Denne uken har livet vist seg fra sin brutale side. Denne uken har jeg kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme uke. Det har vært en berg, og dalbane  Det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Vi skal alltid bli flinkere til å ta vare på dagen, til å nyte øyeblikket, til å leve her, og nå, men det blir ikke alltid som vi snakker. Jaget, og kavet etter å føle seg på topp, til å være ” perfekt “, det sitter i mange av oss. Vi sliter oss helt ut for å bli ” best “, for å ha det perfekte huset, for å være de perfekte foreldrene, og for at alle skal se oss som vellykket, de som klarer alt, og har orden på alt. I min endringsreise, og etter egen sykdom så har jeg heldigvis lært mye, jeg har endret meg mye. Jeg vet at jeg ser på hver dag helt annerledes nå enn jeg gjorde før, og jeg vet at jeg ikke kaver etter de store tingene lengre for at jeg skal være som alle andre, og være ” vellykket.” Mye er endret i hodet mitt, fokuset er helt annerledes, men denne uken har likevel fått meg til å tenke på hva som er det viktigste, og hvilket fokus jeg skal ha fremover. Jeg har også kjent på hvordan livet på et knips kan endre seg.

Når en veldig nær deg blir syk, så kjenner man på så mange følelser. Når man står midt oppi det, så tenker man kanskje ikke så mye mer enn å være der for den som er syk, men når man får noen minutter alene, så kommer tankene, og alle følelsene. Usikkerheten rundt sykdommen, jeg vet den er alvorlig. Hva som vil skje, redselen for at noe skal gå galt, følelsen av at livet blir snudd opp, ned. Alt dette i en herlig blanding blir fort tøffe følelser å kjenne på. Man merker at man er i en berg, og dalbane hvor man er med på hele turen, men at man mest stopper på midten, og ikke kan komme videre før man vet mer om situasjonen til den som er syke. Jeg  vet det kan gå veldig galt. Jeg får ikke puste et øyeblikk, men fornuften kommer tilbake, om enn bare så vidt.

Livet blir snudd opp, ned. Alle de vonde følelsene er en heftig ting å kjenne på. Jeg er så utrolig takknemlighet for alle de gode og fantastiske personene jeg har i livet mitt. Mennesker som virkelig bryr seg, som vil være der for meg – det er en gave å ha så mange ekte venner i livet mitt. Jeg er takknemlig for alle gode tingene i livet mitt. Tingene jeg jobber med, brenner for. De er så gode å ha nå. Når vi sier at hver dag er en gave, og at livet er her, og nå, så høres det så rosa ut, men hver dag er sannelig en gave, og det er synd at vi mange ganger må kjenne på sorg, og usikkerhet før vi faktisk innser akkurat det. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre, og gjøre de tingene man har lyst til, og ikke bare de tingene man føler at man må gjøre? Kan vi sette annet fokus, ha mer tid til de nære rundt oss som betyr så utrolig mye for en? Tid til hverandre, samvær, og gode opplevelser, det er viktige stikkord.

Livet er en berg og dalbane, og et sted her befinner jeg meg. Kritisk sykdom, usikkerhet, vissheten om at livet plutselig kan bli tommere. Heldigvis er jeg kommet meg fra endeløs sorg til å kjenne på at jeg har funnet styrken. Berg og dalbanen går opp, og ned, og jeg, jeg må bare følge med….