Så har VG artikkelen jeg er med i om min Ozempic reise kommet ut både på VG nett, og i papirutgaven. 1.nyttårsdag som pluss artikkel på VG nett, og torsdag i papirutgaven. Planen var vel egentlig at den kun skulle ut som pluss artikkel, men onsdag fikk jeg telefon fra Aslaug som har skrevet artikkelen om at dette kom i papirutgaven dagen etter. At saken skulle på forsiden, det kunne hun også fortelle. Og torsdag var saken på forsiden i papirutgaven, og ganske mye større enn jeg hadde forestilt meg.

Det var helt i starten av november at fikk jeg en telefon. Telefonen var fra en journalist i VG. Journalisten hadde lest bloggen min, og lest innleggene mine hvor jeg har skrevet om Ozempic på godt og vondt. Journalisten hadde lyst til å skrive om min reise, og om mine erfaringer, nettopp på godt og vondt. Vi er inne i en tid hvor ingen medisiner selger mer enn slankemedisiner. Ofte er det alt det rosenrøde som blir trukket frem, men for mange er det ikke bare rosenrødt å bruke disse sprøytene. Det har jeg erfart, og journalisten ønsket å få frem også disse sidene. En ærlig historie.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Uken etter jeg fikk telefonen fra Aslaug i VG, så kom to fantastiske damer på besøk til meg her i Kristiansand. Aslaug hadde også med seg Janne som var fotograf. Vi hadde en lang, god og ærlig samtale både om mine erfaringer med Ozempic, og om min vekthistorie. Jeg fikk lest artikkelen før den kom på trykk for å ta en sitatsjekk, og jeg synes det ble en ærlig og fin artikkel. En artikkelen jeg kunne stå inne for. Jeg følte meg trygg på Aslaug, og vi pratet veldig lett sammen. Det var to fantastiske damer jeg hadde på besøk.

Fra VG besøket og frem til artikkelen kom på trykk, så hadde jeg sendt ukentlig rapport til Aslaug om hva vekten har vist, om jeg har hatt bivirkninger, litt om hva jeg hadde spist osv. Hver tirsdag frem til den kom på trykk så var jeg på vekta. Det å få dette sparket bak til å prøve å bli venn med vekta igjen, det har vært en veldig god ting. Venner blir vi aldri, ikke nære og gode, men vi er gode bekjente som sees en gang i uken. Og pr.nå så har jeg vært veldig fornøyd med vektnedgangen.

Mange kjenner seg igjen i historien min. Ikke bare rundt Ozempic, men også hvordan det er å være overvektig. Alle negative følelser man selv har, og hvor stygge folk rundt deg faktisk kan være. Det å fortelle meg at vi ikke skal bry oss, det skal ingen si til meg. Hvor lett er det og ikke bry seg når folk sårer deg, og er stygge mot deg fordi du bærer ekstra vekt. Jeg har ofte tatt på meg ei maske, ei maske som forteller at jeg er sterk og at ingenting når inn til meg, men det er ei maske. Jeg er sterk, uten tvil, men jeg er også sårbar. Alt preller ikke av når man blir dømt for hvordan man ser ut. Jeg tror ikke på de som sier at de ikke bryr seg. Klart man bryr seg, men så er vi forskjellige i forhold til hvordan, og i hvilken grad man lar det påvirke oss.

Jeg har fått mange meldinger etter artikkelen. Tusen takk! Jeg vet også at noen av dere nok har sendt melding til feil Heidi Rosander. Jeg har ei navnesøster i nord, og hun har visst også fått litt meldinger. Så om du har sendt melding og ikke fått svar, så er det nok fordi den er sendt til feil Heidi….

Det er spesielt å se deg selv i en såpass stor artikkel. I papirutgaven som jeg ennå ikke har fått fordi butikkene her nede ikke hadde fått VG torsdag pga det enorme snøkaoset, så var artikkelen over 4 sider. Bilder fra jeg var liten og frem til nå. Jeg hater bilder av meg selv, og det i alle sammenhenger. Når i tillegg to av bildene viste meg i en lite bra sideprofil, så fikk jeg skikkelig vondt i magen. Jeg har både litt ekstra hake, og løshud under haken, så sideprodilen min blir sjeldent vellykket. Jeg ser sånne ting. Sikkert ikke så mange andre.

Det ble en fin, og viktig artikkel. Det er så viktig å snakke om overvekt. Sette fokus på hva som kan gjøres for å hjelpe oss. Kan jeg være en stemme, og et ansikt, så er jeg gjerne det nettopp fordi dette er så viktig. Det er så mange bedrevitere der ute som vet hvorfor vi er tjukke og hvordan vi skal få drømmekroppen. Det er så mye stigma, og diskriminering. Nå har vi også fått Wegovy, men fastlegen min tror ikke den vil komme på blå resept. Ozempic og Wegovy er helt samme medisin. Ozempic er for diabetikere. Wegovy er en slankemedisin på hvit resept. Fastlegen min tror Wegovy forblir på hvit. Han tror det vil bli altfor dyrt for staten å legge denne over på blå resept, og for meg sier det alt om hvor lite overvektige blir prioritert. Nå er det endelig medisin som kan hjelpe så mange, men kommer ikke denne på blå, så forblir det en medisin for ” de rike.” Så hjelpen som mange kunne ha fått, den vil ikke staten gi. Det å se hvor mye de vil spare på at vi kommer ned i vekt, det tror jeg ikke de verken vil se, eller innrømme…regnestykket er visst ikke så viktig. Vi tjukke vi må vel bare skjerpe oss….

Jeg håper artikkelen vil være med å sette viktig fokus på at nå er det faktisk på tide at man hjelper overvektige på en helt annen måte enn man gjør i dag. Kostholdskampanjer, slankeoperasjoner og opphold på ” fatcamp ” bør kanskje byttes ut med helhetlige tilbud i kommunen der man bor, og gi de som ønsker det muligheten til å få Wegovy på blå resept.

I morgen skal jeg skrive litt mer om vekttapet mitt i løpet av perioden med Ozempic.

Nyt lørdagen!