Den store skammen heter innlegget mitt i dag, og det er nettopp det jeg føler jeg bærer på, en stor skam. Skammen handler om det å være ute av arbeidslivet, det å føle seg mistrodd. Det har vært en innmari tung tid det og akseptere at jeg pr. i dag ikke kan fungere i arbeidslivet, og mange onde tunger har sine meninger om nettopp dette.
Det er mange som ikke helt kan skjønne hvorfor jeg ikke jobber, jeg som trener så mye som jeg gjør, jeg som er så aktiv, hvorfor er ikke jeg i jobb? Jeg som smiler, og virker så fornøyd med livet, hvorfor er ikke jeg i jobb? Er det fordi jeg ikke gidder? Du verden så mange det er som tror at jeg ikke gidder. Det er utrolig sårende når enkelte lager sine egne historier om min situasjon. Må jeg gå rundt med svære lapper rundt halsen som forteller at jeg er syk? Har andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobber ? Har ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg står utenfor arbeidslivet?
Jeg har skrevet om dette tidligere på bloggen. Det er fortsatt like aktuelt fordi jeg fortsatt møter mennesker som undrer, og som har sine meninger. Hele kroppsspråket deres sier hva de mener. Senest i går møtte jeg en av disse som ikke kan skjønne hvorfor jeg ikke jobber når jeg trener så mye som jeg gjør, og er så fornøyd som jeg er. Hva er det med folk? Hele kroppen deres forteller meg at de er skeptiske til det jeg sier. Hvorfor må jeg hele tiden forsvare meg, og spesielt til mennesker som absolutt ikke har noe med hva som skjer i livet mitt, og hvorfor ting er som det er!
Jeg synes det er tungt nok, og ikke kunne være med å bidra. Jeg synes det er tungt nok at jeg ikke er en del av et fellesskap om ikke andre skal gjøre det verre for meg! Det er en grunn til at jeg ikke fungerer i arbeidslivet, og hvem som helst kan få gå i mine sko om de ønsker det. Jeg bytter gjerne plass når som helst, og da hadde kanskje enkelte tunger fått en annen lyd. Hvorfor skal noen bry seg på en lite hyggelig måte? Mennesker som ikke kjenner meg en gang lager sine egne historier, og gjør seg opp sine egne meninger om ting de ikke aner noe som helst om! Også folk jeg kjenner gjør det. Det er en grunn til alt, og det er leger, og spesialister som har tatt avgjørelsen om min arbeidssituasjon. Hvorfor skal da noen leke gud, og tro at de vet best? Joda, jeg trener masse, og det gjør jeg fordi trening er viktig for helsen min, og situasjonen min, og jeg prøver å gjøre dagene mine så fine som mulig – skal ikke jeg ha rett til å trene bare fordi jeg ikke jobber?
For meg er det en stor sorg og ikke være en del av arbeidslivet, så til dere som alltid må ha en mening om andre : Dropp det, eller gå en dag i mine, eller andres sko! Hadde dere kjent på kroppen det jeg føler, eller det andre syke føler, så hadde dere ikke sagt et ord, men sykdommen man ikke kan se, den er det tydeligvis mange som har vondt for å akseptere. Det man ikke ser, det tviler man på. Hvorfor skal enkelte få meg til å føle meg så mye verre enn det jeg allerede gjør? Hvorfor skal noen få meg til å føle meg som en snylter fordi jeg ser så frisk ut, og fordi jeg er så aktiv? Hvorfor har noen lov til å lage sin egen sannhet ? Hvorfor skal jeg være nødt til å forsvare meg selv hele tiden?
” Hva driver du med for tiden ? Jobber du fortsatt i radioen? ” Jeg kjenner at hjertet begynner å pumpe litt ekstra når jeg får disse spørsmålene. Jeg kjenner at kroppen blir stresset, og jeg har egentlig mest lyst til å forsvinne ned i dette berømte hullet. Hva skal jeg svare når jeg til stadighet blir spurt om jobbsituasjonen? Joda, jeg vet at jeg skal svare ærlig, og oppriktig, og det er jeg alltid, men av og til er sannheten så innmari vond å fortelle. Av og til får sannheten meg til å føle meg så liten, så lite verdt, og veldig utenfor. Samtidig så føler jeg denne enorm skammen.
Jeg er innmari fornøyd med livet! Jeg føler jeg er på en innmari god plass, og det betyr at både humøret, og smilet, og den gode følelsen er mye mer på plass enn før. Likevel bærer jeg på en sorg, en sorg som ikke så mange skjønner, og som enkelte er med på å gjøre enda verre. Tømmerstokkbeina gir meg store utfordringer, jeg er fortsatt er en størrelse, eller to for stor, men likevel er det utrolig godt å kunne si at livet er ålreit. Jeg tror det handler om at jeg har lært meg å akseptere utfordringene mine, og jeg har lært meg å leve med de. Man kan sette seg ned, og skylde på alle andre, og man kan sette seg ned og synes veldig synd på seg selv, men livet blir ikke noe lettere om man velger det alternativet. Det å ha fokus på de gode tingene, og det å ha fokus på det man kan gjøre, og det man kan klare, det er viktig. Det å flytte fokus har som dere vet vært veldig viktig for meg.
Jeg burde sikkert ikke føle på skam, men likevel gjør jeg det av og til. Jeg vet så innmari godt at verden er full av mennesker som gjør seg opp sine egne meninger uavhengig av sannheten. De mener det de mener, og meningene, de forteller de høyt og tydelig. Det er sårt, og det er så innmari vondt når folk man møter gjør seg opp sine egne meninger ut i fra hva de ser, men det er ikke alt man kan se utenpå. Det er en grunn til at jeg trener. Det er en grunn til at jeg trener så mye som jeg gjør, men vit at det koster, og det koster mange ganger veldig mye. Til tider koster det både blod, svette og tårer. Likevel er det viktig for de utfordringene jeg har at jeg er i aktivitet. Mer enn det trenger ikke dere nyskjerrige, altvitende personer å vite, og tror dere at jeg er utenfor arbeidslivet fordi jeg ikke gidder, så får dere bare tro akkurat det. Jeg kjenner sannheten, og så lenge jeg kjenner sannheten, så er det nok i massevis.
