Jeg er heldig! Jeg er utrolig heldig som får ta del i så mye spennende. Heldig som kjenner så mange flotte mennesker som heier på meg, som tror på meg,  som motiverer, og inspirerer meg. Jeg er heldig som stadig blir kjent med masse nye mennesker som er med på å berike livet mitt. Livet er så utrolig godt å leve, og i en alder av 47 år, så er jeg på en utrolig god plass. Det føles så innmari godt å kjenne på sånne følelser, istedenfor alle disse vonde følelsene som jeg har brukt altfor mange år av livet mitt til å kjenne på. Det føles så godt at jeg livet tok en helt annen vending tre år tilbake i tid.

Denne uken fikk jeg være en del av Inspirasjonskvelden som Snefrids Hus arrangerte på Hotell Norge. Denne uken har vært helt fantastisk! For en fantastisk opplevelse jeg har fått lov til å være med på! For første gang har jeg fått stå på en scene, og kjenne litt på modellfølelsen. Jeg har stolt fått vise hvor nydelige kjoler Snefrids Hus også har til oss som bruker store størrelser. Jeg har for første gang snakket foran 150 mennesker fra en scene. Jeg har pratet til tusenvis av mennesker gjennom mikrofonen da jeg jobbet i radio, da var det ingen som så meg, kun hørte. Aldri har jeg stått på en scene og pratet foran masse mennesker, og aldri har jeg pratet om de tingene jeg brenner for. Selv om det sikkert kunne ha gått mye bedre, man er jo alltid kritisk til seg selv, så er jeg fornøyd med debuten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Å få være med på en slik inspirasjonskveld ble for meg en drømmedag! Jeg har jo aldri vært med på noe lignende før, så dette var fantastisk fra begynnelse til slutt. Jeg er så takknemlig for at Snefrid hadde lyst til å ha meg med på dette, og jeg er så innmari glad for at Snefrid ser behovet for at vi som er store også skal kunne finne drømmekjolen enten om man skal gifte seg, eller om man trenger en flott selskapskjole. Man følte seg helt spesiell, og den følelsen, den var nydelig å kjenne på. Man fikk ett bittelite innblikk i hvordan det kan være for de som driver langt mer med dette enn jeg noe gang kommer til å gjøre 🙂 Man fikk innblikk i hvordan det er å arrangere en slik kveld, hvor mye som skal klaffe, hvor mye arbeid det ligger bak, og hvor mange som trengs for at det skal bli vellykket. Jeg er så imponert over Snefrids profesjonalitet – hun er dyktig til fingerspissene. Den dama kan faget sitt, og for en helt fantastisk person hun er! Har du ikke vært inne på siden til Snefrids Hus, så må du ta turen innom : https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/?fref=ts

Dagen min startet dagen før inspirasjonskvelden. Allerede god tid i forveien hadde jeg fått beskjed av Snefrid om at jeg måtte gjøre diverse avtaler. Jeg skulle til frisør, jeg skulle få negler, jeg skulle sminkes, og jeg skulle styles. Om jeg følte på stor stas ? Definitivt 🙂 For meg startet det dagen før inspirasjonskvelden. Da var det først frisørbesøk. Snefrid hadde denne gangen fått med seg Duo Frisører her i Kristiansand. Det er alltid spennende og skal gå til en ny frisør. Man har jo gjerne en fast frisør som vet nøyaktig hvordan man ønsker å ha håret, så da er det spennende når en helt ny frisør skal jobbe med håret. Kan jeg være så ærlig å si at jeg var veldig nervøs når jeg gikk inn døren til Duo Frisører? Ingen grunn til å være nervøs forstod jeg fort. Marianne ved Duo så fort hvordan det skulle være, og jeg ble strålende fornøyd. Det er så herlig å komme plasser hvor man møtes av så flotte, og dyktige mennesker, en plass hvor praten glir lett, og smiler sitter løst.

Jeg har vært neglbiter, og det i mange år. Jeg sluttet for en del år siden da ei venninne som var negldesigner satte på løstipper. Det ble min ” redning.” Etter det har det vært lite neglbiting, og jeg har prøvd å stelle neglene selv. Dagen før inspirasjonskvelden, og rett fra frisørbesøk, så skulle neglene ordnes. Nå skal jeg ikke skryte av at jeg har lange, fine negler selv om jeg stort sett har sluttet å bite, så jeg følte meg kanskje ikke veldig høy i hatten når jeg gikk inn døren til Gry på Fix Negledesign her i Kristiansand. Neglene var verken lange, eller særlig pene. Jeg hadde kanskje mest lyst til å gjemme dem, men Gry som har jobbet med negler i mange år nå har nok sett verre negler enn mine. Gry er i tillegg ei helt fantastisk dame. For noen fantastiske negler Gry tryllet frem! Jeg er så utrolig fornøyd med de nye neglene!  På Fix – Negledesign driver Gry med Bio Sculpture, og jeg er virkelig imponert over det hun gjør. Jeg skal vise dere neglene mine på bloggen  i morgen. Sjekk ut Facebook siden til Fix- Negledesign her : https://www.facebook.com/FixNegledesign/?fref=ts

På selve dagen kjente jeg helt klart på nervøsitet, men kanskje var det ikke så ille som jeg trodde det skulle bli. Manuset hadde jeg klart, øvet hadde jeg, men det er alltid vanskelig å vite om det man vil snakke om fenger. Dagen startet på Renates Hud og Makeup på Sandens Kjøpesenter her i Kristiansand. Her skulle jeg legge makeup foran den store kvelden. Det å få lagt makeup gledet jeg meg veldig til, samtidig som man er spent på hvilke fargevalg som blir gjort. På Renates ble jeg møtt av nydelige Lise. Jeg er så imponert over hvordan man så kjapt kan se hva man passer, og hva slags makeup som skal legges. Lise ” reddet ” også huden. Jeg er veldig opptatt av å ta vare på huden min, men har følt at ansiktsproduktene jeg har brukt den siste tiden ikke helt har vært for min hud, noe som stemte. Fra å ha en veldig fin hud med riktig balanse, så var huden min helt dehydrert, så dehydrert at den flasset. Så nå er det ut med ansiktsproduktene som jeg har i skapet, og inn med nye som skal hjelpe huden min tilbake der den var, og skal være. Det er så utrolig viktig å passe på huden sin. Altfor mange bryr seg ikke om å rense huden, altfor få bryr seg om å ta vare på huden, beskytte den, noe som faktisk er utrolig viktig. Hadde jeg vært like flink med trening, og kosthold som jeg har vært med huden opp igjennom årene, så hadde jeg vært en sylfide i dag 🙂 Makeup’en ble nydelig, og jeg har fått mange gode tips fra Lise til stell av hud, og legging av makeup. Her kan du lese mer om Renates : https://www.facebook.com/renatesdagsp/?fref=ts

Fra makeup var det tilbake til Duo Frisør for å style håret. Ikke at det er så mye spennende man kan gjøre med kort hår, men stylet ble jeg, og det av herlige Kristine. Jeg blir så glad når jeg møter slike strålende mennesker. Det gjør noe med en når de menneskene man møter ståler, smiler, og er så imøtekommende. Her kan du lese mer om Duo Frisører : https://www.facebook.com/Duo-Frisører-276616672367264/?fref=ts

Nede på Hotell Norge var det ut av de vanlige klærne, og inn i den nydeligste selskapskjolen fra Snefrids Hus. Den flotte kjolen skulle jeg gjerne hatt hjemme i garderobeskapet mitt. Det er dessverre altfor få anledninger til å bruke en slik kjole, men når anledningen er der, så er det jo helt fantastisk og kunne ta frem en slik nydelig kjole! Når datteren min skulle konfirmeres, så designet Snefrid et sett til meg som kan ligne litt på kjolen jeg hadde på meg. Et sett i sort med sølv hvor jeg har skjørt, korsett overdel, og jakke. Å få på seg en slik kjole når man i tillegg er stylet fra topp til tå, da føler man seg som denne berømte prinsessen som jeg har skrevet mye om tidligere. En nydelig følelse som jeg kjente på hele kvelden. Jeg kjente meg fin, og jeg kjente meg stolt når jeg gikk opp på scenen den kvelden. Stolt over og kunne få vise at drømmekjolen også finnes til oss som er en størrelse for stor, stolt over hvor langt jeg er kommet, stolt over at jeg våger å vise meg frem istedenfor å gjemme meg, stolt over å kjenne så flotte mennesker som Snefrid. I tillegg var jeg utrolig glad for å få lov til å prate om de tingene som jeg brenner for, og jeg kjente at jeg i tiden fremover skal prate mye mer om nettopp de tingene. Jeg kjente en bitteliten gledeståre der bak. For en vei jeg har gått. Tåren var for alle vonde følelser, og tanker som jeg har jobbet bort. Tåren var for at jeg nå våger. Våger å være stolt, våger å stråle, våger å være den jeg er med alt det ekstra jeg har, våger å kjenne på at jeg kan, og at jeg er mer enn bra nok akkurat som jeg er.

Det begynner å nærme seg nå, og jeg trenger ikke kjenne godt etter for å kjenne en haug av sommerfugler fly rundt i magen min. Jeg er så utrolig spent. Gleder meg en hel haug, men så er det vel ett godt tegn at jeg også kjenner at jeg gruer meg litt. Grugleder er kanskje mer riktig. Alle følelsene er slik de skal være, jeg tror alt er innafor normalen, i alle fall når man gjør dette for aller første gang.

Førstkommende onsdag går jeg catwalken under inspirasjonskvelden på Hotell Norge. Jeg har aldri før gjort noe lignende, så det er kanskje ikke rart at jeg både gleder, og gruer meg? Under Snefrid Linges kyndige ledelse, så er jeg sikker på at dette kommer til å gå så fint. Ikke snuble, ikke snuble, full konsentrasjon, Heidi. Inspirasjonskvelden som Snefrids Hus skal ha til onsdag er først og fremst beregnet for kommende bruder, og deres forlovere, men det er åpent for alle. Alle som er med på å gjøre den helt spesielle dagen din perfekt er tilstede på en slik inspirasjonskveld. Her får man først, og fremst se flotte brudekjoler fra Snefrids Hus, men innimellom alle flotte brudekjoler, så skal det vises en helt fantastisk selskapskjole, og det er her jeg kommer inn i bildet. Snefrids Hus har nemlig også fantastiske selskapskjoler til forlovere, og til bryllupets gjester. Snefrids Hus har de flotteste kjolene også til alle andre store dager enn bryllup.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg innrømmer det gjerne : Dette blir stor stas! Jeg føler meg heldig, og beæret som får lov til å være med på ett slikt flott arrangement. Jeg er stolt over at jeg skal få lov til å vise en av de fantastiske kjolene som Snefrids Hus har i store størrelser. Jeg er så utrolig glad for at Snefrids Hus ser viktigheten av at også vi som bruker store størrelser ønsker å se vakker, og flott ut på en helt spesiell dag. Det at Snefrids Hus ser viktigheten av at også vi store skal få muligheten til å skinne, det betyr utrolig mye. At jeg er den som skal få vise denne flotte kjolen, det er jeg innmari stolt av.

Jeg har aldri gått på en catwalk før. Jeg har vel neppe stått på en scene før. Eller går vi tilbake til 1989, så var jeg revysjef for Kristiansandsrussen, og da stod jeg faktisk på scenen på Agder Teater og sang solo på et nummer i revyen. Tre, eller fire forestillinger hadde vi, ” the sound of russ ” hette forestillingen. Jeg hadde aldri sunget alene før foran et publikum, jeg hadde bare alltid elsket å synge. Jeg gjennomførte, stemmen holdt, og jeg husker det var stor stas når både Fædrelandsvennen, og avisen Sørlandet ga meg veldig gode kritikker for sangen. Klart man blir veldig stolt da. Foruten russerevyen, så tror jeg ikke at jeg har stått, eller gått  på en scene før, så når jeg nå skal være med som modell, så blir dette en helt ny, og spennende opplevelse. Det blir også en veldig fin erfaring å ta med seg videre, for tiden som ligger foran meg, den vet jeg blir veldig spennende. Jeg har mange baller i luften, og jeg har mange ting jeg jobber med, så dette blir den første gangen, men kanskje ikke den siste.

Førstkommende onsdag skal jeg altså gå på catwalken på Hotell Norge. Jeg skal vise hvor flott du kan være på den helt spesielle dagen selv om du er en størrelse for stor. Jeg gleder meg til å vise kjolen, og jeg gleder meg til å snakke litt om viktigheten av å føle seg flott! Selv om jeg også kjenner litt på at jeg gruer meg, så gleder jeg meg aller mest, og jeg er så glad, og stolt over at Snefrid ønsker å ha meg med på en kveld som dette. Snefrid har ikke bare de flotte selskapskjolene for oss som er en størrelse for stor, men Snefrid har også drømmekjolen til deg som skal stå brud, og som tror at du ikke kan finne drømmekjolen fordi du må opp i størrelse – jeg lover deg : Du kan bli den vakreste bruden, og som jeg har skrevet før : drømmekjolen, den finnes, også i store størrelser! Du kan lese mer om Snefrids Hus her : https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/ og her http://www.snefridshus.no/

Før arrangementet starter, så blir det stor stas, og skal forberede seg. Jeg skal på Duo Frisører for å klippe meg, jeg skal på Fix Negldesign for å få flotte, nye negler, og Renates skal legge makeup på meg. I tillegg til kjolen, så skal jeg også vise alle som kommer en helt fantastisk paraply fra Pasotti. Paraplyene for de helt spesielle dagene, paraplyene som er de flotteste gaver, paraplyer som oser av luksus, og glamour. Paraplyene må virkelig sees. Snefrids Hus har disse, og en av de blir med meg på catwalken til onsdag. Du kan sjekke ut paraplyene her : http://www.pasottiombrelli.com/

I tillegg til at Snefrids Hus skal vise flere av sine vakre brudekjoler, og at inspirasjonskvelden holdes på Hotell Norge som virkelig kan brylluper, så er det flere andre viktige aktører som også skal være med på denne inspirasjonskvelden. Aktører som alle på sin måte er en viktig brikke på den helt spesielle dagen:

Fotografi Vis Meg Ditt Hjerte.
Fix Negldesign.
Tilbords Sørlandssenteret.
Tilbords Lillemarkens.
Siren&Svein – sang og musikk
Camillas blomsterdesign.
Aquarama Spa.
Renates dagspa.
Fiolin Ragnhild Ek Seiler.
Pianist Liv Torild Hartvigsen.
Duo Frisører

Jeg gleder meg masse, og gruer meg bittelitt til å gå modell. Det er vel et sunnhetstegn at man gruer seg litt. Man skal grue seg litt sies det. Man tenker jo litt på hva som kan skje som ikke bør skje, så her får man konsentrere seg om å holde seg på beina 🙂  Jeg blir så glad jeg når Snefrid har valgt å bruke meg som er plus size til å vise en plus size kjole. Det betyr så mye! Jeg brenner for at stadig flere skal bruke plus size ” modeller ” når der skal vises klær som er beregnet for oss som bruker plus size størrelser. Dere vet at jeg sier ett stort JA til enda flere store modeller. Ikke bare 46, 48 modeller, men også modeller som kan vise klær i høyere størrelser.

Onsdag 3.mai håper jeg mange finner veien til Hotell Norge her i Kristiansand kl.18

I dag er en spesiell dag. Denne dagen er bare min. Det er en dag som er litt annerledes enn alle andre dager. En dag som skal fylles med gode ting, med takknemlighet, smil, og latter. Alle dager bør jo fylles med nettopp disse tingene, men en gang i året kommer denne dagen som skiller seg litt ut fra alle andre dager, en dag som bare er min, og hvor jeg skal stå i sentrum. I dag fyller jeg 47 år, og på en dag som denne, så tenker man masse, i alle fall tenker jeg masse. En ting er at årene løper avgårde i rekordfart, men at man faktisk er blitt 47 år er jo nesten ikke til å tro. Jeg føler meg da ikke som 47 år…selv om jeg vel ikke helt vet hvordan en 47 åring føler seg…ikke ennå 🙂 Da jeg var mindre, og noen sa de var 47 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 47, og jeg håper det er ett bra tegn? Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, så for meg er alder kun et tall. På denne helt spesielle dagen, så føler jeg meg også utrolig takknemlig. Takknemlig for 47 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag er egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa, og flott ut, men jeg er utrolig heldig som i dag er blitt et år eldre, og får oppleve en ny bursdag. Ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 47 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene, men å tenke tilbake er jo ikke alltid bare hyggelig. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre…man kommer seg videre….

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Det å ta seg tid til å tenke litt tilbake, det er utrolig godt. Min datter vil vel hevde at jeg begynner å bli noe gammel når jeg snakker om å mimre, og se litt tilbake, men for meg er det også litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har opplevd. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet ditt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit… det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Noen mennesker er ikke en del av det daglige livet ditt, men når man treffes igjen, så vet man at de har en helt spesiell plass, og har betydd noe spesielt fordi man prater sammen som om man sist hadde truffet hverandre i går. Det er en god følelse.

Jeg tror etter hvert som man blir voksen, så blir kanskje vennekretsen noe mindre enn når man var noe yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene som gir deg noe, det er ofte de som er igjen. Man setter nok kvalitet aller først, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst. Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med en masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Hvem skulle vel trodd at jeg har vært speider i 10 år 🙂 Jeg var meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim – for noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble vel ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en flott gjeng. Når jeg tenker etter, så var jeg nok en langt bedre speider enn idrettstalent 🙂 Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år. Man ser også at der er noen personer fra barndommen som har blitt i livet ditt. Ikke at vi treffes så ofte, men vi vet at vi er der for hverandre. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at det er venner for livet. Det er godt å tenke på at leken, og vennskapet fra vi var små er der ennå.

Det er godt å ta en pause i blant, og ta seg tid til å bla litt i minneboka. Finne frem til de gode minnene, og alle menneskene som har krysset veien vår, og som alle på sin måte har gitt oss noe i den perioden i livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var håpløse 🙂 Kanskje er man voksen når man tar seg tid til å tenke litt på fortiden, men for meg gjør det godt å ta frem de gode minnene. Det gir meg en ro, og det gir meg ny energi. Samtidig kan det også få meg til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner. I dag skal jeg feire sammen med mine aller nærmeste. Det blir god middag, og gode kaker sammen med de aller nærmeste.Til helgen skal jeg feire sammen med mer familie. På fredag feiret jeg sammen med 7 flotte damer her hjemme. Jeg lå ikke våken i natt og slet med å få sove fordi jeg hadde tusen sommerfugler i magen. Kanskje savner jeg denne spenningen, og gleden litt. Det var fint da å være liten, og kjenne på alle disse følelsene. Likevel så sier jeg i dag hurra for meg selv. Hurra for at jeg har fått lov å bli et år eldre – jeg gleder meg til det neste året!

Ett av de første blogginnleggene jeg skrev for ca 2 år siden handlet om å sveve på disse berømte rosa skyene, det handlet om hvor rosa livet var for mange, og jeg kjenner så på behovet for å skrive om rosa skyer, carpe diem og hjerter i dag også. Livet er så rosa for så veldig mange, og mange opplever kun lykke, og fantastiske dager 24 timer i døgnet, 365 dager i året. For mange finnes det verken mørkeblå, eller sorte dager – kun rosa lykke! På Facebook leser man om hvor fantastisk livet er fordi man har alt man ønsker seg. Man har ett flott sted å bo, flotte venner, flott familie, flott jobb, flott kropp, flott bil – alt er flott dag ut, og dag inn! Jeg kjenner jeg blir litt lei av alle carpe diem’er, hjerter, blomster, smilefjes, og alt som er så rosa! Det er da ikke sånn alle dagene våre er, og hvorfor skal man gi inntrykk av at alt er så perfekt til enhver tid når det ikke er sannheten for noen av oss?

Hvorfor har noen behov for å fortelle hele verden hvor lykkelig man alltid er når sannheten er en helt annen? Alle har vi dager hvor livet ikke er rosa, og alle har vi dager hvor vi ikke svever på rosa skyer, men heller ligger på bakken og kjenner på at livet også kan ha andre farger. Livet har ikke bare en farge, og gjennom en dag kan vi oppleve alle regnbuens farger. Vi kan gå fra rosa til rødt, vi kan kjenne på både mørkeblått, og sort for så å kjenne både på det gule, og det grønne. Livet inneholder alle farger – og ingen opplever kun rosa lykke.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg kan absolutt gå mye i meg selv også når jeg skriver dette. I min aller første periode på Facebook, så var jeg veldig flink med nettopp carpe diem’er, hjerter og rosa lykke. Jeg hadde jo lyst til å fortelle alle hvor fint jeg hadde det, og de dagene jeg kanskje ikke hadde det så fint, så skrev jeg heller ingenting. Jeg ønsket å fokusere på det positive, og det er jo helst der vi ønsker å være. Det var først da datteren min sa klart i fra hva hun mente om all lykken min på Facebook at jeg begynte å tenke, og når jeg leste igjennom gamle statuser, så ble jeg nesten litt flau…det var klissete, det var rosa, og det var altfor søtt. Jeg hadde jo mange fine dager, mange dager var jo rosa, og fine, men det var liksom ikke måte på hvor mye hjerter jeg måtte ha med, og hvor var fantasien når det eneste jeg kunne skrive var carpe diem? Jeg fikk jo mange likes på alt klisset jeg serverte. Det var tøft å innse at datteren min hadde rett, og det det tok sin tid før jeg kunne innrømme at det nok var slik hun sa . Ennå er hun flink til å minne meg på det.

For meg personlig, så liker jeg utrolig godt å lese om mine Facebook venners dager på godt, og vondt, og det er jo klart at de gode dagene er finest å lese om, men jeg setter så pris på de som faktisk kaller en spade for en spade, og som også forteller om tøffe dager, og som forteller om nedturer og tabber – jeg liker å lese om livet slik livet virkelig er. Jeg digger de av mine Facebook venner som legger ut bilder av mislykkede kaker, eller mislykkede middager. Jeg liker å lese om dårlige morraer, om vanskelige unger, om bilen som plutselig stoppet, og bussen du ikke rakk. Jeg liker å lese om hverdagen slik hverdagen faktisk er. Jeg liker å se bilder av hager, av fine turer ut i naturen, av nydelige husdyr, jeg liker å se bilder av de som betyr noe for en, og bilder fra store markeringer – alle slike ting er hverdagen vår. Jeg blir utrolig glad når jeg leser om fine opplevelser, og jeg synes det er fint når noen deler av hverdagens utfordringer også. Jeg liker når noen ser at livet har alle regnbuens farger, og forteller det.

Jeg kjenner jeg blir litt frustrert av de som har dette behovet for å male livet i en, og samme farge. Jeg er litt lei alle statuser som hver eneste dag, og gjerne flere ganger om dagen handler om hvor lykkelige de er. Livet smiler, livet er herlig, livet er fantastisk, det er så herlig å leve, så heldig jeg er som er så lykkelig – ærligtalt!! Ingen er lykkelige 24/7 – ingen! Alle har sine utfordringer, og alle har dager hvor livet ikke smiler. Alle kjenner vi på sinne, og irritasjon. Vi kjenner på frustrasjon, og vi kjenner på sorg. Jeg håper selvsagt at vi alle har flest av de lyse, fine dagene, men kun rosa? Aldri ! Da er det kanskje på tide å gå litt i seg selv, jobbe litt med hodet, og kanskje finne ut hvorfor vi så intenst ønsker at andre skal tro at vi kun er lykkelige? 

Jeg legger ut mye på Facebook, og jeg legger ut mye bilder. Litt mer selfier nå enn for en tid tilbake, men gjerne fra turer, trening eller fine opplevelser jeg har hatt, og som jeg synes er fint å dele. Jeg liker også hyggelige kommentarer, og mange likes, men likevel, så håper jeg at jeg har såpass selvinnsikt at jeg ikke er så ille at jeg bombaderer andre med rosa lykke, trutmunn og dådyrøyne. I endringsprosessen jeg er i så synes jeg det er fint å dele veien jeg går. Det å få noen klapp på skulderen det å ha en heiagjeng, det betyr noe på den veien jeg nå går. Alle trenger vi ros, vi trenger skryt.  Det er godt når noen ser oss, og tar del i hverdagen vår, men av og til, så trenger vi også ett godt ord, oppmuntring, og kanskje trøst fordi livet ikke bare er rosa. Av og til er det også bare innmari godt å fortelle hvor flink man har vært. Jeg blir kjempeglad om noen kommenterer at de ser at jeg har mistet vekt, men jeg ser ikke vitsen i å legge ut bilde etter bilde dag ut, og dag inn for å høre om noen kan se forskjellen? Hurra for alle som mister vekt om det er ved egeninnsats, eller operasjon, hurra for en lettere kropp, og mer selvtillit… men…det er mye i livet som forblir akkurat som før selv om kiloene forsvinner. Alt rundt en blir ikke plutselig snudd fra mørke farger til kun rosa! Man blir ikke plutselig 200% lykkelig. Jeg tror det ligger mye ensomhet i mange av statusene om rosa lykke. Jeg tror mange har behov for å fortelle om en lykke som ikke finnes fordi man ikke våger å kjenne på det som er vondt, eller fordi man ikke våger å innrømme at livet kanskje ikke er sånn som man håpet det skulle være akkurat nå. 

Jeg elsker rosa dager, og heldigvis er livet mitt fylt med mange deilige farger. Disse dagene med disse deilige fargene, de er så utrolig gode. Det føles så godt og kunne smile fra øre til øre. Jeg har nok aldri vært borti de mørkeste av fargene. Jeg tror aldri jeg har vært helt på det sorte, så for min del, så er den mørkeblå fargen den mørkeste, men det er tøft å være der også. Livet har sine tøffe dager, og sine utfordringer, og det å kjenne på dette er en del av livet. Det er også så fantastisk fint å oppleve at det som kanskje er mørkeblått en periode kan gå over til lysere farger, og livet kan være så bra til tider at man absolutt føler at man svever på en rosa sky, og det er jo fantastisk å være der oppe, og kjenne på lykken! Etter hvert som man går, så lærer man også å verdsette de lyse, gode dagene enda mer, og jeg kjenner personlig at det har blitt færre mørkeblå dager etter at jeg lærte hodet mitt bedre å kjenne, og etter hvert som jeg er blitt mye tryggere på meg selv, og at jeg stort sett kan akseptere at jeg er den jeg er.

På bloggen min ønsker jeg å være 100% ærlig, jeg ønsker å være åpen, og jeg vet at min ærlighet, og åpenhet betyr mye for mange av dere som leser bloggen. Det satt langt inne det det og skulle legge ut bilder av seg selv, men jeg jeg har klart å bryte en sperre. Jeg kan nå legge ut bilder uten at alt vrenger seg innvendig. Jeg er som jeg er, og det må jeg bare akseptere. Jeg blogger for å fortelle om hvordan hverdagen er på godt, og vondt som en størrelse for stor. Jeg håper at det jeg skriver kan bety noe, at det kan inspirere, og motivere. Jeg håper bloggen ikke oppleves som mer rosa enn andre farger, og at bildene ikke oppleves som skryteselfie. Jeg håper også at de rundt meg sier klart i fra dersom Facebook siden min skulle bli som en verden i rosa bobler, og skyer – for min hverdag er i alle regnbuens farger.

Å føle seg litt som en prinsesse, det er en følelse vi alle fortjener å kjenne på i blant. For meg er prinsessefølelsen å bli skjemt skikkelig bort, eller å gjøre gode ting for meg selv. Det å sette meg selv i fokus, kjenne på følelsen av å være flott, og ikke minst det å kjenne seg vakker – da kjenner jeg på denne nydelige prinsessefølelsen. Det å gjøre helt andre ting enn man pleier, det å tilbringe noen timer sammen med mennesker som beriker dagen, det er med på å gjøre dagen helt spesiell.

Vi er i mars måned, og vi nærmer oss tiden for konfirmasjoner, og brylluper. Mange av dere som leser bloggen har kanskje fått invitasjon til en spesiell dag. Kanskje er du selv midtpunktet for en spesiell dag, eller skal være vertskap for en helt spesiell dag. Kanskje går du i giftetanker. For mange som er en størrelse for stor, så kan fort gleden over slike dager bli borte. Det er ikke det at man ikke gleder seg til å feire, og for å markere den helt spesielle dagen, men en spesiell dag krever også ett helt annet antrekk enn man pleier å ha på seg. Festklær er kanskje ikke det man har mest av i garderoben, og mange ser på det å få tak i klær til disse spesielle anledningene som en utfordring, og mange ser på det å få tak i festklær i store størrelser som umulig. Kjenner man på slike ting før en stor dag, så blir gleden fort borte.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har fått flere henvendelser fra lesere som er fortvilet over at de ikke kan finne penklær til konfirmasjoner, og brylluper. Pene kjoler får man som regel i de fleste stormotebutikker, men utvalget varierer helt klart, og noen ganger, som for eksempel i brylluper, så ønsker man ofte å ha den helt spesielle kjolen. Man ønsker å føle seg skikkelig flott. Finner man ikke den riktige kjolen, så forsvinner gleden. Så mye betyr det faktisk å finne det riktige antrekket til den helt spesielle anledningen.

Da jeg giftet meg i 1993, så fant jeg den riktige kjolen. Jeg følte meg som en skikkelig prinsesse den dagen. Det å finne en kjole i str. 48 som jeg var den gangen, det var en utfordring når man faktisk skal nesten 24 år tilbake i tid. Det var ikke mange kjoler i store størrelser. Med god hjelp, og dyktige mennesker rundt meg, så fikk jeg drømmekjolen . Jeg ble den prinsessen jeg skulle være den dagen. I dag er alt annerledes. Det er enklere å finne drømmekjolen i dag uansett om man skal stå brud, eller om man skal være gjest ved en helt spesiell anledning. Mulighetene er så mange flere enn de var for 24 år siden. Det som føles umulig for mange, det er en følelse som ikke er reell. Man må bare vite hvor man skal gå for å finne det man søker.

Går vi 26 år tilbake i tid, så jobbet jeg i Radio Sør. Gjennom jobben min i radioen, så møtte jeg Snefrid Linge. Snefrid Linge drev da med fargeanalyse i Kristiansand, og jobbet også som stylist. Snefrid er en helt unik person, ett helt fantastisk menneske, og dyktig til fingerspissene. Snefrid har lært meg masse. Ikke bare om farger, sminke, og passform, men hun har lært meg masse om livet. Hennes tanker rundt livet, om hvor viktig det er å sette pris på hver dag, hvor viktig det er å leve og ikke bare eksistere, det å ta seg tid til seg selv, og andre, dette er ting som har satt spor hos meg. Snefrid lever drømmen sin, og hun driver sitt arbeid fordi hun elsker det, hun elsker mennesker, hun elsker å glede andre – det er ikke pengene som driver Snefrid, men hennes enorme kjærlighet til jobben, og til mennesker.Da datteren min skulle konfirmere seg, så kjente jeg på panikken for ikke å finne den helt spesielle kjolen til en veldig spesiell anledning. Jeg henvendte meg til Snefrid, og hun tryllet frem det lekreste antrekket til meg med skjørt, korsett, og jakke. Det og kunne føle seg fin på en slik dag, det betyr så utrolig mye.

Det er mange av dere som i tiden som kommer trenger den helt spesielle kjolen. Det er ikke alltid man føler kjolen i butikken er fin nok, og er det en helt spesiell dag, så fortjener man også den helt spesielle kjolen. Uansett om disse helt spesielle dagene ikke kommer hver dag, så fortjener man å skinne den ene dagen, eller de få dagene man kan ta frem en slik kjole. Derfor tok jeg denne uken turen bort til Grimstad hvor Snefrid driver Snefrids Hus. For en fantastisk dag det ble! Det å høre Snefrids engasjement. Det å høre hvordan hun brenner for jobben sin, og hvordan hun gløder for å kunne hjelpe kundene sine med det helt spesielle antrekket til en helt spesiell dag, det er helt fantastisk!

Snefrids Hus er ett helt fantastiske sted! Har du ikke vært på Snefrids Hus, så må du ta turen! På Snefrids Hus har Snefrid Linge sin egen brudesalong hvor både brud, og brudgom finner antrekk til den store dagen. Her er flott selskapslokale, her er det suiter, og rom for overnatting. Her finner man selskapstøy til den spesielle dagen, her kan man ha minnestunder, her kan man ha messer, og kurs, og her kan man ha både makeup kurs, og kleskurs. Hos Snefrid kan man avtale tid slik at det kun er deg, og eventuelt dine som står i fokus . Snefrid har tid, og kun fokus på å finne kjolen som får deg til å føle deg så vakker som du er. Snefrid har de flotteste kjoler, og det er så fint å vite at her kan man få kjoler selv om man må opp i størrelse. Snefrid har både brudekjoler, og selskapskjoler i store størrelser. Også til de menn som trenger litt romslig størrelse, så kan Snefrid hjelpe. I tillegg til kjolen, og antrekket, så har Snefrid øyne også for det lille ekstra. Jeg garanterer deg at du vil kjenne på prinsessefølelsen hos Snefrid, og på en helt spesiell dag, så fortjener man virkelig å kjenne på dette.  

På tirsdag følte jeg meg som en prinsesse. Bare det å være på Snefrids Hus er en utrolig god følelse. Skuldrene senkes. På tirsdag fikk jeg også prøve fantastiske selskapskjoler som går opp i store størrelser. For noen kjoler! Du ser de på bildene på bloggen i dag. To litt forskjellige kjoler både i farge, og utseende. Jeg likte begge to utrolig godt, og jeg følte meg så flott i begge to. Den sorte stod nærmest av seg selv når jeg skulle ha den på meg. En sånn kjole man bare ser på film med sine tunge skjørt som må løftes når man går. Jeg kunne ha prøvd kjoler i evigheter. Det er så utrolig moro at jeg som er en størrelse for stor kan finne så flotte kjoler!

Går du i giftetanker, eller skal du være gjest ved en helt spesiell anledning – jeg hadde ikke vært i tvil om hvor jeg ville ha dratt, og hvem jeg ville ha fått hjelp fra. Ikke bare er Snefrid ett helt fantastisk menneske som man blir så umåtelig glad i, men hun er dyktig til fingerspissene, og hun gløder for det hun jobber med 🙂 Jeg anbefaler dere å oppleve Snefrids Hus, og jeg anbefale dere en dag hos Snefrid. Den helt spesielle kjolen til den helt spesielle anledningen, den finnes også i store størrelser. Kjolen du kanskje bare har drømt om langt der inne i tankene dine, den er kanskje ikke så langt unna 🙂 Snefrid lærte meg en veldig viktig ting når det kommer til hva slags fasonger jeg bør ha på klær, nemlig at alle har et liv 🙂 Jeg skal fokusere på å finne klær som sitter tett inntil meg på sidene, og gjett om jeg så forskjellen.

Tirsdagen hos Snefrid ga meg prinsessefølelsen når jeg fikk på meg den ene flotte kjolen etter den andre. Vi trenger slike stunder trenger vi i blant. Dagen fortalte meg også noe om at vennskap ikke vaskes ut selv om det kan gå lang tid mellom hver gang man treffes. Det fortalte meg også at jeg er heldig som kjenner så mange flotte mennesker, og at jeg er heldig som har så mange som beriker livet mitt. Det fortalte meg også at man trenger å sette av tid til de gode tingene. Samtalen rundt bordet i gruva til Snefrid var en god samtale. Jeg så hvor mye andre har å lære meg, og hvor viktig det er å stoppe opp litt. Man hører stadig at man må leve mens man gjør det, og at man må nyte hvert øyeblikk, men er det ikke sånn at dette ofte bare blir ord, og lite handling..? Min reise gjennom det to siste årene har lært meg masse, ikke minst om meg selv. Reisen har fått meg til å sette litt andre fokus i livet, jeg merker at jeg tenker annerledes. Jeg er blitt flinkere til å gripe dagen, til å leve, og til å sette meg selv litt mer i fokus, men jeg har en lang vei å gå også her. Snefrid er en person som har så fine, og gode tanker om livet, og det å prate med henne, det er en berikelse.

Er der en helt spesiell dag der fremme ? Da fortjener du å føle deg som en prinsesse. Du fortjener å skinne, og du fortjener å være så vakker som du er selv om du kanskje ikke ser dette selv. Drømmekjolen, kjolen som får deg til å føle deg som en prinsesse, den finnes 🙂 Jeg skal også litt senere ta dere med en tur til Snefrids Hus, for som jeg sa, så har Snefrid også øye for det lille ekstra 🙂 Du kan lese mer om Snefrids Hus her : https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/?fref=ts

Jeg er innmari fornøyd med livet! Jeg føler jeg er på en innmari god plass, og det betyr at både humøret, og smilet, og den gode følelsen er mye mer på plass enn før. Likevel bærer jeg på en sorg, en sorg som ikke så mange skjønner, og som enkelte er med på å gjøre enda verre. Tømmerstokkbeina gir meg store utfordringer, jeg er fortsatt er en størrelse, eller to for stor, men likevel er det utrolig godt å kunne si at livet er ålreit.  Jeg tror det handler om at jeg har lært meg å akseptere utfordringene mine, og jeg har lært meg å leve med de. Man kan sette seg ned, og skylde på alle andre, og man kan sette seg ned og synes veldig synd på seg selv, men livet blir ikke noe lettere om man velger det alternativet. Det å ha fokus på de gode tingene, og det å ha fokus på det man kan gjøre, det er viktig. Det å flytte fokus har vært viktig for meg. Det har vært en innmari tung tid og akseptere at jeg i dag ikke kan fungere i arbeidslivet, og mange onde tunger har sine meninger om nettopp det. Det er en del som ikke helt kan skjønne hvorfor jeg ikke  jobber, jeg som trener såpass mye, og som er ganske aktiv, hvorfor er ikke jeg i jobb? Jeg som smiler, og virker så fornøyd med livet, hvorfor er ikke jeg i jobb? Er det fordi jeg ikke gidder? Det er utrolig sårende når enkelte lager sine egne historier om min situasjon. Må jeg gå rundt med svære lapper rundt halsen som forteller at jeg er syk? Har andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke kan jobbe? Kan jeg ikke være fornøyd med livet selv om jeg står utenfor arbeidslivet? Jeg synes det er tungt nok og ikke kunne være med å bidra, og jeg synes det er tungt nok at jeg ikke er en del av et fellesskap om ikke noen tunger skal gjøre det verre for meg! Det er en grunn til at jeg ikke fungerer i jobbsammenheng, og hvem som helst kan få gå i mine sko om de ønsker det. Jeg bytter plass når som helst, og da hadde kanskje noen tunger fått en annen lyd. Hvorfor skal noen bry seg på en lite hyggelig måte? Mennesker som ikke kjenner meg en gang lager sine egne historier, og gjør seg opp sine egne meninger om ting de ikke aner noe som helst om! Det er en grunn til alt, og det er leger, og spesialister som har tatt denne avgjørelsen om min arbeidssituasjon. Hvorfor skal da noen leke gud, og tro at de vet best? Joda, jeg trener masse fordi trening er viktig for helsen min, og situasjonen min, og jeg prøver å gjøre dagene mine så fine som mulig – skal ikke jeg ha rett til dette bare fordi jeg ikke jobber? For meg er det en sorg og ikke være en del av arbeidslivet, så til dere som alltid må ha en mening om andre : Dropp det, eller gå en dag i mine, eller andres sko! Hadde dere sett på meg, eller andre som sliter med det samme at vi er syke, så hadde dere ikke sagt et ord, men sykdommen man ikke kan se, den er det tydeligvis mange som har vondt for å akseptere.

” Hva driver du med for tiden ? Jobber du fortsatt i radioen? ” Jeg kjenner at hjertet begynner å pumpe litt ekstra når jeg får disse spørsmålene. Jeg kjenner at kroppen blir stresset, og jeg har egentlig mest lyst til å forsvinne ned i dette berømte hullet. Hva skal jeg svare når jeg til stadighet blir spurt om jobbsituasjonen? Joda, jeg vet at jeg skal svare ærlig, og oppriktig, men av og til er sannheten så innmari vond å fortelle. Av og til får sannheten meg til å føle meg så liten, så lite verdt, og veldig utenfor. Samtidig så føler jeg en enorm skam. Neida, jeg burde sikkert ikke føle på skam, men det er akkurat det jeg gjør. Jeg vet også så innmari godt at verden er full av mennesker som gjør  seg opp sine egne meninger uavhengig av sannheten. De mener det de mener, og meningene, de forteller de høyt og klart. Det er sårt, og det er vondt når folk man møter gjør seg opp sine egne meninger ut i fra hva de ser, men det er ikke alt man kan se utenpå. Det er en grunn til at jeg trener, og det er en grunn til at jeg trener mye, men det koster, og det koster mange ganger mye. Likevel er det viktig for de utfordringene jeg har at jeg er i aktivitet. Mer enn det trenger ikke dere nyskjerrige, altvitende personer å vite, og tror dere at jeg er utenfor arbeidslivet fordi jeg ikke gidder, så får dere bare tro akkurat det.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har endelig funnet treningsgleden, og jeg ser at det nytter. Jeg brenner for at flere overvektige skal få kjenne på det samme som meg. Jeg har vært overvektig hele livet mitt, og som de aller fleste andre, så har jeg utallige ganger startet å trene. For det meste, så har jeg gjort dette alene. En gang i løpet av årene, så opplevde jeg å få stor gevinst av treningsinnsatsen min. Da var jeg vel 21 år, og bodde i leilighet på Tinnheia. Jeg fant ut at nok var nok, og istedenfor å bruke et treningssenter, så brukte jeg området jeg bodde i. Når de fleste satt inne og så på tv, så brukte jeg fotballbanen bak blokka. Jeg begynte med å gå rundt, og rundt banen… det ble mange runder i løpet av en treningsøkt. Etter hvert når jeg var sånn tålig sikker på at ingen så meg, så begynte jeg faktisk å jogge, og jeg merket jo at formen stadig ble bedre, og at vekta gikk godt ned. Jeg tok av meg ca 25 kilo i den perioden, og på et punkt, så var jeg strålende fornøyd. Jeg kunne gå i ” vanlige ” butikker for å kjøpe klær. Jeg har faktisk gått i str. M, noe som nok ikke tilsvarer dagens str. M, men jeg var så stolt, og fornøyd. Av en eller annen grunn, så trodde mitt lille hode at når jeg hadde nådd ei vekt jeg var sååå fornøyd med, så kunne jeg jo egentlig slutte å trene ..å holde dette ved like, det slo meg ikke et sekund . Er det mulig å være så stokk dum!!!! Jeg sluttet med turene opp til Dueknipen, og jeg sluttet å jogge på fotballbanen, jeg gikk ikke en eneste runde heller – for en komplett idiot jeg var! Sakte, men sikkert, så la jeg på meg igjen, og vekta viste etter hvert mer enn jeg veide før jeg hadde begynt å trene. Det var ingen god følelse, men jeg kunne jo ikke takke andre enn meg selv for at vekta stadig rakk tunge til meg. Det er vel den eneste gangen jeg virkelig har lykkes med å gå ned i vekt før nå…..Ellers har jeg gått ned, og opp igjen så mange ganger at jeg ikke har mulighet til å finne ut hvor mange ganger. Da jeg var 21 år, så var drømmen å veie 60 kg – den drømmen har jeg ikke lengre.

Treningssentre har ofte vært skumle, og jeg har sjeldent følt at jeg har passet inn. Det har vært blikk, og kommentarer istedenfor  at enkelte heller hadde vært med på å heie meg frem. Istedenfor å snakke bak ryggen min, og le, så burde det stått respekt av at jeg faktisk ønsket å gjøre noe med det. At jeg trengte trening, og mer fysisk aktivitet, det er det jo ingen som hadde trengt å tre nedover ørene mine ved stygge kommentarer, eller hånlige smil – jeg var fullstendig klar over at jeg trengte å komme i form, ellers hadde jeg vel ikke vært der! Jeg har hatt denne vonde klumpen i magen mange ganger når jeg har prøvd meg på ulike treningssentre, og mange ganger har jeg hatt lyst til å snu når jeg var på vei mot inngangsdøren. Vonde kommentarer har gjort at tårene mange ganger har presset på, og sånn vet jeg at mange har opplevd det å gå på treningssentre. Mange har skrekk for å gå inn døren på et treningssenter. Det vrenger seg innvendig fordi man har hatt  vonde opplevelser. Så prøver man andre treningsmåter, men går på trynet gang etter gang. En ting vet jeg iallefall : hadde det vært et treningstilbud beregnet på oss overvektige, så hadde jeg garantert benyttet meg av det. Jeg har opp igjennom årene alltid lurt på hvorfor det ikke har vært egne, tilrettelagte treningstilbud for oss som trenger å gå ned i vekt. Der finnes jo så mange tilbud til andre grupper. Man har kanskje kunnet gå et kurs, eller fått ett kortere treningstilbud, men hva hjelper det å gi oss en mnd, eller 6? Det kan hjelpe oss i en start, men så står vi alene, og utfordringene kommer for alvor. Hvorfor er det ingen som har tenkt langsiktig? Å gå ned i vekt er ett langtidsprosjekt, og her snakker vi år. Hvorfor har ikke staten sett at det må jobbes over tid istedenfor å sløse ut penger på kortere prosjekter som ikke fungerer? Dette engasjerer meg veldig, og jeg skulle gjerne hatt en alvorsprat med våre helsepolitikere. Det er tydeligvis at det er endel de ikke skjønner, eller vil skjønne….. 

Ønsker vi overvektige å gjøre noe med problemet? Ønsker vi å gå ned i vekt,  få en bedre helse, og en kropp som fungerer så mye bedre? Jeg vil tro at de aller fleste svarer ja på det. Klart vi ønsker det. Jeg vet alt om hvor vanskelig det er å komme i gang, men når man som overvektig har et tilbud, hvorfor benytter man ikke dette tilbudet? Jeg klarer ikke helt å forstå dette. Det er så mange jeg har pratet med som har etterlyst et treningstilbud for overvektige, et opplegg som går over tid, og hvor man treffer andre i samme situasjon som en selv. Trening som er tilpasset oss, hvor man kan gjøre det man klarer, og at det man klarer er mer enn godt nok. Et sted hvor man kan føle på treningsglede, et sted hvor man opplever at man mestrer, og hvor man har folk som vet akkurat hvordan du har det. Et sted hvor du kan gå i den gamle joggebuksen, og likevel føle deg vel. Ingen som ser, og ingen som ler – alle har mer enn nok med seg selv. Når dette tilbudet finnes her i Kristiansand – hvor er da alle som trenger tilbudet? Hvor er alle som har etterlyst ett slikt tilbud, og hvorfor trekker man seg når tilbudet er rett foran nesen? At det er tungt å trene, det er det jo ingen tvil om. Jeg skal love deg at du vil svette i bøtter, og spann. Du vil puste, og pese, du vil være både støl, og neste angre på at du begynte…men er det ikke sånn det skal være? Trening skal jo ikke være en søndagstur! Hvorfor skal ” alle ” begynne å trene sammen med oss, men så kommer man istedenfor med tusen unnskyldninger?

Jeg vet at treningssentre kan skremme mange, jeg har jo vært der selv, men nå er vi mange overvektige som går igjennom samme døren, så jeg vil tro at denne skrekken kan gjøres noe med om man bare prøver. En del har prøvd seg på timene, men så har det kanskje bare blitt med en time, eller to – hvorfor? Man blir sliten av å trene, det vil merkes i hele kroppen at den begynner og brukes, man svetter som en gris, og puster som en hvalross. Mye vil være vanskelig den første tiden, men sånn er det for alle. Gjør det du orker, og det du kan tenker jeg. Er noen øvelser vanskelige, så får du en alternativ øvelse. Kjenner du på pusten at du må ha en pause, så ta en pause – gjør det du orker, og klarer. Tenk på at alle små skrittene er store skritt, og de fører deg fremover til noe positivt. Jeg kjenner at jeg blir både frustrert, og undrende over at ikke flere overvektige benytter seg av et tilbud som er beregnet for oss som sliter med vekten. Jeg har ingen svar på hvorfor det er sånn, og jeg skulle så gjerne ha visst hvorfor det er sånn? Er vi full av unnskyldninger, eller er det på tide å innse at unnskyldningene ikke holder mål lengre? Vi har folk på gruppen med ulike utfordringer. Vi har folk med astma, med revmatisme, og mange sliter med vonde knær, skuldre, og rygg, men likevel, så får vi treningene til å fungere ut i fra hva hver enkelt kan gjøre. Det er enkelte der som aldri skulle bli med i gruppen pga sine helseutfordringer, men så nå er aktive, og flittige på treningene. Hvordan skal man få flere overvektige med i ei treningsgruppe, og om du er overvektig, og bor i Kristiansand, hvorfor er ikke du med?

Det er blitt lørdag, og to dager siden jeg var i Arendal for å fjerne de stygge, tjukke, og skjemmende åreknutene på det venstre beinet. Inngrepet skulle gjøre med laser, så minnene fra det samme inngrepet jeg hadde for 15 år siden, de kom egentlig ikke noe særlig tilbake. Jeg gruet meg lite fordi jeg visste at laser er en mye mer skånsom måte å fjerne åreknuter på. Kun lette smerter, opp å gå rett etter inngrepet, og hjem ganske kjapt etterpå. Så jeg dro til Arendal med friskt mot, og så egentlig bare frem til å få bort disse stygge åreknutene. Å møte kl.07.15, det er tidlig det, og når man attpåtil klarer å møte på feil sted, og sitter og irritere seg over ett lite effektivt sykehus som lar pasienter møte så tidlig uten at det er noen ansatte der for å ta meg i mot….Det hadde kanskje vært lurt å møte til dagkirurgi i 4.etasje istedenfor å sitte på poliklinikken….

Ting gikk egentlig på skinner. Fra og skulle bli tatt kl.11, så ble jeg tatt kl.09.30. Jeg kom raskt inn til Mr. Sunshine, for det ble jo som jeg ante : den arrogante legen som heller ville skrive meg inn for en slankeoperasjon enn å fjerne årene mine, det var akkurat han som skulle operere meg. Han jeg to år tidligere hadde skjelt ut mens jeg gråt, og skrek – det ble han, og meg denne gangen også gitt 🙂 Det utrolig positive var jo at Mr. Sunshine faktisk kunne bære navnet sitt med stolthet denne gangen – mannen var jo som ei sol! Han smilte, lo og fleipet, han tegnet, og han forklarte. Det første jeg sa da jeg så han var ” Jaja, så ble det oss to igjen da ” – Sunshine smilte godt, og kunne fortelle at dette skulle gå så bra, og at han skulle gjøre en god jobb. Jeg ble positivt overrasket. Kanskje ga det han en tankevekker den gangen for to år siden, og når jeg den gang i tillegg skrev brev til sykehuset , og klagde på behandlingen, kanskje det var det som skulle til for at han faktisk tenkte seg litt om når han snakket til pasienter ? Vi fikk i alle fall en veldig god tone, og det føltes godt. Jeg skvatt litt da han begynte å snakke om at ikke alt kunne tas med laser. HVA? Ikke alt med laser? Hva skulle da skje? Jo, resten skulle han ta med den berømte heklenåla. Noen årer var for store til at han kunne bruke laser, og jeg kjente panikken begynte å bre seg litt. Ikke heklenåla igjen! Jeg hadde jo så vondt i evigheter sist. Mr. Sunshine smilte, og sa at jeg måtte huske hvor lenge det var siden, og at mye hadde skjedd siden da. Heklenåla var nå kun ett lite snitt, og 1-2 sting, ikke ett 5 cm stort snitt som for alle de årene tilbake. Jeg svettet, men måtte bare stole på han. Jeg kunne ikke reise hjem selv om lysten var der.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Som sagt, alt gikk på skinner. Jeg var strålende fornøyd. Ingen venting, og alt gikk etter planen. Jeg ble trillet inn på operasjonssalen kl.09.30, og kirurgen var i gang kort tid etter. Jeg lå der ganske komfortabelt, og ganske likegyldig etter å ha fått en god dose avslappende. Jeg var våken hele tiden, hørte alt som skjedde, og det var rolig på operasjonssalen. De pratet rolig til hverandre, og jeg lå der i trygghet om at alt gikk som det skulle, men det gjorde det visst ikke….Jeg ante ikke at en av de store årene hadde ett så enormt trykk at det plutselig hadde sprutet en fontene av blod ut av den. Jeg hørte ingen stemmer som tydet på at noe ikke helt gikk som det skulle. Ingen stemmer som lå høyere, ingen som plutselig fikk mer å gjøre…alt virket helt normalt. Etter 45 minutter lukket han igjen, og jobben var gjort. Det var da anestesisykepleieren kunne fortelle meg at legen ønsket at jeg skulle overnatte pga en større blødning. Panikken tok meg virkelig da. Både pga blødningen, men også panikken for å overnatte på sykehuset. Jeg var veldig klar på at det skulle jeg ikke! Jeg tenker jo ikke alltid rasjonelt, men etter opplevelsen med Radiumhospitalet for de årene tilbake, så har jeg angst for å overnatte på sykehus. Dersom de hadde fått stoppet blødningen, så var sjansene tilstede for at jeg kunne komme hjem utpå ettermiddag/kveld. Det ble 3 timer i sengen med beinet høyt. Legen kom for å sjekke, og var svært fornøyd med at det ikke hadde blødd, men det store spørsmålet var om blødningene ville komme i det jeg begynte å gå, så det ble mange små turer rundt sengen, etter hvert litt lengre turer, og det kom ikke en dråpe blod – takk, og lov! Så når klokken ble 16.30, så kunne jeg dra fra dagkirurgien, legge meg i baksetet av bilen, og kjøre hjem til Kristiansand. Gjett om det var ei glad Heidi som la seg inn i bilen 🙂

Så her sitter jeg med venstre bein inntullet i bandasjer. Pga blødningen, så ble ting litt annerledes. I går måtte jeg stort sett sitte på pynt med beinet høyt, og ta noen små turer rundt i huset. I dag kan jeg begynne å ha en mer normal hverdag. I morgen er det lov å dusje, og da skal disse tykke bandasjene av, og erstattes med mye mindre bandasjer/ små sårlapper. Så er det lårstrømpe med god kompresjon en uke, og så skal stingene tas 2 uker etter inngrepet. Neste uke er det treningsforbud, men så er planen at jeg allerede kan starte opp treningen igjen etter en ukes pause 🙂 Jeg kjenner at jeg har hatt et inngrep, men det er bare lette smerter som kommer av og til. Jeg er spent på hvordan det blir seende ut. Mr. Sunshine mente det ville bli veldig bra, men han kunne også fortelle at pga den store blødningen, så hadde han ikke ville ta så mye som planen var. Han ønsket ikke å utsette meg for noen større fare, så han avsluttet istedenfor å fortsette – noe jeg er veldig glad for! Jeg er også 100% fast bestemt på at jeg IKKE skal ta åreknutene på høyre beinet. Dette vil jeg ikke gjøre igjen, og kanskje oppleve det samme. Jeg tror Mr. Sunshine var veldig enig i avgjørelsen. Skal jeg ta de en gang, så skal jeg ha gått ned ganske mange kilo til, og se at årene kanskje ikke har samme tykkelse som de har nå. Etter en lite hyggelig opplevelse som dette, så lever jeg egentlig veldig godt med de åreknutene som jeg har.

Jeg har både positive, og negative opplevelser med sykehus. Jeg har en gang møtt en engel av en lege. Det var Dr. Steinsvåg ved kvinneavdelingen på sykehuset her i Kristiansand. På torsdag møtte jeg en annen engel, nemlig sykepleier Sissel ved dagkirurgien i Arendal. For ett fantastisk menneske! Tenk om alle hadde vært som henne! Hun hadde tid, hun viste omsorg, hun kom stadig for å sjekke, og vi hadde en god samtale for inngrepet. Hun øste av varme, og omsorg, og det at hun hadde ansvar for meg på torsdag, det betydde alt. Jeg gikk liksom litt i kjelleren etter blødningen, og beskjeden om at jeg kanskje måtte være der natta over. Sissel fikk meg fort opp igjen, og snart kom smilet tilbake. Jeg sa det til henne da hun skulle hjem etter endt vakt hvor mye det hadde betydd for meg at nettopp hun var min sykepleier den dagen – jeg så hun ble veldig glad 🙂 I går formiddag ringte tlf, og jeg så det var fra Arendal. I andre enden var Sissel som bare måtte høre hvordan det hadde gått når jeg kom hjem 🙂 For ei dame! Norske sykehus har så mye å lære av denne flotte dama av en sykepleier 🙂

Jeg har nå trukket en heldig vinner av de flotte turklærne fra Stormberg, og den heldige vinneren ble : MONICA MIKALSEN ØIEN!!!! GRATULERER SÅ MASSE MED NYE TURKLÆR, MONICA!! Jeg regner med at de vil komme godt med, og at du kan gå høsten friskt i møte. Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen 🙂 I morgen kommer det en ny, og superflott giveaway på bloggen – gled dere!!

Torsdag morgen ligger jeg på operasjonsbordet i Arendal. Når jeg sier til personer rundt meg at jeg skal ha operasjon i Arendal, så er det nok mange som tror at jeg skal gjennomføre slankeoperasjon, men akkurat på det området, så endrer jeg nok ikke mening, så det blir ingen slankeoperasjon på meg. Jeg skal til Arendal for ett helt annet inngrep, og ett langt mindre risikofylt inngrep. Kjenner vel at jeg ikke gruer meg så mye ennå, men det kommer nok. Selv om inngrepet er lite risikofylt, så er det likevel et inngrep, men etter å ha utsatt dette en liten stund nå, så har jeg bestemt meg for at nå skal det gjennomføres. Det passer sånn sett aldri å gjøre slike ting, men det er nødvendig å få gjort det, så får det heller bli en liten pause fra treningen. Torsdag skal det gjennomføres.

Fjerning av åreknuter, det er inngrepet jeg skal gjøre til torsdag. Jeg har mange åreknuter, og det er for så vidt en ting, men mine er veldig store, tykke, og stygge. De er overalt liksom, over hele beinet, og på begge beina De synes kan man si, og i tillegg er det blitt plagsomme. De er vonde, de kan klø veldig til tider, og jeg får faktisk også krampe i dem av og til, og den krampen, den er ubeskrivelig vond! Ofte synes åreknutene gjennom buksene, så de er utrolig skjemmende. De slynger seg liksom ned igjennom hele beinet mitt, og sånn har jeg det på begge beina. Åreknuter er vanlig, og det forekommer vel hos 1 av 3 personer. De fleste er nok ikke like hardt rammet som meg, men mange føler nok på at de er plagsomme. Årsaken til åreknuter er lekkasje i klaffene i de blodårene som frakter blodet opp fra beina. Mange overvektige får åreknuter. Høy vekt er en disponerende faktor i tillegg til stillesittende yrker, og svangerskap. Ofte forsvinner åreknutene som kommer i et svangerskap av seg selv. Åreknuter er absolutt også familiært, så her kommer også arv inn.

Jeg har hatt åreknuter lenge, og jeg fjernet åreknuter på et av beina for sikkert 15 år siden. Det er absolutt ingen garanti for at åreknuter ikke kommer tilbake, og det gjorde de hos meg, men det tok en del år. Det er nok vekten som er den største årsaken hos meg, i tillegg til at jeg er arvelig disponert. Inngrepet for de årene tilbake ble foretatt med den berømte ” heklenålen”, eller stripping som det egentlig heter.  Jeg fikk epidural, og jeg husker det var veldig vondt ei god stund etterpå. Jeg var også litt hemmet en stund, og det tok litt tid før jeg kunne være like aktiv som før inngrepet. Hadde det vært heklenåla denne gangen også, så hadde jeg nok tenkt meg om, men vi er så heldige her i sør at sykehuset i Arendal foretar mange åreknuteoperasjoner med laser, og inngrepet med laser er mye mer skånsomt enn det heklenåla er. Inngrepet med laser foregår i lokalbedøvelse, og via et stikk gjennom huden på leggen, så manøvreres et kateter på plass i blodåren som så varmes opp innvendig slik at den tettes. Det blir ikke arr ( noe jeg egentlig ikke hadde brydd meg noe om at det ble ), og man kan reise hjem umiddelbart etter inngrepet. Det skal være lite ubehag, og smerter, og med tanke på hvor vondt det var sist, så er jeg innmari glad for nettopp det. Jeg må nok være borte fra trening litt, men kanskje vil det ikke gå mer enn en uke før jeg er på plass igjen. Jeg håper….Det er jo ikke alltid det blir helt slik man leser i infoheftene, men at laser er mer skånsomt enn heklenåla, det er det ingen tvil om. Jeg leste nettopp at en enda nyere metode nå er kommet på markedet, en metode hvor de bruker lim. De syke blodårene limes rett, og slett igjen. Det er ett super skånsomt inngrep. Jeg vil tro at det foreløpig kun er de private sykehusene som gjør dette med lim, men kanskje det en dag vil komme inn i det offentlige også.

Mine åreknuter er mye verre enn disse. Mine er mye tykkere, så dere kan tenke dere hvor vakker det er 🙂 … og i tillegg vondt 🙁
 

Første gang jeg var til vurdering i Arendal, det er vel ca 2 år siden. Da møtte jeg verdens mest arrogante kirurg. Ofte kan man oppleve leger nettopp sånn, og denne legen var intet unntak. Han så problemet mitt, men var ikke veldig villig til å gjøre noe med det nettopp pga overvekten min. Han mente jeg burde gå ned en del før han ville foreta dette, og begynte faktisk å snakke om at sykehuset hadde fedmekirugi! Jeg har aldri blitt så sint som da tror jeg. Jeg som aldri i livet har snakket hardt til en lege, jeg som har så respekt for leger, jeg tente på alle plugger! Jeg skrek, og gråt om hverandre, og i det jeg reiste meg for å gå ut døren, så hørte jeg han si ” Jaja, så skal du få operasjonen da ” – jeg husker jeg ba han stikke operasjonen opp ett visst sted – jeg var så sint! Overvekten brukes i alle sammenhenger , og leger er ille der. Jeg husker jeg skrev brev til sykehuset i ettertid, og de la seg flate etter den dårlige behandlingen jeg hadde fått. Da jeg kom tilbake til vurdering, så var det en annen lege som var langt mindre arrogant, og som var enig i at de skulle foreta inngrepet. Hun måtte ha en annen lege til å sjekke om begge bein kunne tas med laser, og inn kom den arrogante legen jeg hadde skjelt ut to år tidligere. Han skrøt av at jeg hadde tatt av meg som om det var hans fortjeneste. Jeg bare smilte, og var fornøyd med at han husket meg 🙂

Venstre bein tas til torsdag. 07.15 skal jeg møte i Arendal. Det betyr forhåpentligvis at jeg skal bli tatt først. Høyre bein kan visst nok ikke tas med laser fordi åreknuten har nøstet seg i lysken. Så visst de ikke kan ” hoppe over ” nøstet i lysken, og ta resten, så vet jeg ikke helt om jeg er klar for en ny runde med heklenåla. Vi skal diskutere dette til torsdag. Jeg føler meg i alle fall klar for å ta disse stygge, tykke, og vonde åreknutene på venstre bein, og håper på ett veldig godt resultat. Så skal jeg være med å jobbe sammen med årene i form av å fortsatt ha trening som ett stort fokus, så kanskje kommer de ikke tilbake så fort. Har du vonde, stygge årer, så ville jeg sjekket med legen min først for henvisning til å fjerne de. Jeg tror ikke det er så mange sykehus i Norge som fjerner med laser ennå, men det kan du finne ut ved å sjekke på nettet.

Etter jeg begynte å blogge, så er det veldig mye jeg innser som jeg kanskje ikke så like klart før. Før følte jeg meg veldig alene med mine utfordringer, og mine negative tanker. Før var jeg nok ikke like flink til å sette ord på alt jeg tenkte, og gikk med det meste inni meg, men etter jeg løsnet litt opp, og fikk realisert bloggen, så ser jeg at jeg slettes ikke er alene….det er mange som føler og tenker slik jeg gjør, veldig mange. Det er helt utrolig at jeg har gått rundt, og følt meg så alene. Etter jeg startet å blogge, så får jeg så utrolig mange henvendelser, enten som kommentarer på bloggen, det kan være private meldinger, eller det kan være mennesker jeg treffer. Vi er så mange som har opplevd det samme, og som tenker det samme. Vi er så mange som kjenner på de samme følelsene. Personer jeg ser på som ” perfekte “, de tenker nøyaktig som jeg gjør….Jeg har fått flere kommentarer på at mange er overrasket over at jeg har gått rundt, og følt på det jeg har gjort. Mange kan ikke helt skjønne hvorfor jeg har følt det sånn fordi de har sett på meg som en sterk person med mange jern i ilden, en aktiv person, en engasjert person, en sprudlende person. Jeg som i de fleste år har jobbet innen radio, møtt så mye mennesker – jeg kunne da ikke hatt disse utfordringene? Oh, yes, gjett om jeg har! Og det i bøtter, og spann!

Jeg får mange meldinger fra lesere som forteller om egne opplevelser, om hvordan de fra de var små opplevde at kroppen fortalte hvem de var. Lesere som fortalte om hvordan de ble sett på fordi de var tjukke. Slanke familiemedlemmer som ble sett på som flotte, og smarte, mens de selv ble sett på som tjukke, og dumme. Vi er ikke kroppen – vi bærer den! Hvorfor sees de slanke på som pene, smarte, flinke til alt, og vellykket mens jeg bare er tjukk???? Mange vil sikkert si at dette er bare noe vi innbiller oss, men det er ikke bare forvrengte tanker i vårt hode – det er realiteten! Det er sånn mange behandler oss som er overvektige. Klart hodene våre kan spille oss mange puss, klart vi kan tenke tanker som kanskje ikke alltid er som vi tenker de, men ikke kom å fortell meg at  store deler av samfunnet ikke setter likhetstegn mellom tjukk, lat og dum, for det er nettopp sånn mange opplever å bli behandlet. Jeg får vondt langt inn i sjelen når jeg leser at man allerede som barn skal føle seg tjukk, og mislykket. Som en leser av bloggen skrev : I en alder av 8 år følte jeg meg tjukk, og mislykket… 8 år! Hva er det som skjer, hvorfor dømmer man som man gjør? Dette er i tillegg et barn! Når man allerede som barn føler at man er mindre verd fordi man er stor, så kan man jo tenke seg hvordan livet blir videre….Det er ikke alle som klarer å si til seg selv at man er god nok når man stadig blir kommentert eller ledd av. Jeg har nok vært en av de heldige som gjennom barndommen ikke ble mobbet… småerting opplevde jeg,men jeg ble aldri mobbet fordi jeg var tjukk. Jeg ble akseptert for den jeg var. For min del kom de største utfordringene i mer voksen alder. Jeg kan ikke på noen måte sette meg inn i hvordan det må oppleves for ett lite barn, og gå rundt og føle på at man ikke er god nok fordi man er større enn andre.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi foreldre har ett enormt ansvar, og vi kan ikke få sagt det nok ganger til våre barn at de er gode nok akkurat som de er. Vi må ikke la våre tanker rundt egen kropp komme forbi barnas ører. En ting er hva vi tenker, en annen ting er hva vi sier. Den minste klagingen om at man har lagt på seg, praten om slanking, og dietter, eller at man føler seg tjukk – alt blir fanget opp av barna! Barn vet at foreldre ikke lyver, så det vi sier er jo sant….Dietter skal ikke gjennomføres når barna ser, og hører. Mamma skal ikke drikke en shake mens resten av familien spiser vanlig middag, eller hoppe over måltidene med familien. Hva slags signaler sender vi da ut? Ingen skal gå rundt å shake foran barna, eller telle kalorier. Ett sunt kosthold er da mer enn godt nok, og hva som er sunt, og hva som er usunt, det er gode ting for barna å lære. Fokuser heller på det sunne istedenfor å lære barna usunne verdier, og holdninger. Dagens samfunn er jo også mye tøffere å vokse opp i enn da jeg var barn. Kroppspress, og kroppsfokus florerer overalt, og det er så utrolig viktig at barna våre ikke skal oppleve det samme som mange av oss selv har opplevd. Kroppen sier ingenting om hvem vi er, men jeg tror dessverre ikke at disse holdningene vil endre noe særlig fremover.

Vi er ikke tjukke i hodet selv om kroppen vår kanskje er det. Jeg er ikke lat, og dum selv om jeg har flere kilo enn deg. Ingen skal le av meg, eller slenge dritt fordi jeg i dine øyne ikke har den kroppen du mener alle skal ha. Det er vanskelig nok å akseptere seg selv om ikke du skal gjøre det enda vanskeligere. Jeg skal ikke være nødt til og verken skamme meg, eller gjemme meg fordi du ikke liker en stor kropp. Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal overhodet skal godta meg for de ekstra kiloene man har….

Vi er synlige vi som er overvektige, men istedenfor å se kroppen, så se oss! Slutt å definer folk gjennom hvordan de ser ut. Dere som er arbeidsgivere må også skjerpe dere, og begynne å se personen, og hva den kan istedenfor å se på utseende. Jeg er sikker på at i veldig mange jobbsammenhenger, så betyr utseende mye, og jeg er sikker på at mange overvektige har følt på dette i en ansettelsesprosess. Vi som føler på overvekten, vi må ta ett skikkelig tak i oss selv, og prøve å endre tankemønsteret vi tenker rundt oss selv. Det er ikke alltid like lett å si til speilbildet sitt at man er vakker, men man kan si at man er god nok, for det er akkurat det man er. Man er god nok, og man duger. Vi er flotte som bare det, og man tror det, eller ei, så er det mange som kikker en ekstra gang etter oss på gata – ikke fordi de vil le av oss, men fordi de synes vi er innmari flotte 🙂 Vi skal bære vekta vår med stolthet, og vi skal gå med rak rygg. I det øyeblikket vi tenker finere om oss selv, så vil det også bli enklere å takle samfunnets syn på overvekt. Jeg digger de som driter i vekta, og som er akkurat den de er. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror absolutt  jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er sånn sett fornøyd med det jeg har oppnådd. Vi er flotte, vi er gode nok, og vi duger <3

Det vrenger seg i magen, og jeg blir kvalm av å tenke på det. Det er ikke sånn det skal være, men det er sånn det er. Å tenke rasjonelt, og fornuftig, det er lett for alle andre å si. For meg er frykten reell, og den har ett skikkelig godt tak i meg. Her er frykten sjefen, og jeg har tatt opp kampen med den utallige ganger, men jeg har tapt hver eneste gang. Frykten blir bare verre med årene også. Den tar ett bedre, og bedre tak i meg, og jeg er redd at jeg plutselig skal få angstanfall, og flippe helt ut. Turen nærmer seg med stormskritt, og her sitter jeg allerede med bankende hjerte, en uggen mage, og en angst det er vanskelig å beskrive…om to uker skjer det, og de to ukene, de løper av sted, og plutselig så står jeg der sammen med en grusom angst, en grusom redsel, og føler meg som ei livredd lita jente.

Du har kanskje skjønt det. Jeg skal ut å fly, og jeg tror at jeg er en av de få prosentene som aldri vil bli healet for flyskrekken min. Jeg er ett Mette Marit tilfelle, eller jeg er vel heller der som hun var i starten av sitt ekteskap med kronprinsen. Det nytter ikke å verken ta meg sammen, eller tenke fornuftig. Det nytter ikke at folk synes jeg er håpløs, eller at noen ler av skrekken min., Skrekken er reell, og jeg vet ikke om du har hatt skikkelig dødsangst noen gang, men det er akkurat sånn jeg føler det når jeg skal ut å fly. Ei tidligere venninne av meg sa at hun nærmest tok farvel med alle sine hver gang hun skulle ut å fly, og det er omtrent sånn jeg også har det. Når noen spør hva det er jeg er redd for, så er det egentlig det meste som har med fly å gjøre, men den redselen som stikker dypest er frykten for å dø. Så kan man jo le litt av det, og fortelle hvor mange fly som tar av rundt om i verden hvert eneste minutt, men for meg som da har denne frykten inni meg, så er det ikke så enkelt å tenke sånn. Eller når noen forteller meg at de ansatte om bord på flyet også vil trygt hjem til sine, det hjelper ingenting! I mitt hode, så kan jeg ikke fatte hvorfor noen vil ha en jobb der oppe i luften. Det er ikke naturlig at vi skal være der oppe i en blekkboks! I alle fall sier mitt hodet det. Jeg vet hvor lite ulykker der er med fly, og jeg vet at de fleste lyder jeg hører er naturlige lyder, og jeg vet at turbulens bare er kule U’er, altså ubehagelig, men fullstendig ufarlig, alt dette vet jeg, men i mitt hode vil liksom ikke dette trenge inn. Infoen er der, fakta er der, jeg vet hvordan alt fungerer, men likevel vil mitt hode ikke tro på det….håpløst, men det er min virkelighet. Jeg har lenge nå gruet meg for turen til Spania som er bare noen dager unna. Den vonde magefølelsen har vært der lenge, og blir bare sterkere, og sterkere. Jeg hater take off…jeg sitter og teller til 30 inni meg, for jeg har lært at de 30 første sekundene er de mest utsatte, jeg knyter hele kroppen, knokene er hvite, armen til min bedre halvdel er sikkert både rød, og blå…det eneste jeg ser litt frem til er landingen, og i det hjulene treffer bakken, da er jeg glad da!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ta tak i det er det mange som sier. Gjør noe med det! Jeg har virkelig prøvd! Jeg har hatt den beste flyskrekkteraputen i Petter Corneliussen ved Flight Clinic. Petter vet nøyaktig hvordan jeg har det. Han hadde det også sånn som meg i mange år. Kunne han velge å kjøre bil, så gjorde han det, akkurat som meg. Petter ble kvitt flyskrekken sin, og det gjør de aller fleste av de som har flyskrekk kurs gjennom Flight Clinic….men det er alltid noen som fornuften ikke trenger inn til, og en av de tror jeg sannelig er meg. Jeg har fått så god hjelp, og jeg har blitt forklart alt om flyets oppbyggelse, alt om det tekniske, alt om hvordan et fly fungerer, lydene jeg er redd for, sikkerheten om bord – alt har jeg lært, og alt vet jeg, men hvorfor er jeg da så redd? Jeg eier ikke kontrollen der oppe, og skulle noe skje med flyet, så vet man utfallet. For meg føles det så unaturlig at et stort fly skal kunne fly der oppe, og ikke minst kunne fly så mange mennesker, og så mange kilo. Jeg kikker alltid rundt meg for å se hvor mange overvektige der er med. Tenk om flyet bare hadde hatt overvektige mennesker om bord! Jeg hadde løpt det forteste jeg kunne ut av flyet, tro meg! Jeg har aldri hatt angstanfall under en flytur heldigvis, men inni meg skal jeg love deg at der er kamp! Alle vonde følelser dukker opp, de river, og sliter i meg. Jeg er kvalm, urolig, og livredd! Jeg svetter, jeg kjenner nesten at jeg hyperventilerer. En gang kom tårene også. Vi var på vei til New York, og vi skulle mellomlande i Frankfurt. På flyet dit, så bare gråt jeg. Ikke sånn at alle både så, og hørte meg, men tårene trillet fordi jeg var så redd. Min bedre halvdel var sikker på at vi bare måtte snu, og reise hjem, men ting gikk bedre på flyet fra Frankfurt til New York, og turen hjem gikk også sånn tålig takket være ett flott cabinpersonal som tok veldig godt vare på meg.

Du lurer sikkert på hvorfor jeg utsetter meg selv for dette ved og faktisk sette meg på et fly. Hadde det vært opp til Mr.redsel, og Fru angst, så hadde jeg nok ikke flydd. Samtidig så vet jeg at min angst også begrenser de rundt meg, og den begrenser meg.  Familien vil jo gjerne ha meg med, de vil oppleve mer sammen med meg enn vi kan oppleve ved å kjøre bil. Jeg vil jo også oppleve mer, se flere land, og destinasjoner. Skal jeg kunne det, så må jeg fly. Jeg går jo glipp av en hel masse om jeg ikke flyr, men det koster mer enn noen aner. Dere som sliter med det samme vet hvor mye det koster…Jeg har stått i kampen flere ganger, og jeg har blitt rådet til og ” bare stå i det .” Det er en kroppslig utfordring og sitte med en angst, og uro så lenge som man er om bord i et fly, og skulle man få ekstra utfordringer som turbulens også underveis, så skal jeg love deg at det er en kamp når man nærmest ikke får puste, og all uro, og angst i hele verden dukker opp i kroppen min!

Jeg skal ærlig innrømme at jeg har prøvd mye for å få en bedre flytur, og selv om mange ser på det som fusk, og at man heller skal stå i kampen, så bryr jeg meg lite om hva andre tenker akkurat på dette området. Om jeg kan få en bedre flytur, så gjør jeg det. Når all nyttig informasjon, og fornuft ikke vil trenge inn i skallen min, så må jeg ta andre grep. Jeg er avholds, så rådene om å dingle i baren før avgang, det rådet tar jeg ikke 🙂 Flyskrekk kurs har jeg tatt.  Jeg har vært i cockpit flere ganger for å snakke med kapteinen, men det hjalp lite det også. Jeg fikk jo bare mer panikk når jeg så kapteinen, og piloten sitte å drikke kaffe, og se helt andre veier enn der jeg mente de skulle se, nemlig rett frem! Ikke hadde de hendene på en eneste spake en gang! Jeg vet at flyet går på automatikk stort sett, men de kunne vel hatt hendene på spakene, og fulgt med!! Sånn tenker jeg i mitt hode 🙂 Jeg har møtt tidligere flykaptein, Bjarne Gundersen som har vært flykaptein i utallige år. Han har ikke vært i en eneste ulykke, ikke en eneste nesten ulykke en gang. Han hadde fugl i motoren en gang, men heller ikke det var noen krise. I alle årene som flykaptein, ingen ulykker, ingen skremmende hendelser, og han gledet seg til å gå på jobb hver eneste dag. Dette burde gått inn i mitt hode, men nope, heller ikke det beroliget meg. Jeg som føler jeg har så kontroll på så mye i livet nå, men her sliter jeg virkelig 🙁 Jeg har prøvd sovetablett, for det jeg ønsker høyest av alt når flyskrekken ikke vil forsvinne, det er å sove meg gjennom hele flyturen. Kunne jeg ha sovet meg gjennom flyturen, og nærmest hatt en garanti for det, da skulle jeg ha flydd verden rundt jeg. Sovetabletter funket ikke…øynene var store som tinntallerkner, og jeg sov ikke et sekund. Jeg har prøvd beroligende. Først en type som jeg ikke syntes hjalp så mye, så en annen når vi nå sist var i London. Reisefølget mente jeg var veldig rolig, jeg kan egentlig ikke huske så mye, for jeg visker bort alt som har med fly å gjøre når turen er over. Nervene er jo i tillegg i høyspenn. Jeg sliter med å vite hva slags doser jeg kan ta. Legen setter jo anbefalt dose, men den dosen er jo aldri nok for meg, så da sliter jeg med å vite hvor mye jeg kan ta…jeg er jo redd for å ta for mye…

Om to uker reiser vi av sted til sol, og varme. Jeg skulle jo bare ha gledet meg. Vi skal leie hus som har eget basseng, så endelig skal jeg bade i syden! Klart jeg gleder meg til det, men jeg klarer vel ikke helt å glede meg før jeg er trygt nede på spansk jord. Jeg er heldigvis den som under hele turen ikke gruer meg til hjemreisen. Jeg klarer å slappe av, og nyte ferien…selv om angsten for hjemturen klart ligger der et sted. Klumpen i magen, og den vonde følelsen av å grue seg blir bare verre, og verre nå fremover, men til Spania skal vi, så får vi se om jeg kan finne en løsning som kan hjelpe meg noe før vi drar. Jeg har tidligere prøvd hypnose i forbindelse med overvekten. Nå har jeg bestemt meg for å prøve hypnose mot flyskrekken. Hypnotisør, Bo Christensen mener at om jeg er en 9’er, eller 10’er på fryktskalaen, så mener han at han skal kunne få meg ned på en 2’er slik at jeg skal kunne kjenne på det å glede meg, kjenne på de gode følelsene. Jeg er veldig tvilende til akkurat det. Jeg synes det å gå fra 9, eller 10 til en 2’er, det var ett stort hopp, men jeg er åpen, og jeg er spent på å se om det kan fungere. Ingen ville blitt mer glad enn meg om det faktisk var hjelp å få til ett håpløst flyskrekk tilfelle som meg. Beroligende skal jeg ha i vesken. Jeg bare må ha det, og så ble jeg anbefalt å prøve det ut hjemme før jeg drar…eh, jeg trodde kanskje ikke virkningen ville være den samme hjemme, og på flyet? Hjemme er jeg jo rolig, noe jeg ikke er på flyplassen….

Jeg teller ned, og inni meg er det nok en stemme som sier at jeg aller helst ikke vil dra, men jeg vil jo det, eller jeg vil til Spania, men jeg vil bare ikke fly. Kunne jeg bare sove meg gjennom turen…jeg skulle bare ha skrudd på en sovebryter når jeg kom om bord, og trykket den av når jeg landet. Jeg bryr meg katta om å se verken på skyer, blå himmel, eller minihusene der nede, jeg vil bare sove! Det hadde vært perfekt det. Det er flere som har det som meg, og om bord i et fly, så sies det vel at rundt 70% av passasjerene har flyskrekk i større, eller mindre grad. Så takler man skrekken, eller angsten på ulike måter…akkurat nå funderer jeg veldig på hvordan jeg skal takle min. Mandag 19.september reiser vi….

Skulle du slite med flyskrekk, så vil jeg på det varmeste anbefale deg å ta kontakt med Petter Corneliussen på Flight Clinic. Petter vet hva flyskrekk er, og han har hjulpet masse mennesker med flyskrekken sin. Du finner mer info om Flight Clinic her : http://www.flightclinic.com/

Fra angst, og uro til glede 🙂 Vi har en flott giveaway på bloggen i disse dager. Vi skal nemlig i samarbeid med Nice Size i Drøbak gi bort et gavekort på 800 kr til en heldig leser! Gavekortet kan brukes i butikken på Drøbak Amfi, eller du kan se på Facebook siden deres hvor de hele tiden legger ut bilder av mye av utvalget i butikken. Butikken selger ikke bare stormote, så her har alle muligheten til å finne seg noe nytt til høstens garderobe. Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Jeg skulle tro at alle hadde lyst på 800 kr å handle noe nytt til garderoben for 🙂 Du finner Nise Size her : https://www.facebook.com/nicesizedrobak/?fref=ts

Om du er på Instagram, så hadde det vært hyggelig om du fulgte meg der også : heidirosander