Fra å hate til å like

Jeg har aldri likt å sykle. Meg og sykkelen har aldri hatt noe godt forhold, og vi har vært svært lite sammen opp igjennom årene. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid har hatt et hatforhold til det å sykle, for jeg har aldri opplevd noe traumatisk på sykkel. Fall, og skrubbsår var ikke årsaken, men samtidig, så har jeg nok aldri følt meg trygg på en sykkel.  Selv når alle andre i gata fant frem sykkelen, så var det helt ålreit å finne på andre ting. Jeg har aldri savnet å sykle selv om ” alle ” andre gjorde det. Jeg har ikke sittet på en ordinær sykkel på evigheter, ikke siden jeg var barn faktisk. Det frister ikke heller. Jeg husker mamma strevde med å lære meg å sykle, og prøvde å oppmuntre meg til å skjønne at det å sykle var moro, men nei – sykkel er ett stort nei for meg. Jeg har heller ingen planer overhode om å anskaffe meg sykkel, og jeg er helt fortrolig med å ha ett anstrengt forhold til det å sykle. God trim sier mange. Man opplever, og ser så mye når man er på sykkeltur sier andre, men jeg trimmer heller på andre måter, og det som sees, og oppleves fra sykkelsetet, det går det helt fint at jeg opplever på andre måter.

 

Jeg vil alltid mislike det å sykle på en ordinær sykkel – der vil det aldri skje mirakler, men spinning – det liker jeg! Jeg hadde nok trodd at spinning ville være like pyton som det  sykle på en ordinær sykkel, og jeg brukte lang tid på å overtale meg selv til å prøve spinning. Jeg hadde liksom bestemt meg på forhånd for ikke å like det. Min plass var liksom ikke på en sykkel. Samtidig, så var det en fornuftig del av meg som sa at spinning kanskje ville oppleves annerledes, og den fornuftige delen av meg hadde helt rett : spinning er faktisk veldig ålreit! Jeg fant meg egentlig ganske fort til rette på spinningsykkelen, og jeg fant en treningsform som for meg var veldig bra. Det er helt utrolig at jeg som egentlig blir dårlig bare av å se en sykkel faktisk er blitt glad i å spinne 🙂

SONY DSC

Treningsgruppen for overvektige her i Kristiansand har ukentlig fire treningstimer, og en av timene er nettopp spinning. Spinning fungerer optimalt for de aller, aller fleste, også for oss som kanskje har ett noe anstrengt forhold til det å sykle ute, og for oss som sliter med noen, eller en del kilo for mye 🙂 Det fine med spinning er også at man selv bestemmer hvordan timen skal være. Det er en selv som bestemmer hvor hard, eller lett timen skal være. Det er en selv som styrer nivået på sykkelen, og det er en selv som bestemmer hvor hardt, eller lett man vil tråkke. Om man ikke vil ha belastning på sykkelen overhode, så tar man av belastningen, men samtidig, så skal man jo trene, og spinningtimen skal gi deg noe tilbake, så en bør jo ikke lure seg selv heller 🙂 Likevel så er det fint å vite at om man har en litt tung dag, og kanskje ikke har så lyst til å gå på trening, så er det bedre å komme seg på spinning, og heller sykle i sitt eget tempo enn å bli sittende hjemme. Det er overhode ingen som bryr seg om andre. Ingen er interessert i å se hvilket tråkk du har på din sykkel. Alle har mer enn nok med seg selv, og sitt. Spinning er også den timen som passer de fleste når det kommer til trening. Spinning er ikke så belastende som annen trening kan være. Har man vonde knær, eller andre vondter i kroppen, så skal spinning være en skånsom treningsform. Man bestemmer selv tempo, og man bestemmer selv om man vil sitte, stå, eller kombinere dette. Man kommer raskt opp i puls, og her skal jeg love deg at man svetter. Man forbrenner også mye kalorier på ei spinningsøkt.

Jeg sliter som mange vet med lymfeødem, og jeg har to tømmerstokker av noen bein. Til og med fastlegen min omtaler beina mine som tømmerstokker, og det er vel en helt riktig betegnelse. Kanskje har tunge bein vært en av grunnene til at jeg har hatt ett slikt hatforhold til det å sykle ute, og det at beina mine er såpass tunge som de er var vel også en av grunnene til at jeg var litt betenkt når det kom til spinning. Ville beina mine klare å tråkke rundt inne i en spinningsal i 55 minutter? Svaret på det er helt klart ett stort JA. Spinning fungerer veldig bra for meg, og jeg sliter ikke med å gjennomføre den ukentlige spinningsøkten sammen med gruppen. Skulle beina være noe vonde, og ekstra tunge, så må jeg bare slippe opp litt på belastningen. Fordelen med disse tømmerstokkene, om det er noen, det er i alle fall at beina er innmari sterke, og jeg står gjerne mye på sykkelen i løpet av en økt. Så med riktig innstilling på sykkelen, og riktig belastning, så svetter jeg meg gjennom spinningsøkten, og er så glad, og fornøyd etter endt økt.

Det som også er viktig for at en spinningsøkt skal bli optimal, det er en dyktig instruktør som motiverer, og pusher oss. God musikk som en virkelig kan tråkke etter, det er også ett must! Musikk betyr enormt! Man klarer å tråkke litt ekstra når det kommer fengende musikk ut av høytalerne. Musikken gir det ekstra man trenger når man skal sitte, og stå på en sykkel i 55 minutter. Ei spinningsøkt med dårlig musikk, den hadde nok straks blitt noe tyngre å komme seg igjennom. En motiverende instruktør er også veldig viktig, og vår treningsgruppe er så heldige at vi har en fantastisk bra instruktør! Mette er bare herlig, og vi er så glad for at det er nettopp hun som har våre timer. Hun motiverer oss, og hun pusher oss. Hun får oss til å gi det lille ekstra når man begynner å bli sliten. Når vi tror vi er helt tomme, så pusher hun oss til å finne det ekstra som vi ikke trodde vi hadde. Musikken er også helt etter mitt spinninghjerte – fengende musikk som gir oss lyst til å tråkke. Ofte glemmer jeg også at jeg tråkker, og er sliten fordi musikken er så bra. Det hender jeg prøver , og synge med, men det fungerer egentlig kun de første minuttene av økten når man er i gang med oppvarmingen. Utover i økten puster man såpass at det ikke er så mange tonene som kommer ut av munnen 🙂

Spinning kan anbefales! Denne treningsformen passer de fleste, og selv om du tror at du ikke vil like spinning, så anbefaler jeg deg å prøve. Å spinne er ikke som å sykle ute. Det vet jeg alt om. Du må være forberedt på ei sår rumpe de første gangene. Sykkelsetet er smalt, og spisst, men sårheten går over, og du blir vant til sykkelsetet 🙂 Du kan jo også forberede deg litt ved å kjøpe deg en gelepute som du trekker over setet, eller du kan kjøpe deg ei billig sykkelbukse som du har under treningsbuksen. Jeg har ennå ikke fått kjøpt meg gelesete, så det står på listen over ting jeg må gjøre. Er du overvektig, bor du her i Kristiansands området, og har lyst til å prøve spinning, så bli med i treningsgruppen vår. Du kan prøve en uke gratis, så det er bare å hoppe i det. For meg har det gått fra å hate til å like, men en ordinær sykkel, det får du meg aldri på!

Ha en nydelig fredag! Til mandag blir det en ny, og superfin giveaway på bloggen! Gled dere!!

 

Mandag skjer det

Til mandag, så skal bloggens treningsprogram legges ut, og jeg er spent på hvor mange av dere som vil benytte dere av det. Jeg er spent på hvor mange av dere som ser hvor mye dere faktisk kan gjøre ved å gjennomføre treningsprogrammet to ganger i uken. For vi skal starte veldig forsiktig, vi skal starte realistisk, så da starter vi med to ganger i uken. Etter hvert som ukene går, så skal vi øke litt både i intensitet, og kanskje også litt i antall treninger pr.uke. Programmet som nå er laget er øvelser veldig mange av dere kan gjennomføre. De fleste uten altfor store helseutfordringer vil kunne gjennomføre dette. Programmet kan gjøres ut i fra hver enkeltes forutsetninger. Når vi viser deg en øvelse, så kan du gjøre den akkurat sånn, men du kan også gjøre den både lettere, og tyngre. Det viktige er at du kjenner at du bruker kroppen, og at ingen av øvelsene gjør vondt. Du skal kjenne at det ” tar litt”, og du skal bli varm, og merke at kroppen er i bevegelse.

Treningsprogrammet skal være et program som du kan gjøre hjemme, eller sånn sett er det et program du kan gjøre hvor som helst. Det krever ikke noe utstyr i det hele tatt, her kan du bruke kjøkkenbenken til å støtte deg, her kan du bruke en dør, eller en sofarygg på noen av øvelsene. Her bruker vi ellers kun vår egen kropp. Programmet skal ikke ta for mye tid, og som jeg nevnte, så starter vi veldig forsiktig med to ganger i uken. To ganger i uken er noe alle kan få til. Vi kan sette av disse minuttene to ganger i uken, og så har vi som mål at vi skal øke antall repetisjoner, og øke antall treninger etter hvert, men målet skal hele tiden være realistisk, og være noe som er gjennomførbart uten at det blir stress. Programmet, og treningen håper vi jo også vil gi deg en følelse av glede, og mestring.

Følger man treningsprogrammet to ganger i uken, så er det kanskje noen som vil tro at dette ikke vil gi noe resultater, men gjør man programmet som det legges ut, og i det antall dager som vi skriver, så er vi ikke i tvil om at du vil merke at denne treningen både nytter, og gir resultater. Du vil ganske raskt merke at du vil klare mer, og du vil merke at kroppen er i aktivitet. Dette vil være en veldig god start for veldig mange. Jeg skal også trene programmet, og gleder meg 🙂 Jeg håper treningsprogrammet kan være en motivasjon for mange av dere som sliter med å komme i gang med trening. Nå er vi i tillegg i starten av ett nytt år, og det er en fin mulighet til å starte med endringene man har snakket om så lenge. Nå kan du gjøre det hjemme, og du kan gjøre det når du har tiden til å gjøre det, men vær flink til å sett av den tiden det tar, og sørg for at du setter av to dager i uken i starten.

Treningsprogrammet er laget i samarbeid med PT Inger Lise Lund som driver Fitness – Akademiet. Du kan lese mer om Fitness – Akademiet her : www.fitness-akademiet.no  Inger Lise brenner for å spre treningsglede, og vet at treningsglede er noe vi alle kan oppnå. Mandag skal vi legge ut treningsopplegget, og vi skal også legge ut bilder/video av hvordan øvelsene skal gjøres. Vi gleder oss masse, og håper mange av dere er motivert til å følge opplegget som Inger Lise har satt sammen. Jeg er så utrolig glad for at opplegget egentlig er for alle om man ikke har de store helseutfordringene. Jeg vet at disse små skrittene kan gi deg veldig gode resultater, og kanskje også føre til at du ønsker å trene mer når du ser at du faktisk oppnår resultater, og merker at du kan, og mestrer 🙂

Vi gleder oss til mandag, og håper å få mange av dere leserne med oss. Før gjerne en dagbok om hvordan du opplever treningen, så kan du faktisk se fremgangen etter hvert som ukene går. Neste uke så blir det også en ny, og flott giveaway – det er bare å glede seg!!

Nyt fredagen – ukens aller beste dag!!

 

Endelig i gang igjen!

Etter en heller kjedelig start på året med infeksjon i det ene beinet…igjen, så var endelig alt tilbake til normalen, og i går følte jeg at jeg startet det nye året sånn skikkelig. Jeg gledet meg jo nesten som en unge til å komme meg på trening igjen. Det å ha en pause på 3 uker, det er ikke bra, men samtidig, så visste jeg jo at jeg ikke ville ha problemer med å komme i gang igjen. Ofte er det nettopp det som er utfordringen – tar man en pause, så sliter man veldig med å komme i gang igjen. Der har jeg vært utallige ganger, og der har garantert du også vært mange ganger. Det å motivere seg selv til å ta tak igjen, det er litt av en jobb. Kommer man derimot inn i rutiner, og er man faktisk kommet dit at trening er blitt en viktig del av hverdagen, da er det som oftest ingen stor kamp å kjempe for å komme seg på trening igjen om man skulle være nødt til å ta en pause.

Det var så godt å komme tilbake på trening i går! Godt å få beveget kroppen igjen, godt å få svettet en hel haug, og det var utrolig godt å kjenne at kroppen faktisk fungerte veldig bra til tross for 3 ukers pause. Likevel så kjenner man på at det faktisk er 3 uker siden sist. Det er skremmende hvor fort kroppen ” forfaller “. Det tar lang tid å bygge opp en kondisjon, men det går skremmende fort nedover om man ikke trener jevnlig. Jeg kjente godt på at det var en stund siden sist. En del øvelser var tyngre å gjøre nå enn før pausen, og jeg kjente at svetten kom omtrent fra første treningstrinn, men det føltes så utrolig godt! Det er utrolig godt å kjenne på at treningen gir glede – jeg hadde nok aldri trodd at jeg skulle komme dit. Jeg som alltid fnyste når noen sa at det var glede i å trene…særlig tenkte jeg i mitt hode, men jeg må bite i det sure eplet, og innrømme at trening faktisk gir glede, masse glede!

Jeg gleder meg til en ny treningsuke. I går trente vi tabata, og tabata er en treningstime jeg liker veldig godt. Høyt tempo, masse svetting, dyktig instruktør, og så er jeg dønn sliten etterpå…  på en veldig god måte. Tabata er kort, og intensiv intervalltrening. Tabata har intervaller på 20 sekunder, etterfulgt av 10 sekunders pause. Disse intervallene gjentas 8 ganger, så hver intervall er da på 4 minutter. Totalt har vi 8 intervalløkter a 4 minutter. Hele kroppen blir trent, og vi bruker egen kroppsvekt i tillegg til manualer, vektstang, step, og matte. Intervallene gjøres med høy intensitet, så man får raskt høy puls, og musklene får virkelig kjørt seg 🙂 En undersøkelsen som ble publisert i 2012 viste faktisk at 4 minutter med tabata var like effektivt som 30 minutter på tredemøllen med høy fart…..hva som er sannheten, det vet ikke jeg, men det viste iallefall denne undersøkelsen…uansett, så er det knallgod trening! Vi blir pushet til å yte maksimalt, og det liker jeg…samtidig, så er det sånn i treningsgruppen vår at mange sliter med diverse utfordringer. Da er det fint å være i en gruppe hvor man gjør det man kan, må man ta en pause, så gjør man det, og er det øvelser som er utfordrende, så får man andre øvelser..Den gode treningsfølelsen, den følelsen har jeg aldri hatt når jeg har tuslet rundt på ulike treningssentre alene. Jeg gleder meg til å slite meg helt ut, gleder meg til å gi alt, og nesten fra gang til gang, så opplever jeg fremgang, og jeg opplever at øvelsen jeg ikke klarte helt for to uker siden, den sitter plutselig – den mestringsfølelsen kan man sveve lenge på. Midt i all svettingen, i en sliten kropp, så smiler jeg fordi jeg mestrer! De ytterst få gangene motivasjonen kanskje ikke er på topp, så tenker jeg på den flotte gjengen som venter å se meg på trening, og det er motivasjon så det holder.

En annen ting som gledet meg stort i går, det var å se så mange på trening! Jeg så mange nye ansikter, og vi var flere på timen enn vi har vært på lenge! Det er moro det! Jeg håper selvsagt at alle nye i går kommer til å fortsette, og at de kanskje også vil prøve ut alle de andre timene som er tilrettelagt, og lukket kun for overvektige. Jeg blir så glad når jeg ser en så stor, og flott gjeng komme på trening! Det er januar, men jeg håper den gode trenden vil fortsette. Vi har plass til mange, mange flere 🙂

I løpet av kort tid, så skal jeg legge ut et treningsprogram på bloggen, et treningsprogram som er laget spesielt til mine, flotte lesere 🙂 Dette vil være et treningsprogram som de aller fleste vil kunne gjennomføre, det vil ikke ta altfor mye av tiden din, og du kan gjøre det hjemme uten å investere i fancy utstyr. Det aller beste er jo at dersom du klarer å gjennomføre programmet, så vil det gi deg en stor gevinst 🙂 Jeg må være rask til å fortelle at det ikke er meg som skal lage programmet . Her skal vi selvsagt få kyndig hjelp til å lage et program som jeg håper mange vil ta i bruk.

I går glemte jeg dessverre å offentliggjøre navnet på vinneren av vår flotte giveaway, så da må det gjøres nå 🙂 Vinneren av det flotte armbåndet, og skjerfet fra Diz ble : KARI ELISE LOG!!!! Gratulerer så masse, Kari Elise!!! Håper du får stor glede av både armbåndet, og skjerfet 🙂 Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen! Det blir mange, fine gaver som skal deles ut på bloggen utover i det nye året, så plutselig dukker det opp en ny giveaway 🙂 Dersom du som leser bloggen driver butikk, el et firma, og har lyst til å være med på en giveaway , så ta kontakt med meg 🙂 Ha en fantastisk tirsdag alle sammen – nyt dagen, og ta vare på de små gledene! I dag er det ingen saltimer, men jeg tenkte meg ut på tur i løpet av dagen, og i morgen er jeg klar for ukens treningshøydepunkt, Puls Intervall 🙂 

 

 

Den vonde klumpen i magen

Hvorfor er det så vanskelig å få overvektige til å begynne å trene? Hvorfor er det så vanskelig å få motivert overvektige? En bekjent av meg som jobber i kommunehelsetjenesten kan fortelle meg at av alle ting vedkommende har jobbet med, så er overvektsproblematikken det vanskeligste. Hvorfor er det sånn? Her i Kristiansand har vi som dere vet ett eget treningstilbud for overvektige, og det forundrer meg bare mer, og mer hvorfor ikke flere benytter seg av tilbudet. Jeg finner ikke noe svar på hvorfor det er sånn når de som sliter med overvekt har ett helt unikt tilbud rett foran nesen på dem! Overvektige trenger ofte tid til å la tanker modnes, men det er jo måte på hvor lang tid man trenger på å la tanker modnes…dessuten er det jo også sånn at jo lengre tid man bruker på å tenke, jo, større er sjansen for at man aldri får gjort det. Jeg skjønner at det er ett stort steg å ta for mange, det er skummelt, det denne berømte dørstokkmila…men i en overvektsgruppe, så er man jo ikke alene, og man har alle muligheter til og lykkes endelig.

Jeg har vært overvektige hele livet, og jeg vet at foreldrene mine tidlig tok vekten min opp med både helsesøster, og lege. Alle var de sikker på at dette kun var valpefett som ville forsvinne, men der tok de grundig feil. Jeg har kjempet mot vekten i alle år, men vekten stod ikke veldig sentralt i oppveksten min. Fokuset var ikke på vekten, men på det alle andre var opptatt av som aktivitet, venner, skole og gutter. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri er blitt mobbet. Jeg har fått masse kommentarer opp i gjennom, men det var få sårende kommentarer fra de jeg vokste opp sammen med, gikk i klasse sammen med, og hadde ungdomstiden min sammen med. De aksepterte meg for den jeg var, og jeg hadde en flott oppvekst på alle måter. Jeg visste at jeg var større enn de fleste, jeg visste at jeg ikke var de raskeste når vi skulle utføre lek som innebar å løpe, og jeg vet at jeg sikkert var den som løp 60 meteren på desidert dårligst tid, men det var helt greit. Jeg ofret det nok en tanke, men den forsvant ofte like fort som den kom. Jeg har tenkt masse på dette i senere tid, og jeg ser mer og mer at jeg vokste opp i ett flott område med mennesker som aksepterte meg for den jeg var, og med en lærer på barneskolen som fra dag 1 fortalte oss hvordan han ville at vi skulle være mot hverandre, og lærer Aarstad hadde vi stor respekt for, og takket være han ble vi en utrolig flott, og sammensveiset klasse.

Jeg har nok aldri opplevd mobbing i voksen alder heller, men jeg har opplevd masse vonde blikk, og sårende kommentarer. Vet dere hvem som er de verste? Det er ikke barn, og ungdom som man kanskje skulle tro, men det er oss voksne, og de aller verste er de som er godt voksne. Jeg har ikke tall på hvor mye peking, hvisking og sårende blikk jeg har fått fra godt voksne mennesker. Det er så man ofte bare har lyst til å synke ned i dette berømte hullet i bakken. Jeg våger for eksempel sjeldent å spise en is i Markens om sommeren. Dette i frykt for blikk, og kommentarer….eller at noen skal tro at det er dette jeg gjør hele dagen….blikk sier mer enn tusen ord er det et ordtak som heter, og det er mye sannhet i dette.

Sårende kommentarer har også til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg har gjort mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg! Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt. Istedenfor å ha fokus på å trene, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang…Jeg vet at veldig mye sitter i hodet mitt, og jeg har nok lett for å tro at jeg blir mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje blir. Jeg vet at jeg kan lage bilder som ikke finnes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte….

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at nordmenn skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningsentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære saltimene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen. Den er tøff å gå over sammen med en gruppe hvor de fleste kanskje er litt mer trent, og har ett litt annet utgangspunkt enn oss som bærer en del ekstra kg på kroppen. Jeg ønsker egne treningsgrupper for overvektige, og treningssentre landet over burde se behovet for dette. Vi her i Kristiansand har fått dette tilbudet, og jeg er så utrolig stolt over denne treningsgruppen! Flere burde gå i Spring sine fotspor, og se at dersom vi skal få antall overvektige ned, så må vi gi tilbud som er tilpasset de mange som er i kategorien overvektig. Vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi – sammen er vi sterke, og sammen kan vi få en bedre helse, og ett lettere liv. Spring Rona så behovet ,og ga oss overvektige 4 ukentlige treningstimer. Vi er blitt en flott gjeng, men jeg ser også at selv om det nå finnes et treningstilbud til overvektige, så sitter det likevel langt inne hos mange. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar…..

Jeg overvant frykten min for treningsentre, og jeg går inn med rak rygg. Skulle det komme nedlatende kommentarer, så bryr jeg meg ikke lengre. Jeg kommer aldri til å se ut som en supermodell, men det er heller ikke målet mitt. Målet mitt er og hele tiden få det bedre, og at vekten ikke skal begrense meg. Jeg tror nok det er hodet som begrenser meg mer enn vekten, men klart det finnes begrensninger når man drar rundt på en del kg for mye. Jeg har mine drømmer, og jeg har mine mål, den “perfekte” kroppen er ikke ett av dem, men målene skal nås, og drømmer går i oppfyllelse….

http://www.nrk.no/magasin/frykta-a-bli-mobba—starta-treningsgruppe-1.12039371

 

 

Hjelp, det er snart mandag!

Søndagen er godt i gang, og søndag for meg er heldigvis ikke helt som den var da jeg var barn, for som barn, så opplevde jeg ofte søndagene som kjedelige. Søndagene var  nesten like lange, og kjedelige som langfredagene. De voksne skulle gjøre minst mulig når det var søndag . Heldigvis var også søndagene en dag for turer, og opplevelser, men jeg så vel alltid  på søndagene som ukens kjedeligste dag. I voksen alder, så oppdaget jeg fort hvorfor de voksne satte så stor pris på søndagene, og at dagen var viktig for å lade opp alle batterier.

SONY DSC

Søndag i dag, mandag i morgen. Med en ny mandag rett rundt hjørnet, så betyr det også at det er mange som i morgen starter på en ny slankekur i kampen mot kiloene. Kanskje startet du forrige mandag, men gikk på en smell ganske kjapt? Hvor mange av dere har planlagt at dere i morgen skal starte en ny diett, eller at dere i morgen skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen… Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag. Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen kan det ikke gå galt. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder den en hel uke, eller en hel måned, men så er dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Det går faktisk an å justere målene underveis istedenfor å gi helt opp….Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist…og i morgen er det mandag….igjen….

Jeg er 45 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lykkes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang…men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en helt fantastisk coach, og Kai har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg prøver å bruke i endringsprosessen jeg er inne i. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å oppnå. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske 🙂

Målet mitt for 2016 er bla å gjøre noe med kostholdet. Jeg vet at mye vil bli annerledes om jeg også klarer å endre på matvanene, men jeg vet også at for meg, så nytter det ikke å starte en diett, og det nytter ikke å ha ett strengt regime. Spisemønsteret mitt trenger endringer, noe må kuttes, andre ting må legges til – små endringer Heidi, små endringer 🙂 Jeg har nå satt meg som første mål at jeg skal begynne å spise mer knekkebrød istedenfor bare brød, så i morgen er det avgårde til en spesiell baker, og kjøpe knekkebrød – nei, jeg skal ikke bake de selv 🙂  Jeg vet at frokost er viktig, men likevel, så er jeg flink til å droppe den, og spiser ofte frokost når det egentlig kanskje heller er tid for lunsj. Jeg har hørt utallige ganger hvor viktig det er å spise ofte, og ordet mellommåltid er et ord jeg registrerer at eksisterer, men ofte ikke så mye mer enn det. Jeg har i løpet av det siste året lært meg å kjenne på sult-mett følelsen….når skal man spise, og når skal man slutte? Det at man ikke skal spise når man hører tarmene skrike, eller stoppe å spise når man er så mett at man har vanskelig for å bevege seg. Jeg har lært at selv de minste endringer i kostholdet kan gi resultater, og at man også her har mye å vinne ved at man ikke endrer alt med en gang. Når jeg i tillegg er kresen, veldig kresen i matveien, så kan mye bli en utfordring 🙂

Hvordan har starten på 2016 vært til nå for deg? Er du fornøyd med den første uken i det nye året? Har alt gått som du planla? Det er ganske kjipt om man allerede nå, kun en uke ute i det nye året, skal gå rundt å kjenne på at man igjen mislykkes. Selv har jeg egentlig ikke fått startet det nye året helt, ikke sånn treningsmessig, og jeg kjenner vel også på at det nok har vært litt for mye av det usunne som av en, eller annen merkelig grunn har funnet veien inn i munnen min….men jeg er ved godt mot 🙂 I morgen er jeg så klar for å starte på året som jeg så inderlig håper skal bli ett godt år, og at jeg vil kjenne mye på følelsen av å lykkes.Hva er din plan når mandagen kommer ? Om man ikke har fått startet på treningssenteret ennå, så er det utrolig mye trening man kan gjøre hjemme, og man trenger ikke gå til innkjøp av særlig treningsutstyr heller. Jeg skal prøve å få litt eksperthjelp til å sette opp en treningsprogram som du kan gjøre hjemme. Målet til oss alle må vel være å slippe følelsen av å jage etter en ny slankekur hele tiden? Coach Kai så noe fint, og viktig til meg en gang:  Visst du er flink 80 % av tiden, så vet du også at du ikke ødelegger noe om du koser deg de resterende 20 %. Den er fin å ta med seg når en ny uke snart banker på døren 🙂 Nyt søndagen, og lykke til med en ny uke! Jeg er sååå klar for trening i morgen, og gleder meg stort til tabata timen 🙂 Om du sliter med kiloene, så husk at det her i Kristiansand er en egen treningsgruppe for overvektige, og vi vil gjerne ha enda flere med å trene. Kanskje er det på tide å gjøre snakk om til handling? 

NB. Den flotte dama som er på treningsbildet sammen med meg, det er Helene. Hun er ei av de som gjør treningen min til en glede uke etter uke 🙂

Treningsglede <3

Hvem skulle vel ha trodd at jeg skulle føle treningsglede? Trening som alltid har vært et ork, og ikke gitt meg ett eneste fnugg av glede. Jeg som alltid har vært en størrelse for stor, og pustet som en hvalross når jeg måtte anstrenge meg! Jeg som vel aldri har kunnet skryte av en veldig god kondis, og som var grinete, og sur når vi var ute på tur i skog, og mark, og jeg alltid var sist fordi mitt tempo nok ikke var blant de raskeste. Jeg som gruet meg til enhver bakke jeg så fordi jeg visste at det ville bli tungt å komme opp. Jeg som alltid hadde haugevis av unnskyldninger for ikke å trene… jeg hadde aldri trodd at trening skulle bli noe lystbetont, noe jeg gledet meg til. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle se frem til å gå på trening.

SONY DSC

Det umulige er mulig tenker jeg. Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at jeg skulle glede meg til å gå på trening, eller i hvert fall ikke at jeg skulle føle på glede når jeg svetter som en gris, og puster som en hvalross. Jeg har jo trent en del tidligere også, men oftest i perioder som de fleste andre. Disse åpenbaringene man får om at nå skal det trenes, hvor man går på med friskt mot, og så er man sannelig så flink en periode, men så plutselig skjønner man ikke helt hva som skjer når man bare ikke kommer seg av gårde på trening slik man hadde planlagt. Så er den evige runddansen i gang med alle unnskyldningene for at treningen stoppet opp. Alle kjenner vi til denne runddansen tror jeg :-). Nå føles alt så mye annerledes. Jeg gidder ikke lete etter en eneste unnskyldning, for de er kastet på båten for lenge siden, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har slitt med å komme meg ut døren hjemme for å gå på trening. Attpåtil så smiler jeg når jeg forlater huset  🙂 Det er så mange som har sagt at trening kan være moro, og at man kan føle treningsglede – jeg har aldri trodd dem før nå 🙂

SONY DSC

Treningsglede er deilig å føle på! Jeg med mine x antall kilo for mye som fnyste når noen sa det var glede i å trene, tenk at jeg skulle få oppleve nettopp treningsglede! Det er mye som skal stemme for å oppnå denne følelsen, og for meg har det vært viktig og faktisk komme meg på treningene. Det har vært første steget. Kaste alt av unnskyldninger på båten, og se meg selv gå på trening etter trening, uke etter uke. Deretter har det vært viktig å få kjenne på at jeg faktisk kan, og at jeg mestrer. Det er en ubeskrivelig følelse å kjenne at man mestrer! Den kan jeg nyte lenge 🙂 Øvelser jeg ville gjort alt jeg kunne for ikke å gjennomføre – de gjennomfører jeg. Øvelser jeg før ville gitt opp og i det hele tatt prøve på – de klarer jeg. En hel time trening før kunne fort bli redusert til det halve – nå er det aldri i tankene mine en gang, heller ikke når instruktøren skriker som om vi skulle være på boothcamp 🙂 Før ville jeg aldri verken ha løpt, eller hoppet foran andre – foran denne fantastiske treningsgruppen for overvektige, så enser jeg det ikke en tanke. Om det disser litt her, og der når vi hopper, så klarer vi å se humoren i det, og klarer å få til ei latterkule gjennom svette, og pusting 🙂

Trening for meg er blitt uhyre viktig, og når det nå er blitt mer glede enn ork, da er det en stor seier! Jeg trener sammen med den flotteste gjengen, og hadde jeg ikke hatt denne flotte treningsgruppen, så hadde jeg heller ikke vært så underveis som jeg føler at jeg er nå. Jeg er på vei til noe jeg tror vil bli veldig bra. Jeg mister kilo, jeg mister cm, men viktigst av alt : jeg har det så utrolig godt! Jeg kaver ikke etter den tynne, slanke kroppen som jeg gjorde før. Jeg vil alltid være større enn “normalen”  jeg vil alltid være frodig, men jeg vet at det er helt ålreit fordi jeg har det godt med meg selv. Samtidig så vet jeg at kroppen smiler : blodtrykket er fint, sukker, og kolestrol har fine verdier – legen smiler sammen med meg, og det er en god følelse. Legen skryter av meg nå, og det gjorde han nok ikke før. Han ser endringene, folk rundt meg ser endringene, og jeg både ser, og føler endringene. Dette høres nok veldig rosa, og fint ut, men jeg har noen rosa dager innimellom nå, og det hadde jeg aldri før. Jeg har ennå mange tunge dager, jeg liker ennå ikke å se kroppen min i speilet, jeg kan fortsatt bli både sur, sint og forbanna over at ting er som de er, men det er så mange færre av disse nå sammenlignet med før – og da kan jeg ikke annet enn å være fornøyd 🙂 Tunge dager har vi alle, og i kjelleren går vi alle i blant, men nå kommer jeg meg fort opp – før ble jeg der lenge…..

De flotte menneskene jeg trener sammen med betyr masse for meg. Denne gjengen skulle vært på blå resept 🙂 For en gjeng, og for noen mennesker! Alltid blir man møtt varmt, og med et smil. Vi samles alltid ei lita stund før timene starter for å slå av en prat, vi smiler, og vi ler – hjelp som vi ler 🙂 I går var jeg sliten etter en god treningstime, og var enda mer sliten når man forlot treningen etter ei latterkule som aldri tok slutt. Vi har ett fantastisk humør, og jeg tror vi blir lagt merke til av andre på treningsstudioet for andre ting enn vekta 🙂 Vi spøker med egen vekt, og det er lov, så lenge det er oss selv som gjør det – sammen med fantastiske instruktører på Spring, så burde dette være en trening på blå resept 🙂 Vi har ulik overvekt, men om man har 10, eller 50 kg for mye, så har vi alle det til felles at vi ønsker en lettere kropp, og en bedre helse, og da betyr antall kilo for mye ingenting. Likevel så er det en ting som alltid vil forundre meg, og det er hvorfor ikke flere overvektige i Kristiansand, og omegn trener sammen med oss? Her har vi fått til en egen treningsgruppe for overvektige, et tilbud som mange har etterlyst, og savnet, og når tilbudet er her, og etterspørselen burde vært enormt stor, så uteblir veldig mange av de som både ønsket ett slikt tilbud, og som trenger ett slikt tilbud. Hva er det som skal til for å få overvektige ut av huset, og få dem mer aktive? I utgangspunktet, så skulle det vært en kø av henvendelser fra overvektige som ville bli aktive. Overvektsproblematikken er like stor her som andre steder i landet, og når det nå er et tilbud skreddersydd for oss, så er jeg så utrolig overrasket over at ikke flere blir med. Jeg klarer ikke å fatte dette helt. Jeg vet at jeg hadde tatt i mot tilbudet om man går tilbake til tiden hvor jeg nesten ikke ante hva trening var. Jeg vet at jeg hadde sett på dette som min sjanse til endelig og kunne komme i gang, og i tillegg sammen med andre i samme situasjon som meg selv. Jeg vet at en terskel inn til et treningsstudio kan være vanskelig for mange, men har du først tråkket over den, så skal jeg love deg at du vil bli glad for at du gjorde det. Kanskje er du som leser dette overvektig, og full av unnskyldninger for ikke å trene – kanskje det er på tide å innse at unnskyldningene ikke holder mål dersom du virkelig ønsker å gjøre noe med situasjonen. Treningsgruppen vår vil gjerne ha deg med på laget. Jeg hadde en hyggelig prat med Lillian Muller for en tid tilbake, og hun sa noe viktig, og veldig riktig : Det er aldri for sent å gjøre en endring….

Mandag 4.januar starter treningsgruppen for overvektige opp igjen treningene etter en liten juleferie. Les litt mer om tilbudet på linken jeg legger ved. Kanskje er det nå du skal gjøre grepet du har tenkt på så lenge? Nå kan du starte med helt blanke ark, og begynne på det du alltid har ønsket! For mer informasjon om treningsgruppen, så kan du ta kontakt med meg, eller du kan kontakte Lene, eller Stine på Spring Trening på tlf : 08421. For deg som leser, og som ikke bor her i Kristiansandsområdet, kanskje det er en ide og starte opp trening for overvektige der du bor? Enten ved å danne en treningsgruppe hvor dere sammen kan gjøre ulike aktiviteter? Kanskje kan det være en ide å kontakte et treningssenter der du bor, og høre om trening for overvektige er noe de også kunne tenke seg å starte? Flere burde gjøre som Spring har gjort her i Kristiansand! Kjenner du noen som sliter med vekten, og som kanskje kan være aktuell for treningsgruppen vår, så del gjerne informasjonen med vedkommende. 2016 kan bli starten på noe veldig bra – det kan bli ditt år!

http://www.springtrening.no/vagsbygd/aktueltsak/4-lukkede-timer-pr-uke-for-overvektige

De små, og store gevinstene….

Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og den ble ofte veldig sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna. Alt annet var jo så tungt….

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater.

Helsemessig kan det også være utfordrende å være overvektig. Det er mange som sliter med vonde knær, med vond rygg og vonde skuldre. Mange sliter med høyt blodtrykk, med diabetes 2, med høyt kolestrol og disse typiske livsstilssykdommene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært ganske heldig på mye av dette. Kanskje er det arv, og gener, eller kanskje er det fordi jeg ikke bare har sittet på rumpa selv om jeg har hatt alle disse ekstra kiloene… kanskje har jeg vært heldig? Noen utfordringer har jeg absolutt hatt helsemessig, og jeg har ligget i gråsonen for diabetes 2, og jeg har hatt høyt blodtrykk. Legen har ikke vært så fornøyd med disse verdiene, men i en periode, så gikk det inn det ene øret, og ut det andre. Legen min har aldri kjeftet på meg, men han har flere ganger tatt opp emnet om vektreduksjon, men jeg stakk vel fingrene i ørene, og nektet å høre….

 

Etter jeg startet veien mot en livsstilsendring, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seirene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker lengre som jeg gjorde før, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Tempoet mitt når jeg går er blitt raskere, jeg blir fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av det siste året som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen. Fastlegen min smiler, og skryter, og på hver sjekk kan han stolt fortelle at jeg nok en gang har blodtrykk som en konfirmant. Blodsukker, og kolestrol var strålende – fastlegen min var både stolt av meg, og fornøyd med grepene jeg har tatt. Det er dessuten veldig stas når han kommenterer hvor mange kilo jeg har mistet, og hvor flink jeg er – da får han en ekstra stjerne i boka mi, og han gjør meg så uendelig glad! Det er ikke alltid så lett å beskrive hvor mye bedre kroppen har blitt, men den trekker meg så mye bedre. Jeg merker hvor mye lettere det er å gå, og jeg må innrømme at det er så utrolig godt å kjenne på 🙂

Finnes det egentlig noen unnskyldning for ikke å trene? Kroppen vil hele tiden stritte i mot inntil man viser hvem som bestemmer. Min kropp stritter fortsatt mye i mot, og det er mye jeg ikke ser for meg at jeg vil kunne gjøre ennå, men jeg er blitt flinkere til så mye. Vi tar ofte de letteste løsningene.. jeg tok alltid heisen selv om jeg hater heis – nå er jeg blitt flinkere til å velge trappene. Når jeg har pelsdotten med på tur, så får han alltid lengre turer enn før fordi jeg nå synes det er helt ålreit å gå tur. Bare det å bli glad i å gå, det er ikke en liten seier for meg, men en kjempestor en! På kurs på sykehuset, så fokuserte de veldig mye på viktigheten av hverdagsaktiviteten, så nå har jeg skritt teller på mobilen for å følge litt med, og jeg har pulsbelte som jeg prøver å bruke spesielt på spinningen. Artig å se hvordan jeg ligger an i løpet av en dag. Slike lekekamerater er artige altså 🙂

Denne uken har vært ei god treningsuke, men målet er at neste uke skal bli enda bedre. Jeg mistet en treningstime denne uken, og det var ingen god følelse. Jeg sliter med en forferdelig dårlig samvittighet om jeg ikke kommer meg på trening…jeg velger å se på dette som positivt. Trening er noe jeg nå MÅ gjøre, og noe jeg VIL gjøre, og det gir meg så masse. Trening gir energi, det gir meg glede, og det gir meg en kropp som stadig samarbeider mer, og mer. Treningsuken ble avsluttet med spinning i går, og spinning er virkelig noe alle kan være med på, i alle fall de aller, aller fleste. Spinning er vel den treningsformen som er minst belastende, og ingen forteller deg hvor fort, eller hardt du skal tråkke. Du er sjefen, og spinning er kanskje den treningstimen det er lettest å være sin egen sjef. Der er det kun du, og sykkelen. Jeg sykler aldri på en vanlig sykkel. Jeg tror ikke jeg har syklet siden jeg var 7-8 år, og jeg skal heller aldri sykle, men på spinningsykkelen, det trives jeg 🙂 I går var vi en helt utrolig stor gjeng med overvektige som syklet sammen, og det er så utrolig moro å se hvor godt vi trener, og hvordan vi gir alt. I helgen blir det kanskje ikke så mye trening, men jeg skal i alle fall ha fine turer, og få beveget meg… mandag er jeg superklar for en ny treningsuke, og jeg digger at uken startes med tabata 🙂

20.november skriver vi i dag, og nå nærmer desember seg virkelig med stormskritt! Jeg skal bruke deler av helgen til å gjøre klare alle pakkene til bloggens store, og helt fantastiske adventskalender 🙂 Alle gavene er klare, nå skal de bare klargjøres, og fotograferes. Jeg gleder meg så til å dele ut en gave til en av leserne hver eneste dag frem til julaften! Egentlig burde vel kalenderen hatt ett fint navn….kom gjerne med forslag 🙂 Ha ei helt nydelig helg! Ta vare på deg, ta vare på dagen, og nyt øyeblikkene!!! Vi blogges igjen til mandag!

 

På tide å gripe muligheten ?

Det er mandag, og en ny uke skal fylles. Mandager er fine dager, og det er så utrolig godt å kjenne på hvor godt det er å sprette opp av senga når vekkerklokken ringer, og si god morgen til en helt ny dag, og en helt ny uke. Det er godt at jeg ikke lengre bare har lyst til å ligge under dynen, og at jeg ikke lengre gruer meg til en ny dag med masse nedsnakking av meg selv. Nå er dagene helt annerledes, og det er så fint å kjenne på at jeg har det så innmari godt med meg selv, og at jeg føler jeg er på en fantastisk god plass i livet 🙂

Mandager er fine. Man starter liksom med helt blanke ark. Uken er ny, og ennå veldig ukjent. Selv om uken nok vil inneholde mye man ennå ikke vet om, så er det også en uke hvor det skal skje mye spennende, så det blir utvilsomt en innholdsrik uke 🙂 En uke for meg inneholder faste, viktige avtaler, og dette er avtaler som det skal MYE til for at jeg dropper. Mine faste ukentlige avtaler er treningstimene jeg har sammen med treningsgruppen for overvektige. Disse tre timene i uken er blitt hellige for meg. Disse treningstimene betyr så masse for meg at jeg skal være skikkelig syk, eller det skal dukke opp noe veldig viktig for at jeg ikke kommer på trening. Timene er spikret fast i hodet, og det er ikke fordi jeg føler at jeg må gå, men det er fordi jeg har lyst til å gå. Timene gir meg så masse energi, og de gir meg treningsglede. Timene er viktige for min velvære, for min vei mot ett lettere liv, og det er så utrolig godt å kjenne på at jeg nesten fra gang til gang opplever fremgang. Treningstimene gir meg masse. De er varierte, de er utfordrende, de gjør meg dønn sliten, og de gir meg den beste følelsen når timene er over. Da er så jeg innmari stolt av meg selv, og vet at minuttene i ” helvete ” gjør så godt for kropp, og sjel.

Treningstimene sammen med gruppen for overvektige gir meg også mer enn bare selve treningen. Det at jeg vet at jeg skal treffe disse flotte menneskene er også en god grunn for å traske avgårde på trening. Jeg vet også at det betyr mye for de jeg trener sammen med at jeg kommer, og jeg vet at jeg vil bli savnet når jeg ikke er der. Det å ha noen som venter på deg betyr så utrolig mye i den prosessen jeg er inne i. Det å ha noen å trene sammen med betyr at jeg kommer meg på trening, og uten denne flotte trenings gruppen, så hadde jeg heller ikke kommet så langt som jeg er. Det å ha faste treningstimer, det er viktig. Jeg trenger å ha faste holdepunkter når det kommer til trening. Jeg må ha noe som forplikter meg.

I treningsgruppa vår, så er vi menn, og kvinner som alle har noen, eller mange kilo for mye. Alle sliter med vekten på sin måte. Noen sliter med stor overkropp, noen sliter med stor underkropp, og noen sliter med alt. Noen har 15 kg for mye mens andre har 50 kg for mye, men i en gruppe som dette, så er det ingen som bryr seg. Noen har vonde knær, andre har vond rygg, og fordelen med slike lukkede timer er at ingen reagerer. Det er ingen som kikker dersom du tar øvelsen i ditt tempo, eller om du må gjøre den annerledes, eller om du kanskje må ha en helt annen øvelse. Må man stoppe opp litt for å få igjen pusten, eller må man ta en bitteliten pause, så er det helt ålreit. Her trenger man ikke fancy treningsklær, eller siste skrik i joggesko, og det som er så unikt er at timene er kun for oss overvektige, og ingen andre. Flere overvektige skulle hatt muligheten til å trene i slike grupper, for jeg tror at ett slikt opplegg med mye trening over tid vil kunne bety ett lettere liv for veldig mange. Jeg tror mye av svaret på hva vi kan gjøre med fedmeproblematikken ligger i tilrettelagt trening over lang tid.

Jeg startet opp treningsgruppen for overvektige for 1 1/2 år siden. Da hadde jeg vært i kontakt med de fleste treningsstudioer her jeg bor. Ingen ønsket å satse på egne treningstimer for overvektige, og jeg stiller meg spørsmål om hvorfor? Vi kunne for så vidt få egne treningsopplegg, men til en pris som ingen hadde vært villige til å betale. Fedmeproblematikken øker, det blir stadig flere overvektige, men likevel så var det vel ikke nok penger i å satse på å få overvektige på trening. Akkurat i det jeg var på nippet til å gi opp, så dukket det opp en instruktør som tente på ideen min, og treningsgruppen ble en realitet.

Vi er blitt en flott gjeng på rundt 25 stykker , mest kvinner, men vi har også ett par hanner i flokken vår. Selv om vi er blitt en passe stor gjeng, så funderer jeg masse på hvorfor ikke gruppen er blitt mye større? Gruppen skulle i dag ha vært dobbelt så stor…minst….Når det nå er kommet ett unikt treningstilbud for oss overvektige, hvorfor er det da ikke enda flere som blir med? Terskelen til å gå inn på et treningssenter bør ikke være så høy nå som man vet at man vil treffe masse andre mennesker i samme situasjon, og det skulle vel gitt masse trygghet? Hva skal til for at flere overvektige vil bli aktive? Tilbudet så mange etterlyste når det ikke fantes, det finnes, men hvorfor er det sånn at man vil ha noe når det ikke finnes, men når man har muligheten, så finner man bare på nye unnskyldninger? Hva er det som gjør at overvektige fortsatt ikke vil trene? Mange i gruppen vår setter himmel, og jord i bevegelse for å få med seg treningene. ….. jeg skulle gjerne hatt svaret, for jeg kjenner at det både frustrerer meg, og gjør meg oppgitt. Litt småsint blir jeg også når noen klager over manglende opplegg, og når det står der rett foran ansiktet på dem, så skal man dikte opp et hav av  unnskyldninger!

Alt av leger, og legesentre her i Kristiansand har fått informasjon om treningsgruppen vår. Dette burde jo være en gavepakke for alle leger som aldri har noe tilbud de kan informere sine overvektige pasienter om. Nå har de det, men spørsmålet er om informasjonen ligger i en skuff, eller om de aktivt bruker dette overfor de av pasientene som trenger et treningstilbud? Jeg vet to legesentre roser tilbudet opp i skyene, og de har sagt at dette skal de informere sine pasienter om. Et legesenter har hengt opp infolappen på ventekontoret, men hva med alle de andre legene? Hvorfor bruker de det ikke? Frisklivsentralen har fått informasjonen, men lite skjer….heldigvis har vi et treningssenter som fortsatt har stor tro på tilbudet til overvektige, så de fortsetter det gode tilbudet til oss, og vi overvektige i treningsgruppen er evig takknemlige til Spring som gir oss muligheten til å få ett lettere liv, og en bedre helse.

Jeg gleder meg til en ny treningsuke. I kveld er det tabata, og det er en time jeg liker veldig godt. Høyt tempo, masse svetting, dyktig instruktør, og så er jeg dønn sliten etterpå…  på en veldig god måte. Det er så utrolig godt å føle på at jeg kan glede meg til trening. Den følelsen har jeg aldri hatt når jeg har tuslet rundt på ulike treningssentre alene. Jeg gleder meg til å slite meg helt ut, gleder meg til å gi alt, og nesten fra gang til gang, så opplever jeg fremgang, og jeg opplever at øvelsen jeg ikke klarte helt for to uker siden, den sitter plutselig – den mestringsfølelsen kan man sveve lenge på. Midt i all svettingen, i en sliten kropp, så smiler jeg fordi jeg mestrer! Jeg hadde vel ikke helt trodd at jeg skulle komme dit at jeg gledet meg til trening, og det er en stor seier. De ytterst få gangene motivasjonen kanskje ikke er på topp, så tenker jeg på den flotte gjengen som venter å se meg på trening, og det er motivasjon så det holder.

Skulle du bo i Kristiansand, og være overvektig, så vit at vi er en flott gjeng som venter på å få deg med i treningsgruppen vår. Ta kontakt med meg, og bli med! Dersom du ikke bor i nærheten av min by, så kanskje jeg har sådd noen frø.Kanskje er det mulig å starte lignende grupper andre steder i landet? Kanskje er det treningssentre, eller uavhengige instruktører som ser behovet for å få overvektige aktive gjennom trening? Kanskje kan man danne gågrupper, eller bli med i en eller annen Tjukkasgjeng nær der man bor. Der finnes muligheter, og jeg vet at samhold gjør det så mye lettere å gjøre noe med situasjonen man er i. Jeg går en del i tillegg til gruppetreningene, og har min egen monsterløype i nærheten av her jeg bor. Jeg har ofte veldig vondt i viljen når jeg vet det er tid for å gå i løypa, men jeg kan vel stolt si at jeg vinner over den vonde viljen 90% av gangene… men i løypen vil jeg gå alene, helt alene. Jeg skal puste, og pese, og gå i mitt eget tempo. Kun to får lov å bli med meg ut å gå. Den ene er mobiltelefonen, og den andre er øretelefonene – uten musikk hadde den vonde viljen nok hatt overtaket 🙂 

En ny uke ligger foran oss – husk å fylle den med ting som også er gode for deg selv. Man har ofte i en hektisk hverdag en tendens til å glemme seg selv fordi man skal huske på alle andre. 

Ut på tur, men like sur :-(

Noen ganger er det utrolig vanskelig å motivere seg selv til visse ting, og for min del, så er det å gå i Sukkevannsløypa en av tingene som ikke alltid er lett å motivere seg til. Sukkevannsløypa er en lysløype i nærheten av her jeg bor, og deler av løypa er veldig tøff. Bakkene er virkelig bratte, og jeg kan egentlig aldri se for meg at jeg kommer til å verken løpe disse opp, eller at jeg vil gå disse i ett skikkelig tempo. Dette er også grunnen til at jeg aller helst vil gå denne løypa alene. Jeg er nok ingen solstråle når jeg puster, og peser meg opp bakkene, og når jeg aller mest har lyst til å snu fortere enn vinden. Når jeg går alene, så kan jeg være så sur jeg bare vil der jeg tramper avgårde, og så har jeg god musikk på ørene så jeg slipper å høre meg selv puste. Av og til har det vært elg i området, men når jeg først har psyket meg opp til å gå løypa, så hadde jeg nesten ikke merket om elgen hadde pustet meg i nakken en gang.

Noen ganger, som bla denne uken her, så har jeg hatt null lyst til å gå, men så er det denne stemmen inni meg som sier at jeg selvsagt skal det. 30 minutter av en hel dag er jo ingenting, så da tusler jeg av gårde, men noen ganger sitter det sååå langt inne. Jeg vet ikke hvor mange ganger denne uken at jeg bare har hatt lyst til å snu, og det er jo en seier når jeg faktisk ikke gjør det. Når jeg er ved løypa, og vet hva som ligger foran meg, så kan jeg bli skikkelig grinete. Ofte fordi jeg kjenner en tabatatime, eller en puls time i beina, og dermed vet at dette blir en tung tur. Lymfebeina mine spiller jo heller ikke alltid på lag med meg, og tunge bein opp bratte bakker, det betyr ekstra jobbing for å komme opp. Denne uken har jeg slitt mye på turene…kroppen har ikke vært så gal egentlig, men jeg hadde bare ikke lyst. Ut på tur fikk en ny mening denne uken. Aldri sur er et begrep som ikke helt passer inn på en del av mine gåturer. Ikke at jeg aldri smiler, og er fornøyd der jeg går, noen ganger danser jeg jo nesten av gårde på en rosa sky, og føler jeg har sjumilsstøvlene på, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg nok også ofte går der småsur, og grinete….det verste er at jeg ofte ikke har den store grunnen til å være sur, men det er liksom bare det at jeg ikke vil, men så gjør jeg det likevel, og der er det en konflikt meg i mellom 🙂

En del dårlig vær denne uken har jo ikke hjulpet på gåhumøret mitt. Våt både her og der, glatte blader, og pinner overalt, vanndammer – slike ting gjør meg ikke akkurat mer fornøyd. Lurer på om de som møter meg i løypa ser en tordensky rundt meg. Jeg gjør ett tappert forsøk på å smile til de jeg møter, og jeg satser på at det bare er den innvendige meg som skjønner at smilet ikke alltid er like ekte 🙂 Ofte er det bare de første bakkene som er ille, og når jeg kjenner at dette går så mye bedre enn fryktet, så går resten av løypa som en drøm, men denne uken var tung, skikkelig tung 🙁 Smilet kom ikke etter de første bakkene. Smilet kom først etter at jeg hadde gått hele løypa, og skjønte at jeg hadde gjennomført. Da smilte jeg bredt, og kunne slå fast at jeg hadde vunnet over meg selv… igjen 🙂

Etter å ha gått denne løypa utallige ganger, så merker jeg jo hvor mye lettere jeg går den nå enn før. Jeg merker veldig godt at formen er på ett helt annet nivå enn tidligere. Bakkene er slitsomme, men jeg går de opp i mitt Heidi tempo uten stopp, og først på toppen puster jeg bittelitt før jeg går videre. Tidligere hadde jeg masse pauser før jeg var på toppen, og på toppen måtte jeg tidligere puste både godt, og lenge før jeg trasket videre. Det er en stor seier og merke fremgangen. Dette er lønn for alt jeg legger ned i av jobb for å få en bedre helse. Jeg merket det på tempoet når jeg går at det er blitt ett helt annet. Jeg merket at selv om pulsen jobber godt opp bakkene, så går den raskt ned igjen, noe som igjen forteller meg at formen er mye bedre. Det er en helt fantastisk følelse å kjenne på hvor mye lettere jeg beveger meg rundt i løypa, og sånn sett overalt. Når jeg går tur med pelsballen, så merker jeg at turene blir stadig lengre. Turene som jeg følte var lange før, de tar jeg ikke lengre fordi jeg føler jeg ikke har begynt å gå før jeg er hjemme igjen – dette må vel være bra dere 🙂 Min bedre halvdel kommenterer stadig hvor mye fortere jeg går, og hvor mye lettere jeg beveger meg, og det gir meg en utrolig god følelse : Jeg er på riktig vei, og jeg ser det, føler det, og klarer nå å si at jeg er stolt 🙂

I oktober ga jeg dere som leser en utfordring, nemlig å være aktiv 30 minutter hver dag måneden ut. Mange tok utfordringen, og jeg merket at konkurranseinstinktet ble tent hos mange 🙂 Om ikke alle klarte å være aktiv hver dag, så klarte man mer enn før, og man gjorde hele tiden sitt beste, og mere til, og jeg er imponert over dere! Oktober er over, og jeg håper at alle er blitt mer bevisst på å være aktiv. Mange sliter med helseutfordringer, men tross disse, så har de gjort sitt ytterste. 30 aktive minutter hver dag gir en helseeffekt. Håper lysten til å være aktiv også fremover er tilstede hos dere alle. Takk til dere som deltok! Jeg lovet å trekke ut en av dere som deltok i utfordringen som vinner av en flott Sirdal jakke fra Stormberg til en verdi av 999 kr. Det ble en del lapper i bollen, og den som ble trukket ut er ei dame som har gjennomført en oktober måned som det står STOR respekt av! Jeg hadde blitt glad uansett hvem av dere som hadde vunnet, men kjente litt ekstra på gleden når jeg leste navnet på lappen som min kjære trakk ut av bollen…Fra å være veldig negativ til å være med å trene på treningsgruppen vår, så er hun blitt aktiv deltakende, og trener både tabata, puls, og yoga. Hun skulle ALDRI være med på denne utfordringen fordi hun aldri ville klare det, men noe stakk i henne, for hun snudde, og ble med, og et konkurranseinstinkt ble tent. I oktober har hun gått over 5 mil, vært på turer hun aldri tidligere hadde giddet å gå, hun har trent med treningsgruppen for overvektige, og tross dårlig vær, så har hun vært ute på tur. Gratulerer, Lena Roland med ny Sirdal jakke fra Stormberg, og med en helt fantastisk innsats! Du imponerer stort, og du har gått fletta av flere av oss i oktober måned. Du er virkelig et bevis på at negative tanker kan endres til positive, og har gjennomført ” En størrelse for stor 30 ” med glans!!!!

Ha ei nydelig hel alle sammen! Mandag så blogges vi igjen, og da skal det trekkes ut en vinner av gavekortet på Fish Spa, og jeg skal fortelle dere mer om den FANTASTISKE adventskalenderen jeg skal ha på bloggen i desember – gled dere!!!!

Hvorfor er det sånn?

Jeg tenker mye, noen vil kanskje si at jeg tenker litt for mye i blant, men det er en ting som stadig dukker opp i hodet mitt, og som jeg så gjerne skulle hatt svar på. Kanskje kan dere som leser bloggen min gi noen svar? Jeg ser jo helt klart at det jeg tenker ikke nødvendigvis er det andre tenker, men likevel…hvorfor er det sånn? Jeg sliter med å forstå rett, og slett….

 

Jeg har vært overvektig hele mitt liv, og som de aller fleste andre, så har jeg utallige ganger startet å trene. For det meste, så har jeg gjort dette alene. En gang i løpet av årene, så opplevde jeg å få stor gevinst av treningsinnsatsen min. Da var jeg vel 21 år, og bodde i leilighet på Tinnheia. Jeg fant ut at nok var nok, og istedenfor å bruke et treningssenter, så brukte jeg området jeg bodde i. Når de fleste satt inne og så på tv, så brukte jeg fotballbanen bak blokka. Jeg begynte med å gå rundt, og rundt banen… det ble mange runder i løpet av en treningsøkt. Etterhvert når jeg var sånn tålig sikker på at ingen så meg, så begynte jeg faktisk å jogge, og jeg merket jo at formen stadig ble bedre, og at vekta gikk godt ned. Jeg tok av meg ca 25 kilo i den perioden, og på et punkt, så var jeg strålende fornøyd. jeg kunne gå i ” vanlige ” butikker for å kjøpe klær. Jeg har faktisk gått i str. M, noe som nok ikke tilsvarer dagens str. M, men jeg var så stolt, og fornøyd. Av en eller annen grunn, så trodde mitt lille hode at når jeg hadde nådd ei vekt jeg var sååå fornøyd med, så kunne jeg jo egentlig slutte å trene – jeg var jo der jeg ville…å holde dette ved like, det slo meg ikke et sekund . Er det mulig å være så stokk dum!!!! Jeg sluttet med turene opp til Dueknipen, og jeg sluttet å jogge på fotballbanen, jeg gikk ikke en eneste runde heller – for en komplett idiot jeg var! Sakte, men sikkert, så la jeg på meg igjen, og vekta viste etterhvert mer enn jeg veide før jeg hadde begynt å trene. Det var ingen god følelse, men jeg kunne jo ikke takke andre enn meg selv for at vekta stadig rakk tunge til meg. Det er vel den eneste gangen jeg virkelig har lykkes med å gå ned i vekt før nå…..Ellers har jeg gått ned, og opp igjen så mange ganger at jeg ikke har mulighet til å finne ut hvor mange ganger. 

Treningssentre har ofte vært skumle, og jeg har sjeldent følt at jeg har passet inn. Det har vært blikk, og kommentarer istedenfor  at enkelte heller hadde vært med på å heie meg frem. Istedenfor å snakke bak ryggen min, og le, så burde det stått respekt av at jeg faktisk ønsket å gjøre noe med det. At jeg trengte trening, og mer fysisk aktivitet, det er det jo ingen som hadde trengt å tre nedover ørene mine ved stygge kommentarer, eller hånlige smil – jeg var fullstendig klar over at jeg trengte å komme i form, ellers hadde jeg vel ikke vært der! Jeg har hatt denne vonde klumpen i magen mange ganger når jeg har prøvd meg på ulike treningssentre, og mange ganger har jeg hatt lyst til å snu når jeg var på vei mot inngangsdøren. Vonde kommentarer har gjort at tårene mange ganger har presset på, og sånn vet jeg at mange har opplevd det å gå på treningssentre. Mange har skrekk for å gå inn døren på et treningssenter. Det vrenger seg innvendig fordi man har hatt  vonde opplevelser. Så prøver man andre treningsmåter, men går på trynet gang etter gang. En ting vet jeg iallefall :  hadde det vært et treningstilbud beregnet på oss overvektige, så hadde jeg garantert benyttet meg av det. Jeg har opp igjennom årene alltid lurt på hvorfor det ikke har vært egne, tilrettelagte treningstilbud for oss som trenger å gå ned i vekt. Der finnes jo så mange tilbud til andre grupper. Man har kanskje kunnet gå et kurs, eller fått ett kortere treningstilbud, men hva hjelper det å gi oss en mnd, eller 6? Det kan hjelpe oss i en start, men så står vi alene, og utfordringene kommer for alvor. Hvorfor er det ingen som har tenkt langsiktig? Å gå ned i vekt er ett langstidsprosjekt, og her snakker vi år. Hvorfor har ikke staten sett at det må jobbes over tid istedenfor å sløse ut penger på kortere prosjekter som ikke fungerer? Dette engasjerer meg veldig, og jeg skulle gjerne hatt en alvorsprat med våre helsepolitikere. Det er tydeligvis at det er endel de ikke skjønner, eller vil skjønne….. 

Nå kommer jeg til det sakens kjerne, og mye av det jeg lurer på. Ønsker vi overvektige å gjøre noe med problemet? Ønsker vi å gå ned i vekt,  få en bedre helse, og en kropp som fungerer så mye bedre? Jeg vil tro at de aller fleste svarer ja på det. Klart vi ønsker det. Jeg vet alt om hvor vanskelig det er å komme i gang, men når man som overvektig har et tilbud, hvorfor benytter man ikke dette tilbudet? Jeg klarer ikke helt å forstå det – kanskje noen kan hjelpe meg? Det er så mange jeg har pratet med som har etterlyst et treningstilbud for overvektige, et opplegg som går over tid, og hvor man treffer andre i samme situasjon som en selv. Trening som er tilpasset oss, hvor man kan gjøre det man klarer, og at det man klarer er mer enn godt nok. Et sted hvor man kan føle på treningsglede, et sted hvor man opplever at man mestrer, og hvor man har folk som vet akkurat hvordan du har det. Et sted hvor du kan gå i den gamle joggebuksen, og likevel føle deg vel. Ingen som ser, og ingen som ler – alle har mer enn nok med seg selv. Når dette tilbudet finnes her i Kristiansand – hvor er da alle som trenger tilbudet? Hvor er alle som har etterlyst ett slikt tilbud,og hvorfor trekker man seg når tilbudet er rett foran nesen? 

 

I desember 2014 fikk vi overvektige ett fantastisk treningstilbud ved Spring her i Kristiansand. Akkurat ett slikt tilbud som så mange har etterlyst. Nå har vi fire ukentlige treningstimer å velge blant, og vi er blitt en flott gjeng. Likevel så hadde nok jeg trodd at veldig mange flere overvektige skulle blitt med. Jeg vet at treningssentre kan skremme mange, jeg har jo vært der selv, men nå er vi mange overvektige som går igjennom samme døren, så jeg vil tro at denne skrekken kan gjøres noe med om man bare prøver. Endel har prøvd seg på timene, men så har det kanskje bare blitt med en time, eller to – hvorfor? Man blir sliten av å trene, det vil merkes i hele kroppen at den begynner og brukes, man svetter som en gris, og puster som en hvalross. Mye vil være vanskelig den første tiden, men sånn er det for alle. Gjør det du orker, og det du kan tenker jeg. Er noen øvelser vanskelige, så får du en alternativ øvelse. Kjenner du på pusten at du må ha en pause, så ta en pause – gjør det du orker, og klarer. Tenk på at alle små skrittene er store skritt, og de fører deg fremover til noe positivt. Jeg kjenner at jeg blir både frustrert, og undrende over at ikke flere overvektige benytter seg av et tilbud som er beregnet for oss som sliter med vekten. Jeg har ingen svar på hvorfor det er sånn, og jeg skulle så gjerne ha visst hvorfor det er sånn? Er vi full av unnskyldninger, eller er det på tide å innse at unnskyldningene ikke holder mål lengre? Vi har folk på gruppen med ulike utfordringer. Vi har folk med astma, med revmatisme, og mange sliter med vonde knær, skuldre, og rygg, men likevel, så får vi treningene til å fungere ut i fra hva hver enkelt kan gjøre. Det er enkelte der som aldri skulle bli med i gruppen pga sine helseutfordringer, men så nå er aktive, og flittige på treningene. Hvordan skal man få flere overvektige med i ei treningsgruppe, og om du er overvektig, og bor i Kristiansand, hvorfor er ikke du med?

Treningsgruppen for overvektige betyr enormt mye for meg, og jeg opplever for første gang å være på riktig vei. Jeg ser at treningen nytter. Vekta går nedover, cm minsker, kroppen fungerer så mye bedre, og jeg merker i hverdagen at alt fungerer så mye bedre. Jeg er ikke noe spesielt tilfelle, treningen fungerer ikke bedre på meg enn andre, jeg får ikke til så mye mer enn alle andre, men jeg har grepet sjansen til  endelig å gjøre noe med det jeg har ønsket hele livet. Muligheten til å klare det er så mye større når men har ei gruppe med faste timer. Det er så mye lettere når vi har ett fast opplegg som vi kan følge, og det er så mye lettere når man er sammen med mennesker som opplever det å være overvektig akkurat slik en selv opplever det. Det er fullt mulig å klare det, men det vil man ikke oppleve før man bestemmer seg for å gjøre noe med det. Her i Kristiansand og omegn, så er det like mange overvektige som andre steder i landet, og her har vi altså denne unike muligheten at vi har en egen treningsgruppe for overvektige – dette er ett unikt tilbud som jeg hadde trodd enda flere skulle benytte seg av. Gruppen mennesker som var med burde ha vært kjempe stor! Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt av folk som prater, men aldri gjør noe med det når muligheten er der, og jeg blir også lei meg for at ikke flere ser hvor fantastisk dette tilbudet er. Jeg ser at noen absolutt ikke ønsker å trene, og det respekterer jeg 100%, men dere andre, hva skal til for at dere hadde blitt med i en slik gruppe? Vi er flinke til å klage over det som ikke finnes, men trekker oss fort tilbake når tilbudet er der…. hva er det jeg ikke skjønner…?

 

Veldig mange av dere er med i aktivitetsutfordringen ” En størrelse for stor 30 ” – jeg er så stolt over at så  mange er blitt aktive! Mange som ikke har beveget seg på lenge har nå tatt disse små skrittene som vi har snakket så mye om. Husk at vi har en egen gruppe på Facebook som du kan bli med i visst du har lyst til å dele dine aktiviteter, tanker og utfordringer med andre. Send en forespørsel på ” En størrelse for stor 30 ” på Facebook, så legger jeg deg til. Del gjerne på bloggen hva dine aktiviteter har vært, legg gjerne ut bilder. En heldig  av dere vinner den flotte jakken fra Stormberg 🙂 Neste uke setter jeg i gang en ny Giveaway på bloggen – det er bare å glede seg 🙂 Ellers kan jeg allerede nå love dere som leser bloggen er fantastisk spennende desember – dere har virkelig mye å glede dere til   – jeg måtte bare fortelle det 🙂 Ha en herlig torsdag alle dere nydelige mennesker!!!