Jeg har skrevet mye om viktigheten av det og kunne akseptere seg selv. Det og kunne se seg i speilet, og finne alle de positive tingene istedenfor at man alltid skal lete etter feilene. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være SÅ avslappet. Jeg vet jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er veldig fornøyd med det jeg har oppnådd. Man må akseptere, og legge mye bak seg om man skal klare å se hvor flott man egentlig er, og klare å se hvor mange verdifulle egenskaper man faktisk har.

Jeg har fått mange henvendelser den siste tiden fra dere som leser bloggen, og dere skal vite at jeg setter utrolig stor pris på alle meldingene som jeg får. Takk for at dere tar kontakt, og takk for at dere viser meg tillit! Mange av dere som leser bloggen min vet at jeg sliter med flere utfordringer enn vekten min, og har henvendt seg fordi de tror de har lipødem, eller lymfeødem. Jeg synes det er utrolig viktig å sette fokus på at mange kvinner der ute sliter med det samme som meg, men de vet det kanskje ikke. Mange går livet igjennom med plager som man kanskje kunne ha lettet på om man bare hadde visst, man hadde fått en del svar på hvorfor ting var som de var. Hadde jeg fått diagnosen mye tidligere enn hva jeg gjorde, så hadde nok ikke jeg hatt så store tømmerstokker av noen bein som det jeg faktisk har. Beina mine hadde nok ikke vært i stadiet de er i om noen hadde visst, og om noen hadde fortalt meg. Det er bittert å tenke på, men jeg har lagt bitterheten bak meg. Selv om verden går videre, og legevitenskapen går videre, så er det fortsatt bare en mikroskopisk del av legene i dette landet som vet om den ene av diagnosene mine, en diagnose som ble kjent på 40 tallet! Derfor har jeg lyst til å sette litt mer fokus på dette på bloggen i dag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor, i alle fall ikke bare min skyld. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal godta meg for de ekstra kiloene man har.

Jeg har vært en størrelse for stor hele livet. Jeg vet foreldrene mine tidlig tok tak i det at jeg var stor, men verken lege, eller helsesøster var bekymret. Valpefettet var ikke bare valpefett, og på vekta i 5.klasse sa skolelegen at jeg var tjukk…Mamma reagerte på at det spesielt var beina mine som var så store. Allerede på barneskolen, så slet jeg med å få bukser som passet over spesielt leggene. Problemet med å få bukser som passet bare fortsatte etter hvert som jeg ble eldre. Etter hvert som jeg ble voksen, så hadde beina egentlig bare blitt større. I tillegg fikk jeg lett blåmerker bare jeg så vidt var borti noe. Huden var øm, og føttene verket. Jeg vet jeg nevnte det for legen noe ganger. Vann i kroppen var svaret jeg fikk, og så fikk jeg beskjed om å ta vanndrivende. Det skulle gjøre susen. Særlig om det gjorde! Visst det ikke var vann, så var jeg vel bare veldig tjukk da. Det var i alle fall konklusjonen jeg selv hadde, og konklusjonen jeg slo meg til ro med. Det var sikkert høy vekt som gjorde at beina verket, var hovne, og ømme. Alt ville nok bli bedre om jeg klarte å gå ned i vekt konkluderte legen med. Hvorfor er vekten grunnen til alt? Uansett hva man kommer til en lege med, så er det vekten som har skylden. Greit for legestanden å ha det og skylde på, men for oss det gjelder, så vil vi bli tatt på alvor. Alt skyldes ikke vekten. Vi kan da bli syke av andre grunner også. Beinene fortsatte å endre seg. Jeg fikk store ” poser ” ved knærne, og ikke bare er de stygge, men de lager også store problemer i forhold til bukser.

Etter en større operasjon i 2002, så ble beina bare enda verre. Legene så det, men verken sa, eller gjorde noe. Legene på kvinneklinikken visste hvorfor, eller burde ha visst hvorfor. Leggene var som tømmerstokker. Jeg har vært så mye i kjelleren på grunn av disse vanvittige tømmerstokkene av noen bein, og det har tatt meg mange år for overhode å klare og akseptere sykdommen. Hvorfor meg? Hvorfor skal jeg slite med dette? Hvorfor var det akkurat jeg som fikk sykdommen, og kunne jeg ha gjort noe for ikke å få dette? Jeg kunne ikke ha gjort noe. Den ene sykdommen er medfødt, og beina mine ble enda sykere etter operasjonen i 2002.

Jeg er født med lipødem, noe jeg ikke visste før jeg traff en svensk fysioteraput for ca 2 år siden. Jeg skal ikke bruke masse tid på å forklare fra A til Å, men lipødem er fettvev som danner seg fra midjen, og ned til anklene. Lipødem er fett som ikke forsvinner. Hvorfor det er sånn er det ingen som vet. Lipødem er en gåte som ennå ikke er løst, og som kun rammer kvinner.  Fettet kan ikke slankes bort – jeg kan ikke gjøre noe verdens ting for å få det til å forsvinne! Det har vært tøft og akseptere. Etter den store operasjonen i 2002, så utviklet jeg også lymfeødem. Jeg visste at ødem var hevelse i kroppen, men mer enn det visste jeg ikke. Både lipødem, og lymfeødem er kronisk, og dette vil følge meg livet gjennom. Jeg kan bli bedre, ødemene kan bli mindre, men det vil alltid være der. Lymfesystemet vårt jobber sammen med blodomløpet. Skader på systemet gjør at væske blir liggende igjen, og ulike kroppsdeler hovner opp. Det kan være medfødt, eller det kan oppstå etter skade, eller operasjon. Hos meg var operasjonen årsaken. Legen visste lite. Jeg leste, og leste. Jeg brukte en haug av timer på å lete etter informasjon på nettet, og takket være meg selv, så fant jeg en fysioteraput her i Kristiansand som var spesialutdannet innen lymfedrenasje, og selv med for mange pasienter, så tok hun meg inn, og jeg møtte en engel 🙂 Etter hvert møtte jeg en engel til, og takket være disse to fantastiske fysioteraputene, så fikk jeg den hjelpen jeg trengte, og jeg fikk en mye bedre hverdag, ikke minst mentalt. Det er så utrolig viktig å møte de riktige menneskene som virkelig er der for deg, og som bryr seg slike mine to fysioteraputer har gjort hele veien. Huden min på leggene er til tider knallhard, og det er her fysioteraputen kommer inn. Det jobbes med drenasje, og det er så viktig at huden mykes opp.

Hverdagen med lipødem/lymfeødem har vært tøff. Det er ikke lett å akseptere at man er kronisk syk, og det er ikke lett det og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, men etter hvert som tiden har gått, så klarer jeg det skritt for skritt. Skal store bein stoppe meg for å leve ett fint liv? Jeg føler jeg er i ferd med å vinne kampen om å akseptere, men jeg kan ennå har tunge dager, men jeg prøver da å tenke på hvor heldig jeg faktisk er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv om jeg har disse tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy, så egentlig bør jeg smile. Engel nummer 3, den mest fantastiske legen ved Sørlandet Sykehus fortalte meg så mange ganger hvilken solskinnshistorie min historie ble, og det er dette jeg tenker på når beina plager meg som mest.

Lipødem i ulike stadier

Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Det er blitt en vane, og når jeg er møkklei disse strømpene, så kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner opp ganske så fort. En gang i uken får jeg lymfebehandling. Jeg blir til tider møkk lei alt som heter strømper, bandasjer, og taping – og du verden så godt det da er og kaste alt på båten ett lite øyeblikk. Det er ofte bare noen små øyeblikk som skal til før alt er helt greit igjen. Jeg er sikkert ikke den flinkeste jenta i klassen som følger alt jeg burde fra A til Å i forhold til feks kompresjon, men jeg har laget et opplegg som fungerer optimalt for meg for at jeg skal kunne leve med dette på en god måte. Jeg kan ikke være fanatisk, jeg må ha små pusterom, jeg må være rampete i blant. Jeg er blitt vant til at jeg er mer utsatt for infeksjoner, og sår, og jeg har nok gått på en del flere antibiotika kurer enn mange andre, men sånn er det bare.  Om nettene har jeg på meg nattstrømper som skal jobbe med å holde huden myk, jeg har en fantastisk maskin her hjemme, en pulsator som jeg legger beina mine i, og som gir meg drenasje. Det finnes heldigvis mange hjelpemidler som man kan ta i bruk, og som gir oss en mye bedre hverdag om man er flink til å bruke det. Det er oppturer og nedturer når man lever med lymfeødem. Jeg har stelt mange sår, hatt mange infeksjoner, det er hud som væsker, men jeg har også flere oppturer som å oppleve at leggene faktisk blir mindre. En slik opptur har jeg akkurat nå. Kompresjonsstrømpene mine som er ganske så nye, de må nå byttes ut med strammere strømper fordi leggene er blitt mindre. Sånne oppturer gir meg ett lite håp om at jeg kanskje en dag kan oppleve å få kjøpe meg bukser i en stormotebutikk, kanskje kan jeg en dag slippe å få sydd bukser? Kanskje vil jeg få oppleve mindre infeksjoner, og mindre sår? Huden min er for tiden så myk, og fin, og sånne opplevelser trenger jeg virkelig innimellom. Leggene blir noe mindre etter hvert som tiden går, men det viktigste er å holde huden myk. Treningen jeg er blitt så flink med, den hjelper også. Jeg vet også at om jeg når målet mitt, og mister den vekten jeg ønsker, så vil jo helt klart beina bli noe mindre, og de vil bli mye mer glade 🙂

Jeg har MYE vekt i beinene mine, og spesielt i leggene. Jeg vet at mye av overvekten min ligger der, og jeg vet at lipødemet gjør at en del fett ikke vil forsvinne fra kroppen min. Alt de andre er jeg i ferd med å gjøre noe med. Det skremmer meg hvor lite leger vet om både lipødem, og lymfeødem. Det virker som om det ikke er ” in ” blant leger og kunne noe særlig om dette. Det er ikke viktig nok. I Norge er det ingen leger med ren spesialkompetanse på dette, men der er likevel leger som kan sette en diagnose. Ikke bare overse det dersom beina dine er unormalt hovne, eller du opplever mye smerte, og ømhet. Det finnes hjelp til å få en bedre hverdag. Det er nok ikke alltid bare er vann, eller høy vekt som legene ofte sier. Ta kontakt med legen din, og be om en henvisning til de som kan noe om både lymfeødem, og lipødem. Ikke bli overrasket om legen din sitter som et spørsmålstegn når du nevner lipødem, de fleste aner ingenting om det. Derfor er det viktig å bli henvist videre. Jeg legger ved et par linket som jeg vil anbefale dere å lese. De omhandler lipødem, og lymfeødem : http://www.lymfoedem.no/PDF/11_1_Lipodem.pdf   og  http://nhi.no/pasienthandboka/sykdommer/blod/lymfodem-1521.html

Hverdagen er en herlig plass å være dere! Det er godt med røde dager innimellom hvor man kan puste godt, og senke skuldrene. Det er godt med dager hvor man egentlig ikke gjør noe som helst, men jeg kan ikke ha for mange slike dager. Da blir jeg rastløs. Slutten av 2016 ble vel litt sånn bob bob for min del. Noen små utfordringer ødela vel for de gode treningene, og det ble vel noe mer skapsnoking enn det burde ha vært. Det er rart hvor mye mer spennende det er å snoke etter noe man vet betyr for mange kalorier enn det er å snoke etter ei gulrot, eller et eple. Jeg snoker aldri etter gulerøtter. Der er det nesten som jeg må tvinge meg til å gripe etter ei. Smaken på ei gulrot er helt ok den, men så mye bedre det er med disse søte, og salte tingene. Hendene synes det er mye mer spennende å lukke opp skuffer hvor de vet det ligger noe usunt enn det er å åpne grønnsaksboksen.

Slutten av 2016 var ikke veldig bra for min del. Det var ikke min beste periode, og jeg hadde en del kamper med hodet. Det er sånn når der dukker opp en utfordring man ikke ser komme, så kommer kampen, en kamp jeg som regel vinner, men selv etter masse mental jobbing, bevisst jobbing, så kommer kampene, og sånn vil det alltid være. Så når det nye året nå har banket på døren, og de gode hverdagene er tilbake, så føler jeg mer på motivasjonen, og hodet mitt jobber mer med meg enn mot meg. Mandag startet treningsgruppen for overvektige opp igjen etter en liten juleferie, og det var så utrolig godt å være i gang igjen. Disse to faste treningstimene i uken er så viktige for meg. Selv om jeg nå også er flink med egentrening, så må jeg ha noen faste holdepunkter for at jeg skal klare den treningsuken som jeg har bestemt meg for å ha.

Jeg har skrevet mye om treningsgruppen for overvektige. Dette er mitt hjertebarn, og ett helt fantastisk tilbud til alle som sliter med overvekt, og som da bor her i Kristiansands området. Jeg får mange henvendelser fra lesere som ønsker mer informasjon, og som lurer på hva slags trening dette er. Håpet mitt er at de fleste av disse en dag dukker opp på treningene våre, og blir en del av en helt fantastisk gjeng. Jeg vet det er skummelt for mange å gå inn på et treningssenter, og jeg vet at mange synes det er skummelt med masse fremmede mennesker. Jeg har vært der selv jeg. Jeg vet hvor skremmende treningssentre kan være. Et sted med bare slanke, og perfekte mennesker, eller i alle fall er det sånn vi tror det er, men det er ikke sånn, eller i alle fall er det ikke sånn på Spring. Der heier de oss frem, og de legger merke til oss fordi vi er en utrolig gjeng med godt humør, og masse latter, ikke fordi vi er en gjeng med flodhester.  Jeg har fått en del spørsmål om jeg kan skrive litt om hva slags trening vi har, og hva slags utstyr vi bruker, og det gjør jeg gjerne.

Mandager trener vi tabata. Nå på mandag var vi 15 stykker som hadde en helt ny, og intens tabata time. Nytt program, ny instruktør. Alltid spennende med helt nye ting, og for meg var timen en ekstra utfordring fordi timen innebar en del løfting av bein, og mine tømmerstokker er tunge, veldig tunge, men det flotte er da at vi får alternative øvelser. Tabatatimen varer i 55 minutter. Tabata er effektiv, kort og intensiv intervall-trening. Tabata har intervaller på 20 sekunder etterfulgt av 10 sekunder pause. Disse intervallene skal gjentas totalt 8 ganger, og vil da resultere i totalt fire minutters trening.  For å kjøre en hel tabata- økt setter man ofte sammen flere fireminutters intervaller for å få en hel økt. På vår tabata time, så kjører vi totalt 16 ulike øvelser. Vi kjører to og to øvelser, totalt 8 ganger, og 4 minutters trening før man bytter til de neste to øvelse. Forskning viser at denne formen for intervalltrening har stor fettforbrennende effekt i tillegg til at det gir økt kondisjon eller styrke. Tabata er også noe som ALLE kan trene! Men for å få en effekt av treningen må du gi ALT de 20 sekundene du jobber! Man benytter øvelser der man bruker egen kroppsvekt og disse skal gjennomføres med en slik intensitet at pulsen stiger og musklene virkelig får kjørt seg! Ellers av utstyr, så bytter vi på å bruke strikk, ball, kettlebell, manualer, matte, og step. Jeg er veldig glad i tabata!

På onsdager trener vi puls intervall i 55 minutter. Dette er en utrolig flott time hvor vi bruker gulvet, og hvor vi mest bruker kroppen til musikk. En gruppetime med kombinasjon av kondisjon og styrketrening. Timen starter med en god oppvarmingsdel før vi jobber videre i intervaller med vekselvis styrke og kondisjon. Vi jobber med funksjonelle øvelser, store muskelgrupper og enkelt utstyr. Det er enkle trinn, energisk musikk og kraftfulle bevegelser som får opp pulsen og forbrenningen. Under styrkedelen, så bruker vi ofte vektstang, og manualer. Ønsker du å gjøre øvelsene uten vektstang, eller manualer, så er det selvsagt fullt mulig. Det fine med timene våre er at det er en selv som er sjefen. Det er en selv som styrer tempo, og nivå ut i fra hva man klarer. Må man ta en pause, så gjør man det. Stopper du opp litt, så er det ingen som ser rart på deg av den grunn. Man bryr seg kun om seg selv, og sin trening.

I tillegg til disse to faste, lukkede timene som vi overvektige har, så kan man i medlemsskapet også trene spinning, og gå på yoga. Dette er timer som er åpne for alle, men samtidig timer hvor det ikke er så skummelt å være sammen med andre. På mandag kom en leser av bloggen på prøveuke på gruppen vår, og jeg håper jo at prøveuken blir til medlemsskap 🙂 Alle som ønsker å prøve ut treningstilbudet kan få en gratis prøveuke. Da får man bli med på begge timene, man får bli litt kjent med timene, man får bli litt kjent med gruppen, og instruktørene, og man får kjent på hvor herlig det faktisk er å være i bevegelse, og få brukt kroppen aktivt 🙂

I dag er det trening igjen, og jeg gleder meg til en ny treningstime. Føler man seg som em flodhest før trening, så føler man det helt motsatte når man er ferdig med ei god treningsøkt. Trening har så mye positivt med seg. Det er store gevinster fysisk, men en like stor gevinst psykisk! Lag deg en god onsdag – det skal definitivt jeg! Legger ved treningsinfo for dere som gruppen vår kan være aktuell for. Håper vi sees!

TRENING FOR OVERVEKTIGE PÅ SPRING :

Mandager 19.00 – 19. 55 – Tabata Spring Rona

Onsdager 19.00 – 19.55 – Puls Intervall Spring Vågsbygd

Medlemsskap : 299 kr mnd inkludert spinning, og yoga om man ønsker.

Trening! Hurra!! Nå er det vel ikke helt sånn at jeg ikke har fått sove i natt fordi treningstimene våre starter opp igjen i dag, men jeg kjenner likevel en glede over at jeg endelig skal komme tilbake til hverdagens rutiner, og at jeg skal komme meg inn i mitt vanlige treningsmønster igjen. Juhu! Jeg er så klar altså! Velkommen hverdag, velkommen treningsrutiner – jeg er så utrolig klar! Treningstøyet ligger klart, og joggeskoene er innmari glade for at de endelig skal bli tatt i bruk igjen. Når jeg trener hjemme, så bruker jeg ikke joggesko, så de har nok ropt masse inne i boden, og lengtet etter denne dagen.

Ingen nyttårsforsetter. Ingen dietter. Ingen hårete mål. Ingen kaving, og jaging. Puste med magen. Mange ønsker. Mange mål. Kjenne på mestring. Godta nedturer. Godta dårlige valg. Bli sjef i eget hode. Kjenne på glede over små, og store fremskritt. Være målbevisst. Trene flittig. Kanskje klare å ta de små grep rundt kosten. Dette håper jeg blir mitt 2017.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Fy flate, så langt jeg har kommet! Jeg kan sannelig være stolt, men jeg er altfor lite flink til å klappe meg på skuldren, og si til meg selv hvor flink jeg har vært. Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og den ble ofte veldig sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna. Alt annet var jo så tungt…. Og der, der er jeg ikke lengre, og hvilken seier er ikke det? Hvorfor er det så vanskelig å rose seg selv, og være stolt?

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater. Når noen før sa at det ville bli så mye bedre om formen min ble bedre, så ble jeg sur, skikkelig sur. Hvorfor blandet noen seg inn? Egentlig hadde jeg mest lyst til å gråte, for overvekten var ett sårt tema, ett veldig sårt tema.

I dag skal jeg på trening med den flotte treningsgruppen for overvektige – hurra!! Denne gruppen har forandret livet mitt. Uten denne hadde jeg nok vært der jeg var før med masse negative tanker som kvernet i hodet hele dagen, og med ei vekt som sikkert kun hadde gått en vei – oppover. Blir det lett å trene i dag? Ikke en plass! Det kommer til å bli blytungt, men jeg vet hvor mye jevnlig trening gir meg. Etter jeg startet veien mot en livsstilsendring, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seirene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker lengre som jeg gjorde før, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Tempoet mitt når jeg går er blitt raskere, jeg blir fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av det siste året som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen.

Jeg vet mange av dere som leser bloggen sitter og vurderer frem, og tilbake på om dere skal våge å bli med på gruppa vår. Jeg kan egentlig ikke gjøre noe annet enn å si at det er ditt valg. Jeg kan bare fortelle hvor mye gruppen har betydd for meg, min helse, min vekt, og mitt liv. Jeg kan også si at det er blytungt, og at man mange ganger har lyst til å gå ut døren igjen, men det er verdt hver eneste svettedråpe. Dessuten er det du som styrer dine treningstimer. Jeg tror gruppen kan være det du trenger for å nå målet du ønsker. Ingen kan tvinge deg. Valget er ditt. Ikke denne uken, men kanskje neste? Eller uken etter der? Tenker du i disse baner, så blir det aldri noe av det. Det nytter ikke å utsette noe, du må bare hoppe i det, og gripe en fantastisk sjanse! Vi starter opp i kveld kl.19.00 på Rona. Vi er der fra 1830, sees vi?

Husk : Det er aldri for sent å gjøre en endring…..

Så er det årets første dag, og det er mye tanker som sviver rundt i hodet. Det er en dag for å se litt tilbake, for å kjenne på både oppturene, og nedturene som 2016 hadde med seg, men mest av alt er det dagen for å se fremover. Ett nytt år banker på døren, ett nytt år med sine blanke ark, og sine muligheter. Mye av det året vil bringe, det er vi ikke herre over, men mye er likevel opp til oss selv. Vi kan være med å farge året i de fargene vi ønsker, og det er ene, og alene en selv som er ansvarlig for den veien man ønsker å gå. Man kan mange ganger ha lyst til å legge skylden på de dårlige valgene på alle andre, men det er ingen andre å skylde på enn oss selv. Uansett hvordan vi ser på ting, så er det vi som er ansvarlig for eget liv, og egne valg. Det er kun vi som kan ta grep, og gjøre noe.

Ett nytt år er her, og jeg er spent på det nye året. Jeg tror 2017 blir ett mye bedre år enn 2016  – 2017 skal bli mitt år! Det har jeg sikkert følt andre år også, men med tanke på alt som har skjedd av fine, og positive ting i år, så er jeg så sikker på at det nye året bare vil bli enda bedre. Jeg er på en utrolig god plass i livet, jeg er nesten der jeg ønsker å være, og jeg vet at jeg vil ta med meg alt jeg har lært dette året, inn i det nye. Jeg vet at når klokken ble midnatt i går, og de største rakettene ble skutt opp, så stod det mennesker overalt med sine forsetter for det nye året. Alle ønsker vi noe bedre for det nye året, alle har vi ting vi ønsker å endre, og ting som skal gjøres så mye bedre. Nyttårsforsettene er de vanlige de:  vi skal bli slankere, vi skal trimme, vi skal spise sunnere, og de som røyker skal slutte. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter…de holder aldri likevel. Vi setter oss hårete mål, mål som vi vet ikke er realistiske, og vi vet så innmari godt at nyttårsforsettene går i vasken nesten før 2017 har begynt. Det er urealistisk å tro at vi skal trene omtrent hver dag, det er urealistisk å tro at resultatene av en diett vil vare, det er urealistisk å tro at man skal kunne leve godt på ingenting….

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har mine mål for det nye året. Jeg har drømmer, og jeg vet at det er fullt mulig å nå de. Istedenfor å brette opp armene, og starte på noe som jeg vet jeg ikke vil kunne gjennomføre, så har jeg lagt lista mye lavere. Jeg har satt meg delmål som jeg vet er realistiske for meg. Det er absolutt mål jeg må strekke meg etter, mål jeg må jobbe for, men jeg vet at det er mulig å nå de. Det er mål som gir meg følelsen av å mestre. De vil gi meg følelsen av seier. Det er sikkert små mål for mange, men for meg er alle disse små skrittene store seire. Jeg har tro på de små skrittene, det er disse små skrittene som tilslutt blir store skritt. Jeg har tro på å begynne i det små, jeg tror ikke på å gape over for mye. Alle vet vi hvor fort nyttårsforsettene går i vasken, og da sitter man igjen med en følelse av mislykkes nok en gang. Det å føle på at man aldri klarer målene man har satt seg, det er ingen god følelse, og kjenner man på den følelsen for mye, så mister man liksom troen på seg selv, og på at man kan. Du kan klare akkurat det du ønsker, men målene dine må være oppnåelige. Det er bedre med små skritt, og heller bruke tiden, enn stadig kjenne på at man aldri lykkes i det man setter seg av mål.

Jeg skal ned i vekt i det nye året, men jeg har ingen tall på hvor mye. Jeg er fornøyd så lenge vekten går nedover, og kroppen skrumper inn litt her, og der 🙂 Jeg setter meg ikke mål om verken 20, eller 30 kg i det nye året, men at jeg fortsatt skal nedover, det skal jeg. Det er så godt og ikke gå rundt med alle disse tallene i hodet. Hver kilo er en seier, og det samme er hver cm. Jeg skal senke litt på kravene til meg selv på noen områder, og øke litt på kravene på andre områder…. alt må kanskje ikke være så perfekt, men samtidig, så er det viktig å sette krav til seg selv for å ha noe å strekke seg etter.  I det nye året skal jeg fortsette å nyte øyeblikkene, og kanskje bli enda flinkere til å sette pris på de små øyeblikkene. I det nye året skal jeg sette større pris på livet, på hverdagen. Man vet at morgendagen ikke alltid kommer, og selv om man ikke skal gå rundt å tenke på det hele tiden, så er det viktig at vi er tilstede, og setter pris på det vi har….I 2017 er målet å kjenne på følelsen av å være bra nok 🙂

I det nye året skal jeg være god mot meg selv. Jeg vet at jeg er god mot meg selv når jeg tenker på helsen min. Hver trening jeg utfører er en positiv ting i forhold til å få en kropp som er samarbeidsvillig. Jeg skal være flink til å ha egentid, til å pleie Heidi med alt det måtte innebære. Jeg skal tenke mer positivt, og selv om jeg har virkelig har kommet langt, så er det fortsatt en stor jobb å gjøre for å få feid bort en del negative tanker som jeg egentlig ikke vil ha i hodet mitt. Alt er mulig, og jeg vet at det ligger en spennende reise foran meg om jeg spiller kortene mine riktig. I 2017 vil jeg fortsette å jobbe mot å realisere drømmer, og jeg vil fortsette å jobbe med det jeg brenner for, og det jeg tror på. Jeg vet at jeg har mine begrensinger, og jeg vet at det alltid vil være noe i veien, men jeg har akseptert at dette er ting jeg ikke er sjef over, og som jeg ikke kan gjøre noe med. Disse utfordringene vil være der om jeg vil, eller ikke, så må målet være at jeg aksepterer at de er en del av meg.

Tusen takk for 2016 til alle dere som har fulgt bloggen min. 2017 blir ett spennende bloggår, og jeg vil fortsette å ta dere med inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor. Jeg skal fortsatte å dele mine tanker, og følelser, jeg vil fortsette å sette ett viktig fokus. Jeg vil ta dere med på trening, og turer, dere vil bli med på oppturer, og nedturer…jeg håper bloggen kan være en inspirasjon, og en motivasjon, og jeg håper at du sitter igjen med en god følelse etter å ha lest blogginnleggene mine, at de gir deg noe. Det vil bli blogginnlegg om klær, velvære, og om de små tingene i livet. Må 2017 bli ditt år – et år hvor du blir sjef i eget liv. Ikke sett deg store, urealistiske mål når 2017 nå har banket på døren din – sett deg mål du kan nå, og mål hvor du opplever følelsen av å mestre! Takk for 2016 – velkommen 2017 !!

Om noen tror at jeg har glemt å trekke vinnere på moppesettet fra Norwex, og smykket fra Snefrids Hus, så har jeg selvsagt ikke det 🙂 Trekningen ble foretatt i går, og to heldige vinnere er trukket ut. Moppesettet fra Norwex er et moppesett som jeg synes er helt fantastisk! Beste moppen jeg har hatt! Moppesettet består av moppestang, tre ulike moppefiller samt en gummibørste til å ta av støv og skitt fra moppefillene. Verdien er på hele 1599 kr!

Den heldige vinneren av moppesettet ble : KIRSTI LANGFELDT SKAUGE!!! Gratulerer så masse, Kirsti! Dette moppesettet vil du bli veldig fornøyd med!! Smykket fra Snefrids Hus ble vunnet av : NINA!! Gratulerer så masse, Nina!! DU har ikke oppgitt noe etternavn, men en mailadresse, så jeg sender deg en mail i løpet av dagen, så sjekk innboksen din 🙂