Det er ikke akkurat status å være tjukk

Jeg sitter og leser. Jeg nikker, og kjenner i magen at det jeg leser går rett dit som et hardt slag. Det er jo akkurat sånn det er, og det er jo akkurat slik jeg har følt det i mange år. Helsepolitiet av ” perfekte ” mennesker som skal fortelle hvem jeg er ved å se på meg. De trenger ikke kjenner meg. Det er nok at de ser på meg, og ved å se på den store kroppen min, så ser de en lat person uten viljestyrke , og som neppe kan være blant de smarteste. Ingen smart person ville latt kroppen forfalle på den måten som tjukke mennesker gjør.

Jeg har lest Carina E. Carlsens innlegg som ble trykket i VG i sommer hvor hun skriver så utrolig bra om at det å være tjukk fortsatt er det verste man kan være i 2018. Noen kan sikkert le, men det er sant. Det å være tjukk er som å være lavest nede på rangstigen. Det er ikke akkurat status å være tjukk. Det er en grunn til at så mange tjukke sliter med psyken. Ikke bare skal man takle egne følelser rundt egen kropp, men man skal også takle blikk og kommentarer fra så mange andre. Det er nemlig helt ok å snakke ned tjukke mennesker. Det er liksom lov å si stygge ting om tjukke mennesker, og dessverre så tror jeg det alltid vil være sånn. Det er fortsatt så mange mennesker der ute som bare ved å se en stor kropp kan fortelle hele verden hvem du er. Vi tjukke er late, dumme, vi har ingen mål i livet, og i følge samfunnsnormen, så er vi definitivt ikke vellykka på noen plan. Det er tynne mennesker som er vellykket.

Jeg har mine svære tømmerstokker, og jeg har overvekten min. Kanskje jeg burde gå med skilt rundt halsen som forteller hele verden at jeg er tjukk av en grunn, eller at jeg faktisk har klart å gå ned 50 kg på egenhånd. Alle som bærer ekstra vekt vet at det det er en risiko.  Vi er faktisk ikke dumme. I tillegg til egen kunnskap, så har vi hørt det i alle år fra alle andre. Samtidig så er det faktisk ikke slik at en stor kropp er ensbetydende med dårlig helse. Det er faktisk tjukke mennesker som trener, og som er aktive, og som kan ha en sunnere kropp enn de som har den kroppen samfunnet mener man skal ha. Det er likevel ikke greit at vi som bærer ekstra kilo på kroppen skal bli forskjellsbehandlet for hvordan vi ser ut. Selv om man har en stor kropp av en eller annen grunn, så betyr ikke det at man ønsker at alle skal være det. Man hyller ikke overvekt.

All overvekt har en årsak, alle store kropper har en årsak, men den årsaken er ikke så interessant for mange. De ser bare en stor kropp, og en lat, viljeløs person. De ser en kropp hvor alt av alarmer ringer. Her er en kropp som forfaller etter alle kunstens regler tenker mange. Dessuten er det sosialt akseptert å kommentere en annens vekt og kropp. Noen tror de rett til å si hva de vil. Jeg tør vel  påstå at det er få andre grupper i samfunnet som opplever den stigmatiseringen som store mennesker gjør.

Det er ikke akkurat status å være tjukk. Tjukke blir diskriminert. Er det ok å diskriminere på bakgrunn av hvordan kroppen ser ut ? Man opplever diskriminering ved jobbsøking, man opplever det i helsevesenet, i media. Jeg får så mange henvendelser fra personer som stadig opplever dette, og kanskje spesielt i helsevesenet hvor man skulle tro at de visste bedre. Leger som forteller deg at uansett hva du kommer til de med, så er det fordi du er for stor. Vekten er i følge så mange leger årsaken til alle utfordringer man måtte ha. Jeg fikk tårer i øynene den gangen jeg faktisk opplevde at en lege ikke skyldte på vekten min, og kunne fortelle at jeg hadde hatt de samme utfordringene om jeg hadde veid 50 kg.

Er vi hårsåre ? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, min kropp, eller mine tømmerstokker. Hvorfor har andre behov for å snakke om hvorfor jeg er som jeg er ? Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Ikke anta noe! Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. De man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin, eller de som sitter på nett og lirker det utroligste ut av seg. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Hva er deres utfordringer siden de må rakke ned på andre? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel er det vi overvektige som blir den tapende parten. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du ser ut som du gjør. Det er så lett å si ” Ikke bry deg”, men det er faktisk ikke alltid så lett. Det er et sårt tema for så mange.

Jeg tåler sannheten, og det tror jeg de fleste gjør, men sannheten kommer jo aldri frem. Ingen vet hvorfor jeg er som jeg er, og hvorfor beina mine er så store som de er. Problemet er jo at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor jeg er overvektig, de vet ikke hvorfor beina mine er store, og stygge. De vet ikke hvor vondt jeg har, eller hvor hard huden er. De vet ikke hvilke utfordringer som følger med min sykdom. De kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det denne historien de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned. Ingen har rett til å kommentere hvordan andre ser ut. . Har man ikke noe positivt å si, så kan man vel sannelig holde munnen lukket!

” Livskvalitet trumfer fettprosent any day ” skriver Carlsen i innlegget sitt – og det er så herlig å lese! Det er sånn det skal være. Vis livsglede uansett hvilken kropp du bærer. Livsglede har ikke noe med kropp å gjøre. Livet skal leves, og nytes, og det er vel kanskje en ting som vil sette helsepolitiet litt ut om de faktisk ser glade, fornøyde tjukke mennesker. Samfunnet forteller oss det ikke, så da bør vi kanskje være flinke til selv å fortelle det – at vi er flotte akkurat som vi er. Jeg er like fin, og like mye verdt som naboen min med sine 60 kg. 

Jeg har akseptert at beina mine er som de er. De er langt fra vakre, de er store som stokker, det kommer noen åreknuter frem her og der, men beina er mine, og det er disse jeg skal leve sammen med. Det beste jeg kan gjøre er å samarbeide med de, trene godt…og akseptere.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg