Trening

20.04.2016 kl. 07:30

Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Man vet at alt kommer til å bli en katastrofe, og man skjønner ikke hvorfor man ønsker å sette seg i en slik situasjon….Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møtte jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg hadde en laaang liste av…dere som leser bloggen min vet at jeg har hatt sort belte i unnskyldninger. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene, og det er en stor seier i seg selv. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen : jeg blir nesten litt flau når jeg tenker på hvor mange unnskyldninger jeg har brukt både overfor meg selv, og andre når det kommer til å gjøre en livsstilsendring. Jeg har aldri spurt, men jeg undrer jo veldig på om de rundt meg trodde på alle disse unnskyldningene? Under min endringsreise, så våger jeg nå å trø utenfor komfortsonen min, og jeg våger å møte mye av det som jeg frykter….absolutt ikke alt, men mye. Det er så utrolig deilig å kjenne på følelsen av å våge det man tidligere aldri hadde våget. Jeg blir så stolt av meg selv, og jeg blir så innmari glad! For noen av dere som leser bloggen i dag, så vil dere kanskje smile litt, og tenke : ” Er dette noe å være å frykte?” – men for meg, så har frykten vært veldig reell. Det som for mange er en helt normal ting å gjøre, det er for meg store skritt å ta.

Det er trygt, og godt å trene i treningsgruppen for overvektige. Egentlig så vil man bare være i gruppen hele tiden, men det er klart at målet med gruppen også er at vi skal bli så trygge på oss selv at vi etter hvert ønsker å gå over på ordinære treningstimer. Akkurat det er skummelt for mange, og det har vært skummelt også for meg å tenke på. Det å forestille seg selv trene sammen med normalvektige, den følelsen er skummel, og inntil i fjor, så tenkte jeg vel ikke tanken en gang. I fjor stod jeg nemlig overfor denne frykten om og skulle trene på en ordinær spinningtime. Jeg husker hodet var fullt av unnskyldninger igjen ….. alt jeg burde gjøre hjemme, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kunne det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted… dessuten hadde jeg vært på trening dagen før, og det er vel ikke bra for meg å trene to dager på rad..jeg gjennomførte spinningtimen. Jeg hadde ikke den gode, trygge treningsgruppa rundt meg, eller instruktørene som jeg er vant til å ha. Det var nye, ukjente mennesker, og en helt ny instruktør….Jeg husker den fantastiske følelsen jeg hadde etter jeg hadde gjennomført timen. Jeg våget, jeg mestret, og det var ikke skummelt.

Jeg kjenner på stolthet når jeg i forrige uke på nytt våget å tråkke utenfor komfortsonen min, og delta på en ny, ordinær time. Et ubetydelig skritt for mange, ett stort skritt for meg! Sammen med to fra treningsgruppen, så meldte jeg meg på en styrketime på 45 minutter. Jeg visste det var en populær time, men når man er sammen med mennesker som man føler seg trygg sammen med, så våger man mer. Jeg var så stolt over og ikke kjenne på en eneste unnskyldning for ikke å delta på timen! Jeg var spent, litt nervøs, men mest glad for at jeg hadde klart å ta ett nytt, viktig skritt. Det at timen var full, at salen var full av mennesker jeg aldri hadde sett, det gikk helt fint, og jeg gjennomførte timen med glans! Ingen verken gadd, eller hadde bry til å tenke på andre enn selg selv, og det gjør at man klarer å yte det man skal. Svett, og sliten, så jublet jeg inni meg etter en vel gjennomført time. Det er så godt å kjenne på mestring, og det er så godt å kjenne at det ikke er det spor farlig å trø utenfor komfortsonen sin. Jeg tenker en ting av gangen. Man skal ikke trø alt på en gang, men ta en ting først, og bli trygg på det før man utfordrer seg selv på nytt.

Jeg vant en ny seier. Det å delta på en ordinær treningstime som overvektig, det er en terskel som er veldig høy. Derfor er treningsgruppen for overvektige så unik, men det er samtidig viktig at man også etter hvert våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen. Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser. For meg personlig, så brøt jeg en stor grense når jeg deltok på denne ordinære styrketimen. Det jeg ikke trodde jeg ville klare, det var bare noe jeg trodde i mitt hode… jeg hadde ingen problemer med å følge timen i det hele tatt, og det å få en slik bekreftelse betyr så uendelig mye. Jeg tror det er så uhyre viktig at vi deltar istedenfor å begrense oss selv, og jeg tror det er viktig å vise alle andre at vi også kan 🙂 Jeg tror mange ser på oss fordi de er stolte sammen med oss, og ikke bare fordi vi er tjukke. Alle tankene jeg hadde på forhånd stemte nok ikke helt, og det er godt å innse at man i mange tilfeller innbiller seg ting som ikke er tilfelle. Man tror, men man vet egentlig ikke, og det er godt å vite før man lager sine egne historier, for slike historier som dette bør jo helst være sanne 🙂

Mange som leser bloggen har nok veldig lyst til å starte å trene. Mange i mitt området har nok tenkt mye på å bli med i treningsgruppen vår, men så var det dette med å våge. Dette med å trø utenfor komfortsonen. Tankene man har i hodet sitt om hvordan det vil bli, de stemmer sjeldent. Vi må våge istedenfor å begrense oss selv. Om vi ikke selv tar tak, så er det ingen andre som gjør det for oss. Ingenting faller ned i fanget på oss – det er vi som må gå skrittene, det er vi som må våge. Det er skummelt å bryte grenser. Det er skummelt å gjøre noe nytt, men tenk hvilken gevinst du vil få tilbake! Treningsgruppen vår for overvektige er kanskje det første steget du bør ta. Et sted må man begynne for å endre situasjonen man er i. Min endring startet med mental jobbing, og trening, og for meg har det betydd starten på reisen som jeg så lenge har ønsket å lykkes med.

Glad, og fornøyd, så vet jeg at en slik ordinær styrketime ikke blir min siste. En grense er brutt, og den gode opplevelsen jeg hadde har resultert i at jeg er på plass, og faktisk gleder meg til neste time som er til fredag. I kveld skal jeg trene puls intervall med gruppen for overvektige. En utrolig god time med både puls, og styrke. Vi svetter, og vi sliter. Vi smiler, og ler innimellom all svetten, og slitet. Vi spøker med egen kropp, og vekt, og i ei sånn gruppe, så er det helt ålreit 🙂 Treningstimene gir meg masse. De er varierte, de er utfordrende, de gjør meg dønn sliten, og de gir meg den beste følelsen når timene er over. Da er så jeg innmari stolt av meg selv, og vet at minuttene i ” helvete ” gjør så godt for kropp, og sjel.

Overvektig, men gidder ikke ….?

17.04.2016 kl. 07:54

En ny dag som skal fylles med positive ting. Jeg har nettopp hatt meg en god tur i lysløypa her jeg bor, ei lysløype jeg veldig gjerne skygget unna visst man går litt tilbake i tid…men nå tar jeg på meg joggeskoene , og går i vei. Skal ikke skryte av at jeg gleder meg stort til å gå løypa, men jeg gjør det, og det å gå den er helt ålreit 🙂 Det å ha kommet meg fra å hate, til at det er helt ålreit – det er en fantastisk god følelse! Det er jo helst bakkene jeg har hatet, og bakker er der noen av i denne løypa … jeg jubler på toppen av bakkene. Da er det tid for å klappe seg selv på skulderen, og kjenne følelsen av mestring, og ikke minst fremgang, de følelsene er gull verdt! Jeg er nok litt sær når jeg skal ut å gå, eller kanskje mye sær. Mens jeg ellers stortrives med å trene i gruppe når det er saltrening, så vil jeg aller helst gå turer alene… Jeg hater følelsen av og kanskje sinke andre, hater og kanskje være sist…jeg liker å gå i det tempoet jeg klarer…istedenfor å høre meg selv puste, og pese, så er det på med hodetelefoner, og lytte til herlig musikk mens jeg går. For meg er musikk helt nødvendig når jeg skal ut på tur 🙂 Ut av øretelefonene kommer en herlig miks av listemusikk, god country, og musikk som gir meg energi, og gode minner. Skijentene har sin monsterbakke i – jeg har mine i Sukkevannsløypa 🙂

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke lett når man står alene. Man skal ha vilje av stål, og det går ofte veldig greit, men veldig ofte kun i perioder. Jeg har mange ganger etterlyst jernviljen min – hvor var den når jeg trengte den mest ? Jeg vet at jeg har kommet meg igjennom mange tøffe kamper, jeg er ei tøff dame når jeg må, men gang på gang så har jeg latt alle disse negative, idiotiske tankene vinne. En gang gikk jeg ned 20 kg. Da var jeg 18-19 år, og når jeg var fornøyd, så trodde jeg selvsagt at jeg kunne slutte å trene… hvor dum går det an å bli…???? Jeg har trent på treningsstudio mange ganger. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg har gått ned, jeg har gått opp, og sånn har det vært lenge. I mange år har det vært sånn. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen…og starte på nytt neste mandag. Alene er det vanskelig. Noe klarer man, men det å ha faste holdepunkter, det å være sammen med andre i samme situasjon, det betyr så utrolig mye. Skummelt kanskje, men det går fort over. Farlig er det i alle fall ikke om noen skulle kjenne på frykten.

Jeg har lenge ønsket at det var et eget opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer husker jeg at jeg sendte. Jeg sendte til de fleste treningsstudioer i Kristiansand, men ingen så at dette er liv laga. De fleste gadd ikke å svare meg en gang. Kanskje så de behovet, de visste at fedmeproblematikken bare øker, men likevel har de kanskje ikke sett nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars for to år siden, så fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 timer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen var kvinner, men vi hadde også 2-3 menn som flittig fulgte timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så trener vi nå på treningssenteret Spring her i Kristiansand. Lene som driver Spring så behovet, og var villig til å gi oss 3 lukkede saltimer i uken. Tilbudet vi har her i Kristiansand er helt unikt, og jeg tror kanskje Spring er det eneste treningssenteret i landet som gir overvektige ett slikt tilbud. Håpet er jo at vi får enda flere overvektige med på trening, og håpet er at flere treningssentre ser behovet, og viktigheten av egne grupper hvor overvektige kan trene sammen med andre som er i nøyaktig samme situasjon. Det koster for en overvektig å gå inn på et treningssenter alene, ofte så mye at man ikke gjør det. Når man vet at man skal treffe andre i lik situasjon, så bør ikke terskelen så høy for veldig mange. Treningssentre skal være for alle heter det, så her er det mange sentre som må ta noen viktige grep! Treningssentrene bør være viktige støttespillere i kampen mot overvekten, og vi overvektige må vise at vi ønsker å være med på laget. Spring er et senter hvor alle i gruppen føler seg utrolig velkommen, og her heies vi frem, vi motiveres, og inspireres.

MEN…det er ett stort men også her. Fra å være en gjeng på rundt 25 stykker, så minsker gruppen. I mitt hodet, så var jeg 100% sikker på at en egen treningsgruppe for overvektige ville bli et tilbud som MANGE i og rundt Kristiansand ville benytte seg av. Man skriker om at der ikke er hjelp å få, man skriker om at tilbudet ikke er der, men nå må man sannelig slutte å skrike! Rett foran nesen på overvektige i min by, så finnes det et tilbud som betyr at man kan starte reisen mot en lettere liv. Den aktiviteten man bør ha, treningen som hjelper deg på veien, den er rett foran nesen på deg! Trening alene er ikke nok. Her må man også ta andre grep, men aktiviteten er så utrolig viktig! Om man vil, så kan man også få hjelp av kostholdsveileder som jobber tett med Spring. I gruppen er der mennesker som har hatt ulike reiser, og så kan dele av sine erfaringer med deg, og kanskje gi deg det sparket bak som du trenger for å også ta andre grep…MEN man kan ikke gape over alt på en gang. Et sted må man starte. Jeg er så utrolig lei av alle unnskyldninger som folk kommer med for og ikke bli en del av treningsgruppen vår. Ikke gidd en gang og kom med alle disse unnskyldningene til meg. Jeg hadde en gang svart belte i unnskyldninger, så jeg kan de alle sammen, og jeg vet at det er ingen av de som holder mål. Det handler om å ta et valg. Det handler om prioritering. Det handler om og slutte å la unnskyldningene styre livet ditt. Det handler om å ville gjøre noe med situasjonen du er i! Vil du, så får du det til! Jeg blir nesten sint jeg, i alle fall veldig skuffet når jeg vet at i og rundt byen jeg bor i, så er det masse mennesker som hver eneste dag kjemper en kamp mot overvekten, og en helse som burde ha vært så mye bedre. Fedmeproblematikken bare øker, og så sitter man bare der, og ser at det skjer istedenfor å ta grep. Nei, det er ikke lett, men det er heller ingen umulighet.

Uten treningsgruppen, så hadde ikke jeg vært der jeg er i dag. Den mentale jobben, den gjorde jeg selv, men den fysiske delen, den hadde jeg ikke mestret på samme måte om det ikke hadde vært for treningsgruppen for overvektige. 3 ganger i uken trener overvektige sammen på Spring. Vi trener tabata, vi trener puls intervall, og vi har spinning. Det er tøffe økter, men du verden så mye det gir oss. De fleste som startet i gruppen for 2 år siden er på en helt annen plass i dag enn vi var da. Vi har fått en mye bedre kondisjon, vi er mer bevegelige, vi orker mer, vi har bedre helse, og vi har masse mer å gi! Mange har også merket vektnedgang, og det er helt klart målet vårt! Vi går ikke ned i rekordfart, men det går nedover, og sammen med en bedre hverdag, og en bedre helse, så er vi veldig fornøyd med det! Samholdet er helt utrolig, og vi støtter, og motiverer hverandre. Vi savner hverandre når noen mangler, og er fort ute med å fortelle at noen er savnet, og vi er der om vi merker at noen kanskje er i ferd med å backe ut – gruppen er gull verdt. Håpet, og ønsket er at gruppen skal bli mye større, og jeg undrer meg så mye på hvorfor ikke enda flere overvektige vil være med… det koster å ta tak i ting, men vi mennesker er full av unnskyldninger, og det er nettopp disse unnskyldningene vi må kvitte oss med. Unnskyldningene er bare med på å bygge opp under alle negative tanker, og følelser – det finnes få unnskyldninger for ikke å bli fysisk aktiv. I gruppen vår er alle overvektige velkommen, og her gjør man det man orker, og det er ingen som krever mer enn det. Er det noe man ikke klarer, så gjør man andre øvelser som passer bedre. Det tas hensyn til at vi bærer en del kilo for mye, så vi hopper for eksempel ikke, og belaster knærne minst mulig. Klart det er tungt. Klart man svetter, og er dønn sliten, men det er jo faktisk sånn det er å trene….gevinsten av å ha det tungt, og litt vondt, den er stor 🙂 Det er få treninger man skal være med på før man merker at trening nytter! Jo, det er kanskje skummelt å gå inn på et treningssenter, men det er kun de første gangene – man må overvinne frykten. Du som stadig sier ” Jeg burde absolutt ha vært i gruppen deres – jeg trenger å bli aktiv ” – gjør snakk om til handling! Jeg får masse henvendelser fra personer som ønsker å vite mer om treningsgruppen, og det synes jeg er utrolig hyggelig…det triste er at det stopper som oftest der….man tar ikke steget videre. Endel har prøvd seg på gruppetimene våre, men kommer ikke tilbake. Hvorfor ? Er det for tungt? Føler man at man ikke mestrer? Man må gi ting tid! Trening skal merkes. Man skal svette, og slite. Det man føler man ikke klarer, det klarer man etter noen ganger. Om ikke koordinasjonen er helt som den skal være, hva så? Det er veldig få unnskyldninger som er gode nok til å ikke gjøre noe med situasjonen du er i. Det handler om å bestemme seg, kaste unnskyldningene på båten, og ta tak. Alle som sliter med vekten – vi vil ha deg med på laget!

Du som er overvektig, og bor i min by, Kristiansand : Visst jeg gir deg en ukes gratis trening slik at du får prøvd gruppetimene våre. Blir du da med? Jeg gir alle som tar utfordringen en gratis treningsuke – ta kontakt på melding.

Frustrasjonen var ute – nå skal søndagen nytes 🙂

Kampen mot meg selv er i gang!

27 kommentarer

09.04.2016 kl. 07:25

Er det mulig! Er det virkelig mulig at kondisjonen faktisk har falt såpass mye på relativt kort tid? Er egentlig fortsatt litt i sjokk, men samtidig, så bør jeg vel ikke være det. Jeg trener bra, til tider trener jeg veldig bra, men jeg ser jo at treningene mine bør inneholde mer kondisjon, og jeg ser også at snøen, og ett par heftige roseninfeksjoner har satt sine spor i kroppen. Jeg var skuffet i går, egentlig veldig skuffet, men jeg var også stolt av meg selv. Kanskje mer stolt enn skuffet? Skuffet fordi turen i Sukkevannsløypa ble gått på en dårligere tid enn på lenge. Stolt fordi jeg kom meg ut i løypa igjen, jeg gjennomførte turen til tross for at jeg slet mer enn på lenge, og veldig stolt fordi turen ga meg masse motivasjon til å fortsette – selv om klokka rakk tunge til meg når den viste tiden jeg hadde gått på.

For de av dere som har fulgt bloggen en stund, så vet dere at jeg har en løype her i nærområdet, Sukkevannsløypa, og det er denne løypa jeg har som min løype. Den er ikke mer enn 3 km lang, men den er utfordrende som fy med sine lange, bratte bakker både her, og der. Jeg kan gjøre turen lengre, men jeg synes det er fint å gå denne rundturen. Siden november så har jeg ikke gått løypa. Mye på grunn av snøen som har blitt liggende der ganske lenge, men også fordi jeg har hatt disse heftige roseninfeksjonene som har satt meg ut av spill. Nå er det derimot ingen unnskyldninger overhode for ikke å komme meg ut i løypa. Snøen er helt borte, og beina fungerer bedre enn på lenge. I tillegg er jo også været på min side, så i går var det på med treningstøyet, og klokken 08.00 begynte jeg å traske løypa som har gått fra å være en stor fiende til å bli en helt grei venn. Absolutt ingen bestevenn, men vi har begynt et vennskap som nok kan utvikle seg til å bli bra med tiden 🙂

Jeg kjenner når jeg nærmer meg monsterbakken at jeg psyker meg opp. Martin Johnsen Sundbye, og Therese Johaug ville nok ha ledd rått over å kalle bakken for en monsterbakke, men for meg er den det. Bjørn Dæhlie som i sin tid åpnet Sukkevannsløypa kunne konstatere at dette var den mest utfordrende løypa han hadde kjørt igjennom, så jeg er ikke helt på villspor her 🙂 Det første jeg begynte å gå denne løypa, så måtte jeg ha en del stopp opp bakkene før jeg var på toppen. Klart jeg da er stolt når jeg nå går bakken opp uten å stoppe. Jeg puster som en hvalross, og her snakker vi museskritt oppover, her er det ikke noen mulighet for sjumilssteg, men jeg kommer meg sakte, men sikkert oppover, og på toppen higer jeg etter pusten, og kjenner på glede, og stolthet. Stor glede, og stolthet er det også når jeg faktisk ikke trenger å stå så lenge på toppen før jeg kan merke at pusten er godt på vei nedover, og jeg kan fortsette turen 🙂

I går var jeg skuffet, veldig skuffet, i alle fall en bitteliten stund mens jeg gikk der med Micheal Learns to rock, Toby Keith, og Freddy Kalas på hodetelefonene. Lyden er såpass høy at jeg hører ingenting av verden rundt meg, bare deilig, variert musikk. Det er så mye bedre å høre herlig musikk som fyller min verden enn å høre sin egen pust pese så man skulle trodd man hadde astma på høyt nivå. Rundt løypa i går, så kjempet tankene en intens kamp. Hvem skulle vinne…skuffelsen, eller stoltheten? Jeg analyserte frem , og tilbake der jeg gikk. Monsterbakken var den første, og største skuffelsen i går. Bakken er liksom delt litt i to slik at man kan ha en pause på et lite platå der..den pausen har jeg ikke hatt på lenge…ikke før i går. Fader altså! Kunne jeg ikke bare ha presset meg opp uten denne lille, irriterende pausen, men nei, pausen måtte tas. Oppe på toppen pustet jeg nok litt mer enn jeg pleier før jeg trasket videre i skuffelse, og ikke i glede som jeg pleier. Underveis i løypa, så dukker det opp to andre pauser også som jeg ikke har vært nødt til å treffe på lenge. Jeg hater å treffe på noe jeg ikke ønsker!

Heldigvis var det også mye positive tanker der jeg vandret rundt, og hørte musikk samtidig som jeg håpet at ikke Sukkevannselgen plutselig skulle dukke opp der et sted i skogen. Selv om jeg måtte ha en del flere pauser, og selv om jeg gikk på en langt dårligere tid enn jeg pleier, så gjennomførte jeg. Istedenfor at jeg satt og irriterte meg i bilen på vei hjem, så ga turen meg masse motivasjon! Jeg var i gang. Jeg hadde hatt årets første tur i løypa, men absolutt ikke den siste. Dette var liksom åpningen på en løypesesong som jeg tror skal bli innmari bra! Jeg skal fortsette å gå løypa, og det flere ganger i uken. Kondisjonen skal opp, og løypetiden skal ned til det jeg pleier å gå turen på, og kanskje kan jeg etter hvert klare å få ned tiden ytterligere. Turen, og skuffelsen ga meg det jeg håpet på: Motivasjon! Jeg jubler når jeg er ferdig med å gå,for moro er det ikke å traske rundt der! Svetten den renner også , men jeg er på vei mot noe som jeg tror vil bli veldig bra. Turene i løypa er en del av veien på min endringsreise. Jeg trenger disse turene, og jeg vet at etter noen ganger, så vil kondisjonen være der den en gang var når jeg til tider følte jeg nesten løp rundt i løypa på en rosa sky.

Jeg er stolt av meg selv for og endelig ha kommet meg ut i løypa med monsterbakken. Stolt av at jeg ikke lengre finner på all verdens unnskyldninger for ikke å gå. Stolt over at jeg utfordrer meg selv. Stolt over at jeg ikke gir meg, og stolt over at negative tanker snus til positive. Jeg skal tråkke løypa igjen i morgen tidlig, og den skal tråkkes helt alene. Jeg går aldri tur sammen med noen når jeg tar disse turene. Mange har spurt, men nei, disse turene er mine helt alene. Mitt tempo, min pust, min musikk. Kampen mot meg selv er i gang, og jeg er klar!

I dag er det siste sjanse til å vinne den flotte Risheia jakken fra Stormberg. Ved å legge igjen en kommentar på bloggen, så er du med i trekningen. Trekningen skjer i morgen. Risheia er en lettvektsjakke, og jakken kommer i alle størrelser, også for oss som bruker stormote. Jakken kommer fra str. XS – 5 XL ( 5 XL er ca str. 54 ). Risheia er vindtett, vanntett, og fuktransporterende. Ordinær pris på jakken er 999 kr. Du kan lese her om Risheia her : http://www.stormberg.com/no/risheia-lettvektsjakke-dame.html#10145160088 Kommenter med ett ja, et smilefjes, hvorfor du vil vinne, eller hva du måtte ønske å skrive – i morgen trekker vi en heldig vinner 🙂

Foto : Stormberg

27 kommentarer

Det føltes som en seier

2 kommentarer

08.03.2016 kl. 08:17

I går var jeg endelig tilbake på trening! Jeg kan ikke beskrive hvilken herlig følelse det var å komme inn døren til treningsstudioet, og kjenne på gleden av å være tilbake på riktig spor, og kjenne gleden av og igjen skulle svette seg igjennom 55 minutter med hard trening. Når man i tillegg treffer igjen den flotte gjengen med treningsvenner, og får gode klemmer som forteller meg at de er glade for å ha meg tilbake, den følelsen er det godt å kjenne på. Jeg som tidligere kjempet en kamp for i det hele tatt og komme meg inn gjennom en dør på et treningsstudio, jeg nærmest danset meg gjennom døren i går, og kjente at jeg smilte fra øre til øre.

Man skal ikke så mange årene tilbake før min opplevelse av et treningsstudio var en helt annen enn hva den er i dag. Jeg skjønner alle som sliter med å komme seg over dørstokken. Jeg har vært akkurat der, og kjenner følelsen veldig godt. Frykten for å komme inn der med alle mine kiloer for mye, frykten for latter, og sårende kommentarer. Blikkene som sier at de skjønner hvorfor jeg er der, så stor som jeg er. Frykten for å dumme meg ut, og frykten for og ikke mestre mens alle andre rundt meg gjør det. Alle disse følelsene er vonde, de er skikkelig vonde, og opplever man slike ting, så vil man bare at gulvet skal åpne seg, og man kan falle ned, og aldri trø sine bein på et treningsstudio igjen. Noen følelser er absolutt reelle. Jeg har opplevd sårende blikk, og sårende kommentarer da jeg gjentatte ganger prøvde meg på ulike treningsstudioer for endel år tilbake. Det var så utrolig vondt, og jeg gråt mange ganger i bilen på vei hjem. Andre følelser er ting vi tror som ikke er reelle. Vi kan innbille oss masse i hodet vårt, og vi kan tro at blikk er fordi vi er så tjukke, og at smil er fordi vedkommende ler av størrelsen vår, men det er nok sånn at mye kokes sammen i vårt eget hode. Vi lager noen ganger vår egne historier, historier som igjen blir grunnlag for de evige unnskyldningene for ikke å være aktiv.

Jeg tror mye har skjedd på mange treningsstudioer den siste tiden. Jeg tror treningsstudioer er blitt et sted hvor alle er velkommen, og hvor alle blir tatt godt vare på. Jeg tror fortsatt det finnes treningsstudioer hvor det viktigste er å se best mulig ut, hvor det viktigste er å bli sett, og hvor det viktigste er å gå kledd i det siste av det siste innen treningsmote, men heldigvis så er det også treningsstudioer hvor man føler seg velkommen akkurat som man er. Som oftest finner man fort ut hvilke treningsstudioer som passer for en selv. Man kjenner alle noen som kjenner noen som trener ulike steder, og der er prøvetimer de fleste steder, så det er egentlig bare å kaste alt av unnskyldninger på båten, og bryte grenser – den berømte dørstokkmilen, den trenger ikke være så hard å komme over som man tror. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle være på et treningsstudio igjen både 3, og 4 ganger i uken, men jeg er der, og er jeg der, så kan du komme dit. Ikke at treningsstudioer nødvendigvis er noe for alle, for det er det ikke, men i dag er tilbudet stort sett så variert at jeg vil tro at de aller fleste vil kunne finne noe som de kan like å være med på. Jeg som feks alltid har hatet å sykle på vanlig sykkel, jeg synes spinning er blitt moro…jeg vet noen unnskylder seg med at de frykter vekten sin på en spinningsykkel, kast unnskyldningen på båten – sykkelen holder deg 🙂

Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Man vet at alt kommer til å bli en katastrofe, og man skjønner ikke hvorfor man ønsker å sette seg i en slik situasjon….Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møtte jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg hadde en laaang liste av…jeg har brukt unnskyldninger i mange år, så dette har, eller hadde jeg svart belte i. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene. Hodet som alltid var fullt av unnskyldninger ….. alt jeg burde gjøre hjemme, alle jeg burde ha besøkt, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kunne det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted… dessuten når jeg tenkte etter, så hadde jeg gått en tur dagen før, og man skal vel ikke være aktiv to dager på rad…Jeg tror egentlig jeg bør skrive bok om alle unnskyldningene jeg hadde…man kan bli flau av mindre.

Å kaste unnskyldninger på båten, og det å bryte grenser, det betyr å seire.Det er viktig at man våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen.Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser, og igjen : det finnes ingen unnskyldninger som er gode nok for at du ikke skal kunne begynne å være aktiv. De små skrittene som til slutt gir de store gevinstene. Om du ikke trosser den berømte dørstokkmila ennå i forhold til treningsstudio, så begynne med de berømte 30 minuttene hver dag. Tren treningsprogrammet som er laget til bloggens lesere. For meg så har det å ha mennesker i samme situasjon som meg selv betydd alt. Treningsgruppen for overvektige her i Kristiansand har virkelig betydd alt for meg. Uten denne gruppen, og disse flotte menneskene, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Vi er så utrolig heldige her i Kristiansand som har en egen treningsgruppe for overvektige hvor alle treningstimene er tilrettelagt for våre kropper, og våre ekstra kiloer. Hvor vi sammen kan puste, pese, og svette uten at en eneste en bryr seg om andre enn seg selv, og hvor treningsklærene er det vi finner i skapet, og som vi føler oss vel i. Likevel så undrer det meg stort at ikke enda flere overvektige er med og trener. Det frustrerer meg veldig, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt sint! Vi klager over at det ikke finnes tilbud, og når tilbudet finnes rett foran nesen på oss, så kommer alle de tusen unnskyldningene for hvorfor man ikke kan være med å trene….skjerp dere! Jeg vet også at flere av bloggens lesere som bor andre steder i landet har blitt inspirert av treningsruppen vår her i Kristiansand, og kontaktet treningsstudioene hvor de bor for å høre om det kan være aktuelt med ett lignende tilbud…da er det trist at treningsstudioene ikke en gang gidder å svare på henvendelsene de får. Flere treningsstudioer bør ha som fokus å være for alle, og dermed tilrettelegge treninger også for overvektige. Tommelen opp for Spring her i Kristiansand – vi er heldige!

Det var godt å være tilbake på trening i går. Det var herlig å svette, og kjenne at jeg kunne bruke kroppen igjen. Kroppen fungerte som den skulle selv om man merker at man har hatt en pause på tre uker. Nå ser jeg frem til en ny treningstime i morgen, og håper virkelig at kroppen nå kan samarbeide lenge…disse ufrivillige pausene er utfordrende, og det koster masse mentalt når det meste blir satt på pause. Kryss fingrene for meg 🙂

2 kommentarer

Fra å hate til å like

29.01.2016 kl. 07:48

Jeg har aldri likt å sykle. Meg og sykkelen har aldri hatt noe godt forhold, og vi har vært svært lite sammen opp igjennom årene. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid har hatt et hatforhold til det å sykle, for jeg har aldri opplevd noe traumatisk på sykkel. Fall, og skrubbsår var ikke årsaken, men samtidig, så har jeg nok aldri følt meg trygg på en sykkel. Selv når alle andre i gata fant frem sykkelen, så var det helt ålreit å finne på andre ting. Jeg har aldri savnet å sykle selv om ” alle ” andre gjorde det. Jeg har ikke sittet på en ordinær sykkel på evigheter, ikke siden jeg var barn faktisk. Det frister ikke heller. Jeg husker mamma strevde med å lære meg å sykle, og prøvde å oppmuntre meg til å skjønne at det å sykle var moro, men nei – sykkel er ett stort nei for meg. Jeg har heller ingen planer overhode om å anskaffe meg sykkel, og jeg er helt fortrolig med å ha ett anstrengt forhold til det å sykle. God trim sier mange. Man opplever, og ser så mye når man er på sykkeltur sier andre, men jeg trimmer heller på andre måter, og det som sees, og oppleves fra sykkelsetet, det går det helt fint at jeg opplever på andre måter.

Jeg vil alltid mislike det å sykle på en ordinær sykkel – der vil det aldri skje mirakler, men spinning – det liker jeg! Jeg hadde nok trodd at spinning ville være like pyton som det sykle på en ordinær sykkel, og jeg brukte lang tid på å overtale meg selv til å prøve spinning. Jeg hadde liksom bestemt meg på forhånd for ikke å like det. Min plass var liksom ikke på en sykkel. Samtidig, så var det en fornuftig del av meg som sa at spinning kanskje ville oppleves annerledes, og den fornuftige delen av meg hadde helt rett : spinning er faktisk veldig ålreit! Jeg fant meg egentlig ganske fort til rette på spinningsykkelen, og jeg fant en treningsform som for meg var veldig bra. Det er helt utrolig at jeg som egentlig blir dårlig bare av å se en sykkel faktisk er blitt glad i å spinne 🙂

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Treningsgruppen for overvektige her i Kristiansand har ukentlig fire treningstimer, og en av timene er nettopp spinning. Spinning fungerer optimalt for de aller, aller fleste, også for oss som kanskje har ett noe anstrengt forhold til det å sykle ute, og for oss som sliter med noen, eller en del kilo for mye 🙂 Det fine med spinning er også at man selv bestemmer hvordan timen skal være. Det er en selv som bestemmer hvor hard, eller lett timen skal være. Det er en selv som styrer nivået på sykkelen, og det er en selv som bestemmer hvor hardt, eller lett man vil tråkke. Om man ikke vil ha belastning på sykkelen overhode, så tar man av belastningen, men samtidig, så skal man jo trene, og spinningtimen skal gi deg noe tilbake, så en bør jo ikke lure seg selv heller 🙂 Likevel så er det fint å vite at om man har en litt tung dag, og kanskje ikke har så lyst til å gå på trening, så er det bedre å komme seg på spinning, og heller sykle i sitt eget tempo enn å bli sittende hjemme. Det er overhode ingen som bryr seg om andre. Ingen er interessert i å se hvilket tråkk du har på din sykkel. Alle har mer enn nok med seg selv, og sitt. Spinning er også den timen som passer de fleste når det kommer til trening. Spinning er ikke så belastende som annen trening kan være. Har man vonde knær, eller andre vondter i kroppen, så skal spinning være en skånsom treningsform. Man bestemmer selv tempo, og man bestemmer selv om man vil sitte, stå, eller kombinere dette. Man kommer raskt opp i puls, og her skal jeg love deg at man svetter. Man forbrenner også mye kalorier på ei spinningsøkt.

Jeg sliter som mange vet med lymfeødem, og jeg har to tømmerstokker av noen bein. Til og med fastlegen min omtaler beina mine som tømmerstokker, og det er vel en helt riktig betegnelse. Kanskje har tunge bein vært en av grunnene til at jeg har hatt ett slikt hatforhold til det å sykle ute, og det at beina mine er såpass tunge som de er var vel også en av grunnene til at jeg var litt betenkt når det kom til spinning. Ville beina mine klare å tråkke rundt inne i en spinningsal i 55 minutter? Svaret på det er helt klart ett stort JA. Spinning fungerer veldig bra for meg, og jeg sliter ikke med å gjennomføre den ukentlige spinningsøkten sammen med gruppen. Skulle beina være noe vonde, og ekstra tunge, så må jeg bare slippe opp litt på belastningen. Fordelen med disse tømmerstokkene, om det er noen, det er i alle fall at beina er innmari sterke, og jeg står gjerne mye på sykkelen i løpet av en økt. Så med riktig innstilling på sykkelen, og riktig belastning, så svetter jeg meg gjennom spinningsøkten, og er så glad, og fornøyd etter endt økt.

Det som også er viktig for at en spinningsøkt skal bli optimal, det er en dyktig instruktør som motiverer, og pusher oss. God musikk som en virkelig kan tråkke etter, det er også ett must! Musikk betyr enormt! Man klarer å tråkke litt ekstra når det kommer fengende musikk ut av høytalerne. Musikken gir det ekstra man trenger når man skal sitte, og stå på en sykkel i 55 minutter. Ei spinningsøkt med dårlig musikk, den hadde nok straks blitt noe tyngre å komme seg igjennom. En motiverende instruktør er også veldig viktig, og vår treningsgruppe er så heldige at vi har en fantastisk bra instruktør! Mette er bare herlig, og vi er så glad for at det er nettopp hun som har våre timer. Hun motiverer oss, og hun pusher oss. Hun får oss til å gi det lille ekstra når man begynner å bli sliten. Når vi tror vi er helt tomme, så pusher hun oss til å finne det ekstra som vi ikke trodde vi hadde. Musikken er også helt etter mitt spinninghjerte – fengende musikk som gir oss lyst til å tråkke. Ofte glemmer jeg også at jeg tråkker, og er sliten fordi musikken er så bra. Det hender jeg prøver , og synge med, men det fungerer egentlig kun de første minuttene av økten når man er i gang med oppvarmingen. Utover i økten puster man såpass at det ikke er så mange tonene som kommer ut av munnen 🙂

Spinning kan anbefales! Denne treningsformen passer de fleste, og selv om du tror at du ikke vil like spinning, så anbefaler jeg deg å prøve. Å spinne er ikke som å sykle ute. Det vet jeg alt om. Du må være forberedt på ei sår rumpe de første gangene. Sykkelsetet er smalt, og spisst, men sårheten går over, og du blir vant til sykkelsetet 🙂 Du kan jo også forberede deg litt ved å kjøpe deg en gelepute som du trekker over setet, eller du kan kjøpe deg ei billig sykkelbukse som du har under treningsbuksen. Jeg har ennå ikke fått kjøpt meg gelesete, så det står på listen over ting jeg må gjøre. Er du overvektig, bor du her i Kristiansands området, og har lyst til å prøve spinning, så bli med i treningsgruppen vår. Du kan prøve en uke gratis, så det er bare å hoppe i det. For meg har det gått fra å hate til å like, men en ordinær sykkel, det får du meg aldri på!

Ha en nydelig fredag! Til mandag blir det en ny, og superfin giveaway på bloggen! Gled dere!!

Mandag skjer det

22.01.2016 kl. 08:35

Til mandag, så skal bloggens treningsprogram legges ut, og jeg er spent på hvor mange av dere som vil benytte dere av det. Jeg er spent på hvor mange av dere som ser hvor mye dere faktisk kan gjøre ved å gjennomføre treningsprogrammet to ganger i uken. For vi skal starte veldig forsiktig, vi skal starte realistisk, så da starter vi med to ganger i uken. Etter hvert som ukene går, så skal vi øke litt både i intensitet, og kanskje også litt i antall treninger pr.uke. Programmet som nå er laget er øvelser veldig mange av dere kan gjennomføre. De fleste uten altfor store helseutfordringer vil kunne gjennomføre dette. Programmet kan gjøres ut i fra hver enkeltes forutsetninger. Når vi viser deg en øvelse, så kan du gjøre den akkurat sånn, men du kan også gjøre den både lettere, og tyngre. Det viktige er at du kjenner at du bruker kroppen, og at ingen av øvelsene gjør vondt. Du skal kjenne at det ” tar litt”, og du skal bli varm, og merke at kroppen er i bevegelse.

Treningsprogrammet skal være et program som du kan gjøre hjemme, eller sånn sett er det et program du kan gjøre hvor som helst. Det krever ikke noe utstyr i det hele tatt, her kan du bruke kjøkkenbenken til å støtte deg, her kan du bruke en dør, eller en sofarygg på noen av øvelsene. Her bruker vi ellers kun vår egen kropp. Programmet skal ikke ta for mye tid, og som jeg nevnte, så starter vi veldig forsiktig med to ganger i uken. To ganger i uken er noe alle kan få til. Vi kan sette av disse minuttene to ganger i uken, og så har vi som mål at vi skal øke antall repetisjoner, og øke antall treninger etter hvert, men målet skal hele tiden være realistisk, og være noe som er gjennomførbart uten at det blir stress. Programmet, og treningen håper vi jo også vil gi deg en følelse av glede, og mestring.

Følger man treningsprogrammet to ganger i uken, så er det kanskje noen som vil tro at dette ikke vil gi noe resultater, men gjør man programmet som det legges ut, og i det antall dager som vi skriver, så er vi ikke i tvil om at du vil merke at denne treningen både nytter, og gir resultater. Du vil ganske raskt merke at du vil klare mer, og du vil merke at kroppen er i aktivitet. Dette vil være en veldig god start for veldig mange. Jeg skal også trene programmet, og gleder meg 🙂 Jeg håper treningsprogrammet kan være en motivasjon for mange av dere som sliter med å komme i gang med trening. Nå er vi i tillegg i starten av ett nytt år, og det er en fin mulighet til å starte med endringene man har snakket om så lenge. Nå kan du gjøre det hjemme, og du kan gjøre det når du har tiden til å gjøre det, men vær flink til å sett av den tiden det tar, og sørg for at du setter av to dager i uken i starten.

Treningsprogrammet er laget i samarbeid med PT Inger Lise Lund som driver Fitness – Akademiet. Du kan lese mer om Fitness – Akademiet her : www.fitness-akademiet.no Inger Lise brenner for å spre treningsglede, og vet at treningsglede er noe vi alle kan oppnå. Mandag skal vi legge ut treningsopplegget, og vi skal også legge ut bilder/video av hvordan øvelsene skal gjøres. Vi gleder oss masse, og håper mange av dere er motivert til å følge opplegget som Inger Lise har satt sammen. Jeg er så utrolig glad for at opplegget egentlig er for alle om man ikke har de store helseutfordringene. Jeg vet at disse små skrittene kan gi deg veldig gode resultater, og kanskje også føre til at du ønsker å trene mer når du ser at du faktisk oppnår resultater, og merker at du kan, og mestrer 🙂

Vi gleder oss til mandag, og håper å få mange av dere leserne med oss. Før gjerne en dagbok om hvordan du opplever treningen, så kan du faktisk se fremgangen etter hvert som ukene går. Neste uke så blir det også en ny, og flott giveaway – det er bare å glede seg!!

Nyt fredagen – ukens aller beste dag!!

Endelig i gang igjen!

12.01.2016 kl. 08:29

Etter en heller kjedelig start på året med infeksjon i det ene beinet…igjen, så var endelig alt tilbake til normalen, og i går følte jeg at jeg startet det nye året sånn skikkelig. Jeg gledet meg jo nesten som en unge til å komme meg på trening igjen. Det å ha en pause på 3 uker, det er ikke bra, men samtidig, så visste jeg jo at jeg ikke ville ha problemer med å komme i gang igjen. Ofte er det nettopp det som er utfordringen – tar man en pause, så sliter man veldig med å komme i gang igjen. Der har jeg vært utallige ganger, og der har garantert du også vært mange ganger. Det å motivere seg selv til å ta tak igjen, det er litt av en jobb. Kommer man derimot inn i rutiner, og er man faktisk kommet dit at trening er blitt en viktig del av hverdagen, da er det som oftest ingen stor kamp å kjempe for å komme seg på trening igjen om man skulle være nødt til å ta en pause.

Det var så godt å komme tilbake på trening i går! Godt å få beveget kroppen igjen, godt å få svettet en hel haug, og det var utrolig godt å kjenne at kroppen faktisk fungerte veldig bra til tross for 3 ukers pause. Likevel så kjenner man på at det faktisk er 3 uker siden sist. Det er skremmende hvor fort kroppen ” forfaller “. Det tar lang tid å bygge opp en kondisjon, men det går skremmende fort nedover om man ikke trener jevnlig. Jeg kjente godt på at det var en stund siden sist. En del øvelser var tyngre å gjøre nå enn før pausen, og jeg kjente at svetten kom omtrent fra første treningstrinn, men det føltes så utrolig godt! Det er utrolig godt å kjenne på at treningen gir glede – jeg hadde nok aldri trodd at jeg skulle komme dit. Jeg som alltid fnyste når noen sa at det var glede i å trene…særlig tenkte jeg i mitt hode, men jeg må bite i det sure eplet, og innrømme at trening faktisk gir glede, masse glede!

Jeg gleder meg til en ny treningsuke. I går trente vi tabata, og tabata er en treningstime jeg liker veldig godt. Høyt tempo, masse svetting, dyktig instruktør, og så er jeg dønn sliten etterpå… på en veldig god måte. Tabata er kort, og intensiv intervalltrening. Tabata har intervaller på 20 sekunder, etterfulgt av 10 sekunders pause. Disse intervallene gjentas 8 ganger, så hver intervall er da på 4 minutter. Totalt har vi 8 intervalløkter a 4 minutter. Hele kroppen blir trent, og vi bruker egen kroppsvekt i tillegg til manualer, vektstang, step, og matte. Intervallene gjøres med høy intensitet, så man får raskt høy puls, og musklene får virkelig kjørt seg 🙂 En undersøkelsen som ble publisert i 2012 viste faktisk at 4 minutter med tabata var like effektivt som 30 minutter på tredemøllen med høy fart…..hva som er sannheten, det vet ikke jeg, men det viste iallefall denne undersøkelsen…uansett, så er det knallgod trening! Vi blir pushet til å yte maksimalt, og det liker jeg…samtidig, så er det sånn i treningsgruppen vår at mange sliter med diverse utfordringer. Da er det fint å være i en gruppe hvor man gjør det man kan, må man ta en pause, så gjør man det, og er det øvelser som er utfordrende, så får man andre øvelser..Den gode treningsfølelsen, den følelsen har jeg aldri hatt når jeg har tuslet rundt på ulike treningssentre alene. Jeg gleder meg til å slite meg helt ut, gleder meg til å gi alt, og nesten fra gang til gang, så opplever jeg fremgang, og jeg opplever at øvelsen jeg ikke klarte helt for to uker siden, den sitter plutselig – den mestringsfølelsen kan man sveve lenge på. Midt i all svettingen, i en sliten kropp, så smiler jeg fordi jeg mestrer! De ytterst få gangene motivasjonen kanskje ikke er på topp, så tenker jeg på den flotte gjengen som venter å se meg på trening, og det er motivasjon så det holder.

En annen ting som gledet meg stort i går, det var å se så mange på trening! Jeg så mange nye ansikter, og vi var flere på timen enn vi har vært på lenge! Det er moro det! Jeg håper selvsagt at alle nye i går kommer til å fortsette, og at de kanskje også vil prøve ut alle de andre timene som er tilrettelagt, og lukket kun for overvektige. Jeg blir så glad når jeg ser en så stor, og flott gjeng komme på trening! Det er januar, men jeg håper den gode trenden vil fortsette. Vi har plass til mange, mange flere 🙂

I løpet av kort tid, så skal jeg legge ut et treningsprogram på bloggen, et treningsprogram som er laget spesielt til mine, flotte lesere 🙂 Dette vil være et treningsprogram som de aller fleste vil kunne gjennomføre, det vil ikke ta altfor mye av tiden din, og du kan gjøre det hjemme uten å investere i fancy utstyr. Det aller beste er jo at dersom du klarer å gjennomføre programmet, så vil det gi deg en stor gevinst 🙂 Jeg må være rask til å fortelle at det ikke er meg som skal lage programmet . Her skal vi selvsagt få kyndig hjelp til å lage et program som jeg håper mange vil ta i bruk.

I går glemte jeg dessverre å offentliggjøre navnet på vinneren av vår flotte giveaway, så da må det gjøres nå 🙂 Vinneren av det flotte armbåndet, og skjerfet fra Diz ble : KARI ELISE LOG!!!! Gratulerer så masse, Kari Elise!!! Håper du får stor glede av både armbåndet, og skjerfet 🙂 Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen! Det blir mange, fine gaver som skal deles ut på bloggen utover i det nye året, så plutselig dukker det opp en ny giveaway 🙂 Dersom du som leser bloggen driver butikk, el et firma, og har lyst til å være med på en giveaway , så ta kontakt med meg 🙂 Ha en fantastisk tirsdag alle sammen – nyt dagen, og ta vare på de små gledene! I dag er det ingen saltimer, men jeg tenkte meg ut på tur i løpet av dagen, og i morgen er jeg klar for ukens treningshøydepunkt, Puls Intervall 🙂

Den vonde klumpen i magen

http://www.nrk.no/magasin/frykta-a-bli-mobba—starta-treningsgruppe-1.12039371

11.01.2016 kl. 07:15

Hvorfor er det så vanskelig å få overvektige til å begynne å trene? Hvorfor er det så vanskelig å få motivert overvektige? En bekjent av meg som jobber i kommunehelsetjenesten kan fortelle meg at av alle ting vedkommende har jobbet med, så er overvektsproblematikken det vanskeligste. Hvorfor er det sånn? Her i Kristiansand har vi som dere vet ett eget treningstilbud for overvektige, og det forundrer meg bare mer, og mer hvorfor ikke flere benytter seg av tilbudet. Jeg finner ikke noe svar på hvorfor det er sånn når de som sliter med overvekt har ett helt unikt tilbud rett foran nesen på dem! Overvektige trenger ofte tid til å la tanker modnes, men det er jo måte på hvor lang tid man trenger på å la tanker modnes…dessuten er det jo også sånn at jo lengre tid man bruker på å tenke, jo, større er sjansen for at man aldri får gjort det. Jeg skjønner at det er ett stort steg å ta for mange, det er skummelt, det denne berømte dørstokkmila…men i en overvektsgruppe, så er man jo ikke alene, og man har alle muligheter til og lykkes endelig.

Jeg har vært overvektige hele livet, og jeg vet at foreldrene mine tidlig tok vekten min opp med både helsesøster, og lege. Alle var de sikker på at dette kun var valpefett som ville forsvinne, men der tok de grundig feil. Jeg har kjempet mot vekten i alle år, men vekten stod ikke veldig sentralt i oppveksten min. Fokuset var ikke på vekten, men på det alle andre var opptatt av som aktivitet, venner, skole og gutter. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri er blitt mobbet. Jeg har fått masse kommentarer opp i gjennom, men det var få sårende kommentarer fra de jeg vokste opp sammen med, gikk i klasse sammen med, og hadde ungdomstiden min sammen med. De aksepterte meg for den jeg var, og jeg hadde en flott oppvekst på alle måter. Jeg visste at jeg var større enn de fleste, jeg visste at jeg ikke var de raskeste når vi skulle utføre lek som innebar å løpe, og jeg vet at jeg sikkert var den som løp 60 meteren på desidert dårligst tid, men det var helt greit. Jeg ofret det nok en tanke, men den forsvant ofte like fort som den kom. Jeg har tenkt masse på dette i senere tid, og jeg ser mer og mer at jeg vokste opp i ett flott område med mennesker som aksepterte meg for den jeg var, og med en lærer på barneskolen som fra dag 1 fortalte oss hvordan han ville at vi skulle være mot hverandre, og lærer Aarstad hadde vi stor respekt for, og takket være han ble vi en utrolig flott, og sammensveiset klasse.

Jeg har nok aldri opplevd mobbing i voksen alder heller, men jeg har opplevd masse vonde blikk, og sårende kommentarer. Vet dere hvem som er de verste? Det er ikke barn, og ungdom som man kanskje skulle tro, men det er oss voksne, og de aller verste er de som er godt voksne. Jeg har ikke tall på hvor mye peking, hvisking og sårende blikk jeg har fått fra godt voksne mennesker. Det er så man ofte bare har lyst til å synke ned i dette berømte hullet i bakken. Jeg våger for eksempel sjeldent å spise en is i Markens om sommeren. Dette i frykt for blikk, og kommentarer….eller at noen skal tro at det er dette jeg gjør hele dagen….blikk sier mer enn tusen ord er det et ordtak som heter, og det er mye sannhet i dette.

Sårende kommentarer har også til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg har gjort mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg! Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt. Istedenfor å ha fokus på å trene, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang…Jeg vet at veldig mye sitter i hodet mitt, og jeg har nok lett for å tro at jeg blir mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje blir. Jeg vet at jeg kan lage bilder som ikke finnes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte….

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at nordmenn skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningsentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære saltimene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen. Den er tøff å gå over sammen med en gruppe hvor de fleste kanskje er litt mer trent, og har ett litt annet utgangspunkt enn oss som bærer en del ekstra kg på kroppen. Jeg ønsker egne treningsgrupper for overvektige, og treningssentre landet over burde se behovet for dette. Vi her i Kristiansand har fått dette tilbudet, og jeg er så utrolig stolt over denne treningsgruppen! Flere burde gå i Spring sine fotspor, og se at dersom vi skal få antall overvektige ned, så må vi gi tilbud som er tilpasset de mange som er i kategorien overvektig. Vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi – sammen er vi sterke, og sammen kan vi få en bedre helse, og ett lettere liv. Spring Rona så behovet ,og ga oss overvektige 4 ukentlige treningstimer. Vi er blitt en flott gjeng, men jeg ser også at selv om det nå finnes et treningstilbud til overvektige, så sitter det likevel langt inne hos mange. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar…..

Jeg overvant frykten min for treningsentre, og jeg går inn med rak rygg. Skulle det komme nedlatende kommentarer, så bryr jeg meg ikke lengre. Jeg kommer aldri til å se ut som en supermodell, men det er heller ikke målet mitt. Målet mitt er og hele tiden få det bedre, og at vekten ikke skal begrense meg. Jeg tror nok det er hodet som begrenser meg mer enn vekten, men klart det finnes begrensninger når man drar rundt på en del kg for mye. Jeg har mine drømmer, og jeg har mine mål, den “perfekte” kroppen er ikke ett av dem, men målene skal nås, og drømmer går i oppfyllelse….

Hjelp, det er snart mandag!

10.01.2016 kl. 07:29

Søndagen er godt i gang, og søndag for meg er heldigvis ikke helt som den var da jeg var barn, for som barn, så opplevde jeg ofte søndagene som kjedelige. Søndagene var nesten like lange, og kjedelige som langfredagene. De voksne skulle gjøre minst mulig når det var søndag . Heldigvis var også søndagene en dag for turer, og opplevelser, men jeg så vel alltid på søndagene som ukens kjedeligste dag. I voksen alder, så oppdaget jeg fort hvorfor de voksne satte så stor pris på søndagene, og at dagen var viktig for å lade opp alle batterier.

Søndag i dag, mandag i morgen. Med en ny mandag rett rundt hjørnet, så betyr det også at det er mange som i morgen starter på en ny slankekur i kampen mot kiloene. Kanskje startet du forrige mandag, men gikk på en smell ganske kjapt? Hvor mange av dere har planlagt at dere i morgen skal starte en ny diett, eller at dere i morgen skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen… Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag. Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen kan det ikke gå galt. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder den en hel uke, eller en hel måned, men så er dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Det går faktisk an å justere målene underveis istedenfor å gi helt opp….Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist…og i morgen er det mandag….igjen….

Jeg er 45 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lykkes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang…men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en helt fantastisk coach, og Kai har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg prøver å bruke i endringsprosessen jeg er inne i. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å oppnå. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske 🙂

Målet mitt for 2016 er bla å gjøre noe med kostholdet. Jeg vet at mye vil bli annerledes om jeg også klarer å endre på matvanene, men jeg vet også at for meg, så nytter det ikke å starte en diett, og det nytter ikke å ha ett strengt regime. Spisemønsteret mitt trenger endringer, noe må kuttes, andre ting må legges til – små endringer Heidi, små endringer 🙂 Jeg har nå satt meg som første mål at jeg skal begynne å spise mer knekkebrød istedenfor bare brød, så i morgen er det avgårde til en spesiell baker, og kjøpe knekkebrød – nei, jeg skal ikke bake de selv 🙂 Jeg vet at frokost er viktig, men likevel, så er jeg flink til å droppe den, og spiser ofte frokost når det egentlig kanskje heller er tid for lunsj. Jeg har hørt utallige ganger hvor viktig det er å spise ofte, og ordet mellommåltid er et ord jeg registrerer at eksisterer, men ofte ikke så mye mer enn det. Jeg har i løpet av det siste året lært meg å kjenne på sult-mett følelsen….når skal man spise, og når skal man slutte? Det at man ikke skal spise når man hører tarmene skrike, eller stoppe å spise når man er så mett at man har vanskelig for å bevege seg. Jeg har lært at selv de minste endringer i kostholdet kan gi resultater, og at man også her har mye å vinne ved at man ikke endrer alt med en gang. Når jeg i tillegg er kresen, veldig kresen i matveien, så kan mye bli en utfordring 🙂

Hvordan har starten på 2016 vært til nå for deg? Er du fornøyd med den første uken i det nye året? Har alt gått som du planla? Det er ganske kjipt om man allerede nå, kun en uke ute i det nye året, skal gå rundt å kjenne på at man igjen mislykkes. Selv har jeg egentlig ikke fått startet det nye året helt, ikke sånn treningsmessig, og jeg kjenner vel også på at det nok har vært litt for mye av det usunne som av en, eller annen merkelig grunn har funnet veien inn i munnen min….men jeg er ved godt mot 🙂 I morgen er jeg så klar for å starte på året som jeg så inderlig håper skal bli ett godt år, og at jeg vil kjenne mye på følelsen av å lykkes.Hva er din plan når mandagen kommer ? Om man ikke har fått startet på treningssenteret ennå, så er det utrolig mye trening man kan gjøre hjemme, og man trenger ikke gå til innkjøp av særlig treningsutstyr heller. Jeg skal prøve å få litt eksperthjelp til å sette opp en treningsprogram som du kan gjøre hjemme. Målet til oss alle må vel være å slippe følelsen av å jage etter en ny slankekur hele tiden? Coach Kai så noe fint, og viktig til meg en gang: Visst du er flink 80 % av tiden, så vet du også at du ikke ødelegger noe om du koser deg de resterende 20 %. Den er fin å ta med seg når en ny uke snart banker på døren 🙂 Nyt søndagen, og lykke til med en ny uke! Jeg er sååå klar for trening i morgen, og gleder meg stort til tabata timen 🙂 Om du sliter med kiloene, så husk at det her i Kristiansand er en egen treningsgruppe for overvektige, og vi vil gjerne ha enda flere med å trene. Kanskje er det på tide å gjøre snakk om til handling?

NB. Den flotte dama som er på treningsbildet sammen med meg, det er Helene. Hun er ei av de som gjør treningen min til en glede uke etter uke 🙂