Fy fader! Noe så vondt har jeg ikke opplevd om man ser bort i fra det å føde. Det var så ille at man nærmest trodde den siste dagen var kommet. Vel, kanskje jeg ikke trodde akkurat det, men jeg for noen smerter! Jeg vet iallefall at jeg ikke har hatt skikkelige smerter før dette kom som lyn fra klar himmel.

Vi kan skru tiden tilbake nesten to uker. Mandag for snart to uker siden var en helt vanlig mandag med trening, og en dag med avtaler og gjøremål. Ut på ettermiddagen tar jeg en rask titt i kjøleskapet for å planlegge middagen. Der ligger det en pakke med kyllingfilet som jeg finner ut at jeg må bruke den dagen siden siste forbruksdag er nettopp den mandagen. Men så lenge den er vakumpakket, så har jeg ingen betenkeligheter med å spise denne til middag. Min mor er veldig skeptisk til kylling, og hadde nok ikke spist kyllingfilet som gikk ut den dagen man skulle ha den. Jeg tenker den er trygg. Bruner den i pannen som jeg pleier, og inn i form i ovnen i 40 minutter, eller det ble 35 min denne gangen. Fileten er fint stekt. Ikke noe rosa, og smaker godt.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Rett etter midnatt våkner jeg med noen enorme smerter i magen. Jeg har tydeligvis aldri hatt skikkelige magesmerter før, for dette var helt grusomt. Jeg var kvalm, og etter hvert, så gikk det begge veier. Det å kaste opp, det er noe av det verste jeg vet, og noe jeg ikke har gjort på evigheter. Sånn gikk det hele natten med enorme smerter på toppen. Det ble så ille at jeg måtte ringe Legevakten, og siden det kun var kort tid til fastlegen åpnet, så ble avtalen å dra dit. Bare å komme seg til fastlegen føltes som en dagsmarsj. Urinprøve, CRP, metning, puls, hjerte, nyrer og diverse andre prøver var helt fine. Konklusjonen til fastlegen ble akutt matforgiftning. Så det var altså denne forbaska kyllingfileten som var synderen. Og var det da man skulle ha hørt på mammas kloke ord…

Smertene ga seg ikke. Noe mindre smertefullt ble det etter hvert, men de ble altoppslukende, og tok alt fokus selv om jeg prøvde å fokusere på andre ting. Matlysten var borte, trening var uaktuelt, så det har vært mange hjemmedager de siste to ukene hvor jeg ikke har orket særlig mye. Når jeg tenker på kyllingfilet, så brekker jeg meg, og det kommer til å gå evigheter til jeg spiser kyllingfilet igjen. Det ble et nytt legebesøk da legen ville ha meg tilbake dersom smertene ikke ga seg. Nye prøver, masse prøver. Alt var like fint som sist. Så akutt matforgiftning var fortsatt diagnosen, og alt alvorlig er utelukket. En matforgiftning kan visst sitte i en god stund hos en del, og magen kan bli hard og trøblete, og det var akkurat det jeg opplevde. Etter å ha prøvd å få kontroll på magen, så ser det nå ut til å gå rette veien, men dette har virkelig vært forferdelige dager. Jeg tenker på alle dere som sliter med diverse mage og tarm sykdommer, og på måten dere takler en hverdag med smerter, og magetrøbbel. Min mor er en av de, og nå har jeg kjent på hvordan hun i lange perioder hadde det. Jeg ber virkelig til høyere makter om at dette nå er i ferd med å normalisere seg som det kjennes ut til. Fortsatt en del ubehag i perioder, men laaangt fra slik det var på det verste. Ingen krise at mat ikke frister, men det er rart å gå på butikken og ingenting frister. Når jeg lage rmat, så har jeg ikke lyst på den, men når jeg spiser, så smaker det helt greit. Vann har jeg heldigvis drukket i litersvis disse dagene, og når Pepsi Max’en heller ikke smaker godt, da er virkelig noe galt.

Her om dagen, så tenkte jeg også på om det kunne være Saxenda som var årsaken til smertene. Jeg tviler, men man vet aldri. Er det noen av dere som bruker Saxenda som har opplevd det samme som meg? Jeg har nok mest tro på legens diagnose, men det dukket plutselig opp i hodet mitt. Har forøvrig ikke brukt sprøyta disse dagene som formen har vært så laber. Tanken på å stikke seg i magen som var så vond, det fristet ikke.

Er det ikke typisk at når man føler at ting går den rette veien, så er det noe som skjer, og som setter en ut av spill en periode? Dere som følger bloggen min vet hvor viktig trening er blitt for meg. Jeg har endelig fått den følelsen av at jeg må trene, og at treningen gir meg så utrolig mye både fysisk og psykisk. Når treningene ikke blir som planlagt, så må det være fordi jeg ikke klarer å komme meg ut og på trening. Da må formen være laber, og akkurat formen, den har ikke vært noe å skryte av de siste 14 dagene. Som jeg har savnet treningen, men samtidig har det vært godt å kjenne på at jeg faktisk har skjønt at trening er noe kroppen ikke har orket i denne perioden. Da har det vært greit, men nå som formen forhåpentligvis begynner å komme tilbake, så kjenner jeg på abstinensene, og i morgen ser jeg frem til å prøve meg på trening igjen.

Livet går opp og ned, og man vil møte på noen motbakker i blant. Det er tungt når man er i motbakken, og så er det en god følelse å kjenne på når motgangen slipper mer og mer taket, og den gode hverdagen er tilbake.

Ha en nydelig søndag der ute!