De små, og store gevinstene….

Før strittet kroppen mye i mot når den ante at det ville komme utfordringer. Kroppen ble ofte fort sliten, og den ble ofte veldig sliten, og når kroppen ikke helt samarbeider, så er det mye man ikke orker å gjøre. Istedenfor å ta utfordringen, og kanskje få kroppen til å samarbeide mer, så var det så mye lettere å ta de enkle løsningene, og det var mye lettere å komme med unnskyldninger, og heller lure seg unna. Alt annet var jo så tungt….

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt sliter, men da er det også ekstra godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater.

Helsemessig kan det også være utfordrende å være overvektig. Det er mange som sliter med vonde knær, med vond rygg og vonde skuldre. Mange sliter med høyt blodtrykk, med diabetes 2, med høyt kolestrol og disse typiske livsstilssykdommene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært ganske heldig på mye av dette. Kanskje er det arv, og gener, eller kanskje er det fordi jeg ikke bare har sittet på rumpa selv om jeg har hatt alle disse ekstra kiloene… kanskje har jeg vært heldig? Noen utfordringer har jeg absolutt hatt helsemessig, og jeg har ligget i gråsonen for diabetes 2, og jeg har hatt høyt blodtrykk. Legen har ikke vært så fornøyd med disse verdiene, men i en periode, så gikk det inn det ene øret, og ut det andre. Legen min har aldri kjeftet på meg, men han har flere ganger tatt opp emnet om vektreduksjon, men jeg stakk vel fingrene i ørene, og nektet å høre….

 

Etter jeg startet veien mot en livsstilsendring, så ser jeg hvilke fantastiske resultater det kan gi. Det er et slit å trene, men når jeg ser gevinsten jeg har fått, så er det verdt hver svettedråpe. Jeg prøver å være flink til å kjenne på både de små, og de store seirene. Det er nok mest av de små, disse aha opplevelsene når jeg oppdager at jeg kan gjøre ting jeg ikke klarte før, eller at ting går mye lettere enn det gjorde før. Jeg opplever at jeg ikke gruer meg for bakker lengre som jeg gjorde før, og når jeg er på toppen, så trenger jeg ikke hente meg inn i flere minutter før jeg kan gå videre. Jeg kjenner på at når pulsen virkelig har kommet seg høyt opp, så bruker jeg heller ikke lang tid på å få den ned igjen. Tempoet mitt når jeg går er blitt raskere, jeg blir fortalt at jeg har en mye flottere holdning når jeg går enn hva jeg hadde før. Det er så mange små, og store gevinster jeg har fått i løpet av det siste året som får meg til å innse hva trening kan gjøre for kroppen. Fastlegen min smiler, og skryter, og på hver sjekk kan han stolt fortelle at jeg nok en gang har blodtrykk som en konfirmant. Blodsukker, og kolestrol var strålende – fastlegen min var både stolt av meg, og fornøyd med grepene jeg har tatt. Det er dessuten veldig stas når han kommenterer hvor mange kilo jeg har mistet, og hvor flink jeg er – da får han en ekstra stjerne i boka mi, og han gjør meg så uendelig glad! Det er ikke alltid så lett å beskrive hvor mye bedre kroppen har blitt, men den trekker meg så mye bedre. Jeg merker hvor mye lettere det er å gå, og jeg må innrømme at det er så utrolig godt å kjenne på 🙂

Finnes det egentlig noen unnskyldning for ikke å trene? Kroppen vil hele tiden stritte i mot inntil man viser hvem som bestemmer. Min kropp stritter fortsatt mye i mot, og det er mye jeg ikke ser for meg at jeg vil kunne gjøre ennå, men jeg er blitt flinkere til så mye. Vi tar ofte de letteste løsningene.. jeg tok alltid heisen selv om jeg hater heis – nå er jeg blitt flinkere til å velge trappene. Når jeg har pelsdotten med på tur, så får han alltid lengre turer enn før fordi jeg nå synes det er helt ålreit å gå tur. Bare det å bli glad i å gå, det er ikke en liten seier for meg, men en kjempestor en! På kurs på sykehuset, så fokuserte de veldig mye på viktigheten av hverdagsaktiviteten, så nå har jeg skritt teller på mobilen for å følge litt med, og jeg har pulsbelte som jeg prøver å bruke spesielt på spinningen. Artig å se hvordan jeg ligger an i løpet av en dag. Slike lekekamerater er artige altså 🙂

Denne uken har vært ei god treningsuke, men målet er at neste uke skal bli enda bedre. Jeg mistet en treningstime denne uken, og det var ingen god følelse. Jeg sliter med en forferdelig dårlig samvittighet om jeg ikke kommer meg på trening…jeg velger å se på dette som positivt. Trening er noe jeg nå MÅ gjøre, og noe jeg VIL gjøre, og det gir meg så masse. Trening gir energi, det gir meg glede, og det gir meg en kropp som stadig samarbeider mer, og mer. Treningsuken ble avsluttet med spinning i går, og spinning er virkelig noe alle kan være med på, i alle fall de aller, aller fleste. Spinning er vel den treningsformen som er minst belastende, og ingen forteller deg hvor fort, eller hardt du skal tråkke. Du er sjefen, og spinning er kanskje den treningstimen det er lettest å være sin egen sjef. Der er det kun du, og sykkelen. Jeg sykler aldri på en vanlig sykkel. Jeg tror ikke jeg har syklet siden jeg var 7-8 år, og jeg skal heller aldri sykle, men på spinningsykkelen, det trives jeg 🙂 I går var vi en helt utrolig stor gjeng med overvektige som syklet sammen, og det er så utrolig moro å se hvor godt vi trener, og hvordan vi gir alt. I helgen blir det kanskje ikke så mye trening, men jeg skal i alle fall ha fine turer, og få beveget meg… mandag er jeg superklar for en ny treningsuke, og jeg digger at uken startes med tabata 🙂

20.november skriver vi i dag, og nå nærmer desember seg virkelig med stormskritt! Jeg skal bruke deler av helgen til å gjøre klare alle pakkene til bloggens store, og helt fantastiske adventskalender 🙂 Alle gavene er klare, nå skal de bare klargjøres, og fotograferes. Jeg gleder meg så til å dele ut en gave til en av leserne hver eneste dag frem til julaften! Egentlig burde vel kalenderen hatt ett fint navn….kom gjerne med forslag 🙂 Ha ei helt nydelig helg! Ta vare på deg, ta vare på dagen, og nyt øyeblikkene!!! Vi blogges igjen til mandag!

 

Prinsesse for en dag

I går følte jeg meg litt som en prinsesse. En dag hvor man fikk satt seg selv litt i fokus, og en dag helt utenom det vanlige. Slike uvanlige dager gjør så godt! Det å gjøre helt andre ting enn man pleier, det å gjøre gode ting for seg selv, og det å tilbringe en dag sammen med mennesker som hver på sin måte beriker dagen, det er en fin dag!

For 25 år siden jobbet jeg i Radio Sør, og i tillegg til jobben på dagtid, så jobbet jeg en del frivillig i radioens ungdomsredaksjon. Dette er en tid jeg aldri hadde byttet bort. En stor gjeng med ungdommer som brukte fritiden sin på å lage radio. Jeg ble kjent med så utrolig mange flotte mennesker, og det var utrolig fine år. To av de jeg ble kjent med for 25 år siden var Inger, og Yngvar, og selv om det er mennesker som jeg ikke har hatt jevnlig kontakt med i alle disse 25 årene, så er det mennesker som alltid vil ha en plass i hjertet mitt, og som det alltid er så innmari fint å treffe igjen. Gjennom radioen, så ble vi også kjent med Snefrid. Snefrid Linge drev med fargeanalyse i Kristiansand, og jobbet også som stylist. Snefrid er en helt unik person, ett helt fantastisk menneske, og dyktig til fingerspissene. Snefrid har lært meg masse. Ikke bare om farger, sminke, og passform, men hun har lært meg masse om livet. Hennes tanker rundt livet, om hvor viktig det er å sette pris på hver dag, hvor viktig det er å leve og ikke bare eksistere, det å ta seg tid til seg selv, og andre, dette er ting som har satt sine spor hos meg. Snefrid lever drømmen sin, og hun driver sitt arbeid fordi hun elsker det, hun elsker mennesker, hun elsker å glede andre – det er ikke pengene som driver Snefrid, men hennes enorme kjærlighet til jobben, og mennesker.

For 25 år siden hadde vi en ” Bli Ny ” dag hos Snefrid. En dag hvor vi ble nye fra topp til tå. Snefrid var med oss rundt for å finne klær som passet, hun sminket oss, hun ordnet med frisør, og vi tok både bilder, og ble filmet. Denne dagen husker jeg ennå veldig godt. Lindesnes Avis hadde faktisk en reportasje om oss, og vår dag, og det er klart at når jeg ser på bildene fra den dagen for 25 år siden, så kan jeg ikke annet enn  le 🙂 Vi følte oss jo flotte, men man ser godt at dette er 80 tallet 🙂 Bildet er dessverre i sort/hvitt, men sjekk hårfrisyren! 80 tallet var puddel, det var permanent, det var krøller….er det mulig 🙂 Brillene var kanskje også i overkant store, og hadde bildet vært i farger, så hadde dere sett den nydelige, blomstrete blusen jeg hadde på meg, og den nydelige burgunderrøde dressjakken 🙂 Jeg ser egentlig lite fornøyd ut på bildet, men det var vel fordi jeg da som nå hatet bilder, for dagen var en utrolig flott dag. Jeg tør vel nesten også  påstå at enkelte ser en del bedre ut på bildene i dag enn hva man gjorde i 1990 🙂

At det er 25 år siden denne ” Bli Ny ” dagen er ikke til å tro. Disse årene har virkelig løpt avgårde. Etter å ha sett tilbake på disse bildene, så hadde jeg lyst til å gjøre det samme, 25 år etter. Jeg kontaktet Snefrid, jeg fikk med meg Yngvar, og Inger, og i går dro vi til Snefrids Hus i Grimstad for ett aldri så lite jubileum. Denne dagen ble så fin! Dagen startet som den gjorde for 25 år siden med shoppingrunde, og besøk på Snefrids to favorittbutikker i Grimstad, Mye Fint, og Kenza. Snefrid hadde på forhånd fortalt mye fint om butikkene, og alt stemte! Selv kunne ikke jeg finne klær på Kenza, men det var en flott butikk for dere som har ” ordinære ” størrelser i tillegg til at butikken hadde masse flott interiør som absolutt vekket min interesse 🙂

Mine klær fant jeg hos ” Mye Fint ” , og jeg vet med sikkerhet at dit skal jeg tilbake! Butikken hadde klær også for oss som må opp i størrelse, og foruten ZIZZI, så hadde butikken merker jeg ikke kjente til, og det å oppleve nye merker, og nytt design, det er alltid en positiv opplevelse. Det er moro og kunne oppdage at der også finnes stormote klær fra andre enn de vi fra før av kjenner godt til. Blant klærne jeg prøvde i går, så var det også norsk design, og jeg fant min absolutte favoritt! Mye Fint har også ett godt utvalg av flott tilbehør, og der var mange flotte smykker som fristet mine øyne… ett av de ble med meg hjem 🙂 En ting som er så viktig når man er ute og handler, det er servicen. Hos Mye Fint fikk vi en helt fantastisk service uten at det føltes pågående. En følte seg så utrolig godt tatt vare på, det var en god, og varm atmosfære, noe som er ett stort pluss 🙂

Tilbake på Snefrid Hus fikk jeg endelig sett Snefrids fantastiske sted! Har du ikke vært på Snefrids Hus, så må du ta turen! For et sted! Snefrid har sin egen brudesalong hvor både brud, og brudgom finner antrekk til den store dagen. Her er flott selskapslokale, her er det suiter, og rom for overnatting. Her finner man selskapstøy, her kan man ha messer, og kurs, og her kan man ha både makeup kurs, og kleskurs. I gruva kan man sitte med en kopp kaffe, og spise et wienerbrød fra den fantastiske baksteovnen, og bare nyte livet, og det var det vi gjorde i går – vi kjente på hvor fantastisk godt det var å senke skuldrene, sette oss selv litt i fokus, og nyte den gode følelsen av å være til 🙂 I går fant Snefrid på nytt klær til oss, og jeg beundrer virkelig den eneste hannen i flokken som tålmodig var med elleville damer på leting etter klær 🙂 Selv fant Yngvar de flotteste dresser i salongen til Snefrid, og jeg så at også han satte pris på en dag som denne. Snefrid fant frem sminkekostene som hun gjorde for 25 år siden, vi ble dollet, og dullet med, og det er helt fantastisk og kunne gjøre slik i blant. For meg ga denne dagen meg ny energi. Jeg fikk være sammen med flotte mennesker, og jeg fikk gjøre noe annerledes. Det å sitte rundt bordet i gruva til Snefrid, og prate om livet, det var ett utrolig fint øyeblikk, og slike øyeblikk, og slike stunder trenger vi i blant. Dagen i går fortalte meg også noe om at vennskap ikke vaskes ut selv om det kan gå lang tid mellom hver gang man treffes. Det fortalte meg også at jeg er heldig som kjenner så mange flotte mennesker, og at jeg er heldig som har så mange som beriker livet mitt. Det fortalte meg også at man kanskje må ta seg mer tid til viktige ting som venner, og vennskap, og at man trenger å sette av tid til de gode tingene. Samtalen rundt bordet i gruva til Snefrid var en god samtale. Jeg så hvor mye andre har å lære meg, og hvor viktig det er å stoppe opp litt. Man hører stadig at man må leve mens man gjør det, og at man må nyte hvert øyeblikk, men er det ikke sånn at dette ofte bare blir ord, og lite handling..? Min reise gjennom det to siste årene har lært meg masse, ikke minst om meg selv, men det har fått meg til å sette litt andre fokus i livet, jeg merker at jeg tenker annerledes. Jeg er blitt flinkere til å gripe dagen, til å leve, og til å sette meg selv litt mer i fokus, men jeg har en lang vei å gå også her. Snefrid er en person som har så fine, og gode tanker om livet, og det å prate med henne, det er en berikelse.

Det var en utrolig fin dag hos Snefrid i Grimstad i går. For meg ble det en dag hvor gode minner ble skapt, og som jeg skal bevare godt. For dere som bor på Sørlandet, så vil jeg anbefale dere å ta en dag hos Snefrid. Samle gode venner til en ” Bli Ny ” dag, ta en sminkekveld, eller et kleskurs, eller unn deg selv en slik dag hvor det kun er du som står i fokus. De fleste av oss kvinner vil jo gjerne lære mer om hvordan man skal sminke oss, hva slags farger man kler, og ikke minst hva slags fasonger som kler kroppen vår. I tillegg til å lære mye, så trenger man en slik dag i blant hvor man bare kan nyte. Man trenger dager hvor det kun er en selv det dreiser seg om. Vi må bli flinkere til å si at vi er viktige, og at vi trenger litt tid kun til seg selv. Jeg anbefaler dere å oppleve Snefrids Hus, og jeg anbefale dere en dag hos Snefrid. Går du i giftetanker, eller har planer om selskap – jeg hadde ikke vært i tvil om hvor jeg ville ha dratt, og hvem jeg ville ha fått hjelp fra. Ikke bare er Snefrid ett helt fantastisk menneske som man blir så umåtelig glad i, men hun er dyktig til fingerspissene, og hun gløder for det hun jobber med 🙂 Snefrid lærte meg en veldig viktig ting i går når det kommer til hva slags fasonger jeg bør ha på klær, nemlig at alle har liv 🙂 Jeg skal fokusere på å finne klær som sitter tett inntil meg på sidene, og gjett om jeg så forskjellen. På bildet her ser du Inger, og meg før vi startet på klesjakten… jeg i en ganske nyinnkjøpt bluse…ikke veldig vid, men litt, og så ser dere på det andre bildet hvor mye bedre det ser ut når jeg får plagg som sitter tett inntil sidene mine…. ingen tvil om hvilket bilde jeg ser slankest ut på 🙂 Takk, Snefrid for godt råd!! 

At vi gjør dette på nytt igjen om 25 år, det er vel heller tvilsomt. Om 25 år, så er jeg 70 år, og jeg er den yngste av disse fra i går :-)…..men man skal aldri si aldri 🙂 Jeg hadde i alle fall en flott dag på alle måter, og dagen ga meg masse ny energi, og jeg oppdaget hvor godt det er å føle på å være fornøyd 🙂 Jeg er fornøyd med hvor langt jeg er kommet, og jeg er fornøyd med hvor jeg er i livet, og selv om jeg ikke er noen sylfide, og heller aldri vil bli det, så kan jeg se på bildene fra i går hvor jeg smiler så glad, og si at jeg er fornøyd – det er en fantastisk god følelse 🙂 Vi må heller ikke glemme å sette av tid til sånne dager som jeg hadde i går, og vi må ikke glemme hvor viktig det er å ha gode mennesker i livene våre! Takk Snefrid, takk Yngvar, og takk Inger for en fantastisk dag, og takk for at dere er dere. Jeg er heldig som kjenner dere! Til alle som leser bloggen : Nyt dagen, og unn deg selv å sette deg selv litt i fokus – du fortjener det!


http://www.snefridshus.no/

På tide å gripe muligheten ?

Det er mandag, og en ny uke skal fylles. Mandager er fine dager, og det er så utrolig godt å kjenne på hvor godt det er å sprette opp av senga når vekkerklokken ringer, og si god morgen til en helt ny dag, og en helt ny uke. Det er godt at jeg ikke lengre bare har lyst til å ligge under dynen, og at jeg ikke lengre gruer meg til en ny dag med masse nedsnakking av meg selv. Nå er dagene helt annerledes, og det er så fint å kjenne på at jeg har det så innmari godt med meg selv, og at jeg føler jeg er på en fantastisk god plass i livet 🙂

Mandager er fine. Man starter liksom med helt blanke ark. Uken er ny, og ennå veldig ukjent. Selv om uken nok vil inneholde mye man ennå ikke vet om, så er det også en uke hvor det skal skje mye spennende, så det blir utvilsomt en innholdsrik uke 🙂 En uke for meg inneholder faste, viktige avtaler, og dette er avtaler som det skal MYE til for at jeg dropper. Mine faste ukentlige avtaler er treningstimene jeg har sammen med treningsgruppen for overvektige. Disse tre timene i uken er blitt hellige for meg. Disse treningstimene betyr så masse for meg at jeg skal være skikkelig syk, eller det skal dukke opp noe veldig viktig for at jeg ikke kommer på trening. Timene er spikret fast i hodet, og det er ikke fordi jeg føler at jeg må gå, men det er fordi jeg har lyst til å gå. Timene gir meg så masse energi, og de gir meg treningsglede. Timene er viktige for min velvære, for min vei mot ett lettere liv, og det er så utrolig godt å kjenne på at jeg nesten fra gang til gang opplever fremgang. Treningstimene gir meg masse. De er varierte, de er utfordrende, de gjør meg dønn sliten, og de gir meg den beste følelsen når timene er over. Da er så jeg innmari stolt av meg selv, og vet at minuttene i ” helvete ” gjør så godt for kropp, og sjel.

Treningstimene sammen med gruppen for overvektige gir meg også mer enn bare selve treningen. Det at jeg vet at jeg skal treffe disse flotte menneskene er også en god grunn for å traske avgårde på trening. Jeg vet også at det betyr mye for de jeg trener sammen med at jeg kommer, og jeg vet at jeg vil bli savnet når jeg ikke er der. Det å ha noen som venter på deg betyr så utrolig mye i den prosessen jeg er inne i. Det å ha noen å trene sammen med betyr at jeg kommer meg på trening, og uten denne flotte trenings gruppen, så hadde jeg heller ikke kommet så langt som jeg er. Det å ha faste treningstimer, det er viktig. Jeg trenger å ha faste holdepunkter når det kommer til trening. Jeg må ha noe som forplikter meg.

I treningsgruppa vår, så er vi menn, og kvinner som alle har noen, eller mange kilo for mye. Alle sliter med vekten på sin måte. Noen sliter med stor overkropp, noen sliter med stor underkropp, og noen sliter med alt. Noen har 15 kg for mye mens andre har 50 kg for mye, men i en gruppe som dette, så er det ingen som bryr seg. Noen har vonde knær, andre har vond rygg, og fordelen med slike lukkede timer er at ingen reagerer. Det er ingen som kikker dersom du tar øvelsen i ditt tempo, eller om du må gjøre den annerledes, eller om du kanskje må ha en helt annen øvelse. Må man stoppe opp litt for å få igjen pusten, eller må man ta en bitteliten pause, så er det helt ålreit. Her trenger man ikke fancy treningsklær, eller siste skrik i joggesko, og det som er så unikt er at timene er kun for oss overvektige, og ingen andre. Flere overvektige skulle hatt muligheten til å trene i slike grupper, for jeg tror at ett slikt opplegg med mye trening over tid vil kunne bety ett lettere liv for veldig mange. Jeg tror mye av svaret på hva vi kan gjøre med fedmeproblematikken ligger i tilrettelagt trening over lang tid.

Jeg startet opp treningsgruppen for overvektige for 1 1/2 år siden. Da hadde jeg vært i kontakt med de fleste treningsstudioer her jeg bor. Ingen ønsket å satse på egne treningstimer for overvektige, og jeg stiller meg spørsmål om hvorfor? Vi kunne for så vidt få egne treningsopplegg, men til en pris som ingen hadde vært villige til å betale. Fedmeproblematikken øker, det blir stadig flere overvektige, men likevel så var det vel ikke nok penger i å satse på å få overvektige på trening. Akkurat i det jeg var på nippet til å gi opp, så dukket det opp en instruktør som tente på ideen min, og treningsgruppen ble en realitet.

Vi er blitt en flott gjeng på rundt 25 stykker , mest kvinner, men vi har også ett par hanner i flokken vår. Selv om vi er blitt en passe stor gjeng, så funderer jeg masse på hvorfor ikke gruppen er blitt mye større? Gruppen skulle i dag ha vært dobbelt så stor…minst….Når det nå er kommet ett unikt treningstilbud for oss overvektige, hvorfor er det da ikke enda flere som blir med? Terskelen til å gå inn på et treningssenter bør ikke være så høy nå som man vet at man vil treffe masse andre mennesker i samme situasjon, og det skulle vel gitt masse trygghet? Hva skal til for at flere overvektige vil bli aktive? Tilbudet så mange etterlyste når det ikke fantes, det finnes, men hvorfor er det sånn at man vil ha noe når det ikke finnes, men når man har muligheten, så finner man bare på nye unnskyldninger? Hva er det som gjør at overvektige fortsatt ikke vil trene? Mange i gruppen vår setter himmel, og jord i bevegelse for å få med seg treningene. ….. jeg skulle gjerne hatt svaret, for jeg kjenner at det både frustrerer meg, og gjør meg oppgitt. Litt småsint blir jeg også når noen klager over manglende opplegg, og når det står der rett foran ansiktet på dem, så skal man dikte opp et hav av  unnskyldninger!

Alt av leger, og legesentre her i Kristiansand har fått informasjon om treningsgruppen vår. Dette burde jo være en gavepakke for alle leger som aldri har noe tilbud de kan informere sine overvektige pasienter om. Nå har de det, men spørsmålet er om informasjonen ligger i en skuff, eller om de aktivt bruker dette overfor de av pasientene som trenger et treningstilbud? Jeg vet to legesentre roser tilbudet opp i skyene, og de har sagt at dette skal de informere sine pasienter om. Et legesenter har hengt opp infolappen på ventekontoret, men hva med alle de andre legene? Hvorfor bruker de det ikke? Frisklivsentralen har fått informasjonen, men lite skjer….heldigvis har vi et treningssenter som fortsatt har stor tro på tilbudet til overvektige, så de fortsetter det gode tilbudet til oss, og vi overvektige i treningsgruppen er evig takknemlige til Spring som gir oss muligheten til å få ett lettere liv, og en bedre helse.

Jeg gleder meg til en ny treningsuke. I kveld er det tabata, og det er en time jeg liker veldig godt. Høyt tempo, masse svetting, dyktig instruktør, og så er jeg dønn sliten etterpå…  på en veldig god måte. Det er så utrolig godt å føle på at jeg kan glede meg til trening. Den følelsen har jeg aldri hatt når jeg har tuslet rundt på ulike treningssentre alene. Jeg gleder meg til å slite meg helt ut, gleder meg til å gi alt, og nesten fra gang til gang, så opplever jeg fremgang, og jeg opplever at øvelsen jeg ikke klarte helt for to uker siden, den sitter plutselig – den mestringsfølelsen kan man sveve lenge på. Midt i all svettingen, i en sliten kropp, så smiler jeg fordi jeg mestrer! Jeg hadde vel ikke helt trodd at jeg skulle komme dit at jeg gledet meg til trening, og det er en stor seier. De ytterst få gangene motivasjonen kanskje ikke er på topp, så tenker jeg på den flotte gjengen som venter å se meg på trening, og det er motivasjon så det holder.

Skulle du bo i Kristiansand, og være overvektig, så vit at vi er en flott gjeng som venter på å få deg med i treningsgruppen vår. Ta kontakt med meg, og bli med! Dersom du ikke bor i nærheten av min by, så kanskje jeg har sådd noen frø.Kanskje er det mulig å starte lignende grupper andre steder i landet? Kanskje er det treningssentre, eller uavhengige instruktører som ser behovet for å få overvektige aktive gjennom trening? Kanskje kan man danne gågrupper, eller bli med i en eller annen Tjukkasgjeng nær der man bor. Der finnes muligheter, og jeg vet at samhold gjør det så mye lettere å gjøre noe med situasjonen man er i. Jeg går en del i tillegg til gruppetreningene, og har min egen monsterløype i nærheten av her jeg bor. Jeg har ofte veldig vondt i viljen når jeg vet det er tid for å gå i løypa, men jeg kan vel stolt si at jeg vinner over den vonde viljen 90% av gangene… men i løypen vil jeg gå alene, helt alene. Jeg skal puste, og pese, og gå i mitt eget tempo. Kun to får lov å bli med meg ut å gå. Den ene er mobiltelefonen, og den andre er øretelefonene – uten musikk hadde den vonde viljen nok hatt overtaket 🙂 

En ny uke ligger foran oss – husk å fylle den med ting som også er gode for deg selv. Man har ofte i en hektisk hverdag en tendens til å glemme seg selv fordi man skal huske på alle andre. 

Ett sterkt møte

Det siste døgnet har jeg tenkt mye. Et møte i går har fått meg til å skjønne hvor heldig jeg er. Jeg er så utrolig heldig som har mulighet til så mye selv om jeg ofte er litt småsur fordi det ikke er en hytte i familien, og fordi jeg heller ikke kommer fra en velstående familie hvor penger aldri er noe spørsmål. Selv uten hytte, og selv uten millioner av kroner i banken, så er jeg så heldig som har en god familieøkonomi, og en økonomi som gir oss muligheter. Jeg vet at jeg har de pengene som jeg trenger til mat, jeg kan kjøpe meg en ny jakke når jeg har behov for det, ferie har vi alltid hatt, familien har mulighet til å gi hverandre fine gaver både til bursdager, og jul, jeg kan belønne meg selv når jeg har vært ekstra flink med trening, og viktigst av alt : der er alltid penger til de faste utgiftene, og regningene som kommer. Heldigvis så har jeg aldri kjent på kroppen hva det betyr å slite økonomisk. Jeg har heldigvis ikke kjent på følelsen av og ikke få endene til og møtes, og jeg har aldri opplevd og ikke ha muligheten til å kjøpe den maten man trenger, eller betale de regningene som skal betales . Jeg har aldri vært nødt til å nekte datteren min fine opplevelser, opplevelser som mange av oss tar som en selvfølge, men som faktisk ikke er en selvfølge for mange rundt oss. Klart jeg gjerne skulle hatt en større økonomisk frihet, jeg vasser ikke i penger, men vi klarer oss fint, og etter ett sterkt møte i går, så vet jeg at takknemlighet er noe jeg vil kjenne mye mer på i fremtiden.

Gjennom jobb i radioen, så har jeg ved to anledninger lagd en reportasje om en frivillig organisasjon som heter ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder .” Dette er engler på jord. Mennesker som på frivillig basis ønsker å hjelpe mennesker som sliter, og det uten ei eneste krone i offentlig støtte. Organisasjonen jobber omtrent døgnet rundt , spesielt nå før jul, for og kunne hjelpe andre. For disse menneskene så er det gleden ved å hjelpe andre som driver de i arbeidet. At det er nød i landet jeg bor i, i fylket mitt, og byen min, det er nesten ikke til å tro. Mennesker rundt meg har ikke har råd til mat på bordet, og det er nettopp mat, og klær de fleste henvendelsene dreier seg om. Vår familie har middag på bordet hver dag, og det har sikkert du også. For oss er dette en selvfølge, men sånn er det faktisk ikke for alle. Jeg tør nesten ikke kjenne på den vonde følelsen det må være når lommeboka er tom, og man må innse at der ikke er mulighet for verken mat, regninger, eller for å gi barna det de trenger.

I går besøkte jeg organisasjonen i forbindelse med en avisreportasje jeg skal lage. Jeg var på lageret deres hvor folk som trenger hjelp kommer, og hvor folk som vil hjelpe kommer for å gi sin hjelp. I går fikk jeg møte en som var der for å hente mat, og møtet har gjort sterkt inntrykk. ” Per ” er familiefaren som hadde alt. Han hadde alt han ønsket seg av materielle goder, han hadde en veldig godt betalt lederjobb. ” Per ” var den som hadde anledning til å hjelpe, og som stadig snakket om å gjøre noe for andre. Han ga litt til Fretex nå og da, men ellers levde han det gode livet sammen med samboer, og 4 barn….aldri hadde han trodd at livet kunne snu fra topp til bunn, aldri hadde han trodd at han kunne miste det han hadde, og aldri hadde han trodd at han skulle komme i en situasjon hvor han måtte be andre om hjelp til mat…men livet snudde.” Per ” ble syk, han opplevde dødsfall tett innpå seg, og livet raste. Den gode lønnen han en gang hadde ble redusert til 66%, familien måtte leve på kun en inntekt, og plutselig stod han der, og opplevde livets tøffe sider. Skammen han følte var så stor, og det tok lang tid og komme dit at han faktisk måtte spørre andre om mat som han ikke selv hadde anledning til å kjøpe. Han som familiefar skulle jo være pilaren, det var han som skulle sørge for at familien hadde det de trengte….” Fra å være vant til å prate foran store forsamlinger, så stod ” Per ” nå utenfor et lager i Kristiansand for å be om hjelp til mat….. Per ” gruer seg til jul, og det faktum at han ikke kan lage den samme julefeiringen for familien sin som han kunne før. Han er en av mange som har søkt organisasjonen om hjelp til julemat denne julen….”Per ” er evig takknemlig for at ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” finnes – de er engler på jord avsluttet Per samtalen vår med. Med seg hjem hadde han fått 3 gode poser med mat til familien, en hjelp som betyr så enormt mye i en vanskelig tid av livet.

 

Møtet med ” Per ” forteller meg hvor takknemlig vi bør være de av oss som har det vi trenger, og det forteller meg også hvor fort livet kan snu for oss alle. Fra å være på toppen av livet, så kan ting endre seg fortere enn man tror…og da tenker jeg at det å være takknemlig er så uendelig viktig. ” Per ” sa en annen ting også som satte spor i meg….” barna får ikke ” alt ” de ønsker seg denne julen, men de får masse kjærlighet, og det er det som betyr noe.” Hvor mye sannhet ligger det ikke i sånne ord? Jeg sier ikke at vi skal la være å kjøpe julegaver verken til barna, eller familien, men jaget etter å gi barna ” alt ” de ønsker seg er kanskje blitt det viktigste? Jeg kjenner folk som kjøper seg fattige på julegaver til barna fordi barna må ha det de ønsker seg, og barns ønskelister er liksom ikke snaue heller for tiden. Jeg kjenner meg igjen… vi har aldri gitt datteren vår ” alt ” hun ønsket seg, men med et barn, så er det klart at det har gått en del kroner i gaver til henne. Vi tror jo at gavene er det som er julen, og uten ny Iphone, Ipad eller andre dyre ting, så blir barna skuffet. Jeg tror vi har mye å lære av ” Per “, og jeg tror vi har mye å lære oss selv, og barna våre. Hvor heldige er vi ikke som slipper å grue oss til jul? Hvor heldige er vi ikke som kan glede oss? Vi kan pynte, og lage den gode julestemningen i huset. Vi kan bake, og handle inn julemat. Vi kan kjøpe gaver til hele familien, og nyte en fantastisk førjulstid, og nettopp de skal vi også!  Jeg sier ikke at vi skal gi slipp på denne gleden, for det skal vi absolutt ikke. Å få kjenne på denne gleden, det er så utrolig viktig, og det er en fantastisk følelse, men det er viktig at vi faktisk har tid til å kjenne på den gode følelsen. Det er viktig at alt ikke bare blir styr, stress, jag og tomme lommebøker….  Vi SKAL glede oss, og vi skal lage en fin julefeiring for familien vår. Vi skal spise god mat, og vi skal både gi, og motta fine gaver…. samtidig så håper jeg flere vil tenke på alle de som gruer seg til julen fordi de ikke kan gi familien den julefeiringen de fortjener. De av oss som har anledning kan kanskje strekke ut en hånd til alle de som trenger hjelpen vår. Der er mange som trenger julemat, og som trenger julegaver – kanskje kan vi gjøre litt for å hjelpe? Kanskje kan vi handle litt ekstra mat når vi er på butikken, eller kjøpe noen små gaver som andre kan få lov til å pakke opp på julaften…kanskje kan vi gi en 50 lapp slik at organisasjonen kan kjøpe inn julemat til de som trenger det.

” Hjelp oss å hjelpe ” er en organisasjon som ikke bare finnes i mitt fylke, Vest Agder. Disse finner man mange steder i landet, og på Facebook finner man mange av de med kontaktinformasjon. Jeg oppfordrer de som kan til å hjelpe med det de kan. I går da jeg besøkte lageret, så hadde jeg med meg to poser med julegaver, og håper det vil glede noen barn på julaften.Mens jeg var der kom det også andre med julegaver de ønsket å gi, og der kom en ung dame med bilen full av klær, leker og andre flotte ting som hun ønsket å gi bort til noen som hadde behov for det – det er så fantastisk å se en slik giverglede. Organisasjoner som dette kan ikke hjelpe uten hjelp fra oss som har anledning til å hjelpe. Ser du ei grønn handlekurv på vei inn til nærbutikken din, så kjøp litt ekstra, og legg i kurven på vei ut igjen 🙂 Dette er jo også bare en av en rekke organisasjoner som hjelper de rundt oss som sliter – takk for at dere finnes! Jeg skal nå i gang med å pakke ned en del klær som min datter aldri vil bruke igjen, og mye av dette er heller aldri brukt. Jeg vet at noen der ute trenger det, og det føles godt å kunne hjelpe. Ett litt annerledes blogginnlegg i dag, men med så mye inntrykk, og tanker etter i går, så måtte jeg dele disse tankene med dere. Livet som jeg opplever det, det gode livet hvor vi har det vi trenger,  sånn er det ikke for alle, og for noen så snur livet helt plutselig….

 

Jeg har trukket en vinner av gavekortet på Fishspa hos BiMi Fishspa i Vennesla : https://www.facebook.com/groups/105798216206187/?fref=ts   Det ble veldig mange navn i bollen også denne gangen, og det synes jeg er veldig moro!! Den heldige vinneren av gavekortet ble Janne Sande!! Hipp Hurra, og gratulerer så masse, Janne!!! Jeg tar kontakt med deg på mail 🙂 Nedtellingen til bloggens store adventskalender er absolutt i gang, og det dukker stadig opp nye gaver som skal gis bort til dere som leser bloggen min. Så noen dager er det kanskje to som blir trukket ut som vinnere 🙂 Fra oversikten på mandag, så har jeg også fått en nydelig gave fra Diz : https://www.facebook.com/Dizsmykker/?fref=ts , og jeg har fått gavekort fra Hotell Norge her i Kristiansand : http://hotel-norge.no/  Hva alle adventsgavene er forteller jeg ikke ennå, men dere kan GLEDE dere en hel masse !!!! Jeg får noen henvendelser hvor jeg blir spurt om det er for sent å bli med å gi gaver, og det er det selvsagt ikke. Er det noen som vil være med på kalenderen ved å gi en gave, så ta kontakt ved å sende en melding til meg 🙂

 

Nyt fredagen – ukens aller beste dag!!! Nyt også helgen – og ta vare på hver dag, og hvert øyeblikk!

Slankeoperasjon – nåtidens lobotomi

 

Opp igjennom årene, så har jeg vært så heldig at jeg har møtt, og blitt kjent med en rekke flotte mennesker. Mennesker med masse kunnskap, og stort engasjement. En av disse er Linn Kristin Brænden som i dag skal gjesteblogge her hos meg. Linn Kristin, og jeg har begge ett brennende engasjement for å hjelpe overvektige, og vi ønsker å jobbe for at både overvektige, og staten skal se at det finnes andre gode løsninger enn å legge seg under kniven, og la seg slankeoperere.

Linn Kristin Brænden har selv slitt med fedme, og en dårlig helse i mange år. Hun har gått i alle fellene, og tatt alle omveier som er mulige å ta. Linn Kristin fant til slutt det som fungerte for henne, og med bakgrunn i sin egen helsereise, så startet hun å blogge i 2012, og begynte også å holde kurs. Dette har nå blitt videreutviklet, og har nå blitt ett komplett helsekurs på nett som heter Vita Univers .

Linn Kristin, og jeg har begge ett brennende engasjement for å hjelpe overvektige. Linn Kristin med sin egen erfaring, og sin kunnskap basert på kostholdsdelen, og jeg med mine erfaringer med vektnedgang ved hjelp av trening, og mental jobbing. Vi ønsker begge å jobbe for å være med på å endre det offentlige behandlingstilbudet slik at færre velger slankeoperasjon fremover. Over 3000 personer får innvilget slankeoperasjon i dag. Organer blir tuklet med for at vi skal oppleve lykke over å ha en slank kropp! Det er fullt mulig å leve ett godt liv med masse lykke om man ikke veier 60 kg. Det bør ikke være en tynn kropp som er hovedfokuset – det bør være en sunn, og frisk kropp, og da ligger ikke løsningen i en slankeoperasjon. Staten bruker svimlende summer hvert år på slankeoperasjoner, og i tillegg kommer alle kostnadene ved fjerning av overflødig hud, og der er store utgifter på det som oppstår av komplikasjoner…… En slankeoperasjon i det private helsevesen koster ca 140000 kr. Aleris alene utførte 800 slike operasjoner i 2011. Når det hvert år utføres ca 3000 slike operasjoner i Norge, så snakker vi om en prislapp på ca en halv milliard kroner årlig ( 500.000.000 NOK )   

Les Linn Kristins blogginnlegg, det er tid for ettertanke.

 

 

Slankeoperasjon – nåtidens lobotomi

av Linn Kristin Brænden

 

Jeg mener det. Slankeoperasjon er lobotomi. Filmen. “Gjøkeredet”. Jeg gråt. Vil våre barn gjøre det samme i sin etterpåklokskap når de ser resultatene av desperasjonens handlinger for å bli slank?

“One flew over the cuckoo’s nest”. “Gjøkeredet” på norsk. Vi så filmen i psykologi valgfag. Den gjorde inntrykk. Jack Nicholsen var utrolig sexy på den tida. Det førte til at det gikk en aldri så liten lokal Nicholsen epidimi hos meg og vennene mine. Men det var ikke derfor Gjøkeredet gjorde inntrykk. Det var tragedien. Lobotomien. Og vi satt der og kunne ikke forstå. Hvorfor??? Hvordan var det virkelig mulig å tro at dette var den beste behandlingsmåten på schizofreni, psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser?  Men det er lett å være etterpåklok.  Visste du at mannen som utviklet metoden for lobotomi fikk Nobelsprisen i medisin med begrunnelse at han hadde bidratt til å løse et pleieproblem innenfor Psykiatrien? Egas Moniz het mannen. I perioden 1947-1957 det ble utført flest lobotomier i Norge, tilsammen over 2500. Sammenlignet med USA og andre land i Europa er dette et veldig høyt tall. Operasjonen ble som oftest utført uten pasientens samtykke, altså under tvang. Mange av pasientene som ble behandlet, ble roligere og enklere å ha med å gjøre, men mistet initiativ og framdrift. Andre fikk mer omfattende funksjonsreduksjon, og ganske mange ble varig pleietrengende, svært få kom tilbake i yrkeslivet. En del døde i tilslutning til operasjonen, eller som følge av senkomplikasjoner. (Kilde: Wikipedia) 

Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Er det noen forskjell mellom omskjæring av kvinner/menn og en slankeoperasjon? Begge fenomen er kulturelt betinget og blir forsvart ut i fra normen de praktiseres i. Det betyr ikke at det er riktig å gjøre det. Det betyr ikke at effekten man søker å oppnå gjennom utøvelsen/praksisen oppnås. Kontroll over kjønn, kontroll over hygiene eller kontroll over vekt. Det eneste som gjør en slankeoperasjon noe mildere i sin form er at det er større grad av frivillighet.  Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Pakket inn i forsknings sjargong lyder det slik: “Sånn sett er fedmeoperasjon et stort paradoks. Kroppens innside rekonstrueres, og gjøres unormal, for å kunne få et normalt liv” sier Berg.(Anita Berg ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Hun har fulgt sju pasienter med sykelig overvekt gjennom det første året etter en fedmeoperasjon.)

Det har vært en 11 dobling av slankeoperasjoner de siste 10 årene. Fra 150 operasjoner i 2004 til over 3000 i dag!  (Her er det også  for øvrig store mørketall  siden mange velger å la seg operere i utlandet gjennom “helsereiser” etc.) Operasjonen  medfører underkastelse av et strengt regime med mange tøffe restriksjoner. Kroppen blir ustabil og du blir helt avhengig av å spise riktig. Noen kan aldri spise “normalt” igjen, og spyr opp maten igjen selv flere år etter operasjonen.  Behandlingen krever stor egeninnsats fra pasienten, og løsningen er ikke så enkel som mange tenker at den er når de velger seg denne løsningen. Gjennom slankeoperasjon reduseres både næringsinntak og næringsopptak, og kroppen kan påføres mangelsykdommer som følge av operasjonen. “Man mister altså mange næringsstoffer, og må lære seg å leve deretter, for å unngå feilernæring og underernæring.” (Berg) Det ER deilig å gå ned i vekt når man er for stor. Det er deilig å mestre kroppen. Den adlyder. Den blir mindre. Du blir mett. DU FUNGERER! Selvsagt er det deilig å kunne sitte med beina i kryss. Å kunne gå opp en trapp uten å måtte hente pusten på toppen. Men det er ikke nødvendig å gå gjennom tortur for å få det til. Og det kan likevel gå fort. INGEN skulle fått lov til å få slankeoperasjoner uten å ha prøvd ketogen kost først. Ketogen kost fungerer. Så hva er det som gjør at ikke dette er et automatisk valg? Barn ned i 13 års alderen blir operert. Det finnes ikke god langtidsforskning på  feltet. Vil våre barn gråte når de ser filmen? 

 

Kilder:  http://www.forskning.no/artikler/2013/februar/347589 http://no.wikipedia.org/wiki/Lobotomi

 

Hva slags tanker har du om slankeoperasjoner?

Vil du bli bedre kjent med Linn Kristin, og hennes helsekurs på Vita Univers, så finner du mer info her : www.vitaunivers.no

 

 

Den fine ventetiden – gled dere!

I noen ting, så kan jeg nesten føle meg som et barn. Jeg ELSKER pakker 🙂 Nå som julen nærmer seg med stormskritt, så er det bare å glede seg til gaver, masse gaver 🙂 Jeg er ikke kravstor, og må ha dyre, flotte ting, men mye pakker er veldig moro…nå er det sånn at jeg er minst like glad i å gi gaver som å få, så jeg storkoser meg når jeg nå veldig snart setter i gang julehandelen for fullt. Jeg legger mye i hver eneste gave. Jeg er nok ikke den som ” bare kjøper noe “. Jeg ønsker å kjøpe noe som jeg vet at vedkommende vil like, og bruke. Min bedre halvdel har nok gitt opp å være med på julehandelen for lenge siden, for det går nok mye tid, og det er ikke bare en butikk som blir besøkt. Man må jo få et overblikk over hva de forskjellige har før man bestemmer seg. Jeg bruker også god tid på å pakke inn gavene, og prøver å finne både papir, bånd og koselige detaljer som kanskje gjør at gavene skiller seg litt ut fra mengden. Så som dere skjønner, det er like stor glede i å gi som å få, men jeg må bare være dønn ærlig på at jeg ELSKER gaver, og begynner å kjenne på julegleden, og den fine ventetiden <3

Hvert år lager jeg pakkekalender til min datter. Jeg synes det er supermoro å bruke god tid på å finne 24 gaver til henne. Selv om hun nå er 21 år, så får hun fortsatt pakkekalender, og det skal jeg fortsette med å lage til henne. Kalender har jo ingen alder 🙂 Jeg bruker nok mer enn 30-40 kr pr.pakke, så det blir sånn sett en dyr kalender, men hun er verdt det 🙂 Det hender jeg lager kalender til flere enn henne slik som jeg gjorde i fjor. Da lagde jeg 4 pakkekalendere: en til min datter, en til kjæresten hennes, en til min bedre halvdel, og en til min kjære mamma. Det hender jeg også får pakkekalender, og det er jo ikke til å legge skjul på at det er stor stas. Min kjære sliter nok med å finne disse 24 gavene, og jeg kan se for meg hvordan han svetter, og lider for å finne disse små, koselige gavene som jeg skal ha i adventstiden. Det er nok derfor dette ikke er noen årlig tradisjon – han trenger tid til å komme seg mellom hver kalender 🙂 Jeg er vanskelig å kjøpe til sies det, og jeg ser faktisk den. Jeg er nok ingen lett person å kjøpe gave til…ikke at jeg er kravstor som fortalt tidligere, men jeg har liksom mine ting, og mine merker jeg bruker på det meste, og da ser jeg at det fort kan bli en utfordring. Jeg har jo også min stil, og smak, og vet veldig godt hva jeg liker, og ikke liker…så i år tror jeg ikke det blir noen pakkekalender, men det går helt fint – akkurat der liker jeg mye bedre å gi enn å få.

 

Vi nærmer oss desember, og mange holder nok som meg på med å lage pakkekalender til sine, eller planlegger kjøp av kalender. Julegaver skal planlegges, og kjøpes, og det er nok ikke alle som er like julete som meg, og som gleder seg til alt dette. Om man bruker tiden litt, så kan det å handle gaver, og forberede julen være utrolig koselig. Om man må kave rundt i ett evig stress, så ser jeg at gleden fort kan forsvinne. Jeg er nok veldig julete, og huset er ferdig julepyntet til 1.desember, og hos oss så er også juletreet oppe  lenge før julaften. Hjemme var tradisjonen å pynte treet lille julaften, men den tradisjonen har jeg ikke ført med meg videre til vår familie. Rundt 10. desember står som regel treet ferdig pyntet, og skinner så fint. Noen synes dette er forferdelig tidlig, og kan ikke skjønne at vi kan finne på å pynte treet så tidlig, men for oss, så er det viktig å kose oss før jul med alt det innebærer. Den gode, lune stemningen det skaper med et julepyntet hus, det er en stemning jeg ønsker å kjenne på i hele desember….for så fort det blir 1.nyttårsdag, så er det ut med alt som har med jul å gjøre. Da er både julepynt, og juletre borte vekk, og jeg er møkklei jul  🙂

I år hadde jeg lyst til å glede dere som leser bloggen min, og jeg hadde lyst til å lage en adventskalender til dere. For å få til det, så var jeg avhengig av at en del butikker, og firmaer hadde lyst til å være med i form av å gi gaver som jeg kunne dele ut til dere. Jeg hadde ingen tanker om store, flotte gaver, men en liten førjulshilsen fra meg til dere. Jeg er helt målløs over gavene som er blitt gitt til kalenderen, så dere kan virkelig glede dere til en helt fantastisk desember!!! Hver dag fra 1.-24.desember, så skal en av dere få gaven som ligger under dagens luke, og jeg gleder meg virkelig til å dele ut alle disse flotte gavene!! Det blir ingen konkurranse med spørsmål om det ene, eller det andre for at man skal vinne gavene i kalenderen, det holder lenge at du ønsker å være den som får førjulshilsenen fra meg 🙂 Bildet på bloggen i dag viser bare en liten del av alle gavene som skal deles ut 🙂 🙂  En rekke butikker, salonger og firmaer er med på årets kalender, og jeg vil ennå ikke røpe hva gavene er, men jeg vil i alle fall nevne hvilke som er med på å gi årets adventsgaver til dere :

 

* Nice Size : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts

* Alexis Mote : http://www.alexismote.no/

* Vita

* Mango Frisør : https://www.facebook.com/Mango-Frisør-112595188812218/?fref=ts

* BiMi Fishspa, og auksjoner : https://www.facebook.com/groups/105798216206187/?fref=ts  

* Urtemor : https://www.facebook.com/BioTeam-Helhetsterapi-127691605882/?fref=ts

* Mother India : https://www.facebook.com/Motherindia.kristiansand/?fref=ts

* Lingzi : https://www.facebook.com/Lingzi-218981735972/?fref=ts 

* Spring Treningssenter : http://www.springtrening.no/

* Stormberg : http://www.stormberg.com/no/

*Sørensen Sko : https://www.facebook.com/JSorensenSko/?fref=ts

* Cosmopharma konsulent Gudrun Besteland Stray : www.cosmopharmas.com/NO22705

* Ellinors Stue : https://www.facebook.com/Ellinors-Stue-737863952915609/?fref=ts

* DNY : http://www.dny-cph.dk/

* PIP Stormote : https://www.facebook.com/pipstormote/?fref=ts

* Festival : http://www.festivalstromper.dk/

* Handberg : http://www.fashiongroup.dk/

* Zento : https://www.facebook.com/ZentoAccess

* ZIZZI, Sørlandssenteret : https://www.facebook.com/Zizzi-Sørlandssenteret-236313769828478/?fref=ts

* Vita Univers : https://vitaunivers.no/

Alle disse har gitt flotte gaver som jeg skal dele ut til dere i desember – gled dere en hel haug!!!!!

Håper mange gleder seg til bloggens flotte adventskalender, og dette er virkelig flotte gaver som plutselig koster ganske så mye, så jeg er skikkelig stolt over det jeg har fått til sammen med glade givere 🙂 Selv tror jeg nok ikke det vanker noen pakkekalender på meg i år, men det går så fint. Jeg har en kalender jeg har veldig lyst på, så det er jo lov å håpe at en snill førjulsnisse kommer med denne som en adventshilsen til meg. Den koster masse, så jeg tenker at det i alle fall er lov å håpe, og drømme. Jeg elsker mange av Bodyshop sine produkter, så her er det nok mange godsaker inne i denne flotte kalenderen, så kjære julenisse : Jeg har vært skikkelig snill i år, så denne kan du godt legge pent innpakket på trappen min. Du kan fint sende den i posten også til meg, ellers så har vi ikke fyret så masse ennå, så pipa er nok også ren, og fin 🙂

Ut på tur, men like sur :-(

Noen ganger er det utrolig vanskelig å motivere seg selv til visse ting, og for min del, så er det å gå i Sukkevannsløypa en av tingene som ikke alltid er lett å motivere seg til. Sukkevannsløypa er en lysløype i nærheten av her jeg bor, og deler av løypa er veldig tøff. Bakkene er virkelig bratte, og jeg kan egentlig aldri se for meg at jeg kommer til å verken løpe disse opp, eller at jeg vil gå disse i ett skikkelig tempo. Dette er også grunnen til at jeg aller helst vil gå denne løypa alene. Jeg er nok ingen solstråle når jeg puster, og peser meg opp bakkene, og når jeg aller mest har lyst til å snu fortere enn vinden. Når jeg går alene, så kan jeg være så sur jeg bare vil der jeg tramper avgårde, og så har jeg god musikk på ørene så jeg slipper å høre meg selv puste. Av og til har det vært elg i området, men når jeg først har psyket meg opp til å gå løypa, så hadde jeg nesten ikke merket om elgen hadde pustet meg i nakken en gang.

Noen ganger, som bla denne uken her, så har jeg hatt null lyst til å gå, men så er det denne stemmen inni meg som sier at jeg selvsagt skal det. 30 minutter av en hel dag er jo ingenting, så da tusler jeg av gårde, men noen ganger sitter det sååå langt inne. Jeg vet ikke hvor mange ganger denne uken at jeg bare har hatt lyst til å snu, og det er jo en seier når jeg faktisk ikke gjør det. Når jeg er ved løypa, og vet hva som ligger foran meg, så kan jeg bli skikkelig grinete. Ofte fordi jeg kjenner en tabatatime, eller en puls time i beina, og dermed vet at dette blir en tung tur. Lymfebeina mine spiller jo heller ikke alltid på lag med meg, og tunge bein opp bratte bakker, det betyr ekstra jobbing for å komme opp. Denne uken har jeg slitt mye på turene…kroppen har ikke vært så gal egentlig, men jeg hadde bare ikke lyst. Ut på tur fikk en ny mening denne uken. Aldri sur er et begrep som ikke helt passer inn på en del av mine gåturer. Ikke at jeg aldri smiler, og er fornøyd der jeg går, noen ganger danser jeg jo nesten av gårde på en rosa sky, og føler jeg har sjumilsstøvlene på, men det er ikke til å stikke under en stol at jeg nok også ofte går der småsur, og grinete….det verste er at jeg ofte ikke har den store grunnen til å være sur, men det er liksom bare det at jeg ikke vil, men så gjør jeg det likevel, og der er det en konflikt meg i mellom 🙂

En del dårlig vær denne uken har jo ikke hjulpet på gåhumøret mitt. Våt både her og der, glatte blader, og pinner overalt, vanndammer – slike ting gjør meg ikke akkurat mer fornøyd. Lurer på om de som møter meg i løypa ser en tordensky rundt meg. Jeg gjør ett tappert forsøk på å smile til de jeg møter, og jeg satser på at det bare er den innvendige meg som skjønner at smilet ikke alltid er like ekte 🙂 Ofte er det bare de første bakkene som er ille, og når jeg kjenner at dette går så mye bedre enn fryktet, så går resten av løypa som en drøm, men denne uken var tung, skikkelig tung 🙁 Smilet kom ikke etter de første bakkene. Smilet kom først etter at jeg hadde gått hele løypa, og skjønte at jeg hadde gjennomført. Da smilte jeg bredt, og kunne slå fast at jeg hadde vunnet over meg selv… igjen 🙂

Etter å ha gått denne løypa utallige ganger, så merker jeg jo hvor mye lettere jeg går den nå enn før. Jeg merker veldig godt at formen er på ett helt annet nivå enn tidligere. Bakkene er slitsomme, men jeg går de opp i mitt Heidi tempo uten stopp, og først på toppen puster jeg bittelitt før jeg går videre. Tidligere hadde jeg masse pauser før jeg var på toppen, og på toppen måtte jeg tidligere puste både godt, og lenge før jeg trasket videre. Det er en stor seier og merke fremgangen. Dette er lønn for alt jeg legger ned i av jobb for å få en bedre helse. Jeg merket det på tempoet når jeg går at det er blitt ett helt annet. Jeg merket at selv om pulsen jobber godt opp bakkene, så går den raskt ned igjen, noe som igjen forteller meg at formen er mye bedre. Det er en helt fantastisk følelse å kjenne på hvor mye lettere jeg beveger meg rundt i løypa, og sånn sett overalt. Når jeg går tur med pelsballen, så merker jeg at turene blir stadig lengre. Turene som jeg følte var lange før, de tar jeg ikke lengre fordi jeg føler jeg ikke har begynt å gå før jeg er hjemme igjen – dette må vel være bra dere 🙂 Min bedre halvdel kommenterer stadig hvor mye fortere jeg går, og hvor mye lettere jeg beveger meg, og det gir meg en utrolig god følelse : Jeg er på riktig vei, og jeg ser det, føler det, og klarer nå å si at jeg er stolt 🙂

I oktober ga jeg dere som leser en utfordring, nemlig å være aktiv 30 minutter hver dag måneden ut. Mange tok utfordringen, og jeg merket at konkurranseinstinktet ble tent hos mange 🙂 Om ikke alle klarte å være aktiv hver dag, så klarte man mer enn før, og man gjorde hele tiden sitt beste, og mere til, og jeg er imponert over dere! Oktober er over, og jeg håper at alle er blitt mer bevisst på å være aktiv. Mange sliter med helseutfordringer, men tross disse, så har de gjort sitt ytterste. 30 aktive minutter hver dag gir en helseeffekt. Håper lysten til å være aktiv også fremover er tilstede hos dere alle. Takk til dere som deltok! Jeg lovet å trekke ut en av dere som deltok i utfordringen som vinner av en flott Sirdal jakke fra Stormberg til en verdi av 999 kr. Det ble en del lapper i bollen, og den som ble trukket ut er ei dame som har gjennomført en oktober måned som det står STOR respekt av! Jeg hadde blitt glad uansett hvem av dere som hadde vunnet, men kjente litt ekstra på gleden når jeg leste navnet på lappen som min kjære trakk ut av bollen…Fra å være veldig negativ til å være med å trene på treningsgruppen vår, så er hun blitt aktiv deltakende, og trener både tabata, puls, og yoga. Hun skulle ALDRI være med på denne utfordringen fordi hun aldri ville klare det, men noe stakk i henne, for hun snudde, og ble med, og et konkurranseinstinkt ble tent. I oktober har hun gått over 5 mil, vært på turer hun aldri tidligere hadde giddet å gå, hun har trent med treningsgruppen for overvektige, og tross dårlig vær, så har hun vært ute på tur. Gratulerer, Lena Roland med ny Sirdal jakke fra Stormberg, og med en helt fantastisk innsats! Du imponerer stort, og du har gått fletta av flere av oss i oktober måned. Du er virkelig et bevis på at negative tanker kan endres til positive, og har gjennomført ” En størrelse for stor 30 ” med glans!!!!

Ha ei nydelig hel alle sammen! Mandag så blogges vi igjen, og da skal det trekkes ut en vinner av gavekortet på Fish Spa, og jeg skal fortelle dere mer om den FANTASTISKE adventskalenderen jeg skal ha på bloggen i desember – gled dere!!!!

Den smådesperate følelsen….

Av og til så føler man seg litt smådesperat, og tankene er mange i forhold til hvordan man skal klare å gå ned i vekt. Jeg tror mange med meg har tenkt masse, og de fleste har sikkert også prøvd ut en masse, og det de fleste sikkert sitter igjen med er en god latter, og følelsen av å være nettopp litt smådesperat, og komplett idiot 🙂 Alt dette sammen med både frustrasjon, irritasjon og sinne, OG ei lommeboka som helt klart kan fortelle at alle forsøkene på å gå ned i vekt har kostet masse penger….ukebladene , og media gir oss hele tiden slankekuren som fungerer, og superpillen som virker, og vi får servert oppskriften på hvor enkelt det er å gå ned i vekt. Jeg må le litt for meg selv når jeg tenker på hvor mye man kan bli lurt til å tro på. Man er på grensen til å være rimelig lettlurt, men samtidig, så er man så desperat at selv om man innerst inne vet at det ikke finnes en superkur for vekttap, så ønsker man det så inderlig at man lar seg lure gang på gang. Ulike aktører på markedet vet dette så innmari godt. De vet at vi er på grensen til å være desperate, og de vet at vi i en slik fase er mottagelige for det aller meste, og de vet at de kan tjene masse penger.

Jeg har tenkt masse, jeg har latt meg lure i hodet utallige ganger, men jeg er kanskje en av veldig få som aldri har kjøpt slanketabletter, eller prøvd diverse kurer, men herremin, jeg har hatt lyst sååå mange ganger. Jeg har tenkt som alle dere andre : kanskje denne gangen… Hvorfor har ikke jeg hoppet på alle vidunderkurer, og dietter?Hvorfor har ikke jeg prøvd ALT ? Jeg ville kanskje valgt å si at det er fordi jeg har sunn fornuft, og fordi jeg vet at det ikke fungerer… men det er ikke sannheten…jeg har på dette området ikke noe mer sunn fornuft enn alle dere andre…jeg har nok vært redd for følelsen av at det ikke gikk denne gangen heller, følelsen av å bli lurt igjen, følelsen av å feile, følelsen av nettopp å være smådesperat. Det har kanskje stoppet meg noe ? Jeg liker ikke følelsen av å mislykkes, hvem gjør vel det? Det å være stor, det å være annerledes, det er så innmari ømt, og det gjør bare sååå innmari vondt når man må innse at man mislyktes igjen. Hvorfor kan man ikke bare klare det? Hvorfor klarer andre det, men ikke jeg? Kanskje er det frykten for å føle enda mer på disse tingene som gjør at jeg aldri har tatt en “superpille”…, men det er nok en todelt sannhet her…..

Grethe Rhode er vel det eneste jeg har vært innom, men frykten for å gå på vekten, og dermed se tallene le hånlig mot meg, det tok alt mot fra meg, og det ble med det ene kurset. Fedon har jeg heller ikke stiftet bekjentskap med, ikke eurodietten, ingen ananaskur, ingen sykehusdiett –  faktisk ingen andre enn mine egne dietter, og gjentatte forsøk på å gjøre noe for å gå ned. Jeg har alltid vært livredd for å gå på vekta, og det har jeg vært siden jeg veide meg hos skolelegen på Solholmen Skole, og han sa jeg nok var litt tykk … da gikk jeg i 4.klasse. Jeg husker det som om det var i går. Det har brent seg fast i hodet mitt. Det var ingen god følelse at en voksen person forteller meg at jeg var tykk.. det hjelp lite at han sa noe tykk, for det er ordet tykk man husker, og det er tykk man da føler seg. Så vekt har vi omtrent aldri hatt i hus, i alle fall ikke etter jeg selv fikk hjem, og familie. Fastlegen ønsker at jeg skal anskaffe meg vekt nå for å følge en positiv utvikling, men den sitter langt inne kjenner jeg, men samtidig, så vil jeg jo aldri helt få oversikten over hvor mye jeg har gått ned i vekt om jeg ikke veier meg 🙂 Det som nok har holdt meg borte fra diverse dietter er nok også mitt litt spesielle forhold til mat. De som kjenner meg, de smiler nå 🙂 Ikke at jeg ikke er glad i mat, for det er vel ingen stor overraskelse at jeg liker mat, men jeg er så utrolig kresen. Ofte føler jeg meg som en liten unge som griner på nesa, og som ikke skal smake på noe som lukter rart, eller virker skummelt. Heldigvis har jeg en datter, og en mann som ikke er som meg, og som elsker mat fra alle verdensdeler 🙂 Jeg elsker å lage mat, men det er nok mye av dette som ikke går inn i min munn. Jeg tror ikke jeg skal ramse opp alt jeg ikke spiser, for den listen hadde vært lang… ille å være sånn når man er  45 år, men det er i alle fall dette som nok også har holdt meg borte fra diverse dietter, og slankekurer.

En ting jeg har prøvd i håp om å gå ned i vekt er hypnose. Jeg er nok en person som er åpen for veldig mye, og som ikke er redd for å prøve ut diverse ting, bortsett fra ting som omhandler mat 🙂  Gjennom mitt radioarbeid, så ble jeg kjent med den danske hypnotisøren, Bo Groth. Bo er veldig kjent i sitt eget hjemland, men er også i perioder en del i Norge. Han har hjulpet mange til bla røykeslutt, og en god barndomsvenninne av meg fikk sammen med sin søster, og mor hjelp av Bo til å stumpe røyken, og ennå så er de alle tre røykfrie. I radioreportasje med Bo om hypnose, så fortalte han også at han hadde hjulpet mange som slet med overvekt. Han kaller behandlingen for Gastric Band hypnose. Ved hjelp av hypnose, så ønsker han å lure hjernen til å tro at magesekken har fått et strikk rundt seg, og på den måten blir matinntaket redusert, og man skal bli fortere mett. Hypnosen skal også hjelpe deg til å gjøre noe med de dårlige vanene man har som det at man overspiser, og trøstespiser. Da jeg prøvde hypnose, så var det i en periode hvor jeg egentlig var klar til å la meg slankeoperere, men bestemte meg for at jeg ønsket å prøve hypnose før jeg fortsatte vurderingen av operasjon. Jeg har stor tro på hypnose, og jeg tror fortsatt at hypnose kan hjelpe veldig mange. Jeg har tro på at hypnose kan hjelpe de som ønsker å slutte å røyke, som har flyskrekk, eller redd for å snakke i store forsamlinger, men kanskje ikke i kampen mot overvekten fordi overvekt er ett sammensatt problem. 

 

Det finnes ingen quickfix for å gå ned i vekt. Det vet vi egentlig alle sammen. Svaret ligger i endring over tid. Vi må ha tid, vi må ha tålmodighet. Ingen superpille vil noen gang gjøre jobben for oss. Vi må glemme dietter, og piller. Både du, og jeg vet hva slags mat som er sunn, god mat. Vi vet alle sammen hva som er usunt. Vi vet at vi må spise lite, og ofte. Vi vet at blodsukkeret må være stabilt for at kroppen, og hjernen skal fungere optimalt. Problemet er å gjøre alt vi så veldig godt vet. Problemet er å sette all kunnskapen ut i praksis! Vi har et liv, og det skal vi leve! Vi skal spise sunt, og vi skal spise godt, men vi skal også få lov til å kose oss, og nyte den delen av livet også uten og gå rundt med verdens dårligste samvittighet hver gang noe usunt treffer munnen. Jeg vet jeg har skrevet det sikkert 1000 ganger før, men det er så viktig…. veien til ett lettere liv ligger i hodet vårt. Rydde i tanker, og rydde i følelser, så vil både trening, og kosthold falle på plass etter hvert. De fleste av oss vet også at etter en diett, så tar det ofte ikke lang tid før man er tilbake i de gamle sporene igjen. Svarene du trenger for å få ett lettere liv ligger i dine egne tanker. Det er ofte en stor ryddejobb som kan være både vond, og sår,  men det er på den måten du kan bli sjef i eget liv, hvor du kan senke skuldrene, være fornøyd med valgene, og ikke minst ha ett liv hvor du har det godt, og hvor du er  fornøyd med å være akkurat den du er  🙂

Jeg vil avslutte med en viktig ting : Selv om jeg skriver mye om alle utfordringene det er å være overvektig, og kampen for å klare og gå ned, så er det viktig å fortelle at selv om jeg er stor, så er jeg lykkelig 🙂 Livet er innmari ålreit selv om man drasser på litt ekstra. Det er viktig å fokusere på gledene i livet, og de positive tingene. Ikke la de negative tankene få styre dagene dine – jeg er sikker på at klarer man å fokusere på de fine tingene, så vil man mestre utfordringene så mye bedre 🙂

Det tøffe valget.

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg for 1 1/2 år siden. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig. Mange av leserne har spurt meg om min vei for å komme dit jeg er i dag, og veien startet da valget om slankeoperasjon ble tatt….

 

Bloggen min ” En størrelse for stor ” handler om livet på godt og vondt for meg som hele livet har vært ikke bare en, men flere størrelser for stor. Jeg tror alle gjennom bloggen min har fått et innblikk i mine utfordringer som overvektig. Når man bærer så mange kilo for mye, og vet hvilken kamp det er å få ett lettere liv, så er det klart at man skulle ønske at der fantes et mirakel som kunne gi meg en lettere kropp på 1,2,3. Legene som er kommet så langt innen så mye, hvorfor har man ennå ikke funnet svaret på gåten overvekt? Hvorfor er ikke superpillen oppfunnet? Det er liksom ingen quick fix når det kommer til overvekt, ingen pille man kan ta….man må slite, man må svette, og man må gråte mange, mange tårer. I dag har vi overvektige to valg : Gjøre jobben selv, eller foreta en slankeoperasjon.

Går vi 3 år tilbake i tid, så var jeg så møkklei alt som hette trening, og livsstilsendring. Jeg gikk ned, og jeg gikk opp, ned, og opp, og sånn fortsatte det. Jeg var så lei, så frustrert, og forbanna. Jeg var lei av å være stor, lei av å tenke på hvor stor jeg var, og jeg var lei av at jeg lot vekta begrense meg. Jeg glemte å tenke at jeg i den perioden hadde klart et vekttap på 30 kg, for jeg så bare denne karusellen som gikk opp, og ned….Jeg var så frustrert, og skuffet over alt jeg ikke fikk til at jeg bestemte meg for å ta en slankeoperasjon. Jeg følte jeg var godt gjennomtenkt. Jeg hadde lest masse, og jeg kjente flere som hadde tatt denne type operasjon. Jeg trodde i den perioden at jeg ikke ville klare kampen mot vekta alene, så fastlegen henviste meg til overvektsklinikken på sykehuset, og etter kort tid var jeg en del av et livsstilsendringskurs hvor alle ønsket kirurgi.

 

Livsstilsendringskurset på Sørlandet Sykehus er ett utrolig godt opplegg hvor man lærer masse, og spesielt så lærer man masse om seg selv, og sine valg. Jeg kjente at jeg gjennom kurset stadig ble mer usikker på om en slankeoperasjon var veien å gå for meg. Jeg tror det var av mange årsaker til usikkerheten, men jeg ble mer, og mer redd. Kanskje var jeg ikke så redd for selve inngrepet, men jeg var redd for hvordan tiden etterpå ville bli, og om jeg ville få disse berømte bivirkningene. Hvordan ville den mentale delen av meg takle livet etterpå? Ville jeg klare å endre livet mitt etter operasjonen når jeg ikke hadde klart det til nå? Jeg gjennomførte kurset, og fikk med meg masse nyttig kunnskap, og jeg gjennomførte operasjonsskolen i Arendal… men det var på operasjonsskolen jeg snudde. Jeg satt likblek, og hørte en av kirurgene fortelle om inngrepet, om mulige bivirkninger, og om livet etterpå… var det dette jeg ønsket? Var livet mitt så ille at jeg ville ta sjansen? Jeg visste jo at jeg ville rase ned i vekt, jeg visste at jeg ville få en slankere kropp som ville samarbeide mye bedre, men var operasjonen ensbetydende med mer lykke? Var en slankere kropp det som måtte til for at jeg skulle føle meg mer lykkelig? Hva om prisen jeg måtte betale ble for høy? Tror aldri jeg har hatt så mange spørsmål i hodet mitt. Det var jo ikke sikkert jeg ville få noe særlig med bivirkninger, og mange er jo der at de gjerne tar med alle bivirkninger som kommer så lenge kroppen er slank…. men der var ikke jeg… 

 

Jeg hadde fått operasjonsdato fra sykehuset i Arendal. De hjemme støttet meg selv om jeg visste hva de innerst inne mente…en uke før operasjon tok jeg valget, jeg ringte til Arendal, og ba de stryke meg – jeg hadde ombestemt meg. Full av forvirring de første dagene, men jeg ble fort fortrolig med valget jeg hadde tatt. Klart jeg kunne bli noe misunnelig når jeg så de jeg gikk på kurs sammen med gå masse ned i vekt. Klart jeg skulle ønske at jeg også var der, men for meg så var mitt valg det riktige. En slankeoperasjon er ett stort inngrep i kroppen, men hodet opereres ikke, og det er i hodet overvekten sitter. En slankeoperasjon er ingen lettvint løsning som mange tror. Tiden etterpå krever beinhard jobbing, og man er nødt til å endre livet totalt visst vekten skal holdes. Jeg vet om mange som sliter mer etter operasjonen enn før. Det er mange som nok ikke helt var klar over hvilken endring som må til for å holde vekten. Man kan ikke bare hvile på lauvbærene, og tro at man er slank for alltid. Man må hele tiden tenke på å spise sunt, og være fysisk aktiv. Mange har i ettertid sagt at man ikke hadde trodd det skulle være en sånn kamp, og tall viser at veldig mange øker vekten igjen, og en del får en høyere vekt enn hva de hadde før inngrepet. Visst man ikke er villig til å endre, så bør man heller ikke få en operasjon. En operasjon koster samfunnet opp mot 100000 kr, og når man får dekket dette av staten, så skal man jaggu være villig til å gjøre den endringen som kreves tenker jeg.

 

Jeg kritiserer ingen som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse. De har skjønt hva som kreves, og hva som må til – de ønsket virkelig ett lettere liv, og er villige til å stå på for å klare det! På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Jeg tenker at Norge bør begynne å tenke litt mer som Danmark. I Danmark har de nå vedtatt og redusere antall overvektsoperasjoner. De ser bivirkningene, de ser komplikasjonene, og de ser at for mange så er ikke dette den riktige løsningen. Står man overfor valget hvor livet står i fare, så skal man selvsagt få en operasjon, men jeg tror nøkkelen til varig endring ligger i beinhard jobbing. Istedenfor å tilby oss overvektige en operasjon, så bør vi tilbys tilrettelagt trening over lang tid. Det holder ikke med noen uker, eller måneder.  Vi bør gi jernet i form av trening flere ganger i uken, og samtidig få gode kostholdsråd, og det viktigste av alt i starten: hjelp til å jobbe med hodet vårt. Et opplegg som man må forplikte seg til å være med på, og først etter ett par år, så kan man se hvem som er hvor. Først da bør spørsmålet om slankeoperasjon komme opp for de som fortsatt ikke  har oppnådd ønsket resultat. Vi overvektige må forplikte oss dersom vi ønsker en livsstilsendring.

 

Jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, og er ingen helt av den grunn. Mange mener sikkert mye om mitt valg, og mange mener sikkert jeg burde foretatt en operasjon… men for meg ble det riktig å si nei. Jeg valgte endring over tid, og håper det vil gi varige resultater. Jeg vet ikke, men jeg håper….Jeg er på en plass i livet hvor jeg har det så innmari godt…jeg slapper av, godtar meg selv for den jeg er, jeg aksepterer valgene jeg gjør, og jobber med de tingene jeg vet at jeg kan endre. Med mindre fokus på vekt nå enn før, så har jeg det så mye bedre med meg selv – og til tross for en del kilo for mye, så er livet innmari ålreit 🙂 🙂 

 

Støvlettlykke <3

For en lykke jeg føler i dag! En helt fantastisk lykkefølelse, og en haug av sommerfugler som flyr rundt, og rundt i magen min 🙂 Nå tror sikkert mange av dere at lykkefølelsen kommer av at vekten har gått ned, eller målebåndet forteller at jeg har mistet cm, men det er i dag en helt annen lykke, nemlig støvlettlykke!!!

 

Jeg har i morgentimene danset lykkelig rundt her oppe i min lille kontorhule i loftstuen, og det var såpass at min kjære måtte sjekke hva som hadde skjedd. Jeg med mine tømmerstokker av noen bein har i dag gått rett inn i de flotteste støvletter, og her snakker vi direkte fra butikk, og ikke støvletter som er spesiallagd for å passe mine tømmerstokker!!!! Er det mulig??? Jeg må nesten klype meg selv i armen for å skjønne at dette faktisk er helt sant 🙂 🙂 Lykke, lykke, lykke!!!

Om dette er noe å juble for spør du sikkert? Dette er verdt hvert eneste jubelskrik om så naboene våknet, og lurte på hva som egentlig skjer i Lunds residens så tidlig på morraen 🙂 At jeg skulle passe støvletter kjøpt i en vanlig butikk, det hadde jeg ikke trodd at jeg skulle få oppleve. Jeg med mine tømmerstokker har jo ikke kunnet kjøpe høye støvletter på evigheter, eller for å si det akkurat som det er : jeg har ALDRI eid høye støvletter fordi jeg aldri har kunnet få på meg noen. Aldri har noen støvletter passet, og glidelåsen har aldri en gang vurdert å rikke seg, ikke en cm en gang. Er det rart jeg er overlykkelig? Jeg er som en unge som har fått det den har ønsker seg mest i verden 🙂 Nå skal faktisk JEG ha på meg høye støvletter i vinter, og gjett om jeg kommer til å føle meg flott 🙂 Ekstra lykkefølelse gir dette fordi jeg nå vet at jeg også har mistet volum i leggene etter at jeg begynte å trene – og akkurat der regnet jeg aldri med at jeg ville gå ned noe – lykke <3

Alexis Mote er en fantastisk butikk med mye flott til oss som er en størrelse eller to for stor. Alexis har ved to anledninger gitt flotte giveaway til bloggen min. Daniel som driver Alexis lurte på dette med støvletter, og jeg måtte jo fortelle det som det var at jeg nok aldri kunne drømme om å få på meg slike flotte, høye som han selger i butikk, og nettbutikk. Det er nesten litt flaut å fortelle slike ting, for det sier jo masse om hvor store leggene mine faktisk er. Daniel ga seg ikke helt, og sendte over målene.. etter å ha gransket målene, så tenkte jeg at jeg iallefall ville prøve, men tenkte som jeg alltid tenker : det vil aldri gå, så det blir vel nok et ” nederlag “. Jeg valgte str. 43, og med den største leggvidden. Støvlettene kom i posten, og jeg skal være ærlig på at jeg har drøyd det med å åpne pakken, og prøve de… jeg visste hvor fine de var, og jeg visste hvor gjerne jeg ville ha akkurat sånne, men i dag morges, så åpnet jeg pakken, og tok ut de flotteste støvletter fra Charlie G Moss… ekte skinn… jeg ble sittende lenge, og bare se på de, og egentlig drømme om at de passet.

 

Kan du tenke deg hvilken lykkefølelse det er når noe du aldri tror vil passe faktisk passer!!! Glidelåsen samarbeidet som bare det, og den gikk helt opp!! Jeg trodde ikke det var sant at jeg faktisk stod der, midt på gulvet i loftstuen med høye støvletter på begge beina! Støvlettene har en genial elastikk bak som gir en enda bedre passform. Gjett om jeg gleder meg til å sprade rundt i Kristiansands gater utover vinteren med nye, høye støvletter på 🙂 Nå bør jeg jo egentlig også anskaffe meg skjørt, og kjole slik at støvlettene ikke blir skjult. Det er plagg jeg kun bruker ved spesielle anledninger, men kanskje er tiden inne for å bruke det i hverdagen også 🙂

Kan jeg få støvletter til mine bein, så kan alle, og jeg håper jeg nå har tent et lys hos alle som sliter med å få på seg høye støvletter. Det at vi som sliter med store bein nå faktisk kan få støvletter, og føle oss like fine som alle andre, det er det verdt å fortelle om 🙂 Akkurat nå er det faktisk også supertilbud på akkurat disse flotte støvlettene jeg nå er en lykkelig eier av, så her er det mange som bør benytte muligheten til å handle støvletter 🙂 Så flotte, og billige støvletter skal du lete lenge etter, og bestiller du i nettbutikken, så er det heller ingen dyr frakt. Daniel, og Alexis Mote er enestående på service, og de hjelper deg til å finne de som vil passe dine bein best. Tro meg : jeg har virkelig tømmerstokker av noen bein fordi jeg sliter med lymfeødem, så kan jeg passe støvletter, så kan de fleste andre også 🙂 De flotte støvlettene fra Alexis Mote finner du her : http://www.alexismote.no/products/charlie-g-moss-stvlett-med-ekstra-vidde  Hele nettbutikken til Alexis er det absolutt verdt å ta ei runde i etter at du har lagt støvlettene i handlekurven 🙂  Gleder meg til å høre om flere enn meg nå skal handle seg nye støvletter til vinteren 🙂 For en herlig dag dere – nyt den!!