Jeg har begynt å legge mer merke til hva jeg faktisk liker med mennesker. Ikke sånn overflatisk “hun er flink” eller “han har orden på livet sitt”, men noe litt mer stille og ærlig.
Og jeg tror jeg stadig oftere trekkes mot én ting: ektehet.
Folk som tør å være seg selv, uten å pakke det inn i noe som ser perfekt ut.
De som ikke alltid har en ryddig fasade.
De som kan si “i dag orker jeg ikke så mye”.
De som ikke prøver å late som alt alltid går på skinner.
Det er noe veldig befriende med det.
Jeg har hatt mange venner opp gjennom livet. Noen har vært der i mange år, andre har kommet inn i perioder der livet har endret seg. Og noen har sakte glidd litt ut igjen, uten dramatikk – bare fordi livet tar forskjellige retninger.
Det er egentlig litt fascinerende å tenke på.
For når jeg ser tilbake, så er det ikke antall venner som betyr noe. Det er hvem som blir igjen på en måte som føles riktig.
I dag har jeg en god gjeng rundt meg. Virkelig gode venner. Venner jeg vet er der om jeg trenger dem, og som jeg også er der for. Det er en trygghet i det som er vanskelig å forklare, men veldig lett å kjenne på.
Noen av dem har jeg vært venninne med i over 50 år. Det er nesten litt rart å skrive det, for det betyr jo at vi har fulgt hverandre gjennom så mye liv at det nesten ikke går an å skille historiene våre helt fra hverandre lenger.
Andre kom inn i livet mitt da jeg etablerte meg med mann og barn, i en helt annen fase. Når hverdagen handlet om små ting, store ansvar og nye roller.
Og noen har kommet mer nylig, i kortere kapitler – men likevel med en selvfølge som gjør at de føles like viktige.
Det som binder dem sammen, er ikke hvor lenge jeg har kjent dem. Det er ikke hvor ofte vi sees heller.
Det er noe annet.
De er ekte.
Det er mennesker jeg kan være 100 % meg selv sammen med. Som jeg kan le med, smile med, være stille med – og snakke åpent og ærlig med, uten å tenke så mye over hvordan jeg fremstår.
Det er ingen fasade som må holdes oppe. Ingen forventning om å være noe mer enn det man er akkurat der og da.
Og det er kanskje det fineste jeg vet.
Vi treffes ikke alltid ofte. Livet er travelt, og vi har ulike hverdager og rutiner. Men det betyr egentlig ingenting.
For det som er ekte, forsvinner ikke av avstand eller tid.
Det ligger der likevel – klart, stabilt og uten krav.
Jeg tror jeg verdsetter det mer og mer jo eldre jeg blir. Folk som ikke trenger at alt er perfekt. Folk som tåler både gode dager og litt rotete dager. Folk som bare er seg selv, og lar deg være deg.
Det er de menneskene jeg vil ha i livet mitt.
Ikke fordi de er mange.
Men fordi de er ekte.
