menn som flittig fulgte timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så trener vi nå på treningssenteret Spring her i Kristiansand. Lene som driver Spring så behovet, og var villig til å gi oss 3 lukkede saltimer i uken. Tilbudet vi har her i Kristiansand er helt unikt, og jeg tror kanskje Spring er det eneste treningssenteret i landet som gir overvektige ett slikt tilbud. Håpet er jo at vi får enda flere overvektige med på trening, og håpet er at flere treningssentre ser behovet, og viktigheten av egne grupper hvor overvektige kan trene sammen med andre som er i nøyaktig samme situasjon. Det koster for en overvektig å gå inn på et treningssenter alene, ofte så mye at man ikke gjør det. Når man vet at man skal treffe andre i lik situasjon, så bør ikke terskelen så høy for veldig mange. Treningssentre skal være for alle heter det, så her er det mange sentre som må ta noen viktige grep! Treningssentrene bør være viktige støttespillere i kampen mot overvekten, og vi overvektige må vise at vi ønsker å være med på laget. Spring er et senter hvor alle i gruppen føler seg utrolig velkommen, og her heies vi frem, vi motiveres, og inspireres.

MEN…det er ett stort men også her. Fra å være en gjeng på rundt 25 stykker, så minsker gruppen. I mitt hodet, så var jeg 100% sikker på at en egen treningsgruppe for overvektige ville bli et tilbud som MANGE i og rundt Kristiansand ville benytte seg av. Man skriker om at der ikke er hjelp å få, man skriker om at tilbudet ikke er der, men nå må man sannelig slutte å skrike! Rett foran nesen på overvektige i min by, så finnes det et tilbud som betyr at man kan starte reisen mot en lettere liv. Den aktiviteten man bør ha, treningen som hjelper deg på veien, den er rett foran nesen på deg! Trening alene er ikke nok. Her må man også ta andre grep, men aktiviteten er så utrolig viktig! Om man vil, så kan man også få hjelp av kostholdsveileder som jobber tett med Spring. I gruppen er der mennesker som har hatt ulike reiser, og så kan dele av sine erfaringer med deg, og kanskje gi deg det sparket bak som du trenger for å også ta andre grep…MEN man kan ikke gape over alt på en gang. Et sted må man starte. Jeg er så utrolig lei av alle unnskyldninger som folk kommer med for og ikke bli en del av treningsgruppen vår. Ikke gidd en gang og kom med alle disse unnskyldningene til meg. Jeg hadde en gang svart belte i unnskyldninger, så jeg kan de alle sammen, og jeg vet at det er ingen av de som holder mål. Det handler om å ta et valg. Det handler om prioritering. Det handler om og slutte å la unnskyldningene styre livet ditt. Det handler om å ville gjøre noe med situasjonen du er i!  Vil du, så får du det til! Jeg blir nesten sint jeg, i alle fall veldig skuffet når jeg vet at i og rundt byen jeg bor i, så er det masse mennesker som hver eneste dag kjemper en kamp mot overvekten, og en helse som burde ha vært så mye bedre. Fedmeproblematikken bare øker, og så sitter man bare der, og ser at det skjer istedenfor å ta grep. Nei, det er ikke lett, men det er heller ingen umulighet.

Uten treningsgruppen, så hadde ikke jeg vært der jeg er i dag. Den mentale jobben, den gjorde jeg selv, men den fysiske delen, den hadde jeg ikke mestret på samme måte om det ikke hadde vært for treningsgruppen for overvektige. 3 ganger i uken trener overvektige sammen på Spring. Vi trener tabata, vi trener puls intervall, og vi har spinning. Det er tøffe økter, men du verden så mye det gir oss. De fleste som startet i gruppen for 2 år siden er på en helt annen plass i dag enn vi var da. Vi har fått en mye bedre kondisjon, vi er mer bevegelige, vi orker mer, vi har bedre helse, og vi har masse mer å gi! Mange har også merket vektnedgang, og det er helt klart målet vårt! Vi går ikke ned i rekordfart, men det går nedover, og sammen med en bedre hverdag, og en bedre helse, så er vi veldig fornøyd med det! Samholdet er helt utrolig, og vi støtter, og motiverer hverandre. Vi savner hverandre når noen mangler, og er fort ute med å fortelle at noen er savnet, og vi er der om vi merker at noen kanskje er i ferd med å backe ut – gruppen er gull verdt. Håpet, og ønsket er at gruppen skal bli mye større, og jeg undrer meg så mye på hvorfor ikke enda flere overvektige vil være med… det koster å ta tak i ting, men vi mennesker er full av unnskyldninger, og det er nettopp disse unnskyldningene vi må kvitte oss med. Unnskyldningene er bare med på å bygge opp under alle negative tanker, og følelser – det finnes få unnskyldninger for ikke å bli fysisk aktiv. I gruppen vår er alle overvektige velkommen, og her gjør man det man orker, og det er ingen som krever mer enn det. Er det noe man ikke klarer, så gjør man andre øvelser som passer bedre. Det tas hensyn til at vi bærer en del kilo for mye, så vi hopper for eksempel ikke, og belaster knærne minst mulig. Klart det er tungt. Klart man svetter, og er dønn sliten, men det er jo faktisk sånn det er å trene….gevinsten av å ha det tungt, og litt vondt, den er stor 🙂 Det er få treninger man skal være med på før man merker at trening nytter! Jo, det er kanskje skummelt å gå inn på et treningssenter, men det er kun de første gangene – man må overvinne frykten. Du som stadig sier ” Jeg burde absolutt ha vært i gruppen deres – jeg trenger å bli aktiv ” – gjør snakk om til handling! Jeg får masse henvendelser fra personer som ønsker å vite mer om treningsgruppen, og det synes jeg er utrolig hyggelig…det triste er at det stopper som oftest der….man tar ikke steget videre. Endel har prøvd seg på gruppetimene våre, men kommer ikke tilbake. Hvorfor ? Er det for tungt? Føler man at man ikke mestrer? Man må gi ting tid! Trening skal merkes. Man skal svette, og slite. Det man føler man ikke klarer, det klarer man etter noen ganger. Om ikke koordinasjonen er helt som den skal være, hva så? Det er veldig få unnskyldninger som er gode nok til å ikke gjøre noe med situasjonen du er i. Det handler om å bestemme seg, kaste unnskyldningene på båten, og ta tak. Alle som sliter med vekten – vi vil ha deg med på laget! 

Du som er overvektig, og bor i min by, Kristiansand : Visst jeg gir deg en ukes gratis trening slik at du får prøvd gruppetimene våre. Blir du da med? Jeg gir alle som tar utfordringen en gratis treningsuke – ta kontakt på melding.

Frustrasjonen var ute – nå skal søndagen nytes 🙂

Er det mulig! Er det virkelig mulig at kondisjonen faktisk har falt såpass mye på relativt kort tid? Er egentlig fortsatt litt i sjokk, men samtidig, så bør jeg vel ikke være det. Jeg trener bra, til tider trener jeg veldig bra, men jeg ser jo at treningene mine bør inneholde mer kondisjon, og jeg ser også at snøen, og ett par heftige roseninfeksjoner har satt sine spor i kroppen. Jeg var skuffet i går, egentlig veldig skuffet, men jeg var også stolt av meg selv. Kanskje mer stolt enn skuffet? Skuffet fordi turen i Sukkevannsløypa ble gått på en dårligere tid enn på lenge. Stolt fordi jeg kom meg ut i løypa igjen, jeg gjennomførte turen til tross for at jeg slet mer enn på lenge, og veldig stolt fordi turen ga meg masse motivasjon til å fortsette – selv om klokka rakk tunge til meg når den viste tiden jeg hadde gått på.

For de av dere som har fulgt bloggen en stund, så vet dere at jeg har en løype her i nærområdet, Sukkevannsløypa, og det er denne løypa jeg har som min løype. Den er ikke mer enn 3 km lang, men den er utfordrende som fy med sine lange, bratte bakker både her, og der. Jeg kan gjøre turen lengre, men jeg synes det er fint å gå denne rundturen. Siden november så har jeg ikke gått løypa. Mye på grunn av snøen som har blitt liggende der ganske lenge, men også fordi jeg har hatt disse heftige roseninfeksjonene som har satt meg ut av spill. Nå er det derimot ingen unnskyldninger overhode for ikke å komme meg ut i løypa. Snøen er helt borte, og beina fungerer bedre enn på lenge. I tillegg er jo også været på min side, så i går var det på med treningstøyet, og klokken 08.00 begynte jeg å traske løypa som har gått fra å være en stor fiende til å bli en helt grei venn. Absolutt ingen bestevenn, men vi har begynt et vennskap som nok kan utvikle seg til å bli bra med tiden 🙂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg kjenner når jeg nærmer meg monsterbakken at jeg psyker meg opp. Martin Johnsen Sundbye, og Therese Johaug ville nok ha ledd rått over å kalle bakken for en monsterbakke, men for meg er den det. Bjørn Dæhlie som i sin tid åpnet Sukkevannsløypa kunne konstatere at dette var den mest utfordrende løypa han hadde kjørt igjennom, så jeg er ikke helt på villspor her 🙂 Det første jeg begynte å gå denne løypa, så måtte jeg ha en del stopp opp bakkene før jeg var på toppen. Klart jeg da er stolt når jeg nå går bakken opp uten å stoppe. Jeg puster som en hvalross, og her snakker vi museskritt oppover, her er det ikke noen mulighet for sjumilssteg, men jeg kommer meg sakte, men sikkert oppover, og på toppen higer jeg etter pusten, og kjenner på glede, og stolthet. Stor glede, og stolthet er det også når jeg faktisk ikke trenger å stå så lenge på toppen før jeg kan merke at pusten er godt på vei nedover, og jeg kan fortsette turen 🙂

I går var jeg skuffet, veldig skuffet, i alle fall en bitteliten stund mens jeg gikk der med Micheal Learns to rock, Toby Keith, og Freddy Kalas på hodetelefonene. Lyden er såpass høy at jeg hører ingenting av verden rundt meg, bare deilig, variert musikk. Det er så mye bedre å høre herlig musikk som fyller min verden enn å høre sin egen pust pese så man skulle trodd man hadde astma på høyt nivå. Rundt løypa i går, så kjempet tankene en intens kamp. Hvem skulle vinne…skuffelsen, eller stoltheten? Jeg analyserte frem , og tilbake der jeg gikk. Monsterbakken var den første, og største skuffelsen i går. Bakken er liksom delt litt i to slik at man kan ha en pause på et lite platå der..den pausen har jeg ikke hatt på lenge…ikke før i går. Fader altså! Kunne jeg ikke bare ha presset meg opp uten denne lille, irriterende pausen, men nei, pausen måtte tas. Oppe på toppen pustet jeg nok litt mer enn jeg pleier før jeg trasket videre i skuffelse, og ikke i glede som jeg pleier. Underveis i løypa, så dukker det opp to andre pauser også som jeg ikke har vært nødt til å treffe på lenge. Jeg hater å treffe på noe jeg ikke ønsker!

Heldigvis var det også mye positive tanker der jeg vandret rundt, og hørte musikk samtidig som jeg håpet at ikke Sukkevannselgen plutselig skulle dukke opp der et sted i skogen. Selv om jeg måtte ha en del flere pauser, og selv om jeg gikk på en langt dårligere tid enn jeg pleier, så gjennomførte jeg. Istedenfor at jeg satt og irriterte meg i bilen på vei hjem, så ga turen meg masse motivasjon! Jeg var i gang. Jeg hadde hatt årets første tur i løypa, men absolutt ikke den siste. Dette var liksom åpningen på en løypesesong som jeg tror skal bli innmari bra! Jeg skal fortsette å gå løypa, og det flere ganger i uken. Kondisjonen skal opp, og løypetiden skal ned til det jeg pleier å gå turen på, og kanskje kan jeg etter hvert klare å få ned tiden ytterligere. Turen, og skuffelsen ga meg det jeg håpet på: Motivasjon! Jeg jubler når jeg er ferdig med å gå,for moro er det ikke å traske rundt der! Svetten den renner også , men jeg er på vei mot noe som jeg tror vil bli veldig bra. Turene i løypa er en del av veien på min endringsreise. Jeg trenger disse turene, og jeg vet at etter noen ganger, så vil kondisjonen være der den en gang var når jeg til tider følte jeg nesten løp rundt i løypa på en rosa sky.

Jeg er stolt av meg selv for og endelig ha kommet meg ut i løypa med monsterbakken. Stolt av at jeg ikke lengre finner på all verdens unnskyldninger for ikke å gå. Stolt over at jeg utfordrer meg selv. Stolt over at jeg ikke gir meg, og stolt over at negative tanker snus til positive. Jeg skal tråkke løypa igjen i morgen tidlig, og den skal tråkkes helt alene. Jeg går aldri tur sammen med noen når jeg tar disse turene. Mange har spurt, men nei, disse turene er mine helt alene. Mitt tempo, min pust, min musikk. Kampen mot meg selv er i gang, og jeg er klar!

I dag er det siste sjanse til å vinne den flotte Risheia jakken fra Stormberg. Ved å legge igjen en kommentar på bloggen, så er du med i trekningen. Trekningen skjer i morgen. Risheia er en lettvektsjakke, og jakken kommer i alle størrelser, også for oss som bruker stormote. Jakken kommer fra str. XS – 5 XL ( 5 XL er ca str. 54 ). Risheia er vindtett, vanntett, og fuktransporterende. Ordinær pris på jakken er 999 kr. Du kan lese her om Risheia her : http://www.stormberg.com/no/risheia-lettvektsjakke-dame.html#10145160088   Kommenter med ett ja, et smilefjes, hvorfor du vil vinne, eller hva du måtte ønske å skrive – i morgen trekker vi en heldig vinner 🙂  

Foto : Stormberg

I går var jeg endelig tilbake på trening! Jeg kan ikke beskrive hvilken herlig følelse det var å komme inn døren til treningsstudioet, og kjenne på gleden av å være tilbake på riktig spor, og kjenne gleden av og igjen skulle svette seg igjennom 55 minutter med hard trening. Når man i tillegg treffer igjen den flotte gjengen med treningsvenner, og får gode klemmer som forteller meg at de er glade for å ha meg tilbake, den følelsen er det godt å kjenne på. Jeg som tidligere kjempet en kamp for i det hele tatt og komme meg inn gjennom en dør på et treningsstudio, jeg nærmest danset meg gjennom døren i går, og kjente at jeg smilte fra øre til øre.

Man skal ikke så mange årene tilbake før min opplevelse av et treningsstudio var en helt annen enn hva den er i dag. Jeg skjønner alle som sliter med å komme seg over dørstokken. Jeg har vært akkurat der, og kjenner følelsen veldig godt. Frykten for å komme inn der med alle mine kiloer for mye, frykten for latter, og sårende kommentarer. Blikkene som sier at de skjønner hvorfor jeg er der, så stor som jeg er. Frykten for å dumme meg ut, og frykten for og ikke mestre mens alle andre rundt meg gjør det. Alle disse følelsene er vonde, de er skikkelig vonde, og opplever man slike ting, så vil man bare at gulvet skal åpne seg, og man kan falle ned, og aldri trø sine bein på et treningsstudio igjen. Noen følelser er absolutt reelle. Jeg har opplevd sårende blikk, og sårende kommentarer da jeg gjentatte ganger prøvde meg på ulike treningsstudioer for endel år tilbake. Det var så utrolig vondt, og jeg gråt mange ganger i bilen på vei hjem. Andre følelser er ting vi tror som ikke er reelle. Vi kan innbille oss masse i hodet vårt, og vi kan tro at blikk er fordi vi er så tjukke, og at smil er fordi vedkommende ler av størrelsen vår, men det er nok sånn at mye kokes sammen i vårt eget hode. Vi lager noen ganger vår egne historier, historier som igjen blir grunnlag for de evige unnskyldningene for ikke å være aktiv.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tror mye har skjedd på mange treningsstudioer den siste tiden. Jeg tror treningsstudioer er blitt et sted hvor alle er velkommen, og hvor alle blir tatt godt vare på. Jeg tror fortsatt det finnes treningsstudioer hvor det viktigste er å se best mulig ut, hvor det viktigste er å bli sett, og hvor det viktigste er å gå kledd i det siste av det siste innen treningsmote, men heldigvis så er det også treningsstudioer hvor man føler seg velkommen akkurat som man er. Som oftest finner man fort ut hvilke treningsstudioer som passer for en selv. Man kjenner alle noen som kjenner noen som trener ulike steder, og der er prøvetimer de fleste steder, så det er egentlig bare å kaste alt av unnskyldninger på båten, og bryte grenser – den berømte dørstokkmilen, den trenger ikke være så hard å komme over som man tror. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle være på et treningsstudio igjen både 3, og 4 ganger i uken, men jeg er der, og er jeg der, så kan du komme dit. Ikke at treningsstudioer nødvendigvis er noe for alle, for det er det ikke, men i dag er tilbudet stort sett så variert at jeg vil tro at de aller fleste vil kunne finne noe som de kan like å være med på. Jeg som feks alltid har hatet å sykle på vanlig sykkel, jeg synes spinning er blitt moro…jeg vet noen unnskylder seg med at de frykter vekten sin på en spinningsykkel, kast unnskyldningen på båten – sykkelen holder deg 🙂

Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Man vet at alt kommer til å bli en katastrofe, og man skjønner ikke hvorfor man ønsker å sette seg i en slik situasjon….Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møtte jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg hadde en laaang liste av…jeg har brukt unnskyldninger i mange år, så dette har, eller hadde jeg svart belte i. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene. Hodet som alltid var fullt av unnskyldninger ….. alt jeg burde gjøre hjemme, alle jeg burde ha besøkt, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kunne det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted… dessuten når jeg tenkte etter, så hadde jeg gått en tur dagen før, og man skal vel ikke være aktiv to dager på rad…Jeg tror egentlig jeg bør skrive bok om alle unnskyldningene jeg hadde…man kan bli flau av mindre.

Å kaste unnskyldninger på båten, og det å bryte grenser, det betyr å seire.Det er viktig at man våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen.Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser, og igjen : det finnes ingen unnskyldninger som er gode nok for at du ikke skal kunne begynne å være aktiv. De små skrittene som til slutt gir de store gevinstene. Om du ikke trosser den berømte dørstokkmila ennå i forhold til treningsstudio, så begynne med de berømte 30 minuttene hver dag. Tren treningsprogrammet som er laget til bloggens lesere. For meg så har det å ha mennesker i samme situasjon som meg selv betydd alt. Treningsgruppen for overvektige her i Kristiansand har virkelig betydd alt for meg. Uten denne gruppen, og disse flotte menneskene, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Vi er så utrolig heldige her i Kristiansand som har en egen treningsgruppe for overvektige hvor alle treningstimene er tilrettelagt for våre kropper, og våre ekstra kiloer. Hvor vi sammen kan puste, pese, og svette uten at en eneste en bryr seg om andre enn seg selv, og hvor treningsklærene er det vi finner i skapet, og som vi føler oss vel i. Likevel så undrer det meg stort at ikke enda flere overvektige er med og trener. Det frustrerer meg veldig, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt sint! Vi klager over at det ikke finnes tilbud, og når tilbudet finnes rett foran nesen på oss, så kommer alle de tusen unnskyldningene for hvorfor man ikke kan være med å trene….skjerp dere! Jeg vet også at flere av bloggens lesere som bor andre steder i landet har blitt inspirert av treningsruppen vår her i Kristiansand, og kontaktet treningsstudioene hvor de bor for å høre om det kan være aktuelt med ett lignende tilbud…da er det trist at treningsstudioene ikke en gang gidder å svare på henvendelsene de får. Flere treningsstudioer bør ha som fokus å være for alle, og dermed tilrettelegge treninger også for overvektige. Tommelen opp for Spring her i Kristiansand – vi er heldige!

Det var godt å være tilbake på trening i går. Det var herlig å svette, og kjenne at jeg kunne bruke kroppen igjen. Kroppen fungerte som den skulle selv om man merker at man har hatt en pause på tre uker. Nå ser jeg frem til en ny treningstime i morgen, og håper virkelig at kroppen nå kan samarbeide lenge…disse ufrivillige pausene er utfordrende, og det koster masse mentalt når det meste blir satt på pause. Kryss fingrene for meg 🙂