Jeg likte meg på skolen. Jeg likte å lære, jeg hadde mange gode venner og kan aldri huske at jeg gruet meg til skoledagene. Jeg opplevde aldri mobbing på skolen, og jeg havnet i en fantastisk klasse med et utrolig godt samhold, en klasse hvor vi fikk lov til å gå sammen helt til vi gikk ut av 9.klasse. En slik klasse, og det grunnlaget som klasseforstander Årstad la allerede første dag i 1.klasse, det gjorde at min skoletid var en utrolig fin tid. Men noe var det likevel som gjorde at ikke alle dagene var fylt med bare sol og latter, men jeg hadde på en måte glemt det litt i alt det fine, men etter å ha lest Solveig Kloppens spalte på Klikk.no denne uken hvor hun skriver om redselen for gymtimene, så husket jeg plutselig veldig godt hva som klarte å legge en demper på noen av skoledagene, men egentlig ikke før jeg kom over på ungdomsskolen. I likhet med Kloppen, så er det nok mange som kan huske de rosa turndraktene vi måtte ha på oss, og så gymskoene da. Og det er nok mange som minnes gymtimene med frykt.
Foto: Fædrelandsvennen
Gymtimene. Hjelp som jeg gruet meg til disse timene når jeg kom over på ungdomsskolen. På barneskolen var gymtimene mer lek enn alvor. Joda, vi hoppet bukk, løp 60 m og hadde idrettsdag, men da var det helt greit når det var noe man ikke klarte. Vi hadde masse ballspill, vi brukte kroppen masse gjennom ulike leker. Jeg tror de fleste følte at vi mestret mer enn det motsatte. Klart at jeg hadde denne klumpen i magen når bukken kom frem, men jeg mener selv å huske at jeg fikk lov å slippe å hoppe. Gymtimene på barneskolen har jeg ingen dårlige minner fra egentlig annet enn dusjen etterpå, men det er en annen historie. Det var ingen full jubel når det nærmet seg gymtime, for jeg hadde selvinnsikt. Jeg var en av de som kom aller sist når vi skulle løpe, og som ikke skrøt av tiden min på 60 m, men det gikk liksom helt fint.
Men så kom ungdomsskolen. Tre år med gymmareritt. Der skulle man prestere. Der var det ikke snakk om å finne alternativer dersom det var øvelser man ikke mestret. Der følte jeg vel at enkelte lærere hadde som mål å gjøre gymtimene til en helvete for de som ikke akkurat var skolens idrettsstjerner. Det var vel egentlig ikke noe bare jeg følte, det var sånn det var, og som flere fikk føle. Her skulle man prestere på høyt nivå. Her var det ingen som slapp unna, heller ikke på den jækla Cooper testen. Den skulle alle gjennomføre, og var du borte dagen den skulle gjennomføres, så ble ikke det glemt. Da måtte du ta den neste time. Enkelte lærere herset oss rundt, og jeg følte de elsket å gjøre gymtimene til et helvete for oss som alltid var de dårlige. De som alltid kom sist. Tenk hvor fine gymtimene hadde vært om de hadde sett at ikke alle er like, og lagt til rette for det. Det legger ikke grunnlaget for å bli glad i fysisk aktivitet når man opplever slike lærere. Lærere skal se det beste i elevene. Ikke tråkke dem ned.
Jeg husker en lærer spesielt godt. Heldigvis var det ikke vår faste gymlærer, men vi var så uheldige å ha han som vikar ganske lenge. Skolens verste gymlærer for oss som ikke hadde like god fysikk som en del andre. Jeg svettet av redsel før hans timer. Jeg hørte stemmen hans jome gjennom hode mitt. Måten han behandlet oss på, hånet oss på. Jeg skulle ønske jeg hadde hatt en melding med fra mamma foran hver time slik at jeg slapp timene hans. Han fikk de flinke til å le av oss andre når vi ikke mestret. Jeg husker ennå følelsen av å løpe mot bukken, og vite at man aldri ville komme over. Jeg husker følelsen av å stå der foran bukken, og nok en gang føle seg mislykket og tjukk fordi jeg ikke kom over. Jeg våget ikke å heve stemmen. Ingen andre våget heller.
På videregående så fortsatte jeg å grue meg til gymmen, men nå hadde jeg også blitt litt tøffere. Det første året var litt så som så, men i andre klasse, da våget jeg å snakke. Jeg våget å fortelle hvordan jeg opplevde gymtimene. En ting er å ha gym med klassen, en klasse hvor jeg ikke kjente noen i starten, men hallen vi hadde gym i var stor, så her var det flere klasser som hadde gym, og det gjorde ting enda verre. I første klasse var vi en liten gjeng jenter som ofte hadde en grunn til og ikke ha gym. Vi hadde nok ofte mensen. Da satt vi på bakerste rekke i hallen og så på de andre. Vi ble sikkert sett på som late og giddalause av idrettsutøverne i klassen, men det var godt å være flere som følte på det samme, og det var godt å protestere på vår måte. Om det hjelp, det er jeg usikker på. Men i andre klasse tok jeg motet til meg og pratet med gymlæreren. Jeg fortalte hvordan jeg følte det, og hadde det. Hvordan jeg gruet meg til gymtimene. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Læreren hørte og gjorde noe med det. I hver gymtime etter var det flere av oss som fikk lov til å trene på treningsstudio som et alternativ. Vi hadde et veldig bra treningsstudio i nærheten av skolen, og der ble vi tatt så godt i mot, og vi fikk gjort noe vi mestret og likte. Det skulle ikke mer til for at gymtimene fra den dagen gikk fra helvete til himmelen.
Jeg er usikker hvordan gymtimene er på skolen i dag, etter så mange år. Datteren min var god i idrett, og elsket fysisk aktivitet, så det var egentlig sjeldent noe tema da hun var skoleelev. Men jeg håper så inderlig at man er kommet lengre enn da jeg gikk på skolen. Jeg håper og tror at lærerne ser alle, og legger til rette for at alle skal få en positiv opplevelse av fysisk aktivitet. Det legger et så utrolig viktig grunnlag for veien videre. Jeg skal ikke skylde på gymtimene for at jeg ble tjukkere i løpet av årene, eller at jeg aldri ble en stjerne i idrett, men at det gjør noe negativt med en, det er det ingen tvil om. Jeg hadde en gjeng fantastiske venninner som elsket håndball, og som var gode i håndball. De fikk meg med på håndball. Jeg ble ingen stjerne, og syntes det var helt ok å sitte en del på benken, men jeg var med. Jeg deltok på treninger, og var en del av noe. Når de andre satset videre på håndballen, så gikk jeg over til volleyball en kort periode. Men så ble det stopp. Det tok mange år før jeg fikk oppleve treningsglede, men den har jeg funnet. Jeg fant den i voksen alder, men det og endelig få kjenne på den, og kjenne på hva trening betyr for meg, det er en fantastisk følelse, og en utrolig viktig følelse.
Jeg husker enda frykten når vi liksom skulle bære hverandre på ryggen og slike ting. Jeg var egentlig ikke veldig stor men det følte jeg meg da, for jeg var jo større enn de andre. Håper de har bedre kunnskap i dag. Det var jo også veldig ubehagelig og ydmykende når man skulle velge lag. Så unødvendig. Kunne ikke bare læreren delt opp eller man bare var ei rekke slik at man ble lag en eller to liksom annen hver. Nei det var som regel de beste i gymmen som fikk velge.
Å, det husker jeg også! Helt grusomt! Og når man ikke var blant de mest atletiske, så ble man jo ikke valgt først når lag skulle velges. De første årene på barneskolen, så hadde vi en lærer som selv valgte lagene, så der var vi heldige, og han lærte oss viktige ting. Håper virkelig kunnskapen er bedre i dag.