Jeg har jo visst det lenge. Dersom jeg ønsker å redusere vekten raskere enn jeg klarer i dag, så må jeg legge om kostholdet. Går man en del år tilbake i tid, så var det mange som mente at uten trening, så gikk man heller ikke ned i vekt. Da var trening nr. 1. Nå viser stadig flere studier at uten ett sunt, og gjennomtenkt kosthold, så vil man ikke klare den store vektnedgangen. Æsj sier jeg 🙁

Foto : Stormberg

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selv om jeg vet det så innmari godt, så skulle jeg veldig gjerne ha ønsket at det var motsatt. Treningen har jeg veldig god kontroll på. Jeg trener veldig bra, og jeg har en plan som fungerer. Når det kommer til kosthold, så er jeg ikke alltid flink, men jeg går jo ned i vekt….selv om det tar tid. Jeg burde nok ta en del grep om jeg vil gå ned raskere, men jeg er stort sett fornøyd. Jeg er blitt flinkere på kostholdsdelen. Jeg spiser både bedre, og sunnere, men i forhold til raskere vektnedgang, så er det ikke bra nok regner jeg med.

Diett er ikke et alternativ en gang, og det er heller ikke verken Grethe Rhode kurs, eller andre kurs. Jeg skal verken spise suppe, eller shake. Såpass flink som jeg har vært med å ta grep om treningen, så skal jeg klare kostholdsgrep dersom jeg finner ut at jeg ønsker der.  Jeg gjør det uansett på min måte uansett hva andre sier. Jeg tror også her på de små grepene : spise mindre porsjoner, redusere på enkelte matvarer, kanskje spise litt mer regelmessig, drikke mer vann – joda, det er nok ting jeg kan gjøre. For meg har det vært viktig å bruke lengre tid for heller og kunne leve tilnærmet normalt. Hadde jeg satt meg på diett, så hadde jeg aldri oppnådd det jeg har i dag.

En studie gjennomført ved et universitet i New York slår fast det jeg visste, men ikke håpet var sant : Hovedfokuset for å gå ned i vekt må være på kostholdet. Der er jeg ikke nødvendigvis helt enig egentlig. Hovedfokuset bør være det mentale før man tar grep om resten. Forskerne er ikke i tvil om viktigheten av trening, men trening alene vil ikke gi den store vektnedgangen. Jeg har absolutt gått ned i vekt siden jeg begynte min reise. Til sammen 50 kg visst man ser hva jeg veide på det aller tyngste. Dette har tatt år, så helt nøyaktig hva jeg har tatt av meg de to siste årene, det vet jeg faktisk ikke.  Jeg måler, så der har jeg kontroll, og der ser jeg at målene mine går den riktige veien, men vekten, og jeg er ennå ikke særlig gode venner. 

Det er mye jeg må bli flinkere til når det kommer til kostholdet. Jeg startet så friskt med å spise mere sunne knekkebrød, men jeg det skled jo ut etter hvert. Som med treningen, så må jeg kanskje få kostholdet mer inn i rammer. De små grepene i starten. Kutte ut noe, og erstatte med noe annet, men viktigst av alt, så må jeg lære meg å spise regelmessig. Jeg må spise mindre porsjoner, og jeg må være flinkere til disse mellommåltidene. Vann bør også stå på MÅ listen min. Jeg er forferdelig dårlig på å drikke vann. Jeg må bli flinkere til å tenke at jeg skal spise før tarmene skriker, og stoppe før jeg er så mett at jeg ikke kan bevege meg. Det positive oppi dette er at jeg ser mange av feilene mine, så jeg kan gå direkte inn, og ta en del tak. Noen ” feil ” ønsker jeg ikke å gjøre så mye med som for eksempel å kutte ned på Pepsi Max’en min – den skal ingen ta fra meg 🙂

Jeg kaver ikke etter den slanke kroppen, men det er jo ingen tvil om at jeg ønsker å gå ned en del mer. Jeg har fortsatt en stor jobb foran meg, og uten å snakke for mye om tall, så er 30 kg et tall som jeg tenker mye. Hvor lang tid jeg skal bruke, det tenker jeg ikke noe på. Blir det 20, eller 40, så betyr ikke det heller noe. Det som betyr noe er hva jeg føler er greit. Når er det jeg er fornøyd? Den nye studien forteller heldigvis også hvor viktig trening er som et verktøy når man ønsker å gå ned i vekt. Trening er viktig – uansett om man skal ned i vekt eller ikke. Trening har rett og slett så mange helsefordeler at det er skummelt å la vare. Hør bare: trening kan forebygge diabetes, kontrollere blodtrykket, redusere stress, øke humøret, bedre immunforsvaret og hjelpe mot depresjon. Det er tonnevis av bevis for at trening er viktig, og forskningsarbeidet som nå har blitt gjort endrer heldigvis  ikke på dette. Jeg er fortsatt så utrolig glad for at jeg tok tak i den fysiske aktiviteten, og det mentale før kostholdet. For meg ble det den riktige plassen å starte. Da er grunnlaget mitt for å lykkes med ett bedre kosthold så mye bedre. 

Oppskriften på å klare å gå ned i vekt, den sitter vi selv på. Vi må selv bestemme oss hvilken vei vi ønsker å gå, og hvor vi ønsker å starte. Det som er det riktige for meg er ikke nødvendigvis det riktige for deg, og jeg tror det er så utrolig viktig å lukke ørene for det meste av alt man blir proppet full av når det kommer til råd, og tips. Vi vet alle så mye om både kosthold, og trening at vi fint kan lage vår egen plan, og få til vektnedgangen på vår måte. Skal man høre på alle råd, og tips som vi får overalt, så vil man bli så forvirret, og føle så på nederlagene at det ikke vil nytte. Det er kun du som vet hva som vil fungere for deg, og din plan, det er den som vil fungere.

Det å være stor, og skulle gjøre noe med overvekten, det er ikke alltid lett når man står alene. Man skal ha vilje av stål, og man må pushe seg selv hele tiden for ikke å gå på den vanlige smellen at man gir opp for fort. Du vet hvordan det er. Starte for fullt på mandag, hårete, store mål, og i løpet av ei uke, eller to, så er man tilbake i kjelleren, deprimert og lei seg.

Foto : Børre Eskedahl VG

Livet mitt før var som det nok er for mange. Jeg har trent på treningsstudio mange ganger. Jeg har begynt utallige mandager med mitt nye, og så mye sunnere liv. Jeg gikk ned, jeg gikk opp, og sånn var det i mange år. Jeg har følt denne enorme given, og motivasjonen, men så mistet jeg den et sted nesten før den hadde dukket opp. Jeg aner ikke hvor den forsvant, men borte var både given, og motivasjonen. Så var det å lete etter den igjen…og starte på nytt neste mandag.

Alene er det vanskelig. Jeg har heldigvis i løpet av de fire siste årene funnet både motivasjonen, og treningsgleden, og jeg klarer meg veldig godt alene. Samtidig savner jeg også gruppetimene vi hadde med treningsgruppen for overvektige. Uansett hvor godt jeg trener alene, så gir gruppetrening meg masse. Det å ha faste holdepunkter, det å være sammen med andre i samme situasjon, det betyr så utrolig mye. 

Her i Kristiansand hadde vi en egen treningsgruppe for overvektige. Det var for få som benyttet seg av tilbudet ennå så mange som selvsagt skulle bli med…Vi mistet treningstilbudet, men savnet etter en slik treningsgruppe, det har vært stort hos mange av oss som trente sammen. Ikke alle klarer seg like godt alene. Det å ha egne treningsgrupper for overvektige, det burde være et tilbud i alle kommuner. Det er ikke det samme å sette overvektige sammen med for eksempel hjertepasienter, astmapasienter, og kronikere. Man trenger å være en egen gruppe. Med økende fedme, så er det rart at kommunene kun tilbyr trening på grønn resept, et opplegg som gjerne kun går over noen få uker. VI trenger noe mer langvarig og fast.

Jeg har jobbet litt i kulissene for å få til ei ny treningsgruppe for overvektige, og jeg er stolt over å si at jeg har fått det til! Nå kan igjen overvektige trene sammen, og igjen så er jeg spent på hvor mange overvektige som blir med. Behovet er stort, så listen over overvektige som ønsker å bli med, den burde bli lang…men man vet jo at det ikke vil bli sånn. Det er en kamp å få overvektige med. Man vil gjøre noe med helsesituasjonen, men man vil ikke gjøre noe for det. Sånn er det dessverre ofte.

Bor du i Kristiansand og omegn, så kan du nå bli med å trene to ganger i uken på Crossfit Kvadraturen. Dette er ikke noe typisk treningsstudio, så her bør terskelen være mye lavere for mange. Vi er allerede en fin gjeng, men vi vil ha med flere! Crossfit er super trening for oss overvektige. Så bor du i og rundt Kristiansand, så håper jeg du blir med! Om du bor i Lillesand, Birkeland, Søgne, Vennesla – det er verdt å kjøre et lite stykke for å begynne med det du sikkert har ønsket så lenge, nemlig det å komme i bedre form, og få en bedre helse.

Foto : Børre Eskedahl VG

Noen får sikkert bakoversveis når det hører at overvektige skal trene crossfit. Noen har sikkert sett diverse videoer av knallhard og utfordrende trening. Glem det du har sett. Crossfit er en treningstype hvor man trener hele kroppen, og det er jo noe vi absolutt trenger. Styrketrening, sirkeltrening og kondisjonstrening er det vi skal trene. To ulike instruktører skal trene oss, og vi har bestemt oss for å prøve frem til jul for å se hvordan dette fungerer, og da etterpå evalurere og se fremover.

En av instruktørene, Charlotte Nevland sier dette om crossfit treningene for oss overvektige : ” CrossFit er en veldig allsidig treningsform, hvor vi trener hele kroppen. Vi bruker funksjonelle bevegelser som skal være med på å gi en enklere hverdag med mer overskudd. Treningsopplegget er konstant variert, både i antall repetisjoner, øvelser, tid og intensitet.
Opplegget tilrettelegges for alle avhengig av form.Treningsopplegget vil alltid bli tilpasset hver enkelt. Både med å gjøre øvelser enklere eller vanskeligere, og ved å tilpasse vektene på de ulike øvelsene vi gjør. Dersom noen har noen plager eller skader vil vi finne alternative øvelser som kan gjøres istedenfor. “

Kanskje er det på tide å kaste alle unnskyldninger på båten, omrokkere på ukesplanen din om det trengs, og bli med! Mange savner et tilbud kun for overvektige, så nå er det på tide å vise at det er mer enn tomme ord. Nå har du muligheten til å starte reisen mot en lettere liv. Den aktiviteten du bør ha, treningen som hjelper deg på veien, den er nå rett foran nesen på deg.

Et sted må man starte. Jeg blir utrolig frustrert over unnskyldninger som folk kommer med for og ikke bli en del av ei treningsgruppe.  Jeg hadde en gang svart belte i unnskyldninger, så jeg kan de alle sammen, og jeg vet at det er ingen av de som holder mål. Det handler om å ta et valg. Det handler om prioritering. Det handler om og slutte å la unnskyldningene styre livet ditt. Det handler om å ville gjøre noe med situasjonen du er i.  Vil du, så får du det til! Jeg blir veldig skuffet når jeg vet at i og rundt byen jeg bor i, så er det masse mennesker som hver eneste dag kjemper en kamp mot overvekten, og en helse som burde ha vært så mye bedre. Fedmeproblematikken bare øker, og istedenfor å tro at noe skal falle ne di fanget på oss, så kan man nå ta grep. Nei, det er ikke lett, men det er heller ingen umulighet.

Du vil svette, du vil tro at hjertet stopper, du vil bli så sliten at du nesten griner, kroppen vil verke…men det går helt fint. Du vil overleve hver gang 🙂 Trening skal merkes. Man skal svette, og slite. Husk hvilken gevinst det vil gi deg! Treningstilbudet er også supert for alle gutter og menn. Sist gang vi hadde treningsgruppe, så hadde vi kun noen få haner i flokken, denne type trening er nok mer noe menn vil like. Treningene er for menn og kvinner, og i alle aldre, Har du vondter og utfordringer, så vil det bli tilrettelagt for deg.

Blir du med i treningsgruppen vår? Vi må nå bli en fin gjeng, og så starter vi opp. Det blir å binde seg til en mnd i første omgang. Ta kontakt med meg i innboksen på bloggens Facebook side, eller på min private Facebook side, så kan vi snakke sammen, og du få mer informasjon. Håper at vi denne gangen for motivert mange Krsandere til å bli med 🙂

Jeg sitter og leser. Jeg nikker, og kjenner i magen at det jeg leser går rett dit som et hardt slag. Det er jo akkurat sånn det er, og det er jo akkurat slik jeg har følt det i mange år. Helsepolitiet av ” perfekte ” mennesker som skal fortelle hvem jeg er ved å se på meg. De trenger ikke kjenner meg. Det er nok at de ser på meg, og ved å se på den store kroppen min, så ser de en lat person uten viljestyrke , og som neppe kan være blant de smarteste. Ingen smart person ville latt kroppen forfalle på den måten som tjukke mennesker gjør.

Jeg har lest Carina E. Carlsens innlegg som ble trykket i VG i sommer hvor hun skriver så utrolig bra om at det å være tjukk fortsatt er det verste man kan være i 2018. Noen kan sikkert le, men det er sant. Det å være tjukk er som å være lavest nede på rangstigen. Det er ikke akkurat status å være tjukk. Det er en grunn til at så mange tjukke sliter med psyken. Ikke bare skal man takle egne følelser rundt egen kropp, men man skal også takle blikk og kommentarer fra så mange andre. Det er nemlig helt ok å snakke ned tjukke mennesker. Det er liksom lov å si stygge ting om tjukke mennesker, og dessverre så tror jeg det alltid vil være sånn. Det er fortsatt så mange mennesker der ute som bare ved å se en stor kropp kan fortelle hele verden hvem du er. Vi tjukke er late, dumme, vi har ingen mål i livet, og i følge samfunnsnormen, så er vi definitivt ikke vellykka på noen plan. Det er tynne mennesker som er vellykket.

Jeg har mine svære tømmerstokker, og jeg har overvekten min. Kanskje jeg burde gå med skilt rundt halsen som forteller hele verden at jeg er tjukk av en grunn, eller at jeg faktisk har klart å gå ned 50 kg på egenhånd. Alle som bærer ekstra vekt vet at det det er en risiko.  Vi er faktisk ikke dumme. I tillegg til egen kunnskap, så har vi hørt det i alle år fra alle andre. Samtidig så er det faktisk ikke slik at en stor kropp er ensbetydende med dårlig helse. Det er faktisk tjukke mennesker som trener, og som er aktive, og som kan ha en sunnere kropp enn de som har den kroppen samfunnet mener man skal ha. Det er likevel ikke greit at vi som bærer ekstra kilo på kroppen skal bli forskjellsbehandlet for hvordan vi ser ut. Selv om man har en stor kropp av en eller annen grunn, så betyr ikke det at man ønsker at alle skal være det. Man hyller ikke overvekt.

All overvekt har en årsak, alle store kropper har en årsak, men den årsaken er ikke så interessant for mange. De ser bare en stor kropp, og en lat, viljeløs person. De ser en kropp hvor alt av alarmer ringer. Her er en kropp som forfaller etter alle kunstens regler tenker mange. Dessuten er det sosialt akseptert å kommentere en annens vekt og kropp. Noen tror de rett til å si hva de vil. Jeg tør vel  påstå at det er få andre grupper i samfunnet som opplever den stigmatiseringen som store mennesker gjør.

Det er ikke akkurat status å være tjukk. Tjukke blir diskriminert. Er det ok å diskriminere på bakgrunn av hvordan kroppen ser ut ? Man opplever diskriminering ved jobbsøking, man opplever det i helsevesenet, i media. Jeg får så mange henvendelser fra personer som stadig opplever dette, og kanskje spesielt i helsevesenet hvor man skulle tro at de visste bedre. Leger som forteller deg at uansett hva du kommer til de med, så er det fordi du er for stor. Vekten er i følge så mange leger årsaken til alle utfordringer man måtte ha. Jeg fikk tårer i øynene den gangen jeg faktisk opplevde at en lege ikke skyldte på vekten min, og kunne fortelle at jeg hadde hatt de samme utfordringene om jeg hadde veid 50 kg.

Er vi hårsåre ? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, min kropp, eller mine tømmerstokker. Hvorfor har andre behov for å snakke om hvorfor jeg er som jeg er ? Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Ikke anta noe! Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. De man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin, eller de som sitter på nett og lirker det utroligste ut av seg. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Hva er deres utfordringer siden de må rakke ned på andre? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel er det vi overvektige som blir den tapende parten. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du ser ut som du gjør. Det er så lett å si ” Ikke bry deg”, men det er faktisk ikke alltid så lett. Det er et sårt tema for så mange.

Jeg tåler sannheten, og det tror jeg de fleste gjør, men sannheten kommer jo aldri frem. Ingen vet hvorfor jeg er som jeg er, og hvorfor beina mine er så store som de er. Problemet er jo at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor jeg er overvektig, de vet ikke hvorfor beina mine er store, og stygge. De vet ikke hvor vondt jeg har, eller hvor hard huden er. De vet ikke hvilke utfordringer som følger med min sykdom. De kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det denne historien de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned. Ingen har rett til å kommentere hvordan andre ser ut. . Har man ikke noe positivt å si, så kan man vel sannelig holde munnen lukket!

” Livskvalitet trumfer fettprosent any day ” skriver Carlsen i innlegget sitt – og det er så herlig å lese! Det er sånn det skal være. Vis livsglede uansett hvilken kropp du bærer. Livsglede har ikke noe med kropp å gjøre. Livet skal leves, og nytes, og det er vel kanskje en ting som vil sette helsepolitiet litt ut om de faktisk ser glade, fornøyde tjukke mennesker. Samfunnet forteller oss det ikke, så da bør vi kanskje være flinke til selv å fortelle det – at vi er flotte akkurat som vi er. Jeg er like fin, og like mye verdt som naboen min med sine 60 kg. 

Jeg har akseptert at beina mine er som de er. De er langt fra vakre, de er store som stokker, det kommer noen åreknuter frem her og der, men beina er mine, og det er disse jeg skal leve sammen med. Det beste jeg kan gjøre er å samarbeide med de, trene godt…og akseptere.