En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Jeg har tidligere skrevet om de utfordringer jeg kan ha i livet mitt. Ikke bare overvekten, men jeg har også lymfeødem, og ett ødelagt venesystem som begge er kroniske tilstander. Noe er jeg født med, noe oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina, det har ikke vært lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av store bein. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, utfallet kunne ha vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom,  jeg kan fortsatt gi pokker i å ta de på meg selv om jeg vet at beina vil bli hovne, og vonde. Sånn må jeg ha det for å kunne leve godt med lymfebeina.

Stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene vi har i blant.  En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde på mandag. Et sted på høyre legg begynte det å bli ømt. Jeg følte influensasymptomer, spesielt fordi leddene begynte å verke. Jeg skjønte tegnene, en ny infeksjon var på gang.  Jeg har hatt mine runder med dette før kan man si, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med antibiotika. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Nå har jeg alltid antibiotika liggende hjemme, og straks jeg merker den minste antydning, så er det bare å starte på en kur. Så mandag var det på an igjen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg aner ikke hva som forårsaket en ny rosen infeksjon denne gangen, men at den rir i kroppen er det ingen tvil om. Det første døgnet er et mareritt. Så akutt.Før man vet ordet av det, så er man så syk. Frostriene er de verste. I tillegg kommer den høye feberen, verkende ledd, og allmenntilstanden er helt blæh. Høyre legg er ildrød, og da snakker vi omtrent hele leggen. Den er sår, og den er øm.Her innbiller man seg ikke noe som helst. Man er gørrsjuk. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. 10 dager uten trening gjør at jeg hyperventilerer. 10 dager er altfor mange dager uten at jeg skal få gå på trening.  Denne uka som skulle bli så bra skrev jeg på bloggen på mandag… Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, men så sliter jeg. Jeg hater rosen. Jeg hater virkelig å få dette. Det er en del av livet med lymfeødem, men jeg sliter veldig med å akseptere akkurat dette. Det at jeg stadig sjekker om rødfargen er gått ned, svetter som en gris grunnet feber, beinet er ømt og vondt, og så er det denne usikkerheten om antibiotikaen tar infeksjonen denne gangen også.

Jeg håper, og jeg tror at antibiotikaen klarer å gjøre jobben denne gangen også, og at den tar knekken på infeksjonen. Det føles kanskje litt sånn selv om feberen absolutt ikke har gitt seg ennå. Beinet er nok like rødt, og vondt. Kanskje vil humøret også vil stige etter hvert. Jeg blir lei, og jeg blir sinna… det nytter ikke, men jeg blir det. Årsaken kan jeg bare lure på, men jeg kan ikke være på vakt hele tiden, og små sår/kutt/rifter kan man ikke unngå. At infeksjonene er en del av livet sliter jeg med, men jeg får jobbe meg gjennom det. På slike dager er det vanskelig å tenke veldig positivt, men jeg jobber med det også, og sørger for å gjøre hyggelige ting. Det er viktig å prøve å glemme litt, og ikke ha alt fokus på det som ikke er så bra akkurat nå. Jeg vet det er forbigående, og jeg vet jeg vil bli bra, og jeg vet at jeg kan ha gode dager selv om dette rir kroppen min. Det er nok mange som har det sånn som meg i blant. Som har sine utfordringer som dukker opp innimellom. Jeg er ikke alene. Jeg synes bare litt synd på meg selv enda jeg vet at det ikke er noe mer synd på meg enn andre. Jeg tror bare jeg trenger å føle litt på ” stakkars meg .” Jeg skulle ha vært i full julemodus nå. Huset skulle ha vært pyntet. Jeg må prøve å tenke positive tanker. Lett er det ikke 🙁

Det er snart to år siden sist jeg hadde rosen – jeg håper det blir minst like lenge til neste gang.

En hyggelig ting på slutten av dagens blogg – Fredag åpnes den første luken i bloggens flotte julekalender!! Der er 24 flotte gaver bak like mange luker. Et klikk innom bloggen hver dag i adventstiden gjør at du er med i trekningen. Disse er med på årets kalender:

* Blæst

* Handberg

* Levolution

* Råh Fin

* Wilhelmines

* Pont Neuf

* KK Design ( Kirsten Krogh )

* Nais

* Alexis Mote

* Bærre Lækkert

* Stormberg

* Maxima

* Tinas Agentur

* Zhenzi

* Nice Size

* Cinderella

* Sørensen Sko

* Mother India

* Holte Velvære

* LauRie

* Loft

* Ciso

* PIP

Sårende kommentarer har til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Jeg gjorde mange forsøk, men kommentarer gjør så innmari vondt, så forsøkene har blitt mislykket gang på gang. Det handler ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som blir sagt. Det er faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen, selvfølelsen får en stor knekk. Dette fjerner jo også lysten til å trene. Jeg trenger ikke at man nødvendigvis heier meg frem, men la meg i alle fall få være tilstede uten at noen skal såre meg. Jeg er på treningssenter fordi jeg trenger det. Dette vet jeg, ingen andre trenger å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt.

Istedenfor å ha fokus på treningen, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang. Jeg husker jeg satt i bilen utenfor, og kjempet en kamp med meg selv på om jeg skulle gå inn, eller ikke. Det var ikke alltid jeg gikk inn. Noen ganger kjørte jeg hjem igjen. Jeg vet at veldig mye satt i hodet mitt, og jeg hadde nok lett for å tro at jeg ble mer snakket om, og sett på enn jeg kanskje ble. Jeg vet at jeg nok ofte kunne lage bilder som ikke fantes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg har fått, de har vært veldig så ekte.

Heldigvis har jeg opplevd å være på treningssentre som har rom for alle, og det å ha rom for alle er så utrolig viktig. Man ønsker at overvektige skal være mer fysisk aktive, og da må treningssentrene ha en terskel som er så lav at alle kan våge å gå over. Det må være en plass man passer inn, hvor man må bli sett, og tatt vare på. Blir man overlatt til seg selv, og opplever at man ikke passer inn, så er veien til utgangsdøren veldig lett å finne, og veien tilbake er det ikke sikkert man orker å gå. Drømmen min, og håpet mitt er at treningssentrene ser at de kan gjøre mye for gruppen overvektige. For mange overvektige, så vil de ordinære sal timene kanskje bli noe for harde for de som kommer helt utrente. Mange har ikke trent på år, og da må timene tilpasses dette. For andre overvektige så er det denne berømte terskelen. 

Vi hadde ett helt fantastisk tilbud her i Kristiansand. Vi fikk tilbudet i 2014, og ble lagt ned nå i høst. En egen treningsgruppe for overvektige var drømmen min, det var hjertebarnet mitt. Behovet er så utrolig stort, men kun få overvektige kom, og benyttet seg av å trene på den tilrettelagte treningen. Vi trenger egne grupper, vi trenger å være i en gruppe hvor vi trener sammen med andre som også er overvektige. Vi trenger å føle oss vel, vi trenger støtten, og motivasjonen som en slik gruppe kan gi. Spring prøvde lenge, men når overvektige er så full av unnskyldninger, så er det ikke lett å opprettholde et tilbud. Man hyler om at ett slikt tilbud er nødvendig for å komme i bedre form. Når tilbudet er der rett foran øyene på oss, så bruker vi det vi er så innmari gode på : Unnskyldninger. Unnskyldninger har vi så det holder, og vi lurer oss selv igjen, og igjen. Istedenfor at vi stadig lager nye unnskyldninger, så er det kanskje på tide å ta ansvar. Ingen andre kan ta ansvar for oss. Valget er ene og alene vårt.

Kombinert med treningstimene med gruppen for overvektige, så har jeg også trent mye alene ved siden av. Når jeg nå har fått så gode treningsrutiner, så liker jeg å trene alene. Etter at det ble slutt på treningstimene med gruppen, så har jeg fortsatt å trene alene. Jeg trener tidlige morgener, og elsker å være i farta så tidlig. Jeg er på trening alt mellom kl.07-08. Jeg er på trening flere ganger i uken. Klart det er veldig tungt noen ganger, men jeg kommer meg på trening, og kan klappe meg selv på skulderen for en ny seier. Hver trening er en seier, og et skritt nærmere målet mitt. Jeg bytter på å trener intervalltrening på tredemøllen, og å trene styrketrening. Jeg tenkte at jeg fremover også skal legge gåturene mine til Spring. Gå på tredemølle i oppoverbakke istedenfor å gå ute i frykt for å tryne på glatta. Sammen med Spotify, og øretelefoner med veldig god lyd, så er vi blitt ett veldig godt treningsteam.

Jeg har ikke frykten lengre. Jeg er ikke redd for å gå inn på treningssenteret. Jeg føler meg hjemme på Spring. Jeg føler meg velkommen. Jeg føler meg sett, og tatt vare på. Selv om jeg trener alene, så er det alltid gode råd, og tips å få fra de som jobber der. Trenger jeg nye treningstips, så spør jeg en av mine tidligere instruktører, Anette. Det var hun som oppfordret meg til å trene intervall på mølle, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er SÅ  tungt, men så moro. Skulle det være andre på tredemøllene når jeg kommer, og jeg må velge ei mølle som står mellom to andre, så velger jeg den møllen uten å tenke noe mer på det. Det hadde jeg aldri gjort tidligere. Da hadde jeg ventet til jeg hadde fått mer plass rundt meg. Forleden dag måtte jeg ta ei mølle som stod mellom to meget så veltrente, flotte menn. Jeg tok møllen med største selvtillit, og gjorde min intervalltrening mens de løp så de nesten så mannen med ljåen på hver sin side av meg.

Den berømte dørstokkmila er unnskyldningen jeg hører fra mange. Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Som dere forstår – jeg har hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme på et treningssenter. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, da kan også du klare det.

I 2014 lagde journalist i NRK Sørlandet en artikkel om frykten min, og om treningsgruppen vi da hadde. I går delte NRK Sørlandet denne artikkelen på nytt på sin Facebook side. Jeg har lyst til å dele denne artikkel med dere i dag. Selv om artikkelen er fra 2014, og jeg muligens har delt den før, så er den minst like aktuell i dag. https://www.nrk.no/dokumentar/xl/frykta-a-bli-mobba—starta-treningsgruppe-1.12039371

Jeg er helt enig. Jeg må tåle det. Jeg kan ikke sette meg ned, og grine – jeg har helt frivillig gått i krigen. Selv om jeg må tåle det, så er det ikke dermed sagt at alle andre skal måtte tåle det. Det handler om respekt for andre mennesker. Jeg er veldig for at man kaller en spade for en spade, men hetsing, og personlige angrep er ikke greit.

Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter jeg tidligere denne uken skrev innlegget ” Feit, og drittlei”, så har det vært noen meningsutvekslinger rundt dette. Blant de som har lest innlegget, så er det kommet kommentarer på at jeg må tåle å bli kalt feit. En mener jeg må tåle det fordi det er akkurat det jeg er mens andre mener jeg må tåle det fordi jeg helt frivillig eksponerer meg selv. For å ta det siste først : Jeg er helt enig – jeg må tåle det, og jeg tåler det. Jeg har etter jeg begynte å blogge blitt ganske hardhudet, noe jeg er nødt til å være. Jeg vet innmari godt at der ute er det mange nett troll, og de må jeg være forberedt på, noe jeg også er. Jeg har valgt å være åpen, og direkte om temaer som det er så utrolig viktig å sette fokus på. Velger jeg å snakke åpent om disse tingene, så vet jeg at det også kan skape reaksjoner fra de som hele tiden skal ha en mening om hvor stygge overvektige mennesker er.

Jeg har frivillig valgt å gå i krigen. Jeg er lei av stigmatiseringen av overvektige. Jeg ønsker å sette fokus på de tingene som så mange av oss føler på, men aldri snakker om, og jeg vet at bloggen betyr mye for veldig mange. Før jeg bestemte meg for å begynne å blogge, så gikk jeg mange runder med meg selv, nettopp fordi jeg måtte føle meg klar til også å kunne ta i mot negative kommentarer. Jeg måtte tåle nett trollene, jeg måtte tåle eventuelle stygge kommentarer. Derfor trengte jeg også god tid for å føle at jeg tok riktig avgjørelse. Jeg er enig – jeg må tåle negative kommentarer, jeg må tåle at enkelte kaller meg feit. Jeg eksponerer meg, og har lagt hodet på huggestabben. Jeg tåler det, jeg er 110% klar for det som eventuelt måtte komme, men selv om jeg tåler det, så er det likevel ikke innafor å bruke sånne ord. Det er ikke innafor å si eller behandle overvektige som man vil. Noen er mer hardhudet enn andre, noen har følt dette på kroppen mer enn andre, noen bryr seg, andre ikke – det er uansett ikke greit å diskriminere uansett hva det måtte dreie seg om.

Må man som overvektige tåle å bli kalt feit? Kjenner man selv på følelsen av å være feit, eller dersom vekta forteller at man er for tung, så skal andre få lov til å kalle deg det de vil? Jeg vet at mange ikke bryr seg, og det er jo helt fantastisk om man faktisk bare kan heve seg over det, men at man skal si til seg selv at man fortjener å bli kalt feit fordi man er overvektig, det blir helt feil i mine ører. At man skal smile, og godta, det blir helt feil. Man vet selv hva man er om ikke andre skal være med å trykke selvfølelsen enda mer ned. Om noen velger å spise på seg diabetes, leddproblemer, og hjerteproblemer, så må man godta å bli kalt feit skrev en leser. Jeg er så uenig. De overvektige som spiser på seg livsstilsykdommer, de gjør det av en grunn. All overvekt har en årsak, og kanskje er det nettopp stygge kommentarer, og hersing gjennom år som har gjort at de bare spiser mer, og mer, og på den måten bruker maten som trøst. Man overspiser av en grunn. Jeg følger programmet ” Farlig Fedme ” – et amerikanske program hvor de prøver å hjelpe mennesker som alle veier mellom 250 – 350 kg. De har alle sin historie for hvorfor det har gått så galt. Det er misbruk, vold, alkoholiserte hjem, mangel på omsorg. Jeg sier ikke at dette er grunnen til all overvekt, men alle har vi en historie om det er fysisk, eller psykisk. Samtidig vet vi også at når vi blir voksne, så har vi et valg – det riktige valget er ikke alltid lett å ta.

Jeg har vært heldig. Jeg har ytterst få ganger blitt kalt feit. Etter jeg startet min endringsprosess, og mistet vekt, så har jeg aldri blitt kalt verken tjukk, eller feit. Jeg har aldri blitt mobbet. I barneårene var det selvsagt småkommentarer, men kalte noen meg for tjukkebolla, så kalte jeg vedkommende for brilleslange tilbake, og så var det ute av verden. Jeg har de flotteste leserne jeg kan tenke meg. Jeg har aldri møtt på ett eneste nett troll – jeg er heldig, og takknemlig. Når jeg blogger, og skriver om viktige temaer, så er det ikke alltid ting er selvopplevd. Jeg kan sette ting på spissen for å få frem viktige poeng, men innleggene er alltid ærlige, og oppriktige. Selv om jeg tåler å bli hugget i form av negative kommentarer, så er det uansett ikke greit at andre og blir det. Det er ikke alle som frivillig har valgt å gå i krigen. Ingen har rett til å kommentere hvordan andre ser ut. Ingen har rett til å såre andre. Hvorfor må noen alltid mene noe om alle andre?  Jeg vet at problemet ligger hos de som kommenterer, og at de burde feie for egen dør først, men det er like sårende uansett. Har man ikke noe positivt å si, så kan man vel sannelig holde munnen lukket!

Lag deg en flott lørdag! Takk for at du er en av mine flotte lesere. Jeg setter så pris på den flotte gjengen dere er som følger meg i tykt, og tynt – det betyr masse! Førstkommende fredag åpnes den aller første luken i bloggens flotte julekalender. Jeg gleder meg så til å dele ut 24 fantastisk flotte gaver – og dere bør gleder dere enda mere!!

Følg meg gjerne på Instagram, og Snapchat : heidirosander

Jeg var så sikker. Jeg var nærmest 100% sikker, men jeg kunne vel ikke tatt mere feil. Litt småflaut er det også. Det skjedde igjen…

Dere som følger bloggen min husker kanskje at vi har laget treningsrom her hjemme. Etter at datteren vår flyttet ut i fjor sommer, så stod rommet hennes tomt, og vi hadde ingen planer for hva vi skulle bruke det til. Gjesterom hadde vi fra før, og det er sjeldent at det kommer så mye besøk at vi har behov for to gjesterom. Så plutselig kom den lyse ideen om å lage et treningsrom, og så tenkt, så gjort. Ikke at vi innredet det særlig fancy, men vi skaffet oss litt utstyr sånn at vi kunne trene mange ulike programmer der inne. Variasjon er viktig for at man ikke skal gå lei etter kort tid. Jeg var veldig fornøyd med rommet.

Jeg var nok litt spent på om det ville bli med dette som andre treningsprosjekter vi har hatt her hjemme før, men jeg følte dette ville bli annerledes. Jeg hadde en helt annen motivasjon, og jeg var så sikker på at treningsrommet, det ville bli brukt mye. Støvsamler var et ord som aldri kom til å bli brukt. Treningsutstyret skulle heller ikke bli tørkestativer slik tredemøller, og trimsykler ofte blir etter kun kort tid.

Vi har ikke brukt en haug av penger på fancy, dyrt utstyr. Vi har kjøpt oss en step, strikk, manualer av ulik vekt, en kettlebell, og ei vektstang med ulike vektskiver. I tillegg til dette, så hadde vi fra før av en av disse store balanseballene, og ei treningsmatte. I kjelleren til svigers, så stod det en elipsemaskin som de aldri brukte, så det tok vi med oss hjem hit. Med dette utstyret, så var vi så klare for mange gode, og varierte treningsøkter.

Vi kjenner vel alle til at diverse treningsapparater er blitt kjøpt inn, og motivasjonen har vært på topp både til å bruke trimsykkel, elipsemaskin, og tredemølle. Det ble sjeldent helt som vi hadde planer om. Jeg kjenner meg veldig godt igjen! Vi har hatt både trimsykkel, og en elipsemaskin tidligere, men det ble brukt en kort stund, og så stod de egentlig bare der, og samlet støv. De var i perioder veldig fine til å bruke til tørkestativ, og jeg tror mange av dere også har brukt diverse trimapparater til tørkestativer. Fint for tørken av klær, men neppe særlig positivt for helsen som vel var hovedgrunnen til at man handlet disse svære kolossene av noen apparater. Det var jo ikke bare å slå dem sammen heller, og legge de under sengen. De tok masse plass, og plutselig når den dårlige samvittigheten kom for at man ikke brukte de til trening som man skulle, så hatet man apparatene som pesten, og kunne ikke få dem ut fort nok. Sportsbutikkene har tjent gode penger på vårt blaff av en motivasjon, og vi har sittet igjen med frustrasjonen, irritasjonen, ei tynnere lommebok, og en haug av dårlig samvittighet.

Treningsrommet står der så fint og flott. Treningsutstyret ligger klart til bruk, men det ble ikke som jeg trodde denne gangen heller. Du verden så flinke vi var i starten. Jeg trente både kondisjon, og styrke, og jeg har hatt mange gode økter der inne. Likevel, det dabbet av etter hvert, og jeg skjønte fort at jeg må ut av huset for å få de gode treningsøktene mine. Hjemme er det så innmari lett å utsette treningen. Man ” skal bare “, og så blir det utsatt, og utsatt, og plutselig er treningen glemt. Sånn kan ikke jeg ha det. Jeg må forplikte meg. Jeg må trene når jeg har bestemt meg for å trene, og det skjer dessverre ikke hjemme. Selv om jeg har trent så lenge som jeg har, og kommet inn i så gode treningsrutiner som jeg har, så fungerer det ikke for meg å trene hjemme. Jeg må trene på Spring til faste dager, og faste tider.

Treningsutstyret ligger der på gulvet og samler støv. Step’en har blitt fin å sette fra seg ting på, elipsemaskinen er gitt bort på Facebook. Datteren vår lurte på om hun kunne overta en del av utstyret, og da slo den dårlige samvittigheten inn som lyn fra klar himmel : Vi skulle jo selvsagt bruke det. Vi hadde bare en treningspause fra hjemmetreningen. Særlig vi har. Uansett hvor mye vi prøver og motivere oss selv til å trene her hjemme, det skjer ikke. Det er et tiltak og ta på seg treningsklær, og dra helt inn på rommet for å trene, men det å dra avgårde kl.07 for å trene ei god økt på Spring, det har aldri vært et problem.

Det blir ikke flere treningsapparater, eller treningsutstyr i vårt hus. ALDRI! Nå må vi sannelig ha lært. Jeg trodde jeg hadde motivasjonen, og gløden, men istedenfor så skriker det etter å bli brukt. Utstyret lider ikke av overtrening akkurat.

Jeg trener godt. Jeg trener 4-5 ganger i uken, men hjemmetrening inngår ikke i min treningsplan. Jeg prøvde, og jeg håpet. Jeg har mine kondisjonsøkter, og mine styrkeøkter på Spring, og det er sånn jeg må ha det. Det er fantastisk å dra på trening tidlig om morgenen, og være ferdig tidlig sånn at hele dagen ligger foran meg. Jeg skal nå snart skrive en ny treningsplan for ett nytt år som snart kommer, og som vanlig skal den være underskrevet av meg selv.

Som dere vet – jeg er utrolig glad i farger. Fargene kan gjerne være skarpe, og de kan gjerne være det man kaller synlige. Jeg liker mange farger, men er nok aller mest glad i lilla, men jeg er også veldig glad i rosa, og da spesielt den cerise fargen. Jeg er glad i orange, turkis. Jeg tror vel de fleste farger er i mitt klesskap, og jeg tror faktisk ikke det er den sorte fargen som dominerer lengre. Jeg har helt klart mye sort, men ikke i overflod.

Gult er faktisk den fargen jeg ikke har noe av i klesskapet. Ikke at jeg ikke liker gult, men jeg føler ikke alltid at jeg kler så godt gult. Jeg har liksom aldri funnet den riktige gule fargen. Jeg føler meg kanskje litt bleik, og blass i gult, så der må fargen være god, og sterk om jeg skal bruke den. Gult er absolutt en flott farge, men der synes jeg ofte den har vært mye finere på andre enn meg selv. Blir den for lys, så føler jeg at både jeg og fargen forsvinner. Så gult hadde jeg overhode ikke inntil jeg fikk ei helt nydelig, gul regnkåpe fra Stormberg som jeg har blogget om før. Den hadde den riktige gule fargen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Veiviser fra Stormberg, det er utvilsomt allværsfavoritten min. Veiviser jakken dekker rompa med god margin, har en utrolig god passform, og er bare utrolig god å ha på seg. De fleste kvinner leter etter jakker som dekker baken, og allværsjakker er ofte korte modeller, men Veiviser er jakken som tilfredsstiller rompekravet. Det er første gang jeg har funnet ei skikkelig turjakke som har en så god lengde at den dekker rompa ordentlig godt. Ofte stopper de gode turjakkene på rompa, eller kanskje en cm under. Jeg vil ha en turjakke som går godt under rompa, og er rompa dekket, så blir helheten så mye bedre. Man føler seg vel, og det er jo alltid den følelsen man er ute etter.

Nå i høst har Stormberg kommet med Veiviser jakken i en nydelig gulfarge! Det er så herlig med farger også høst/vinter. Farger gjør i alle fall meg utrolig glad. Jeg har aldri slitt med verken høst, eller vinterdepresjon, men for dere som synes det er litt tungt på denne tiden, så kan farger kanskje være med på å gjøre ting noe lettere. Gulfargen føles veldig riktig til meg. Jeg føler meg vel i den, og jeg synes den er utrolig fin. Jeg blir oppriktig i mye bedre humør når jeg får på meg gode, glade farger.

Veiviser fra Stormberg er en trekvart jakke, og jeg har ikke hatt en bedre turjakke på meg. Alt stemmer liksom, og jeg fikk nettopp denne følelsen når jeg tok den på meg for første gangen. Veiviser er en lang jakke, og den dekker baken med god margin. Jakken er vind- og vanntett, den er fukttransporterende, og passer dermed ypperlig i allslags vær, enten det er vind, regn eller snø. Veiviser trekvart jakke er en sporty kombinasjon av en klassisk regnkåpe og en teknisk skalljakke. Veiviser trekvart jakke har ProreTex© membran, og skal vi være litt tekniske nå, så betyr ProreTex  en membran med gode vanntette, vindtette og fukttransporterende egenskaper som brukes i ytterbekledning utviklet spesielt for aktivt friluftsliv. I tillegg til at jakken er vind, og vanntett, og ikke minst fukttransporterende, så har jakken også mange andre plusser. Veiviser har fleecefor i halsen, den har tapede sømmer, og refleksfelter. Jakken har dobbel stormklaff, og gode lommer. Den har også ventilasjonsåpninger under armene.

Den gule Veiviserjakken går opp i str. 3 XL, og passet veldig fint til meg i 3 XL. Jeg kan ikke legge på meg for å si det sånn, men det var vel ikke akkurat planen heller. Jeg er vanligvis en 48/50, så vet dere litt i forhold til størrelsene. Fargen heter Rattan. Skulle du ønske en større størrelse, så finnes Veiviser opp i str. 5 XL i fargen ” Dress Blues ” som er en fin blåfarge, og den finnes i ” Jet Black.” Du finner Veiviser her : https://www.stormberg.com/no/veiviser-trekvart-jakke-dame.html#10234810007

Vi stråler mer når vi bruker farger. De fleste ” gjemmer ” seg bort i det sorte, men jeg kjøper gjerne klær som skiller seg litt ut dersom fargene, og passformen er meg. Det gjør jeg ikke fordi jeg vil skille meg ut, og fordi jeg vil vise verden at her kommer jeg, men jeg elsker farger! Rosa, lilla, korall. Turkis er flott, orange er flott, det samme er lyseblått. Grønt kan være fint. Jeg elsker mønster, og tøffe design. Min kjære mor himler godt med øynene mange ganger når hun er med meg i klesbutikker, og ser hva jeg tar med meg til prøverommet 🙂 ” Skal du gå i det der ” er en setning jeg ofte får høre 🙂

Følg meg gjerne på Instragram og Snapchat : heidirosander

Jeg satt en kveld og leste en del kommentarer etter et innlegg som dreide seg om det å tiltrekkes av store kvinner, eller feite kvinner som det stod. Vet du, jeg gikk i sjokk! Hvordan er det mulig å si så mye stygt om store kvinner? Jeg skal være helt ærlig på at jeg satt med tårer i øynene. Jeg ble så lei meg. Det var så vondt å lese hva slags holdninger endel har til oss store? Vi er mer enn vandrende fett med svære valker, og lår som gnisser! Om du ikke tiltrekkes av store kvinner, så er det selvsagt helt greit, men hold munn, og ikke tråkk oss ned ved å bruke grusomme kommentarer! ” Du må ikke bry deg ” sier en del til meg. Nei, jeg burde kanskje ikke det. Jeg vet de som uttaler seg er uvitende mennesker uten folkeskikk, men likevel så bryr jeg meg. Jeg blir trist, og jeg blir lei meg når jeg vet at det er sånn en del mennesker ser på meg. En kommentar fra et uvitende hankjønn definerte feite kvinner sånn : 75 kg = Feit, 85 kg = Æsj, 90-100 kg = FEIT, og 100 kg +  = FAT. Er det mulig sier jeg bare. Jeg vet jeg lar meg provosere, men det er på tide at noe skjer med folks holdninger, samtidig som det ser ut til å være en umulig oppgave.

Jeg blir såret om noen skulle kalle meg feit. Ikke fordi jeg er hårsår, men fordi det er et ord full av negativitet. Er det lov å kalle noen feit? Hva kan man si, og når kan man si det? Kan man bruke ordet feit, eller hva med ordet tjukk, eller overvektig? Jeg synes debatten er viktig, og jeg synes ordet feit ikke er annet enn negativt ladet. Man skal kalle en spade for en spade, men ordet feit passer ikke inn noen steder, og er kun et ord som sårer uansett i hvilken sammenheng det blir sagt. Dessuten er det stor forskjell på hvem som sier det. Om jeg hadde brukt ordet feit om meg selv, så er det en ting, men ingen andre har rett til å bruke det når de prater til meg. Man velger selv å prate fritt om seg selv, mener det riktig at andre gjør det….??

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når jeg hører folk bruke ordet feit, så vrenger det seg i meg. Ordet er stygt, og utrolig diskriminerende. Ordet brukes når man virkelig skal poengtere hva man synes om overvektige mennesker. Ordet har så mange fordommer i seg. Jeg tror vi skal bli mye flinkere til å tenke hvor sårende mange ord faktisk kan være. Jeg er veldig enig med professor, Jøran Hjelmesæth som leder senter for sykelig overvekt i Helse Sør Øst når han nå har sett seg lei av på ordbruken mot folk med vektproblemer. Hjelmesæth som møter overvektige mennesker hver eneste dag vet hvor sårende bruken av ordet kan være for de som sliter med et vektproblem. Man vet selv veldig godt at man er overvektig, og ingen trenger å strø mer salt i sårene ved å bruke et ord som bare er med på å gjøre ting verre.

Er vi hårsåre,tåler vi ikke sannheten? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, eller menneskers behov for å snakke om hvorfor jeg er overvektig. Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. Disse nett trollene som bare må trakassere andre, eller de man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Hva er deres utfordringer siden de må rakke ned på andre? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel er det vi som får dritten som blir den tapende parten. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du er så feit når du ødelegger livet ditt med cola, og chips.

Jeg tar gjerne en prat rundt overvekt, og jeg har for lengst innsett at jeg er overvektig. Jeg tåler sannheten, og det tror jeg de fleste overvektige gjør, men problemet er at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor man er overvektig, de kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det historien de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned. Mennesker med behov for å slenge dritt, og tråkke andre mennesker ned er mennesker, det er mennesker jeg har null respekt for. Jeg føler meg ikke hårsår når jeg ikke liker at noen kaller overvektige for feite. Jeg synes det handler om respekt, og ikke minst folkeskikk. Det er heller ikke i mangel på ord at man bruke ordet feit om overvektige, og jeg synes det er utrolig vanskelig å vite hva folk mener med ordet. Igjen, så er det ille at min, eller andres overvekt skal bry andre, og livet til de som bare må bry seg må være lite spennende når de må bruke tid, og energi på å snakke om hva jeg, eller andre overvektige veier, og hvorfor vi veier det vi gjør.

I motsetning til professor, Jøran Hjelmesæth, så synes jeg det er helt greit å bruke ordet overvektig. Det er jo overvektige vi er, og det ordet har lite negativt i seg synes jeg. Det sier egentlig bare at det er sånn det er.  Jeg bruker alltid ordet overvektig når jeg snakker om meg selv, og mine utfordringer. Jeg har liten tro på at det er mange overvektige som blir såret om noen sier at de er overvektige. Jeg tror grensen går ved ” feit “, og at overvektig er helt greit å bruke.  Ordet overvektig er ikke på noen måte støtende tenker jeg, men det er min oppfatning, og noen tenker kanskje annerledes….Eller man kan bruke ordet som fastlegen min bruker…han velger et latinske ordet, og sier adipøs 🙂

Fasiten på ordbruk er det ofte Språkrådet som sitter på, og de vil ikke bytte ut verken ordet ” feit ” , eller ” overvektig “, men de ber folk tenke over ordbruken, og situasjonen. Et eneste ord kan såre utrolig mye. Jeg synes ordet feit er et ord man ikke skal bruke, og at vi bør slike ord til livs. Man skal ikke karakterisere folk ved deres lidelser, eller sykdom. Man har fedme, men man er ikke feit. Vi har en sykdom, men vi er ikke en sykdom.  Vi har alle våre ting, men på noen vises det bedre enn hos andre. Noen går med sine smerter, og sine problemer innvendig, de vises ikke, men hos andre, så er de innmari synlige, som hos oss overvektige. Kanskje klarer jeg å så noen tankekors hos en del når det kommer til holdninger, og ordbruk. Kanskje kan vi klare å se mennesket, og ikke bare en stor kropp. Kanskje kan vi bli flinkere til å se oss selv før man ser andre, eller ta tak i egne problemer før man tar tak i andres. Kanskje bør noen rett, og slett lære seg noen nye ord….?

Vinneren av den flotte treningstightsen fra Zhenzi er trukket, og den heldige vinneren ble : INGER LISE T. FRIVOLL!! Gratulerer så masse, Inger Lise!! Tightsen/treningsbuksen er så flott, så håper du får brukt den masse!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen. Om kun få dager åpner vi første luke i bloggens adventskalender 🙂

Følg meg gjerne på Instagram, og Snapchat : heidirosander

1.desember nærmer seg med stormskritt, og jeg er som en unge i desember. Jeg er veldig julete, og jeg er glad i å pynte. Jeg er ikke en som pynter med alt, og overalt, jeg er nok litt bevisst på hvordan jeg vil ha det. I vårt hjem er det mye rødt, og det skinner så fint i rødt i desember. Jeg er glad i nisser, men det er helst store nisser som kan stå på gulvet. Jeg er glad i store ting som gjør mye av seg. Selv om datteren min er 23 år, og voksen, så blir man aldri for stor til å få pakkekalender. Hun synes fortsatt det er stor stas, jeg skjønner henne godt jeg 🙂 Jeg synes det er minst like stor stas både å handle gavene, og å lage kalenderen til henne.  Vanligvis hadde kalenderen vært i boks på denne tiden, men jeg har ennå en del pakker igjen, så jeg vet hva jeg må gjøre de neste dagene.

1.desember åpnes også første luke i bloggens fantastiske julekalender. Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen : GLED DERE!!!! Jeg har så utrolig mange flotte gaver som skal deles ut. Hver eneste dag mellom 1-24.desember, så skal det deles ut gaver på bloggen. Her trenger ingen melde seg på, men du må innom bloggen hver dag for å se dagens adventsgave, og du må legge igjen navn, og epostadresse hver dag for å være med i trekningene. Jeg vil selvsagt ikke røpe hva gavene er. Dette skal være en overraskelse hver eneste dag, men jeg vet at jeg vil glede mange av dere i desember <3 Dette blir min hilsen til dere i ventetiden  <3

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette blir tredje året jeg har julekalender på bloggen min, og årets kalender blir tidenes kalender. For en kalender, og for noen gaver! Samtlige jeg har spurt har sagt ja med en gang, og det er en flott blanding av produsenter, og butikker som er med. Det skal gis bort masse flotte klær, men slettes ikke bare klær. Det er en fin blanding av gaver, så jeg hadde sørget for å påminne meg selv om at du går innom kalenderen hver eneste dag. Noen skal jo vinne hver dag, og den noen kan like godt være deg som en annen.

Som jeg skrev, dette blir årets julekalender! Her snakker vi mange tusen kroner i verdier på gavene som skal deles ut. Selv om jeg ikke vil røpe hva gavene inneholder, så kan jeg fortelle at det er disse som har gitt gavene til årets kalender :

* Blæst

* Handberg

* Levolution

* Råh Fin

* Wilhelmines

* Pont Neuf

* KK Design ( Kirsten Krogh )

* Nais

* Alexis Mote

* Bærre Lækkert

* Stormberg

* Maxima

* Tinas Agentur

* Zhenzi

* Nice Size

* Cinderella

* Sørensen Sko

* Mother India

* Holte Velvære

* LauRie

* Loft

* Ciso

* PIP

Dette er litt av en liste, og hvert firma har gitt virkelig flotte gaver som igjen skal deles ut til dere lesere i desember – jeg gleder meg masse til og kunne glede så mange av dere i den flotte ventetiden som snart er her, for gavene, de er så flotte! Fredag 1.desember, så åpnes den første luken. GLED DERE!

Den flotte treningstightsen/buksen fra Zhenzi som vi har hatt som giveaway denne uken, den trekker vi en vinner på i morgen.

I går var det minus 1 da jeg kjørte på trening, og jeg kjenner tydelig at det er nå på tide å bruke dunjakkene. Jeg har jakkedilla, det vet dere, så jeg har jo også vinterjakker for de fleste anledninger. I skapet blant vinterjakkene, så har jeg også ullkåpe, og fuskepels. De er nok ikke for de aller kaldeste dagene, men jeg føler meg utrolig velkledd med kåpe, og fuskepels. Nå er allværsjakker, og tynnere jakker hengt bort, og det ble litt å rydde for å få plass til alt av vinterjakker.

Dunjakken med stretch fra Plus by Etage er definitivt min jakkefavoritt nr. 1. Jeg har med hånden på hjertet aldri hatt en bedre vinterjakke. Det at dunjakken har stretch, det gjør at jakken er helt fantastisk å ha på seg. Ingenting som strammer. Den er bare myk og herlig å gå med. Jakken er vannavstøtende, pustende og vindtett. Hetten kan tas av, men jeg synes jo hetten er en del av helheten. Det er pels på hetten, men dette er fake pels, så den kan man gå med å ha verdens beste samvittighet. Jakken har en fantastisk passform, og den har en veldig god lengde. Jakken dekker rompa med veldig god margin, så på de kalde dagene, så vil ikke rompa fryse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Er man på utkikk etter en virkelig god vinterjakke, og dersom man har har anledning til å investere noen kroner i ei ny jakke, så hadde jeg absolutt valgt stretchjakkene fra Plus by Etage. Denne vinteren kommer jakken bla i brunt, og det er en innmari fin farge. Alle detaljer på jakken gjør at den er utrolig lekker spør du meg. Det at jakken ser bra ut, det er noe som betyr mye for meg i alle fall. Alexis Mote selger dunjakken fra Plus by Etage, og du finner den her : http://www.alexismote.no/p/yttertoy/ytterjakker/plus-by-etage-ytterjakke-brun

Nå kan jeg også begynne å bruke den flotte, nye ullkåpen min som jeg har vist dere tidligere på bloggen. Jeg har lenge vært på jakt etter ei lang, kåpe til kalde dager, og ble så innmari glad da jeg fant den. Kåpen er fra Loft, og er en lang, sort ullkåpe. Kåpen har dobbeltspente knapper, noe som gjør kåpen ekstra fin synes jeg. Den har også hette, og god lengde på armene. Kåpen er i 60% ull, 25% polyester, 10% polyamid og 5% andre fibre; Foret er i 100% polyester. Kåpen er ca 120 cm lang, så for meg er dette en veldig god lengde. Jeg har også funnet andre type kåper, men de har blitt litt for vide. Da får jeg fort teltfølelsen. Jeg liker best kåper som sitter litt kroppsnært, på en fin måte.

Kåper koster ofte litt, men velger man en klassisk kåpe slik denne fra Loft er, så har man en kåpe man kan bruke år etter år. I alle fall så lenge den passer, og så lenge den er like fin. En kåpe er ikke noe man bytter ut hvert år. Jeg valgte størrelse 50 i kåpen fra Loft. Da sitter den veldig fint. Jeg knepper sjeldent både jakker, og kåper, men jeg må likevel vite at jeg kan kneppe de. Jeg må vite at den sitter fint også om jeg skulle få lyst til å kneppe den. Visst ikke går jeg rundt med følelsen av å ha et plagg som egentlig ikke passer. Du finner kåpen fra Loft her : http://www.alexismote.no/p/yttertoy/ytterjakker/loft-ullkape-sort

” Jeg har lagt på meg to kilo, og blitt så feit at det tyter ut overalt!” – uttalelsen kommer fra en bekjent. Vi sitter sammen en del venner, og bekjente, og som vanlig snakkes det om vekt, og dietter. Før ønsket jeg meg det store hullet i bakken når samtaler handlet om disse tingene. Jeg hadde lyst til bare å forsvinne når venninner, eller andre begynte å snakke om hvor tjukke de var blitt, og hvilke dietter de nå måtte på. De hadde kanskje et par, tre kilo for mye, og der satt jeg som virkelig var både tjukk, og feit. Jeg ville ikke snakke om vekt. Jeg skammet meg så over alle kiloene jeg bar på. Jeg skammet meg over den svære flodhesten jeg følte at jeg var. Jeg kjente tårene presse på. Nå sier jeg det jeg mener. Jeg har sluttet å skamme meg.

Hva er overvekt? Dette har jeg tenkt mye på de siste dagene etter at denne bekjente klaget så høylytt over de to kiloene hun hadde lagt på seg. Hun var klar for sultekur. Jeg vet det er mange meninger om rundt emnet overvekt. Jeg vet temaet engasjerer, og jeg vil tro at dere som leser også har deres klare meninger om dette. Kanskje er det en liten brannfakkel, men jeg må bare få det ut.

Jeg som har slitt med stor overvekt hele livet mitt er nok av den oppfatning at overvekt ikke kun er en følelse, men den skal være reell. Jeg vet at overvekt bæres forskjellig, og jeg vet at man kan føle seg uvel om man sliter med 2-5 kg for mye. Jeg vet at det ikke er moro når man ikke får kneppet buksene, eller når blusen spriker fordi man har lagt på seg. Jeg vet alt om den følelsen man har når man kjenner på kroppen at noe har skjedd den gale veien. Jeg vet også at pr.definisjon, så er man overvektig når der er et overskudd av fett på kroppen i forhold til det som er ønskelig, og jeg vet at BMI kan fortelle oss litt, men ikke alt om vi er overvektige, eller ikke. Jeg vet at overvekt begynner på 25 om man regner ut i fra BMI’en. Jeg vet også at BMI ikke tar hensyn til kroppsbygning, og aktivitetsnivå, og at mange som er topptrente kan ha en BMI som slår ut på overvekt pga mye muskler. Likevel gir BMI’en en pekepinn, og jeg er innmari klar over at min BMI bør være mye lavere, og at jeg ligger ett godt stykke over det man karakteriserer som innenfor normalen. Det er jo heller ingen tvil om at jeg er overvektig, så det er liksom ikke det diskusjonen handler om.

Diskusjonen går på hvordan man definerer overvekt ,og når er man overvektig? Skal man gå etter definisjonen, så er man altså overvektig om man har mer fett på kroppen enn ønskelig, og om man veier mer enn BMI’en  for normalvekt, men jeg klarer ikke helt å kalle en person med 5 kg for mye overvektig. Når man ikke ser ett ekstra gram på verken mage, lår, eller rompe, når man må lete med lupe for å se om der er noe ekstra, da er ikke vedkommende overvektig i mine øyne. Igjen, så er det viktig for meg å få frem at jeg har full forståelse for at man føler det ugreit med disse 2-5 kiloene som er kommet ekstra på, og jeg skjønner at det er frustrerende når klær ikke passer fordi man har lagt på seg litt, men man er ikke automatisk overvektig selv om man bærer noen få kilo for mye? Er man tjukk? Er man feit?

Jeg har ikke noe tall på når man er overvektig i mine øyne, men man ser jo fort om man har litt ekstra. Jeg sier ikke at man må veie 30, 40 eller 50 kg for mye for å være overvektige, absolutt ikke, men jeg blir både fornærmet, provosert, og såret når noen med 2-5 kg for mye skriker om overvekt, og slankekurer. Når de er dypt fortvilet over hvor tjukke de er blitt, da blir jeg oppgitt, og sint. Man er da ikke tjukk om man sliter med disse få kiloene! Man er heller ikke overvektig selv om man har en følelse av at man ønsker de bort. Jeg har i mange sammenhenger sittet og hørt venninner, og bekjente klage over disse 2-5 kiloene de sliter med, og at de nå må starte den store slankekuren… og der sitter jeg med mine x antall kilo for mye, og jeg tilbyr hvem som helst å kjenne på den følelsen jeg føler da. Igjen, så er jeg fullstendig klar over at de få kiloene kan være et problem for vedkommende som har de, men man er ikke tjukk likevel, eller overvektig, og man trenger ikke bli helt nazi for å bli kvitt de. Jeg synes det blir helt feil å definere seg som overvektig, og feit om man føler seg stor, men ikke er det. Da tenker jeg at man kanskje må ta tak i det virkelige problemet, nemlig tankene våre.

Dersom man har et bilde av seg selv som overvektig, og stor, og vekta kanskje viser max 5 kilo for mye, da tenker jeg at det er på tide å rydde i topplokket, for da er det her det store problemet ligger. Der ligger selvfølelsen, og selvtilliten, og der ligger svarene på hvorfor man føler sånn om seg selv. Det er en grunn til at man føler seg tjukk når man ikke er det, så da er det viktig å finne svarene tenker jeg.  Jeg blir både oppgitt, og provosert når slanke mennesker klager over vekt, og kropp – hva er det som gjør at man sliter med disse negative følelsene når vekta ikke rister oppgitt på vekttallene sine ? Hva er det med samfunnet som gjør at man aldri blir fornøyd? Hvorfor jager man hele tiden etter det perfekte ? Hvorfor settes det likhetstegn mellom vekt, og lykke? Hvorfor måles lykke i antall kilo, og skal man livet igjennom miste dager fordi man jager på noe som egentlig ikke er lykke? Ei jeg trente sammen med sa det så fint forleden dag da jeg kommenterte at det virkelig var synlig at hun hadde mistet vekt, og at hun strålte : ” Jeg har sluttet å jage etter å bli tynn, Heidi – nå er det en god helse, og ett godt liv som står i fokus, og det føles så utrolig godt.” Denne setningen sier så utrolig mye.

Pr.definisjon, og pr. BMI, så er selv den minste kilo en kilo for mye, men overvekt i ordets rette forstand???  Jeg vet at også de med få kilo for mye kan slite med å få de av seg, og de kan også slite med å komme seg i gang med trening, men overvektige, og da i samme kategori som meg? Nei, den er jeg ikke med på. Ikke at jeg er stolt av å være i kategorien overvektig, og ikke at jeg verner om kategorien, men det er forskjell. Jeg vil absolutt hevde at det er ganske så mye mer enkelt å ta av seg 5 kg, og bli der enn det er å ta av seg 20, 30 eller kanskje 50 kg. Jeg synes ikke vi skal klage og syte i samme bås. Jeg har etter hvert sett hva en god porsjon trening, og fysisk aktivitet gjør for både kroppen, og vekten, og legger man i tillegg til noen ekstra tak i det som heter kosthold, og trening, så vil man oppnå veldig gode resultater. Jeg vil hevde at de som sliter med disse få kiloene har ett mye lettere, og bedre utgangspunkt for å nå målet sitt slik at man kan få kneppet buksene. Jeg vil kanskje banne litt i kirken når jeg mener at det er enkelt å gå ned disse få kiloene, men der er jeg. Man må ikke kjempe den årelange kampen som overvektige må kjempe om man har riktig fokus.

Denne uken deler jeg ut en superflott treningstights fra Zhenzi på bloggen. Tightsen går fra str. S – XXL, så her kan de fleste være med i trekningen. Fortell på bloggen at du ønsker å vinne, og hvilken størrelse du bruker, så er du med i trekningen. Det er lov å prøve seg flere ganger 🙂 Og du, husk at du skriver inn epostadressen din slik at jeg kan komme i kontakt med deg om du vinner. Kanskje er det en person du synes fortjener tightsen – det er lov å foreslå andre. Dessuten kan jo kanskje treningstightsen være det sparket du trenger for å komme i aktivitet. Tightsen har rette bein, så det er mer som en treningsbukse – veldig behagelig og god! Lag deg en god søndag – vi blogges igjen i morgen.

I dag har dere som leser bloggen muligheten til å vinne en flott gave på bloggen. I tillegg vil jeg gjerne vise dere en del lekre plagg fra julekolleksjonen til Zhenzi, eller Winter Party 2017 som kolleksjonen heter.

Winter Party 2017 er julekolleksjonen fra danske Zhenzi, og kolleksjonen inneholder virkelig mye flott! Her kan man finne antrekket både til julebordet, til juledagene og til nyttår. Her kan du finne julekjolen, eller fine overdeler til ei fin selskapsbukse. Det er nok noen av dere som er som meg, og foretrekker bukser istedenfor kjole. Nå er jeg riktignok kurert mot kjoleskrekken, men liker meg nok best i bukser allikevel.

Nais i Lyngdal er en av mange butikker som fører Zhenzi, og som har tatt inn en del fra deres Winter Party kolleksjon. Alle plaggene jeg har på meg på bloggen i dag er fra Nais.

Jeg liker Zhenzi, og det gjør jeg av ulike grunner. Zhenzi har vært på markedet lenge, og det betyr også at de gjennom årene har lært mye om hva stormote er. Zhenzi er dansk, og danskene kan dette.  Når det kommer til Zhenzi, så skiller de seg ut når det kommer til pris. Zhenzi har lagt seg på veldig gode priser, og det betyr helt klart veldig mye for veldig mange.  Rett før jul i fjor, så kom de også med sin første kolleksjon med treningsklær som jeg er blitt veldig glad i. Veldig gode treningsklær til en veldig god pris. Kolleksjonen med treningsklær ble en stor suksess, så nå er de ute med en ny kolleksjon med treningsklær som er innmari fin. Når vårkolleksjonen kommer i butikkene, så kommer også en ny treningskolleksjon fra Zhenzi. Denne skal jeg selvsagt presentere når den er i butikkene. Ett stort pluss med Zhenzi er også at de går opp i str. 58, noe som betyr mye for veldig mange.

Denne sorte kjolen/tunikaen er nok en av favorittene fra julekolleksjonen til Zhenzi. Jeg synes den er så lekker! Jeg valgte sort, men den finnes også i rødt, og i grått. Flott julekjole!

Denne toppen er også helt lekker! Den er uten armer, så for min del, så må jeg ha en bolero, eller ei jakke over. Virkelig flott topp i sort, og gull.

Denne lekre kjolen må brukes som kjole, og ikke tunika pga skjørtet. Denne blir ikke like fine til bukser. Jeg tror kjolen blir å finne på mange julebord i år.

Jeg tar med et par av de andre flotte kjolene fra Zhenzi’s Winter Party som jeg liker utrolig godt

Du finner hele julekolleksjonen til Zhenzi her : http://www.zhenzi.com/zhenzi-collections/winter-party-2017.aspx

I dag skal jeg som nevnt gi ut en flott gave til en av dere som leser bloggen. Giveawayen er fra nettopp Zhenzi, og i dag deler jeg ut en lekker treningstights. Treningsklærne fra Zhenzi er utrolig gode, og akkurat denne tightsen du kan vinne i dag har rette bein slik at den ikke er like kroppsnær som tights vanligvis er. Denne tightsen er mer som en treningsbukse. Har du lyst til å vinne treningstightsen, så legger du igjen en kommentar på bloggen hvor du skriver at du ønsker å vinne. Dette kan jo også være en flott julegave til en du setter stor pris på. HUSK : 1. Skriv hvilken størrelse du bruker . 2. Husk at du skriver inn epostadressen din. Uten en epostadresse, så kan det fort bli vanskelig å komme i kontakt med riktig vinner da flere kan ha samme navn. Mange skriver kun fornavn, og ikke noe mer. Da sliter jeg veldig om vedkommende skulle vinne. Det er kun jeg som ser epostadressen du skriver inn. Jeg gleder meg nå til mange kommentarer fra dere flotte lesere.