De små, og store gevinstene….

Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og den ble ofte veldig sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna. Alt annet var jo så tungt….

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater.

Helsemessig kan det også være utfordrende å være overvektig. Det er mange som sliter med vonde knær, med vond rygg og vonde skuldre. Mange sliter med høyt blodtrykk, med diabetes 2, med høyt kolestrol og disse typiske livsstilssykdommene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært ganske heldig på mye av dette. Kanskje er det arv, og gener, eller kanskje er det fordi jeg ikke bare har sittet på rumpa selv om jeg har hatt alle disse ekstra kiloene… kanskje har jeg vært heldig? Noen utfordringer har jeg absolutt hatt helsemessig, og jeg har ligget i gråsonen for diabetes 2, og jeg har hatt høyt blodtrykk. Legen har ikke vært så fornøyd med disse verdiene, men i en periode, så gikk det inn det ene øret, og ut det andre. Legen min har aldri kjeftet på meg, men han har flere ganger tatt opp emnet om vektreduksjon, men jeg stakk vel fingrene i ørene, og nektet å høre….

 

Etter jeg startet veien mot en livsstilsendring, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seirene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker lengre som jeg gjorde før, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Tempoet mitt når jeg går er blitt raskere, jeg blir fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av det siste året som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen. Fastlegen min smiler, og skryter, og på hver sjekk kan han stolt fortelle at jeg nok en gang har blodtrykk som en konfirmant. Blodsukker, og kolestrol var strålende – fastlegen min var både stolt av meg, og fornøyd med grepene jeg har tatt. Det er dessuten veldig stas når han kommenterer hvor mange kilo jeg har mistet, og hvor flink jeg er – da får han en ekstra stjerne i boka mi, og han gjør meg så uendelig glad! Det er ikke alltid så lett å beskrive hvor mye bedre kroppen har blitt, men den trekker meg så mye bedre. Jeg merker hvor mye lettere det er å gå, og jeg må innrømme at det er så utrolig godt å kjenne på 🙂

Finnes det egentlig noen unnskyldning for ikke å trene? Kroppen vil hele tiden stritte i mot inntil man viser hvem som bestemmer. Min kropp stritter fortsatt mye i mot, og det er mye jeg ikke ser for meg at jeg vil kunne gjøre ennå, men jeg er blitt flinkere til så mye. Vi tar ofte de letteste løsningene.. jeg tok alltid heisen selv om jeg hater heis – nå er jeg blitt flinkere til å velge trappene. Når jeg har pelsdotten med på tur, så får han alltid lengre turer enn før fordi jeg nå synes det er helt ålreit å gå tur. Bare det å bli glad i å gå, det er ikke en liten seier for meg, men en kjempestor en! På kurs på sykehuset, så fokuserte de veldig mye på viktigheten av hverdagsaktiviteten, så nå har jeg skritt teller på mobilen for å følge litt med, og jeg har pulsbelte som jeg prøver å bruke spesielt på spinningen. Artig å se hvordan jeg ligger an i løpet av en dag. Slike lekekamerater er artige altså 🙂

Denne uken har vært ei god treningsuke, men målet er at neste uke skal bli enda bedre. Jeg mistet en treningstime denne uken, og det var ingen god følelse. Jeg sliter med en forferdelig dårlig samvittighet om jeg ikke kommer meg på trening…jeg velger å se på dette som positivt. Trening er noe jeg nå MÅ gjøre, og noe jeg VIL gjøre, og det gir meg så masse. Trening gir energi, det gir meg glede, og det gir meg en kropp som stadig samarbeider mer, og mer. Treningsuken ble avsluttet med spinning i går, og spinning er virkelig noe alle kan være med på, i alle fall de aller, aller fleste. Spinning er vel den treningsformen som er minst belastende, og ingen forteller deg hvor fort, eller hardt du skal tråkke. Du er sjefen, og spinning er kanskje den treningstimen det er lettest å være sin egen sjef. Der er det kun du, og sykkelen. Jeg sykler aldri på en vanlig sykkel. Jeg tror ikke jeg har syklet siden jeg var 7-8 år, og jeg skal heller aldri sykle, men på spinningsykkelen, det trives jeg 🙂 I går var vi en helt utrolig stor gjeng med overvektige som syklet sammen, og det er så utrolig moro å se hvor godt vi trener, og hvordan vi gir alt. I helgen blir det kanskje ikke så mye trening, men jeg skal i alle fall ha fine turer, og få beveget meg… mandag er jeg superklar for en ny treningsuke, og jeg digger at uken startes med tabata 🙂

20.november skriver vi i dag, og nå nærmer desember seg virkelig med stormskritt! Jeg skal bruke deler av helgen til å gjøre klare alle pakkene til bloggens store, og helt fantastiske adventskalender 🙂 Alle gavene er klare, nå skal de bare klargjøres, og fotograferes. Jeg gleder meg så til å dele ut en gave til en av leserne hver eneste dag frem til julaften! Egentlig burde vel kalenderen hatt ett fint navn….kom gjerne med forslag 🙂 Ha ei helt nydelig helg! Ta vare på deg, ta vare på dagen, og nyt øyeblikkene!!! Vi blogges igjen til mandag!

 

På tide å gripe muligheten ?

Det er mandag, og en ny uke skal fylles. Mandager er fine dager, og det er så utrolig godt å kjenne på hvor godt det er å sprette opp av senga når vekkerklokken ringer, og si god morgen til en helt ny dag, og en helt ny uke. Det er godt at jeg ikke lengre bare har lyst til å ligge under dynen, og at jeg ikke lengre gruer meg til en ny dag med masse nedsnakking av meg selv. Nå er dagene helt annerledes, og det er så fint å kjenne på at jeg har det så innmari godt med meg selv, og at jeg føler jeg er på en fantastisk god plass i livet 🙂

Mandager er fine. Man starter liksom med helt blanke ark. Uken er ny, og ennå veldig ukjent. Selv om uken nok vil inneholde mye man ennå ikke vet om, så er det også en uke hvor det skal skje mye spennende, så det blir utvilsomt en innholdsrik uke 🙂 En uke for meg inneholder faste, viktige avtaler, og dette er avtaler som det skal MYE til for at jeg dropper. Mine faste ukentlige avtaler er treningstimene jeg har sammen med treningsgruppen for overvektige. Disse tre timene i uken er blitt hellige for meg. Disse treningstimene betyr så masse for meg at jeg skal være skikkelig syk, eller det skal dukke opp noe veldig viktig for at jeg ikke kommer på trening. Timene er spikret fast i hodet, og det er ikke fordi jeg føler at jeg må gå, men det er fordi jeg har lyst til å gå. Timene gir meg så masse energi, og de gir meg treningsglede. Timene er viktige for min velvære, for min vei mot ett lettere liv, og det er så utrolig godt å kjenne på at jeg nesten fra gang til gang opplever fremgang. Treningstimene gir meg masse. De er varierte, de er utfordrende, de gjør meg dønn sliten, og de gir meg den beste følelsen når timene er over. Da er så jeg innmari stolt av meg selv, og vet at minuttene i ” helvete ” gjør så godt for kropp, og sjel.

Treningstimene sammen med gruppen for overvektige gir meg også mer enn bare selve treningen. Det at jeg vet at jeg skal treffe disse flotte menneskene er også en god grunn for å traske avgårde på trening. Jeg vet også at det betyr mye for de jeg trener sammen med at jeg kommer, og jeg vet at jeg vil bli savnet når jeg ikke er der. Det å ha noen som venter på deg betyr så utrolig mye i den prosessen jeg er inne i. Det å ha noen å trene sammen med betyr at jeg kommer meg på trening, og uten denne flotte trenings gruppen, så hadde jeg heller ikke kommet så langt som jeg er. Det å ha faste treningstimer, det er viktig. Jeg trenger å ha faste holdepunkter når det kommer til trening. Jeg må ha noe som forplikter meg.

I treningsgruppa vår, så er vi menn, og kvinner som alle har noen, eller mange kilo for mye. Alle sliter med vekten på sin måte. Noen sliter med stor overkropp, noen sliter med stor underkropp, og noen sliter med alt. Noen har 15 kg for mye mens andre har 50 kg for mye, men i en gruppe som dette, så er det ingen som bryr seg. Noen har vonde knær, andre har vond rygg, og fordelen med slike lukkede timer er at ingen reagerer. Det er ingen som kikker dersom du tar øvelsen i ditt tempo, eller om du må gjøre den annerledes, eller om du kanskje må ha en helt annen øvelse. Må man stoppe opp litt for å få igjen pusten, eller må man ta en bitteliten pause, så er det helt ålreit. Her trenger man ikke fancy treningsklær, eller siste skrik i joggesko, og det som er så unikt er at timene er kun for oss overvektige, og ingen andre. Flere overvektige skulle hatt muligheten til å trene i slike grupper, for jeg tror at ett slikt opplegg med mye trening over tid vil kunne bety ett lettere liv for veldig mange. Jeg tror mye av svaret på hva vi kan gjøre med fedmeproblematikken ligger i tilrettelagt trening over lang tid.

Jeg startet opp treningsgruppen for overvektige for 1 1/2 år siden. Da hadde jeg vært i kontakt med de fleste treningsstudioer her jeg bor. Ingen ønsket å satse på egne treningstimer for overvektige, og jeg stiller meg spørsmål om hvorfor? Vi kunne for så vidt få egne treningsopplegg, men til en pris som ingen hadde vært villige til å betale. Fedmeproblematikken øker, det blir stadig flere overvektige, men likevel så var det vel ikke nok penger i å satse på å få overvektige på trening. Akkurat i det jeg var på nippet til å gi opp, så dukket det opp en instruktør som tente på ideen min, og treningsgruppen ble en realitet.

Vi er blitt en flott gjeng på rundt 25 stykker , mest kvinner, men vi har også ett par hanner i flokken vår. Selv om vi er blitt en passe stor gjeng, så funderer jeg masse på hvorfor ikke gruppen er blitt mye større? Gruppen skulle i dag ha vært dobbelt så stor…minst….Når det nå er kommet ett unikt treningstilbud for oss overvektige, hvorfor er det da ikke enda flere som blir med? Terskelen til å gå inn på et treningssenter bør ikke være så høy nå som man vet at man vil treffe masse andre mennesker i samme situasjon, og det skulle vel gitt masse trygghet? Hva skal til for at flere overvektige vil bli aktive? Tilbudet så mange etterlyste når det ikke fantes, det finnes, men hvorfor er det sånn at man vil ha noe når det ikke finnes, men når man har muligheten, så finner man bare på nye unnskyldninger? Hva er det som gjør at overvektige fortsatt ikke vil trene? Mange i gruppen vår setter himmel, og jord i bevegelse for å få med seg treningene. ….. jeg skulle gjerne hatt svaret, for jeg kjenner at det både frustrerer meg, og gjør meg oppgitt. Litt småsint blir jeg også når noen klager over manglende opplegg, og når det står der rett foran ansiktet på dem, så skal man dikte opp et hav av  unnskyldninger!

Alt av leger, og legesentre her i Kristiansand har fått informasjon om treningsgruppen vår. Dette burde jo være en gavepakke for alle leger som aldri har noe tilbud de kan informere sine overvektige pasienter om. Nå har de det, men spørsmålet er om informasjonen ligger i en skuff, eller om de aktivt bruker dette overfor de av pasientene som trenger et treningstilbud? Jeg vet to legesentre roser tilbudet opp i skyene, og de har sagt at dette skal de informere sine pasienter om. Et legesenter har hengt opp infolappen på ventekontoret, men hva med alle de andre legene? Hvorfor bruker de det ikke? Frisklivsentralen har fått informasjonen, men lite skjer….heldigvis har vi et treningssenter som fortsatt har stor tro på tilbudet til overvektige, så de fortsetter det gode tilbudet til oss, og vi overvektige i treningsgruppen er evig takknemlige til Spring som gir oss muligheten til å få ett lettere liv, og en bedre helse.

Jeg gleder meg til en ny treningsuke. I kveld er det tabata, og det er en time jeg liker veldig godt. Høyt tempo, masse svetting, dyktig instruktør, og så er jeg dønn sliten etterpå…  på en veldig god måte. Det er så utrolig godt å føle på at jeg kan glede meg til trening. Den følelsen har jeg aldri hatt når jeg har tuslet rundt på ulike treningssentre alene. Jeg gleder meg til å slite meg helt ut, gleder meg til å gi alt, og nesten fra gang til gang, så opplever jeg fremgang, og jeg opplever at øvelsen jeg ikke klarte helt for to uker siden, den sitter plutselig – den mestringsfølelsen kan man sveve lenge på. Midt i all svettingen, i en sliten kropp, så smiler jeg fordi jeg mestrer! Jeg hadde vel ikke helt trodd at jeg skulle komme dit at jeg gledet meg til trening, og det er en stor seier. De ytterst få gangene motivasjonen kanskje ikke er på topp, så tenker jeg på den flotte gjengen som venter å se meg på trening, og det er motivasjon så det holder.

Skulle du bo i Kristiansand, og være overvektig, så vit at vi er en flott gjeng som venter på å få deg med i treningsgruppen vår. Ta kontakt med meg, og bli med! Dersom du ikke bor i nærheten av min by, så kanskje jeg har sådd noen frø.Kanskje er det mulig å starte lignende grupper andre steder i landet? Kanskje er det treningssentre, eller uavhengige instruktører som ser behovet for å få overvektige aktive gjennom trening? Kanskje kan man danne gågrupper, eller bli med i en eller annen Tjukkasgjeng nær der man bor. Der finnes muligheter, og jeg vet at samhold gjør det så mye lettere å gjøre noe med situasjonen man er i. Jeg går en del i tillegg til gruppetreningene, og har min egen monsterløype i nærheten av her jeg bor. Jeg har ofte veldig vondt i viljen når jeg vet det er tid for å gå i løypa, men jeg kan vel stolt si at jeg vinner over den vonde viljen 90% av gangene… men i løypen vil jeg gå alene, helt alene. Jeg skal puste, og pese, og gå i mitt eget tempo. Kun to får lov å bli med meg ut å gå. Den ene er mobiltelefonen, og den andre er øretelefonene – uten musikk hadde den vonde viljen nok hatt overtaket 🙂 

En ny uke ligger foran oss – husk å fylle den med ting som også er gode for deg selv. Man har ofte i en hektisk hverdag en tendens til å glemme seg selv fordi man skal huske på alle andre. 

Ut på tur, men like sur :-(

Noen ganger er det utrolig vanskelig å motivere seg selv til visse ting, og for min del, så er det å gå i Sukkevannsløypa en av tingene som ikke alltid er lett å motivere seg til. Sukkevannsløypa er en lysløype i nærheten av her jeg bor, og deler av løypa er veldig tøff. Bakkene er virkelig bratte, og jeg kan egentlig aldri se for meg at jeg kommer til å verken løpe disse opp, eller at jeg vil gå disse i ett skikkelig tempo. Dette er også grunnen til at jeg aller helst vil gå denne løypa alene. Jeg er nok ingen solstråle når jeg puster, og peser meg opp bakkene, og når jeg aller mest har lyst til å snu fortere enn vinden. Når jeg går alene, så kan jeg være så sur jeg bare vil der jeg tramper avgårde, og så har jeg god musikk på ørene så jeg slipper å høre meg selv puste. Av og til har det vært elg i området, men når jeg først har psyket meg opp til å gå løypa, så hadde jeg nesten ikke merket om elgen hadde pustet meg i nakken en gang.

Noen ganger, som bla denne uken her, så har jeg hatt null lyst til å gå, men så er det denne stemmen inni meg som sier at jeg selvsagt skal det. 30 minutter av en hel dag er jo ingenting, så da tusler jeg av gårde, men noen ganger sitter det sååå langt inne. Jeg vet ikke hvor mange ganger denne uken at jeg bare har hatt lyst til å snu, og det er jo en seier når jeg faktisk ikke gjør det. Når jeg er ved løypa, og vet hva som ligger foran meg, så kan jeg bli skikkelig grinete. Ofte fordi jeg kjenner en tabatatime, eller en puls time i beina, og dermed vet at dette blir en tung tur. Lymfebeina mine spiller jo heller ikke alltid på lag med meg, og tunge bein opp bratte bakker, det betyr ekstra jobbing for å komme opp. Denne uken har jeg slitt mye på turene…kroppen har ikke vært så gal egentlig, men jeg hadde bare ikke lyst. Ut på tur fikk en ny mening denne uken. Aldri sur er et begrep som ikke helt passer inn på en del av mine gåturer. Ikke at jeg aldri smiler, og er fornøyd der jeg går, noen ganger danser jeg jo nesten av gårde på en rosa sky, og føler jeg har sjumilsstøvlene på, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg nok også ofte går der småsur, og grinete….det verste er at jeg ofte ikke har den store grunnen til å være sur, men det er liksom bare det at jeg ikke vil, men så gjør jeg det likevel, og der er det en konflikt meg i mellom 🙂

En del dårlig vær denne uken har jo ikke hjulpet på gåhumøret mitt. Våt både her og der, glatte blader, og pinner overalt, vanndammer – slike ting gjør meg ikke akkurat mer fornøyd. Lurer på om de som møter meg i løypa ser en tordensky rundt meg. Jeg gjør ett tappert forsøk på å smile til de jeg møter, og jeg satser på at det bare er den innvendige meg som skjønner at smilet ikke alltid er like ekte 🙂 Ofte er det bare de første bakkene som er ille, og når jeg kjenner at dette går så mye bedre enn fryktet, så går resten av løypa som en drøm, men denne uken var tung, skikkelig tung 🙁 Smilet kom ikke etter de første bakkene. Smilet kom først etter at jeg hadde gått hele løypa, og skjønte at jeg hadde gjennomført. Da smilte jeg bredt, og kunne slå fast at jeg hadde vunnet over meg selv… igjen 🙂

Etter å ha gått denne løypa utallige ganger, så merker jeg jo hvor mye lettere jeg går den nå enn før. Jeg merker veldig godt at formen er på ett helt annet nivå enn tidligere. Bakkene er slitsomme, men jeg går de opp i mitt Heidi tempo uten stopp, og først på toppen puster jeg bittelitt før jeg går videre. Tidligere hadde jeg masse pauser før jeg var på toppen, og på toppen måtte jeg tidligere puste både godt, og lenge før jeg trasket videre. Det er en stor seier og merke fremgangen. Dette er lønn for alt jeg legger ned i av jobb for å få en bedre helse. Jeg merket det på tempoet når jeg går at det er blitt ett helt annet. Jeg merket at selv om pulsen jobber godt opp bakkene, så går den raskt ned igjen, noe som igjen forteller meg at formen er mye bedre. Det er en helt fantastisk følelse å kjenne på hvor mye lettere jeg beveger meg rundt i løypa, og sånn sett overalt. Når jeg går tur med pelsballen, så merker jeg at turene blir stadig lengre. Turene som jeg følte var lange før, de tar jeg ikke lengre fordi jeg føler jeg ikke har begynt å gå før jeg er hjemme igjen – dette må vel være bra dere 🙂 Min bedre halvdel kommenterer stadig hvor mye fortere jeg går, og hvor mye lettere jeg beveger meg, og det gir meg en utrolig god følelse : Jeg er på riktig vei, og jeg ser det, føler det, og klarer nå å si at jeg er stolt 🙂

I oktober ga jeg dere som leser en utfordring, nemlig å være aktiv 30 minutter hver dag måneden ut. Mange tok utfordringen, og jeg merket at konkurranseinstinktet ble tent hos mange 🙂 Om ikke alle klarte å være aktiv hver dag, så klarte man mer enn før, og man gjorde hele tiden sitt beste, og mere til, og jeg er imponert over dere! Oktober er over, og jeg håper at alle er blitt mer bevisst på å være aktiv. Mange sliter med helseutfordringer, men tross disse, så har de gjort sitt ytterste. 30 aktive minutter hver dag gir en helseeffekt. Håper lysten til å være aktiv også fremover er tilstede hos dere alle. Takk til dere som deltok! Jeg lovet å trekke ut en av dere som deltok i utfordringen som vinner av en flott Sirdal jakke fra Stormberg til en verdi av 999 kr. Det ble en del lapper i bollen, og den som ble trukket ut er ei dame som har gjennomført en oktober måned som det står STOR respekt av! Jeg hadde blitt glad uansett hvem av dere som hadde vunnet, men kjente litt ekstra på gleden når jeg leste navnet på lappen som min kjære trakk ut av bollen…Fra å være veldig negativ til å være med å trene på treningsgruppen vår, så er hun blitt aktiv deltakende, og trener både tabata, puls, og yoga. Hun skulle ALDRI være med på denne utfordringen fordi hun aldri ville klare det, men noe stakk i henne, for hun snudde, og ble med, og et konkurranseinstinkt ble tent. I oktober har hun gått over 5 mil, vært på turer hun aldri tidligere hadde giddet å gå, hun har trent med treningsgruppen for overvektige, og tross dårlig vær, så har hun vært ute på tur. Gratulerer, Lena Roland med ny Sirdal jakke fra Stormberg, og med en helt fantastisk innsats! Du imponerer stort, og du har gått fletta av flere av oss i oktober måned. Du er virkelig et bevis på at negative tanker kan endres til positive, og har gjennomført ” En størrelse for stor 30 ” med glans!!!!

Ha ei nydelig hel alle sammen! Mandag så blogges vi igjen, og da skal det trekkes ut en vinner av gavekortet på Fish Spa, og jeg skal fortelle dere mer om den FANTASTISKE adventskalenderen jeg skal ha på bloggen i desember – gled dere!!!!

Hvorfor er det sånn?

Jeg tenker mye, noen vil kanskje si at jeg tenker litt for mye i blant, men det er en ting som stadig dukker opp i hodet mitt, og som jeg så gjerne skulle hatt svar på. Kanskje kan dere som leser bloggen min gi noen svar? Jeg ser jo helt klart at det jeg tenker ikke nødvendigvis er det andre tenker, men likevel…hvorfor er det sånn? Jeg sliter med å forstå rett, og slett….

 

Jeg har vært overvektig hele mitt liv, og som de aller fleste andre, så har jeg utallige ganger startet å trene. For det meste, så har jeg gjort dette alene. En gang i løpet av årene, så opplevde jeg å få stor gevinst av treningsinnsatsen min. Da var jeg vel 21 år, og bodde i leilighet på Tinnheia. Jeg fant ut at nok var nok, og istedenfor å bruke et treningssenter, så brukte jeg området jeg bodde i. Når de fleste satt inne og så på tv, så brukte jeg fotballbanen bak blokka. Jeg begynte med å gå rundt, og rundt banen… det ble mange runder i løpet av en treningsøkt. Etterhvert når jeg var sånn tålig sikker på at ingen så meg, så begynte jeg faktisk å jogge, og jeg merket jo at formen stadig ble bedre, og at vekta gikk godt ned. Jeg tok av meg ca 25 kilo i den perioden, og på et punkt, så var jeg strålende fornøyd. jeg kunne gå i ” vanlige ” butikker for å kjøpe klær. Jeg har faktisk gått i str. M, noe som nok ikke tilsvarer dagens str. M, men jeg var så stolt, og fornøyd. Av en eller annen grunn, så trodde mitt lille hode at når jeg hadde nådd ei vekt jeg var sååå fornøyd med, så kunne jeg jo egentlig slutte å trene – jeg var jo der jeg ville…å holde dette ved like, det slo meg ikke et sekund . Er det mulig å være så stokk dum!!!! Jeg sluttet med turene opp til Dueknipen, og jeg sluttet å jogge på fotballbanen, jeg gikk ikke en eneste runde heller – for en komplett idiot jeg var! Sakte, men sikkert, så la jeg på meg igjen, og vekta viste etterhvert mer enn jeg veide før jeg hadde begynt å trene. Det var ingen god følelse, men jeg kunne jo ikke takke andre enn meg selv for at vekta stadig rakk tunge til meg. Det er vel den eneste gangen jeg virkelig har lykkes med å gå ned i vekt før nå…..Ellers har jeg gått ned, og opp igjen så mange ganger at jeg ikke har mulighet til å finne ut hvor mange ganger. 

Treningssentre har ofte vært skumle, og jeg har sjeldent følt at jeg har passet inn. Det har vært blikk, og kommentarer istedenfor  at enkelte heller hadde vært med på å heie meg frem. Istedenfor å snakke bak ryggen min, og le, så burde det stått respekt av at jeg faktisk ønsket å gjøre noe med det. At jeg trengte trening, og mer fysisk aktivitet, det er det jo ingen som hadde trengt å tre nedover ørene mine ved stygge kommentarer, eller hånlige smil – jeg var fullstendig klar over at jeg trengte å komme i form, ellers hadde jeg vel ikke vært der! Jeg har hatt denne vonde klumpen i magen mange ganger når jeg har prøvd meg på ulike treningssentre, og mange ganger har jeg hatt lyst til å snu når jeg var på vei mot inngangsdøren. Vonde kommentarer har gjort at tårene mange ganger har presset på, og sånn vet jeg at mange har opplevd det å gå på treningssentre. Mange har skrekk for å gå inn døren på et treningssenter. Det vrenger seg innvendig fordi man har hatt  vonde opplevelser. Så prøver man andre treningsmåter, men går på trynet gang etter gang. En ting vet jeg iallefall :  hadde det vært et treningstilbud beregnet på oss overvektige, så hadde jeg garantert benyttet meg av det. Jeg har opp igjennom årene alltid lurt på hvorfor det ikke har vært egne, tilrettelagte treningstilbud for oss som trenger å gå ned i vekt. Der finnes jo så mange tilbud til andre grupper. Man har kanskje kunnet gå et kurs, eller fått ett kortere treningstilbud, men hva hjelper det å gi oss en mnd, eller 6? Det kan hjelpe oss i en start, men så står vi alene, og utfordringene kommer for alvor. Hvorfor er det ingen som har tenkt langsiktig? Å gå ned i vekt er ett langstidsprosjekt, og her snakker vi år. Hvorfor har ikke staten sett at det må jobbes over tid istedenfor å sløse ut penger på kortere prosjekter som ikke fungerer? Dette engasjerer meg veldig, og jeg skulle gjerne hatt en alvorsprat med våre helsepolitikere. Det er tydeligvis at det er endel de ikke skjønner, eller vil skjønne….. 

Nå kommer jeg til det sakens kjerne, og mye av det jeg lurer på. Ønsker vi overvektige å gjøre noe med problemet? Ønsker vi å gå ned i vekt,  få en bedre helse, og en kropp som fungerer så mye bedre? Jeg vil tro at de aller fleste svarer ja på det. Klart vi ønsker det. Jeg vet alt om hvor vanskelig det er å komme i gang, men når man som overvektig har et tilbud, hvorfor benytter man ikke dette tilbudet? Jeg klarer ikke helt å forstå det – kanskje noen kan hjelpe meg? Det er så mange jeg har pratet med som har etterlyst et treningstilbud for overvektige, et opplegg som går over tid, og hvor man treffer andre i samme situasjon som en selv. Trening som er tilpasset oss, hvor man kan gjøre det man klarer, og at det man klarer er mer enn godt nok. Et sted hvor man kan føle på treningsglede, et sted hvor man opplever at man mestrer, og hvor man har folk som vet akkurat hvordan du har det. Et sted hvor du kan gå i den gamle joggebuksen, og likevel føle deg vel. Ingen som ser, og ingen som ler – alle har mer enn nok med seg selv. Når dette tilbudet finnes her i Kristiansand – hvor er da alle som trenger tilbudet? Hvor er alle som har etterlyst ett slikt tilbud,og hvorfor trekker man seg når tilbudet er rett foran nesen? 

 

I desember 2014 fikk vi overvektige ett fantastisk treningstilbud ved Spring her i Kristiansand. Akkurat ett slikt tilbud som så mange har etterlyst. Nå har vi fire ukentlige treningstimer å velge blant, og vi er blitt en flott gjeng. Likevel så hadde nok jeg trodd at veldig mange flere overvektige skulle blitt med. Jeg vet at treningssentre kan skremme mange, jeg har jo vært der selv, men nå er vi mange overvektige som går igjennom samme døren, så jeg vil tro at denne skrekken kan gjøres noe med om man bare prøver. Endel har prøvd seg på timene, men så har det kanskje bare blitt med en time, eller to – hvorfor? Man blir sliten av å trene, det vil merkes i hele kroppen at den begynner og brukes, man svetter som en gris, og puster som en hvalross. Mye vil være vanskelig den første tiden, men sånn er det for alle. Gjør det du orker, og det du kan tenker jeg. Er noen øvelser vanskelige, så får du en alternativ øvelse. Kjenner du på pusten at du må ha en pause, så ta en pause – gjør det du orker, og klarer. Tenk på at alle små skrittene er store skritt, og de fører deg fremover til noe positivt. Jeg kjenner at jeg blir både frustrert, og undrende over at ikke flere overvektige benytter seg av et tilbud som er beregnet for oss som sliter med vekten. Jeg har ingen svar på hvorfor det er sånn, og jeg skulle så gjerne ha visst hvorfor det er sånn? Er vi full av unnskyldninger, eller er det på tide å innse at unnskyldningene ikke holder mål lengre? Vi har folk på gruppen med ulike utfordringer. Vi har folk med astma, med revmatisme, og mange sliter med vonde knær, skuldre, og rygg, men likevel, så får vi treningene til å fungere ut i fra hva hver enkelt kan gjøre. Det er enkelte der som aldri skulle bli med i gruppen pga sine helseutfordringer, men så nå er aktive, og flittige på treningene. Hvordan skal man få flere overvektige med i ei treningsgruppe, og om du er overvektig, og bor i Kristiansand, hvorfor er ikke du med?

Treningsgruppen for overvektige betyr enormt mye for meg, og jeg opplever for første gang å være på riktig vei. Jeg ser at treningen nytter. Vekta går nedover, cm minsker, kroppen fungerer så mye bedre, og jeg merker i hverdagen at alt fungerer så mye bedre. Jeg er ikke noe spesielt tilfelle, treningen fungerer ikke bedre på meg enn andre, jeg får ikke til så mye mer enn alle andre, men jeg har grepet sjansen til  endelig å gjøre noe med det jeg har ønsket hele livet. Muligheten til å klare det er så mye større når men har ei gruppe med faste timer. Det er så mye lettere når vi har ett fast opplegg som vi kan følge, og det er så mye lettere når man er sammen med mennesker som opplever det å være overvektig akkurat slik en selv opplever det. Det er fullt mulig å klare det, men det vil man ikke oppleve før man bestemmer seg for å gjøre noe med det. Her i Kristiansand og omegn, så er det like mange overvektige som andre steder i landet, og her har vi altså denne unike muligheten at vi har en egen treningsgruppe for overvektige – dette er ett unikt tilbud som jeg hadde trodd enda flere skulle benytte seg av. Gruppen mennesker som var med burde ha vært kjempe stor! Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt av folk som prater, men aldri gjør noe med det når muligheten er der, og jeg blir også lei meg for at ikke flere ser hvor fantastisk dette tilbudet er. Jeg ser at noen absolutt ikke ønsker å trene, og det respekterer jeg 100%, men dere andre, hva skal til for at dere hadde blitt med i en slik gruppe? Vi er flinke til å klage over det som ikke finnes, men trekker oss fort tilbake når tilbudet er der…. hva er det jeg ikke skjønner…?

 

Veldig mange av dere er med i aktivitetsutfordringen ” En størrelse for stor 30 ” – jeg er så stolt over at så  mange er blitt aktive! Mange som ikke har beveget seg på lenge har nå tatt disse små skrittene som vi har snakket så mye om. Husk at vi har en egen gruppe på Facebook som du kan bli med i visst du har lyst til å dele dine aktiviteter, tanker og utfordringer med andre. Send en forespørsel på ” En størrelse for stor 30 ” på Facebook, så legger jeg deg til. Del gjerne på bloggen hva dine aktiviteter har vært, legg gjerne ut bilder. En heldig  av dere vinner den flotte jakken fra Stormberg 🙂 Neste uke setter jeg i gang en ny Giveaway på bloggen – det er bare å glede seg 🙂 Ellers kan jeg allerede nå love dere som leser bloggen er fantastisk spennende desember – dere har virkelig mye å glede dere til   – jeg måtte bare fortelle det 🙂 Ha en herlig torsdag alle dere nydelige mennesker!!! 

Treningsglede <3

Dette har vært ei god treningsuke, og hvem skulle vel ha trodd for den tiden tilbake at jeg faktisk opplever treningsglede? Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at jeg skulle glede meg til å gå på trening, eller i hvert fall ikke at jeg skulle føle på glede når jeg svetter som en gris, og puster som en hvalross. Jeg har jo trent en del tidligere også, men oftest i perioder som de fleste andre. Disse åpenbaringene man får om at nå skal det trenes, hvor man går på med friskt mot, og så er man sannelig så flink en periode, men så plutselig skjønner man ikke helt hva som skjer når man bare ikke kommer seg av gårde på trening slik man hadde planlagt. Så er den evige runddansen i gang med alle unnskyldningene for at treningen stoppet opp. Alle kjenner vi til denne runddansen tror jeg :-). Nå føles alt så mye annerledes. Jeg gidder ikke lete etter en eneste unnskyldning, for de er kastet på båten for lenge siden, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har slitt med å komme meg ut døren hjemme for å gå på trening. Attpåtil så smiler jeg når jeg forlater huset  🙂 Det er så mange som har sagt at trening kan være moro, og at man kan føle treningsglede – jeg har aldri trodd dem før nå 🙂

 

Det å trene alene er heller ikke bare optimalt. Det er utrolig godt å ha gruppetimer å gå til hvor man vet at vi er flere som skal trene sammen. Det å ha disse faste tidene å forholde seg til, det har betydd enormt mye for meg. Etter at treningsgruppen for overvektige ble dannet, så har trening fått en helt ny betydning for meg, og det å ha denne gruppen å trene sammen med betyr mer enn jeg kan forklare. Slike treningsgrupper er gull verdt, og jeg tror ikke alle helt ser betydningen av slike grupper. Det er slike grupper det burde være over hele landet. Treningsgrupper hvor overvektige kan føle seg trygge, hvor man møter mennesker som sliter med akkurat det samme som man selv gjør, og grupper hvor man kan være akkurat den man er uten å føle seg verken skamfull, eller flau. På timene våre er ingen opptatt av andre enn seg selv, ingen verken gidder, eller orker å kikke på sidemannen, ingen konkurrerer med andre enn seg selv, og må man ta en pause, så er det helt ok 🙂 Treningstimene er ikke overvektstimer i den forstand at alt er på helt lavterskelnivå, men man har tatt en ordinær treningstime, og tatt hensyn til at man bærer på en del ekstra kilo. Det betyr bla at man ikke hopper så mye, eller gjør øvelser hvor vekta ikke belaster kroppen på en måte som kan være skadelig.

Treningsglede er deilig å føle på! Jeg med mine x antall kilo for mye som fnyste når noen sa det var glede i å trene, tenk at jeg skulle få oppleve nettopp treningsglede! Det er mye som skal stemme for å oppnå denne følelsen, og for meg har det vært viktig og faktisk komme meg på treningene. Det har vært første steget. Kaste alt av unnskyldninger på båten, og se meg selv gå på trening etter trening, uke etter uke. Deretter har det vært viktig å få kjenne på at jeg faktisk kan, og at jeg mestrer. Det er en ubeskrivelig følelse å kjenne at man mestrer! Den kan jeg nyte lenge 🙂 Øvelser jeg ville gjort alt jeg kunne for ikke å gjennomføre – de gjennomfører jeg. Øvelser jeg før ville gitt opp og i det hele tatt prøve på – de klarer jeg. En hel time trening før kunne fort bli redusert til det halve – nå er det aldri i tankene mine en gang, heller ikke når instruktøren skriker som om vi skulle være på boothcamp 🙂 Før ville jeg aldri verken ha løpt, eller hoppet foran andre – foran denne fantastiske treningsgruppen, så enser jeg det ikke en tanke. Om det disser litt her, og der når vi hopper, så klarer vi å se humoren i det, og klarer å få til ei latterkule gjennom svette, og pusting 🙂

 

Trening for meg er blitt uhyre viktig, og når det nå er blitt mer glede enn ork, da er det en stor seier! Jeg trener sammen med den flotteste gjengen, og hadde jeg ikke hatt denne flotte treningsgruppen, så hadde jeg heller ikke vært så underveis som jeg føler at jeg er nå. Jeg er på vei til noe jeg tror vil bli veldig bra. Jeg mister kilo, jeg mister cm, men viktigst av alt : jeg har det så utrolig godt! Jeg kaver ikke etter den tynne, slanke kroppen som jeg gjorde før. Jeg vil alltid være større enn “normalen”  jeg vil alltid være frodig, men jeg vet at det er helt ålreit fordi jeg har det godt med meg selv. Samtidig så vet jeg at kroppen smiler : blodtrykket er fint, sukker, og kolestrol har fine verdier – legen smiler sammen med meg, og det er en god følelse. Legen skryter av meg nå, og det gjorde han nok ikke før. Han ser endringene, folk rundt meg ser endringene, og jeg både ser, og føler endringene. Dette høres nok veldig rosa, og fint ut, men jeg har noen rosa dager innimellom nå, og det hadde jeg aldri før. Jeg har ennå mange tunge dager, jeg liker ennå ikke å se kroppen min i speilet, jeg kan fortsatt bli både sur, sint og forbanna over at ting er som de er, men det er så mange færre av disse nå sammenlignet med før – og da kan jeg ikke annet enn å være fornøyd 🙂 Tunge dager har vi alle, og i kjelleren går vi alle i blant, men nå kommer jeg meg fort opp – før ble jeg der lenge…..

De flotte menneskene jeg trener sammen med betyr masse for meg. Denne gjengen skulle vært på blå resept 🙂 For en gjeng, og for noen mennesker! Alltid blir man møtt varmt, og med et smil. Vi samles alltid ei lita stund før timene starter for å slå av en prat, vi smiler, og vi ler – hjelp som vi ler 🙂 I går var jeg sliten etter en god treningstime, og var enda mer sliten når man forlot treningen etter ei latterkule som aldri tok slutt. Vi har ett fantastisk humør, og jeg tror vi blir lagt merke til av andre på treningsstudioet for andre ting enn vekta 🙂 Vi spøker med egen vekt, og det er lov, så lenge det er oss selv som gjør det – sammen med fantastiske instruktører på Spring, så burde dette være en trening på blå resept 🙂 Vi har ulik overvekt, men om man har 10, eller 50 kg for mye, så har vi alle det til felles at vi ønsker en lettere kropp, og en bedre helse, og da betyr antall kilo for mye ingenting. Likevel så er det en ting som alltid vil forundre meg, og det er hvorfor ikke flere overvektige i Kristiansand, og omegn trener sammen med oss? Her har vi fått til en egen treningsgruppe for overvektige, et tilbud som mange har etterlyst, og savnet, og når tilbudet er her, og etterspørselen burde vært enormt stor, så uteblir veldig mange av de som både ønsket ett slikt tilbud, og som trenger ett slikt tilbud. Hva er det som skal til for å få overvektige ut av huset, og få dem mer aktive? I utgangspunktet, så skulle det vært en kø av henvendelser fra overvektige som ville bli aktive. Overvektsproblematikken er like stor her som andre steder i landet, og når det nå er et tilbud skreddersydd for oss, så er jeg så utrolig overrasket over at ikke flere blir med. Jeg klarer ikke å fatte dette helt. Jeg vet at jeg hadde tatt i mot tilbudet om man går tilbake til tiden hvor jeg nesten ikke ante hva trening var. Jeg vet at jeg hadde sett på dette som min sjanse til endelig og kunne komme i gang, og i tillegg sammen med andre i samme situasjon som meg selv. Jeg vet at en terskel inn til et treningsstudio kan være vanskelig for mange, men har du først tråkket over den, så skal jeg love deg at du vil bli glad for at du gjorde det. Kanskje er du som leser dette overvektig, og full av unnskyldninger for ikke å trene – kanskje det er på tide å innse at unnskyldningene ikke holder mål dersom du virkelig ønsker å gjøre noe med situasjonen. Treningsgruppen vår vil gjerne ha deg med på laget, og du kan få mer info ved å kontakte meg. Jeg hadde en hyggelig prat med Lillian Muller i går, og hun sa noe viktig, og veldig riktig : Det er aldri for sent å gjøre en endring….

 

Denne uken har jeg også opplevd shoppingglede 🙂 Jeg er nok ikke så shoppinggal som jeg kanskje var tidligere, men av og til får jeg ånden 🙂 Denne uken har det blitt både tunika, skjorte og ytterjakke til litt kaldere dager. Tunikaen jeg valgte hadde en ganske så spenstig farge som dere ser – jeg kaller den Orange, datteren min sier rød, så da sier vi orange 🙂  Det er svært sjeldent jeg finner klær jeg liker på kjedebutikker som fører store størrelser fordi jeg synes de er elendige på passform, men denne flotte, fargerike tunikaen fant jeg sannelig på Kappahl 🙂 Når man i tillegg kan gå en størrelse med fra sist jeg handlet der ( som er evigheter siden ), så blir det ett ekstra pluss 🙂 Den flotte lyseblå skjorten kjøpte jeg på ZIZZI her på Sørlandssenteret, og jeg er veldig fornøyd med både bluse, og farge.Prisen var også svært hyggelig. Da valget stod mellom sort, og lyse blå, så var valget faktisk lett, og jeg valgte bort den sorte. Ytterjakken kjøpte jeg også på ZIZZI, og jeg synes både fargen, og detaljene gjorde jakken veldig fin. Jeg har jo bare to slike tynne dunjakker fra Stormberg fra før av i skapet, så behovet var veldig stort hehe, men jeg bare måtte… for jeg hadde jo ikke akkurat denne, og ikke en sånn farge 🙂


Husk gavene jeg deler ut på bloggen, og som trekkes til lørdag. Jeg gir bort et gavekort på Fish Spa fra BiMi Fish Spa samt at jeg også deler ut et smykke til en annen heldig vinner. Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Husk at du legger igjen epost adressen din også, og den er det kun jeg som ser.

 

Nyt torsdag!!

Go’følelsen er tilbake – jeg er klar for en ny start :-)

Det er herlig å føle at livet er på vei dit det skal være. Denne berømte berg, og dalbanen er på vei oppover igjen, og det kjenner jeg på hele meg. De negative tankene har ikke lengre noe særlig fokus verken i hodet mitt, eller i magen min, og jeg kjenner på den gode følelsen av at det nå fremover skal fortsette å gå oppover. Infeksjonen i beinet er borte. Denne gangen satt den virkelig hardt i, men kroppen klarte det denne gangen også – det er godt å ha en sterk kropp. Jeg vet også at denne gangen skal jeg gå pencillinkuren noe lengre enn disse 7-10 dagene, for dette håper jeg virkelig å slippe på en stund. Nå føler jeg på en måte at jeg skal starte litt på nytt. Legge roseninfeksjoner, og achillessmerter bak meg, og se fremover. Det er godt å kjenne på, og jeg ser frem til en ny start med god trening, og en fortsettelse på veien jeg er i gang med å gå. Nå har det vært nok hindringer i veien, så nå krysser jeg alt for at alle odds er på min side, og at denne go’ følelsen vil fortsette, og at jeg igjen vil kjenne på følelsen av å mestre, og at jeg får kjenne på de gode fremskrittene.

 

Jeg gleder meg til mandag, og oppstart av trening igjen! Det har vært en sommer uten for mye trening, og jeg føler jo at jeg sikkert har lagt på meg 20 kg 🙂 Det stemmer selvsagt ikke. Jeg tror det har vært lite vektøkning, men når man ikke er i de rutinene som man hadde før sommeren, så er det mye rare tanker i hodet. Heldigvis kverner ikke tankene som før… de kommer, og de forlater meg – fremskritt! Det som har slitt mest er nok infeksjonen i beinet. For det første så sliter jeg med store legger fra før av, og når infeksjonen melder sin ankomst, så blir det jo bare enda verre. Da føler man seg ikke som det lekreste menneske på jord akkurat – og man føler ikke for å være så veldig sosial. Ikke at jeg vanligvis føler meg som det lekreste menneske på jord hehe, men føler meg i alle fall noe bedre enn når tømmerstokkene er verre enn vanlig 🙂 Nå som infeksjonen er borte, hevelsen er borte, så er det deilig å smile til verden,og det er en herlig følelse å gå med rak rygg, og egentlig bare nyte verden 🙂 

Mandag er det en ny start etter en slitsom sommer på noen felt. Mandag starter treningsgruppen for overvektige opp igjen med sine treningstimer, og det er helt utrolig, men jeg gleder meg så masse 🙂 Gleder meg til å komme tilbake til de gode treningsrutinene, jeg gleder meg til all motivasjonen treningene gir meg, jeg gleder meg til å gi alt, og jeg gleder meg til å treffe alle de herlige treningsvennene mine igjen. Etter en sommer som denne treningsmessig, så merker jeg hvor mye en slik gruppe betyr for meg, og hvor mye de flotte personene jeg trener sammen med betyr for meg. Uten gruppen hadde jeg aldri vært der jeg er nå, og jeg hadde nok ikke vært så motivert til å fortsette å jobbe for å nå målene mine. Fellesskapet en slik gruppe gir betyr så uendelig mye. Jeg skulle håpe at enda flere overvektige i Kristiansand, og omegn la alle unnskyldninger på hylla, og så hvor unikt ett slikt tilbud faktisk er. Jeg vet ikke om noe andre som gir ett slikt tilbud som det Spring gjør. Jeg skulle også ønske at flere som driver med trening andre steder enn her så hvor viktig ett slikt tilbud kan være for så utrolig mange overvektige, og at dette nettopp er veien å gå i kampen mot overvekten. Jeg skulle gjerne kastet meg inn i valgkampen for ett skikkelig tilbud til overvektige – operasjon er ikke det tilbudet man bør få som førstevalget. Jeg blir utrolig engasjert når det kommer til disse tingene. Jeg brenner for at overvektige skal bli tatt på alvor, og få skikkelig hjelp. En operasjon er en boost, en kickstart, men en kamp på lik linje med den vi kjemper som ikke er opererte. Hvor er Landsforeningen for overvektige i valgkampen? Hvorfor har ikke de kastet seg inn, og krevd litt svar?

 

Jeg møter mange overvektige, og mange tar også kontakt via bloggen, eller på Facebook. Jeg setter umåtelig stor pris på alle meldinger jeg får! Mange er veldig interessert i å få vite mer om treningsgruppen, men ofte stopper det der…man våger ikke gå videre. mange vil, men det er mye tanker som stopper oss, og det er disse tankene vi må få kastet på båten. De hjelper oss ingen verdens ting…de bare gjør det vanskeligere, og vanskeligere å få gjort noe med vekten vår. Styggen på ryggen må ikke få så stor plass, vi må slutte å snakke oss selv ned. Vi fortjener å gi oss selv en bedre helse, vi fortjener å kjenne at det er mulig om man bare tar de små skrittene, og vi fortjener å kjenne på følelsen av å mestre, og jeg garanterer at du vil få kjenne masse på den om du starter å bli fysisk aktiv 🙂 Jeg har sjeldent gledet meg til å trene før jeg fikk startet denne treningsgruppen. Jeg hadde vel aldri helt trodd at det skulle være mulig å kjenne at man gleder seg til å trene, men det er faktisk helt mulig 🙂 Klart man har sine ganger hvor det er noe mer slitsomt å komme seg av gårde, men da vet jeg at noen venter på meg, og det gjør det så mye lettere å komme seg på trening. Klart det er tungt å trene, men er det ikke sånn det skal være 🙂 Man skal kjenne pulsen gå som trommestikker, man skal svette som en gris, man skal puste som en hvalross – ingen av disse tingene tar livet av oss :-)Mandag er pausen forhåpentligvis slutt, og jeg er i gang igjen. Nye medlemmer skal på trening for første gang, og jeg gleder meg masse til å treffe de alle sammen. Jeg gir gjerne mer informasjon om noen vil vite mer, og jeg møter alle som synes det er skummelt å komme som ny på ett helt nytt sted 🙂 De siste dagene har jeg sendt ut info til alle byens legesentre, til helsestasjoner, og frisklivssentraler, og ett par legesentre har rost tiltaket, og gitt info videre til sine pasienter som sliter med overvekt. Håper legene i Kristiansand, og omegn ser viktigheten av treningsgruppen, og ser hvor mye det kan hjelpe pasientene som sliter med å komme ned i vekt.

Denne uken opplevde jeg igjen hvor flinke mange er på å gi komplimenter, og ros. Jeg ser veldig godt at dette er noe jeg må bli mye flinkere på, for jeg ser jo hvor mye det betyr for meg å få slike fine ord. Jeg tror vi alle må bli mye flinkere til å gi et smil, si et hei, og si fine ord til hverandre. For meg betyr slike ting så utrolig mye. Jeg blir jo så glad, og hvem gjør vel ikke det? Jeg var kjapt innom en butikk for en liten handel, og på min runde treffer jeg to mennesker, helt uavhengig av hverandre, Den ene er jeg vokst opp sammen med, den andre vet jeg bare hvem er. Begge stopper meg etter at vi har hilst, og begge kommer med de fineste komplimenter. Jeg er nok ikke den flinkeste til å ta i mot komplimenter… vet av og til ikke helt hva jeg skal si, men jeg fikk sagt til begge hvor mye disse ordene betydde for meg, og at de hadde gjort dagen min enda finere. Så fantastisk at to mennesker man ikke har noen omgang med stopper meg sånn for å fortelle meg hvor flink jeg har vært, og hvor synlig endringene er – jeg ble så utrolig glad, og rørt… og jeg ble jo også litt stolt 🙂 Takk for de fineste komplimenter – jeg skal bli mye flinkere selv når jeg kjenner på kroppen hvor mye sånt betyr for meg å høre 🙂

Jeg har trukket en vinner av fleecegenseren, og drikkeflaskene fra Stormberg, og vinneren denne gangen ble Nina! Gratulerer så masse til deg, Nina!! Etternavn la du ikke igjen, men jeg har mailadressen din, så jeg skal kontakte deg. Takk til alle som la igjen en kommentar. Det blir plutselig en ny giveaway her på bloggen 🙂 Fremover så blir det faste blogginnlegg mandager, og onsdager. Nyt lørdagen!! Ta godt vare på deg selv!!

Det nærmer seg

En sommer er snart over. Det er riktignok lovet sommer, og sol til Sørlandet fra i morgen, så vi kan få en veldig fin august måned. Dette har vært en sommer hvor vi stort sett har klaget over været, og selv om sommeren ikke har vært blant de beste værmessig, så blir vi vel egentlig aldri helt fornøyde. Vi har det heller ikke så verst når det største problemet vårt er været 🙂 Vi er noen rare skapninger 🙂 

 

Sommeren har vært fin. En litt annerledes sommer med mer jobbing enn ellers, men også en sommer med mange fine opplevelser. Det har vært en sommer med sine utfordringer i forhold til treningen, og sommerens planer på treningsfronten ble nok ikke helt som jeg hadde sett for meg. Heldigvis er ikke vekten gått opp, og jeg kjenner at det er en god følelse når ting ble som det ble. Man kan jo fort kjenne panikken gripe ett veldig godt tak når man føler at det går mer inn enn det skal, og samtidig så får man ikke trent, og forbrent det man skal. Jeg har jo kjent på den følelsen også i sommer, og det er jo nesten så man hyperventilerer ett lite øyeblikk. Vi er utrolig rart skrudd sammen vi mennesker, og av og til, så skulle man tro at man ikke var helt normalt skrudd sammen oppe i topplokket. For der sitter man med en smertefull achilles, og synes så synd på seg selv. Det er i det øyeblikket ingen i hele verden som har det så vondt som meg akkurat da. I noen små sekunder, så vet man ikke helt hva det vil si å tenke fornuftig. Man har det så fælt! Smertefull achilles, ingen trening, og hele verden er litt dum. Jeg tenker og funderer på hvor mye jeg vil gå opp i vekt i sommer når jeg faktisk ikke kan trene – jeg kan jo ikke gå tur en gang så vond er den hersens achillesen!  Jeg kjenner godt etter på de strategiske ” legg på ” plassene for å finne ut om det allerede har skjedd en liten krise, og drar godt ut i tøyet for å teste om det er blitt noe mindre plass der enn før den smertefulle achillesen kom inn og ødela hele opplegget mitt! Enden på visen blir litt for ofte at jeg stikker hånden ned i skuffen der jeg vet at posen med ” Godt og blandet ” ligger. Gjett hvem som har fortjent en gummibit, eller ti når jeg trossalt har det så ille som jeg har det…..

Er det mulig å være så dum, og er det mulig å synes så synd på seg selv? Jeg må jo bare le også, og det tror jeg det er noen her hjemme også som gjør i blant. Jeg har det ofte veldig ille når noe ikke går etter planen, men jeg pleier ikke så ofte løse det med å småspise lengre. I sommer har jeg nok falt litt tilbake der, men etter følelsen av hyperventilering noen sekunder, så kommer jeg meg fort inn igjen, og tenker at gummibitene var gode de, så det var helt greit at de kom inn i munnen selv om de egentlig ikke skulle inn der akkurat da. Når de først var i munnen, så er det liksom så lite jeg kan gjøre for å endre på det. De gikk inn, falt ned i magen, og sånn er det med den saken. De sekundene med hyperventilering er helt greit, og sjekken på om noe av gummien har plassert seg synlig på kroppen min, det er også helt ok så lenge det ikke er dette som har hatt hele fokuset i sommer, og det har det heldigvis ikke. Når man også etter hvert opplever at achillesen er blitt bra, og man er i gang med å trene igjen, da kommer den virkelig gode følelsen tilbake – herlig! Når den følelsen kommer tilbake, så glemmer man hvor ” ille ” man har hatt det, og nyter følelsen av å være tilbake der man ønsker å være. At det har blitt noen gummibiter for mye i sommer, og helt sikkert også noen sørlandschips for mye, det er helt greit. Det smakte fortreffelig, og jeg gidder ikke en haug av energi på å tenke mer på det enn de få minuttene som allerede er brukt på hyperventilering, og kontroll 🙂

 

31.august er en dag jeg virkelig ser frem til, og datoen nærmer 🙂 Etter en sommer uten for mye trening, så setter vi fullt fokus med gruppetimer fra den 31.august. Treningsgruppen for overvektige er en gruppe som betyr enormt mye for meg, og uten gruppen, og våre gruppetimer, så hadde jeg garantert ikke kommet så langt i prosessen som jeg er. Tanken om en egen treningsgruppe for overvektige er en tanke jeg har gått med lenge, og jeg har også tidligere prøvd å få en slik gruppe opp å gå uten å lykkes. Jeg tror jeg prøvde meg hos alle byens treningssentre, og andre som jeg tenkte kanskje kunne tenne på en slik ide, men det var liten interesse, og de som ønsket å vurdere det skulle ha en pris som ikke var aktuell. Dermed la jeg det litt på hylla i noen år, men ønsket om egen treningsgruppe slapp aldri helt taket. Jeg visste hvor mye en slik gruppe hadde betydd for meg, og jeg så at ett slikt fellesskap hvor alle var i samme situasjon var en god vei å gå. Det holder ikke med et opplegg som går over noen få uker, og så er du plutselig hele alene. Har man startet på en tøff reise, så må man også følges i mål uansett hvor lang tid det tar. Jeg er sikker på at med ett langsiktig opplegg, tett fulgt av fagpersoner både på trening, kost og det mentale, så vil veldig mange klare veien til ett lettere liv på egenhånd uten at man må legge seg under kniven. Jeg vet at mye har blitt prøvd i kampen mot overvekt, men det er vel aldri noen som har prøvd dette over lang tid. Det tar tid å endre, og man kan ikke bruke verken 2 mnd, eller 6 mnd – vi snakker år. Overvektige som virkelig ønsker å gjøre noe med vekten må forplikte seg til opplegget, og vise at det er dette de ønsker. De som ikke gidder skal heller ikke få en operasjon. Kun de som virkelig har gitt alt i kampen mot kiloene, men likevel ikke lykkes skal få operasjon….

Gi meg en personlig trener, og sammen med treningsgruppens opplegg, så skulle jeg ha klart vektnedgangen mye raskere enn hva jeg opplever nå. Jeg tror en personlig trener er gull verdt. Det å ha en som pusher deg til ditt ytterste, en som forventer noe av deg, og som du vet venter at du kommer til avtalt tid.Når man ikke har anledning til en personlig trener over lengre tid, så er en treningsgruppe som vår ett helt unikt tilbud. Det er litt over et år siden nå at vi fikk i gang tilbudet her i Kristiansand. Vi startet med treninger i en gymsal på en av skolene i området, og etter hvert så overtok treningskjeden Spring dette tilbudet. Et tilbud med lukkede timer kun for overvektige, og her er vi i alle størrelser, og i alle aldre. Ingen bryr seg om hva man har på seg, ingen bryr seg om ikke alle klarer alle øvelsene, men vi er alle overvektige, og ønsker en bedre helse! Det er et fellesskap i gruppen som er fantastisk. Det å vite at man blir savnet om man ikke kommer, det å få en oppmuntrende kommentar på tøffe dager, det å mestre sammen, og oppleve en helt utrolig treningsglede – det er motivasjon på høyt nivå! Det er tøff, og hard trening, og man føler sikkert av og til at den siste dagen er kommet når man svetter som en gris, og verker både her, og der, og omtrent gisper etter luft. Man ” hater ” instruktørene i blant når de står og skriker at man har mer å gi, og man allerede føler man har gitt mye mer enn man trodde man hadde… man har av og til lyst til å slå når de pusher deg til et nivå som i hodet virker hinsides all fornuft… men vi overlever alle sammen 🙂 Det å mestre en treningstime er den deiligste følelsen – da er det deilig å ligge som slakt på gulvet å smile fornøyd mens hele deg er gjennomvåt av svette. Det å føle på at man klarer ting man ikke før klarte – jeg hopper, jeg mountain climber, og jeg løper – aldri om jeg trodde jeg kunne disse tingene en gang, og du verden så stolt jeg er når jeg kjenner på følelsen av at jeg faktisk kan! På treningene med gruppen, så er der ingen konkurrenter. Jeg har en konkurrent, og det er meg selv. Jeg har et fokus, og det er meg selv. Jeg verken gidder, eller orker å tenke, eller se på hva de andre gjør – det er meg som betyr noe, og det er  jeg som skal gi alt det jeg kan.

 

Dessverre så er kanskje treningstilbudet for overvektige noe som ikke finnes så mange andre steder enn her i Kristiansand. Dere som leser bloggen min, og som bor andre steder, dere kan kanskje få til noe lignende der dere bor? Ta kontakt med treningssentre, eller aktuelle instanser for å høre om man kan få til noe lignende. Slike treningsgrupper bør finnes på mange steder. Jeg har mange ganger i bloggen undret meg over hvorfor ikke enda flere her i Kristiansand, og omegn er med i treningsgruppa vår. Der er mange overvektige som ønsker å komme i form, og det er så mange overvektige som trenger å komme i form. Jeg vet også at veldig mange ønsker nettopp en slik treningsgruppe, men likevel så kommer de ikke…. det finnes få unnskyldninger som er gode nok til at man ikke kan være med. Unnskyldninger har man i fleng : Man har ikke barnevakt, man har en mann som jobber så mye ( eller kone ) , man jobber selv mye, mangel på energi, for dyrt, timene passer ikke, det er for langt å kjøre, man har vondt i kneet, man har vondt i ryggen, man har vondt overalt egentlig….tenk over om unnskyldningene dine egentlig holder mål? Er det ikke egentlig sånn at man får til det meste om man ønsker det? Et medlemsskap kan høres dyrt ut, men om man tenker over hva man ellers bruker penger på, så er det kanskje ikke så mye likevel å bruke for å investere i helsen sin? Barnevakt får man som regel ordnet, det er sikkert mange som ønsker at du skal kunne prioritere deg selv litt. At man mangler energi er jo en veldig god grunn til å starte å trene, for man får jo masseevis av energi når man trener ! Vi har 4 gruppetimer å velge blant, og jeg er sikker på at noen av disse passer, og fra 31.august, så har vi treningstimer på to steder i Kristiansand : Både på Rona, og i Vågsbygd. Når det kommer til alle vondtene man har, så blir det uansett ikke bedre av at man ikke trener 🙂 Og til dere menn : Gruppen er ingen syforening selv om vi er mest kvinner 🙂 Vi har i dag en aktiv mann med i høneflokken. Han stortrives blant alle damene, men kan fort bli litt sliten av å være i mindretall, så han ønsker seg gjerne flere menn med 🙂

 

Fra 31.august, så er treningsgruppen for overvektige i gang igjen, og vi får 4 timer å velge mellom i uken. Her skal det trenes tabata, puls intervall, og spinning. Den nye timen vi får på ukeplanen er yoga. Ønsker du å være med i gruppen vår, så ta kontakt for mer informasjon. For deg som ikke bor her jeg bor, så kan du jo ha som mål at du også starter din vei mot en bedre helse sammen med oss. Det er fullt mulig å klare det alene, men man må ha en vilje av stål, og man må være målrettet. Sett deg små delmål, og innse at du ikke verken kan, eller skal klare alt på en gang! Få med deg ei venninne, eller lag dere en gågruppe. Bli aktive sammen. Alt er så mye lettere når man er flere : -)

Fat and fit …eller tjukk, og veltrent :-)

Forleden dag jublet jeg høyt da jeg leste Dagbladet. Ikke at Dagbladet i seg selv alltid er så mye å juble for, men akkurat denne dagen, så var der en artikkel som fikk meg til å juble høyt. Jeg ble så innmari glad, og gleden deler jeg tydeligvis med Kari Jaquesson. Det er nok ikke alltid jeg er enig i det som kommer ut av munnen til trimdronningen, men denne gangen er vi veldig så enige 🙂 Grunnen til jubelen er forsiden av august nummeret til det amerikanske magasinet ” Womens Running”, og deres valg av forside modell. Som alltid når det brukes store modeller, så vekker det oppsikt, og det blir diskusjoner ut av det… denne gangen har det blitt mye positiv oppmerksomhet, og et fokus jeg tenker er veldig viktig. I august nummeret er det den 18 år gamle plus size modellen, Erica Jean Scenk som pryder forsiden, og fokuset til magasinet er at ” sunt ” , og ” trent ” kommer i alle størrelser, og fasonger. Det som også er så fint med forsiden er at magasinet ikke gjør noe nummer ut av at modellen er en plus size modell slik mange ofte gjør ved bruk av store modeller.

 

Denne gangen gir jeg også tommelen opp for Kari Jaquesson som i artikkelen setter disse tingene i det fokuset det bør stå i, og jeg synes det er utrolig bra, og viktig at man nå ser at man må fokusere på at man fint kan være stor, og også veltrent. Det er viktig å vise verden at også overvektige mennesker kan ha en sunn kropp, og det er viktig å vise at mange overvektige faktisk har en aktiv hverdag som inneholder mye, og god trening. Det er viktig å vise disse menneskene som hele tiden må tråkke oss overvektige ned at vi er mer enn valker, og fett som ikke gidder å løfte en finger. Det er en myte at store mennesker ikke trener, og Jaquesson som selv har drevet med trening i mange år, hun er ganske så klar på at man fint kan være ” fat og fit.” Hun opplever at det er mange som er rause i figuren som både har topp kondisjon, og som er veldig sterke. Det amerikanske magasinet som nå lar en frodig modell pryde forsiden i treningsklær, ute på joggetur mener at det fortsatt er mye stigma i vår kultur som tilsier at formfulle mennesker ikke trener, og de ønsker å sette fokus på hvor feil dette er. Magasinet ønsker også at formfulle kvinner som trener til må stå opp for seg selv.Håpet mitt er jo at også flere magasiner gjør som ” Womens Running”, og jeg er spent på om norske redaktører vil være med å sette dette viktige fokuset. Jeg tviler, men jeg håper.

Jeg er så utrolig glad for fokuset som nå kanskje settes, og håper flere vil sette samme fokus. Det er faktisk på tide å legge myten helt død om at store mennesker kun er dovne, late skapninger som ikke gjør annet enn å spise, og slite sofaen. Der er mange store som tar på seg joggeskoene langt mer enn mange normalvektige, og jeg har sagt det mange ganger før : innsiden av kroppene våre kan være langt sunnere enn hos mange av de som tilsynelatende ser ut til å være helt perfekte. En ting er hvordan vi ser ut på utsiden, men vi har en innside også, og det er den som faktisk betyr noe. Jeg vil heller ha høyere vekt, og en sunn innside enn jeg vil ha en slank kropp med en usunn innside. Jeg vet ikke hvorfor det er blitt sånn at overvekt alltid blir sett på som noe fælt, og usunt med et hjerteinfarkt rett rundt svingen, men det er nå sånn det er blitt, og man skal jo bare gløtte på ulike medier…der ligger nok noe av årsaken….der det er store mennesker med, så er det også involvert masse mat, og masse sofasliting.

 

Kari Jaquesson har ett veldig godt poeng i artikkelen i Dagbladet, for der sier hun noe som er veldig så sant, nemlig at mange overvektige innbiller seg at de er forhindret i å delta i fysisk aktivitet fordi de må ned i vekt først. Det er mye av dette jeg møter blant overvektige når vi kommer i snakk om treningsgruppen for overvektige. De må ned i vekt først, og så kan de begynne å trene, og det er jo å starte i hel feil ende, og dessuten er det jo da man ofte mislykkes! Hvorfor kjempe en og en kamp? Hvorfor må du først ned i vekt, og så trene når du kan gjøre begge ting vekt samtidig? Jeg har flere ganger påpekt at det å trene er tungt, det er veldig tungt til tider, og man føler mange ganger at man ikke verken orker, eller klarer…men det fine er at uansett hvor hardt det er å trene, uansett hvor svett man blir, og hvor mørbanket man kjenner seg, så går det helt fint. Vi overlever hver eneste trening, så unnskyldningen om at man ikke klarer, den kan man bare kaste på båten med det samme. Det er ikke farlig å trene. Det vil føles som ett ork den første tiden, og man vil føle seg som et slakt som har vondt både her, og der, men tenk på hvor lang tid det har tatt oss å bryte ned kroppen, da vil det også ta tid å bygge den opp igjen 🙂 Det er ubehagelig å kjenne svetten renne i stri strømmer, og det er ubehagelig å puste som en hvalross i starten, og kjenne at hele kroppen er som gele…det er vondt å kjenne på at man har lyst til å gi opp hele treningen…. men plutselig så er du på ett helt annet sted, og du merker at det gir gevinst at du ikke ga deg når alt føltes ganske så håpløst. Alle kan trene! Selvsagt er det noen som har store utfordringer, men vekten din gjør ikke at du er en av dem som har store utfordringer. Din utfordring er hodet, og viljen – ikke vekten. Det er hodet ditt som sier at du ikke vil, og ikke kan, det er unnskyldningene som får lov til å være sjefen i ditt liv, og en leser sa det så fint for en tid tilbake : Nå er jeg rett og slett tom for unnskyldninger, og jeg er lei av å høre meg selv fortelle alle disse unnskyldningene. Til uken starter hun opp med trening på Spring sammen med to venninner 🙂

Treningsgruppen vår for overvektige har jeg skrevet en del om, og jeg får en del henvendelser fra dere som leser bloggen om denne gruppen. Jeg skal snart blogge mer om gruppen, men jeg føler ikke jeg kan få sagt det nok ganger hvor unik denne treningsmuligheten er for overvektige som bor i og rundt Kristiansand. Alle som har savnet ett slikt tilbud har nå en flott mulighet. Dere som så mange ganger har fortalt meg hvor flott ett slikt tilbud hadde vært, men som plutselig har tonnevis med unnskyldninger for likevel ikke å være med når tilbudet er på plass : kanskje er det tomt for unnskyldninger hos dere også snart, og kanskje føler dere det slik jeg følte det, at man rett og slett blir flau over alt man faktisk prøver å unnskylde seg med…. Dere som har etterspurt informasjon om gruppen, dere håper jeg at jeg ser når gruppen starter opp igjen den 31.august. Dere som ønsker mer informasjon om gruppen kan sende meg en melding, så svarer jeg gladelig 🙂

 

I sommer har jeg prøvd noe spennende, nemlig Fish Spa. Når jeg har vært i utlandet,så har jeg sett dette mange ganger, men jeg har vært noe skeptisk til å sette beina mine opp i til disse fiskene samtidig som jeg ikke hadde likt å sitte på utstilling da dette ofte er noe som har vært tilbud på gata. Beina mine er jo heller ikke så fine at jeg har hatt lyst til å vise de frem 🙂 I forbindelse med en radioreportasje jeg lagde, så fikk jeg prøve Fish Spa hos Birte Lill Hayes som driver BiMi Fish Spa i Vennesla, like utenfor Kristiansand. Jeg var veldig skeptisk til at små fisk skulle gå løs på beina mine, og spise min tørre hud… jeg var nok mest skeptisk til hvordan det ville føles når fiskene gikk beserk på beina mine. Dette er små Garra Rufa fisker som ofte blir kalt doktorfisk. De har sin opprinnelse fra Tyrkia. Fiskene har ikke tenner, men suger til seg huden vår uten at det overhode oppleves som smertefullt. For meg var det en veldig flott opplevelse, og dette skal jeg absolutt gjøre igjen. Det kilte litt i starten, men etter hvert som ble man vant til det, og det føltes bare behagelig. Jeg opplevde jo også at mye av den tørre huden min forsvant, og beina føltes lette, og nye 🙂 Når man har såpass mye tørr hud som det jeg har, så vil nok ikke all tørr hud forsvinne etter en behandling, men mye forsvant, og resten tar sikkert fiskene neste gang. Fish Spa kan absolutt anbefales – en veldig god, og behagelig opplevelse 🙂 Du kan lese mer, og høre intervjuet jeg gjorde her : http://krs247.no/forbruker/helse-velvaere/her-kan-du-bli-spist-pa-av-fisk-11568/

Nå går turen ut i Sukkevannsløypa sammen med min aller beste. Vi går i hvert vårt tempo, så han er jo nesten ferdig før jeg er halvveis 🙂 Jeg har kun en konkurrent, og det er meg selv. Selv om vi ikke går sammen når vi kommer til løypa, så er det fint og kunne gjøre slike ting sammen. Det å få hverandre ut, det å motivere hverandre, det er viktig for oss begge. Så er det moro å konkurrere med seg selv, og se om tiden jeg bruker i dag er bedre enn den hadde i går. Med øreprobber full av god musikk, så er det helt greit å gå løypa med alle utfordrende bakker den har. Musikk er jeg helt nødt til å ha – jeg hater å høre meg selv puste, og pese 🙂 Jeg er glad for at jeg puster altså, men å høre meg selv som en sliten hvalross, det klarer jeg meg fint uten 🙂 I går hadde jeg også en stor seier, og jeg var såå fornøyd! I går da jeg gikk løypa, så ble det så varmt at jeg måtte knytte treningsjakke rundt livet, og kun gå i trenings toppen! Treningstoppen var uten armer, altså en singlet – og den gikk jeg i! Jeg møtte riktignok nesten ikke folk, men det vet man jo aldri, så i går bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle bry meg, så jeg tok av jakken, og gikk med singleten, og viste alt jeg har av grevinneheng, og løshud 🙂 For en personlig seier!! Jeg har ikke gått i en singlet på mange, mange år – hurra for meg, og hurra for at jeg våget – jeg var mer stolt av det i går enn at jeg kom meg ut i løypa med en achilles som faktisk fungerte som bare det 🙂 🙂  Ellers må jeg legge til at den flotte gjengen på de første bildet , er en del av den flotte gjengen som jeg trener sammen med på treningsgruppa for overvektige – en herlig gjeng som har betydd enormt mye for meg, og dit jeg nå er kommet 🙂 Ha en deilig fredag!!

Vil ikke, kan ikke – pisspreik!

I helgen traff jeg på ei jeg gikk en del sammen med for noen år tilbake. Også hun er overvektig, og har slitt med vekta i alle år. Tidligere trente vi litt sammen, men det rant ut i sanden, og ingen av oss oppnådde de store resultatene, men vi gjorde ett tappert forsøk en periode. Jeg har prøvd å sende henne meldinger for å høre om treningsgruppen vår for overvektige kanskje kunne være interessant for henne, og hele tiden fikk jeg til svar … snart er jeg klar… jeg skal bare…jeg må bare. Alle kjenner vi til disse unnskyldningene. Det er helt utrolig hvor mange unnskyldninger som kommer på løpende bånd ut av munnen vår. Jeg har noen ganger lurt på hvordan det er mulig å komme på så mye pisspreik i løpet av så kort tid. Selv synes man jo at unnskyldningene er både veldig gode, og veldig troverdige. Med slike unnskyldninger, så skjønner jo liksom alle at man ikke har tid til å trene, eller være aktiv. I tillegg til sykt dårlige unnskyldninger, så har man vel også en tendens til å sette alle andre foran seg selv, i alle fall var jeg veldig flink til det. Jeg lot meg dra i alle kanter, og jeg trodde vel til tider at uten meg til å ordne, og styre, så raste verden sammen. Jeg var liksom limet som kunne alt, og ordnet alt, og det var lite tid til Heidi, og når alle andre var prioritert, så hadde man ofte ikke så mye krutt igjen. Man så kanskje ikke at trening, og fysisk aktivitet ga nettopp nytt krutt, og ny energi.

 

Når jeg traff min gamle venninne igjen på gata, så lyste det dårlig samvittighet lang vei. Hadde hun ikke gått rett på meg, så hadde hun garantert gått lange omveier for ikke å møte på meg. Før jeg omtrent hadde fått sagt hei, så kom alle unnskyldningene på løpende bånd på hvorfor hun ikke hadde fått startet å trene : mangel på barnevakt, mangel på energi etter jobb, mye syk, barn som hadde vært syke, dårlig tilgang på bil akkurat når treningene var, mye jobb med seg hjem, legging av barn – listen var mye lengre enn dette. Jeg stod bare og lyttet, og lot henne unnskylde seg ferdig. Jeg kjente igjen mange av unnskyldningene. Mange av disse har jeg også servert en haug av ganger, men jeg vet nå at de fleste bare er unnskyldninger fordi man ikke kan komme seg opp av og stolen, og ta tak. Man klarer ikke å sparke seg selv i rompa, man klarer ikke ta seg selv i nakken. Dette har jeg svart belte i, og jeg kunne nesten ha skrevet en hel bok om alt jeg har brukt som unnskyldninger. Likevel følte jeg det ikke riktig at hun skulle stå der, og unnskylde seg til meg. Det var ikke jeg som skulle ha alle unnskyldningene, dette var ting hun sånn sette burde tatt opp med seg selv. Det er ikke meg det går ut over at hun ikke klarer å komme i gang med endringene, men hun selv. Jeg vet hvordan man sliter med samvittigheten når man vil, men ikke får det til. Jeg vet hva det koster når ting ikke går som planlagt, og man mislykkes gang på gang. Samtidig er det ingen andre enn deg selv som kan snu ting. Det er en selv som må ville.

Det var vondt å høre min tidligere venninne unnskylde seg, og det var vondt å føle at hun måtte det overfor meg. Hun hadde kjøpt is da hun møtte meg, og også det følte hun at hun måtte unnskylde… det var så varmt, så jeg måtte bare sa hun. Det er da lov å spise is – hvorfor unnskylde seg? Samtalen ble nok litt enveis, men jeg fikk da sagt at hun var velkommen i treningsgruppen når hun fant ut at hun ønsket å prioritere seg selv litt, og når hun følte at hun var klar for det. Man får det meste til om man virkelig ønsker det…. Hele tiden mens vi snakket, så stod hun å dro i overdelen som sikkert var noe trang. Hun målte meg opp, og ned, og kommenterte lavt at hun så at treningen hadde gitt meg resultater. Det satt langt inne, men jeg hadde på ingen måte forventet at hun skulle ha kommentert det, og jeg så hun slet veldig da hun sa det. Det var sikkert vondt å se andre kanskje er på vei til å oppnå det man selv ønsker. Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Det er i perioder ikke så lett å glede seg over andres medgang, i alle fall ikke når man så gjerne skulle ha vært der selv. Det har vært mange tunge stunder når personer rundt meg har oppnådd vektnedgang, eller vært flinke til å ta grep. Man vil glede seg på deres vegne, men det er samtidig litt vondt når man så gjerne skulle oppnådd det samme. Det er ikke pent en plass å være misunnelig, men jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært det både en, og flere ganger … men likevel kan jeg vel ikke ha trodd godt nok om meg selv siden jeg ikke brukte det til inspirasjon, og tok grep.

 

Etter at treningsgruppen for overvektige ble startet, så er det flere jeg møter som oser av dårlig samvittighet, og som føler en trang til å unnskylde seg fordi de ikke er med. Dette kommer nesten før man har startet en samtale, og jeg prater ikke om treningsgruppen om ikke de jeg møter spør, og jeg har en del andre ting jeg gjerne prater om 🙂 Jeg har da ingen rett til å la andre få dårlig samvittighet fordi de ikke trener, så da er det synd at en del føler det sånn når vi treffes. Hva hver enkelt gjør i sin hverdag er noe jeg ikke har noe som helst med. Valgene vi møter er våre egne, og hvordan vi velger, er opptil en selv. Jeg har jo helt klart et ønske om at overvektige ser den fantastiske muligheten de har her i Kristiansand til å kunne trene med mennesker i samme situasjon, og som alle har samme målet, men jeg skal ikke tvinge dette på noen, og jeg driver ikke med moralpreken om jeg treffer overvektige som ikke er med i treningsgruppen.

Nå som august snart banker på døren, og hverdagen etter hvert kommer for de fleste, så er det en gyllen mulighet til å sette seg mål. Man må jo ikke vente til ferien er over, men vi er litt sånn vi mennesker at vi gjerne synes visse tider passer bedre til en ny start enn andre, ferieslutt, og skolestart er en av de 🙂 Alle unnskyldningene bør kastes på båten. Det er så mye bedre å si til seg selv hva som egentlig er årsaken til at man ikke klarer å bli mer aktiv. Ingen tror på unnskyldningene våre likevel, så man kan jo starte med sannheten. Om man innser hva som er den egentlige årsaken, så er det så mye lettere å ta grep. Det man vil får man som regel til, og de som er sååå slitne etter jobb at man overhode ikke orker å trene, så kan jeg fortelle at treningen gir deg så mye ny energi at du kommer på jobb dagen etter med batterier som er fulladet 🙂 Barn kan mannen legge når du trener, eller er du alene, så vil garantert familie, eller venner stille opp slik at du kan gjøre noe som er godt for deg selv ett par, tre ganger i uken. Å trene er både tøft, og hardt, spesielt i starten, men man blir fort i bedre form, og merker at man mestrer . Jeg har mange ganger trodd at instruktørene har mistet all fornuft når de kjørre oss så hardt som de gjør. Jeg har mange ganger trodd at de ikke helt ser hvilke begrensninger vi har, og hvor mange ekstra kilo vi bærer på. Jeg har nesten vært sint i blant fordi jeg har trodd at helsen vår nesten har stått på spill, men vi klarer, og vi mestrer, og for hvert lille fremskritt, så gir det den beste følelsen. Jeg kan ikke beskrive hvordan det føltes når jeg faktisk innså at jeg kunne løpe, eller gleden jeg følte når jeg innså at jeg kunne både hoppe, stå i planken og mountain climbe. Jeg hadde aldri våget å tro at jeg skulle gjøre disse tingene, og når jeg forsøker, så mestrer jeg!! Det er så fantastisk å føle på at kroppen tar meg raskere fremover når jeg er ute og går, og når jeg går opp bakker, og trapper uten å puste som en hvalross, og må stoppe for hvert skritt omtrent. Jeg har nok vært flink til å begrense meg selv, og tro jeg ikke kan fordi jeg er stor, men det hjelper godt på når kroppen faktisk forteller meg at den har det mye bedre nå enn hva den hadde før 🙂

 

Selv om vi er store, så tåler vi mye. Vi tåler å bli presset, og vi tåler å bli kjørt hardt 🙂 Selv om det sikkert er stemmer inne i hodene våre som skriker hjelp når det er på det tøffeste, så er det ingen som noen gang har gått ned for telling 🙂 Ingen har mistet pusten, og ingen har fått hjerteinfarkt. Alle har overlevd hver eneste trening. Man må ikke bli tatt i med slikehansker selv om man er stor. Man både tåler, og klarer mer enn hodet vårt innbiller oss. Hodet begrenser oss mye, og det mye mer enn nødvendig. Er det ikke sånn at vi overvektige har en lang liste over ting vi ikke kan gjøre fordi vi er store? Jeg har min liste over ting jeg ikke gjør pga vekten. Noe er selvsagt reellt, man har jo helt klart visse begrensninger som overvektig. Andre ting er begrensinger som hodet vårt selv har laget selv. Litt tilbake  tid da jeg var 40 kg tyngre, så hatet jeg å fly! Vel, jeg hater fortsatt å fly… jeg er livredd for å fly fordi jeg tror min siste dag er kommet hver gang jeg går om bord, og flyet tar av. En annen ting var selen. Da jeg var 40 kg tyngre, så passet ikke denne drittselen, den var for liten. Hvor moro er det da å spørre de cabinansatte om en forlenger? Det var flaut å spørre, og det var flaut at andre passasjerer så at jeg var så stor at jeg måtte ha en forlenger for å passe selen 🙁  I tillegg til flyskrekk, og for små seler, så tenker man også alle disse dumme tankene om hvor mange kilo et fly tåler… jeg er jo tyngre enn de fleste andre om bord… har man tatt sånne ting i betraktning… og hva om det sitter flere tunge mennesker på den ene siden enn den andre…. herregud, så mye teite ting man tillater hodet å tenke! 40 kg lettere, så trenger jeg ikke denne forlengeren, hurra, så nå kan jeg kun ha fokus på å komme meg levende frem til destinasjonen, men en seleforlenger var absolutt en begrensning.

 

Jeg kjører ikke karuseller, jeg hater å gå om bord i båter , jeg hater at båten kanskje legger til en plass hvor det er vanskelig å komme i land, hater strender med mye folk, hater svømmehaller, hater tynne plaststoler, hater å gå over broer hvor plankene har sett sine beste dager, eller som jeg ikke ser er bunnsolide  – listen kunne sikkert vært mye lengre. Tidligere så tenkte jeg også at treningstimer som jeg er med på i dag ikke var mulig å gjennomføre, hjertet kunne jo stoppe! Jeg drømmer om å vandre i fjellet, noe jeg til nå ikke har gjort fordi jeg tror at jeg kanskje ikke hadde orket. Jeg tenker ikke at man selv bestemmer etappene…nå vet jeg at jeg skal vandre i fjellet, og det blir nok ikke så lenge til 🙂 Jeg har aldri opplevd å sitte fast i en karusell, eller at båten jeg er i har sunket pga meg, jeg kommer meg alltid i land, jeg har ikke ødelagt en eneste stol, og broene kommer jeg alltid over uten å ødelegge en eneste planke….så hvorfor begrenser vi oss selv hele tiden? At jeg ikke skal sykle Kristiansand-Hovden, eller løpe maraton… slike ting begrenser seg naturlig  akkurat nå, og jeg skal heller aldri gjøre det, men hva med alt dette andre? Vi kan mer enn vi tror. Vi må bare slutte å begrense oss selv hele tiden. Vi må slutte å tro visst vi ikke vet. Jeg har trent timer jeg aldri trodde at jeg kunne klare – jeg hoppet, jeg klatret, og jeg beviste for meg selv at ting jeg så på som umulig rett og slett var mulig! For en seier! Jeg tror fortsatt jeg venter litt med karuseller, men jeg skal være klar om jeg en gang får barnebarn, men jeg skal absolutt jobbe masse med at vekten ikke skal få begrense meg så mye som den gjør i dag. Istedenfor å si kan ikke, og vil ikke, så skal jeg bli mye flinkere til å si at jeg kan, og jeg vil… men skulle jeg oppleve at en liten, tynn plaststol blir ødelagt om jeg setter meg i den, så er det lov å si at jeg aldri skal sette meg i en sånn stol igjen 🙂

 

Vi må slutte med alle disse utrolig dårlige unnskyldningene – ingen tror på de andre enn oss selv kanskje. Si det heller som det er. Sannheten kan være innmari vond, men det er nok sannheten så må til om vi skal klare å endre. Rydd plass i hodet til de positive tankene, sett fokus på deg selv, lag deg en måltavle, og innse at man kan ikke gjøre mirakler på en, to, tre – innse at du må bruke tid, og ha tålmodighet. Ta skritt for skritt, og gled deg over de små seirene du får underveis, og kom deg fort på riktig spor igjen om du skulle havne litt feil. Ingen skal heller ha dårlig samvittighet, eller unngå meg om vi treffes på gata. Dine valg er det du som bestemmer over, og jeg er innmari glad for å treffe deg uansett hva slags valg du har tatt 🙂 Det er du som betyr noe, ikke om du har valgt bort å trene 🙂

I dag skal jeg endelig begynne å trene litt igjen. Fysiotaraputen ser ut til å ha klart å behandle den vonde achillesen min. Nå har jeg hatt ei hel helg uten smerter, så da starter jeg opp med å spinne i dag, og håper det går bra. Spinning skal være skånsomt, så jeg krysser fingrene. De siste ukene har det vært så som så med trening fordi smertene har vært så intense, så hodet mitt prøver jo til stadighet  å innbille meg at mange kilo har gått på igjen, men jeg satser på å vinne over hodet om jeg bare kommer godt i gang med treningen igjen, for da kommer go’ følelsen fort tilbake. Må nok innrømme at det i disse ukene har havnet litt for mye fy ting inn i munnen, og at det er dette som får hodet mitt til å innbille meg at vekten bare har hoppet til himmels – men det kommer bedre tider 🙂 Jeg har ett  stort håp, og ett stort ønske, og det er at flere vil ha som mål å starte opp i treningsgruppa vår for overvektige. At flere ser at treningsgruppen, og våre lukkede treningstimer er den unike muligheten man kanskje trenger for å endre. Her er vi akkurat som vi er, og vi bruker ingen unnskyldninger fordi vi gleder oss til hver eneste time. Har du spørsmål om treningsgruppen vår på Spring, så svarer jeg gjerne 🙂 Ta kontakt med meg, så forteller jeg gjerne mer – vi vil veldig gjerne ha deg med på laget vårt, og sammen jobbe mot målet om ett lettere liv, og en bedre helse 🙂  Ha en herlig mandag!!

Ut med badevekta!

Jeg har som dere vet vært overvektige hele livet. Jeg har alltid vært en størrelse, eller to større enn mange andre. Dere som leser bloggen min vet også på hvilke måter det har påvirket meg, eller på hvilke måter jeg har tillat overvekten å påvirke meg. Det er helt klart en kombinasjon av hva vekten selv begrenser, og hva man selv tillater vekten å få lov til å begrense en. Ofte begrenser hodet mye mer enn hva man burde tillate. Jeg har mange ganger ledd godt av meg selv når jeg hører meg selv tenke alle de utrolig rare tankene mine. Godt ikke andre enn meg selv hører det, for da kunne fort menn i hvite frakker ha blitt tilkalt 🙂 En ting som ofte har bekymret meg enda jeg er voksen, og burde vite bedre, det er overvektige på fly. Jeg er jo livredd for å fly i utgangspunktet, og da har ofte dette med mange overvektige på samme fly bekymret meg. Vil flyet tåle såpass mange tunge mennesker, man blir jo liksom ikke spurt etter vekt når man bestiller billetter, og da er det jo ingen som vet hva alle om bord veier. Er det ingen max grense? Sånne tanker flyr ofte rundt i hodet mitt når jeg skal ut å fly. Jeg passer på å finne all verdens argumenter for at jeg egentlig ikke burde gå om bord i flyet. Petter som jeg har vært på flyskrekk kurs hos har gjentatte ganger prøvd  forklare meg også dette med vekten til passasjerene, så det begynner å synke inn nå. Jeg skal i ett senere blogginnlegg skrive litt mer om flyskrekken min, og hjelpen jeg har fått så jeg i alle fall går om bord i fly. Jeg har ikke reiser alene skilt rundt halsen når jeg er ute og flyr, men jeg har med meg et skriv som forteller om flyskrekken min slik at cabincrew vet om det i tilfelle 🙂

 

Det var en liten avsporing kanskje, men selv om jeg har vært stor hele livet, så er jeg nok en av veldig få personer som aldri har gått på en diett. Jeg har aldri shaket, aldri gått på lavkarbo, jeg har aldri gått verken på ananaskurer, kålrotkurer, eller andre kurer. Jeg var så vidt innom døren til Grethe Rhode en gang, men tenkte tilbake på min søsters første gang på kurs hvor hun var helt ekstrem på å veie mat, og gjøre alt etter boken, så det ble med den ene gangen inn døren. Det som har “reddet ” meg fra utallige dietter, og slankekurer er det faktum at jeg er ekstremt kresen i matveien. Jeg er ett ganske håpløst eksempel faktisk. Oppvokst på den gode, norske kosten, og synes alt av mat fra andre steder er både skummel, og vond. Smaker fra alle verdens hjørner er ikke noe for meg. Man skulle kanskje tro jeg var en liten drittunge som protesterer, og ikke vil, men det er veldig mye jeg ikke kan ha. Hjemme er jo dette helt greit, for jeg elsker å lage all verdens mat til mine to her hjemme, og de får servert det aller meste… så passer jeg på å lage noe annet til meg selv veldig ofte. Problemet er større når man skal besøke folk, og spesielt noen man ikke kjenner så godt, men da får jeg heller bare lide litt. Er jeg så vanskelig, så får jeg bare tåle det som kommer 🙂 Jeg tror  jeg skylder på mamma her. Hun er egentlig lite kresen, men veldig skeptisk til alt av smaker, og matretter som mine får servert her hjemme 🙂 Kresenheten min har i alle fall gjort at dietter, og slankekurer har vært helt uaktuelt for min del. Jeg kan ikke ha varm drikke, og jeg kan ikke ha suppe – suppe er det jo en del av i noen dietter. Kanskje har det vært godt for kroppen min akkurat når det kommer til dietter at jeg er kresen. Her har jeg sluppet unna en del av jojo slankingen som absolutt ikke er bra.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere slår fast er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår, og så bare overhører vi sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk, det er veldig mange overvektige med god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset nå fremover være en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenker å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg. Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Kanskje bør ikke målet være å bli som en fyrstikk, men ha en sunn, og frisk kropp som samarbeider med deg?

 

Mange tror at man i det øyeblikket vekten er der man ønsker, så er man plutselig sunn, og frisk. Sånn er det faktisk ikke. Å være slank betyr ikke at man er frisk, og sunn som veldig mange tror. En dansk studie viser nå at slankekurer absolutt ikke er bra for overvektige, og da spesielt de som er friske i utgangspunktet. Jeg sier ikke at overvektige ikke skal ha fokus på vektnedgang, men her er det snakk om måten man går ned på. Forskere mener at fokus nå må snus, og at holdningene må endres. Jeg tror å flytte fokus vil gi bedre resultater. Man må ha fokus bort fra badevekta, og mot en sunnere, og mer aktiv livsstil. Bort med slankekurene, og mer fokus på sunn kost, og massevis med mosjon. Det er helt klart ikke bra en plass å være overvektig, men med ett annet fokus enn kalorier, badevekt, og utallige ekstreme kurer, så vil man lettere få et fokus, og en levemåte som kan gjennomføres. Det aller viktigste er jo også at man ikke legger på seg. Vi må bort fra den store slankekuren hver gang januar kommer, og vi må bort fra panikkslankingen når badesesongen kommer. Jeg roper ett stort JA til en sunnere livsstil uten ekstreme dietter, og til en langt mer aktiv hverdag. Jeg har endret litt på kosten i prosessen jeg er i, men jeg ser også at fokuset mitt på mer aktivitet, og trening samt en storopprydning i hodet har gitt meg gode resultater uten at jeg har måttet gjennomføre verken diett, eller slankekur. Vekta hadde klart gått ned mye mer om jeg hadde slengt meg på en kur, men takket være at jeg er kresen, og kanskje har bittelitt sunn fornuft, så valgte meg annerledes, og er fornøyd med vektnedgangen. Når august kommer, og gruppetimene er i gang igjen, så skal fokuset på en sunnere kost enn i dag også innføres.

Jeg vurderer å anskaffe meg ny badevekt da vi ikke eier en slik en i øyeblikket, men det er mer for å følge litt med på vektnedgangen. Akkurat nå vet jeg ikke hva vekta sier…kanskje bør jeg revurdere anskaffelsen av badevekt. Jeg ser cm minker, og at klærne blir større, så jeg er uansett på riktig vei, og det føles herlig! Jeg kan godt leve med å være overvektig, for jeg har ingen tro på at jeg blir noen sylfide. Målet er å komme dit hvor jeg føler jeg er fornøyd, og hvor begrensingene er minimale. Jeg vil dit hvor kroppen er fornøyd. Ingen skal fortelle meg at veien til lykke er tallene på badevekta. En som har mistet 50 kg trenger ikke være verken mer lykkelig, eller ha en bedre helse enn en som fortsatt har disse ekstra kiloene.

 

 

Husk å legge igjen en kommentar på bloggen min etter at du har lest! Jeg deler ut en flott gave denne uken. Jeg gir deilige velværeprodukter fra Uretmor. Deilige fotprodukter, dagkrem og ringblomstsalve. Dere vet jeg blir glad for en kommentar fra deg, så skriv hva du vil, og så får vi se hvem jeg får glede til fredag når jeg trekker 🙂 Jeg skal nå straks til fysioteraput som skal se på den forbaska achillesen min. Det er uhyre smertefullt, og det smerter meg så mye at jeg heller ikke får trent. Dere vet jeg kan være litt rar i blant, så når jeg ikke får trent, så simpelthen ser jeg kiloene invadere kroppen min igjen, og le rått – liker ikke dette 🙁