Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og den ble ofte veldig sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna. Alt annet var jo så tungt….

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Helsemessig kan det også være utfordrende å være overvektig. Det er mange som sliter med vonde knær, med vond rygg og vonde skuldre. Mange sliter med høyt blodtrykk, med diabetes 2, med høyt kolestrol og disse typiske livsstilssykdommene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært ganske heldig på mye av dette. Kanskje er det arv, og gener, eller kanskje er det fordi jeg ikke bare har sittet på rumpa selv om jeg har hatt alle disse ekstra kiloene… kanskje har jeg vært heldig? Noen utfordringer har jeg absolutt hatt helsemessig, og jeg har ligget i gråsonen for diabetes 2, og jeg har hatt høyt blodtrykk. Legen har ikke vært så fornøyd med disse verdiene, men i en periode, så gikk det inn det ene øret, og ut det andre. Legen min har aldri kjeftet på meg, men han har flere ganger tatt opp emnet om vektreduksjon, men jeg stakk vel fingrene i ørene, og nektet å høre….

Etter jeg startet veien mot en livsstilsendring, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seirene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker lengre som jeg gjorde før, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Tempoet mitt når jeg går er blitt raskere, jeg blir fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av det siste året som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen. Fastlegen min smiler, og skryter, og på hver sjekk kan han stolt fortelle at jeg nok en gang har blodtrykk som en konfirmant. Blodsukker, og kolestrol var strålende – fastlegen min var både stolt av meg, og fornøyd med grepene jeg har tatt. Det er dessuten veldig stas når han kommenterer hvor mange kilo jeg har mistet, og hvor flink jeg er – da får han en ekstra stjerne i boka mi, og han gjør meg så uendelig glad! Det er ikke alltid så lett å beskrive hvor mye bedre kroppen har blitt, men den trekker meg så mye bedre. Jeg merker hvor mye lettere det er å gå, og jeg må innrømme at det er så utrolig godt å kjenne på 🙂

Finnes det egentlig noen unnskyldning for ikke å trene? Kroppen vil hele tiden stritte i mot inntil man viser hvem som bestemmer. Min kropp stritter fortsatt mye i mot, og det er mye jeg ikke ser for meg at jeg vil kunne gjøre ennå, men jeg er blitt flinkere til så mye. Vi tar ofte de letteste løsningene.. jeg tok alltid heisen selv om jeg hater heis – nå er jeg blitt flinkere til å velge trappene. Når jeg har pelsdotten med på tur, så får han alltid lengre turer enn før fordi jeg nå synes det er helt ålreit å gå tur. Bare det å bli glad i å gå, det er ikke en liten seier for meg, men en kjempestor en! På kurs på sykehuset, så fokuserte de veldig mye på viktigheten av hverdagsaktiviteten, så nå har jeg skritt teller på mobilen for å følge litt med, og jeg har pulsbelte som jeg prøver å bruke spesielt på spinningen. Artig å se hvordan jeg ligger an i løpet av en dag. Slike lekekamerater er artige altså 🙂

Denne uken har vært ei god treningsuke, men målet er at neste uke skal bli enda bedre. Jeg mistet en treningstime denne uken, og det var ingen god følelse. Jeg sliter med en forferdelig dårlig samvittighet om jeg ikke kommer meg på trening…jeg velger å se på dette som positivt. Trening er noe jeg nå MÅ gjøre, og noe jeg VIL gjøre, og det gir meg så masse. Trening gir energi, det gir meg glede, og det gir meg en kropp som stadig samarbeider mer, og mer. Treningsuken ble avsluttet med spinning i går, og spinning er virkelig noe alle kan være med på, i alle fall de aller, aller fleste. Spinning er vel den treningsformen som er minst belastende, og ingen forteller deg hvor fort, eller hardt du skal tråkke. Du er sjefen, og spinning er kanskje den treningstimen det er lettest å være sin egen sjef. Der er det kun du, og sykkelen. Jeg sykler aldri på en vanlig sykkel. Jeg tror ikke jeg har syklet siden jeg var 7-8 år, og jeg skal heller aldri sykle, men på spinningsykkelen, det trives jeg 🙂 I går var vi en helt utrolig stor gjeng med overvektige som syklet sammen, og det er så utrolig moro å se hvor godt vi trener, og hvordan vi gir alt. I helgen blir det kanskje ikke så mye trening, men jeg skal i alle fall ha fine turer, og få beveget meg… mandag er jeg superklar for en ny treningsuke, og jeg digger at uken startes med tabata 🙂

20.november skriver vi i dag, og nå nærmer desember seg virkelig med stormskritt! Jeg skal bruke deler av helgen til å gjøre klare alle pakkene til bloggens store, og helt fantastiske adventskalender 🙂 Alle gavene er klare, nå skal de bare klargjøres, og fotograferes. Jeg gleder meg så til å dele ut en gave til en av leserne hver eneste dag frem til julaften! Egentlig burde vel kalenderen hatt ett fint navn….kom gjerne med forslag 🙂 Ha ei helt nydelig helg! Ta vare på deg, ta vare på dagen, og nyt øyeblikkene!!! Vi blogges igjen til mandag!