ALDRI igjen!

Jeg var så sikker. Jeg var nærmest 100% sikker, men jeg kunne vel ikke tatt mere feil. Litt småflaut er det også. Det skjedde igjen…

Dere som følger bloggen min husker kanskje at vi har laget treningsrom her hjemme. Etter at datteren vår flyttet ut i fjor sommer, så stod rommet hennes tomt, og vi hadde ingen planer for hva vi skulle bruke det til. Gjesterom hadde vi fra før, og det er sjeldent at det kommer så mye besøk at vi har behov for to gjesterom. Så plutselig kom den lyse ideen om å lage et treningsrom, og så tenkt, så gjort. Ikke at vi innredet det særlig fancy, men vi skaffet oss litt utstyr sånn at vi kunne trene mange ulike programmer der inne. Variasjon er viktig for at man ikke skal gå lei etter kort tid. Jeg var veldig fornøyd med rommet.

Jeg var nok litt spent på om det ville bli med dette som andre treningsprosjekter vi har hatt her hjemme før, men jeg følte dette ville bli annerledes. Jeg hadde en helt annen motivasjon, og jeg var så sikker på at treningsrommet, det ville bli brukt mye. Støvsamler var et ord som aldri kom til å bli brukt. Treningsutstyret skulle heller ikke bli tørkestativer slik tredemøller, og trimsykler ofte blir etter kun kort tid.

Vi har ikke brukt en haug av penger på fancy, dyrt utstyr. Vi har kjøpt oss en step, strikk, manualer av ulik vekt, en kettlebell, og ei vektstang med ulike vektskiver. I tillegg til dette, så hadde vi fra før av en av disse store balanseballene, og ei treningsmatte. I kjelleren til svigers, så stod det en elipsemaskin som de aldri brukte, så det tok vi med oss hjem hit. Med dette utstyret, så var vi så klare for mange gode, og varierte treningsøkter.

Vi kjenner vel alle til at diverse treningsapparater er blitt kjøpt inn, og motivasjonen har vært på topp både til å bruke trimsykkel, elipsemaskin, og tredemølle. Det ble sjeldent helt som vi hadde planer om. Jeg kjenner meg veldig godt igjen! Vi har hatt både trimsykkel, og en elipsemaskin tidligere, men det ble brukt en kort stund, og så stod de egentlig bare der, og samlet støv. De var i perioder veldig fine til å bruke til tørkestativ, og jeg tror mange av dere også har brukt diverse trimapparater til tørkestativer. Fint for tørken av klær, men neppe særlig positivt for helsen som vel var hovedgrunnen til at man handlet disse svære kolossene av noen apparater. Det var jo ikke bare å slå dem sammen heller, og legge de under sengen. De tok masse plass, og plutselig når den dårlige samvittigheten kom for at man ikke brukte de til trening som man skulle, så hatet man apparatene som pesten, og kunne ikke få dem ut fort nok. Sportsbutikkene har tjent gode penger på vårt blaff av en motivasjon, og vi har sittet igjen med frustrasjonen, irritasjonen, ei tynnere lommebok, og en haug av dårlig samvittighet.

Treningsrommet står der så fint og flott. Treningsutstyret ligger klart til bruk, men det ble ikke som jeg trodde denne gangen heller. Du verden så flinke vi var i starten. Jeg trente både kondisjon, og styrke, og jeg har hatt mange gode økter der inne. Likevel, det dabbet av etter hvert, og jeg skjønte fort at jeg må ut av huset for å få de gode treningsøktene mine. Hjemme er det så innmari lett å utsette treningen. Man ” skal bare “, og så blir det utsatt, og utsatt, og plutselig er treningen glemt. Sånn kan ikke jeg ha det. Jeg må forplikte meg. Jeg må trene når jeg har bestemt meg for å trene, og det skjer dessverre ikke hjemme. Selv om jeg har trent så lenge som jeg har, og kommet inn i så gode treningsrutiner som jeg har, så fungerer det ikke for meg å trene hjemme. Jeg må trene på Spring til faste dager, og faste tider.

Treningsutstyret ligger der på gulvet og samler støv. Step’en har blitt fin å sette fra seg ting på, elipsemaskinen er gitt bort på Facebook. Datteren vår lurte på om hun kunne overta en del av utstyret, og da slo den dårlige samvittigheten inn som lyn fra klar himmel : Vi skulle jo selvsagt bruke det. Vi hadde bare en treningspause fra hjemmetreningen. Særlig vi har. Uansett hvor mye vi prøver og motivere oss selv til å trene her hjemme, det skjer ikke. Det er et tiltak og ta på seg treningsklær, og dra helt inn på rommet for å trene, men det å dra avgårde kl.07 for å trene ei god økt på Spring, det har aldri vært et problem.

Det blir ikke flere treningsapparater, eller treningsutstyr i vårt hus. ALDRI! Nå må vi sannelig ha lært. Jeg trodde jeg hadde motivasjonen, og gløden, men istedenfor så skriker det etter å bli brukt. Utstyret lider ikke av overtrening akkurat.

Jeg trener godt. Jeg trener 4-5 ganger i uken, men hjemmetrening inngår ikke i min treningsplan. Jeg prøvde, og jeg håpet. Jeg har mine kondisjonsøkter, og mine styrkeøkter på Spring, og det er sånn jeg må ha det. Det er fantastisk å dra på trening tidlig om morgenen, og være ferdig tidlig sånn at hele dagen ligger foran meg. Jeg skal nå snart skrive en ny treningsplan for ett nytt år som snart kommer, og som vanlig skal den være underskrevet av meg selv.

Helt alene

Jeg er helt alene. Det føles rart, og det føles litt trist. Jeg som er vant til å ha mennesker rundt meg som har vært min støtte på veien, nå står jeg helt alene. Det er en skummel følelse, men jeg kjenner at dette skal jeg klare.

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

Onsdag 30.august var siste kveld med gjengen. Siste gang treningsgruppen for overvektige var sammen, trente sammen. Etter å ha trent, og slitt sammen i 3 år, så var det slutt. Tre år med viktige gruppetimer sammen med en fantastisk gjeng, og fantastiske instruktører. Årene har betydd så mye for meg. Treningene med overvektsgruppen har vært så viktige for meg, så viktige for at jeg har kommet dit jeg er i dag. Nå er det slutt, og jeg står på egne bein.

Jeg står alene, men jeg er så utrolig motivert for trening ! Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen er helt fantastisk! Kanskje er det fordi jeg føler at livet er så godt for tiden. Jeg føler det meste fungerer som det skal, kroppen spiller stort sett på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg smiler mye mer, jeg føler ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede ? Jeg må bare nyte det mens ting er som det er, og håpe motivasjonen kan holde seg slik en lang stund.

Treningsglede. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg som aldri klarte å trene systematisk over lengre tid. Jeg som aldri lyktes med noe når det kom til vektnedgang, og endringer. Jeg som alltid kjente på å være mislykket. Jeg som følte meg som en vandrende flodhest, og som har brukt altfor mange år av livet mitt på å kjenne på de negative følelsene. De siste tre årene har vært en tøff reise, spesielt mentalt, men når jeg i dag kan sitte her, og kjenne på den enorme treningsgleden, og alle de gode følelsene, så er det verdt alt slitet.

Gruppetreninger og egentreninger er byttet ut med kun egentreninger. Jeg skal nok ha en ordinær gruppetime i blant, men for det meste, så blir det meg, tredemøllen, treningsapparatene, og Spotify. Jeg liker å trene alene. Jeg liker å være på trening mellom 07-08, trene en time, og så være ferdig og ha hele dagen foran meg.  Det å trene på egenhånd, det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede. Egentreningene, spesielt på Spring gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg tre ulike treningsprogrammer som er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammene er utrolig motiverende å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før, og jeg kjenner på en glede, og en herlig følelse etterpå. Dønnsliten, men for en følelse!

I tillegg til to ulike styrkeprogrammer, så trener jeg intervalltrening på tredemøllen. Jeg bruker alltid tredemøllen når jeg har egentrening på Spring, men intervalltrening på tredemøllen er mye mer slitsom, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og jeg tenker at den vil gi mye bedre resultater. Datteren min som er rå på trening har flere ganger foreslått denne typen intervalltrening, og nå er jeg veldig godt i gang. En av våre flotte instruktører, Anette har gitt meg et program som jeg nå følger. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg går først i 6.0 med litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av mølla i 10 sekunder, og så gjentar jeg det samme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til 6.4 på de siste intervallen, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke bittelitt før jeg føler jeg må løpe, men det å løpe er vel ikke en del av planen min.

 

Intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Jeg kunne gjerne ha trent denne type trening hver dag, men jeg ser at bør jeg nok ikke. Jeg får holde meg til max 3 slike økter i uken. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste, i alle fall alle de som føler at det er greit å gå på ei tredemølle. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening helt super! Man har ikke mulighet til å kjede seg. Man har ikke tid til å kjede seg. Intervalltrening på mølle anbefales virkelig. Spring har også flotte, store og gode tredemøller. Jeg vet mange som sliter overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på treningssentrene, de tåler også oss med mye vekt. Jeg trener nå mandag, onsdag, fredag og søndag – to dager med intervalltrening, og to dager med styrke og kondisjon. Innimellom dette, så er planen å dra på 30 minutters spinning de torsdagskveldene som jeg har anledning til det.

Fy flate, så langt jeg har kommet! Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er nok altfor lite flink til å klappe meg på skulderen, og si til meg selv hvor flink jeg er. Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og den ble ofte veldig sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna. Alt annet var jo så tungt…. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det? Hvorfor er det så vanskelig å rose seg selv, og være stolt?

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater. Når noen før sa at det ville bli så mye bedre om formen min ble bedre, så ble jeg sur, skikkelig sur. Hvorfor blandet noen seg inn? Egentlig hadde jeg mest lyst til å gråte, for overvekten var ett sårt tema, ett veldig sårt tema. Sannheten sårer, men det var sannheten. Livet er så mye bedre med en lettere kropp, og ett lettere sinn.

Det er herlig å kjenne på en utrolig treningsmotivasjon. Denne skal jeg jobbe for å beholde lenge. Med en god treningsplan, så tror jeg det er nøkkelen til å holde den gode treningsmotivasjonen oppe. Jeg skal suge lenge på denne gode karamellen, og jeg klappe meg selv på skuldrene for den utrolig gode innsatsen jeg gjør for tiden. Jeg er sannelig litt stolt jeg.

 

En ufattelig trist dag

I dag er jeg trist, og bare så ufattelig lei meg. Når jeg kjenner etter, så er jeg kanskje også litt sint, og litt frustrert, men mest så utrolig trist. Jeg kjenner sorgen helt inn i hjerterota, og da jeg fikk beskjeden, så må jeg innrømme at det kom en liten tåre. Kanskje har jeg fryktet det ei stund, og nå er den her, dagen jeg har fryktet ville komme.

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

4.september legges treningsgruppen for overvektige ned. Da er det slutt for hjertebarnet mitt, og dette fantastiske treningstilbudet for overvektige her i Kristiansand er en saga blott. Tilbudet jeg kjempet så lenge for å få på beina, tilbudet som jeg brenner så utrolig for, tilbudet som burde fått så mange overvektige til å begynne å trene, men vi er for få som benytter oss av å tilbudet i forhold til hva det koster å ha ett slikt tilbud. 4.september lukkes dørene, og tilbudet for overvektige til å trene med andre i samme situasjon, tilbudet som kunne få overvektige aktive, det vil ikke lenger eksistere.

I mars 2014 lyktes jeg med å få startet opp en egen treningsgruppe. Jeg hadde lenge ønsket at det skulle være et opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer sendte jeg  rundt til de fleste treningsstudioer i Kristiansand, men ingen så at dette var liv laga. Kanskje så de  behovet, de visste at fedmeproblematikken økte, men likevel så de kanskje ikke nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars i 2014 fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 fitnesstimer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. 

Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så ble vi etter hvert en del av det fantastiske treningsmiljøet på Spring her i Kristiansand. Lene som driver Spring så behovet, og var villig til å gi oss lukkede saltimer. Tilbudet her i Kristiansand var ganske så unikt, og en lang periode var Spring det eneste treningssenteret i landet som ga overvektige et treningstilbud. Vi jobbet beinhardt for å få overvektige med. Vi kontaktet alle byens leger, og legesentre, vi kontaktet Frisklivsentralen, og vi kontaktet overvektsklinikken for å få de til å informere overvektige om at vi fantes, men det virket som om overvektige lukket ørene, og øynene, og jeg tror heller ikke fagfolk brukte gruppen vår til å hjelpe overvektige pasienter. Man går hardt ut, og mener overvektige bør bli aktive, men når tilbudet er her, da var det ikke så nøye likevel. Store ord, liten handling!

Vi håpet hele tiden å bli flere. Det er jo ett utrolig stort behov, der er mange overvektige som burde bli aktive. Så mange som skulle bli med som vi aldri så. Så mange utrolig dårlige unnskyldninger det var fra alle kanter. Av og til merket jeg både frustrasjonen, og sinnet. Så mange som etterlyste et tilbud hvor de kunne trene sammen med andre i samme situasjon, så mange som ønsket dette tilbudet, men når tilbudet stod der, så kom unnskyldningene. Unnskyldningene som er utrolig dårlige. Jeg vet alt om unnskyldninger. Jeg kunne skrevet ei bok om mine, men jeg hadde aldri latt et tilbud som dette gå fra meg. Jeg vet at det koster for en overvektig å gå inn på et treningssenter alene, ofte så mye at man ikke gjør det. Når man derimot vet at man skal treffe andre i lik situasjon, så bør ikke terskelen være like høy .

4.september er det slutt, og det er så utrolig trist. Jeg kjenner at jeg ikke har energi til å tenke tanken en gang på å få ei ny treningsgruppe på beina. Vi er dessuten blitt så utrolig godt tatt i mot på Spring. Ingen blikk har jeg møtt, ingen negative kommentarer, og dette er ting treningsgruppen føler er så utrolig godt. Vi er en del av hele gjengen som trener på Spring, og ett slikt treningssenter skal man lete lenge etter. Da gruppen ble informert om at tilbudet legges ned, så var det ikke et alternativ å avslutte medlemskapene. Istedenfor å gi opp trening, så besluttet vi å finne to gruppetimer blant Spring sine ordinære timer som vi fremover går på sammen, og som blir våre gruppetimer. Vi er blitt så utrolig glade i instruktørene våre, Anette og Kristin, og vi er blitt så utrolig glade i Spring, så nå våger vi oss ut av de trygge gruppetimene som kun var for oss, og beveger oss over på vanlige saltimer. For et steg dette er for mange i gruppa, og samtidig, for en seier det er. Det var så fantastisk å se motivasjonen alle hadde for å fortsette å trene, men så er vi også blitt en helt fantastisk gjeng som har betydd så utrolig mye for meg. Uten gruppen, og uten denne gjengen her, så hadde jeg aldri kommet dit jeg er i dag.For meg personlig, så er det kanskje ingen krise at gruppen blir lagt ned. Jeg trener veldig godt alene, og er blitt veldig trygg på å trene alene, men samtidig, så er det så utrolig godt å ha denne gruppen som motiverer, og støtter. Da er det fantastiske at vi forblir en gruppe også fremover, en tøff gjeng med kvinner som nå beveger oss litt utenfor komfortsonen, og viser at vi er mer enn godt nok trent til å trene på ordinære saltimer.

4.september lukkes dørene til noe som så mange overvektige i Kristiansand burde ha benyttet seg av. Et tilbud som var unikt, og som burde vært et tilbud over hele landet. Takk for en fantastisk tid til gjengen jeg har trent sammen med, og takk til Spring for at dere ga oss dette tilbudet. Takk til Anette og Kristin for å ha motivert oss, og inspirert oss uke etter uke, og hjulpet oss så utrolig mye i kampen vi kjemper. Vi er takket være dere nå så tøffe at vi tar steget videre. Vi skal fortsette å trene, og vi skal fortsette å kjempe kampen mot kiloene, og for ei bedre helse. Jeg er utrolig  trist, men samtidig så glad for det som har vært, alle de flotte menneskene jeg har fått lov å bli kjent med, og ufattelig stolt av den utrolig flotte treningsgruppen som ikke gir seg.

Endelig gode joggesko!

Jeg har endelig funnet virkelig gode joggesko!! Endelig joggesko som sitter utrolig godt på føttene. Joggesko som er utrolig gode å gå på, og som er utrolig gode å trene på. Jeg har stresset så mye hver gang jeg skal ha joggesko med å finne noen som føles akkurat sånn på beina, og aldri har jeg egentlig funnet en slik sko. Det og nesten gå på skyer. Endelig fant jeg dem!

Jeg med mine tømmerstokker , og mine lymfeutfordringer, jeg sliter alltid når jeg skal ha sko. Å finne gode sko til mine bein, det er helt umulig! Eller det er ikke umulig, men det er en fulltidsjobb, og mange nedturer før jeg finner den gode skoen. Når beina har lymfeødem som mine, så må jeg ha større sko enn jeg hadde behøvd om beina mine var ” normale”. Jeg har nok i utgangspunktet også store føtter, men med lymfebein, så blir utfordringene enda større. Heldigvis er det noen butikker som satser på store størrelser, og her jeg bor, så er jeg heldig at der er en butikk med en egen avdeling med store damesko. Her kan jeg være heldig å finne gode, og fine sko. Ellers er det en spesialbutikk i Oslo hvor jeg er innom hver gang jeg er i der. Det koster, men sånn må det bare bli. Sko må man ha, og kan du tenke deg hvor kjedelig det er å gå velkledd, og så er skoene langt i fra en god match. Den følelsen har jeg kjent på noen ganger, og den er utrolig kjip 🙁

Om man går noen år tilbake i tid, så slet jeg virkelig med å få sko, og da ble det til at jeg måtte ta det jeg fant som passet føttene mine. Da var det jo ” ingen ” som ville se at også kvinner kunne ha store føtter. Da kunne man jo bare vandre rundt i sko som lignet herresko. Hvor festlig er det når man var velkledd? Da var det sjeldent at sko og klær matchet. Heldigvis ser skoprodusentene nå at også kvinner kan ha store føtter, og at kvinner også kan ha brede føtter, og der er flere produsenter som er veldig gode på store størrelser. Det å finne en god hverdagssko, en god pensko, og en god støvlett, det er heldigvis ikke en umulighet lengre, men det er dessverre kun ett fåtall butikker som tar inn store størrelser. Det burde virkelig flere gjøre. Som regel stopper sko til oss damer på str.42, og der er flere produsenter som går opp i str. 45 , så hvorfor ikke flere velger å ta inn store størrelser, det ser jeg virkelig ikke. Dessuten skal man slippe å få rare blikk fra betjeningen på en del butikker fordi man spør etter sko høyere enn str. 42.

Man skulle jo tro at det å finne gode joggesko har vært en enkel jobb med tanke på hvor mye merker, og modeller som finnes der ute, men det har ikke vært så lett. Det å finne noen som sitter som støpt, som sitter virkelig godt, og hvor det føles godt når jeg går, og trener, det har vært vanskelig. Joggesko har vært en utfordring for meg. Det å finne en virkelig god joggesko som man egentlig ikke kjenner at man har på seg. En joggesko som ikke klemmer, og som ikke gnager ett eneste sted. En sånn joggesko er vanskelig å finne.

Det å gå på joggeskojakt er heller ikke det gøyeste jeg vet. Ikke bare har jeg lymfebein, og store bein, men det er ikke moro som kvinne å gå i herreavdelingen for å finne en joggesko som kanskje passer. Jeg vil aller helst gå i dameavdelingen og kjøpe rosa joggesko, eller lilla, eller en annen fin, kvinnelig farge. Istedenfor må jeg altså lete i herreavdelingen, og der må jeg velge sort, blått, eller grønt som regel. Ingen spreke farger, ingen kvinnelige farger – ofte bare triste, og kjedelige farger. Det er virkelig en nedtur 🙁 Farger betyr faktisk en del, også på en joggesko. Om jeg har store føtter, så vil jeg jo helst ikke se ut som en mann på føttene likevel! Hvorfor kan ikke flere produsentene også se oss kvinner med store føtter? Det er nemlig ikke få av oss som må over str. 42….

Min store favoritt når det kommer til joggesko, de kommer fra Asics. Disse nyinnkjøpte er hverdags joggeskoene mine, for jeg må jo ha ett par virkelig gode joggesko i hverdagen og 🙂 Jeg måtte i herreavdelingen denne gangen også, men de er ikke typisk herresko. De nye er hvite, og det er en flott farge som ikke får meg til å føle meg som en mann på føttene. God demping, lette, og helt perfekte på mine føtter. Ikke ofte sko, og spesielt ikke joggesko er perfekte på mine føtter, men disse er tilnærmet 100 %. De kostet rett rundt 1000 kr, og det er de absolutt verdt! Modellen fra Asics heter Gel Pulse 7. Finnes både i dame, og herremodell.

Nike har kvinnelige joggesko som går opp i størrelse, og jeg var jo overlykkelig når jeg for kort tid tilbake fant joggesko til damer MED FARGE. At jeg har fått meg orange Nike sko, det er jeg super stolt over. Farger gjør meg så glad, og det er jo også viktig når man trener. De fargerike Nike skoene er også veldig gode på føttene, og de bruker jeg ofte når jeg har saltimer med treningsgruppen for overvektige, men til all annen trening, turer i skog, og mark, og i hverdagen, så velger jeg Asics, og gjerne Gel Pulse 7. Virkelig gode joggesko! Følelsen av at man ikke har sko på seg, den får man her. Ett godt tips dersom du er ute etter en veldig god joggesko.

 

 

Svulmende muskler, eller en feit kropp?

Diskusjonen dukker stadig opp på sosiale medier.  Velger man en PT ut i fra ett flott utseende, eller er det kompetansen, og resultater som teller når man skal velge ? Jeg hadde personlig trener for noen år tilbake. Jeg trente ved et treningssenter her i Kristiansand, og hadde personlig trener en periode mens jeg trente der. Dette var virkelig verd pengene det kostet, og jeg skulle gjerne hatt en PT igjen, men skulle jeg hatt det igjen, så måtte det ha vært for en lengre periode, og jeg vet at jeg hadde hatt ett mye større utbytte av en personlig trener i dag enn for de årene tilbake. Nå kjente jeg min daværende PT litt fra før av, så jeg var trygg på han, og vi hadde en veldig god kjemi. For meg betydde dette veldig mye. Han var ikke typen som skrek så veggene ristet, men han motiverte meg til å yte på en helt fantastisk måte. Han visste hvordan han skulle få meg til å yte max, og litt til. Han pushet meg, og visste veldig godt hvilke knapper han skulle trykke på for å få meg til å gi det lille ekstra. Han hadde kompetanse, og gjennomføringskraft. Han lærte meg mye om selvdisiplin, og fikk meg til å strekke meg etter noe. En flott PT på alle måter også utseendemessig, så da er det store spørsmålet :  hadde jeg hatt valget mellom en PT som hadde utseende i orden, og en overvektig PT, hvem hadde jeg valgt?

 

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

Om jeg ikke hadde noe kjennskap til noen av PT’ene på forhånd, så hadde jeg nok valgt den med størst erfaring, en som kunne vise til gode resultater med de vedkommende hadde jobbet med, og også den som hadde erfaring med kampen mot kiloene. Likevel ser jeg at valget fort kunne ha blitt vanskelig om man ikke visste noe som helst om kunnskapen, men kun måtte velge på bakgrunn av hva man så. De fleste hadde nok valgt han, eller henne med den flotteste kroppen, den med svulmende muskler, og hvor man virkelig så at de tok vare på kroppen sin. 9 av 10 hadde garantert valgt etter utseende. Hvorfor er det sånn at en med svulmende muskler hadde vært det store vinnerkortet? Hva med kompetansen, og erfaringen? Er det sånn at svulmende muskler er ensbetydende med stor kompetanse, og stor gjennomføringskraft? Er en veldreid kropp mer egnet til å trene deg, og hvorfor? De fleste hadde som sagt gått etter utseende, og til en viss grad, så kan jeg se hvorfor man velger som man gjør, om man bare ser en kropp. Mange mener at en kraftig PT ikke kan lære bort selvdisiplin fordi vedkommende høyst sannsynlig har slitt med dette selv i mange år.En kraftig PT ser heller ikke fit ut mener mange, og kanskje burde de selv hatt en PT selv istedenfor å være en. Det er mange fordommer mot en personlig trener som er overvektig, men burde man ikke velge en PT ut i fra resultater, og kunnskapen vedkommende sitter inne med? Utseende forteller ingenting om en PT har suksess, eller ikke.

Diskusjonen om overvektige PT’er , den er ofte het på sosiale medier. Skal man basere valget av PT kun på utseende, eller skal man basere valget på kompetanse, og evnen til å få deg til å yte. En PT skal også få deg til å føle deg vel, man skal ha en god kjemi, og så er det jo faktisk også sånn at selv med en del kilo for mye på kroppen, så kan man være i veldig god form.  Kanskje bør vi bytte fokus fra kroppsfiksering til kompetanse? Man kan da inspirere klienter selv med en del ekstra kilo på kroppen. De fleste overvektige som er personlig trenere har selv ofte vært gjennom en vanvittig reise med tanke på vekttap, og de vet hva det koster av blod, svette, og tårer for å komme dit man ønsker, og for å nå målet man setter seg. Erfaring er også en viktig del tenker jeg.

Mange mener at overvektige PT’er fremmer noe som er helseskadelig ved at de er store… men hvem kan si noe om helsen til folk bare ved å se en kropp? Hvordan kan vi som kunder skråsikkert vite hvem som er en trent, og hvem som er en utrent PT bare basert på utseende? Hvordan kan vi vite hvem som er en god, og hvem som er en dårlig PT kun basert på utseende? Jeg kan se at det nok er en god ting å ha noe fint å lene øynene på under PT timene, men til syvende, og sist, så er det vel ikke det som teller, men hva vedkommende kan klare få deg til å oppnå. At du når dine mål, og at du kommer dit du vil. Er ikke det absolutt viktigst? Dessuten er det mange med ekstra kilo som også kan være fine å lene øynene på, om man i det hele tatt har tid til å lene øynene på noe som helst der man svetter, og jobber, og sikkert mange ganger lurer på hva man i huleste holder på med.  Jeg leste en tankevekker på en blogg: Se på mange av norges, eurpoas og verdens beste trenere innen ulike sportsgrener, de er kanskje ikke blant de mest veltrente, men ingen tviler på deres kompetanse basert på utseende deres. Noe å tenke på?  Hvilken PT type hadde du valgt, og hvorfor?

På min reise, så er en personlig trener absolutt noe jeg kunne hatt brukt for. En personlig trener ville nok ha gitt meg resultater fortere enn hva jeg oppnår nå. Ikke at jeg har dårlig tid, men det er utrolig inspirerende å ha en personlig trener. Jeg vet at det hadde tatt meg dit jeg ønsker på en helt annen måte enn i dag, men så var det kostnadene da. Det koster mye å ha en personlig trener, og for min del, så måtte jeg hatt en personlig trener over en periode. Akkurat nå, så må jeg velge bort dette. Kanskje dukker det opp en mulighet for en personlig trener etterhvert. Det hadde virkelig gjort 2017 til det året jeg ønsker at det skal bli. En PT er vel investerte penger, og har man anledning økonomisk, så gjør det!

Frykten som forsvant

 

Sårende kommentarer har  til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg har gjort mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg! Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt. Istedenfor å ha fokus på å trene, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang…Jeg vet at veldig mye sitter i hodet mitt, og jeg har nok lett for å tro at jeg blir mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje blir. Jeg vet at jeg kan lage bilder som ikke finnes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte….

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at nordmenn skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningssentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære saltimene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen.  Jeg ønsker egne treningsgrupper for overvektige, og treningssentre landet over burde se behovet for dette. Vi her i Kristiansand har fått dette tilbudet, og jeg er så utrolig stolt over denne treningsgruppen! Flere burde gå i Spring sine fotspor, og se at dersom vi skal få antall overvektige ned, så må vi gi tilbud som er tilpasset de mange som er i kategorien overvektig. Vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi – sammen er vi sterke, og sammen kan vi få en bedre helse, og ett lettere liv. Spring Rona så behovet ,og ga oss overvektige 2 ukentlige treningstimer. Vi er blitt en flott gjeng, men jeg ser også at selv om det nå finnes et treningstilbud til overvektige, så sitter det likevel langt inne hos mange. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar…..

Den berømte dørstokkmila er unnskyldningen jeg hører fra mange. Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Jeg har hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme på et treningssenter. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, da kan også du klare det.

Jeg har lyst til å dele en artikkel med dere i dag. En artikkel som Sander Heggheim i NRK Sørlandet lagde tilbake i 2014. En artikkel om frykten jeg hadde for å gå på treningssentre.

 

Frykta som forsvann

Frykta for å bli mobba på treningssenteret var i ferd med å knekke draumen til Heidi Rosander Lund (44) om eit lettare liv. Så tok ho grep. 

Ho vrir om bilnøkkelen. Hjartet dunkar og hendene er allereie sveitte, og det før ho har komme inn på treningssenteret. Dei negative tankane svirrar: «eg passar ikkje inn her», «folk kjem til å sjå på meg» og «dette vil eg ikkje utsette meg for».

Men ho prøver å minne seg sjølv på at ho vil gjere alt for å unngå slankeoperasjon, og strekker handa etter drikkeflaska som ligg i passasjersetet i bilen.


 

Kvinna heiter Heidi Rosander Lund. Ho er 44 år og bur i Kristiansand. Den tidlegare programleiaren på lokalradioen Radio Sør har vore overvektig heile livet. I årevis har ho kjempa mot kiloa.

 

Døra inn til treningssenteret nærmar seg. Folk går inn og ut. Slanke og muskuløse kroppar i moteriktige treningsklede. Steget over dørstokken er langt. Ho vil eigentleg vere usynleg, men veit at ho ikkje er det. Ho gruar seg til blikka og håpar å unngå kommentarar, og sleske smil.

Ho er inne på treningssenteret. Blikket er festa i golvet. Ho går målretta mot stepmaskina. Så langt kjem ho aldri. Ho høyrer: ? Ja, ja. Det var kanskje på tide. Dette treng du.

Det er slike situasjonar som gjer at Heidi har vegra seg for å trene på eit treningssenter. Sårande kommentarar, som kan gi eit kvart menneske ein stor knekk i sjølvkjensla og fjerne lysta til å trene.

Klumpen i halsen veks. Tårene pressar på. Ho vil ut derifrå og grip etter jakka der bilnøkkelen ligg i den eine lomma. Vegen mot utgangsdøra verkar uendeleg lang. I bilen kjem tårene. Kommentaren frå den unge veltrente mannen, som løfta manualar, gav ho ein knekk. Vegen tilbake til treningssenteret er lengre enn nokon gang. Men ho nektar å la muskelbunten knuse draumen om eit lettare liv.

Vendepunktet Kalendaren viser tysdag 4. november 2014. Det har gått lang tid og ho har gjort fleire forsøk på å trene på treningssenteret. Ho har måtte tole fleire kommentarar. Men endeleg føler ho seg trygg.


 

Hei! Er de klar for ei ny økt, seier ho og smiler til to-tre andre, som allereie har møtt opp.

Ho er allereie inne på treningssenteret. Den skremmande tanken på berre å gå inn døra er borte. Klumpen i halsen er borte. Den forsvann då ho for eit halvt år sidan logga seg på Facebook og oppretta ei gruppe. Tanken var å samle overvektige for å gå saman på treningssenteret under mottoet «saman er vi sterke».

No gler ho seg til å gå på trening saman med dei andre i gruppa.

? Framleis er det slik at det ikkje er det kjekkaste eg gjer. Det er sikkert mange som kjem med nedlatande kommentarar, men eg bryr meg ikkje så mykje lenger, seier ho.

Ho veit at ho aldri kjem til å sjå ut som ein supermodell. Men det gjer ikkje noko, for det er ikkje det som er målet. Det einaste ho vil er å ha det bra. At vekta ikkje skal hindre ho å køyre karusellar på tivoli, gå om bord i ein båt, eller gå i fjellet så lenge ho har lyst til. Ting som er sjølvsagt og uproblematisk å gjere for dei fleste.

Ho var bestemt på å ta slankeoperasjon og hadde fått time. Ho avlyste operasjonen då ho sat i samtale med legen, som skulle operere ho. Då legen la ut om biverknadene bestemte ho seg: eg skal klare å gå ned i vekt utan operasjon.

Ho har mellom anna forsøkt hypnose og har gått ned i vekt. Dei siste fire åra har ho kvitta seg med 40 kilo. No er det trening og sunt kosthald som gjeld.

 

Fleire av oss blir feite Jørgen Foss (25) har vore leiar i Landsforeininga for overvektige sidan 2010. Den kjende talsmannen for overvektige nordmenn trenar på treningssenter, men det kostar. Trass i at han framleis er redd for kommentarar og blikk, så går han på treningssenter. Han føler seg forplikta som leiar i interesseorganisasjonen.

Han fortel om eit tøft møte med miljøet på treningssenteret første gang han oppsøkte eit. Han følte at han ikkje passa inn. Mykje på grunn av store plakatar med menn med sixpack og kvinner med flat mage og store puppar.

? Treningssentra er ein viktig aktør for å betre folkehelsa i landet. Eg skulle ønske dei var flinkare til å opne seg og vise at dei er til for alle og ikkje berre ei snever gruppe som er veltrente, seier han.

I mai i år vart det presentert ein ny rapport om overvekt. Den viser at 53 prosent av oss nordmenn er overvektige. I 1980 var det same talet 44 prosent. Ifølgje rapporten er kvar femte gut i Norge overvektig, og kvar sjette jente. På verdsbasis døyr 3,5 millionar menneske av fedme og overvekt kvart år.

For å rekne ein person som overvektig må du ha ein kroppsmasseindeks (BMI) på 25 eller meir.

 

Jørgen Foss utfordrar no treningssentra i landet til å bli flinkare til å inkludere alle.

? Dei viser ofte sixpack og store puppar når dei marknadsfører seg. Eg håpar dei kan bli litt meir folklege og i større grad appelere til meg og andre, som har litt for mange kilo på kroppen. Ikkje berre ei snever gruppe som er slanke og muskuløse, seier han.

Med feit julemat rett rundt hjørnet håpar han at treningssentra allereie vil dreie fokus vekk frå drøymekroppen til den vanlege nordmann.

Anne Thidemann er direktør i Virke Trening og representerer 360 treningssenter i Norge. Ho kjenner seg ikkje att i kritikken frå Jørgen Foss.

? Det er nok meir ei myte enn verkelegheit at nokon treningssenter berre har velforma kroppar på nettsidene eller i annonsene sine. Det er vanskeleg å kommentere synspunkt frå ein person som representerer ei gruppe. Virke Trening har tiltru til at treningssentra marknadsfører sine treningstilbod på ein motiverande, sunn og helsefremjande måte, seier ho.

Samstundes tykkjer ho det er trist å høyre at overvektige ikkje torer å gå på treningssenter.

? Det er trist om nokon opplever det slik. Mi oppfatning er at treningssentra er flinke til å ta imot folk i alle storleikar og fysisk form. Nesten ein million nordmenn trenar på treningssenter. Det seier vel noko om at dette er tilbod for folk flest. Mykje av dette dreiar seg kanskje om ei førestilling ein har skapt sjølv, meiner Thidemann.

Ønskjer fleire overvektige på treningssenter
Heidi Rosander Lund er ved å avslutte treningsøkta si og fortel om vidare planar. Ho har fått eit lokalt treningssenter til å starte opp med eigne treningstimar for overvektige. Ho håpar på å få fleire overvektige til å tore å gå på eit treningssenter.

? Det er enklare å gå på eit treningssenter når vi er fleire saman. Men eg håpar også at treningssentra kan bli flinkare til å inkludere alle, seier ho.

Heidi opplever å gå ned i vekt sakte, men sikkert. Ho veit at ho aldri kjem til å få ein modellkropp. Ho vil aldri sjå ut som den veltrente kvinna på reklameplakatane til treningssentra. Det klarer ho å leve med.

? Eg vil ikkje at vekta og kroppen min skal hindre meg i å gjere ting eg har lyst til. Eg er på god veg, seier ho og tek tak i ei vektstang på 10 kilo.

 

 

Den pinligste opplevelsen på lenge

Jeg er ganske så mørbanket her jeg sitter foran pc i dag. Egentlig bryr jeg meg lite om at jeg har fått skikkelig juling. Jeg er bare skikkelig flau, og lurer på om jeg i det hele tatt skal våge meg ned på trening på Spring igjen. Det kunne ha gått skikkelig ille, men det er liksom ikke det man tenker på. Det er rart det der at man bryr seg mer om hva folk tenker enn det faktum at kroppen fikk skikkelig juling, og at jeg nok var veldig heldig.

Er det mulig tenker jeg i dag! Er det mulig å være så ukonsentrert? Bare ett ørlite øyeblikk skulle til, så skjedd det. Et øyeblikk jeg gjerne skulle vært foruten for å si det sånn. Jeg tror neppe det noen gang kommer til å skje igjen, men det er rart hvordan ting plutselig kan endre seg. Fra å være helt fin det ene øyeblikket til å føle seg mørbanket det andre. Følelsene endrer seg på kun få sekunder. Et knips, så har kroppen gått fra å fungere suverent til det motsatte.

I går var jeg på trening når Spring åpnet kl.09. Som dere vet, så er jeg så utrolig motivert for trening for tiden!  Jeg har en utrolig treningsglede. Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, treningsgleden er der, og disse følelsene er helt fantastisk å kjenne på! Jeg klarer fortsatt å holde på motivasjonen. Jeg gleder meg til hver eneste treningstime, og sånn som jeg trener nå, så trener jeg 5-6 ganger i uka. Treningene er en fin blanding av timer sammen med treningsgruppen for overvektige, og egentrening på Spring. Dere som leser bloggen min vet jeg har begynt å trene intervalltrening på tredemøllen. Jeg bruker alltid tredemøllen når jeg har egentrening på Spring, men intervalltreningen er mye mer slitsom, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og jeg tenker at den vil gi mye bedre resultater. Det er vel riktig å si at denne type trening allerede har gitt meg gode resultater. Beina mine fungerer mye bedre, jeg går inn i cm i beina, og jeg føler at hele kroppen er i ferd med å endre seg positivt. Intervalltreningen er så moro, og jeg gleder meg til hver treningsøkt.

Det var på tredemøllen jeg var i går da det flaueste hendte. Jeg kjenner ennå jeg rødmer ved tanken på det som skjedde. Det første jeg tenkte da det skjedde var ” hvor mange så dette?” At det var innmari smertefullt, det brydde jeg meg lite om. Jeg var mest opptatt av hvor mange som hadde sett hendelsen, for det var en sånn hendelse hvor man bare vil ha dette berømte hullet i bakken sånn at man bare kan forsvinne ned. Helst ville jeg bare løpe rett ut da det skjedde, men jeg fortsatte, og gjennomførte hele intervalltreningen.

Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg går først i 6.0 med litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av mølla i 15 sekunder, og så gjentar jeg dets amme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til 6.4 på de siste intervallen. I går var jeg i gang med den siste intervallen på 6.4 i hastighet. Jeg hadde gått et minutt rolig mellom intervallene, og skulle til med de fem siste med høyeste hastighet. Jeg styrte med Spotify på tlf, og hadde vel tankene mine der mer enn på hastigheten som var på tredemølla. Da musikken var i orden igjen, så var jeg sikker på at jeg skulle gå rolig, ikke i høy hastighet. Så istedenfor at beina hadde tempo, så var de innstilt på å gå rolig, og det er ingen god ide når mølla er i full fart….

Dere kan jo bare se for dere hva som skjedde. Jeg trynte på mølla så det sang! Jeg hadde et ørlite håp om at jeg skulle klare å redd meg inn, men neida, det klarte jeg ikke. Jeg måtte jo selvsagt oppleve at jeg ble kastet av mølla, og lå og kavet på nedsiden av løpebåndet. Hvor moro er det en lørdagsmorgen hvor riktig så mange hadde bestemt seg for å trene? Er det mulig! Er det rart jeg skulle ønsket at det berømte hullet hadde vært rett foran meg da? Jeg aner ikke hvor mange som var i området rundt tredemøllene da. Jeg våget ikke å se meg rundt. Det var ingen som kom for å høre hvordan det hadde gått, så jeg satser på at det var veldig få i området. Jeg vet der stod noen på et par av tredemøllene, men jeg håper, og tror at det ikke var for mange som fikk med seg den pinligste opplevelsen jeg har hatt på lenge. Jeg merker vel fort om historien går fra munn til munn på Spring nå fremover 🙂 Det var virkelig flaut! En ting er om hvermansen tryner på mølla, men jeg føler det er ekstra ille når jeg klarte å gjøre det som i tillegg har en noe mer frodig kropp som faller i bakken. Kjenner jeg rødmer når jeg tenker på det.

Jeg kom meg fort opp på mølla igjen skal jeg si deg. Kjente fort etter om kroppen var ok, og det føltes sånn der, og da. Jeg hadde jo mest lyst til å løpe rett ut, og komme meg hjem i full fart, men jeg bestemte jeg for å fortsette treningen, og jeg fullførte programmet. I bilen kjente jeg at noe hadde skjedd. I det jeg falt av mølla, så slo jeg haken kraftig ned i mølla. Det kjente jeg godt i bilen, for kjeven kneppet hele tiden, jeg klarte ikke å bite tennene sammen på den ene siden, og jeg hadde vondt. Jeg fryktet at noe hadde brukket i kjeven, eller at den var ute av ledd. Etter en tlf til legevakten, så ble det en tur dit i går for å sjekke om noe var ødelagt. Legen kunne etter diverse undersøkelser konstatere at ingenting var brukket, eller knust, og kjeven var heller ikke ute av ledd. Kneppingen i kjeven kom av slaget, og at det var blitt en slark der. Han håpte dette ville gå seg til. Så med resept på Voltaren, og med beskjed om CT dersom dette ikke hadde gitt seg innen en uke, så kunne jeg kjøre hjem igjen.

Kjenner i dag at kroppen fikk juling i går. Planen var ei intervalløkt i dag også, men kroppen sier nei, og jeg sier nei. Jeg kjenner fortsatt på hvor flaut dette var . Jeg vet dette kunne ha gått mye verre enn det som var tilfelle. Jeg kunne ha ødelagt kjeven skikkelig, og flaks også at jeg ikke hadde tungen imellom da jeg slo haken. Vi er rare sånn vi mennesker. Vi er mer opptatt av hva andre tenker når slike ting skjer enn å tenke på oss selv. Det blir mer intervalltrening fremover, og like mye som før. Nå har jeg bare enda mer respekt for mølla, og skal være 110% fokusert hele tiden mens jeg trener. Spotify’en er også i orden, så nå skal ikke den heller stjele oppmerksomhet 🙂

Giveawayen på bloggen denne uken er en flott jeans fra Yoek ! En heldig leser vinner den flotte jeansen som heter ” 7/8 zip back leg.” Jeansmodellen er utrolig stilig med den tøffe glidelås detaljen bak på beina. Her ser man igjen hvor flinke Yoek er på detaljer. Det er også veldig trendy med den litt kortere lengden som også denne jeansen har. Jeg synes den er supertøff! Jeansen er myk, og superkomfortabel. Jeansen har medium liv. Dersom du har lyst til å vinne den flotte jeansen fra Yoek, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Fortell at du har lyst til å vinne, eller kanskje hvorfor du har lyst til å vinne. Kanskje blir du den heldige som kan gå sommeren i møte med denne tøffe 7/8 Yoek jeansen. HUSK at for å være med i trekningen, så MÅ du legge igjen epostadressen din! Den må jeg ha for å komme i kontakt med deg da der kan være flere med samme navn. I går var det noen som ikke la igjen eposten, og som heller ikke hadde lagt igjen noe navn, og da sliter jeg veldig om en av dere skulle være den heldige. Så husk epostadressen,det er kun jeg som kan se den.


 

Vil du se utvalget av Yoek sine jeans, så kan du ser mer her : https://www.yoek.com/clothing/jeans-denim.html  Du kan se hele Yoek’s flotte kolleksjon her :  https://www.yoek.com/ . Du finner også Yoek på Facebook : https://www.facebook.com/fashionyoek/?fref=ts . Gå gjerne inn og lik siden deres. Ta kontakt om du lurer på hvor din nærmeste Yoek butikk er. Jeg venter på klær fra sommerkolleksjonen deres. Det blir det mer om på bloggen når plaggene er i hus. I dag tror jeg at jeg holder meg i hagen, og driver med litt luking og den type arbeid. Noe sier meg at jeg ikke har så veldig lyst til å dra på Spring i dag 🙂

For en motivasjon!

Jeg er så utrolig motivert for trening for tiden! Jeg vet ikke helt hvorfor, men motivasjonen er på topp, og den følelsen er helt fantastisk! Kanskje er det fordi jeg føler at livet er så godt for tiden. Jeg føler det meste fungerer som det skal, kroppen spiller stort sett på lag, og hele meg er fylt med masse gode følelser. Jeg smiler mye mer, jeg føler ryggen er mye rakere, jeg kjenner så mye mer på glede. Kanskje er det fordi jeg føler meg så fornøyd, og på en utrolig god plass at jeg også har funnet en fantastisk treningsglede den siste tiden? For treningsgleden, den er enorm for tiden. Jeg må bare nyte det mens ting er som det er, og håpe motivasjonen kan holde seg slik en god stund.


Foto : Børre Eskedahl / VG
 

Jeg har en utrolig treningsglede for tiden. En utrolig motivasjon.  Tenk at jeg kjenner på glede over å trene! Jeg som for noen år siden var full av all verdens dårlige unnskyldninger for å unngå å være aktiv. Jeg som aldri klarte å trene systematisk over lengre tid. Jeg som aldri lyktes med noe når det kom til vektnedgang, og endringer. Jeg som alltid kjente på det og mislykkes. Jeg som følte meg som en vandrende flodhest, og som har brukt altfor mange år av livet mitt på å kjenne på de negative følelsene. De siste tre årene har vært en tøff reise, spesielt mentalt, men når jeg i dag kan sitte her, og kjenne på den enorme treningsgleden, så er det verdt alt slitet.

En av grunnene til at jeg kjenner på den store treningsgleden er absolutt de flotte treningstimene jeg har sammen med treningsgruppen for overvektige. Treningsgruppen er en herlig gjeng, og her trenes det virkelig de to gangene i uken som vi er sammen. Jeg trener også en del på egenhånd, og det er vel her jeg merker den største endringen når det kommer til treningsglede. Egentreningene, spesielt på Spring gir meg mye mer fordi motivasjonen er helt annerledes nå. Jeg har lenge hatt et treningsprogram som jeg synes har vært veldig bra, men nå har jeg fått meg ett nytt treningsprogram som nok er med på å øke motivasjonen. Treningsprogrammet er utrolig moro å gjennomføre. Jeg tar meg helt ut, svetter som jeg aldri har svettet før, og jeg kjenner på en glede, og en herlig følelse etterpå. Dønnsliten, men for en utrolig god følelse!

Det nye treningsprogrammet mitt er intervalltrening på tredemøllen. Jeg bruker alltid tredemøllen når jeg har egentrening på Spring, men intervalltreningen er mye mer slitsom, den gjør at jeg forbrenner mer kalorier, og jeg tenker at den vil gi mye bedre resultater. Datteren min som er rå på trening har flere ganger foreslått denne typen intervalltrening, og endelig fikk jeg prøvd det. En av våre flotte instruktører, Anette har gitt meg et program som jeg da følger. Jeg starter med å gå rolig i ti minutter, og så starter jeg med intervallene. Jeg har høy hastighet på tredemøllen. Jeg går først i 6.0 med litt motbakke, og så er jeg på mølla i rask gange i 30 sekunder, hopper av mølla i 15 sekunder, og så gjentar jeg dets amme i 5 repetisjoner. Etter fem repetisjoner, så går jeg rolig i 1 minutt for så å øke farten på tredemøllen, og fem nye repetisjoner. Jeg øker farten opp til 6.4 på de siste intervallen, og for meg er dette nesten løpefart. Jeg kan fortsatt øke litt før jeg føler jeg må løpe, og det å løpe er vel ikke en del av planen min 🙂

Denne intervalltreningen har gitt meg blod på tann. Jeg kunne gjerne ha trent denne type trening hver dag, men jeg ser at det skal jeg ikke, så jeg får holde meg til max 4 slike økter i uken. Dette er ett helt suverent program for de aller fleste, i alle fall alle de som føler at det er greit å gå på ei tredemølle. For de som synes det er litt kjedelig å gå på tredemølle, så er jo en slik intervalltrening helt super! Da har man ikke mulighet til å kjede seg. Man har ikke tid til å kjede seg. Anbefales virkelig. Spring har også flotte, store og gode tredemøller. Jeg vet mange som sliter overvekt faktisk vegrer seg for å gå på ei tredemølle pga høy vekt, men tredemøllene på trenigssentre, de tåler også oss som har mye vekt 🙂

Det er herlig å kjenne på en utrolig treningsmotivasjon. Denne skal jeg jobbe for å beholde lenge. Med to gruppetimer med treningsgruppen for overvektige i uken samt god variasjon på egentreningene, så tror jeg det er nøkkelen til å holde den gode treningsmotivasjonen oppe. Jeg suger lenge på denne gode karamellen, og jeg klapper meg selv på skuldrene for den utrolig gode innsatsen jeg gjør for tiden. Jeg er sannelig litt stolt jeg.

Jeg har visst det lenge

Jeg har jo visst det lenge. Dersom jeg ønsker å redusere vekten raskere enn jeg klarer i dag, så må jeg legge om kostholdet. Går man en del år tilbake i tid, så var det mange som mente at uten trening, så gikk man heller ikke ned i vekt. Da var trening nr. 1. Nå viser stadig flere studier at uten ett sunt, og gjennomtenkt kosthold, så vil man ikke klare den store vektnedgangen. Æsj sier jeg 🙁 Selv om jeg vet det så innmari godt, så skulle jeg veldig gjerne ha ønsket at det var motsatt. Treningen har jeg veldig god kontroll på. Jeg trener veldig bra, og jeg har en plan som fungerer. Når det kommer til kosthold, så er jeg dessverre ikke like flink. Jeg vet så innmari godt at jeg må ta en del grep om vektmålene mine skal oppnås. Jeg er blitt mye flinkere på kostholdsdelen. Jeg spiser både bedre, og sunnere, men det er absolutt ikke bra nok i forhold til hva jeg ønsker av vektnedgang. Så hva skal jeg gjøre da for å få ett like godt grep på kostholdet som på treningen…..Diett er ikke et alternativ en gang, og det er heller ikke verken Grethe Rhode kurs, eller andre kurs. Såpass flink som jeg har vært med å ta grep om treningen, så vet jeg at jeg kan klare kostholdet også. Her må jeg også gjøre det på min måte uansett hva andre sier.

SONY DSC

En studie gjennomført ved et universitet i New York slår fast det jeg visste, men ikke håpet var sant : Hovedfokuset for å gå ned i vekt må være på kostholdet. Forskerne er ikke i tvil om viktigheten av trening, men trening alene vil ikke gi den store vektnedgangen. Hovedfokuset må være på ett sunt, og godt kosthold. Det er den største jobben må gjøres, så da er det på tide å ta noen grep tenker jeg, men hvor forbaska mange ganger har jeg tenkt nettopp det?  Jeg har absolutt gått ned i vekt siden jeg begynte min reise. Til sammen begynner jeg nok å nærme meg 50 kg visst man ser hva jeg veide på det aller tyngste. 50 kg er sykt mange kilo! Jeg er utrolig stolt selv om jeg ikke alltid er like flink til å si det til meg selv. Dette har tatt år, så helt nøyaktig hva jeg har tatt av meg de to siste årene, det vet jeg faktisk ikke. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har vært på vekta på snart 2 år. Jeg måler, så der har jeg kontroll, og der ser jeg at målene mine går den riktige veien, men vekten, og jeg er ennå ikke særlig gode venner. Jeg vet jeg bør på vekta snart, og jeg er jo bittelitt nyskjerrig på hva den viser, men samtidig, så er jeg nok også redd for at jeg skal få et skikkelig slag i ansiktet. Alt inni meg sier at vekten må ha gått ned en god del, men så er det denne styggen på ryggen som er fort til å fortelle meg at jeg bare vil bli skuffet. Fornuften har ikke helt seiret på denne fronten ennå.

Det er mye jeg må bli flinkere til når det kommer til kostholdet. Jeg startet så friskt med å spise mere sunne knekkebrød, men jeg det skle jo ut etter hvert. Som med treningen, så må jeg få kostholdet inn i rammer. Jeg må legge en plan som jeg føler er noe jeg kan klare å følge, og så må jeg vise hvem som bestemmer, og dermed gjennomføre den. Dette har jeg klart i forhold til treningen, og det mentale, så dette kan jeg klare når det kommer til kosten også. De små grepene i starten. Kutte ut noe, og erstatte med noe annet, men viktigst av alt, så må jeg lære meg å spise regelmessig. Jeg kan gjerne spise frokost kl.11, og lunsj kl.14. Jeg sliter med å spise frokost når dagen liksom starter. Jeg må spise regelmessig, jeg må spise mindre porsjoner, og jeg må være flinkere til disse mellommåltidene. Vann bør også stå på MÅ listen min. Jeg er forferdelig dårlig på å drikke vann. Jeg må bli flinkere til å tenke at jeg skal spise før tarmene skriker, og stoppe før jeg er så mett at jeg ikke kan bevege meg. Det positive oppi dette er at jeg ser mange av feilene mine, så jeg bør kunne gå direkte inn, og ta en del tak. Noen ” feil ” ønsker jeg ikke å gjøre så mye med som for eksempel å kutte ned på Pepsi Max’en min – den skal ingen ta fra meg.

Jeg kaver ikke etter den slanke kroppen, men det er jo ingen tvil om at jeg ønsker å gå ned en del mer. Jeg har fortsatt en stor jobb foran meg, og uten å snakke for mye om tall, så er 30 kg et tall som jeg tenker mye. Hvor lang tid jeg skal bruke, det tenker jeg ikke noe på. Blir det 20, eller 40, så betyr ikke det heller noe. Det som betyr noe er hva jeg føler er greit. Når er det jeg er fornøyd? Jeg vet i alle fall at jeg ikke er der ennå.

Studien forteller heldigvis også hvor viktig trening er som et verktøy når man ønsker å gå ned i vekt. Trening er viktig – uansett om man skal ned i vekt eller ikke. Trening har rett og slett så mange helsefordeler at det er skummelt å la vare. Hør bare: trening kan forebygge diabetes, kontrollere blodtrykket, redusere stress, øke humøret, bedre immunforsvaret og hjelpe mot depresjon. Det er tonnevis av bevis for at trening er viktig, og forskningsarbeidet som nå har blitt gjort endrer heldigvis  ikke på dette. Jeg er fortsatt så utrolig glad for at jeg tok tak i den fysiske aktiviteten, og det mentale før kostholdet. For meg ble det den riktige plassen å starte. Da er grunnlaget mitt for å lykkes med ett bedre kosthold så mye bedre. Jeg ser også hvor mye treningen har betydd for min kropp. At jeg har mistet vekt er det ingen tvil om, men kroppen fungerer også så mye bedre, og verdiene som legen måler er blitt så mye bedre. Jeg orker mye mer, og klarer mye mer. Mye som før var ett stort ork, det er ikke noe ork lengre.

 

Oppskriften på å klare å gå ned i vekt, den sitter vi selv på. Vi må selv bestemme oss hvilken vei vi ønsker å gå, og hvor vi ønsker å starte. Det som er det riktige for meg er ikke nødvendigvis det riktige for deg, og jeg tror det er så utrolig viktig å lukke ørene for det meste av alt man blir proppet full av når det kommer til råd, og tips. Vi vet alle så mye om både kosthold, og trening at vi fint kan lage vår egen plan, og få til vektnedgangen på vår måte. Skal man høre på alle råd, og tips som vi får overalt, så vil man bli så forvirret, og føle så på nederlagene at det ikke vil nytte. Det er kun du som vet hva som vil fungere for deg, og din plan, det er den som vil fungere 🙂

Hjertebarna mine

Jeg har to store hjertebarn, to hjertebarn som betyr masse for meg. To hjertebarn jeg brenner for, og som jeg bruker mye tid på. Det ene hjertebarnet er bloggen min. Bloggen om livet mitt på godt, og vondt som en størrelse for stor. Bloggen om oppturene, og nedturene, bloggen om min vei til en lettere kropp, en sunnere kropp, og en bedre utgave av meg selv. Bloggen om det å være god nok, om viktigheten av å føle hvor flott man er selv om man er en størrelse, eller flere for stor. Bloggen om å kaste alle dårlige unnskyldninger på båten, og selv ta ansvar for eget liv. En blogg som viser hvor mye flotte klær vi har å velge blant også i store størrelser, en blogg med gode tips til dere som leser. Bloggen som betyr så mye for så mange, og som får meg til å føle meg som verdens heldigste som får lov til å holde på med å skrive.

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

Det andre hjertebarnet mitt, det er treningsgruppen for overvektige. I dag er det oppstart med gruppetrening etter en liten påskeferie, og jeg er så utrolig klar for trening igjen. Selv om jeg har trent litt i påsken, så er disse to treningstimene i uken sammen med gruppa to veldig viktige treningstimer for meg. De er med på å lage rammen for hvordan min treningsuke skal bli. Disse timene er limet mitt.

Jeg hadde lenge gått med ett brennende ønske om å starte opp et treningsopplegg kun for overvektige. Jeg husker jeg kontaktet de fleste treningsstudioene i byen, men der var ingen interesse overhode. Treningssentrene hadde jo en masse andre tilbud, men å satse på en veldig stor gruppe som virkelig trengte å komme i gang med organisert trening, det var ikke interessant nok.  Jeg hadde lenge ønsket at det var et eget opplegg for oss overvektige, et opplegg hvor vi kunne trene sammen, slite sammen og motivere hverandre. Utallige telefoner, og mailer husker jeg  at jeg sendte. De fleste gadd ikke å svare meg en gang. Kanskje så de behovet, de visste at fedmeproblematikken bare økte, men likevel så de kanskje ikke nok penger i dette til å tenne på ideen. Jeg ga ikke opp, og i mars for tre år siden, så fikk jeg endelig en instruktør som tente på ideen om egne, lukkede timer kun for overvektige. Vi startet opp med 2 timer i uken, og de første gangene var vi 8-10 stk. Gjennom Facebook, og via via, så vokste gruppen vår til å bli en fantastisk gjeng på 25 stk. Flertallet i gruppen var kvinner, men vi hadde også 2-3 menn som flittig fulgte timene våre. Fra å ha trent i gymsal den første tiden, så trener vi nå på treningssenteret Spring her i Kristiansand.

Man skal ikke så mange årene tilbake før min opplevelse av et treningsstudio var en helt annen enn hva den er i dag. Jeg skjønner alle som sliter med å komme seg over dørstokken. Jeg forstår alle som synes treningssentre er skumle. Jeg har vært akkurat der, og kjenner følelsen veldig godt. Frykten for å komme inn der med alle våre kiloer for mye, frykten for latter, og sårende kommentarer. Blikkene som sier at de skjønner hvorfor jeg er der, så stor som jeg er. Frykten for å dumme oss ut, og frykten for og ikke mestre mens alle andre rundt oss gjør det. Alle disse følelsene er vonde, de er skikkelig vonde, og opplever man slike ting, så vil man bare at gulvet skal åpne seg, og aldri trø sine bein på et treningsstudio igjen. Noen følelser er absolutt reelle. Jeg har opplevd sårende blikk, og sårende kommentarer da jeg gjentatte ganger prøvde meg på ulike treningsstudioer for en del år tilbake. Det var så utrolig vondt, og jeg gråt mange ganger i bilen på vei hjem. Andre følelser er ting vi tror som ikke er reelle. Vi kan innbille oss masse i hodet vårt, og vi kan tro at blikk fra andre er fordi vi er så tjukke. Når noen smiler, så er det fordi vedkommende ler av størrelsen vår, men det er nok sånn at mye kokes sammen i vårt eget hode. Vi lager noen ganger vår egne historier, historier som igjen blir grunnlag for de evige unnskyldningene for ikke å være aktiv.

Jeg tror mye har skjedd på de fleste treningsstudioer de siste årene. Jeg tror treningsstudioer er blitt et sted hvor alle er velkommen, og hvor alle blir tatt godt vare på. Jeg tror fortsatt det finnes treningsstudioer hvor det viktigste er å se best mulig ut, hvor det viktigste er å bli sett, og hvor det viktigste er å gå kledd i det siste av det siste innen treningsmote, men heldigvis så er det også treningsstudioer hvor man føler seg velkommen akkurat som man er. Egentlig er det bare å kaste alt av unnskyldninger på båten, bryte grenser – den berømte dørstokkmilen, den trenger ikke være så hard å komme over som man tror. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle være på et treningsstudio igjen både 2, og 3 ganger i uken, men jeg er der, og er jeg der, så kan du også komme dit. Ikke at treningsstudioer nødvendigvis er noe for alle, for det er det ikke, men i dag er tilbudet så variert at jeg vil tro at de aller fleste vil kunne finne noe som de kan like å være med på.

Det er rart hvor mye man kan grue seg til, og hvordan man på forhånd vet hvordan alt kommer til å bli. Vi mennesker er vanedyr, og vi vil jo aller helst være der vi føler oss trygge. Det å gå utenfor komfortsonen vår er veldig skummelt, og for min del, så møtte jeg frykten med alle disse fantastiske unnskyldningene som jeg hadde en laaang liste av…jeg har brukt unnskyldninger i mange år, så dette har, eller hadde jeg svart belte i. Jeg skriver hadde, for jeg har blitt veldig flink til å seire over alle disse tåpelige unnskyldningene. Hodet mitt var alltid fullt av unnskyldninger ….. alt jeg burde gjøre hjemme, alle jeg burde ha besøkt, alle tlf jeg burde ha tatt, alle mailene jeg burde ha skrevet, og visst jeg kjente VELDIG godt etter, så kunne det være at jeg hadde vondt ett eller annet sted… dessuten når jeg tenkte etter, så hadde jeg gått en tur dagen før, og man skal vel ikke være aktiv to dager på rad…Jeg tror egentlig jeg bør skrive bok om alle unnskyldningene jeg hadde…man kan bli flau av mindre.

 

Foto : Børre Eskedahl / VG

 

Å kaste unnskyldninger på båten, og det å bryte grenser, det betyr å seire. Det er viktig at man våger å trø litt utenfor tryggheten, og komfortsonen. Det er viktig å trosse sperrene, og det er viktig å bryte grenser, og igjen : det finnes ingen unnskyldninger som er gode nok for at du ikke skal kunne begynne å være aktiv. De små skrittene som til slutt gir de store gevinstene, de kan også du ta. Om du ikke trosser den berømte dørstokkmila i forhold til treningsstudio, så begynner du med de berømte 30 minuttene hver dag.

For meg så har det å ha mennesker i samme situasjon som meg selv betydd alt. Treningsgruppen for overvektige her i Kristiansand har virkelig betydd alt for meg. Uten denne gruppen, og disse flotte menneskene, så hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Vi er så utrolig heldige her i Kristiansand som har en egen treningsgruppe for overvektige hvor alle treningstimene er tilrettelagt for våre kropper, og våre ekstra kiloer. Hvor vi sammen kan puste, pese, og svette uten at en eneste en bryr seg om andre enn seg selv, og hvor treningsklærne er det vi finner i skapet, og som vi føler oss vel i. Likevel så undrer det meg stort at ikke enda flere overvektige er med og trener. Det frustrerer meg veldig, og jeg kjenner at jeg nesten blir litt sint! Vi klager over at det ikke finnes tilbud, og når tilbudet finnes rett foran nesen på oss, så kommer alle de tusen unnskyldningene for hvorfor man ikke kan være med å trene….skjerp dere!  Flere treningsstudioer bør ha som fokus å være for alle, og dermed tilrettelegge treninger også for overvektige. Tommelen opp for Spring her i Kristiansand – vi er heldige!

Uten treningsgruppen, så hadde ikke jeg vært der jeg er i dag. 2 ganger i uken trener overvektige sammen på Spring. Vi trener tabata, og vi trener puls intervall. Det er tøffe økter, men du verden så mye det gir oss. De fleste som startet i gruppen for 3 år siden er på en helt annen plass i dag enn vi var da. Vi har fått en mye bedre kondisjon, vi er mer bevegelige, vi orker mer, vi har bedre helse, og vi har masse mer å gi! Mange har også merket vektnedgang, og det er helt klart målet for mange, men helsen er hovedfokuset vårt. Samholdet er helt utrolig, og vi støtter, og motiverer hverandre. Vi savner hverandre når noen mangler, og er fort ute med å fortelle at noen er savnet, og vi er der om vi merker at noen kanskje er i ferd med å backe ut – gruppen er gull verdt. Håpet, og ønsket er at gruppen skal bli mye større, og jeg undrer meg så mye på hvorfor ikke enda flere overvektige vil være med.

Det koster å ta tak i ting, men vi mennesker er full av unnskyldninger, og det er nettopp disse unnskyldningene vi må kvitte oss med. Unnskyldningene er bare med på å bygge opp under alle negative tanker, og følelser – det finnes få unnskyldninger for ikke å bli fysisk aktiv. I gruppen vår er alle overvektige velkommen. Her gjør man det man orker, og det er ingen som krever mer enn det. Er det noe man ikke klarer, så gjør man andre øvelser som passer bedre. Det tas hensyn til at vi bærer en del kilo for mye, så vi hopper for eksempel ikke, og belaster knærne minst mulig. Klart det er tungt. Klart man svetter, og er dønn sliten, men det er jo faktisk sånn det er å trene. Gevinsten av å ha det tungt, og litt vondt, den er stor 🙂 Det er få treninger man skal være med på før man merker at trening nytter! 

SONY DSC

Jo, det er kanskje skummelt å gå inn på et treningssenter, men det er kun de første gangene – man må overvinne frykten. Du som stadig sier ” Jeg burde absolutt ha vært i gruppen deres – jeg trenger å bli aktiv ” – gjør snakk om til handling! Jeg får masse henvendelser fra personer som ønsker å vite mer om treningsgruppen, og det synes jeg er utrolig hyggelig…det triste er at det stopper som oftest der. Man tar ikke steget videre. Trening skal merkes. Man skal svette, og man skal slite. Det man føler man ikke klarer, det klarer man etterhvert. Om ikke koordinasjonen er helt som den skal være, hva så? Det er veldig få unnskyldninger som er gode nok til å ikke gjøre noe med situasjonen du er i. Det handler om å bestemme seg, kaste unnskyldningene på båten, og ta tak. Alle som sliter med vekten – vi vil ha deg med på laget! 

Treningsgruppen for overvektige trener mandager fra kl.19-19.55 på Spring Rona, og vi trener onsdager fra kl.19-19.55 på Spring i Vågsbygd. Det betyr at det er trening i dag. Har du lyst til å bli med? Du kan trene en uke gratis. Kanskje er det på tide å kaste alle unnskyldninger på båten, og ta det taket du så lenge har hatt lyst til å ta? Ta gjerne kontakt med meg for mer info, eller kontakt Spring på tlf : 08421