Flere og flere overlever kreft, men minst en av tre rammes av senskader. Å leve med senskader kan bety et liv preget av smerter og begrensninger, ofte med en sorg over at livet ikke ble som man hadde tenkt. For mange av de som overlever sin kreftsykdom, så gjenstår kampen om å bli frisk. I årets ” Krafttak mot kreft”, så samler Kreftforeningen inn penger for at flere skal få et bedre liv etter kreften.

I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Dette har jeg skrevet om på bloggen tidligere. Hører man ordet kreft, så tenker man ofte på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I går leste jeg en kronikk som jeg første gang leste for et års tid siden. Kronikken satte ett utrolig viktig søkelys på livet etter en kreftsykdom. Jeg ble sittende lenge etter å ha lest kronikken. Så bra at noen våger å fortelle hvordan livet etter kreftsykdommen kan være for veldig mange. Man er evig takknemlig for å være frisk, for å være en overlever. Likevel er det veldig få som snakker om livet etter sykdommen, for den kan også ha sine utfordringer. Man er ikke utakknemlig fordi om man snakker om utfordringene.

Kraftige blødninger fikk alarmklokkene til å ringe. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og jeg var heldig, der var ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på.

Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet <3

Jeg var en av de heldige. Jeg hadde verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg har sluppet unna de store senskadene. Men jeg fjernet lymfeknuter. Fjerningen av lymfeknutene er årsaken til det store lymfeødemet mitt. Det har også vært tøft psykisk. Jeg føler jeg har fått mine senskader jeg også. Noen har senskader i en periode, mens andre må leve med det resten av livet. 

Det er så viktig å sette fokus på på tiden etter sykdommen. Mange sliter med kronisk utmattelsessyndrom, mange kommer i tidlig overgangsalder, man orker lite, man blir fort utslitt – man blir ofte kronisk syk. Fedme er ofte en del av senskadene, det samme er angst, og depresjon.  Ødelagte, eller reduserte kroppsfunksjoner. Lymfeødem er det mange som får. Mange føler skam om vi prater om senskader når vi tross alt er en overlever. Mange kreftoverlevere plages av skammen over å ikke strekke til, og forventningspresset om og hele tiden vise sin takknemlighet. Det er store tilleggsbelastninger i en ellers tøff hverdag.

I blant er jeg så utrolig lei av bein som er som tømmerstokker. Jeg er lei av hovne, vonde, og ømme bein, jeg er drittlei kompresjonsstrømper, og nattstrømper, og de gangene jeg er der, så kan det nok være at jeg klager. De store lymfebeina var prisen jeg måtte betale for å bli frisk, og den første tiden, så følte jeg at dette var en høy pris å betale. Jeg følte det så forferdelig urettferdig! Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg, men det er kun de nærmeste som hørte klagingen min. For selv om jeg er takknemlig for livet, så har man lov til å være frustrert over det som kan komme i kjølevannet. Å klage er ikke ensbetydende med å være utakknemlig.

Jeg har tatt meg selv i nakken mange ganger.Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutrer jeg over størrelsen på beina ! Hvordan er det mulig å være så utakknemlig? Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om gynekologen ikke hadde reagert som hun gjorde, og så klager jeg over ett par tømmerstokker… Hvor er fornuften i dette? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde vi jo alle valgt livet. Det som er mest utfordrende er forventningene. Forventningene om at alt skal være som før hele tiden, og at man skal fungere akkurat som før. Mange vil klare å fungere som før, andre vil ikke. Jeg har mine tømmerstokker som byr på store utfordringer. Beina er hovne, vonde, og huden er veldig hardt der ødemet sitter. Infeksjoner setter seg fort, og huden klør mye pga kompresjonen.

Fulltidsjobb er for meg helt uaktuelt – jeg klarer det ikke. Dette er det mange som sliter med å forstå. Jeg som trener masse, og som prøver å være så aktiv som jeg kan, hvorfor kan ikke jeg jobbe? Er det fordi jeg ikke vil? Det er sårende når man merker at folk er kritisk, og det er sårende når folk lager sine egne historier om hvorfor ting er som de er. Jeg låner villig ut beina mine til de som ønsker å kjenne hvordan mine dager er, og hvor utfordrende ting kan være. Det er ikke en sjel som trenger å misunne meg at jeg sliter med å jobbe fullt – jeg skulle gjerne ønsket at ting var annerledes, men når det er som det er, så er jeg flink til å gjøre dagene mine fine. Jeg kjeder meg aldri, og fyller dagene med gode ting.

Det at man ikke kan jobbe fullt, det er en sorg i seg selv, og man må gjennom en slags sorgprosess. Ingen ønsker å være ute av arbeidslivet. Man ønsker å bidra om man kan. Jeg er så lei av dømmende mennesker. Mennesker som dikter opp historier basert på helt feil informasjon. Jeg er lei av de som mistror meg, og som tror at alt skal være som før så lenge man er frisk. Det er få som tenker på senskadene, og utfordringer som veldig mange opplever etter en alvorlig sykdom. Ikke la det være tabu å snakke om tiden etter en tøff sykdom. Livet blir ikke alltid som før, og ingen skal skamme seg over å fortelle hvordan man faktisk har det – og ikke vær i tvil : selv på tøffe dager er man evig takknemlig for livet <3

Støtt årets  Krafttak mot kreft

• Gi en gave på SMS: Send kodeord GAVE til 2277. Da gir du 200 kroner, som blir belastet telefonregningen din. 
• Vipps for eksempel 200 kroner til 2277 (Kreftforeningen)
• 

Jeg har prøvd  Gastric Band Hypnose. De siste dagene har jeg fått ulike henvendelser fra personer som har funnet reportasjen som ble skrevet om meg da jeg som første sørlending skulle prøve hypnose i kampen mot overvekten. Da jeg på slutten av 2012 møtte den danske hypnotisøren, Bo Christensen via jobben min i Radio Sør, så begynte jeg å leke med tanken om å prøve hypnose. Hypnose forbinder jeg stort sett med alle disse menneskene som hypnotisøren får til å gjøre de villeste tingene på scenen. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å kakle rundt som ei høne, eller krype på alle fire, gryntende som en gris. Jeg skjønte fort at denne type hypnose var underholdningshypnose, og hadde lite å gjøre med behandlingshypnose.

Jeg var skeptisk til hypnose. Jeg tror mange generelt er skeptisk. Noen tror du er i en slags transehypnose der du sover og hypnotisøren kan få deg til å tro hva som helst. Men det er altså ikke slik det foregår. Du får en time der du ligger på en benk. Du er våken og får med deg alt som skjer. Selv om du er tilstede, og egentlig skjønner alt som skjer, så er du likevel ikke tilstede om du skjønner…du er så utrolig avslappet, og du har det så innmari godt. Hypnotisøren jobber hele tiden med underbevisstheten din.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Gastric Band Hypnose fungerer på den måten at du i prinsippet skal få hjelp til å kunne spise langt mindre porsjoner uten å føle deg sulten. Det skal heller ikke gi noen bivirkninger. Du skal føle at du har et bånd på magen, og det er dette båndet som gjør at du skal bli fortere mett. Hypnotisøren skal hele tiden jobbe med underbevisstheten din. Han skal overbevise underbevisstheten om at du har et bånd på magen som skal få deg til å føle deg mett, og gjøre at du får mindre lyst på mat. Bo Christensen jobbet masse med hodet mitt, og tankene mine. Vi ryddet, og ryddet. Gamle tanker i form av bøker i et bibliotek ble kastet ut, og nye bøker ble satt inn. Han jobbet masse med å få underbevisstheten min til å skjønne forholdet mett – sulten, og det ble jobbet en del med suget etter søtt, og salt. Å være i hypnose er en fantastisk tilstand! Aldri har jeg vært roligere, og aldri har jeg slappet så av. Bare den herlige tilstanden å være i, og føle seg så avslappet, det var verd hver time jeg var der 🙂 Jeg fikk også med meg en cd hjem som jeg skulle lytte på når jeg la meg om kvelden, og mens jeg sov, så jobbet hypnotisøren via cd’en med underbevisstheten min.

Om jeg har tro på hypnose mot overvekt? Det er jeg veldig usikker på. Om man tror at kiloene skal rase av, så bør man ikke prøve hypnose. Noen av de som prøver gastric band hypnose opplever faktisk å ta av seg en del, men så skjer det som så ofte skjer, man opplever at vekten går opp igjen fordi man ikke jobber videre med de verktøyene man har fått, og den nye måten å tenke på. Jeg tror overvekt er ett såpass sammensatt problem at hypnose alene ikke er løsningen.

Det jeg derimot er veldig sikker på, det er at hypnose kan være til stor hjelp om man velger å ta tak i det mentale. Alt sitter som kjent i hodet, og det er det jeg så gjerne skulle fått helsemyndighetene til å forstå! Hypnosen kan gjøre gode ting med hodet ditt, og underbevisstheten din. Du kan få hjelp til å endre tankemønster ditt. Visst man ikke klarer å endre måten vi tenker, og føler på, så vil man gå rundt i det samme mønsteret hele tiden. Visst vi ikke finner svarene på hvorfor vi er overvektige, og hvorfor vi handler som vi gjør, så vil vi heller aldri kunne gjøre noe med overvekten. Så enkelt er det, men likevel så vanskelig. Det er ingen dietter, pulver, bøker, eller piller som kan hjelpe deg å endre det mentale. Hypnose, og all mental jobbing handler også om å flytte fokus. At man flytter fokuset bort fra overvekten, og over på ting i livet vårt som er gode, og som man setter stor pris på.

Hypnose for å bli slank? Nei! Hypnose som hjelp med det mentale? Ja! Sliter man med stort søtsug, eller lite motivasjon, og man vil jobbe spesifikt med akkurat de tingene, så kan hypnose være til hjelp, men jeg tror likevel jeg heller hadde valgt å gå til en coach, eller til en teraput. Det er store kostnader også knyttet til hypnosebehandling. Man skal også være skeptiske i forhold til hvem man velger om man ønsker å prøve hypnose. Der finnes flere der ute som tilbyr hypnoseterapi mot overvekt, og jeg tror man skal lese, undersøke, og sjekke, og se at vedkommende har det som kreves. 

Jeg har stor tro på hypnose i forhold til smertebehandling, røykeslutt, flyskrekk, og fobier. Overvekt er så mye, og så sammensatt. Min bedre halvdel går til hypnose i forbindelse med smerteproblematikk. Han drar til Oslo, og er i behandling hos en som har mange års erfaring med bla hypnose, og hypnoterapi. Hypnose kan ikke ta bort smerter, men hypnose utført av seriøse behandlere, kan gjøre gode ting i forhold til å flytte fokus bort fra problemet. Om man lar det som er problemet få mindre plass, så vil man få det mye bedre, og man klarer å leve med de utfordringer man har på en helt annen måte.

Jeg er helt enig. Jeg må tåle det. Jeg kan ikke sette meg ned, og grine – jeg har helt frivillig gått i krigen. Selv om jeg må tåle det, så er det ikke dermed sagt at alle andre skal måtte tåle det. Det handler om respekt for andre mennesker. Jeg er veldig for at man kaller en spade for en spade, men hetsing, og personlige angrep er ikke greit.

Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter jeg tidligere denne uken skrev innlegget ” Feit, og drittlei”, så har det vært noen meningsutvekslinger rundt dette. Blant de som har lest innlegget, så er det kommet kommentarer på at jeg må tåle å bli kalt feit. En mener jeg må tåle det fordi det er akkurat det jeg er mens andre mener jeg må tåle det fordi jeg helt frivillig eksponerer meg selv. For å ta det siste først : Jeg er helt enig – jeg må tåle det, og jeg tåler det. Jeg har etter jeg begynte å blogge blitt ganske hardhudet, noe jeg er nødt til å være. Jeg vet innmari godt at der ute er det mange nett troll, og de må jeg være forberedt på, noe jeg også er. Jeg har valgt å være åpen, og direkte om temaer som det er så utrolig viktig å sette fokus på. Velger jeg å snakke åpent om disse tingene, så vet jeg at det også kan skape reaksjoner fra de som hele tiden skal ha en mening om hvor stygge overvektige mennesker er.

Jeg har frivillig valgt å gå i krigen. Jeg er lei av stigmatiseringen av overvektige. Jeg ønsker å sette fokus på de tingene som så mange av oss føler på, men aldri snakker om, og jeg vet at bloggen betyr mye for veldig mange. Før jeg bestemte meg for å begynne å blogge, så gikk jeg mange runder med meg selv, nettopp fordi jeg måtte føle meg klar til også å kunne ta i mot negative kommentarer. Jeg måtte tåle nett trollene, jeg måtte tåle eventuelle stygge kommentarer. Derfor trengte jeg også god tid for å føle at jeg tok riktig avgjørelse. Jeg er enig – jeg må tåle negative kommentarer, jeg må tåle at enkelte kaller meg feit. Jeg eksponerer meg, og har lagt hodet på huggestabben. Jeg tåler det, jeg er 110% klar for det som eventuelt måtte komme, men selv om jeg tåler det, så er det likevel ikke innafor å bruke sånne ord. Det er ikke innafor å si eller behandle overvektige som man vil. Noen er mer hardhudet enn andre, noen har følt dette på kroppen mer enn andre, noen bryr seg, andre ikke – det er uansett ikke greit å diskriminere uansett hva det måtte dreie seg om.

Må man som overvektige tåle å bli kalt feit? Kjenner man selv på følelsen av å være feit, eller dersom vekta forteller at man er for tung, så skal andre få lov til å kalle deg det de vil? Jeg vet at mange ikke bryr seg, og det er jo helt fantastisk om man faktisk bare kan heve seg over det, men at man skal si til seg selv at man fortjener å bli kalt feit fordi man er overvektig, det blir helt feil i mine ører. At man skal smile, og godta, det blir helt feil. Man vet selv hva man er om ikke andre skal være med å trykke selvfølelsen enda mer ned. Om noen velger å spise på seg diabetes, leddproblemer, og hjerteproblemer, så må man godta å bli kalt feit skrev en leser. Jeg er så uenig. De overvektige som spiser på seg livsstilsykdommer, de gjør det av en grunn. All overvekt har en årsak, og kanskje er det nettopp stygge kommentarer, og hersing gjennom år som har gjort at de bare spiser mer, og mer, og på den måten bruker maten som trøst. Man overspiser av en grunn. Jeg følger programmet ” Farlig Fedme ” – et amerikanske program hvor de prøver å hjelpe mennesker som alle veier mellom 250 – 350 kg. De har alle sin historie for hvorfor det har gått så galt. Det er misbruk, vold, alkoholiserte hjem, mangel på omsorg. Jeg sier ikke at dette er grunnen til all overvekt, men alle har vi en historie om det er fysisk, eller psykisk. Samtidig vet vi også at når vi blir voksne, så har vi et valg – det riktige valget er ikke alltid lett å ta.

Jeg har vært heldig. Jeg har ytterst få ganger blitt kalt feit. Etter jeg startet min endringsprosess, og mistet vekt, så har jeg aldri blitt kalt verken tjukk, eller feit. Jeg har aldri blitt mobbet. I barneårene var det selvsagt småkommentarer, men kalte noen meg for tjukkebolla, så kalte jeg vedkommende for brilleslange tilbake, og så var det ute av verden. Jeg har de flotteste leserne jeg kan tenke meg. Jeg har aldri møtt på ett eneste nett troll – jeg er heldig, og takknemlig. Når jeg blogger, og skriver om viktige temaer, så er det ikke alltid ting er selvopplevd. Jeg kan sette ting på spissen for å få frem viktige poeng, men innleggene er alltid ærlige, og oppriktige. Selv om jeg tåler å bli hugget i form av negative kommentarer, så er det uansett ikke greit at andre og blir det. Det er ikke alle som frivillig har valgt å gå i krigen. Ingen har rett til å kommentere hvordan andre ser ut. Ingen har rett til å såre andre. Hvorfor må noen alltid mene noe om alle andre?  Jeg vet at problemet ligger hos de som kommenterer, og at de burde feie for egen dør først, men det er like sårende uansett. Har man ikke noe positivt å si, så kan man vel sannelig holde munnen lukket!

Lag deg en flott lørdag! Takk for at du er en av mine flotte lesere. Jeg setter så pris på den flotte gjengen dere er som følger meg i tykt, og tynt – det betyr masse! Førstkommende fredag åpnes den aller første luken i bloggens flotte julekalender. Jeg gleder meg så til å dele ut 24 fantastisk flotte gaver – og dere bør gleder dere enda mere!!

Følg meg gjerne på Instagram, og Snapchat : heidirosander

Jeg husker det som om det var i går. Den vonde, tøffe beskjeden som endret så mye i livet mitt. Jeg husker ordet som brant seg fast på netthinnen min, og jeg kjente  der, og da på redselen for å dø. Jeg fikk ikke puste, alt knyttet seg. Ordet jeg aldri trodde skulle gjelde meg, eller vår familie. Ordet man forbinder med det verste. Jeg husker det var to ting jeg tenkte på da jeg fikk beskjeden : Døden, og ønsket om et barn til. Skulle mitt liv bare bli 32 år langt? Skulle Celina vokse opp som enebarn? Jeg gråt ikke da jeg fikk beskjeden, ikke en eneste tåre. I ettertid har jeg vel ikke helt forstått hvorfor ikke verden raste sammen. Jeg som til vanlig gråt for alt, og ingenting, jeg gråt ikke en eneste tåre, men jeg kjente på redselen for å dø.

Unormale blødninger, og celleforandringer som ble normalt igjen. For så at blødningene kom tilbake enda sterkere, nye celleforandringer, time til utskrapning, og så den tøffe beskjeden om at celleforandringene denne gangen var blitt kreft. Ordet så mange av oss forbinder med døden, meg inkludert, det var hardt, og brutalt blitt et ord som gjaldt meg. Var det min tur nå til å kjempe en beintøff kamp mot kreften, og ville kreften ta livet mitt? Var døden en realitet jeg måtte forholde meg til? Og hva med et barn til som vi ønsket oss? Fortsatt gråt jeg ikke. Jeg tror panikken ble for stor. Jeg tror jeg satte meg selv på utsiden av alt som skjedde, og bare registrerte alt som om jeg så en film. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ikke mange som kjenner til min kreftsykdom. Ikke fordi jeg ikke har ønsket å fortelle om det, jeg har ikke skammet meg, men for meg har den beste måten å komme meg igjennom dette på vært å glemme. Glemme gjør man jo aldri, men jeg bestemte meg fort for at sykdommen ikke skulle få ta mer plass i livet mitt enn den måtte, og da valgte jeg også å skyve den bort så fort jeg kunne. Det å være åpen om sykdommer, og lidelser som rammer, det er noe jeg egentlig er veldig for, men i mitt tilfelle, så innså jeg fort at det beste for meg var å gjemme, og glemme. For mye fokus var ikke det rette for meg. Ikke at det ble en hemmelighet som man aldri pratet om, men med en gang man måtte prate, fortelle, og forklare, så tok sykdommen for mye plass, og for mye energi, det vonde, og det såre fikk igjen en plass jeg ikke ønsket at de skulle ha. For å komme igjennom dette på en måte som var god for meg, så ble veien for meg å fokusere på alt det andre som faktisk var godt i livet mitt.

Jeg var en av de heldige. Jeg fikk livet i gave. At vi ikke fikk et barn til betyr ingen verdens ting. Vi fikk et barn, og er evig takknemlige for det. Ingenting er en selvfølge, heller ikke det å få barn. Jeg husker jeg spurte legen på sykehuset om vi hadde tid til å prøve å få et barn til, legen var helt klar : dersom jeg hadde et ønske om  å oppleve å bli bestemor, så ville han ikke tenkt tanken en gang. Visst jeg ønsket å se datteren min vokse opp, så var det ingen tid å miste. Min historie er en solskinnshistorie takket være en fantastisk gynekolog som hele tiden fulgte meg opp, og fulgte med. Mange overser unormale blødninger – jeg er så takknemlig for at jeg blir urolig når slike unormale ting skjer, og fordi jeg heller går til legen en gang for mye enn en gang for lite. På sykehuset hadde jeg også den mest fantastiske legen man kan tenke seg. Takk for at det finnes noen av disse, for blant leger, så er slike leger som den legen jeg hadde dessverre unntakene. Tenk om alle leger hadde en slik omsorg for pasientene sine som jeg opplevede. Han var en engel i ordet rette forstand. Han tok seg tid, masse tid. Det som var viktig for han, det var meg, og hvordan jeg hadde det. Om jeg trengte en evighet av tid, så hadde han det. Om jeg hadde tusen spørsmål, så hadde han tid til å svare meg på alt jeg lurte på. Han trøstet, og han oppmuntret meg. Han fikk meg til å innse at livet mitt ikke var over, og at jeg var en av de heldige. Sånne leger skulle verden være full av.

Blødningene, og de store celleforandringene var i mitt tilfelle livmorkreft. Kreften var i stadiet 0, den hadde ikke begynt å røre særlig på seg, og kreften var ikke av den hissige typen. Jeg trengte ikke strålebehandling, og jeg trengte ikke cellegift. Svulsten ble fjernet ved operasjon, en operasjon som tok flere timer ved Radiumhospitalet. Legen ved Sørlandet Sykehus ønsket at jeg skulle komme i de beste hender, så operasjonen ble utført av den ypperste legen på denne type operasjoner ved Radiumhospitalet. Jeg var jo på den tiden også på det største når det kommer til vekten min, så det er nok også en av grunnene til at jeg ble sendt til den beste. Jeg husker ikke så mye fra tiden i Oslo. Jeg har klart å fortrenge mye av det, men jeg husker den store skuffelsen over Radiumhospitalet. Sykehuset der jeg trodde at alle var så enestående, legene inkludert. Sykehuset hvor varme, og omsorg stod i høysetet. Slik opplevde verken jeg, eller min bedre halvdel det. Leger som nesten ikke hadde tid til å fortelle, og forklare når man satt der kreftsyk, og skulle gjennom en større operasjon. Arrogante leger. Personal som lot meg ligge i en seng utenfor operasjonssalen helt alene i evigheter før det var min tur. Personal som ikke så hvor redd jeg var, og som ikke skjønte at jeg trengte noen som kunne være der sammen med meg. Overnatting for pårørende som må ha vært fra krigens dager. Jeg husker alt dette, men jeg vil helst glemme. I ettertid har jeg pratet med flere som opplevde Radiumhospitalet akkurat på samme måte.

Etter noen dager i Oslo, så ble jeg overført til Sørlandet Sykehus. Nyoperert i en ambulanse som skal være glad for at de ikke blir tatt i fartskontroller. Sårene mine hadde ingen god tur hjemover, men det var godt å komme ” hjem .” En tøff tid fulgte på Sørlandet Sykehus med infeksjoner, og isolasjon. Antibiotika i rennende form i en haug av dager, etter hvert fikk jeg lov til å være hjemme, og komme inn for å ta antibiotikaen. Det tok lang tid, men det ordnet seg. Kroppen vant kampen mot infeksjonen, stiftene ble tatt, og jeg kunne gå ut av sykehuset som en kreftfri person. Faren for spredning var aldri tilstede, og når jeg gikk ut av sykehuset den dagen i desember, så gråt jeg. Jeg gråt av glede fordi min historie ble en av solskinnshistoriene. Jeg gråt fordi jeg hadde fått livet i gave, og fordi jeg nok der, og da klarte å slippe alt av følelser løs som jeg hadde sperret inni meg så uendelig lenge. Frykten, redselen, fortvilelsen, men også gleden, optimismen, og takknemligheten. Livet fikk der, og da en helt ny mening. Selv om jeg hele tiden visste at dette ville gå bra, så var usikkerheten likevel tilstede. Usikkerheten dukket også opp igjen hver 3.måned når jeg var til kontroll. ” Tenk om ”  var alltid ord som dukket opp i hodet mitt, men beskjeden var alltid den samme, gode, og jeg kunne legge ting litt bak meg i tre nye måneder.

Jeg har fått mange spørsmål fra dere som leser bloggen om lymfebeina mine, og hvordan dette oppstod. Jeg har skrevet pga sykdom, men aldri utdypet det særlig. Siden så mange har spurt, så har jeg valgt å skrive ett veldig personlig innlegg om en brutal sykdom som også rammet meg, men som fikk en lykkelig slutt. Det var aldri noen tvil om at dette ikke ville gå den riktige veien, men usikkerheten, og redselen var der lenge. Når jeg ble operert, så fjernet de også lymfeknuter for å være helt sikre. De hadde nok ikke vært helt nødt til å gjøre det i mitt tilfelle, men det er sånn de alltid gjør. Ved fjerning av lymfeknuter, så kan man utvikle lymfeødem. Så akkurat der var jeg en av de uheldige som fikk dette. Ingen fortalte meg at det kunne skje, heller ikke på kontrollene. Jeg har mange ganger lurt på om de bare overså beina mine som ble større, og større? De måtte vel ha sett det? Veldig mange med lymfeødem har opplevd akkurat det samme som meg, og fått den samme, tøffe beskjeden om at kreft har rammet. Veldig mange som blir rammet av brystkreft utvikler lymfeødem i en av armene etter operasjonen. Jeg er ikke alene.

De store lymfebeina var prisen jeg måtte betale for å bli frisk, og den første tiden, så følte jeg vel at dette var en stor pris å betale. Jeg følte på at dette var så forferdelig urettferdig! Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg! Plutselig en dag, så klarte jeg å se det på en helt annen måte. Jeg tok meg selv i nakken, og lurte på hva i huleste jeg drev på med? Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutret jeg over størrelsen på beina mine! Hvordan er det mulig å være så utakknemlig? Jeg fikk lov til å leve! Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om jeg ikke hadde reagert som jeg gjorde, og så klager jeg over ett par tømmerstokker! Hvor er fornuften i dette??? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde vi vel alle valgt livet? Om livet byr på noen utfordringer, så er vel det utfordringer man tar på strak arm når man faktisk får livet i gave! Det høres kanskje rosa ut når jeg skriver at jeg fikk livet i gave, men det var jo nettopp det jeg gjorde, og da kan jeg leve helt fint med to bein som er langt større enn normalen, og ett par bein som krangler, og verker. Jeg har lært meg å være takknemlig!

Det tok en tid å forstå alt som hadde skjedd. Jeg følte alt hadde gått i sakte film, og jeg følte jeg hadde stått på utsiden og sett det hele. Jeg følte meg noen ganger helt følelsesløs. Hvordan er det mulig å stå helt oppreist gjennom noe slikt? Hvorfor knakk jeg ikke sammen, hvorfor gråt jeg ikke ? Var det fordi jeg ikke hadde helt forstått alvoret, eller var det fordi jeg er så sterk? Eller kanskje var det fordi jeg ikke ønsket å kjenne for mye på alt det vonde? Jeg tror mest på det siste. Jeg ønsket ikke å kjenne for mye på ordet kreft, og ordet sykdom. Jeg ville gjennom dette så fort som mulig, og så ville jeg komme meg videre. Jeg ville legge det bak meg så fort som mulig. Jeg ønsket ikke å gå i samtaler for å bearbeide, jeg ønsket ikke å gå i grupper sammen med andre som hadde vært i samme situasjon som meg. For meg ble den beste løsningen å legge alt bak meg, og ikke dvele ved det som hadde vært. For meg var dette den beste måten å komme meg igjennom alt på. For mye tanker på den vonde tiden hadde ikke fungert for meg. Det ville tatt så mye lengre tid å komme meg tilbake dit jeg var før jeg ble syk. Samtidig hadde jeg verdens beste samtalepartner i min aller beste, så i tunge stunder hadde jeg alltid en som lyttet, og ga råd, og han var for meg den beste psykologen jeg kunne hatt. For meg, så var den beste hjelpen og hele tiden fokusere på alt det gode, på å bli frisk, og det å bruke energien på alt annet enn det som var vonde minner.

Vi velger alle vår vei gjennom de tunge stundene i livet. Det er ingenting som er rett, eller galt. Det er vi selv som bestemmer hva som er best for en selv. Det som er rett i en situasjon er kanskje ikke rett i en annen. Det som er riktig for meg, er kanskje ikke riktig for deg. Det er vondt å skrive om sykdommen i dag, for det tar meg automatisk tilbake til 2002. Samtidig vet jeg at ikke alle er like heldige som det jeg var, og mange kjemper sin livs kamp hver eneste dag. Mange er ikke så heldige å bli friske, alle får ikke en ny start. Tankene mine går til alle der ute som kjemper en kamp hver eneste dag mot en grusom sykdom. Mine tanker gå også til alle pårørende, for sykdom rammer også alle de rundt den som er syk.  Jeg håper for dere alle <3 Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet <3

Jeg følte meg helt tom. Hele kroppen var fylt av savn, øynene var fulle av tårer. Jeg klarte ikke å stoppe og gråte. Jeg hadde det så innmari vondt. Det var en del av livet. Vi visste at dagen ville komme, men man blir da aldri forberedt på å miste? Ett nydelig hjerte hadde sluttet å slå. I dag er det 1 år siden vi mistet vår store kjærlighet, Dean. På vei hjem fra ferie i fjellet, så ville ikke hjertet hans mer. Dean døde stille, og fredfullt. Igjen stod vi med det vonde savnet, for det var det mest vondt. Med tiden har det vonde gått over til og dreie seg om alle de gode minnene vi hadde fra fine år sammen, men for 1 år siden var alt bare så innmari vondt. Vondt at  Dean ikke var der. Ingen som var ellevill av begeistring når jeg våknet om morgenen, og tiden var inne for morgentur, ingen som kom løpende mot deg, og ville kose, ingen Dean som lå på de faste plassene som han hadde rundt forbi i huset, ingen Dean som rullet rundt på ballen med go’biter, ingen å gå de mange, daglige turene med. Jeg husker jeg følte at jeg nesten aldri skulle hatt en hund, nettopp fordi det var så innmari vondt når tiden vår sammen var over, men jeg vet at ingen av oss ville hatt valgt annerledes. Årene med Dean ville jeg aldri ha byttet bort med noen. For en nydelig pelsball, for en herlig personlighet, for ett nydelig vesen. Jeg elsket han så høyt, og i all sorgen, og tårene, så visste jeg heldigvis hvor høyt han elsket oss også. Jeg visste at Dean hadde ett fantastisk liv sammen med oss…jeg skulle bare så gjerne fått flere år sammen med han.

17.mai 2009 ble Dean født på Kvelde i Larvik, og i september samme året hentet vi han med oss hjem. Jeg har aldri vært opptatt av dyr, og aldri hatt noe ønske om å ha dyr, ikke min bedre halvdel heller, men så var det datteren vår, Celina da. Det er sikkert mange av dere som vet hvordan det blir når barna ønsker seg dyr. Vi strekker oss langt, og vil så gjerne at de skal få det som de ønsker. Vi hadde mange runder før vi bestemte oss for at vi skulle la Celina få seg hund. Hun hadde trålt nettet i evigheter for å finne den ” perfekte ” hunden. Hjertet smeltet totalt på nydelige Dean, en helt fantastisk Pomeranian valp. Jeg husker da vi skulle hente han. Dean var den som gjemte seg da vi kom. Alle andre var elleville, og ville gjerne bli med oss tilbake til Kristiansand, men det var denne lille, nydelige pelsballen som gjemte seg langt under sofaen som Celina ville ha, og Dean ble med oss hjem. Jeg husker allerede i bilen tilbake til Kristiansand at jeg angret – hva i all verden hadde vi gjort! De første dagene, og ukene, så var jeg nærmest et nervevrak. Han var ikke helt renslig da vi fikk han, så det ble en del uhell inne, og Dean elsket å ha de fleste uhellene på det hvite teppet vi den gang hadde under sofaen i stuen. Var ikke så lenge det var hvitt akkurat. Jeg husker hvor ellevill han var som valp. Løp rundt som en virvelvind, høyt, og lavt det meste av tiden, for så plutselig å falle om, og sove som en stein. Det var tøffe dager den første tiden, og jeg klarte ikke helt å tilpasse meg det nye livet som hundeeier. Sakte, men sikkert ble alt så mye bedre. Jeg ble mer, og mer glad i denne elleville dotten med masse pels, og etter hvert så elsket jeg å være hundeeier.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi var sikkert ikke de ” perfekte ” hundeeiere i enkeltes øyne. Vi skulle sikkert vært med på flere kurs i både det ene, og det andre. Mange mente nok at Dean kunne ha vært mer dressert, og enkelte mente nok at vi behandlet han som et barn. Flere ganger hørte vi  ” han er jo bare en hund “. Dean var ikke bare en hund, han var et familiemedlem, og for oss, så var det viktig å ta Dean med i det daglige livet vårt. Dean var med oss på mye, og for oss var det viktig å ha han med på så mye som mulig. Dean elsket å være ute. Han elsket å gå turer i skog, og mark, og han elsket å være med fisketurer. Dean likte å kjøre bil, spesielt når vi etter hvert lot han få lov til å sitte i sete i baksetet, og ikke i et bur i bagasjerommet. Kunne han stå ved vinduet bak, og se på alt som skjedde utenfor, da koste han seg. Dean var en hund med masse personlighet. En sær hund i følge mange. Dean likte for eksempel ikke barn. Etter en episode i vår egen hage hvor gutter i nabolaget var stygge med han, så var barn alltid skumle, og han knurret alltid på dem. Få barn fikk lov til å nærme seg han, og han var veldig kresen i utvelgelsen av hvem som skulle få lov å kose med han av voksne også.

Vi hadde fantastiske år sammen med Dean. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bli så glad i en hund. Jeg hadde aldri trodd jeg kunne føle en så enorm kjærlighet for en hund. En hund er så mye mer enn bare en hund. Dean var en del av familien vår. Dean var en god venn, og han merket alltid på oss om vi var lei oss, eller triste. Da kom han løpende mot oss, og skulle kose. Dean var en fantastisk turkamerat, og det er hans fortjeneste at jeg for de årene tilbake kom meg mer ut. Med Dean, så måtte vi ut på turer, og det har aldri vært et ork. Uansett om det striregnet, eller snødde store filler, så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg aldri helst har ønsket å sitte i sofaen enn å gå tur med Dean. Dean hadde stilt inn kroppen på tur hver 3.time. Når det nærmet seg tur, så ga han beskjed om det 🙂  Dean brydde seg lite om det regnet, snødde, eller blåste – det var like stas med tur uansett.

Året før Dean døde, så hadde han en del utfordringer. Han hadde en hudkløe som det tok lang tid å få under kontroll, og han begynte å pese mye mer enn normalt. Dean hadde også trangt pusterør, noe veldig mange små hunder sliter med. Det siste året peste han mye mer enn normalt, og det bekymret oss. Veterinæren mente det var en kombinasjon av trangt pusterør, og litt overvekt. På varme dager slet han veldig, og vi følte at det var noe mer som lå bak all pesingen. Etter røntgen, og ultra, så fikk vi beskjed om at hjertet til Dean hadde vokst, og at det var lekkasje på den ene klaffen. Vi fikk likevel ikke forståelsen av at det var så alvorlig som det faktisk var, og at han var så syk som han faktisk var. Vi fikk forespeilet at med den riktige medisineringen, så kunne Dean fortsatt hatt mange gode år foran seg. Det gikk bare en uke fra vi fikk beskjeden, og startet medisineringen til hjertet sluttet å slå. En uke…..Man stiller seg mange spørsmål, og man lurer jo på om noe ble oversett, eller om det var ting ultralyden ikke viste. Vi visste at han ikke ville bli en gammel hund med alle de utfordringene han hadde, men vi hadde sett for oss at vi i alle fall skulle få ett par gode år til sammen. Sånn ble det ikke….ingen kan klandres. Det store, lille hjertet til Dean ville ikke mer. Hjertet var utslitt. Kanskje var det greit at vi ikke visste hvor syk han var. Hadde vi visst, så hadde vi aldri tatt han med til fjells, men veterinæren mente fjellet ville gjøre han godt. Jeg er egentlig glad for at vi ikke visste, og jeg er egentlig glad for at vi ikke på et tidspunkt måtte gå den tunge veien å følge Dean til veterinæren for å følge han på sin siste reise.

Det var så stille, og tomt i huset etter Dean døde. Ingen Dean som fortalte at han ville på tur, ingen Dean som danset gledesdansen for å se deg, ingen Dean som slikket ansiktet ditt vått fordi han er så glad i deg, ingen Dean som fortalte nabolaget at her var det han som er sjefen, ingen Dean som lå med beina opp i lufta i sin koseposisjon, eller som trillet rundt på favorittballen sin i håp om å finne go’biter. Ingen morgentur hvor hele verden kun dreide seg om Dean, og meg, eller alle de andre turene hvor Dean som regel selv fikk bestemme ruten. Ingen flere byturer som han elsket, ingen flere fjellturer – jeg savner han så! Hadde jeg kunne fått et ønske oppfylt, så hadde jeg ønsket å få han tilbake. Jeg vet at han har det bedre nå. Han var ikke den gode, gamle Dean på slutten. Alt han en gang orket, det orket han ikke lengre. Turene gikk treigere, men han elsket likevel hvert skritt. Jeg vet at han er på et bedre sted, men det er likevel så hjerteskjærende vondt. Livet gikk videre selv om jeg føler jeg har grått i evigheter. Tiden har leget mange av sårene, og at jeg klarte etter hvert å kjenne på alle gledene du ga oss. Jeg vet at Dean ikke ville ha ønsket at vi sørget, men at vi kjente på alt det gode vi hadde sammen, husket alle de fantastiske minnene vi deler. Det veldig vonde har gått over, men vi trengte mye tid til å sørge, jeg trengte tid til å gråte, og jeg trengte å ha det vondt. Livet føltes så urettferdig etter tapet. Ingen vil noen gang kunne erstatte deg, og vi sa at ingen noen gang skulle erstatte deg. Det skulle ikke bli noen ny hund i vår familie, men nå er vi kanskje klare for en ny hund etter hvert. Ingen vil kunne erstatte deg, men vi savner en firbeint pelsball rundt oss. Etter hvert kanskje det kommer en ny hund, og jeg vet du hadde vært veldig glad for det.

VI fikk 7 fantastiske år. Takk for alle gleder, og alle minner. Takk for alt du ga oss. Takk for at det var akkurat du som kom til vår lille familie, og ble en viktig del av oss. Nå har vi gått veien videre uten deg. Ett nydelig hjertet har sluttet å slå for 1 år siden. Vi mistet vår store kjærlighet, og hjertene våre ble knust. Hundehimmelen fikk den vakreste stjernen <3 I dag skal jeg tenne et lys for deg, Dean. Tiden har leget mange sår, mens savnet er stort ennå.

Hvem hadde vel trodd at jeg i dag mer enn gjerne bytter ut asfalt med fjell, og natur? Hvem hadde trodd at jeg skulle velge fjellferie istedenfor byferie? Er det mulig at jeg er blitt så glad i naturen? Jeg tror veldig mange fortsatt tviler , og jeg forstår dem veldig godt.  Jeg som tidligere elsket å kjenne asfalten under føttene, og som alltid måtte innom det som var av kjøpesentre under det meste av turer vi var på. Jeg som trasket Sørlandssenteret opp, og ned både titt, og ofte, og som stadig hadde meg en bytur med shopping for øyet. Hva har egentlig skjedd her når jeg nå velger stikk motsatt? Når solen, og varmen har inntatt Sørlandet, så sitter jeg her og lengter til sommerens fjellturer, eller fine turer i skog, og mark.

Det er nok mye som har skjedd den siste tiden som har resultert i at jeg nå setter andre ting mye høyere enn shopping, og byliv. Kanskje er det fordi jeg er blitt eldre. Kanskje setter man da pris på litt andre ting, men jeg tror nok hovedårsaken ligger i endringene som har skjedd, og som jeg fortsatt jobber med. Tidligere så satte vekten en stopper for mye, eller det var vel hodet mitt som begrenset meg mest. Hodet mitt som hele tiden fortalte meg alt jeg ikke kunne, og ikke burde fordi jeg var så stor. Jeg tror kanskje ikke jeg valgte bort så mange ting fordi jeg ikke kunne gjennomføre det, men fordi jeg trodde at vekten ville stoppe meg. Gud, så irriterende å tenke tilbake på hvor mye jeg har latt meg begrense fordi ett skrullete hode får meg til å tro at det er sånn det er. Klart vekten automatisk begrenser en del, men det er nok mye man fint klarer bare man våger å prøve.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har nok aldri vært av den tøffe typen som har kastet meg ut i det meste, og det er sikkert en av grunnene til at jeg har latt vekten begrense meg såpass som den gjennom årene. Jeg nok alltid brydd meg om hva andre tenker, og mener om meg, og alltid drømt om å være den som ikke bryr seg om andre. Jeg har nok alltid ønsket å være den som går i badedrakt om sommeren fordi jeg også vil bade som alle andre, eller være den som går i knekorte bukser og viser kompresjonen på beina fordi jeg også synes det blir for varmt med langbukser på de varmeste dagene, og jeg skulle gjerne vært den som går i topper uten armer, og ikke bryr meg om jeg viser både grevinneheng, og løshud…men så tøff er ikke jeg. Jeg har kommet veldig langt, men så langt er jeg ikke kommet. Det er nok kanskje ikke bare fordi jeg er redd for blikk, og kommentarer, men jeg tror også en del av dette går på selvfølelsen. Jeg føler meg ikke vel på badestranden blant hauger av folk ikledd badedrakt, og jeg føler meg ikke vel om jeg viser bein med kompresjon, og armer med grevinneheng, og løshud. Jeg beundrer alle som gjør akkurat som de vil, men for min del, så går det ikke bare på det å gi søren, men det går minst like mye på at jeg skal føle meg vel, og komfortabel.

Kanskje blir jeg tøffere på en del ting med årene. Det er lov å håpe, for jeg tror jeg gjerne vil komme dit at jeg ikke bryr meg om alle andre. Jeg tror faktisk ting er i ferd med å skje, og at inni meg, så er det en modningsprosess. Hadde det ikke vært for tømmerstokkene mine av noen bein, så tror jeg nok jeg hadde vært der nå. Det har tatt lang tid det å akseptere at man har en kronisk sykdom i beina som ikke vil forsvinne, og jeg innser at det vil ta veldig lang tid det og skulle kaste langbuksene på båten om sommeren.  En del ting har heldigvis endret seg, og det er fantastisk å føle på at jeg nå liker både fjell, og natur. Jeg har nok alltid likt fjell, og natur, men det å komme meg ut, og gjøre det jeg har ønsket, det har jeg nok sett på som mer ork enn glede. Jeg orket nok ikke tanken på å gå lengre turer i fjellet. Det kostet for mye krefter, jeg ble fort sliten, og det var garantert mye stigninger som igjen gjorde at kroppen fort ville stritte i mot – jeg hadde et hav av unnskyldninger, og jeg er sikker på at veldig mange kjenner seg igjen.

Vi er verdensmestre på unnskyldninger, og av og til, så lurer jeg på hvor man egentlig får alle unnskyldningene fra? De kommer jo på løpende bånd, og man trenger liksom ikke tenke seg om for å finne en haug av fantastisk gode unnskyldninger. Tidligere var jeg sikkert også et gnagsår å ha med på tur, for når jeg ble skikkelig sliten, så ble jeg også skikkelig sur, og sint. Da var det nok lurt å ligge ett godt stykke foran meg sånn at jeg kunne gå der bak alene og småkjefte på alt, og alle . Når jeg tenker etter, så var jeg nok litt grinete når jeg gikk til Gaustatoppen for noen dager siden 🙂

Det føles godt å komme ut på tur. Jeg føler jeg har sett mer enn nok asfalt, og da er det utrolig fint å oppleve det man alltid har hatt lyst til å oppleve. Det å komme seg ut i naturen er så godt for både kropp, og sjel. Den roen man finner der er helt ubeskrivelig. Man klarer å senke skuldrene, og bare nyte stillheten, og alt det vakre rundt seg. Jeg tror min aller beste også setter stor pris på endringene mine. Han er en ivrig fisker, og elsker å være ute. Det å få meg mer aktivt med vet jeg han er innmari glad for. Det er fint og kunne dele slike opplevelser. Det er ikke det samme at den ene forteller, og den andre lytter. Trond merker også hvor mye bedre kroppen min fungerer. Bakker, og stigninger er ikke lengre et ork, eller i alle fall ikke på det nivået som før.  Nå kjenner meg på mestringsfølelsen når jeg gyver løs på en bratt bakke, og jeg kjenner meg så stolt når jeg går opp bakker uten et stopp der jeg før har stoppet flere ganger før å orke å komme meg opp. Det gir så motivasjon til å fortsette med det jeg holder på med! Det og orke, og klare – for en seier! Det å gå ut på tur og føle seg glad, det å gå ut på tur fordi man virkelig har lyst, og ikke kun for å glede andre, det er så godt! Jeg jubler innvendig! Når man i tillegg får kommentarer fra folk rundt meg på at de merker gleden, og at de merker fremgangen – det betyr uendelig mye.

Jeg er fortsatt glad i å shoppe, men ikke på langt nær som før. Før følte jeg at jeg bodde enten i byen, eller på Sørlandssenteret. Nå vil jeg heller bytte dette ut med en fin tur. Ingenting er som å lage frokost ute i det fri. Spise egg og bacon lagd på stormkjøkkenet , eller grille pølser på bål, eller på engangsgrillen…all mat smaker så mye bedre når man spiser den ute, og det farlige med å spise ute er vel at man ofte spiser en del mer enn man kanskje burde 🙂 Det å dra på tur med lavvoen, eller det å sitte ved et stille vann, og bare høre fugler, og sin egen pust. Det å se min aller beste stå å kaste ut fiskestangen, og vite at det er det beste i verden for han – dette er en verden jeg sikkert skulle opplevd for lenge siden, men som jeg nå er så uendelig glad for at jeg har oppdaget, og kan ta del i fordi jeg orker, og vil.

Mandager er fine dager. Jeg er absolutt ikke en av de som hater mandager. Jeg hopper like lett opp av sengen på mandags morgener som ellers i uken, og jeg bruker ofte dagen til å tenke masse. Jeg tenker på uken som har gått, og uken som kommer. Jeg tenker på hva som var bra, og hva som kan bli bedre. Hvor ” bommet ” jeg, og hvor vant jeg – nå alltid i motsatt rekkefølge 🙂 Når alarmen på tlf forteller at det er en ny dag, så er det så utrolig godt å ligge noen få minutter å kjenne på en helt annen følelse enn jeg gjorde før. Før hatet jeg mandager! Mandag var dagen da den dårlige samvittigheten var verst. Jeg angret dypt, og bittert på alt jeg hadde stappet inn i munnen som slettes ikke burde ha kommet inn der, og ofte slet jeg med en vond, og uggen mage fordi helgen hadde bestått av en herlig blanding av mat. Det var på mandager man følte seg tjukkest, og størst, og man visste at mandag var en ny endringsdag, og igjen skulle man brette opp ermene, og ta fatt på kampen mot disse fordømte kiloene. Man forberedte seg også på å gå på trynet … igjen…. Slike mandager har jeg ikke en eneste en av lengre. De er borte vekk, og jeg nyter følelsen av ro i sjelen, og er innmari stolt av meg selv.

Vi er mange som kjemper en tøff kamp mot kiloene, og vi er mange som har gått så mange ganger på trynet at man ofte gir opp. Drømmen, og håpet om en slank, og lekker kropp trøkkes ned i søla gang, på gang, og det er liksom ikke måte på hvor mye man skal kjenne på det og mislykkes. Jeg er en av dem som vet hvordan det kjennes når man gang på gang mislykkes. Hva var galt med meg? Hvorfor klarte jeg ikke å lykkes? Følelsen av og være mislykket, tjukk, og stygg – det er en forferdelig vond følelse å gå og kjenne på . Det at man aldri over lengre tid klarer å kjenne på det å mestre, det gjør noe med oss. Det å skuffe seg selv gang på gang – det er vondt det! I tillegg er det så utrolig flaut at man aldri lykkes. Noen blir så lei at de ser slankeoperasjon som eneste utvei. Ikke fordi de nødvendigvis ønsker det, men det blir liksom den eneste redningen de ser. Andre gir opp, og lar kiloene fortsette å komme på, og dermed også alle utfordringene som følger med en stor kropp med for høy vekt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg hadde gitt opp. Jeg orket ikke kjempe denne kampen som aldri ga varige resultater. Jeg var lei av å starte hver mandag, og gå på trynet igjen få dager etterpå. Jeg var lei av en stor kropp som jeg aldri ble fortrolig med. Jeg tenkte på fremtiden, og ønsket en kropp som samarbeidet. Jeg var lei av å tenke stygge tanker om meg selv, og jeg var så lei av all nedsnakkingen jeg gjorde. Jeg ønsket å oppnå drømmen min – drømmen om å veie 60-70 kg, og dermed få kjenne på denne store lykkefølelsen. Jeg orket ikke å ta flere kamper som jeg aldri vant, så jeg gikk til legen, og ble henvist til operasjon. Heldigvis for meg, så må man igjennom et forkurs før man blir operert, og for meg ble dette kurset ” redningen ” min.

Jeg ville jo ikke opereres, alle rundt meg visste det, men jeg måtte bare overbevise meg selv, og andre at dette var det riktige selv om jeg visste at det ikke var riktig. Hjemme ønsket de ikke at jeg skulle gjennomførte dette, men de støttet meg i valget. Gjennom kurset på sykehuset, så ble øynene mine åpnet på en helt annen måte, jeg så ting annerledes, og etter en dag på operasjonsskole i Arendal, så var jeg fast bestemt på at dette ville jeg ikke. Jeg var redd for inngrepet, men mest av alt var jeg redd for tiden etterpå. Hvordan ville livet mitt bli? Ville det bli rosa, og fylt med lykke om jeg gjorde dette? Det var tusen spørsmål i hodet, og jeg visste innerst inne at det var ikke operasjon jeg ønsket. Selv om  jeg alltid har vært stor, så har jeg nok hatt færre utfordringer enn mange andre. Jeg har alltid hatt ett ganske aktivt liv, og jeg har aldri ” bare” sittet i sofaen uten å løfte en finger….noe skjedde på operasjonsskolen i Arendal den dagen – jeg skulle klare dette uten operasjon!

Det ble ingen operasjon, og for meg var dette ett riktig valg. Hver enkelt må kjenne på hva som føles riktig, og gjør det som er best for en selv. For meg var det å velge bort en slankeoperasjon det riktige valget. Jeg tror at for kun noen få, så er en slankeoperasjon det som skal til for å få ett bedre, og lettere liv. Dette gjelder de hvor man faktisk kan dø om man ikke gjør det. Det er ingen som kan hvile på lauvbærene etter man er operert. Det er en kamp for å holde vekten, og her blir mange veldig skuffet. Mange tror at en operasjon er løsningen, og at vekten vil holde seg der, alle burde vite at det ikke er sånn det fungerer. Kampen om å holde vekten vil være der hver eneste dag, akkurat som kampen kan kjemper for å gå ned i vekt uten operasjon. Man må trene, man må spise sunt, man må ta kosttilskuddene som legene sier – man må jobbe for å unngå at kiloene kommer på igjen. Kanskje merker man ikke noe til dette det første året, kanskje heller ikke det andre, men utfordringene de kommer om man ikke ser at livet må legges totalt om . Det er så mange som går på trynet, som ikke bryr seg om grepene i ettertid, og hva skjer da? Kiloene kommer på en etter en, og vekten er plutselig tilbake sammen med BMI’en som sier fedme.

Når jeg skriver om slankeoperasjoner, så er jeg redd for å såre de som virkelig jobber for å holde vekten. Det er ikke meningen. Jeg kjenner flere flotte kvinner som er opererte, og som gjør en helt fantastisk innsats for å holde seg nede i vekt. Disse har jeg stor respekt for, og jeg er så innmari glad for å se hvordan livene deres har endret seg. De er bevisst på at operasjonen var en starthjelp, og de er nå sjef i eget liv, og har virkelig endret livet sitt. Dessverre så er det en del andre som ikke helt skjønner at de må jobbe for å vedlikeholde en lav vekt. ” Jeg får glede meg over en lav vekt så lenge som mulig. Jeg spiser som før, og gidder ikke å trene…” – dette sa en bekjent av meg da jeg traff henne relativt kort tid etter slankeoperasjonen. Hva slags holdning er dette? Her har staten betalt  100000 kr for en operasjon, og så gidder man ikke å gjøre en innsats selv! Jeg blir forbanna jeg, og jeg blir frustrert når voksne mennesker ikke gidder å gripe den muligheten de har fått! En operasjon er ingen hvilepute, det er en starthjelp! Når såpass mange fortsatt tror at operasjon er en lettvint løsning, så tror jeg det er på tide at staten tar noen grep, og reduserer antall slankeoperasjoner slik de har gjort i Danmark. Nå er det andre grep som må tas. Det er en kamp å gå ned i vekt, og den kampen må kjempes hver eneste dag, også om man lykkes med en vektreduksjon. Man må legge om, man må bytte gir, og man må legge om hele livet sitt. Hvorfor tror noen slankeopererte at man kan fortsette å leve det livet man gjorde før?

Jeg drømte om følelsen av å veie 60 kg. 60 kg var målet der fremme. Er det mulig å drømme så stort, og så urealistisk? Når jeg innså at drømmen ikke var realistisk, så raste verden ett lite øyeblikk. Drømmen ble knust, og jeg følte på en ny nedtur. Samtidig fikk livet en ny retning. Jeg traff fantastiske Line, og sammen med henne innså jeg at det var nå reisen skulle starte. Reisen mot ett lettere liv, en bedre helse, og et tall på vekten jeg var fornøyd med. Jeg innså at lykken ikke er 60 kg, men lykken er en lykkelig meg. Jeg ønsket ett godt liv, jeg ønsket å kjenne på følelsen av å mestre, jeg ønsket en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. Reisen er ikke slutt, den vil aldri ta slutt… men jeg har opplevd å miste mye vekt, jeg har opplevd å komme i god form, og jeg har opplevd og faktisk kunne være stolt, og fornøyd. Hvem skulle ha trodd det? Det som virker umulig – det er faktisk mulig! Endelig kjenner jeg også på å lykkes – reisen min har gitt gode resultater. Jeg vet jeg vil komme dit jeg vil fordi jeg har endret på målene mine, og endret måten jeg tenker på – kan jeg, så kan alle 🙂
 

Det som virker umulig er mulig, og jeg tror det viktigste er at man er realist, og at man setter seg mål som er mulige å oppnå. Målene våre er som regel så hårete at det er en av grunnene til at man går så mye på trynet. Dessuten skal man klare alt på en gang istedenfor å ta ting skritt for skritt . Man kan ikke klare alt på en gang. Babysteps, og delmål tror jeg er viktig for å nå dit man vil. Så tror jeg man må spørre seg selv hvilket vektmål man har? Hvorfor er målet 60, eller 70 kg? Hvorfor går lykkegrensen der? Hvorfor er det et tall på ei vekt som skal fortelle deg når du er lykkelig, og fornøyd? Lykken ligger ikke i badevekta, eller tallene den viser. Lykken er der når du kjenner på den, og det har ingenting med tall å gjøre. Når du er fornøyd, så drit i hva vekta viser! Når du føler deg vel, når du føler at kroppen samarbeider, når helsen er bra, når negative tanker er snudd til positive, når du smiler og har det godt med deg selv – da er du der du skal være – uansett hva badevekta forteller deg.

Akkurat sånn lød overskriften på en artikkel jeg leste her om dagen. Overskriften fenget min oppmerksomhet, og jeg leste med nyskjerrighet videre. Jeg ble sittende å tenke, for artikkelen omhandlet ett utrolig viktig tema, et tema jeg også har blogget om flere ganger, men som vi nok aldri kan få satt nok fokus på. Stadig leser jeg om personer som trodde veien til lykke var å  bli slank, og stadig leser, og hører jeg om personer som sliter psykisk fordi lykken ikke lå i den slank kroppen.

Veldig mange slankeopererte opplever depresjoner fordi livet ikke ble så enkelt som de hadde trodd, og fordi en slank kropp ikke ga de følelsen av lykke. Mange sliter mer etter en operasjon enn før. For det er vel nettopp sånn de fleste av oss tror det skal bli når man bare klarer å gå ned nok i vekt. Da skal det rett, og slett bli fett å være slank. Man får kroppen man så lenge har ønsket seg, man kan kjøpe klær på ordinære butikker, man får alle de deilige kommentarene om hvor godt man ser ut, og hvor slank, og fin man er blitt. Jeg tror nok kan i en periode blir litt høy på seg selv. Man blir nok rusa på seg selv, og livet som slank, rusa på den nye kroppen. Alt dreier seg plutselig om deg, og det er deg du ønsker fokuset skal være på, men når alt dette legger seg, og kommentarene stilner, da kommer også utfordringene. Man ser seg selv i speilet, og lurer på hvem man er. Mange opplever en identitetskrise. Man ser en slank kropp, og meter med løshud, men hodet, og tankene er akkurat de samme som før man mistet alle kiloene… Kilo, og lykke går hånd i hanske, i alle fall er det akkurat det vi tror. For hver kilo man mister, jo mer lykke føler man, eller jo, nærmere den store lykken er vi. Det hjelper lite hva folk rundt en sier, eller hva de skriver om i magasiner, og aviser – vi streber etter den slanke kroppen, og med den slanke kroppen, så kommer den rosa, store lykken, og livet vil bli en dans på roser. Vi vet vel egentlig at dette ikke stemmer, men vi klamrer oss til håpet likevel.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har strebet etter lykken i form av utallige mandags slankekurer. Lykken lå verken i cm jeg mistet, eller kilo jeg tok av, men det skjønte jeg ikke. Jeg kavet etter en lykke jeg egentlig hadde, men som jeg likevel ikke så , og jeg følte den vel ikke slik jeg burde ha gjort heller. Den var liksom rett foran nesen på meg. Jeg hadde ikke trengt og verken sulte meg, eller trene sånn halvhjertet rundt på diverse treningsstudioer for å finne det jeg egentlig søkte etter. Jeg kan bli så sint på meg selv, ja, rett og slett forbanna fordi jeg lot meg selv holde på slik. Jeg var ikke lykkelig når jeg hver mandag startet på an igjen. Jeg var heller ikke lykkelig når jeg sint, og sur presset meg selv på trening. Vel, har jeg alltid vært dårlig i matte, men hvorfor kunne jeg ikke ha lagt sammen en, og en lenge før jeg faktisk klarte å gjøre det?

Er ikke alt fryd og gammen da, bare man går ned i vekt og blir slank? Jeg har i mange år trodd at lykken med stor L, det var å bli slank. Alt ville bli bra, og livet ville bli en dans på roser. Du verden så mye tid jeg har kastet bort, og du verden så feil jeg tok. Jeg trodde at alle ville se meg på en annen måte, blikkene ville bli flere, og jeg ville nok bli mye mer interessant som person om jeg ble slank. Bort med negative tanker, og dårlig selvtillit. Selvfølelsen ville blomstre – det var egentlig ingen haker med å bli slank. Livet ville bli rosa! Går det an å være så naiv å tro på noe slikt? Kanskje er man naiv, men er det så rart det da når ukeblader, magasiner, og aviser propper oss fulle av nettopp det budskapet? Store overskrifter om trening, og mat, og i tillegg, så er det så enkelt å få denne slanke, perfekte kroppen! Vi overvektige vi kan alt om mat, og trening vi! Vi har telt kalorier, og gått på Grete Rhode kurs i en mannsalder – dette kan vi! Vi har løftet vekter, gått milevis på tredemøller og rodd de fleste hav. Egentlig er det vi som er ekspertene, i alle fall om vi kommer til teorien. Praksisen derimot, den hadde vi aldri bestått. Vi hadde aldri fått noe fagbrev. Det hadde blitt stryk etter stryk, og så kan man lure på hvorfor det er så vanskelig å sette teori ut i praksis. Vi vil heller aldri bestå praksisen om vi ikke jobber for det, og jobben starter i topplokket! Tenk for et grunnlag vi har! Så mye kunnskap om viktige ting for å klare oss i kampen mot kiloene. Jobber vi med topplokket først, så vil all kunnskapen om trening, og mat komme veldig naturlig, og vi vil kjenne på følelsen av å lykkes. 

Det er mange som sliter selv etter å ha nådd den store drømmen om å bli slank. Jeg blir nesten litt lei meg når jeg ser hvor mange det er som sliter, og spesielt er det mange som sliter av de som har gjennomført en slankeoperasjon. Det er en stor utfordring når ting ikke blir som man trodde på forhånd, og det er en stor utfordring når man på en måte starter litt i feil ende. Hodet MÅ være 1.prioritet. Er ikke hodet på plass, så vil man heller ikke lykkes, og man vil liksom aldri bli lykkelig selv i en slank kropp. Det er fortsatt noen som tror at overvekt kun handler om mat, og trening, men overvekt handler først, og fremst om følelser. Det er følelsene som styrer tankene våre, og adferden vår. Dette føler jeg at jeg vet alt om. Jeg vet hvor mye skam det er forbundet med det å være overvektig. Jeg har i så mange år skammet meg over overvekten, og jeg har følt så mye på skammen over at jeg aldri helt har klart å gjøre noe med det.

Du kjenner kanskje igjen følelsene? Skamfull, mislykket, ingen vilje – listen kunne vært lang. Man er så skamfull at man lager sine egne historier fulle av unnskyldninger som går på hvorfor man ikke klarer å gå ned i vekt. Det er alltid en grunn, eller ti til det. Det var denne boken jeg kunne ha skrevet om alle unnskyldningene jeg kunne komme med. Det var barn, mann som jobbet overtid, møter man skulle rekke, personer man måtte besøke, vond rygg, vond nakke, utslitt – man hadde alltid en unnskyldning, og jeg tror mange av dere har brukt akkurat de samme unnskyldningene, og jeg tror dere også kunne ha skrevet en bok om alt man faktisk kunne komme opp med for og kanskje slippe å føle så voldsomt på skammen. Jeg har aldri helt våget å spørre de rundt meg om de trodde på alle unnskyldningene, eller om de gjennomskuet meg. Jeg blir flau nok bare ved tanken på alt man kunne få ut av munnen. Vi er alle flinke med unnskyldninger, men jeg tror overvektige er flinkest i akkurat den klassen.

Jeg har alltid vært ei blid, og positiv jente. Alltid vært engasjert, alltid i farta. Jeg satt sjeldent på rompa, og bare druknet skammen over vekta med chips, sjokolade, og brus. Jeg har aldri levd på søppelmat, men klart jeg har gjort mye feil når vekten går opp istedenfor ned. Jeg har ett stort hjerte, jeg er en omsorgsperson, og kan jeg hjelpe til, så gjør jeg gjerne det. Jeg bryr meg veldig om de nær meg. Dessverre har jeg ikke vært like flink til å være glad i meg selv, og til å ta vare på meg selv. Jeg har ikke vært flink til å se, og kjenne etter hva jeg trenger, og hva som er godt for meg. Jeg har sånn sett nedprioritert meg selv, men det er heller ingen unnskyldning for at vekten har vært det den var.

Jeg skriver var, for ting har løsnet, og jeg vet at jeg aldri skal tilbake dit jeg var. Livet er så godt, jeg har knekt en kode, jeg skammer meg ikke, og jeg vet at lykken er noe helt annet enn tallene på badevekten. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen jeg gikk inn til Line som drev med kognetiv terapi på Sørlandet Sykehus. Den dagen, og samtalene som fulgte forandret alt. Jeg så lyset. Det høres sikkert rart ut, men det var akkurat sånn jeg følte det. Jeg så meg selv, og jeg fant svarene jeg hadde søkt etter i så utrolig mange år. Ingen hadde tidligere sett meg. De så bare en tjukk person. Ingen tenkte at det var en grunn til at denne personen var tjukk. Den dagen jeg startet arbeidet i topplokket mitt, den dagen er en av de beste dagene i hele mitt liv. Jeg er evig takknemlig for at jeg våget å søke hjelp, og jeg er stolt over jobben jeg gjorde. For jobben har jeg selv gjort, men Line hjalp meg på veien. Foran meg satt en person som ikke gadd å høre på alle unnskyldningene, og som heller ikke trodde på alle unnskyldningene – jeg gjorde jo ting bare verre når jeg hele tiden unnskyldte meg, og løy til meg selv. Ingen kunne endre meg, ingen kunne endre mitt levesett, og mitt tankemønster for meg. Den eneste som kunne gjøre noe med det var meg selv. Takk, Line for at du hjelp meg å endre – hjelpen du ga, ordene du sa, de endret livet mitt. Jeg vil alltid være takknemlig.

Fortsatt veier jeg altfor mye, og fortsatt er der mange utfordringer. Sånn helsemessig, så hadde jeg sikkert hatt store gevinster om jeg gjennomførte en slankeoperasjon. Da hadde liksom de typiske livsstilsutfordringene vært blåst av banen på et knips, men det er vel også den eneste fordelen jeg ser for min egen del. En utrolig viktig fordel, men med ett utrolig godt treningsgrunnlag, og stor aktivitet, så håper jeg at utfordringene vil bli vasket bort sakte, men sikkert. Treningen gir meg en sterk, og god kropp, og jeg føler vel litt på denne gode følelsen av og endelig klare det jeg har prøvd på så lenge. Jeg klarer å bevise for meg selv at jeg kan lykkes. Jeg har lært så mye underveis, kunnskap jeg ikke ville hatt om jeg sa ja til operasjon den gangen. Jeg får kjenne mye mer på det og lykkes, det å mestre, og at det er meg selv som gjør jobben. Smilet, positiviteten, og gleden kommer rett fra hjertet nå. Topplokket mitt er mer, eller mindre i vater. Det utfordrer meg titt, og ofte, og sånn tror jeg alltid det vil være. Jeg håper helsemyndighetene nå snart ser hvor hjelpen må settes inn, og jeg håper du ser at din lykke ikke finnes i tallene på badevekta……Er det mulig å finne lykken? Absolutt! Er det fett å bli slank? Ikke nødvendigvis, men uansett, så er det så utrolig viktig at du starter jobben med vekten  i hodet ditt  for å få de varige resultater som vi alle er ute etter. Ingen kan si at det er lett i starten, men etter hvert så jobber man systematisk og bruker alle disse små verktøyene i hverdagen. Du kan det du trenger å vite om trening, og mat. Disse to tingene blir en stor, og god bonus når topplokket ditt er i vater. Vi fortjener å skinne!

I dag skal jeg på bloggen GI BORT EN  VALGFRI KJOLE FRA LEVOLUTION! Jeg har også ett SUPERTILBUD TIL ALLE LESERE av bloggen min. Levolution har ett stort utvalg av kjoler. Nå er det sånn at vi er på den tiden av året hvor vareutvalget fra vår/sommer kolleksjonen går raskt ned. Det kan bety at der er tomt for noen størrelser i de forskjellige kjolene. Det skal etter hvert når august kommer fylles på med masse nye høst/vintervarer, men der er likevel mange lekre kjoler i nettbutikken. Har du lyst til å vinne en valgfri kjole til de fine sommerdagene vi forhåpentligvis får? Husk at mange av kjolene også kan brukes som tunika til fine bukser, eller som tunika til en fin tights. Husk også at Levolution starter på str. 36, så her kan alle opp til str.52 være med være med i trekningen.

Dersom du vil være med i trekningen av en lekker, valgfri kjole, så legg igjen en kommentar på bloggen om at du gjerne vil vinne kjole. Gå gjerne inn på siden til Levolution, og fortell hva du synes om kjolene, og utvalget. Kanskje har du en favoritt? Du finner siden her : http://www.levolution.no/categories/kjoler   Dersom du er plussize, så finner du utvalget her : http://www.levolution.no/categories/pluss-size-48-52. Vi trekker en heldig vinner allerede til mandag. HUSK : Legg igjen størrelsen du bruker samt epostadressen din.

Som leser av bloggen min skal du også få ett helt fantastisk tilbud : I HELE 2017 kan du handle i nettbutikken til Levolution, og til enhver tid få 40% rabatt!! Dette gjelder også allerede nedsatte varer!!! Bruk rabattkode: heidirosanderlund17, og du vil få 40% rabatt på alt du handler ut året !! Levolution har også en fast frakt på kun 49 kr, så her kan du gjøre utrolig gode kjøp!! Sjekk ut den flotte nettbutikken her : http://www.levolution.no/

Jeg er heldig! Jeg er utrolig heldig som får ta del i så mye spennende. Heldig som kjenner så mange flotte mennesker som heier på meg, som tror på meg,  som motiverer, og inspirerer meg. Jeg er heldig som stadig blir kjent med masse nye mennesker som er med på å berike livet mitt. Livet er så utrolig godt å leve, og i en alder av 47 år, så er jeg på en utrolig god plass. Det føles så innmari godt å kjenne på sånne følelser, istedenfor alle disse vonde følelsene som jeg har brukt altfor mange år av livet mitt til å kjenne på. Det føles så godt at jeg livet tok en helt annen vending tre år tilbake i tid.

Denne uken fikk jeg være en del av Inspirasjonskvelden som Snefrids Hus arrangerte på Hotell Norge. Denne uken har vært helt fantastisk! For en fantastisk opplevelse jeg har fått lov til å være med på! For første gang har jeg fått stå på en scene, og kjenne litt på modellfølelsen. Jeg har stolt fått vise hvor nydelige kjoler Snefrids Hus også har til oss som bruker store størrelser. Jeg har for første gang snakket foran 150 mennesker fra en scene. Jeg har pratet til tusenvis av mennesker gjennom mikrofonen da jeg jobbet i radio, da var det ingen som så meg, kun hørte. Aldri har jeg stått på en scene og pratet foran masse mennesker, og aldri har jeg pratet om de tingene jeg brenner for. Selv om det sikkert kunne ha gått mye bedre, man er jo alltid kritisk til seg selv, så er jeg fornøyd med debuten.

Å få være med på en slik inspirasjonskveld ble for meg en drømmedag! Jeg har jo aldri vært med på noe lignende før, så dette var fantastisk fra begynnelse til slutt. Jeg er så takknemlig for at Snefrid hadde lyst til å ha meg med på dette, og jeg er så innmari glad for at Snefrid ser behovet for at vi som er store også skal kunne finne drømmekjolen enten om man skal gifte seg, eller om man trenger en flott selskapskjole. Man følte seg helt spesiell, og den følelsen, den var nydelig å kjenne på. Man fikk ett bittelite innblikk i hvordan det kan være for de som driver langt mer med dette enn jeg noe gang kommer til å gjøre 🙂 Man fikk innblikk i hvordan det er å arrangere en slik kveld, hvor mye som skal klaffe, hvor mye arbeid det ligger bak, og hvor mange som trengs for at det skal bli vellykket. Jeg er så imponert over Snefrids profesjonalitet – hun er dyktig til fingerspissene. Den dama kan faget sitt, og for en helt fantastisk person hun er! Har du ikke vært inne på siden til Snefrids Hus, så må du ta turen innom : https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/?fref=ts

Dagen min startet dagen før inspirasjonskvelden. Allerede god tid i forveien hadde jeg fått beskjed av Snefrid om at jeg måtte gjøre diverse avtaler. Jeg skulle til frisør, jeg skulle få negler, jeg skulle sminkes, og jeg skulle styles. Om jeg følte på stor stas ? Definitivt 🙂 For meg startet det dagen før inspirasjonskvelden. Da var det først frisørbesøk. Snefrid hadde denne gangen fått med seg Duo Frisører her i Kristiansand. Det er alltid spennende og skal gå til en ny frisør. Man har jo gjerne en fast frisør som vet nøyaktig hvordan man ønsker å ha håret, så da er det spennende når en helt ny frisør skal jobbe med håret. Kan jeg være så ærlig å si at jeg var veldig nervøs når jeg gikk inn døren til Duo Frisører? Ingen grunn til å være nervøs forstod jeg fort. Marianne ved Duo så fort hvordan det skulle være, og jeg ble strålende fornøyd. Det er så herlig å komme plasser hvor man møtes av så flotte, og dyktige mennesker, en plass hvor praten glir lett, og smiler sitter løst.

Jeg har vært neglbiter, og det i mange år. Jeg sluttet for en del år siden da ei venninne som var negldesigner satte på løstipper. Det ble min ” redning.” Etter det har det vært lite neglbiting, og jeg har prøvd å stelle neglene selv. Dagen før inspirasjonskvelden, og rett fra frisørbesøk, så skulle neglene ordnes. Nå skal jeg ikke skryte av at jeg har lange, fine negler selv om jeg stort sett har sluttet å bite, så jeg følte meg kanskje ikke veldig høy i hatten når jeg gikk inn døren til Gry på Fix Negledesign her i Kristiansand. Neglene var verken lange, eller særlig pene. Jeg hadde kanskje mest lyst til å gjemme dem, men Gry som har jobbet med negler i mange år nå har nok sett verre negler enn mine. Gry er i tillegg ei helt fantastisk dame. For noen fantastiske negler Gry tryllet frem! Jeg er så utrolig fornøyd med de nye neglene!  På Fix – Negledesign driver Gry med Bio Sculpture, og jeg er virkelig imponert over det hun gjør. Jeg skal vise dere neglene mine på bloggen  i morgen. Sjekk ut Facebook siden til Fix- Negledesign her : https://www.facebook.com/FixNegledesign/?fref=ts

På selve dagen kjente jeg helt klart på nervøsitet, men kanskje var det ikke så ille som jeg trodde det skulle bli. Manuset hadde jeg klart, øvet hadde jeg, men det er alltid vanskelig å vite om det man vil snakke om fenger. Dagen startet på Renates Hud og Makeup på Sandens Kjøpesenter her i Kristiansand. Her skulle jeg legge makeup foran den store kvelden. Det å få lagt makeup gledet jeg meg veldig til, samtidig som man er spent på hvilke fargevalg som blir gjort. På Renates ble jeg møtt av nydelige Lise. Jeg er så imponert over hvordan man så kjapt kan se hva man passer, og hva slags makeup som skal legges. Lise ” reddet ” også huden. Jeg er veldig opptatt av å ta vare på huden min, men har følt at ansiktsproduktene jeg har brukt den siste tiden ikke helt har vært for min hud, noe som stemte. Fra å ha en veldig fin hud med riktig balanse, så var huden min helt dehydrert, så dehydrert at den flasset. Så nå er det ut med ansiktsproduktene som jeg har i skapet, og inn med nye som skal hjelpe huden min tilbake der den var, og skal være. Det er så utrolig viktig å passe på huden sin. Altfor mange bryr seg ikke om å rense huden, altfor få bryr seg om å ta vare på huden, beskytte den, noe som faktisk er utrolig viktig. Hadde jeg vært like flink med trening, og kosthold som jeg har vært med huden opp igjennom årene, så hadde jeg vært en sylfide i dag 🙂 Makeup’en ble nydelig, og jeg har fått mange gode tips fra Lise til stell av hud, og legging av makeup. Her kan du lese mer om Renates : https://www.facebook.com/renatesdagsp/?fref=ts

Fra makeup var det tilbake til Duo Frisør for å style håret. Ikke at det er så mye spennende man kan gjøre med kort hår, men stylet ble jeg, og det av herlige Kristine. Jeg blir så glad når jeg møter slike strålende mennesker. Det gjør noe med en når de menneskene man møter ståler, smiler, og er så imøtekommende. Her kan du lese mer om Duo Frisører : https://www.facebook.com/Duo-Frisører-276616672367264/?fref=ts

Nede på Hotell Norge var det ut av de vanlige klærne, og inn i den nydeligste selskapskjolen fra Snefrids Hus. Den flotte kjolen skulle jeg gjerne hatt hjemme i garderobeskapet mitt. Det er dessverre altfor få anledninger til å bruke en slik kjole, men når anledningen er der, så er det jo helt fantastisk og kunne ta frem en slik nydelig kjole! Når datteren min skulle konfirmeres, så designet Snefrid et sett til meg som kan ligne litt på kjolen jeg hadde på meg. Et sett i sort med sølv hvor jeg har skjørt, korsett overdel, og jakke. Å få på seg en slik kjole når man i tillegg er stylet fra topp til tå, da føler man seg som denne berømte prinsessen som jeg har skrevet mye om tidligere. En nydelig følelse som jeg kjente på hele kvelden. Jeg kjente meg fin, og jeg kjente meg stolt når jeg gikk opp på scenen den kvelden. Stolt over og kunne få vise at drømmekjolen også finnes til oss som er en størrelse for stor, stolt over hvor langt jeg er kommet, stolt over at jeg våger å vise meg frem istedenfor å gjemme meg, stolt over å kjenne så flotte mennesker som Snefrid. I tillegg var jeg utrolig glad for å få lov til å prate om de tingene som jeg brenner for, og jeg kjente at jeg i tiden fremover skal prate mye mer om nettopp de tingene. Jeg kjente en bitteliten gledeståre der bak. For en vei jeg har gått. Tåren var for alle vonde følelser, og tanker som jeg har jobbet bort. Tåren var for at jeg nå våger. Våger å være stolt, våger å stråle, våger å være den jeg er med alt det ekstra jeg har, våger å kjenne på at jeg kan, og at jeg er mer enn bra nok akkurat som jeg er.

Det begynner å nærme seg nå, og jeg trenger ikke kjenne godt etter for å kjenne en haug av sommerfugler fly rundt i magen min. Jeg er så utrolig spent. Gleder meg en hel haug, men så er det vel ett godt tegn at jeg også kjenner at jeg gruer meg litt. Grugleder er kanskje mer riktig. Alle følelsene er slik de skal være, jeg tror alt er innafor normalen, i alle fall når man gjør dette for aller første gang.

Førstkommende onsdag går jeg catwalken under inspirasjonskvelden på Hotell Norge. Jeg har aldri før gjort noe lignende, så det er kanskje ikke rart at jeg både gleder, og gruer meg? Under Snefrid Linges kyndige ledelse, så er jeg sikker på at dette kommer til å gå så fint. Ikke snuble, ikke snuble, full konsentrasjon, Heidi. Inspirasjonskvelden som Snefrids Hus skal ha til onsdag er først og fremst beregnet for kommende bruder, og deres forlovere, men det er åpent for alle. Alle som er med på å gjøre den helt spesielle dagen din perfekt er tilstede på en slik inspirasjonskveld. Her får man først, og fremst se flotte brudekjoler fra Snefrids Hus, men innimellom alle flotte brudekjoler, så skal det vises en helt fantastisk selskapskjole, og det er her jeg kommer inn i bildet. Snefrids Hus har nemlig også fantastiske selskapskjoler til forlovere, og til bryllupets gjester. Snefrids Hus har de flotteste kjolene også til alle andre store dager enn bryllup.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg innrømmer det gjerne : Dette blir stor stas! Jeg føler meg heldig, og beæret som får lov til å være med på ett slikt flott arrangement. Jeg er stolt over at jeg skal få lov til å vise en av de fantastiske kjolene som Snefrids Hus har i store størrelser. Jeg er så utrolig glad for at Snefrids Hus ser viktigheten av at også vi som bruker store størrelser ønsker å se vakker, og flott ut på en helt spesiell dag. Det at Snefrids Hus ser viktigheten av at også vi store skal få muligheten til å skinne, det betyr utrolig mye. At jeg er den som skal få vise denne flotte kjolen, det er jeg innmari stolt av.

Jeg har aldri gått på en catwalk før. Jeg har vel neppe stått på en scene før. Eller går vi tilbake til 1989, så var jeg revysjef for Kristiansandsrussen, og da stod jeg faktisk på scenen på Agder Teater og sang solo på et nummer i revyen. Tre, eller fire forestillinger hadde vi, ” the sound of russ ” hette forestillingen. Jeg hadde aldri sunget alene før foran et publikum, jeg hadde bare alltid elsket å synge. Jeg gjennomførte, stemmen holdt, og jeg husker det var stor stas når både Fædrelandsvennen, og avisen Sørlandet ga meg veldig gode kritikker for sangen. Klart man blir veldig stolt da. Foruten russerevyen, så tror jeg ikke at jeg har stått, eller gått  på en scene før, så når jeg nå skal være med som modell, så blir dette en helt ny, og spennende opplevelse. Det blir også en veldig fin erfaring å ta med seg videre, for tiden som ligger foran meg, den vet jeg blir veldig spennende. Jeg har mange baller i luften, og jeg har mange ting jeg jobber med, så dette blir den første gangen, men kanskje ikke den siste.

Førstkommende onsdag skal jeg altså gå på catwalken på Hotell Norge. Jeg skal vise hvor flott du kan være på den helt spesielle dagen selv om du er en størrelse for stor. Jeg gleder meg til å vise kjolen, og jeg gleder meg til å snakke litt om viktigheten av å føle seg flott! Selv om jeg også kjenner litt på at jeg gruer meg, så gleder jeg meg aller mest, og jeg er så glad, og stolt over at Snefrid ønsker å ha meg med på en kveld som dette. Snefrid har ikke bare de flotte selskapskjolene for oss som er en størrelse for stor, men Snefrid har også drømmekjolen til deg som skal stå brud, og som tror at du ikke kan finne drømmekjolen fordi du må opp i størrelse – jeg lover deg : Du kan bli den vakreste bruden, og som jeg har skrevet før : drømmekjolen, den finnes, også i store størrelser! Du kan lese mer om Snefrids Hus her : https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/ og her http://www.snefridshus.no/

Før arrangementet starter, så blir det stor stas, og skal forberede seg. Jeg skal på Duo Frisører for å klippe meg, jeg skal på Fix Negldesign for å få flotte, nye negler, og Renates skal legge makeup på meg. I tillegg til kjolen, så skal jeg også vise alle som kommer en helt fantastisk paraply fra Pasotti. Paraplyene for de helt spesielle dagene, paraplyene som er de flotteste gaver, paraplyer som oser av luksus, og glamour. Paraplyene må virkelig sees. Snefrids Hus har disse, og en av de blir med meg på catwalken til onsdag. Du kan sjekke ut paraplyene her : http://www.pasottiombrelli.com/

I tillegg til at Snefrids Hus skal vise flere av sine vakre brudekjoler, og at inspirasjonskvelden holdes på Hotell Norge som virkelig kan brylluper, så er det flere andre viktige aktører som også skal være med på denne inspirasjonskvelden. Aktører som alle på sin måte er en viktig brikke på den helt spesielle dagen:

Fotografi Vis Meg Ditt Hjerte.
Fix Negldesign.
Tilbords Sørlandssenteret.
Tilbords Lillemarkens.
Siren&Svein – sang og musikk
Camillas blomsterdesign.
Aquarama Spa.
Renates dagspa.
Fiolin Ragnhild Ek Seiler.
Pianist Liv Torild Hartvigsen.
Duo Frisører

Jeg gleder meg masse, og gruer meg bittelitt til å gå modell. Det er vel et sunnhetstegn at man gruer seg litt. Man skal grue seg litt sies det. Man tenker jo litt på hva som kan skje som ikke bør skje, så her får man konsentrere seg om å holde seg på beina 🙂  Jeg blir så glad jeg når Snefrid har valgt å bruke meg som er plus size til å vise en plus size kjole. Det betyr så mye! Jeg brenner for at stadig flere skal bruke plus size ” modeller ” når der skal vises klær som er beregnet for oss som bruker plus size størrelser. Dere vet at jeg sier ett stort JA til enda flere store modeller. Ikke bare 46, 48 modeller, men også modeller som kan vise klær i høyere størrelser.

Onsdag 3.mai håper jeg mange finner veien til Hotell Norge her i Kristiansand kl.18