Da jeg startet på Mounjaro, kjente jeg det ganske raskt. Den følelsen jeg husket så godt. Mettheten som kom fort. Mettheten som varte lenge. Den roen i hodet. Og vekta… den gikk ned. 7 kilo på relativt kort tid. Det føltes nesten litt sånn: “Det er sånn det skal være ja .”
Men sannheten er at dette ikke var første gang jeg kjente det. Jeg hadde kjent akkurat det samme før, da jeg gikk på Wegovy. Den tydelige metthetsfølelsen. Den lange varigheten. Den roen. Og så… forsvant den også der. Men den sterke Wegovy effekten varte i ca 1 1/2 år.
Så ble det bestemt at jeg skulle prøve å bytte fra Wegovy til Mounjaro, og jeg kjente den samme sterke effekten igjen. Det var så fantastisk å kjenne på. Det å få alt dette tilbake. Jeg hadde troen, men jeg hadde også den lille tanken bak i hodet: “Jeg vet hvordan dette kan utvikle seg…”
For så skjer det noe her også. Den sterke, merkbare effekten blir mindre. Metthetsfølelsen er ikke like tydelig. Den varer ikke like lenge. Og tankene kommer snikende: “Virker det ikke lenger?” “Er jeg virkelig tilbake der jeg var? Etter såpass kort tid ? ” Jeg kjente og på en følelsen av urettferdighet fordi mange har effekten så mye lengre på begge sprøytene. Legen min sa at jeg nå kunne øke fra 7,5 mg til 10 mg eller 15 mg, og på papiret, så kan jeg det, men økonomisk, så har jeg ikke anledning til å betale nesten 6000 kr hver mnd. Nå betaler jeg den summen annenhver mnd, og det svir mer enn nok.
Men dette med effekt, det er faktisk noe forskning også peker på. Den tydeligste og mest merkbare effekten kommer ofte i starten. Etter hvert tilpasser kroppen seg, og følelsen av metthet kan bli mindre tydelig. Det betyr ikke nødvendigvis at medisinen har sluttet å virke. Studier på både Wegovy og Mounjaro viser at mange fortsatt kan ha effekt over tid, selv om den sterke følelsen av metthet blir mindre. Samtidig viser forskning også at mye av vekten ofte kommer tilbake hvis man slutter helt. Og kanskje sier det noe viktig: dette er for mange ikke en kort kur, men en behandling over tid, kanskje livet ut.
Og så er det dette med dose. Mange tenker kanskje at man må opp i høyeste dose for at det skal fungere. Men det er ikke nødvendigvis så enkelt. Forskning og erfaring viser at effekten er individuell. Noen trenger høyere dose. Andre klarer seg fint på lavere. Det viktigste er ikke å stå på mest mulig, men å finne den dosen som fungerer for deg. Jeg skulle sikkert hatt den høyeste, men når medisinen ikke er på blå resept, så kan jeg ikke gå høyere. Jeg er jo heldig som har hatt mulighet til å betale selv. Ikke alle er der, og det er en stor skam. Alle med sykelig overvekt skulle hatt den samme muligheten. Arbeiderpartiet jobber ikke for likhet på dette feltet ihvertfall.
Selv om jeg ikke kjenner den samme tydelige mettheten lenger, så kan effekten fortsatt være der. Jeg blir fortsatt mett, bare ikke like like raskt, men raskere enn før jeg startet reisen min. Jeg har fortsatt mer kontroll, bare ikke like automatisk. Det er fortsatt lettere å ta gode valg, men jeg må være mer bevisst.
Og så er det dette med oss mennesker. Vi er forskjellige. Kroppene våre reagerer ulikt. Noen kjenner sterk effekt lenge. Andre opplever at den flater ut raskere. Og så har vi forventningene våre. Når noe fungerer så godt i starten, så håper vi kanskje at det skal fortsette sånn. Hele veien. Medisiner har jo oftest jevn virkning hele tiden, men disse er blant de som skiller seg ut der. Klart medisiner ofte må justeres, men man kommer oftest i mål med den dosen som er riktig. Her er det mye vanskeligere over tid.
Men kanskje er det ikke sånn det er med denne medisinen. Kanskje er det slik at medisinen gir oss en start. Et dytt. Et verktøy. Og så… må vi ta mer av jobben selv etter hvert.
Jeg kjenner i hvert fall på det nå. At jeg ikke kan lene meg like mye på følelsen av metthet. At jeg må være litt mer bevisst. Litt mer til stede i valgene mine. Og det er ikke alltid like lett. Vekta går sååå sent ned, og det er så frustrerende. men så er det også noe med at jobben bare blir vanskeligere og vanskeligere etter hvert som flere og flere kilo går av. Kroppen stritter i mot alt den kan.
Men kanskje er det nettopp her den virkelige jobben starter. Ikke når alt går av seg selv. Men når det ikke gjør det lenger. Slankemedisinen er ingen magi. Man må virkelig jobbe selv. Slankemedisinene er et utrolig godt verktøy, spesielt i starten.
Jeg vet ikke helt hvor dette ender. Men jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne på det. Og kanskje er det nettopp det som er viktigst å si: at selv om effekten ikke føles like tydelig, så betyr det ikke nødvendigvis at den er borte. Og jeg våger aldri i livet å slutte pr.nå, men jeg hadde håpet på litt mer ” magi ” i lengre tid enn jeg opplever 💛
Jeg har hatt en times økt på treningssenteret i dag tidlig, og skal bruke resten av dagen til å gjøre en del her hjemme. Ute regner det, så en fin dag til å gjøre gode ting inne. Lag deg en så god dag som mulig! Vi blogges i morgen!
Det er en skam at vi med sykelig overvekt ikke får behandling. Som du har skrevet flere ganger,det handler ikke om hverken latskap eller fråtsing. Kanskje det er en såkalt «livstilsykdom», men det er da mange sykdommer som kan relateres til det.
Folk får medisiner på statens regning selv om de har overdrevet både alkohol og stillesitting. Skulle bare mangle. Men det er underlig at vi med overvekt ikke er en del av offentlig medisin.
Kaster de bare et blikk på oss og sier at dette stor mennesket har seg selv å takke?
Jeg er SÅ enig med deg! Det er virkelig en stor skam at vi ikke får behandlingen på blå resept. Nå har jo Legemiddelverket godkjent at Wegovy bør på blå resept, men siden kostnaden med dette er så stor, så må politikerne våre godkjenne dette…men først skal Helse og Omsorgsdepartementet vurdere dette. Om de ikke vurderer det dit at medisinene bør på blå resept, så kommer saken ikke til Stortinget. Departementet vurderer og vurderer, og det betyr nok at saken ligger der ett elle annet sted. De bryr seg ikke om å prioritere denne saken. Vi tjukke er ikke viktige nok, og har aldri vært det. Vi har selv havnet i denne situasjonen…som om det er sannheten bak overvekt. VI får kostholdsråd og beskjed om å være mer aktive. Det er det. Og slankeoperasjon til noen. Dette beviser virkelig hvor stort stigmaet er i samfunnet rundt overvekt, og det stigmaet, det lever også i høyeste grad også hos våre folkevalgte. Ikke EN politiker har snakket vår sak. De kan uttale seg, men utover det, så gidder de ikke å bry seg om en sak som dette. Hvilken annen pasientgruppe blir behandlet sånn? Og dersom de mener at dette handler om dårlige valg, hva så med de som misbruker rusmidler, som røyker osv…de får da hjelp…men ikke vi tjukke. Vi kan bare spise mindre og trene mer. Jeg blir så engasjert og sint. Vi burde si høyere i fra. Vi er så mange som kjenner dette på kroppen…vi har ei forening, som jeg vet jobber, men det er ikke nok. Det må flere enn en stemme her….