Sommerens store utfordringer

Hvem av oss liker ikke gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. Jeg er også glad i sommer, og sol, og er nok blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. I en periode da, så protesterte jeg mot den intense sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg husker min mor mer enn en gang var rimelig fortvilet, men tilslutt så måtte hun vel egentlig bare gi opp. Det nyttet ikke å snakke meg til fornuft. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn… fornuft var det kanskje ikke så mye av på akkurat dette punktet, så jeg jaktet stadig etter skygge. Heldigvis var dette kun en kort periode, noe min mor var veldig glad for. Hun ble veldig glad da jeg endelig innså at om sommeren så bytter vi ut lag på lag med lette sommertopper. Er det ikke sånn, spesielt i ungdomstiden at ingen skal fortelle oss noe – før vi finner ut av det selv 🙂 Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg kledde mer på meg om sommeren enn av meg i en periode, men kanskje følte jeg allerede da på utfordringene som sommeren kunne ha? Samtidig så var det ingen som tenkte særlig over hva andre hadde på seg da jeg vokste opp. I Kobberveien var vi vel alle ganske like i klesveien, og nøt sommerens gleder fremfor å bruke tid, og energi på å tenke på hvordan det man hadde på seg så ut.

 

Selv om jeg i dag er veldig glad i gode, varme smeigedager, så har sommeren sine utfordringer. Jeg er sikker på at flere enn meg opplever nettopp dette. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre … neste sommer. Neste sommer har man tatt av seg en hel haug, så da tyter det verken her, eller der, der er heller ingen valker som så fint velter seg ut av sommertoppen. Grevinnehenget som så lekkert henger så tydelig ut av sommertoppens korte armer, det er iallefall borte neste sommer. Neste sommer skal man selvfølgelig også ha ny badedrakt i en helt annen størrelse, og man skal ligge på stranden midt oppi alle andre som nyter strandlivet. Det er nesten så man ser seg selv posere frem og tilbake i bikini på stranda – så flink skal man være frem mot neste sommer. Neste sommer blir ofte sommeren etter det, eller sommeren etter det, og for meg er denne sommeren ennå ikke kommet. Jeg er sikker på at veldig mange kjenner seg igjen i dette. Alle sommerens utfordringene som man hver sommer er så drittlei at man legger store planer for det neste året, planer vi som regel ser forsvinne ut i sanden. Jeg er også drittlei visse utfordringer, men jeg har sluttet å si at store ting skal skje neste sommer. Jeg vet ikke om jeg kommer til å oppleve en sommer uten utfordringer, men jeg vet jeg stadig vil få en lettere sommer, noe som er mer enn nok for meg. Den sommeren kommer ikke neste sommer, men den kommer, og neste sommer er jeg ett godt steg nærmere.

 

En av de største utfordringene om sommeren for meg er badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene av noen legger som jeg har. Der finnes jo også badedrakter med skjørt, men skjørtene er absolutt ikke lange nok for meg. De dekker jo ikke så mye mer enn en ordinær badedrakt gjør. Jeg har vurdert skilt rundt halsen som forteller at beina mine ikke er så ” alle ” andre bein fordi herr lymfeødem, og fru lipødem har valgt å bosette seg i de, men jeg ser at det kanskje ikke er den beste ideen. Kanskje hadde jeg bare fått flere blikk med en slik lapp rundt halsen. Jeg er innmari glad i å bade..etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. Likevel kjenner jeg på at jeg helst ikke vil være der alle andre er. Tømmerstokkene gjør noe med det å føle seg vel. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke. Jeg orker ikke ett eneste blikk en gang før kjelleren hadde vært der, det skal bare en kommentar til. Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har man lært seg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Tror jeg må få spesialsydd en badedrakt tilpasset mine behov. Eneste fordel oppi alt dette må jo være at jeg ikke trenger å dra på jakt etter ny badedrakt før hver sommer. Badedrakten jeg har er en god, gammel modell, men den er så pent brukt at den absolutt holder noen sesonger til 🙂

En annen stor utfordring for meg om sommeren er helt klart overdeler som absolutt ikke tar hensyn til mine armer! Når skal stormote produsentene skjønne at vi som er en størrelse, eller to for store ikke ønsker overdeler som omtrent ikke har arm! Hvorfor fortsetter de å produsere overdeler hvor armene så vidt dekker noe som helst? Det er ingen tvil om hva vi vil ha, men ørene lukkes tydeligvis når man kommer til armlengder. Hvem kan overhode tro at vi vil vise alt som henger? Hvor fint er det at dette så lekkert henger, eller tyter ut av overdelens veldig for korte armer? Vi vil ikke vise grevinneheng, og vi vil ikke vise løshud. Ikke fordi jeg er redd for hva andre tenker, eller sier, men fordi jeg ikke føler meg vel i det! Jeg føler meg vel når jeg får dekket over de tingene som jeg ikke vil vise til alle jeg møter. Mange kvinner i alle størrelser har grevinneheng i større, eller mindre grad, men jeg vil likevel ikke vise mitt offentlig. Løshud forteller at jeg har vært flink pike, og gått ned i vekt, og at armene mine har gått av med en stor ” gevinst”…jeg jubler gjerne over dette, men jeg trenger vel ikke stolt vise det frem likevel? Ett stort hurra for de som ikke gjør noe av å vise verken grevinneheng, eller løshud, men jeg vil ikke. Så spesielt i sommer har jeg drevet en intens jakt på topper med god armlengde. Jeg har måttet legge fra meg den ene flotte overdelen etter den andre fordi armlengden har vært altfor kort. Jeg har gått i stor sorg fra så mange butikker, så denne sommeren er det nok fjorårets kolleksjon i mitt eget klesskap som redder meg. Jeg vil ha en armlengde som går ned til albuen sånn ca. Da føler jeg meg vel, og jeg vet jeg ikke er alene. Det store spørsmålet er bare når de som produserer klærne skal forstå dette? På bildet med t-skjorte på, så ser dere litt hva jeg mener med lengde… hvor mye finere det hadde vært om armlengden hadde gått ned ett lite stykke til. Man ser ikke så mye av heng, og løshud når man står stille, men bare vent til man beveger seg 🙂 

 

Sommerens siste store utfordring for meg er bukser. Mens andre tar på seg kortbukser, eller capribukser, så går jeg i langbukser. Det gjør jeg året gjennom. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg ikke føler meg vel med å vise verken legger, eller kompresjon. Jeg digger når flere, og flere lymfedamer er kommet til at de skal være som de er, og da skal de jaggu vise kompresjonen. Stadig flere, og flere tar på seg korte bukser, kjoler, og skjørt, men jeg tror det vil ta lang tid å komme dit for meg, om jeg i det hele tatt kommer dit. Dette har igjen med følelsen av velvære å gjøre. Jeg skal føle meg vel, og føler jeg meg ikke vel, så bruker jeg bare masse tid, og energi på å gå rundt å føle på ting jeg ikke gidder å bruke tid på, ting som ikke er verdt å bruke masse tid på. Hjemme på terrassen er det annerledes. Da finner jeg gjerne frem ei kortere bukse, og kaster kompresjonen. Det er jo godt å kjenne varmen på huden i blant 🙂 Jeg har nok ikke alltid gjort det hjemme heller, men der har det heldigvis skjedd en endring. Så når andre går over til kortere lengde på buksene, så er det ikke fordi jeg har tatt feil av årstiden at jeg går i langbukser. Heldigvis finnes det bukser som er tilpasset sommeren, men klart det blir noe varmt i blant når man i tillegg må gå med kompresjon. Jeg venter i spenning på om jeg en gang der fremme kan få gjort noe med beina. Flere land i verden fettsuger bort lymfevæsken som hos meg samler seg, men hurra for Norge som synes at dette er for eksprimentelt, og når Norge mener at de vet best, så er det en intens kamp som må til for at man kanskje vil vinne til slutt. Eller man kan håpe å vinne i Lotto slik at man selv kan reise utenlands til leger langt bedre på dette feltet enn leger i Norge, og få gjennomført inngrepet. Man tør liksom ikke helt å kjenne på hvor mye det hadde betydd å få gjort noe, og samtidig er det så frustrerende å vite at hjelpen finnes, men Norge er ikke villige til å gi deg den.

Denne sommeren skal jeg faktisk gjøre noe jeg ikke har gjort på lenge – jeg skal gå i kjole 🙂 Jeg går jo i kjoler ved spesielle anledninger, men ellers går jeg som regel bare forbi kjolestativene. I fjor fikk jeg en fotsid, fin kjole som har hengt i skapet og modnet seg et år nå. Denne har jeg lovet meg selv å gå med mer enn en gang denne sommeren. Den har ingen armer, men jeg har funnet ei fin, sommerslig jakke som jeg kan ha over . Jeg gleder meg til å bruke den, og jeg har som mål at den ikke skal henge til modning et år til 🙂 Utfordringer har vi alle sammen på ulike plan. Målet må være å løse utfordringene på best mulig måte for oss selv. Her er det jeg som står i fokus, det er jeg som skal føle det bra. Utfordringer er til for å løses heter det, i alle fall gjelder det veldig mye av det vi står ovenfor i hverdagen. Sommeren skal nytes selv om jeg ikke skal ligge midt i klynga på stranda iført min fine badedrakt, overdelene fra fjorårets shoppingrunde med riktig armlengde skal bli flittig brukt , og jeg får en fin sommer selv om buksene mine ikke i år heller får en kortere lengde 🙂

 

I morgen trekkes det en vinner av den flotte fleecegenseren fra Stormberg. Vigør heter den, og er i en nydelig korallfarge. Du får den i størrelsen som du bruker, og den finnes fra XS-5XL, og bor du ikke i nærheten av meg, så får du både genser, og drikkeflasker hjem i postkassen din 🙂 Legg igjen en kommentar på bloggen, og her kan du skrive akkurat det du vil 🙂 Husk at du fører inn epostadressen din slik at jeg kan kontakte deg om du er den heldige. Det er kun jeg som ser epostadressen. Nyt denne herlige torsdagen, og løs utfordringene som måtte dukke opp på best mulig måte 🙂 Selv med fint vært, så skal jeg innendørs i dag. I dag er det Handelens Dag på senteret, og jeg tror jeg skal våge meg ut en tur. Jeg trenger nye joggesko til å trene i treningsstudioet med, og jeg trenger litt til å pynte ansiktet med. Det er ikke alle dager jeg er i shoppingmodus, så når jeg først føler på det i dag, så blir det shopping selv om solen skinner 🙂

Tilbake på riktig spor

En ny, deilig mandag, og det er godt å kjenne på at ei litt tøff uke er lagt bak meg. Denne uken kjenner jeg meg klar for litt trening, og jeg tror uken skal bli så mye bedre enn den forrige. Beinet begynner å bli mye bedre, og infeksjonen er ryddet ut av kroppen. Hurra for medisiner som fungerer 🙂 Treningstimene med gruppa vår har tatt sommerferie, så nå står jeg litt sånn på egne bein i sommer. Det kjenner jeg på som en utfordring, og har veldig blandede følelser. Det å ha disse 3 faste holdepunktene, det å vite at vi har disse faste treningstimene, det er for meg uhyre viktig. Disse timene er hellige timer for meg, og det skal veldig mye til for at jeg rokker noe som helst på de. Det er lite som er mer viktig. Disse holdepunktene gjør at jeg vet at jeg får trent, og det er faktisk mye lettere å trene utenom også. Nå i sommer har jeg kun meg selv å lene meg på, og jeg må finne frem denne viljen som jeg vet jeg har, men som av og til prøver å gjemme seg. Når været er fint, det er sommer, og sol, så er det så mye annet som frister… men jeg må være flink, jeg må gjøre meg selv stolt. Planen er å utnytte morraene godt. Morgentimene er mine beste timer, og har jeg fått trent fra morgenen av, så er jeg for det første ferdig med det, og for det andre, så har jeg masse igjen av dagen.

Forrige uke skrev jeg et innlegg om hverdagsaktiviteten, og jeg håper flere av dere fikk opp øynene for hvor viktig det er å bevege seg, og hvor stor gevinst man kan få visst man gir seg selv 20 minutter med litt puls. Ofte har jeg hørt at man skal være aktiv i minst 30 minutter daglig, og ny forskning er ikke i tvil om at jo mer vi legger ned av aktivitet – jo, bedre er det…men 20 minutter er det ny forskning viser vil kunne gi deg en stor gevinst . Her jeg er akkurat nå, så kan jeg være litt tøff i trynet å si at jeg ikke kan fatte hvordan det skal være så vanskelig å være aktiv i 20 minutter daglig…men jeg har vært på en helt annen plass enn jeg er nå, så jeg vet at disse 20 minuttene kan sitte langt inne. Selv om jeg aldri har vært en sofagris, og aldri slitt ut sofaer fordi jeg ikke har giddet å gjøre noe, så kan jeg likevel se at 20 minutter med litt puls kan være mye for en del, eller det kan i alle fall sitte langt inne å gjennomføre de… samtidig så er 20 minutter ingenting. 20 minutter er over før du nesten har fått på deg joggeskoene. Tenk deg 20 minutter av ett helt døgn på 24 timer. Disse 20 minuttene er en investering, og ingen investering er verdt mer enn vår egen helse. 20 minutter vil raskt bli mer, og kanskje trener du sammen med gruppen vår fra august fordi du har vil mer 🙂 Lag en plan over hvordan dine 20 minutter skal gjennomføres hver dag, og hold deg til planen – du vil bli overrasket!

 

Jeg har mye hverdagsaktivitet, og det har jeg alltid hatt. Jeg skal nok ærlig innrømme at jeg nok satt noe mer på rompa før enn nå, men jeg har alltid hatt en aktiv hverdag. For 6 år siden, så fikk vi også ett firbeint familiemedlem som gjør at jeg også er mye ute på tur med han. Vi er ute både på korte, og lengre turer, noe som har betydd mye også for meg. Turene blir ikke treningsturer, for her skal det snuses overalt, og det blir mye stopping… men turene teller på hverdagsaktiviteten 🙂 For å prøve å få litt oversikt over hvor mye jeg går hver dag, så har jeg lastet ned en skritt teller på mobilen min, så får vi se om den fungerer som den skal, og det blir utrolig spennende å se hvor mye man går i løpet av en dag. Jeg lastet bare ned en skritt teller jeg fant på app store, og håper den fungerer, men om noen har ett veldig godt forslag til en skritt teller de selv har prøvd ut, så tar jeg gjerne i mot tips 🙂 App’er er fine ting egentlig. Jeg har også en hvor jeg legger inn det jeg spiser i løpet av en dag samt det jeg trener. Det er veldig ålreit å følge med på inntak av kalorier, og hvor mye man kan forbrenne på ulike treningstimer. Det fine med å legge inn maten man spiser er først, og fremst det at man får litt innblikk i hva ulik mat inneholder av kalorier. Man kan få en aha opplevelse begge veier. Det er ikke moro å legge inn sjokoladen for eksempel – kaloriene løper jo fortere på enn gleden man fikk av å spise det, men kunnskap om hva det jeg spiser synes jeg likevel er viktig. Jeg elsker for eksempel slike potetskiver som man steiker i panna, og spiste de med god samvittighet. Like god samvittighet har jeg ikke lengre… fikk rimelig sjokk når jeg så hva de inneholdt av kalorier. Jeg har ikke sluttet å spise de, men jeg har gått ned på mengden. I tillegg til å legge inn det jeg spiser, så legger jeg inn all trening, og turer, og da kommer jeg faktisk fort på pluss siden. Treningstimene betyr en god forbrenning av kalorier, og da er som regel regnestykket veldig så hyggelig å lese. Jeg er absolutt ingen kalorirytter, og ser jo hvor jeg bør sette inn neste støt, men jeg lærer mye av å registrere maten, og treningen, og det er godt å se at det er færrest av de dagene hvor jeg overskrider min kalorigrense 🙂

 

Jeg tror de som lykkes best med vektnedgangen er de som slutter med dietter, og som ikke er kaloriryttere. Det å veie maten, og telle kalorier betyr bare mer kaos i hodet, og der er det mer enn nok kaos fra før av. Hodet vårt trenger ikke flere utfordringer enn det allerede har. Hodet har jeg skrevet masse om, og man kan egentlig ikke skrive nok om det, og jeg er så sikker på at de som starter endringsprosessen med å sette fokus på det mentale, det er de som best vil lykkes. Løsningen på overvekten vår sitter i hodet. Det er der svarene ligger på hvorfor vi er overvektige, og hvorfor vi tar de dumme valgene som vi ofte gjør. Hvorfor velger vi det dårlige fremfor det gode? Hvorfor føler vi oss så verdiløse, og stygge? Hvorfor skal vekten være avgjørende for hvordan vi lever, og hvordan vi har det? Finner man svar, så vet man nøyaktig hva som skal til for å klare og gå ned i vekt, og man vil lettere klare å bli der. Kost, og trening gir utvilsomt også vektnedgang, men man faller lettere tilbake i gamle spor. Man havner raskere tilbake til den usunne livsstilen, og mange spiser seg fort opp igjen. Med hodet på riktig plass, så ser vi lettere hva vi trenger for å lykkes, og vi vil kjenne så mye mer på følelsen av å lykkes. Vi trenger å kjenne på at vi mestrer 🙂

Denne uken skal bli en god uke. Jeg skal prøve å følge planen min, og gjøre meg selv stolt. Det er så viktig å kunne gjøre seg selv stolt. Man kan kjenne lenge på en sånn god følelse 🙂 Jeg har i løpet av helgen truffet to personer som jeg ikke har truffet på lenge, og når man da får kommentarer på hvor mye mindre jeg er blitt siden sist de så meg – da blir jeg stolt da 🙂 Jeg vokser en del hakk, og smilet går jo nesten  helt rundt, og den gode følelsen det gir meg å høre sånt, den nyter jeg virkelig 🙂 Det gir meg samtidig en veldig motivasjon til å fortsette fordi jeg merker at jobben gir gode resultater. Det viser at jeg kan 🙂 De her hjemme må jo selvsagt høre

meg fortelle noen ganger hva som er blitt sagt, men de skjønner jo at jeg er stolt, og glad, og gleder seg sammen med meg…selv om de sikkert hadde syntes det hadde vært nok å høre meg fortelle det en gang 🙂

 

Denne uken blir det en ny giveaway fra meg til en av dere. Det er så utrolig moro og kunne gi bort en flott gave til en av dere som leser bloggen. Denne uken skal jeg gi bort en flott fleecegenser fra Stormberg i fargen fiery coral. Fleecegenseren heter Vigør, og er en utrolig myk, og god fleecegenser. Den er kjempedeilig å gå med, og kan brukes både om man er ute på trening, eller tur, og den er super til hverdagsbruk også. Fargen er utrolig fin! Den er ikke orange som den kan se ut som på noen bilder, men den er korall, sterk korall. Jeg elsker farger, og elsker denne fargen 🙂 Genseren jeg har på meg på bildet i dag, det er den type genser du kan vinne, og i akkurat den fargen. Genseren på bildet er min, så du som vinner får selvsagt fleecegenseren i akkurat den størrelsen du måtte trenge 🙂 Du skal slippe å få den i størrelsen jeg bruker hehe… så valgfri størrelse så klart 🙂 Sammen med fleecegenseren, så får du også to supre drikkeflasker, også de fra Stormberg. Vil du bli den heldige vinner av den flotte fleecegenseren ( og to drikkeflasker ), så legg igjen en kommentar på bloggen. Det holder å skrive at du har lyst til å vinne genseren, eller du kan egentlig skrive akkurat det du vil 🙂 Jeg trekker ut en heldig vinner til fredag. Du kan lese mer om giveaway produktet fra Stormberg her : http://www.stormberg.com/no/vigor-d-ultrafleecegenser-hoved-4.html#10042120004   Ha en herlig mandag – her venter tannlegen, og jeg gruer meg sååå masse 🙁 jeg hater virkelig å gå til tannlegen, og har tannlegeskrekk. Har kun hatt et hull gjennom årene, men jeg hater alt de bruker inni munnen min, all pirkingen, alle lyder – alt 🙁

Kanskje tjukk, men kroppen jubler <3

Så var en ny uke snart over, og egentlig er jeg veldig glad for det. Det har vært en uke som har ødelagt mye i forhold til hva målene var etter forrige uke. To dårlige uker på rad er ikke god musikk i mine ører. Nesten to uker uten særlig med trening, det er noe som ikke har skjedd på evigheter. To uker uten gruppetimer er jo nesten krise, men kan man ikke, så må man bare lytte til kroppen, og bruke den tiden man trenger. Langt innerst inne, så kjenner jeg litt på panikken, panikken over at jeg ikke har kontroll på hvor mye som er gått inn av ekstra kalorier med tanke på en heller laber aktivitet. Man kjenner hvordan den tar tak i deg, men så skjer jo det geniale: panikken får ikke overtak lengre slik den gjorde før. Jeg klarer å tenke fornuftig, og vet at ting ikke er så ille som jeg av og til har en tendens til å tro.

 

Roseninfeksjonen ser ut til å være på hell. Det er så ufattelig kjedelig når sånt bare plutselig skjer. Plutselig så har det vært en mikroåpning i huden ett eller annet sted, og så er det full krig. Heldigvis så kjenner jeg tegnene nå, og heldigvis har jeg alltid pencillin liggende hjemme. Høyre legg er om mulig enda større enn den pleier, og den er så stinn, og hard at det ikke er veldig godt å gå på beinet. Likevel ser det ut for at infeksjonen er borte, så nå er jeg så innmari klar for trening, og aktivitet neste uke. Selv om jeg ikke har fått trent noe den siste tiden, så sitter jeg sjeldent på rompa, og glor ut i rommet. Jeg har aktive dager selv om jeg nok skulle sittet litt mer i ro med beinet høyt. Sikkert dumt av meg og ikke gjøre slik jeg burde, men når feberen er borte, og allmenntilstanden er god, så må jeg gjøre noe…..

Denne uken leste jeg noe som både var utrolig spennende, og veldig interessant. I en uke uten trening hjalp dette meg til å se at selv om jeg ikke har fått trent, så er det kanskje ikke så ille som tankene mine av og til vil narre meg til å tro. Jeg har flere ganger på bloggen min skrevet om at ekstra kilo ikke er ensbetydende med å være i dårlig form, og jeg har skrevet om viktigheten av å være i bevegelse, og aktivitet. Opp i gjennom årene føler jeg at det fra så mange ulike hold har vært ett enormt fokus på at alle overvektige er i dårlig form, og at overvekt ikke er noe annet enn veldig skadelig. Jeg har så mange ganger sagt at jeg garantert er i mye bedre form enn mange av de normalvektige som ikke løfter en finger for å være i aktivitet. En slank kropp betyr ingen verdens ting. Det som betyr noe er hvordan kroppen samarbeider. Mange vil nok hevde at en slank kropp er penere å se på, og det skriver jeg gjerne mer om på bloggen en annen dag, men mye kan være pent å se på uten at det nødvendigvis fungerer som det skal. Den siste tiden hvor jeg har jobbet knallhardt mentalt, så har jeg diskutert masse med meg selv om hva som er viktigst for meg. Er det viktigste å bli slank, eller er det viktigste å få en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. For noen år siden ville jeg nok ha svart at det viktigste hadde vært å bli slank, men i dag er det helsen som er det viktigste. Man kan være så slank man bare vil, men hva hjelper det om kroppen er i dårlig forfatning på innsiden? Jeg vil jo gjerne bli flere kilo lettere sånn at alt i hverdagen blir lettere i takt med en nedgang, men helsen først. Jeg vil leve gode år sammen med kroppen min, og kanskje slippe en del utfordringer som kan komme om jeg ikke hadde tatt grep. Pr. i dag er jeg heldig som ikke sliter med noen vondter i form av vonde kne, vond rygg, eller vonde hofter, og sånn vil jeg gjerne at det skal bli også fremover.

 

Tilbake til den interessante artikkelen jeg leste denne uken. Den vil glede mange, og den vil garantert gi en del av dere en tankevekker. En større europeisk helseundersøkelse viser nemlig at det er langt farligere å sitte stille enn å være overvektig. Dette er nok noe forskere har visst lenge, men overraskelsen var hvor mange som døde årlig fordi man var inaktiv. Undersøkelsen er den mest omfattende undersøkelsen som er gjort noen sinne. Nesten 350000 menn og kvinner i 10 europeiske land er blitt fulgt gjennom 12 år. Resultatene viser at inaktivitet faktisk forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne fant også ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! Man må ikke trene så svetten renner, og man må ikke trene flere ganger i uken, men man må tenke på hverdagsaktiviteten. Hverdagsaktiviteten er så utrolig mye viktigere enn mange kanskje tror. Da jeg gikk på livsstilsendringskurs på sykehuset, så var de innmari flinke til å sette fokus på hverdagsaktiviteten, og at denne kom før trening. Det er så utrolig små grep, og endringer som skal til for at vi vil få det bedre med oss selv.

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter av hver dag til noe som gir deg en stor gevinst? Alle har tid, og man trenger ikke prøve å lete etter en unnskyldning en gang. Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man kanskje setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to! Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er så mye viktigere enn man kanskje før hadde trodd. 20 minutter for en bedre helse hadde nok skurret litt i mine ører tilbake i tid, men det er så mye forskning og fokus på dette nå at skurringen er blitt til musikk 🙂

 

Klart trening er viktig, men mange ønsker nå at fokuset skal settes litt annerledes. Mange mener at det store fokuset som settes på hard trening overskygger viktigheten av mosjonen. Det er helt klart langt viktigere å komme seg fra et inaktivt liv til et moderat aktivt liv enn å komme i gang med hard trening som man ikke klarer å opprettholde over tid.Kanskje bør man sette fokus bort fra trening, og heller fokusere på helsegevinsten man kan oppnå ved daglig mosjon? Kanskje er det der man må begynne for å få folk opp av sofaen? Det vil jo være langt enklere å kjenne på følelsen av og lykkes om man fokuserer på å starte i det små. Går man for høyt ut og skal bli treningsnarkoman med en gang, så faller man fort, og kjenner igjen på følelsen av å være mislykket.Faren ved inaktivitet leser man sjeldent om, men man leser hele tiden om slankekurer, og riktig trening. Jo, mer jeg tenker på det, jo, mer sikker er jeg på at fokuset må settes på hva man kan oppnå selv med de små endringene i hverdagen vår. Det er i det små man må starte. Man må starte der det passer for en selv å starte.

 

Jeg ble glad da jeg leste artikkelen, og jeg kjente på en god følelse. En god følelse fordi jeg vet at alt jeg legger ned av både daglig aktivitet, og trening, det er noe som er godt for kroppen min. Jeg setter av mer enn 20 minutter daglig til aktivitet, og trening, og kjenner etter å ha lest dette at jeg kan ha god samvittighet også på de dagene jeg ikke får trent fordi jeg har vært aktiv i hverdagen. Jeg trenger ikke ha den dårlige samvittigheten når jeg ikke får trent, eller jeg trenger ikke hyperventilere når ting ikke går som planlagt, for jeg vet at jeg ikke har sittet i sofaen hele dagen, jeg vet jeg har hatt en aktiv hverdag, og da vet jeg at kroppen min er glad, og fornøyd 🙂 Jeg kjenner også veldig på dette at selv om jeg har en del kilo for mye, så er det ingen som skal si at jeg er i dårlig form av den grunn. Det er så mange av oss overvektige som nå kan rette opp ryggen, og være superstolte over den aktiviteten vi legger ned hver dag, og så kan vi tenkte at selv med ekstra kilo, så er vi i langt bedre form enn mange normalvektige som har en inaktiv hverdag. Det gjør meg faktisk både glad, og stolt 🙂 Kanskje kan denne undersøkelsen være med på å slå sprekker på mytene om at alle overvektige er i elendig form, og kanskje kan den åpne øynene til en del som tror at visst de bare har en slank kropp, så er også innsiden av kroppen glad, og fornøyd.

 

 

Tenk litt over hvor lite som skal til for at din kropp skal få det bedre. Begynn med å sette av disse 20 minuttene hver dag. Minuttene kan økes når du føler at du er klar for det. Du har tid til å sette av 20 minutter, og du har heller ingen problemer med å klare og gjennomføre disse 20 minuttene. Jeg fikk en så utrolig hyggelig kommentar på bloggen denne uken fra ei som skrev at hun nå hadde brukt opp alt hun hadde av unnskyldninger, så nå ble det trening på samme sted hvor jeg trener fra august. Man er kommet ganske langt når man innser at alt av unnskyldninger er brukt opp, og enda lengre når man kjenner på hvor dårlige unnskyldningene faktiske er. Jeg kjente mye på at jeg nesten ble flau over hva jeg kunne få meg til å unnskylde meg med, og jeg følte meg gjennomskuet hver gang. De rundt oss vet hvorfor vi ikke vil, de tror ikke på unnskyldningene våre… Kanskje målet for den nye uken som snart er her bør være å komme i gang med den daglige mosjonen? Kanskje bør målet være å snu inaktivitet til aktivitet? Kanskje det er på tide å innrømme overfor oss selv at ingen unnskyldning i verden er god nok – vi har 20 minutter vi kan sette av, og vi skal sette de av. Har vi ett mål for neste uke? Har vi en avtale? Jeg gleder meg til å fylle uken med både daglig mosjon, og trening…og håper jeg får deg med på laget 🙂

 

Det blir nye giveaways i morgen på bloggen, så følg med 🙂 Nå er det ut å nyte solen som skinner så fantastisk i Kristiansand i dag. Ser jaggu med ut som om vi ikke har særlig med vind heller i dag, så dette ser ut til å bli en skikkelig smeigedag her sør 🙂 Nyt dagen!!

Drittdager finnes de også :-(

Innlegget mitt på mandag ga mange en tankevekker, noe jeg er veldig glad for. Det var også det jeg håpte på da jeg satte meg ned for å skrive. Jeg fikk så mange flotte tilbakemeldinger fra mange av dere som leser bloggen min, og det gjorde meg så uendelig glad 🙂 Jeg blir glad når det jeg skriver kan få en til å sette seg ned å tenke, og kanskje bidra til at man kjenner litt på ting man kanskje ellers ikke er så flinke til. Innlegget mitt på mandag om at vi ikke må ta alt som en selvfølge fordi ingen kjenner morgendagen. Innlegget om å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, om å sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene gode.

 

Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende. Akkurat slik føler jeg det i dag. Alle dagene som har vært så gode, og som har vært fylt med så mye av det jeg setter pris på. Plutselig skjer det ting som endrer dette. Det kan skje uten at en egentlig skjønner hvorfor. I dag er en sånn dag hvor jeg sliter bittelitt med å gire meg opp, og sette pris på de små tingene. Man vil, men av og til er det vanskelig. Samtidig ser jeg at ting bedrer seg, og da blir det litt lettere å se at alt vil bli bra.

Jeg har tidligere skrevet om de utfordringer jeg kan ha i mitt liv. Ikke bare overvekten, men jeg har også lipødem/lymfeødem som begge er kroniske tilstander. Den ene er jeg født med, og den andre oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina var ikke lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av de store beina. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, alternativet kunne vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom, og jeg kan drite i å ta de på meg selv om jeg vet at jeg vil hovne, og få vonde bein…men stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene i blant 🙂 En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde på mandag. Høyre legg begynte å småverke for så å verke enda mer, den ble rød, hissig og øm – en ny infeksjon var på gang 🙁 Jeg har hatt mine runder med dette, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med pencillin. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Nå har jeg alltid pencillin liggende hjemme, og straks jeg merker den minste antydning, så er det bare å starte på en kur.

 

Ikke vet jeg hva som forårsaket en ny rosen infeksjon, men at den rir i kroppen er det ingen tvil om. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, men så sliter jeg….mandagen var preget av vondt bein, ømt bein, og feber i kroppen. Jeg hater virkelig å få dette! Det er en del av livet med lipødem/lymfeødem, men sliter veldig med å akseptere akkurat dette. Det at jeg stadig sjekker om rødfargen er gått ned, svetter som en gris grunnet feber, beinet er ømt og vondt, og så er det denne usikkerheten om pencillinen tar infeksjonen denne gangen også….Mareritt er det også at jeg ikke får trene, og jeg kjenner hyperventilieringen komme i takt med tanken på alle kiloene som vil renne på, og ikke av..

 

Jeg tror pencillinen tar knekken på infeksjonen denne gangen også. Det føles sånn selv om feberen ikke har gitt seg ennå. Beinet fungerer noe bedre, og så får jeg håpe at humøret vil stige etter hvert. Jeg blir lei, og jeg blir sinna… det nytter ikke, men jeg blir det. Kanskje var det det bittelille gnagesåret på den ene tåa som var årsaken denne gangen, ikke vet jeg, men jeg kan ikke være på vakt hele tiden, og små sår/kutt kan man ikke unngå. At infeksjonene er en del av livet sliter jeg med, men jeg får jobbe meg gjennom det. På slike dager er det vanskelig å tenke veldig positivt, men jeg jobber med det også, og sørger for å gjøre hyggelige ting. Det er viktig å prøve å glemme litt, og ikke ha alt fokus på det som ikke er så bra akkurat nå. Jeg vet det er forbigående, og jeg vet jeg vil bli bra, og jeg vet at jeg kan ha gode dager selv om dette rir kroppen min. Det er nok mange som har det sånn som meg i blant. Som har sine utfordringer som dukker opp i blant. Utfordringer som er blitt en del av livet, og som man takler best ved å prøve å tenke positive tanker. Lett er det ikke 🙁

Denne uken skal jeg jobbe i radioen, og gleder meg stort til å ha sending fredag morgen. I dag skal jeg bruke dagen til å lage reportasjer som jeg kan fylle sendingen med. Dette er det jeg virkelig liker å gjøre, så da klarer nok fokuset å komme bort fra infeksjonen, og over på ting som jeg liker å gjøre, og som gir meg så mye. Nyt dagen, og ta vare på dagen!

 

Ingenting å skryte av….

Denne uken har jeg ingen grunn til å være fornøyd med meg selv, i alle fall ikke når det kommer til trening. Selv om den dårlige samvittigheten ikke lengre river i meg, og kverner i hodet hele tiden, så jeg er sur, og sint på meg selv! Treningstimene med gruppen for overvektige er hellige for meg. Det skal MYE til for at jeg dropper de timene, men denne uken kom først det ene i veien, og så kom sannelig det andre i veien også, og der stod jeg da med to timer jeg ikke fikk med meg. Jeg kunne selvsagt ha trumfet igjennom at jeg bare måtte, men denne uken var det vanskelig å gjøre det. Litt trening har det blitt, men langt unna planen min, og jeg kan nesten høre hyperventileringen puste meg i nakken. Er det ikke rart hvordan det meste går i bølgedaler? Fra at jeg forrige uke hadde den knallgode uka hvor alt fungerte, til denne uken hvor jeg bare litt under middels fornøyd. Kanskje godt under middels fornøyd når jeg tenker etter.

I dag har jeg brukt mye tid på å kjefte på meg selv, og jeg har hatt mange diskusjoner med meg selv om hvorfor det ble som det ble. Hvorfor erstattet jeg ikke de timene jeg mistet med noe annet? Jeg har vært masse på farta, jeg har vært masse ute, jeg har vært på tur til Stormyrvannet, jeg har kjempet med bratte bakker, men det er likevel langt unna det som var målet for uken. Jeg har ingen fornuftige svar på hva som gikk galt. Høyst sannsynlig så var det viljen det stod på. Kan ikke finne en mer fornuftig forklaring. Når en uke blir som denne, så føler man jo at kiloene plutselig var på igjen, og jeg kjenner kroppen blir litt småstresset. Likevel må jeg bare puste med magen, og innse at jeg tok en del feil valg, og ikke la disse valgene ødelegge alt. Nå er det bare å legge planer for neste uke, og nye mål. Neste uke er også siste uken med gruppetreninger før sommeren. Jeg kjenner at det stresser meg litt, og så var det alle disse tankene i hodet som undrer på om man kan være flink med egentrening. Jeg vet jeg kan, så da må jeg bare prøve å gjøre meg selv stolt 🙂

 

Fra august av skjer det spennende ting med treningsgruppen vår for overvektige. Vi får utvidet tilbudet vårt med en time, og timene blir fordelt mellom treningssenteret på Rona, og treningssenteret i Vågsbygd. Jeg skulle selvsagt hatt alle timene så nærme meg som mulig, men det er godt å fordele timene slik at alle har muligheten til å trene enten det ene, eller det andre stedet. I tillegg til treningstimene vi har i dag, så ser det også ut som om yoga for overvektige blir en ny time fra august. Vi hadde en liten prøveperiode med yoga, men flertallet i gruppen ønsket heller styrke, og kondisjon. Det å få yoga som en fjerde time er jo veldig bra. Her får vi jobbet også med det mentale oppi all den harde treningen. Vi har godt av å prøve og finne den indre roen, og styrken. Jeg har kanskje ikke helt funnet det ” magiske ” med yoga ennå, men jeg håper jeg vil finne det dersom dette blir vår fjerde treningstime.

 

I går skrev jeg en del om hva jeg mener er riktig behandlingstilbud av overvektige. I mitt hodet er ikke fedmekirurgi det riktige å gjøre. For det fåtallet som virkelig jobber for det resultatet en operasjon har gitt de, så ser jeg at en operasjon har vært en god løsning, men det er altfor mange som ser på operasjon som en enkel løsning, og som tror at man ikke må jobbe for å holde vekten nede. Jeg har snakket med så mange som ble tatt på sengen når de faktisk ser hvor mye jobbing som kreves for å holde vekten en operasjon ga dem. Jeg ser så mange som ikke klarer det. Det er den samme jobben som de hadde som overvektig. Man må tenke trening, og kost like mye som før, og til tider kanskje enda mer. Jeg blir oppriktig glad når jeg ser personer jeg kjenner klarer å holde seg nede i vekt. Jeg blir så glad når jeg ser de trener, de jobber, og de gjør det de må for å holde seg nede. De er beintøffe! Det er sånn det skal være når man har fått en sjanse til ett lettere liv. De som derimot tror at målet med en operasjon er og kunne spise som før, og være like lite aktiv som før, de har misforstått en hel haug! Man skryter ikke av hvor store porsjoner man klarer å spise, man er ikke stolt av at man igjen kan spise alt inkludert søtt, og salt, og man sitter ikke på rompa og tror at man er evig slank! Når staten betaler en operasjon til 100000 kr, så skal man jaggu vise både seg selv, og alle andre hvorfor man ønsket en operasjon. Man burde faktisk sette krav til de som blir operert. Går man opp igjen i samme vekt, så betaler man inngrepet selv…

Kanskje er opplegg alla ” biggest loser” et opplegg man kan smake litt på. Vi tåler og bli kjørt hardt, kroppen både orker, og vil bli brukt. Jeg har mange ganger tenkt med skrekk om jeg virkelig tåler så hard trening som vi ofte må igjennom på gruppetimene, men hjertet stopper ikke, og det er ikke farlig å bli sliten har jeg erfart 🙂 Mental trening, fysisk aktivitet, og hjelp til å sette sammen en hverdagskost tror jeg fortsatt er veien å gå, men ingen har ennå gitt ett slikt tilbud som varer. Tilbudet må være over lang tid, og her snakker vi om år, ikke måneder. En periode hvor jeg tok av meg ganske mye, så hadde jeg personlig trener, og en personlig trener er virkelig gull verdt. Det ga meg utrolig mye å ha en som pushet meg til det ytterste, en som jeg visste ventet på meg, og som støtten meg på veien. Grønn resept på en personlig trener skulle jeg mer enn gjerne hatt. Jeg vet at en personlig trener hadde gitt mye raskere resultater enn jeg oppnår pr. i dag. Dessverre så kommer ikke personlige trenere på verken grønn, eller blå resept, og skal man ha en personlig trener, så må han ha det over tid. For meg så koster dette for mye i og med at det ikke holder med noen få timer. Jeg trenger hjelp over lang tid… så jeg får fortsette å drømme om en PT 🙂

 

Målet mitt er at treningsgruppen for overvektige skal bli en mye større gruppe. Jeg ønsker at flere overvektige skal komme seg opp av go’stolen, og starte ett mer aktivt liv. Jeg vet at det sitter veldig langt inne for veldig, veldig mange, og jeg har ennå ikke funnet nøkkelen til hva som skal til for å få overvektige med. Antall overvektige øker, og med økt overvekt, så kommer også en del livsstilssykdommer snikende hos mange. Ingen ønsker disse sykdommene, og ingen ønsker innerst inne å være inaktiv. Det er bare så innmari vanskelig å gjøre noe med det. Jeg skulle gjerne ønsket at man kunne tilby et opplegg hvor også det mentale ble tatt vare på, men pr. i dag, så er det den fysiske biten tilbudet omhandler, og denne biten er så utrolig viktig! Tro meg når jeg sier at jeg så innmari godt vet hvordan det føles når det meste er tungt, og tro meg når jeg sier at det ikke trenger å være sånn. Tro meg når jeg sier at det er fullt mulig å snu det. Jeg smiler fra øre til øre når jeg er ute på tur, eller på en gåtur med pelsdotten, og kjenner på at kroppen ikke lengre motarbeider meg som den gjorde før. Selv med både lymfeødem, og lipødem, så kjenner jeg hvor mye lettere det er å bevege seg. Når man beveger seg lettere, så er fokuset borte fra å høre seg selv puste, og pese til at fokuset er på hvor herlig det er å være ute, og bare kunne nyte! Joda, det høres kanskje både rosa, og klissete ut, men det er faktisk akkurat sånn det er 🙂

 

Jeg ønsker å nå enda flere overvektige med treningstilbudet som finnes her i Kristiansand. Jeg vet at mange overvektige leser bloggen min, og kanskje klarer jeg å nå frem til akkurat deg når jeg sier at jeg ønsker å ha deg med på laget. Om du har 15 kg, eller 60 kg for mye, så vil jeg ha deg med. Du har tiden om du virkelig vil, og om du er trøtt  etter en lang arbeidsdag, så vil du få masse energi etter trening! Kroppen vil verke, kroppen vil slite, og svetten vil renne, men hva er dette sammenlignet med hva du får tilbake? Er det ikke verdt å gi deg selv en bedre kropp, og en bedre helse? Jeg håper flere av dere vil ta kontakt med meg for mer info, og aller helst egentlig bare hoppe i det, og bli med! Jo, mer en tenker – jo, flere unnskydninger finner man…. For dere som ikke bor i Kristiansands området, så kan kanskje vår treningsgruppe være til motivasjon for at kanskje du kan få med et treningssenter på laget, og kanskje få startet ett lignende tilbud der du bor? Vi trenger mange slike grupper landet over, og jeg håper at de rette personene snart innser dette…..

 

Denne uken hadde jeg en giveaway for de av leserne som bor i området her jeg bor. Jeg lover flere slike giveaways utover på bloggen, og jeg skal ha flere som involverer ALLE lesere uansett hvor dere bor 🙂 Det er så utrolig moro det å kunne dele ut fine gaver til flotte lesere!! Denne uken gir jeg bort et gavekort på 500 kr til en av dere som har kommentert på bloggen i løpet av uken, og den heldige vinneren av gavekortet ble: LENA ROLAND!!!! Hurra for deg, Lena!! Jeg er sikker på at du vil finne noe fint hos Siri på PIP 🙂 Takk til alle som var med i trekningen, og plutselig så kommer det en ny gave flyvende ned på bloggen. Kanskje allerede neste uke 🙂

 

Til dere som leser bloggen, og som synes den er verdt å lese, så hadde jeg blitt uendelig glad om dere delte bloggen med deres venner, og kjente. Rosa bloggerne regjerer, og det å være en 40 + blogger er ikke alltid like lett 🙂 Jeg har planer med bloggen, og har ett stort ønske om å ha en god mengde, stabile lesere, og da hadde jeg vært så glad for god hjelp til å spre bloggen 🙂

I dag ser jeg rødt, og kaster kanskje inn en brannfakkel…..

Det er mye som engasjerer meg, og dere som leser bloggen vet at jeg brenner for ett riktig behandlingstilbud for overvektige, og jeg håper at jeg kan bidra til å endre folks holdninger til oss som er overvektige. Det er ofte en mann som får meg til å se rødt, og som provoserer meg bare han åpner munnen. Denne karen er Jørgen Foss, tidligere leder av Landsforeningen for overvektige. Jeg har dessverre ikke fått anledning til å møte Jørgen Foss ansikt til ansikt for en skikkelig debatt, men har debattert med han på radio via telefon ved noen anledninger. Nå har Jørgen Foss trukket seg som leder av Landsforeningen for overvektige, så nå får jeg nok aldri denne ønskedebatten min. Hurra for at han har trukket seg, men jeg skulle tynt han litt for han ga seg 🙂 Nå har foreningen fått ny leder, og jeg tror det kan være ei dame med bein i nesa…så jeg får følge med 🙂

I går var det en annen person som fikk meg til å gå i taket, og som fikk meg til å se så rødt som jeg tror jeg kunne. Når det gjelder usaklige, og useriøse uttalelser om overvekt, så blir jeg fort provosert! I går var det Høyres representant i Helse og omsorgskomiteen, Sveinung Stensland som fikk meg i taket. Sveinung Stensland ville protestere mot de rødgrønne som ønsket at Staten skulle ta ansvar for folks fedmeproblematikk, så han satte i gang en slankekur for å bevise overfor de rødgrønne at folk selv kunne ordne egne vektproblemer. I løpet av 3 mnd gikk Stensland ned 22 kg – hurra for han, MEN når Stensland står frem i VG i bar overkropp, og uttaler at overvekt skyldes mangel på vilje, da trør han langt over streken. Dersom overvektige bare skjerper seg, så vil de gå ned i vekt i følge Høyres helsepolitiker. Hvordan er det mulig av en folkevalgt å komme med slike uttalelser? Han burde som helsepolitiker ha lært en del i løpet av sin tid på Stortinget, og burde vel mer enn mange andre vite at overvekt har en årsak? Årsaken heter verken manglende vilje, eller manglende evne til å skjerpe seg! Jeg blir nesten redd når jeg ser hva slags personer som sitter, og skal bestemme hva som er viktig for landets folkehelse! Som politiker på riksplan så sier man bare ikke sånne ting offentlig.

 

Jeg kan følge Stensland i noe av det han sier i artikkelen. Jeg er enig i at vi selv har ansvar for egen helse, men det gjelder jo søren med ikke bare overvektige – det gjelder absolutt alle! Vi har selv ansvar for hva vi putter i munnen uttaler Stensland, og der er jeg også helt enig. Vi har ansvar for egne valg, og egne liv, og politikerne må ikke få det til å virke som om vektnedgang er umulig. Klart det er fullt mulig å gå ned i vekt. De aller fleste kan klare det med riktig fokus. Politikerne må ikke løse fedmeproblematikken ved at de stadig lar flere, og flere fedmeoperere seg. Fedmeproblematikken kan ikke løses ved operasjon, så staten må redusere antall operasjoner, og legge hjelpen, og fokuset ett helt annet sted. Man kan ikke operere bort alt av problemer. En operasjon er en kickstart, men etter hvert som vekten stabiliseres, så begynner jobben med å holde seg nede. Dessuten er det hodet til oss overvektige som trenger hjelp, og ved fedmekirurgi, så opereres ikke hodet, noe som igjen betyr at hodet vårt er på samme plass etter operasjonen, og med de samme utfordringene. Livet endrer seg ikke, livet blir ikke plutselig rosa slik en del opererte vil ha oss til å tro. Det kreves beinhard jobbing etter en operasjon, og veldig mange klarer ikke jobben det kreves fordi man er på nøyaktig samme plass mentalt som man var før man ble operert.

 

Staten må tenke annerledes, og jeg er ikke på samme plass som Stensland som mener at staten ikke skal hjelpe. Staten skal hjelpe overvektige på lik linje med alle andre som har en helseutfordring. Vi har muligheten til det i Norge, så hjelp skal gis. Overvektige må stilles krav til for å få hjelp. Man skal ikke bare gi en operasjon fordi det er mye mindre arbeid for staten. Vektnedgang er en lang vei å gå, det tar tid med endringer, og de beste resultatene får man ved å bruke tid. Det må være ett langvarig program med tett oppfølging. Et program hvor man aller først får hjelp til å jobbe med det mentale. Man må sortere tanker, og få hjelp til å finne ut hvorfor man er overvektig. Hvorfor er ting som de er? Man må få bort de tankene som ødelegger for oss, og få frem tankene som gir den rette motivasjonen. Alle utfordringer har en årsak, og overvekt har mange. Uten å finne årsak vil vektnedgangen bli vanskelig. Den mentale biten, og den fysiske biten er de to viktigste tingene i starten. Man kan ikke gjøre alt på en gang – det handler om å ta skritt for skritt. Man må lære at fysisk aktivitet er ålreit. Man skal ikke løpe maraton med det samme, man må begynne i det små. Overvektige trenger tett oppfølging av fagpersoner, og vi trenger det over lang tid. Jeg mener at dersom man ønsker vektnedgang, så skal man også forplikte seg til ett langt løp. Dersom man fortsatt ikke har klart å gå ned etter endt opplegg, så kan fedmekirurgi være løsningen…men med det riktige opplegget mentalt – fysisk, og kostholdsmessig, så vil det gi resultater… men det nytter ikke å gi oss 3 mnd, eller et halvt år – vi må ha mye lengre tid enn det. Klart vi kan, klart mange av de fedmeopererte kunne ha klart det, men jobben starter i hodet, og det har staten ennå ikke sett. Jeg kjenner mange fedmeopererte, og jeg vet at en del av disse jobber beinhardt med å holde vekta. Disse er jeg full av beundring over. De vet hva som kreves for å holde seg der de er, og de jobber virkelig. Jeg kjenner også disse som har ett mer avslappet forhold til inngrepet, og tiden etterpå. De som synes det er stor stas når de kan spise akkurat det samme som før, og kan spise gode porsjoner, og som skryter av at de tåler søtt, og salt. De som ikke  løfter en finger for å være aktive, og som ikke ser viktigheten av trening. Staten har gitt dem en sjanse til å gjøre noe med livet som overvektig, og så er de på full fart tilbake til der de var. Hva med å stille krav? En operasjon koster staten rundt 100000 kr. Vi som velger bort operasjon blir det ikke løftet en finger for! Er det noe som er veldig galt her ???

I likhet med Stensland fra Høyre, så tror ikke jeg heller på avgifter i kampen mot fedmen. Jeg tror ikke en egen sukkeravgift er løsningen. Vil man ha noe, så kjøper man det uansett avgift, eller ikke. Dessuten får vi bestemme selv hva vi kjøper av sukkerholdige varer. Dette kan ikke staten sette seg ned å bestemme. Likevel bør en helsepolitiker vite bedre enn å vise frem overkroppen i media, og tro at det er så enkelt som han prøver å fremstille det. Hans store utfordring er nå å holde vekten, og la oss håpe at han for sin egen del ikke er gått ut for høyt nå, det er mange som følger med.  Jeg håper Stensland innser hvor mange overvektige han i går tråkket på tærne.,og at han bidro til at enda flere bedrevitere fikk blod på tann i sin dømming av oss overvektige. Han uttaler at ha aldri har brydd seg om sine ekstra kilo, men da skal han jaggu holde kjeft, og tenke på de som faktisk strever med dette hver eneste dag!

 

Overvekt har mange årsaker, og finner man årsaken, så kan man få en vellykket vektnedgang. Jeg håper på ett langsiktig, og riktig opplegg i kampen mot overvekt, for jeg vet at mange på den måten vil få ett lettere liv. Treningsgruppen vår for overvektige et skritt i riktig retning – det skulle vært mange grupper som denne…..Stensland fikk i går tilbud om PT for å holde vekta – sånn er det å være politiker gitt… jeg drømmer også om min egen PT – hadde jeg det hatt, så hadde vekten gått mye raskere med… men jeg er dessverre ikke politiker 🙁

 

Husk at vi i morgen  trekker et gavekort på 500 kr fra PIP Stormote 🙂 Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. PIP har klær fra str. 42-56, så mange vil kunne finne noe flott!! Håper på mange kommentarer!!!

Fra bytuppe til fjellgeit

Hvem hadde vel trodd at jeg i dag mer enn gjerne bytter ut asfalt med fjell, og natur? Hvem hadde trodd at jeg skulle velge fjellferie istedenfor byferie? Er det mulig at jeg er blitt så glad i naturen? Jeg tror veldig mange fortsatt tviler , og jeg forstår dem veldig godt 🙂 Jeg som tidligere elsket å kjenne asfalten under føttene, og som alltid måtte innom det som var av kjøpesentre under det meste av turer vi var på. Jeg som trasket Sørlandssenteret opp, og ned både titt, og ofte, og som stadig hadde meg en bytur med shopping for øyet. Hva har egentlig skjedd her når jeg nå velger stikk motsatt?

 

Det er nok mye som har skjedd den siste tiden som har resultert i at jeg nå setter andre ting mye høyere enn shopping, og bylivet. Kanskje er en ting at jeg er blitt eldre, og at man setter pris på litt andre ting, men jeg tror nok hovedårsaken ligger i endringene som har skjedd, og som jeg fortsatt jobber med. Tidligere så satte vekten en stopper for mye, eller det var vel hodet mitt som begrenset meg. Hodet mitt som hele tiden fortalte meg alt jeg ikke kunne, og ikke burde fordi jeg var så stor. Jeg tror kanskje ikke jeg valgte bort ting fordi jeg ikke kunne gjennomføre det, men fordi jeg trodde at vekten ville stoppe meg. Gud, så irriterende å tenke tilbake på hvor mye jeg har latt meg begrense fordi ett skrullete hode får meg til å tro at det er sånn det er. Klart vekten automatisk begrenser en del, men det er nok mye man fint klarer bare man våger å prøve.

 

Jeg har nok aldri vært av den tøffe typen som har kastet meg ut i det meste, og det er sikkert en av grunnene til at jeg har latt vekten begrense meg såpass som den gjennom årene. Jeg nok alltid brydd meg om hva andre tenker, og mener om meg, og alltid drømt om å være den som ikke bryr seg om andre. Jeg har nok alltid ønsket å være den som går i badedrakt om sommeren fordi jeg også vil bade som alle andre, eller være den som går i knekorte bukser og viser kompresjonen på beina fordi jeg også synes det blir for varmt med langbukser på de varmeste dagene, og jeg skulle gjerne vært den som går i topper uten armer, og ikke bryr meg om jeg viser både grevinneheng, og løshud…men så tøff er ikke jeg. Jeg har kommet veldig langt, men så langt er jeg ikke kommet. Det er nok kanskje ikke bare fordi jeg er redd for blikk, og kommentarer, men jeg tror også en del av dette går på selvfølelsen. Jeg føler meg ikke vel på badestranden blant hauger av folk ikledd badedrakt, og jeg føler meg ikke vel om jeg viser bein med kompresjon, og armer med grevinneheng, og løshud. Jeg beundrer alle som gjør akkurat som de vil, men for min del, så går det ikke bare på det å gi søren,men det går minst like mye på at jeg skal føle meg vel, og komfortabel.

Kanskje blir jeg tøffere på en del ting med årene. Det er lov å håpe, for jeg tror jeg gjerne vil komme dit at jeg ikke bryr meg om alle andre. Hadde det ikke vært for tømmerstokkene mine av noen bein, så tror jeg nok jeg hadde vært der nå. Det har tatt lang tid det å akseptere at man har en kronisk sykdom i beina som ikke vil forsvinne, og jeg innser at det vil ta veldig lang tid det og skulle kaste langbuksene på båten om sommeren.  En del ting har heldigvis endret seg, og det er fantastisk å føle på at jeg nå liker både fjell, og natur. Jeg har nok alltid likt fjell, og natur, men det å komme meg ut, og gjøre det jeg har ønsket, det har jeg nok sett på som mer ork enn glede. Jeg orket nok ikke tanken på å gå lengre turer i fjellet. Det kostet for mye krefter, jeg ble fort sliten, og det var garantert mye stigninger som igjen gjorde at kroppen fort ville stritte i mot – jeg hadde et hav av unnskyldninger, og jeg er sikker på at veldig mange kjenner seg igjen. Vi er verdensmestre på unnskyldninger, og av og til, så lurer jeg på hvor man egentlig får alle unnskyldningene fra? De kommer jo på løpende bånd, og man trenger liksom ikke tenke seg om for å finne en haug av fantastisk gode unnskyldninger. Tidligere var jeg sikkert også et gnagsår å ha med på tur, for når jeg ble skikkelig sliten, så ble jeg også skikkelig sur, og sint. Da var det nok lurt å ligge ett godt stykke foran meg sånn at jeg kunne gå der bak alene og småkjefte på alt, og alle 🙂

 

Selv om jeg alltid har vært stor, så har jeg alltid hatt som mitt store hovedmål at vekten ikke skulle begrense noe i forhold til datteren vår. Hun skulle ikke se moren sin sitte på rompa i sofaen, og ikke gjøre noe, og sånn har jeg heller aldri vært.  Dette kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har klart. Vår lille familie på 3 har opplevd en masse, vi har vært på både små, og store turer, og vi kan se tilbake på en masse av opplevelser i inn og utland. Der jeg har følt at vekten har begrenset meg, der har Trond steppet inn. Svømmehallen er vel ett av få steder jeg aldri har vært med datteren vår, men da er det godt at man er to, og har kunnet dele på det som trengtes å dele på 🙂

 

Det føles godt å komme ut på tur. Jeg føler jeg har sett mer enn nok asfalt, og da er det utrolig fint å oppleve det man alltid har hatt lyst til å oppleve. Det å komme seg ut i naturen er så godt for både kropp, og sjel. Den roen man finner der er helt ubeskrivelig. Man klarer å senke skuldrene, og bare nyte stillheten, og alt det vakre rundt seg. Jeg tror min aller beste også setter stor pris på endringene mine. Han er en ivrig fisker, og elsker å være ute. Det å få meg mer aktivt med vet jeg han er innmari glad for. Det er fint og kunne dele slike opplevelser. Det er ikke det samme at den ene forteller, og den andre lytter. Trond merker også hvor mye bedre kroppen min fungerer. Bakker, og stigninger er ikke lengre et ork. Nå kjenner meg på mestringsfølelsen når jeg gyver løs på en bratt bakke, og jeg kjenner meg så stolt når jeg går opp bakker uten et stopp der jeg før har stoppet flere ganger før å orke å komme meg opp. Det gir så motivasjon til å fortsette med det jeg holder på med! Det og orke, og klare – for en seier! Det å gå ut på tur og føle seg glad, det å gå ut på tur fordi man virkelig har lyst, og ikke kun for å glede andre, det er så godt! Jeg jubler innvendig! Når man i tillegg får kommentarer fra folk rundt meg på at de merker gleden, og at de merker fremgangen – det betyr uendelig mye.

 

Jeg er fortsatt glad i å shoppe, men ikke på langt nær som før. Før følte jeg at jeg bodde enten i byen, eller på Sørlandssenteret. Nå vil jeg heller bytte dette ut med en fin tur. Ingenting er som å lage frokost ute i det fri. Spise egg og bacon lagd på stormkjøkkenet ,  eller grille pølser på bål, eller på engangsgrillen…all mat smaker så mye bedre når man spiser den ute, og det farlige med å spise ute er vel at man ofte spiser en del mer enn man kanskje burde 🙂 Det å sitte ved et stille vann, og bare høre fugler, og sin egen pust. Det å se min aller beste stå å kaste ut fiskestangen, og vite at det er det beste i verden for han – dette er en verden jeg sikkert skulle opplevd for lenge siden, men som jeg nå er så uendelig glad for at jeg har oppdaget, og kan ta del i fordi jeg orker, og vil  🙂

 

I fjor var jeg for første gang med min aller beste, og mine svigerforeldre til Numedal. Der har min svoger en gammel seter som det har vært en årlig tradisjon å besøke for å fiske, og nyte naturen. I fjor var min første tur hit. En gammel seter fra 1700 tallet i naturskjønne omgivelser, og med mange gode ørretvann på alle kanter. En seter med utedo, men dog en særdeles koselig utedo 🙂 Seteren har fått påbygd en helt ny sovedel, noe jeg var veldig glad for, men ellers er den som den var da den ble bygget en gang på 1700 tallet. Jeg er rimelig stolt av at bytuppa Heidi var med hit, og nøt hvert minutt. Frokost ute, fisketurer på fjellet, middag på grillen, og bålkos på kvelden. Ett par elgsafarier ble det også, og selv om jeg ble lovet at jeg skulle få se elg, så hadde de gjemt seg godt 🙂 Turen til Numedal blir også en årlig tradisjon for meg. For meg blir det også et mål at jeg for hvert år skal gå lettere, og lettere opp bakkene til det ene ørretvannet, og mens andre fisker skal jeg utforske turterrenget. I år skal jeg også på tur til Hallingdal som er min aller beste sitt ferieparadis. Jeg er ikke med fordi jeg føler jeg må glede han, men jeg er med fordi jeg har innmari lyst, og fordi det gir meg masse flotte opplevelser som vi to kan dele 🙂

I sommer blir det også en tur til asfalt, men det er nok tur, og fjell opplevelsene som kommer til å stå i fokus. Jeg har en dragning mot København, så dit skal vi en tur sammen med min kjære mamma. Jeg vet ikke helt hva det er med København som lokker, men byen er utrolig fin, og har så mye å by på. Dessuten er København byen hvor min olderfar bodde det meste av sitt liv. En olderfar ingen vet så mye om , som flyttet til København for å utdanne seg som operasanger, og som aldri kom tilbake. En olderfar som ikke fikk lov til å gifte seg med kvinnen han elsket fordi han var av rikfolk, og hun var av arbeidsfolk….jeg har funnet en del svar gjennom slektsforskning, men det er så mange svar jeg ennå ikke har…Kanskje er olderfar grunnen til at jeg er så glad i København.

 

Det å starte en endring først via trening, og den mentale biten har gitt meg store resultater. Det er ingen som helst tvil om at det nytter. Man kan komme i bedre form, og man kan få en kropp som jobber med deg, og ikke mot deg. Denne følelsen av mestring, og resultater nyter jeg virkelig, og jeg vet at du også kan komme dit at du kjenner på akkurat det samme. Det koster, men det er verdt det. Det er en lang, og slitsom vei, men er du ikke villig til å gå veien når du vet hva som er målet? Jeg har slitt masse, og vet jeg må slite lenge ennå, men de små gevinstene jeg hele tiden får er verdt hver svettedråpe. Jeg skulle selvsagt ønske at jeg hadde mistet enda flere kilo enn jeg har, men jeg må bare være fornøyd med det som er mistet, og heller se hvor mye bedre kroppen fungerer. Helsen først! At jeg i tillegg har gått fra å være en bytuppe til å bli fjellgeit – det er ett stort pluss det også 🙂

Sommeren er kommet!

Endelig ser det ut til at sommeren er kommet til Kristiansand! For en dag dette ser ut til å bli, og med sånne dager, så skal det bli mye fine turer de nærmeste dagene.Ferien nærmer seg sikkert også for mange, og selv skal jeg jobbe en del i sommer, men noe ferie skal det bli. For meg blir det i år en herlig blanding av by, og fjell. Jeg har de siste årene, og i takt med endringene jeg er i gang med, faktisk blitt veldig glad i fjellet, og naturen. Nå velger jeg gjerne en naturopplevelse fremfor shopping, og bylivet. Jeg orker mer enn jeg gjorde før, noe som resulterer i at jeg nå vil oppleve det jeg før kanskje bare tenkte at jeg en gang ville. Jeg har også en bedre halvdel som elsker naturen, så de siste årene har det også blitt mye mer sånne turer sammen, noe vi begge setter stor pris på. Jeg skal blogge mer om dette senere, for endringen jeg opplever der er også en utrolig god endring. Jeg liker fortsatt å shoppe, men i mye mindre grad enn før. Nå er det andre ting som gir meg mye mer 🙂 Sommeren byr også på en del utfordringer for min del, og dette blogger jeg mer om en annen dag.

I dag sliter jeg med litt abstinenser da jeg ikke fikk med meg tabata timen i går. Dagen gikk helt i ett, og plutselig var det treningstid, og da måtte jeg bare si til meg selv at jeg ikke fikk med meg treningen. Det er ett fåtall ganger jeg ikke har vært på trening, så jeg slet ikke med dårlig samvittighet i går, men jeg kjenner litt på det i dag. Det er noe som mangler, det er en trening som var planlagt som ikke ble gjennomført. Om jeg ikke kjenner på dårlig samvittighet, så er det noe der som stresser meg litt. Det er ganske vittig også det å føle på dette rare i kroppen, og hodet fordi jeg ikke fikk trent. Tidligere hadde jeg vel ikke brydd meg det spor om noe ikke hadde blitt gjennomført. Litt dårlig samvittighet hadde jeg kjent på, men så ingenting…. nå får jeg treningsabstinenser, er det mulig 🙂 Jeg kjenner at jeg ikke vil ha de følelsene i kroppen i hele dag, så jeg drar på egentrening i ettermiddag, så får jeg tatt igjen for det jeg ikke fikk gjort i går. Helt utrolig at jeg er blitt” avhengig ” av å trene – må bare smile her jeg sitter 🙂 Målet mitt er at jeg også skal få en del av dere med på trening etter hvert. Det gir så utrolig mye å trene, og det gir så mye det å kjenne på en lettere, og mer samarbeidsvillig kropp. En kropp som vil mer, og som orker mer. En kropp som er mer fornøyd. Treningsøvelser skal jeg gi dere denne uken, men jeg håper også at en del av dere blir med gruppa vår og trener når sommeren er over.

I dag hadde jeg ikke tenkt å blogge så mye, men jeg hadde tenkt å minne om den fine gaven jeg skal gi bort i slutten av uken til en av dere.  PIP Stormote selger klær i str. 42-56, og det betyr at en del av mine lesere garantert kan finne mye fint her. PIP Stormote har gitt et gavekort på 500 kr som en av dere skal være så heldig å vinne når det blir lørdag. Det er sommer, og sikkert noe en kan utvide garderoben med. Ofte er man kanskje ikke så flink til å sette seg selv først, og handle klær til seg selv. Nå har du i alle fall muligheten til å vinne gavekortet 🙂 Legg igjen en kommentar på bloggen, og fortell gjerne hvorfor du ønsker å vinne.

 

I morgen kommer jeg sterkt tilbake med ett nytt blogginnlegg – nyt denne deilige dagen!!

De grå mandagene som ble lyse, og fine <3 <3 – og hurra for en ny Giveaway!!

En ny, spennende uke ligger foran oss. Uken har en del planer, men heldigvis er der også en del blanke ark som jeg håper å farge med masse fint de neste dagene. Jeg er sikker på at mandager ikke bare er en fin dag for alle, og jeg trenger ikke gå så langt tilbake i tid før jeg nærmest hatet mandager. Mandagen er ofte dagen da man fylles av all den dårlige samvittigheten etter helgens krumspring i kjøleskap, og kjøkkenskuffer. Det er på mandager vi er nede for telling fordi vi tenker på alt vi har stappet i oss i løpet av helgen, og alle kiloene vi føler vi har lagt på oss. Det er på mandager vi er langt nede i kjelleren fordi vi nok en gang mislyktes med planene vi hadde for endringer. Alt vi ikke skulle spise som er spist, og alt vi skulle gjøre av aktiviteter som sa stopp allerede på onsdag, og dermed ikke ble gjort. Mandagsmagen som er så uggen etter å ha spist så mye forskjellig i løpet av helgen, all blandingen som magen absolutt ikke liker. Mandagene hvor man hater seg selv fordi man er så dum og bare lar ting skje. Mandagene hvor man er så mye tjukkere, og styggere enn man var i går…og det fordi man aldri lykkes…og da velger man og tro at man aldri vil kjenne på det og lykkes. Man fokuserer kun på alle nederlagene, og man gidder ikke ta tak i det som faktisk har vært positivt. Noe positivt er det alltid, og da er det viktig å ta tak i det, og jobbe med de tingene som får en til å se at man kan. Mandagene er dagene hvor man starter på ny giv, men snur fordi man tror det blir ett nytt nederlag….hvorfor gidder man egentlig? Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg gjør i alle fall!

 

Jeg har ikke tall på hvor mange mandager jeg har startet med endringer, og vært så fast bestemt på at dette skal jeg klare. Man ønsker jo å klare det, og man går på med en helt reell optimisme. Man tenker jo at det skal gå denne gangen om det ikke gikk de 1000 forrige gangene man prøvde. Klart man har tro på seg selv der, og da.. Visst ikke hadde man jo heller ikke prøvd. Følelsen av å gå på med friskt mot er en god følelse, men du verden så fælt der er når man plutselig står der og kjenner på det motsatte! Hvordan havnet den sjokoladen inn i munnen min? Jeg skulle ikke ha sjokolade før til helgen…. hvorfor gidder jeg ikke å gå tur når det var planen? Hva er det som stopper meg? Hvorfor er andre uviktige ting plutselig viktigere? Så er det på an igjen 🙁 Sjokoladen som plutselig havnet i munnen, og så i magen gjorde at hele lasset falt sammen. Istedenfor å se feilen man gjorde, lære av den, og gå videre, så har den lille sjokoladen gjort at alt er ødelagt, og ingenting kan rettes opp i før neste mandag. Alt skal skje på mandager, så da kan man bruke dagene frem til neste mandag til å gjøre flere feil, vi kan stappe i oss mer usunne ting, og ikke bevege oss mer enn nødvendig – alt er jo ødelagt likevel…. hvor forskrudde kan vi egentlig bli i hodet vårt? Hvordan kan en liten feil plutselig bli til 100? Hvorfor skal den dårlige samvittigheten ta fullstendig overtak, og hvorfor skal hodet lure oss til å tro at har vi først gjort en feil, så kan vi like godt gjøre enda flere? Hvorfor er vi tapere igjen bare fordi man gjorde en feil?

 

Hodet, og tankene våre har en helt enorm makt. Det er skummelt hvordan hodet styrer oss. Hadde jeg bare innsett det for lenge siden, men jeg har i mange år latt hodet, og tankene være totalt sjef over meg. Det er tungt det å gå og føle på den dårlige samvittigheten hele tiden, og det er forferdelig det å gå rundt og tenke så mye negativt om seg selv. De negative tankene tar fullstendig kontroll, og dermed så lar vi ikke oss selv få lov til å fokusere på det positive. Alle har vi masse positivt med oss selv, men hvordan skal disse tingene få komme frem når vi snakker oss selv ned hele tiden? Det koster masse det å gå en hel dag og tenke på hvor stor, og stygg man er. Man skal være sterk mentalt for å klare å holde seg oppegående med slike tanker som kverner i hodet hele tiden, og det er mange av oss som vet hvordan dette er! Det er så utrolig slitsomt å fokusere på vekten, og man vet at det ikke er riktig, men man klarer ikke å la tankene slippe taket. Bak smilet mitt, og det gode humøret, så lå det mye vondt i mange år. Jeg var for de rundt meg som en ressursperson, jeg var en omsorgsperson, jeg tok vare på alle, men det var vel egentlig bare meg som faktisk visste hvor vondt jeg hadde det, og hvordan jeg hele tiden snakket meg selv ned. Jeg var utrolig stygg mot meg selv! Det første jeg tenkte på om morgenen, og det siste jeg tenkte på når jeg sovnet om kvelden…det var hvor stor jeg var, og jeg kjente på den vonde følelsen det ga meg….det føltes som om det var slik det var iallefall. Slike tanker kan man ikke gå med over lengre tid. Det sliter en jo totalt ut, og mange vil nok si at det bare er å slutte å tenke sånn. Joda, tenk om det var så enkelt, og det er så mange bedrevitere der ute. Det er så mange som vet akkurat hvordan alt skal gjøres. Livet hadde jo til enhver tid vært en dans på rosa skyer om alt var så enkelt…men sånn er det ikke.

 

Jeg vet at veldig mange tenker som jeg gjorde, og jeg vet at mange har følt nederlag etter nederlag fordi man har startet en endring som plutselig stoppet opp. Jeg vet at mange har gitt opp tanken på å lykkes fordi nederlagene har vært så mange, men man skal ikke telle nederlagene – man skal telle oppturene! Klart vi har mange oppturer , og selv den aller minste kan være nok til å få oss til å føle at man kan lykkes! Det er så utrolig viktig å sette fokus på det vi klarer. Klarer vi ikke å snu hodet, og tankene våre, så vil dagene være preget av negative tanker, og skuffelser, og det er ikke det vi skal fylle livene våre med. Jeg er evig takknemlig for at jeg innså at jeg ikke ville klare dette selv, og jeg er veldig glad for at jeg så at jeg trengte hjelp til å rydde oppi hodet. Det var så mange tanker jeg ikke hadde plass til, og mange av disse fikk jeg ryddet bort, og så fikk jeg hjelp til å fylle hodet med masse positive tanker. Jeg sier ikke at det er lett, og jeg sier ikke at alt nå er fryd, og gammen, for dagene våre er ikke bare lykke, men nå klarer jeg å tenke positivt rundt meg selv, og jeg klarer å se at en liten feil ikke skal få ødelegge alt for meg. Jeg aksepterer feilen, og går videre. Jeg vet at en liten feil ikke velter ett helt lass, og jeg vet at vi mennesker er full av unnskyldninger, og vi er nok veldig redde for å ta tak i det som er vondt, og sårt. Jeg har kjent på alt det vonde, og jeg har kjent på alt det såre, og jeg er kommet så styrket ut av dette. Jeg har alltid vært sterk, nå er jeg enda sterkere. Motgang gjør en sterk, og jeg tror motgang er viktig for å se styrken man har, og for å gjøre oss sterkere. Det får oss også til å forstå andre mye bedre. Jeg fikk hjelp av coach, Kai Jakobsen, en helt fantastisk coach,og ett helt fantastisk menneske, og jeg var via livsstilsendringskurset på sykehuset til samtaler hos en kognitiv teraput. Begge disse har vært mine engler på dette som har med rydding, og sortering av tanker. Nå er mitt tankemønster helt annerledes, og det føles så utrolig godt. Man er ikke psykisk syk fordi om man får hjelp til å få orden på tankene sine. Man har for mange uviktige, og negative tanker som får altfor stor plass. Jeg har ryddet, og sortert en hel haug, og kastet masse på søpla av uviktige ting. Det å få hjelp med tankene, og hodet er det første skrittet man bør ta i en endringsprosess. Uten å spille på lag med hodet, så er sjansene for at vi lykkes så mye mindre. Det er det man også sier ved en slankeoperasjon – man opererer ikke hodet, og er ikke hodet på plass etter operasjonen, så vil mange oppleve at vekten går opp igjen.

 

Denne uken skal jeg fylle bloggen min med mye som jeg håper kan motivere, og inspirere. Bla skal jeg blogge litt om enkel trening man kan gjøre hjemme, men det blir senere i uken. Forrige uke tok jeg dere med til en tur til Søgne for å besøke Tove på Lingzi. Jeg synes det er viktig og kunne tipse dere som leser bloggen om bla flotte butikker som kan mye om stormote, og jeg synes det er viktig at vi har disse spesialbutikkene hvor man får den hjelpen man trenger, og som sitter på kompetansen. I dag skal jeg ta dere med til Kristiansand sentrum. Der ligger PIP Stormote som drives av Siri Fosselie. Det er fantastisk å komme inn til Siri. Man føler denne varme atmosfæren med det samme, og man føler seg så velkommen. Siri er ett fantastisk menneske, alltid så sprudlende, alltid så smilende, og glad. Har man en dårlig dag, så snur det når man møter Siri 🙂 Siri har drevet med stormote i ca 15 år. Hun drev i starten sin egen butikk, og har etter det jobbet i ulike stormote butikker. Siri kan stormote, og hun er dønn ærlig. Passer ikke plagget, så sier hun i fra. Dette er en egenskap jeg setter stor pris på. Siri er utrolig flink til å se hva man kler, hun er flink med passformer, og farger. Siri vet hvor skoen trykker da hun selv har vært stor nesten hele livet, og det er en så fantastisk god følelse å komme inn i en butikk hvor de man møter selv er frodige 🙂

Siri brenner for det hun driver med, og for Siri er det viktig at kunden føler seg vel, og at besøket i butikken gjør at man ønsker å komme tilbake. Siri sitt brennende engasjement skinner også igjennom når man kommer inn i butikken.  Service er uhyre viktig for Siri, og jeg digger butikker som har en sånn personlig service, og som har ansatte som får en til å føle seg vel både når man kommer inn, og når man går ut igjen. Når man kan forlate en butikk med et smil om munnen, da har man vært i riktig butikk, og sånn er det på PIP. Jeg vet at det som er i posen min, det er klær jeg er 100% fornøyd med. Jeg vet at klærne sitter bra på meg, de passer min kroppsform, og jeg vet at Siri har vært ærlig i sin tilbakemelding på det jeg kjøpte. Man trenger butikkansatte som ser en for den man er, som ser hva som kler en, og som får en til å føle seg vel akkurat slik man er.

Denne uken blir det en ny Giveaway til alle dere fine lesere – hurra!! Jeg synes det er så moro og kunne dele ut slike gaver. Denne uken gir jeg bort et gavekort på 500 kr nettopp fra PIP Stormote. Butikken har klær fra str. 42-56, så her er det mange som vil kunne finne noe fint 🙂 Har du lyst til å vinne gavekortet, så legg igjen en kommentar på bloggen min. Fortell gjerne hvorfor du vil vinne 🙂 Det er viktig at du kommenterer her på bloggen, og ikke på bloggens Facebook side, og så er det viktig at du skriver inn epostadressen din slik at jeg kan få kontaktet deg om du er den heldige vinneren 🙂 Da håper jeg på masse kommentarer, og så trekker  jeg en heldig vinner til lørdag.

I dag skal jeg ut i sola, og male siste strøket på søppelbua. Mandag er også lymfedrenasje, og i kveld er jeg så klar for tabata sammen med den fineste treningsgjengen 🙂  Ha en herlig mandag!!

Ny uke, nye planer og en heldig vinner <3

Søndag , og ukens siste dag. Nye planer er lagt, og nye mål er satt. Etter en fantastisk god uke som jeg er skikkelig stolt av, så vil jeg at neste uke skal bli like bra. I går ble det Bamsemums med verdens beste samvittighet 🙂 De smakte for øvrig helt nydelig 🙂 Neste uke vil jeg prøve å komme meg mer ut i Sukkevannsløypa   det å bruke denne flotte, men tunge løypa går litt i bølgedaler, og nå føler jeg det er ei stud siden jeg sist var der, så kanskje jeg får lagt inn ett par, tre turer der i ukene fremover når jeg er hjemme. Jeg er en morrafugl, så jeg er alltid tidlig oppe, og da er det utrolig godt å få trent etter at pelsdotten har hatt sin første tur. Turene med Dean er det ikke så mye trening i, for han skal snuse både her, og der, og det får han lov til. Når jeg er på tur med Dean, så er det for hans del, og ikke for min, men det er jo helt klart positivt med alle turene vi går med han, for en kommer seg ut, og også disse turene er blitt positive i forhold til før. Dean og jeg går også mye lengre turer nå enn før. Det er liksom blitt litt før, og etter, og det føles veldig godt!

Neste uke er nest siste uke med fulle gruppetimer før sommeren. Fra skoleferien, så blir det å være flink med egentrening når man er hjemme, og så blir det å gå mye. Jeg er alltid litt sånn redd for sommeren. Jeg er redd for at ting skal skli ut, og at jeg skal legge på meg en del av det jeg har tatt av….men selv om det er sommer, så er man ikke nødt til å ta helt av. Man skal ha lov til å kose seg ekstra, men gjør jeg det, så må jeg også være flink med treningen. Jeg føler på meg at jeg skal klare meg fint gjennom sommeren. Jeg er så glad, og fornøyd med det jeg har oppnådd, og da skal jeg ha en fin sommer i samme gode trenden som jeg er inne i nå. Jeg skal ikke ødelegge noe med at jeg ikke gidder, eller orker. Det er faktisk utrolig lite jeg ikke gidder, eller orker for tiden 🙂 Hadde du spurt meg om å være med å jogge, eller sykle, så hadde jeg nok ikke giddet, men før var det så mye jeg ikke gadd fordi vekten stoppet meg…eller jeg lot selv vekten stoppe meg, men her er det endringer på gang gitt 🙂

 

Jeg tror det er lurt å legge planer for trening i sommer. Man legger planer for hva man skal i ferien, og jeg tror det er lurt å legge planer for hvordan man legger inn aktivitet også. Heldigvis er jo mye i ferien preget av aktivitet, så man får jo sånn sett en del gratis der, men skal man klare og ikke havne helt utpå igjen, og ikke falle tilbake i gamle mønstre, så må man ha en plan, og et mål. Målet mitt er absolutt å være flink, og jeg skal være aktiv, jeg skal legge inn trening, og jeg skal ikke opp i vekt. Så gjelder det å få disse brillene til å passe sammen. Uten en plan, og et mål, så kan man nesten være sikker på at alt går i vasken. Og viktigst av alt : Planen må gjennomføres!

 

Jeg har en del treningsøvelser som er perfekte å gjøre hvor som helst. De krever ikke utstyr, og de er veldig gode for hele kroppen. Disse øvelsene skal jeg vise dere i ett av blogginnleggene til uken. Det å ha øvelser som man kan starte med om man ikke har trent på en stund, eller øvelser man kan ta med på ferien, det er gull verdt. Jeg skal få hjelp i dag til å ta litt bilder av øvelsene, og så skal jeg dele de med dere til uken. Det er en flott måte å starte og trene på også, og der er så utrolig mye man kan gjøre hjemme som ikke krever utstyr, og som vil gi gode resultater om man gjør disse hver dag.

 

Denne uken har jeg hatt en giveaway til mine flotte lesere, og i går kveld ble trekningen foretatt. Det ble også denne gangen en pen haug med navnelapper oppi bollen, og denne gangen fikk jeg æren selv av å trekke. Takk til alle som deltok! Gavekortet på 500 kr fra Lingzi går til : WENKE AUGLAND fra Kristiansand!! Hurra for deg, Wenke, og gratulerer så masse 🙂 🙂

Utover vil det bli flere giveaways fra meg til dere, og allerede i morgen venter en ny, flott gave og venter på å bli vunnet av en av dere 🙂 Takk for en fin blogguke – vi blogges igjen i morgen! Nyt søndagen 🙂