Fra å hate til å like…..

Jeg har aldri likt å sykle. Meg og sykkelen har aldri hatt noe godt forhold, og vi har vært svært lite sammen opp igjennom årene. Jeg vet ikke hvorfor jeg alltid har hatt et hatforhold til det å sykle, for jeg har aldri opplevd noe traumatisk på sykkel. Fall, og skrubbsår var ikke årsaken, men samtidig, så har jeg nok aldri følt meg trygg på en sykkel.  Selv når alle andre i gata fant frem sykkelen, så var det helt ålreit å finne på andre ting. Jeg har aldri savnet å sykle selv om ” alle ” andre gjorde det. Jeg har ikke sittet på en ordinær sykkel på evigheter, ikke siden jeg var barn faktisk. Det frister ikke heller. Jeg husker mamma strevde med å lære meg å sykle, og prøvde å oppmuntre meg til å skjønne at det å sykle var moro, men nei – sykkel er ett stort nei for meg. Jeg har heller ingen planer overhode om å anskaffe meg sykkel, og jeg er helt fortrolig med å ha ett anstrengt forhold til det å sykle. God trim sier mange. Man opplever, og ser så mye når man er på sykkeltur sier andre, men jeg trimmer heller på andre måter, og det som sees, og oppleves fra sykkelsetet, det går det helt fint at jeg opplever på andre måter.

 

Jeg vil alltid mislike det å sykle på en ordinær sykkel – der vil det aldri skje mirakler, men å sykle inne, på treningssenteret, det liker jeg veldig godt. Jeg hadde nok trodd at det å sykle inne ville være like pyton som det  sykle på en ordinær sykkel ute, og jeg brukte lang tid på å overtale meg selv til å prøve ergometersykkelen. PT jeg hadde, og som jeg savner veldig, han brukte lang tid på å overtale meg. Jeg husker hvordan vegringen satt veldig godt i. Jeg hadde liksom bestemt meg på forhånd for ikke å like det. Min plass var liksom ikke på en sykkel. Samtidig, så var det en fornuftig del av meg som sa at det å sykle inne nok ville oppleves annerledes, og den fornuftige delen av meg hadde helt rett : jeg har blitt så glad i sykkelen på treningssenteret. Jeg fant meg egentlig ganske fort til rette på sykkelen, og jeg fant en treningsform som for meg var veldig bra.

Nå er jeg på sykkelen 2-3 dager i uken. Denne uken har det blitt to ganger, for denne uken har egentlig vært en slapp uke med kun 3 økter, så neste uke er det full uke igjen. Det stresser meg ikke så mye om jeg ikke får 5 økter hver uke så lenge jeg vet at jeg har blitt veldig god på å trene, og trening har blitt en viktig del av hverdagen min. Når jeg har treningsøkt på sykkelen, så skal jeg sykle ei mil eller mer. Lymfebeina mine liker også å sykle, og jeg merker hvor mye bedre beina er etter ei sykkeløkt enn før. De dagene hvor jeg trener styrke, så er det oppvarming på sykkelen i 10 minutter. Jeg bytter på å ha sykkeløkt, økt på tredemølla og styrke gjennom uken. Så velger jeg ulik intensitet på kondisjonsøktene ut i fra hvordan beina mine fungerer. Ofte må jeg starte forsiktig, men så kan jeg øke når beina bare har fått kommet seg i gang.

 

At trening er medisin for kropp og sjel, det er det ingen som helst tvil om. Jeg tror ikke jeg har hatt en dag hvor jeg har trukket dyna godt over hodet for å sove videre. Jeg er morrafugl, og står rett opp av sengen når alarmen på telefonen ringer. Da er det en tur på badet, rett i treningsklær, og så er det ut døren. Det å komme seg ut såpass tidlig er utrolig godt, og det å kjenne at tunge, vonde bein blir så mye bedre av å trene, den følelsen er så god å kjenne på. Jeg kjenner også hvor godt det gjør psykisk å trene. På sykkelen, eller på mølla så får jeg tenkt de tanker som må tenkes, og bli ferdig med det der og da, og når man ikke har tanker som må tenkes, så er man i sin egen, lille boble. Jeg har på god musikk på ørene, noe jeg er helt avhengig av for å gjennomføre gode treningsøkter. Skulle jeg ha glemt øreproppene hjemme, så snur jeg for å kjøre hjem og hente de. Musikk må jeg ha.

Kanskje er det beina mine som har vært en av grunnene til at jeg har hatt ett slikt hatforhold til det å sykle ute, og det at beina mine er såpass tunge som de er kanskje også fikk meg til å tvile på å sykle inne. Sykling er blitt en favoritt, og jeg sliter ikke med å gjennomføre disse ukentlige sykkelturene. Skulle beina være noe vonde, og ekstra tunge, så må jeg bare slippe opp litt på belastningen. Fordelen med disse tømmerstokkene, om det er noen, det er i alle fall at beina er innmari sterke. Så med riktig innstilling på sykkelen ut i fra dagsformen, så svetter jeg meg gjennom mila og er så glad, og fornøyd etter endt økt.

Å trene på treningssenter det var ei gang ei dørstokkmil for meg, men det er lenge, lenge siden. Jeg stortrives med å trene på Fresh Fitness Rona. Der er det ingen blikk, eller kommentarer. Der opplever jeg kun positive, flotte mennesker som heier på hverandre. Jeg har definitivt funnet den treningsformen som fungerer optimalt for meg.

I morgen er jeg klar for ei ny, knallgod treningsuke. Vi blogges til lørdag.

Gi meg et skikkelig spark bak

Nå trenger jeg et skikkelig spark bak, og da snakker vi et som kjennes sånn at jeg skjønner at vi snakker alvor her nå.

Foto : Fædrelandsvennen

Jeg har de siste årene vært innmari god på å trene. Jeg er skikkelig stolt av at jeg har fått treningen inn som en viktig del av hverdagen min, og det er ingen tvil om at treningen har betydd mye for helsen min. 4-5 ganger i uken har jeg trent både styrketrening og kondisjonstrening. Sykkelen og jeg har utrolig nok blitt veldig gode venner, og målet for sykkelturene er alltid å fullføre ei mil. Klokken ringer 0615, og da er det opp å gjøre seg klar for ei god treningsøkt. Jeg er alltid på trening før kl.07.

Ting skjedde i desember. Desember 2022 har vært den dårligste treningsmåneden på alle år jeg har trent. Jeg kan nok telle på en hånd hvor mange treningsøkter jeg hadde i desember. Årsaken er rett og slett at jeg føler jeg har hanglet hele måneden, og med alt som er av smitte, så var det kanskje ikke lurt av meg å dra på treningsstudioet. Det hadde sikkert ikke vært populært heller om jeg satt på sykkelen og hostet og harket, eller pusset nesen i et sett. Kroppen ville liksom ikke samarbeide helt. Jeg hadde ei runde i starten av desember hvor jeg syk, og etter det, så slapp det liksom aldri taket. Jeg er også så heldig at når jeg blir forkjølet, så får jeg skikkelige utslett/eksem ved siden av nesen. Jeg blir illrød, og utslettene hovner på en måte opp. Så da vil en helst holde seg inne, for pent er det ikke. Jeg tror jeg må henvises til hudlege, for jeg tror ikke fastlegen min helt vet hva dette er.

Tilbake til treningen. Desember har vært elendig. Året 2022 har nok også sett under et vært et noe dårligere treningsår enn andre år. Jeg fikk nyresteinsproblematikken i januar i fjor, og slet mye med smerteanfall frem til jeg ble operert i april. Smerteanfall og trening er heller ingen god kombinasjon, så 2022 er vel ikke det beste treningsåret mitt nei. Men 2022 er lagt bak meg, så nå håper jeg 2023 skal bli et år hvor treningen igjen skal stå i fokus, og blir denne viktige delen av hverdagen min.

Nå er det på tide å brette opp ermene igjen. Det er på tide å komme tilbake til normalen. Kroppen trenger det, og hodet trenger det. Hele meg trenger det. Jeg trenger et skikkelig spark bak nå, for det å være såpass lenge borte fra trening, det betyr også at det er ekstra hardt det å komme seg tilbake. Så sparket må være så hardt at hodet skjønner alvoret.

Hvem hadde trodd at jeg skulle bli glad i trening, og at trening skulle bli en så viktig del av hverdagen min. Jeg skal ikke lyve å si at trening alltid er en glede. Det er mange dager utrolig tungt å komme seg på trening, men jeg kommer meg dit, og det i seg selv er en stor seier. Jeg gjennomfører gode økter, og kroppen og hodet er glade og fornøyde etter endt økt. Jeg som mange andre hadde all verdens unnskyldninger for ikke å trene om man går noen år tilbake i tid. Jeg kunne ha skrevet ei stor bok om alle unnskyldningene jeg hadde. Svarte belte i unnskyldninger, det er det sikkert flere enn jeg som kjenner til. Det å dra på treningssenter er ikke lengre utenfor komfortsonen min slik det var før. Jeg trives veldig godt på treningssenter, og der jeg er, så er jeg en del av alle som trener der. Ingen blikk, eller sårende kommentarer. Heller stikk motsatt, at de heier på meg.

Jeg får trent 4-5 ganger i uken, og er veldig fornøyd med det. Vanligvis om det blir en treningsstopp, så kommer panikken. Panikken for at vekten skal gå opp istedenfor å gå ned. Den panikken har jeg heldigvis ikke kjent på i desember. Det er nok fordi jeg føler på kroppen at vekten faktisk likevel går ned. Jeg har byttet sprøyte i forhold til overvekten, og denne er jeg mye mer fornøyd med.

Mandag er det trening igjen. Ingen diskusjon. Brette opp armene, og gjøre som jeg pleier. Følge treningsplanen til punkt og prikke. Håpet er jo at jeg kan være såpass flink generelt at det også kan vises på vekta. En ting er at jeg vil ned pga helsen, men en annen viktig grunn er definitivt det mentale. Jeg trives ikke med kroppen, og jeg skulle gjerne ha ønsket at noen bare kom inn og tok full kontroll over valgene mine, men det er kun en som kan gjøre noe for å komme ytterligere ned i vekt, og det er meg selv. Så enkelt, men så vanskelig.

Nå er det tilbake til hverdagen igjen, og jeg skal ta tilbake den gode treningsrutinen min. Heldigvis så vet jeg at jeg ikke har problemer med å komme tilbake til det gode treningsmønsteret mitt. Det er blitt innarbeidet gjennom en del år nå. Mandagen vil bli tøff, og sengen vil nok friste mer enn vanlig, men trening skal det bli.

Ha en nydelig lørdag. Vi blogges i morgen!

Det er på tide å sparke seg selv bak

Nå er det på tide å brette opp ermene igjen. Det er på tide å komme tilbake til normalen. Kroppen trenger det, og hodet trenger det.

Sommeren har vært tøff, og av den grunn også litt slapp. Og hodet mitt, det sliter veldig for tiden. Når jeg skriver at sommeren har vært tøff, så sikter jeg til at lymfebeina mine har vært utrolig vonde. Det har også resultert i at treningen ikke har vært like bra som den pleier å være. Jeg pleier å være på trening 4-5 ganger i uken. I sommer har det ikke blitt så mye. Sommeren er jo også tid for ferie og turer, og det er også en grunn til at treningen har vært noe laber i sommer. Selv om sommer er sommer, og man har kost seg masse, så sliter jeg med dårlig samvittighet når jeg ikke får trent som jeg skal. Jeg hadde jo også en periode fra januar til april hvor jeg slet med nyrestein, og hvor treningen ikke kunne gjennomføres som vanlig.

Det er ulike meninger når det kommer til trening for oss med lymfødem. Mange mener at den treningen jeg feks utfører, at den kanskje ikke er den beste for lymfødemet mitt. Dette tror jeg er litt forskjellig fra person til person, for jeg vet at treningen gjør godt for beina mine. Når jeg har hatt en så ujevn trening som nå, så er det også en grunn til at beina ikke er er så fornøyde. Er jeg borte lenge fra trening, så er det negativt for beina mine. God trening, det betyr økt sirkulasjon, og det trenger beina mine. Så en av grunnene til at beina har vært så mye mer smertefulle i sommer, det er bla fordi treningen er blitt nedprioritert. Så uansett hvor vonde de er, så må jeg presse meg selv på trening, sparke meg hardt bak.

Jeg trener mye, og trening er blitt en viktig del av livet mitt. Hvem hadde trodd at jeg skulle bli glad i trening. Jeg skal ikke lyve å fortelle at trening alltid er en glede. Det er mange dager utrolig tungt å komme seg på trening, men jeg kommer meg dit, og det i seg selv er en seier. Jeg gjennomfører gode økter, og kroppen og hodet er glade og fornøyde etter endt økt. Jeg som mange andre hadde all verdens unnskyldninger for ikke å trene om man går noen år tilbake i tid.

Jeg får trent 4-5 ganger i uken, og er veldig fornøyd med det. Sommeren har altså vært litt opp og ned treningsmessig, og jeg kjenner panikken litt nå. Jeg føler vel at vekten er i ferd med å gå oppover istedenfor nedover, men jeg er heldigvis bevisst på det, og er nødt til å ta skikkelig tak. Følge treningsplanen til punkt og prikke, være mye i aktivitet utenom, og spise flere, og mindre måltider. Jeg spiser vanligvis ikke mye søtt, og salt, men denne sommeren har det nok vært mer enn det pleier. Jeg spiser også for mye når jeg spiser måltider. Og der ligger mitt problem. Så her må det tas grep. Jeg må ytterligere ned i vekt. En ting er at jeg må ned pga helsen, men en annen viktig grunn er definitivt det mentale. Jeg trives ikke med kroppen, og jeg skulle gjerne ha ønsket at noen bare kom inn og tok full kontroll over valgene mine, men det er kun en som kan gjøre noe for å komme ytterligere ned i vekt, og det er meg selv. Så enkelt, men så vanskelig.

Det er nok flere grunner til at beina mine er blitt så mye mer smertefulle. Lite trening er bare en liten del av årsaken. Sko er en annen årsak. Om sommeren så går jeg mye på sandaler. Nå bruker jeg mest Fit Flop som har god demping, og jeg bor mer eller mindre på de, men så hender det at jeg går på Birkenstocker, eller lave sko uten særlig demping, eller støtte, og det er ikke bra for mine bein. Birkenstocker er jo gode sko, men for meg så blir de for harde. Dempingen er ikke der. Så sko er så utrolig viktig for meg.

Hovedårsaken til økning i smertene er nok at sykdommen dessverre har utviklet seg i negativ retning. Derfor er det nå viktig at hverdagen starter opp igjen, og at jeg kommer inn i et normalt treningsmønster. Treningen gir meg ikke så mye nedgang på vekta, men den er utrolig viktig for helsen min. Jeg merker godt på kroppen når jeg har vært litt slapp som nå i sommer. Ikke minst så begynner hodet å kverne mye mer når jeg ikke er der treningsmessig som jeg pleier. Trening betyr så mye både fysisk og psykisk.

I høst skal jeg ha en god prat med legen min for å stake ut veien videre. Det er godt å ha en lege som man kan ha slike gode samtaler med. Til slutt er det jeg som må ta valgene, men fint og kunne snakke sammen om veien til målet.

Nå er det tilbake til hverdagen igjen, og jeg skal tilbake til den gode treningsrutinen min. Heldigvis har jeg ingen problemer med å komme tilbake til det gode treningsmønsteret mitt. Det er blitt innarbeidet gjennom en del år nå. Jeg håper også at den ukentlige treningen med jentane også kommer i gang igjen om ikke så lenge. Pga nyresteinen, så mistet jeg vårperioden, men nå føler jeg meg veldig klar. Bor du i Kristiansandsområdet, og har lyst til å være med å trene med oss en gang i uken, så ta kontakt med meg. Supergod trening med Cathrine som er PT. Kanskje kan denne treningen bli starten på noe du har tenkt at du skal gjøre lenge nå….

Her ser dere en del av den flotte treningsgjengen – vi svetter og ler om hverandre. Vi vil gjerne bli enda flere.

God søndag alle fine følgere. En overskyet dag i Kristiansand legger alt til rette for en dag med rydding her hjemme. Vi blogges til lørdag.

Det var ingen vei tilbake….

Jeg husker det så godt. Jeg husker hjertet hamret så det nesten hoppet ut av kroppen min. Jeg var så nervøs. Jeg hadde mest lyst til å snu.

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. For et tankekjør jeg hadde. Jeg husker hvordan tankene spant rundt i hodet mitt, og at pulsen var høy. Det var likevel ikke noe alternativ å ikke gjennomføre. Nå var jeg her, og jeg skulle da ikke oppleve nedturen ved å gi meg før jeg hadde startet. Og dette hadde jeg også lovet meg selv da jeg tok telefonen til Arendal sykehus for å avlyse slankeoperasjonen.

Det var sånn det hele startet. Det var der i løypa på Sukkevann min reise begynte, i en gågruppe. En liten annonse i Fævennen som fanget blikket mitt. Et prosjekt som ønsket at inaktive skulle bli mer aktive. Lite visste jeg at det var den dagen livet mitt skulle endre seg. Fra to gåturer i uken til fem treninger i uken. Fra et inaktivt liv til et aktivt liv. Fra å hate trening til å bli glad i trening. Fra og ikke være lite glad i meg selv til å kunne bli litt mer glad i meg selv. Endringene i kropp og sjel har vært enorme. Alt takket være et spark bak, og de små skrittene i mitt eget tempo. Og personen bak denne gågruppen har betydd mye for meg, og han vil jeg aldri glemme.

Foto: Fædrelandsvennen

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt. Dette er jo forskning som bør motivere de fleste av oss til fysisk aktivitet. Forskning viser at det er veldig lite aktivitet som skal til for å bedre helsen vår, og også redusere faren for tidlig død. Man trenger ikke trene for å løpe store løp, og man trenger ikke sykle verken Birkebeineren, eller Kristiansand-Hovden. Slike ting tar jo pusten fra de fleste av oss. Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Helsegevinsten av de ukentlige turene i nærmiljøet, var enorm for meg. Jeg merket fort en veldig stor effekt. Først på det mentale plan. Jeg var stolt av meg selv for at jeg klarte å gjennomføre hver uke. Og stolt hadde jeg sjeldent vært når det kom til fysisk aktivitet. Vi var mye ute på turer som familie, så jeg hadde ikke et stillesittende liv, men fysisk aktivitet måtte inn i faste rammer. Etter hvert ble pusten lettere da jeg gikk opp de bratteste bakkene i løypen. Småting i hverdagen, som husarbeid og barnelek, ble også lettere. Det ble lett å knytte skolissene. For meg ble redningen å gå tur i den lokale lysløypen. Men man trenger ikke å ha en stor og flott lysløype tilgjengelig for å gjennomføre aktiviteten. Du kan ha som mål å gå til postkassen eller til lekeparken. Du trenger ikke å ha en turløype. Det handler bare om å komme seg ut. Frisk luft hjelper utrolig mye for hodet. Forskerne anbefaler å inngå turavtaler med venner og bekjente. Jeg er nok annerledes der, for jeg liker best å gå alene, med musikk på øret. Med musikk på øret, så går jeg inn i min egen, lille boble. Har jeg glemt øretelefonene, så drar jeg hjem for å hente de.

Jeg merket de store helseeffektene gradvis. Etter tre måneder ble pusten lettere, samt hverdagsaktivitetene. Dørstokkmila var passert, etter et år så jeg store forbedringer i verdiene på blodtrykk og kolesterol. Det gikk et halvt år før det gikk fra å være kjedelig til at det ble ok. Det er der mange mister motet, men du må stå i det. Jeg var sikker på at jeg aldri skulle klare å gjennomføre over tid, men der overrasket jeg meg selv veldig. Gevinsten i det å begynne med fysisk aktivitet er så enormt stor. Mye større enn man på forhånd tror.

Ifølge forskerne viser studier at man ikke trenger å øke aktivitetsnivået mye for å oppnå stor effekt, hvis utgangspunktet er at man er svært lite fysisk aktiv skriver Fædrelandsvennen. I en studie med data fra flere land, deriblant Norge, sammenliknet forskerne fysisk aktivitet og dødelighet hos mer enn 36.000 personer over 40 år. Studien ble nylig publisert i anerkjente British Medical Journal. Den minst aktive gruppen hadde lite aktivitet. Den nest minst aktive gruppen hadde omtrent fem minutter mer pr. dag med fysisk aktivitet av moderat intensitet (tilsvarer rask gange). I denne gruppen var altså risikoen for tidlig død halvparten så stor som i den minst aktive gruppen, sier Hansen. En annen undersøkelse gjennomført av Norges idrettshøgskole (NIH) viser tilsvarende funn. Her var også risiko for tidlig død halvert hos dem som var nest minst aktive (gikk i snitt 6888 skritt pr. dag), sammenliknet med dem som beveget seg minst (cirka 2200 skritt mindre pr. dag).

Jeg synes denne nye forskningen er fantastisk lesning. Vi kan kaste de hårete, store målene på båten, og starte i det små. Få opp pulsen med de små skrittene i vårt eget tempo.

Det har blitt flere turer denne uken på meg, og i tillegg til trening, så er jeg veldig fornøyd. Nå nærmer også våren seg med stormskritt, og da er det også mye lettere å få rompa opp av stolen.

Du har fortsatt muligheten til å være med i trekningen av en flott softshelljakke fra Studio. Jeg trekker en vinner til lørdag.

Jakken du kan bli den heldige eier av, det er en sporty jakke med dyreprint i softshell -kvalitet. Jakken har  A-form, den har hette, og lommer foran. Ermene har elastiske mansjetter og krokbånd, og har mykt varmende fôr. Lengden på jakken er 99 cm. Modellen bruker størrelse S og er 170 cm høy. Jeg bruker vanligvis M i klær fra Studio, men akkurat disse kan man nok gå opp en str i. Jeg har M, og takket være at jeg nå har gått ned litt, så får jeg akkurat kneppet jakken nå, men da jeg fikk den, så ble den for trang. Jeg knepper også sjeldent jakker, og liker liksom å gå med de åpne om ikke det er skikkelig kaldt ute da.

Visst du har lyst på den flotte softshelljakken fra Studio, så legger du igjen en kommentar på bloggen. Kommentaren legger du igjen her, og ikke i kommentarfeltet på bloggens Facebook side. Når du kommenterer, så fortell også hvilken størrelse du ønsker jakken i. Jakken kan ikke byttes da den gis direkte fra Studio, og ikke en av butikkene som selger merket. En str. M er feks 46/48.

 

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag

Før og etter

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke alltid lett om man står alene. Man skal ha vilje av stål, og man må pushe seg selv hele tiden for ikke å gå på den vanlige smellen at man gir opp for fort. Du vet hvordan det er. Starte for fullt på mandag, hårete, store mål, og i løpet av ei uke, eller to, så er man tilbake i kjelleren. Deprimert og lei seg.

Det begynner å bli noen år siden jeg fikk startet en treningsgruppe for overvektige her i Kristiansand. Lett var det ikke, det å finne noen som ønsket å gi oss et tilbud. Vi trente først i en gymsal to ganger i uken, og etterhvert, så ønsket Spring  å lage en gruppe for oss med trening to ganger i uken. Vi holdt på helt til Spring la ned sin avdeling på østsiden av byen. Etter det har vi trent crossfit, og noen holder fortsatt på med det. Jeg skulle jo ønske at flere tenkte på trening for overvektige. Behovet er stort, og det er i utgangspunktet mange som burde ønske seg et slikt tilbud, men jeg ser også at det er en vanskelig gruppe å nå frem til. Da jeg fikk dette til for de årene tilbake, så var det så mange som skulle bli med, men jeg husker at jeg slet veldig med å finne de vi måtte være for å få dette til. Vi er gode på unnskyldninger, og unnskyldninger det mange av når tilbudet plutselig var der. Jeg har vært der selv, og vet hvor lett det er å komme med all verdens unnskyldninger for å slippe å være i aktivitet. Jeg blir nesten litt flau når jeg tenker på alle unnskyldningene jeg brukte.

Livet mitt før var som det nok er for mange. Jeg har trent på treningsstudio mange ganger, jeg har prøvd ulike former for aktivitet. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg gikk ned, jeg gikk opp, og sånn var det i mange år. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen…og starte på nytt neste mandag.

Alene kan det være vanskelig. Jeg har heldigvis i løpet av de siste årene klart å finne både motivasjonen, og treningsgleden, og jeg har vært mest alene. Det har tatt tid, men det er så godt å være der. Jeg er også en som trives med å trene alene. Det fungerer veldig godt å trene alene, og jeg kommer meg på trening. Jeg har klart å holde fokus, og har klart å holde på motivasjonen fordi jeg ser at det nytter.

For en reise det har vært! Oppturer og nedturer, smil, latter og tårer. Frustrasjon og sinne. Blod og svette. En reise med et klart mål for øyet. Jeg er så takknemlig. Takknemlig for at jeg er så sterk og ikke gir opp. Takknemlig for de flotte menneskene som har vært en del av min endringsreise. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg valgte bort slankeoperasjon for de årene tilbake. Jeg har blitt kjent med meg selv på et helt annet plan. Oppdaget nye sider, utfordret meg selv, dratt meg selv opp fra kjelleren mange ganger, jeg har lært, erfart og ikke minst: jeg har mestret.

Endringsreisen har vært en reise jeg ikke ville vært foruten. Jeg har vist meg selv at jeg kan og at jeg vil. Når jeg normalt har gitt opp, så har jeg fortsatt. Jeg har funnet en styrke inni meg som jeg nok aldri hadde trodd at jeg hadde. Jeg visste at jeg var en fighter på en del andre plan, men å få noe til å være når det kom til trening og endring, det har jeg hatt veldig dårlige erfaringer med. Jeg har vært som så mange andre. Startet mandag, og gitt opp på torsdag. Så har jeg jo da hatt all verdens unnskyldninger både for og ikke være aktiv, og skulle noen hatt svart belte i unnskyldninger, så burde nok jeg hatt det. Jeg kunne ha skrevet bok om alle unnskyldninger jeg brukte. Man kan jo nesten bli flau i ettertid.

Det er 6 år siden jeg ga meg selv en siste sjanse til å gjøre noe med vektutfordringene, og jeg vet jo at jeg fortsatt har en lang vei å gå. Jeg er absolutt ikke fornøyd, men for meg har det vært viktig å bruke lang tid. Jeg hadde ikke klart dette på et år, eller to. Ikke uten at jeg nå hadde vært hårløs, og frynsete i alle kanter. Og for meg, så er det en prosess. Jeg må selv være klar for å ta nye skritt, og akkurat de tingene kan ta noe tid for meg. Det nytter lite med store overskrifter, og pekefingre når man ikke selv tenker de samme tankene, eller man ikke selv er klar for å endre. Man skal hele veien gjøre ting for seg selv, og ikke alle andre. Det er så uhyre viktig.

For en liten stund tilbake, så startet jeg med PT. Dere som følger bloggen min vet at det satt langt inne. Jeg har tenkt på det i evigheter, og det er litt meg i et nøtteskall i en del ting. Jeg tenker nok av og til for mye. Jeg kan nok overtenke. Men så ble det PT, og jeg har nå hatt 10 timer. Dette er den beste investeringen jeg har gjort på veldig lenge! Jeg var spent, jeg grudde meg litt også, men disse 10 timene har betydd enormt mye for meg, og reisen jeg er på. Nå har jeg fått trent masse styrke, noe jeg ikke har trent på lenge. Jeg bodde på tredemølla, noe som har vært enormt god trening for meg, men jeg merker jo hvor mye det betyr det at jeg har fått inn så mye styrketrening som jeg nå har. Jeg blir utfordret, jeg blir pushet. Jeg har gjort masse øvelser som jeg ikke har gjort før, jeg gjør øvelser som jeg nok ikke hadde gjort om jeg trente alene, og jeg ser og merker at jeg har masse styrke. Nå som jeg har en pause fra PT timer, så tar jeg med meg alle øvelsene jeg har lært inn i min egentrening.

Utover egentreningen min, så trener jeg gruppetimer med en flott gjeng damer i alle størrelser. Dette er PT timer i gruppe. Coronatrygg trening. Eget rom med god avstand til hverandre, og hvor hver trener på sin plass. Styrke og kondisjonstrening. Å ha en PT som har ansvar for treningene, det betyr god trening, trygg trening, og trening hvor alle blir fulgt  gitt meg utrolig mye både fysisk, men også mentalt. Gruppa trener i dag mandager og onsdager.

Har du lyst til å komme i gang med trening, og har lyst til å trene i gruppe, så skal vi snart i gang med ei ny runde. Vi forplikter oss for 10 treningstimer av gangen. Når vi setter i gang igjen med en ny runde, så har vi plass til 2-3 nye i gruppa. Bor du i Kristiansands området, og har lyst til å komme i bedre form, så ta kontakt med meg. Vi er jenter i alle størrelser, så du må ikke være overvektig for å bli med, men ha et ønske om å komme i bedre form. Det er et unikt tilbud, så nå har du muligheten til ikke bare å snakke, men faktisk gjøre det du har snakket om så lenge. Kanskje vi sees 🙂

 

 

Hodet altså

De siste dagene har vært tøffe og utfordrende. Jeg må virkelig lete etter motivasjonen, og det er det evigheter siden jeg har måtte gjøre. Jeg kjenner panikken sniker seg så smått inn. Dette liker jeg ikke. Men jeg vet at den eneste som kan snu negative tanker, det er meg selv. Jeg må ned i kjelleren og rote frem det jeg vet at jeg har, viljestyrke, og evnen til å snu tankene.

Det er stengte treningssentre som gjør dagene ekstra tøffe for tiden . Tirsdag vedtok Kristiansand Kommune å stenge bla treningssentrene. I første omgang frem til torsdag, men smitten øker, og det ser ut som om enda strengere krav innføres fra neste uke. Da snakker vi om en nedstengning av byen. Så at treningssentrene åpner til torsdag, det har jeg ingen som helst tro på. Vi må nok se for oss en enda lengre periode hvor man må tenke alternativ trening.

Noen oppfatter det som om jeg klager. Jeg har full forståelse for at kommunen måtte gå til det skrittet de gjorde. Smitten må ned. Så enkelt. Da må man ta nødvendige grep, og stenge plasser hvor mye folk er samlet. Likevel har jeg lov til å uttrykke at et nedstengt treningssenter er utfordrende for meg. Noen har ikke problemer med å snu rundt, og trene hjemme, eller ute. Jeg sliter nok litt der. Jeg har utstyr hjemme så jeg kan trene gode økter. Jeg har verktøyene som jeg trenger for å trene god økter hjemme, men jeg må ut for å trene de gode øktene. Jeg må på treningssenteret. Så enkelt. Hjemme får jeg ikke de samme gode øktene. Hjemme er det lett å utsette økten, og jeg føler heller ikke at jeg gir like mye. Jeg er ikke like strukturert hjemme.

Jeg har aldri følt på faren for smitte når jeg har vært på trening. En av grunnene til det er jo at jeg trener veldig tidlig, og da er det ikke så mange andre som er på trening. Man holder veldig god avstand, og alle er utrolig flinke til å vaske av apparater man har brukt med antibac. Men jeg vet jo også at det ikke alltid er like lite folk på trening. Det er jo tider på døgnet hvor det er langt flere mennesker enn tidlig morgener. Så jeg ser jo at smittefaren er til stede.

Jeg har manualer, vektstang, strikk, kettlebell og stepkasse. Jeg kjøpte alt dette da jeg hadde som mål å ha mitt eget treningsrom hjemme. Det gikk jo like dårlig som da man tidligere har anskaffet seg både trimsykkel, og stepmaskin. Det blir ikke brukt til annet enn å samle støv. Ivrig i starten, men det fungerer rett og slett ikke. Dette er sikkert noe mange kjenner seg igjen i. Trimsykler som fort blir både støvsamler, og tørkestativ.

Jeg vet at det handler om å snu tankene, og at det er noe jeg bare må gjøre. Fra å trene 5-6 ganger i uken på treningsstudio, så må jeg nå fordele dette på hjemmetrening, og turgåing. Jeg har kommet meg ut på tur et par dager. Jeg liker å gå tur, og målet var jo at når snøen forsvant, så skulle jeg gå turer i tillegg til treningen på studio. Likevel sitter den en på ryggen og prøver å få meg til å se problemer istedenfor løsninger.

Det handler jo også om hva slags trening man er vant til, og hva slags trening man liker. Jeg kan ikke bare ta på meg løpeskoene, og løpe meg en tur. Ikke har jeg løpesko, og ikke skal jeg løpe. Å løpe litt på tredemølla, det er noe helt annet enn å løpe en lengre tur ute. Det skjer ikke. Jeg kan ikke bare begynne med noe jeg ikke liker. Da vinner iallefall styggen på ryggen. Noen koser seg også fordi jeg nå ikke får trent på treningssenteret, er det mulig å være der altså?

Jeg har jobbet med hodet før, og jeg vet hva utfordringer er. Nå er det bare å bruke det jeg har lært. Jeg må ikke miste motivasjonen, og det skal jeg heller ikke gjøre. Jeg har kommet så langt at jeg vet at dette ikke skal få ødelegge noe for meg. At treningen faktisk er blitt så viktig for meg, det sier jo også veldig mye, og det er en utrolig god følelse å kjenne på. Å trene gode økter 5-6 dager i uken er noe jeg gjør som rutine, og det er blitt en viktig del av hverdagen min. Bare det i seg selv er en utrolig stor seier. Jeg fikk verdens fineste melding fra en bekjent her om dagen hvor hun ville skryte av meg for innsatsen jeg har gjort. Hun hadde tenkt på den utrolige forskjellen på meg fra vi ble kjent til nå. Jeg ble så utrolig glad! For en fantastisk melding å få! Den motiverte meg veldig. Samtidig så tenkte jeg på hvor mye det betyr å få en slik melding. Jeg tenker mange av oss har en vei å gå når det gjelder å gi positive tilbakemeldinger, og det å heie på hverandre. Når jeg vet hvor mye det betyr for meg å motta slike fine tilbakemeldinger, og hvor mye det betyr å bli heiet på, så vil jeg også bli flinkere på det området.

Hvor lenge treningssentrene vil holde stengt, det vet ingen. Men at det blir lengre enn denne uken som kommunen først sa, det er jeg helt sikker på. At jeg må snu tanker og hodet, det er jeg også helt sikker på. At jeg ikke kan miste motivasjon, og motet, det er jeg og sikker på. En annen ting jeg er sikker på, det er at jeg nå skal ta på meg treningsklær, og finne frem treningsutstyret mitt. Nå skal det bli ei god treningsøkt hjemme. Jeg vet jeg kan, så nå skal jeg også vise meg selv at jeg vil.

 

God lørdag! Vi blogges i morgen.

Når muligheten er der

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke alltid lett om man står alene. Man skal ha vilje av stål, og man må pushe seg selv hele tiden for ikke å gå på den vanlige smellen at man gir opp for fort. Du vet hvordan det er. Starte for fullt på mandag, hårete, store mål, og i løpet av ei uke, eller to, så er man tilbake i kjelleren. Deprimert og lei seg.

Det begynner å bli noen år siden jeg fikk startet en treningsgruppe for overvektige her i Kristiansand. Lett var det ikke, det å finne noen som ønsket å gi oss et tilbud. Vi trente først i en gymsal to ganger i uken, og etterhvert, så ønsket Spring  å lage en gruppe for oss med trening to ganger i uken. Vi holdt på helt til Spring la ned sin avdeling på østsiden av byen. Etter det har vi trent crossfit, og noen holder fortsatt på med det. Jeg skulle jo ønske at flere tenkte på trening for overvektige. Behovet er stort, og det er i utgangspunktet mange som burde ønske seg et slikt tilbud, men jeg ser også at det er en vanskelig gruppe å nå frem til. Da jeg fikk dette til for de årene tilbake, så var det så mange som skulle bli med, men jeg husker at jeg slet veldig med å finne de vi måtte være for å få dette til. Vi er gode på unnskyldninger, og unnskyldninger det mange av når tilbudet plutselig var der. Jeg har vært der selv, og vet hvor lett det er å komme med all verdens unnskyldninger for å slippe å være i aktivitet. Jeg blir nesten litt flau når jeg tenker på alle unnskyldningene jeg brukte.

Livet mitt før var som det nok er for mange. Jeg har trent på treningsstudio mange ganger, jeg har prøvd ulike former for aktivitet. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg gikk ned, jeg gikk opp, og sånn var det i mange år. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen…og starte på nytt neste mandag.

Alene kan det være vanskelig. Jeg har heldigvis i løpet av de siste årene klart å finne både motivasjonen, og treningsgleden, og jeg har vært mest alene. Det har tatt tid, men det er så godt å være der. Jeg er også en som trives med å trene alene. Det fungerer veldig godt å trene alene, og jeg kommer meg på trening. Jeg har klart å holde fokus, og har klart å holde på motivasjonen fordi jeg ser at det nytter. Samtidig så er det fint med gruppetimene. Det å trene med andre som har de samme utfordringene. Uansett hvor godt jeg trener alene, så gir gruppetrening meg masse. Det samholdet man har, det er fantastisk. Jeg har blitt kjent med så mange flotte mennesker gjennom disse gruppetreningene, og mange av de har jeg fortsatt veldig god kontakt med. Vi treffes sosialt, og drar på shoppingturer sammen. Latteren sitter løs, og når vi er sammen, så kan vi gjerne fleipe rundt egen kropp.

Til mandag så starter et tilbud med trening for de som føler at de sliter med noen, eller flere kilo for mye. Jeg er så utrolig stolt over at det tilbudet er på plass. Gruppen kommer til å trene mandager, og torsdager kl.17.00 på Rona. Det er PT’ en som jeg har trent sammen med over en periode nå som ønsker å gi oss et treningstilbud hvor vi egen gruppe to ganger i uken. Treningsopplegget vil i første omgang gå over 10 ganger. Coronatrygg trening. Eget rom med god avstand til hverandre, og hvor hver trener på sin plass. Styrke og kondisjonstrening. Å ha en PT som har ansvar for treningene, det betyr god trening, trygg trening, og trening hvor alle blir fulgt opp, og pushet. Jeg er utrolig glad for dette tilbudet, og for at noen ønsker å gi et slikt tilbud til oss. En gruppe på max 10 stykker, det betyr at hver enkelt vil føle at de får godt utbytte av treningstimene. For meg å trene med PT har gitt meg utrolig mye både fysisk, men også mentalt. Jeg har oppdaget en ny treningsverden. Jeg blir pushet og utfordret på stadig nye plan og på stadig nye øvelser. Jeg oppdager at jeg er sterkere enn jeg har trodd, jeg klarer mye mer enn jeg trodde. Jeg merker at jeg er blitt sterkere, jeg orker mer, yter mer, og også kroppen merker at jeg tenker helt nytt, og trener helt nytt. Jeg imponerer meg selv på hver trening, og jeg klarer å fokusere på en helt ny måte. Når i tillegg PT’en er veldig fornøyd, da blir jeg innmari stolt, og enda mer motivert.

Bor du i Kristiansandsområdet, så har vi en, kanskje to plasser igjen på gruppen om du ønsker å være med. Et unikt treningstilbud om du sliter med noen kilo for mye. Et sted må man starte. Jeg hadde en gang svart belte i unnskyldninger, så jeg kan de alle sammen, og jeg vet at det er få av de som holder mål, stort sett. Det handler om valg, og prioriteringer. Det handler om og slutte å la unnskyldningene styre livene våre. Det handler om å  gjøre noe med situasjonen man er i. Det er kun oss selv som kan endre, ingen andre. Et skritt av gangen, så kan du nå det målet som du setter deg. Du vil svette, du vil kjenne på høy puls, du vil bli så sliten at du nesten gir opp, kroppen vil verke…men det går helt fint. Du vil overleve hver gang 🙂

Jeg gleder meg til gruppetrening, og gleder meg til at dette også nå skal bli en del av min treningsuke. Det å være gruppe, det er noe helt spesielt, og det blir fint å kombinere gruppetimene med treningsøktene jeg har alene, og sammen med PT. Ta kontakt om du vil være en del av gruppen vår.

 

Dette blir så bra!

Reklame | Pont Neuf

I går hadde jeg min tredje time med personlig trener, og jeg kjenner at dette er veldig bra! Jeg kjenner virkelig at jeg bruker det meste av muskler. Mange av de blir jeg sikkert kjent med for første gang, og endel har ikke blitt brukt på lenge. Jeg vet at hele meg har skikkelig godt av dette. Jeg gleder meg til fortsettelsen, og det at jeg sier det, da har jeg kommet et veldig godt stykke videre.

Jeg kjenner at det å trene styrke, det er noe jeg trenger. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg endelig tok valget med å trene med en PT. Det føles godt å ha fått sparket meg selv skikkelig bak. Det tok sin tid før jeg fikk tatt steget, men du verden så glad jeg er for at jeg trødde utenfor komfortsonen, og faktisk gjorde dette.

Jeg har vært veldig heldig i valget av PT. Der skal man sannelig ha god kjemi for at det skal fungere, og det er ingen selvfølge at man fungerer sammen. Jeg er veldig fornøyd, så får man håpe at PT’en er like fornøyd med meg  🙂 Jeg får heldigvis veldig gode tilbakemeldinger fra han, og han er veldig flink til å motivere meg fremover. Det gjør utrolig godt å få høre at man er sterk i kroppen, at man faktisk er i god form, at han er veldig fornøyd med det jeg gjør. Han er god på å pushe, og vet hvordan han vil ha det. Jeg trenger utfordringer for å komme videre, og det får jeg så absolutt. Jeg gjør øvelser som er helt nye for meg, og øvelser som jeg garantert ikke hadde valgt om jeg skulle trene alene. Jeg kjenner på å mestre, og den følelsen, den er så utrolig god! Jeg tar meg selv i å smile lenge etter gjennomført økt fordi jeg er så glad for å ha gjort dette, og fordi jeg kjenner på kroppen at dette er veldig bra for meg.

Det brenner i både lår og armer under øvelsene, og da snakker jeg om at det brenner skikkelig. Da er det en utrolig god følelse å kjenne at man finner frem noe i seg som gjør at man ikke gir opp. Jeg skal klare det antall øvelser som han vil jeg skal gjøre, og selv om det svir og brenner som fy,  og jeg nesten ikke klarer de to, tre siste repetisjonene når jeg er på runde 3 og 4, så gir jeg meg ikke. Jeg gir det jeg kan. Fy søren så godt det føles.

Lymfebeina er min store utfordring. Eller jeg har alltid sett på de som min store utfordring. De er blytunge, og selv om jeg har akseptert de, så føler jeg nok litt skam over de ennå i noen situasjoner. I løpet av mine første timer med PT så gjør jeg øvelser hvor jeg må løfte de tunge, svære tømmerstokkene. Jeg følte nok i starten litt på begrensningene de gir meg i forhold til å løfte de, men jeg har øvelser på under trening hvor hvor jeg skal løfte både knær og bein. Panikken tok meg nok litt da jeg ble vist øvelsene første gangen. Tenk om jeg ikke klarer å løfte de, eller om jeg klarer det, tenk så flaut om jeg ikke klarer å løfte så høyt som PT’en kanskje ønsker. Jeg vet jeg tenker feil, og jeg klarer å å legge dette litt fra meg. Jeg klarer å tenke at jeg skal gjøre det JEG klarer og litt til, og da er det absolutt godt nok. Når jeg gir det jeg har, og litt til, da er PT’en min veldig fornøyd uavhengig av hvor høyt jeg klarer å løfte. Når det er sagt. så klarer jeg faktisk å løfte høyere enn jeg trodde, og det gir meg litt stolt. Jeg merker at jeg før lot bena begrense meg, men begrensingen satt i hodet, og er ikke så reell som hodet mitt trodde. Så er jo håpet at når jeg er ferdig med de 10 første timene at jeg har oppnådd progresjon. At jeg klarer mer enn da jeg startet, at jeg kjenner på at jeg er blitt noe mer sterkere, og klarer noe mer.

I går tok jeg og en løfteøvelse liggende på mage på benken. Det var skikkelig utenfor komfortsonen min å ligge der på benken, og skulle løfte lymfebeina, men jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle velge den bort bare fordi jeg følte meg utenfor komfortsonen. Man skal være utenfor i blant. Det er godt å føle at man er det, og våger. Så jeg gjennomførte øvelsen i de 3 rundene jeg skulle med det antall repetisjoner som jeg skulle. Svetten silte, pulsen var god, og jeg gjennomførte.

Det er nok mange med meg som trør utenfor komfortsonen når de får seg PT. Det er ikke bare meg med ekstra vekt som føler det sånn. Det kan man føle på uansett hvilken kroppsform man har. Jeg pratet med en annen som trener på samme plassen, og som også har PT. Slank og godt trent, men hadde følt på akkurat det samme som meg, at PT var utenfor hans komfortsone. Han hadde valgt som meg, å trene tidlig på morgenen. Han sa også en annen viktig ting, nemlig at alle har nok med sitt. Man kan føle på at andres øyne er rettet mot en selv, men hver og en er opptatt med sin trening, og akkurat sånn klarer jeg også å tenke nå. Jeg klarer og ikke bry meg, og stenge negative tanker ute. Jeg er der for å gjøre noe med min helse, min vekt, og mitt velvære. Jeg tror de fleste ville heiet på meg, og ikke motsatt.

Neste uke er det 2 nye PT timer, og innimellom så skal jeg trene intervalltrening på mølla. Jeg ønsker å trene 5 ganger i uken, og stort sett, så får jeg til det om jeg planlegger riktig. Treningen er jobb nr.1 for meg akkurat nå.

Helt til slutt så vil jeg vise dere to flotte plagg fra Pont Neuf sin utrolig fine høst/vinter kolleksjon.

Tunikaen med store prikker er så utrolig lekker! Jeg den er så fin på! Egentlig er det en kjole, men jeg føler at jeg med min høyde kan bruke denne som en tunika. Elsker fargen på denne, og prikkene gjør det lille ekstra. Jeg liker også veldig godt at den har lommer.

Dere som leser bloggen min vet at jeg er veldig glad i Pont Neuf. Passformen på så mange av plaggene er så utrolig bra. De er utrolig flinke på design, og farger. Denne tunikaen/kjolen er i butikkene nå, og det er ganske mange butikker rundt forbi i landet som selger Pont Neuf.

Jakken jeg har på meg, den er også i butikkene nå. Utrolig tøff jakke med stilig design. Jeg liker også fargene veldig godt. Egentlig er fargene både på tunika og jakke farger jeg ikke har mest av, men jeg jeg føler at jeg kler de, og trives i de.

Besøk gjerne Facebook siden til Pont Neuf Norge : https://www.facebook.com/pontneuf7430

Her finner du også hjemmesiden til Pont Neuf: http://pontneuf.dk/

Eldsteprinsen min Henry er 2 år i dag. Lilleprinsen, Alfred ble 1 år forrige lørdag. I dag kommer hele familien til meg for å feire. Et lite selskap i dag bare for oss, og søndag blir det familieselskap. Jeg gleder meg så til å feire de. Jeg har laget istand til barneselskap, og vi skal feire med muffins og kake, og masse pakker. Min flotte datter, Celina fyller 26 år til mandag, så når prinsene har lagt seg i kveld, så skal hun feires med god middag som jeg skal lage, og med masse pakker. Hun har i alle år fått samme antall pakker som hun fyller år. Nå er hun altså 26 til mandag, og selv om det er mange små pakker blant alle, så er hun bortskjemt, og får fortsatt antall pakker som hun fyller år 🙂 Jeg har vel sagt at det er siste året, men vi får se hehe. God lørdag!!

En ny reise har begynt

Som jeg skrev på bloggen i går, så har jeg skrevet flere kapitler i livet mitt gjennom årene. Jeg har lukket dører, og åpnet dører. Det å åpne nye dører, det er alltid spennende. Man vet ikke alltid hva som er bak døren, men ofte må man lukke en dør, og åpne en annen for å komme videre i livet, og for å gjennomføre viktige ting. Å åpne en ny dør betyr også at man har tatt en viktig avgjørelse, og startet på en ny reise.

Det er nå snart 6 år siden jeg startet min endringsreise. Jeg har brukt lang tid, og regner man antall kilo jeg har mistet pr. år, så er det sikkert ingen som blir veldig imponert over tallene, men endringsreisen min inneholder så mye mer enn bare antall kilo jeg har mistet. Det har vært en endringsprosess også for meg som person. Jeg har blitt mye tryggere på meg selv, jeg er blitt mer glad i meg selv, og selvtilliten, den har blitt mye bedre.Jeg ser at jeg kan når jeg vil. Alle disse tingene er viktige ting i den prosessen jeg er i. Treningen har hele veien vært utrolig viktig for meg. Jeg har gått fra 0 aktivitet til å trene 5 ganger i uken. Å gå tur er blitt balsam for kropp og sjel, og jeg tar gjerne på meg joggesko, eller tursko for å komme meg ut i skog og mark. At jeg er her jeg er i dag er ganske utrolig med tanke på hvor jeg var for 6 år siden. At jeg kjenner på treningsglede, og treningsiver, det er en følelse jeg aldri hadde trodd jeg skulle kjenne på.

En ny reise har begynt heter blogginnlegget mitt i dag, og jeg håper at dette blir en reise som vil bety mye for meg på min vei mot en lettere kropp, og en sunnere kropp. Det er utvilsomt helsen som står i fokus for meg, men jeg har jo helt klart et mål om at en del flere kilo vil forlate kroppen min. Jeg vil at minus 50 kg skal bli en del mer. Det er nok å ta av, så jeg håper tiden fremover vil gi gode resultater også på vekta. Jeg har ikke et bestemt vektmål. Mange har spurt meg om det. Jeg er fornøyd når kroppen er der jeg ønsker at den skal være, og det handler ikke om tallene på vekten. Det går på å føle seg vel. Kjenne på følelsen av å være fornøyd.

Jeg har tatt dere som leser bloggen med inn i min verden på godt og vondt som en størrelse for stor. Jeg har skrevet om alle utfordringene med å være en størrelse, eller flere for stor. Jeg har skrevet om oppturer og nedturer. Det har vært viktig å sette ord på ting som ofte er vanskelig å snakke om. Vi må snakke om det såre, og det vonde. Det er viktig å være ærlig, og det er viktig å vise at det er mulig å gjøre endringer i livet. Man må lære å bli glad i seg selv, og se at også store kvinner er flotte kvinner. For meg betyr det mye og ha dere med på veien jeg går. Dere er en flott heiagjeng, og det betyr masse å ha mennesker som tror på en og som heier på en.

Nå har en ny, og forhåpentligvis spennende reise begynt. Jeg har skrevet om det tidligere på bloggen. Fra å ta tenkt en tanke veldig lenge, så fikk jeg endelig gjort tanke om til handling. Jeg har lenge hatt lyst til å prøve ut timer med personlig trener, og da snakker vi veldig lenge. Det er kanskje en dørstokkmil som har sperret meg fra å gjøre det. Kanskje jeg har kjent på det og skulle la en personlig trener komme så tett innpå meg. Kanskje har jeg vært redd for ikke klare det en personlig trener forventer. Det har liksom vært veldig skummelt selv om man vet at man får tilpasset trening.

Fra jeg skrev om dette på bloggen for kort tid siden, så ble ord til handling. Jeg måtte ta en avgjørelse, og avgjørelsen ble at jeg tok kontakt med en PT der jeg trener, og avtalte en prøvetime/samtale med han. Utgangspunktet var at jeg skulle trene sammen med ei venninne, at vi skulle ha duotrening, men etter prøvetimen/samtalen, så endte vi opp med å trene hver for oss. Fullt fokus, det ville vi nok oppnå best om vi trente en og en. Og sånn ble det.

På mandag hadde vi altså samtale, og prøvetime. Jeg var utrolig spent på dette. Hva det vil innebære, og hva jeg vil kunne oppnå. Jeg ønsker en som kan pushe meg litt, en som kan utfordre meg, en som kan få meg videre. Jeg vet også at jeg trenger å trene styrke, så det er noe jeg ser frem til at kan bli en større del av en treningsuke.

I tillegg til å være spent, så kjenner jeg også på at dette nok er utenfor komfortsonen min, men det er jo en god ting at jeg våger å trø utenfor. Jeg vet ikke hvordan det skal være å bli pushet i et treningsstudio hvor det også er andre mennesker som trener. Samtidig så har jeg virkelig kjent på følelsen av og ikke bry meg når jeg nå løper deler av intervallene med mennesker på alle kanter. Kanskje klarer jeg å finne frem denne følelsen i en setting som dette også. Lymfebeina mine, det er en annen utfordring. Jeg er jo ikke akkurat stolt av de. Jeg drar jo rundt på to tømmerstokker, og de er jo tunge. Treningsmessig, så hindrer de meg ikke sånn sett. Jeg har jo da startet med å løpe bittelitt, og det fungerer. Klart jeg kjenner det i beina, men det handler jo også om at det å løpe er noe helt nytt. Beina er også veldig sterke, så det er jo et pluss. Likevel så kjenner jeg jo på litt skam i en slik sammenheng.

Prøvetimen gikk veldig bra. Vi fikk et innblikk i en del øvelser, men vi vil alltid få en eller to nye øvelser hver gang, og det er en veldig god ting at ikke treningen er prikk lik hver gang. Vi hadde en god samtale hvor vi gikk gjennom målene våre, og hvor vi snakket om helse og utfordringer. I første omgang så skal jeg ha 10 PT timer. Blir dette som jeg håper, så vil jeg nok også ha 10 nye timer etter jul. Jeg kjenner at jeg er utrolig motivert for dette. Jeg er motivert til å pushe meg selv, og til å utfordre meg selv. Jeg er klar for å ta nye tak, og for å komme meg et skritt videre med treningen. Det å kjenne på den motivasjonen jeg har, det er en utrolig god følelse. Jeg har aldri kjent på akkurat disse følelsene før.

På onsdag hadde jeg min første PT time, og det ble en utrolig god time. Jeg fikk trent masse styrke, og det har jeg ikke gjort på veldig, veldig lenge. Jeg fikk brukt hele kroppen, og jeg fikk satt fokus på områder som det er veldig viktig for meg å trene. Jeg har fått en PT som pusher, en PT som vet hvordan han ønsker at timen skal være, og som vet hva han ønsker at jeg skal gi i løpet av timen. En PT som motiverer, som skryter når man fortjener skryt. Jeg føler jeg har funnet en PT som jeg har fått en veldig god kjemi med, og kjemien, det er alfa og omega om man skal få utbytte at investeringen man gjør når man velger en PT.

Neste uke skal jeg ha PT time både onsdag og fredag, og jeg kjenner at jeg ser frem til timene. Jeg er spent på hvordan denne reisen vil bli, men jeg er motivert, og jeg har troa. Jeg tror investeringen jeg nå har gjort er en viktig investering. Dette er en investering i egen kropp, og egen helse, og bedre investering enn det kan man neppe gjøre.

Jeg er faktisk litt stolt av meg selv for tiden. Veldig stolt når jeg kjenner etter. Jeg er på en utrolig god plass for tiden, og det er evigheter siden jeg har vært her jeg er nå, og evigheter siden jeg har kjent på så mye gode følelser. Bare det å være stolt av seg selv, det er følelser man ikke så ofte kjente på om man går bakover i tid.

En ny og spennende reise ligger foran meg, og det er opp til meg å hvordan reisen skal bli….

Et lite skritt nærmere

Vet du hva? Jeg er faktisk litt stolt av meg selv for tiden. Veldig stolt når jeg kjenner etter. Jeg er på en utrolig god plass for tiden, og det er evigheter siden jeg har vært her jeg er nå, og evigheter siden jeg har kjent på så mye gode følelser, og en kropp som spiller på lag.

 

Et lite skritt videre heter blogginnlegget mitt i dag, og da sikter jeg selvsagt til en helt spesiell ting. Jeg skrev om det på bloggen for en mnd siden, og nå har jeg tatt tak. Jeg må innrømme at jeg nok sliter litt med beslutningsvegring i en del ting som dukker opp, og som jeg må ta en avgjørelse på. Jeg skulle nok ønske jeg var en person som tenkte og handlet. Jeg tenker nok litt for mye av og til før jeg kanskje klarer å ta en avgjørelse. Det er slitsomt å ha det sånn. Jeg treffer mennesker som nesten ikke rekker å tenke før de handler, det vil nok aldri bli meg, men litt mer sånn midt i mellom må jo være en ting å jobbe mot. At jeg ikke handler før jeg tenker, men at jeg heller ikke tenker ting ihjel slik at det aldri blir noe.

For en mnd siden så skrev jeg om et vanskelig valg. Det vanskelige valget gikk på ønsket om å knytte til meg en personlig trener for å komme videre både i treningen, og også for å se om jeg kan se gode resultater på vekten. Nå veier jo ikke jeg meg, men en vektnedgang, den vil både sees og merkes. En PT, det er noe jeg har tenkt på i evigheter, og der har dere altså meg i et nøtteskall. Jeg overtenker en del saker. Når jeg overtenker, så tar alt lang tid, og ofte blir det ikke noe av det….tankene bosetter seg ofte i hodet, og kommer ikke videre. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje fordi jeg er litt redd for å våge, redd for å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Det er litt frustrerende at jeg er der i en del situasjoner. Kan jeg ikke lære meg og hoppe ut i ting. Til å våge mer. At jeg ikke bare gjør et forsøk. Det er liksom så trygt å være i min lille boble, men jeg vet at mulighetene til å gjøre spennende ting, de ligger rett foran nesen min. Jeg har så mange som heier på meg, som står rett bak meg, så egentlig handler det om å bare gjøre det….men det å bare gjøre det, det er ikke alltid så lett. Kanskje kan jeg begynne å overraske meg selv på det området også.

Jeg har altså tenkt mye og lenge på en PT, og nå har jeg faktisk tatt det et skritt videre! Jeg har endelig tatt tak i det, og prat og tanker ble til handling. Jeg har ikke startet å trene med en PT ennå, men jeg har avtalt en tid for en samtale, og en prøvetime. Dette å trene sammen med en PT, det er jo noe jeg må kjenne på om kan være noe for meg. Jeg må høre mer om hva et opplegg for meg kan innebære, jeg må føle vel i en slik treningssituasjon, og jeg må føle en god kjemi med den som da eventuelt skal trene meg. Vi må kunne sette gode og realistiske mål sammen, og jeg må sette inn det ekstra giret som det kreves av meg. Det meste står på meg her. Jeg må være motivert til å brette opp armene, og gi alt. Jeg føler absolutt at jeg er der, men det skal bli spennende å kjenne på når jeg kommer til prøvetimen.

Til mandag skal jeg ha samtale, og prøvetime. Jeg er utrolig spent på dette. Hva det vil innebære, og hva jeg vil kunne oppnå. Jeg ønsker en som kan pushe meg litt, en som kan utfordre meg, en som kan få meg videre. Jeg vet også at jeg trenger å trene styrke, så det er noe jeg ser frem til at kan bli en større del av en treningsuke.

I tillegg til å være spent, så kjenner jeg også på at dette nok er utenfor komfortsonen min, men det er jo en god ting om jeg kan klare å trø utenfor. Jeg vet ikke hvordan det skal være å bli pushet i en treningsstudio hvor det også er andre mennesker. Samtidig så har jeg virkelig kjent på følelsen av og ikke bry meg når jeg nå løper deler av intervallene med mennesker på alle kanter. Kanskje klarer jeg å finne frem denne følelsen i en setting som dette også. Lymfebeina mine, det er en annen utfordring. Jeg er jo ikke akkurat stolt av de. Jeg drar jo rundt på to tømmerstokker, og de er jo tunge. Treningsmessig, så hindrer de meg ikke sånn sett. Jeg har jo da startet med å løpe bittelitt, og det fungerer. Klart jeg kjenner det i beina, men det handler jo også om at det å løpe er noe helt nytt. Beina er også veldig sterke, så det er jo et pluss. Likevel så kjenner jeg jo på litt skam i en slik sammenheng.

Til mandag skal jeg sammen med ei venninne til samtale og prøvetime. Vi ønsker begge en PT, og vurderer duotimer. Om det blir duotimer, det gjenstår å se. Det viktige er at vi begge føler at vi får max ut av treningstimene. Jeg ser plusser og minuser med begge deler, men i løpet av en time sammen med PT, så tenker jeg vi begge finner ut hva vi ønsker fremover. Det koster med en PT, men jeg er der at jeg vil videre. Jeg vil bli sterkere, og jeg vil ytterligere ned i vekt. Jeg er der at det er viktig å investere helsen min. Jeg føler jeg skylder kroppen min å ta ytterligere tak.

Nå som jeg er på en så utrolig god plass, så er det en perfekt tid å samarbeide med en PT. Jeg er stolt av meg selv på mange områder akkurat nå. Et av områdene er skrittet jeg nå har tatt for å finne ut om en PT kan være noe for meg. På min reise, så er en personlig trener absolutt noe jeg tror at jeg kunne hatt veldig nytte av. Det ville nok ha gitt meg resultater, inspirasjon og motivasjon.

Jeg er et lite skritt videre…..