Jeg har egentlig aldri vært noe kakemonster. Ikke det at jeg ikke liker kake, men jeg spiser som regel kun kake når det er spesielle anledninger som feks bursdager. Jeg hiver meg heller aldri over kakene, og spiser til det tyter krem, og godsaker ut av ørene mine. Jeg er som regel mer enn fornøyd med et kakestykke, eller to, og blir det to, så er det sånn at jeg ikke orker tanken på kake på ei lita stund. Da sitter kaken nesten helt oppe i halsen. Akkurat det at jeg ikke er noe kakemonster, det ser jeg på som en god ting, så lenge vekten er en utfordring. Jeg er glad i å bake, og om jeg ikke kunne vært med på ” hele Norge baker “, så tror jeg at jeg er ganske så habil på baking… likevel blir det lite kakebaking i heimen. Dette til stor skuffelse for min bedre halvdel – han er et kakemonster, og ser stjerner når han får servert kake 🙂 Jeg er nok litt der at kake betyr for mye kalorier inn som vi sånn sett ikke har godt av, men for all del, det hender jeg får ånden over meg, og driter i kalorier, og setter det å kose seg høyere. Da kan det bli kake, men kanskje går det mer i bollebaking, eller kanelsnurrer – eller vi får servert mammas fantastiske vafler. Ingen vafler smaker så himmelsk som mammas vafler 🙂

Foto : Tara.no

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Akkurat i dag, så føler jeg at det er ett stort kakemonster som har flyttet inn i kroppen min, og det er helt rart hvordan tankene kan snu seg fra så positive tanker for kun få dager siden, til at jeg i dag føler at kiloene har lagt seg på igjen alle som en pluss noen til.  Dette hodet, og alle tankene, de er ikke alltid til å bli særlig klok på. Lykkerusen jeg følte for kun få dager siden, den har bleknet litt, og jeg jobber intenst med å få negative, ødeleggende tanker ut av hodet, og inn med alle de som gjør meg i så utrolig godt humør. Ikke det at humøret er dårlig, men jeg kjenner at jeg er i en modus jeg helst ikke vil være i lengre. Heldigvis har jeg jobbet så masse med tankene, og hodet den siste tiden at jeg takler det mye bedre enn jeg hadde gjort før. Tidligere hadde jeg gått rett i kjelleren, og blitt der lenge. Nå vet jeg at det kun er hodet som prøver å få meg tilbake på villspor, og jeg har sånn sett veldig kontroll, men tankene plager meg likevel. Jeg skulle nok ønske at jeg var der at alle negative tanker aldri dukket opp, og at jeg alltid klarte å snu negativet til positivt, men der er jeg ikke, og dit vil jeg nok sikkert heller aldri komme. Jeg må sikkert alltid jobbe her også. Jeg må akseptere at de negative tankene kommer, og så er jo seieren å vinne til slutt… men man kan bli matt av og sitte her og vite at tankene jeg tenker er helt feil, men likevel så tillater jeg de å komme.

Hva er så årsaken til disse tåpelige, dumme tankene som sliter litt i meg i dag. Svaret er bursdag. Bursdag betyr kaker, og litt mer usunn mat enn ellers. Forrige uke hadde jeg bursdag, og da ble det da ble det god middag, og litt kake på selve dagen. To kakestykker forsvant inn i munnen, og ned i magen. Absolutt ingen krise i det hele tatt. Det er lov å kose seg, så disse to kakestykkene er jeg helt fortrolig med at jeg spiste. Siden bursdagen var på onsdag, så måtte jeg hoppe over treningstimen, og dagen ble uten trening, noe jeg også var fortrolig med. Så kom fredagen, og helgen. Svigers kom på besøk for å feire, så i går var det familieselskap. Det ble ingen trening, men når man har besøk, så melder jo kjøkkentjenesten nærmest konstant. Det er lite man setter seg ned. Det er servering av måltider, koking av kaffe, og te, ut, og inn av oppvaskmaskinen, og forberedelser til familieselskap. I går var det familieselskap med kalkun og tre fantastiske gode kaker. To nye kakestykker forsvant inni munnen, og ned i magen. Dette var jeg kanskje ikke like fortrolig med, men likevel klarte jeg å dytte de inn, og ned… kake smaker jo godt selv om jeg ikke er noe kakemonster. Så er det jo dette med å kose seg når det er slike spesielle anledninger. Jeg trodde jeg var fortrolig med det, men jeg tror kanskje det ble litt for mye kos, i alle fall for samvittigheten min.

Jeg vet innerst inne at dette ikke har vært så ille, men hvorfor må jeg kjenne så veldig på det da? Det er nesten som det var før når jeg virkelig hadde grunn til å kjenne på disse følelsene fordi jeg virkelig hadde stappet i meg mye mer enn jeg skulle. Nå er jeg jo så aktiv, og trener masse. Livet er jo helt annerledes, men istedenfor å kjenne på hvor tjukk , og stygg jeg er, så er det panikken for å legge på meg alt jeg har tatt av meg jeg kjenner aller mest på. I mitt lille hode, så kommer alle tankene som forteller meg at etter de siste dagers utskeielser, så er alt gått rett vest. All jobben til ingen nytte – alt er på igjen… går det an at man virkelig tenker så enkelt? Går det an og virkelig utgi seg for å være så komplett idiot at man virkelig tror at det er sånn det er? Blir helt oppgitt, og vet ikke om jeg skal le, eller gråte.  Kontroll på tankene, Heidi – kontroll ! Dette har du jobbet med så lenge, du vet hva som er tilfelle, og hva som bare er tull… joda, jeg vet….likevel tillater jeg meg selv og tro at det kanskje har gått på ett par kilo, eller ti. Aksepter det som har skjedd, og gå videre – sånn må jeg jobbe med å tenke nå…

I går før jeg skulle legge meg, så kunne jeg helt tydelig se at det ene stykket med Verdens beste hadde lagt seg i den ene siden av magen min, og det andre hadde selvsagt lagt seg i den andre siden… alt det andre hadde fordelt seg både her, og der på kroppen. Jeg kunne nærmeste se kakestykkene ligge der som ekstra påfyll på kroppen, og geipe hånlig til meg. De lo rett, og slett mot meg, og var så fornøyde fordi de var kommet på igjen….Jeg måtte kjenne både her, og der… hadde jeg lagt på meg igjen? Tankene sa ja, men fornuften burde ha sagt nei. Selv etter noen dager med utskeielser, så kan jeg jo ikke ha lagt på meg så mye av det jeg har tatt av… fornuften Heidi, fornuften….!! I dag morges måtte jeg ta frem målebåndet, og se om målebåndet også geipa, og lo mot meg. Selv om klokka ikke var mer enn 0630, så måtte målebåndet frem. Panikken for å ha lagt på meg igjen, den kjente jeg godt på, men målebåndet viste nøyaktige samme mål som sist,  så jeg tror det har gått veldig bra. Det er godt at det ikke er for mange slike dager, og at det er ei god stund til neste feiring. Nå som også lappetesten er over, så kan jeg igjen få vann på ryggen hehe, så nå er det å være veldig flink med aktiviteten, og treningen i påsken. Her skal det ikke hviles.

Det å kjenne på panikken for å legge på seg det man har tatt av, den er både positiv, og negativ. Positivt fordi man nok blir endel mer bevisst enn man var før. Negativt fordi man kanskje fort lar seg selv tro noe som ikke er tilfelle, og lar negative tanker få for mye plass enn nødvendig. Det å ha dårlig samvittighet for at man ikke kommer seg på trening, den er bare positiv. Det sier mye om hvor viktig treningen er blitt for meg. Jeg kjenner hvor viktig det er for meg å ha disse  faste treningstimene i uken, og være i fast aktivitet de resterende dagene…men jeg må også slappe litt av de dagene jeg faktisk må la treningen vike , jeg må la tankene hvile, iallefall de negative – bursdagsfeiring er moro, og da hopper jeg over treningen, men det kjennes likevel.

Jeg er stolt over hva jeg har klart, og hvor jeg er. Jeg er stolt over hvor mye jeg har oppnådd mentalt ved å jobbe bevisst med hodet, men jeg ser at jeg absolutt ikke er i mål. Det er fortsatt en vei å gå, men det blir heldigvis stadig så mye bedre. Tankene er på riktig spor uansett om jeg får slike tanker som nå. Nå skal jeg finne tilbake til den gode følelsen, de gode tankene, og gleden over det faktum at jeg er kommet så langt! Utover dagen er nok alt av idiotiske tanker kastet på båten, og uken ligger ny, og fin foran meg med alle mulighetene det innebærer 🙂