Jeg har fått et nytt familiemedlem. En nyinnflytta sak som i utgangspunktet ikke var særlig velkommen. En sak jeg har et hatforhold til , så må jeg altså prøve å bli glad i denne saken, eller i det minste godta at den er her. At saken kan bli en venn, den er vanskelig å se, men kanskje kan vi jobbe mot det samme målet.

På torsdag flyttet denne saken inn hos meg

Mitt nye familiemedlem, det er en badevekt. En sort badevekt. Det er år siden jeg hadde en badevekt i hus. De gangene jeg har veid meg, så er det ikke noe som har skjedd her hjemme. Nå fikk jeg klar beskjed fra fastlegen min om å skaffe meg en vekt. Grunnen er selvsagt Saxenda. Når jeg nå har begynt på denne slankesprøyta, så må jeg helt klart følge prosessen, så da var det bare å krype til korset, om det kan kalles kryping da. Det satt langt inne å kjøpe meg vekt. Veldig langt inne.

Jeg hater badevekter. Jeg har alltid hatet badevekter, og jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne irriterende tingen som står klar til å le hånlig når man går på den. Selv om tallene mine går nedover, så føler jeg likevel at vekten tror den er mer sjef enn meg. Selv om tallene går nedover, så kjenner jeg likevel panikken hver gang jeg vet jeg skal få dommen. Den største frykten jeg har er nok at tallene ikke skal vise det jeg ønsker. Skuffelsen er det vel jeg er redd for å kjenne på.

For min del så startet nok mitt hatforhold til vekt på barneskolen. Jeg gruet meg så til å bli veid hos helsesøster eller skolelegen, og det er spesielt en episode som har brent seg fast. Jeg gikk i 4.klasse. Jeg skulle veie meg hos skolelegen. Jeg hadde aldri tenkt på at jeg var annerledes i forhold til kropp, og jeg var heller ikke alene om å ha litt valpefett som ei venninne av mor kalte det. Jeg visste at jeg hadde en større kropp enn mange andre, og at jeg ikke var den raskeste når vi skulle løpe, men jeg var alltid aktiv som barn. Jeg var med på alt de andre var med på. Ikke noe begrenset meg. Jeg lekte som alle andre barn, var ute hele dagen, jeg var en av alle, og ingen fikk meg til å føle meg annerledes. Helt til den dagen vi skulle veies i 4.klasse. Der satt han, skolelegen, i sin hvite frakk, og kommanderte meg opp på vekta. Jeg prøvde forsiktig å si at jeg ikke hadde lyst til å gå på vekta, men det var ikke noe som hette at man ikke hadde lyst. Han var streng i stemmen. Her skulle man. Jeg husker alt vrengte seg inni meg. Veiingen på skolen var grusomt. Jeg grudde meg alltid. Denne gangen i 4.klasse var ikke noe unntak. Da jeg gikk av vekta, så sa skolelegen høyt og tydelig: ” Du vet vel at du er altfor tjukk.?” Nå var stemmen enda strengere…

Ordene brant seg inn i hodet mitt, og etter den dagen endret mye seg. Joda, jeg var jo chubby, men var det den riktige måten å si det til meg på? Slenge det ut på en ekkel måte. Han var tross alt voksen…og lege. Jeg vet ikke om han hadde sett seg selv i speilet den siste dagene, for han var ikke akkurat Brad Pitt der han satt i den hvite frakken som sprikte i alt av knapper. Det var sikkert frakken fra legestudiet som han fortsatt trodde at kroppen passet inn i. Mulig han ikke hadde sett at han selv var ganske så mange kilo for tung. Hadde det vært i dag…men jeg gikk i 4.klasse, og kjente tårene presset så innmari mye på. Jeg husker at jeg løp ut av legekontoret, og gjemte meg i en krok bak skolen hvor jeg gråt og gråt. Etter det hatet jeg virkelig å veie meg. Jeg kan liksom ikke helt se for meg at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne fæle tingen. Når legen min lurer på hvordan det går med vektnedgangen, og begynner å gå mot vekta, så kjenner jeg panikken komme. Den vekta skal ikke jeg på. Jeg har lovet legen å kjøpe meg vekt. Nå har jeg holdt avtalen vår. Og jeg skal bruke den.

Etter starten på Saxenda, så har vekta begynt å gå nedover igjen. Hurra! Jeg var på vekta ved oppstart, og i forrige uke, og jeg er veldig fornøyd så langt. Så det store sjokket fikk jeg jo ikke når jeg tok i bruk den nye vekten min for aller første gang, men det er en kjapp prosess. Kjapt opp, se tallene og lynraskt av igjen. En gang i uken skal jeg gjennom marerittet, iallefall de første månedene. Deretter kan jeg gå over på en gang i mnd. Så lenge tallene er gode, så skal det nok gå fint. Bestevenner blir vi aldri, men det trenger vi heller ikke å bli. Vi gjør begge den jobben vi skal, og det holder lenge.

Jeg er nå på maxdose på Saxenda, og har gått snart en uke på maxdose. I løpet av 12 uker på maxdose, så skal man ha gått ned 5% av kroppsvekta for og kunne fortsette på den. Derfor er det jo kjempeviktig at jeg følger med. Antageligvis vil jeg kjenne på en super motivasjon om tallene fortsetter å gå nedover, og jeg vil jo se at ei vekt også kan være til god hjelp i prosessen jeg er i nå.

Det gjøres undersøkelser på det meste, og det har også blitt foretatt undersøkelser på hvilke dager man bør veie seg på, og det er ikke mandager som sikkert mange tror. Helt utrolig at det skal bety noe hvilken dag man veier seg på, men det skal visst ha en betydning sier undersøkelser. Flere faktorer skal kunne påvirke vekten, og derfor er det altså ikke uten betydning når du går på vekten. Om du har vekt hjemme, og bruker den flittig, så kan jo dette være noe å tenke på sier disse undersøkelsene :

1. Vei deg en gang i uken, eller eventuelt én gang annenhver uke, så får du et mer realistisk bilde av om vekten er på vei i riktig retning.

2. Vekten kan svinge med opptil hele 2,5 kilo om dagen. Så derfor bør du veie deg på samme tidspunkt hver uke, om morgenen, etter at du har vært på toalettet for å få et mest mulig riktig bilde. Og vei deg alltid på onsdager. En finsk studie viser at vekten svinger minst midt i uken. Så onsdag er dagen for å veie seg altså.

3. Noter tallet på badevekten, men ikke legg så mye mer i det. Kjenn heller etter hvordan klærne sitter.

Ha en nydelig lørdag der du er. Jeg skal i ettermiddag sette meg i bilen, og kjøre mot Arendal hvor jeg skal passe på prinsene mine til i morgen formiddag. Det er alltid fint å være med guttene mine. Alfred som er den yngste, han blir to år neste søndag, og Henry som er storebror, han blir 3 år uken etter. Tiden går så fort, og de er blitt så store. Man må virkelig nyte tiden sammen med de. Det er så fantastisk når guttene mine kommer løpende mot meg med åpne armer når de ser meg, da smelter mommohjertet helt. Nyt dagen! Vi blogges i morgen.